Mine tanker

Bloggen flytter!

2009-12-12T23:39:00.003+01:00

I dag har jeg laget en ny blogg. Bloggen er genialt enkel å finne, man finner den nemlig på hjemmesiden min, og dit kommer man enten man skriver inn spaniel.no eller showthem.no - faktisk! Prøv selv! ;o) I den øverste menyen på hjemmesiden vil du finne en link som heter "Mine nye tanker" - der er den nye bloggen. Hvis du vil lese i denne bloggen, kan du trykke på "Mine gamle tanker".

Foreløpig vil denne bloggen bare ligge her og støve ned, men hvis jeg av en eller annen grunn ikke klarer å få det til på hjemmesiden på en måte jeg liker, så går jeg tilbake til denne.

4 år og nesten en uke

2009-12-12T23:38:00.003+01:00

Det må være et tegn på tidens tann at dagen gikk meg hus forbi! Kanskje skal man være glad for at sånt skjer, selv om jeg nødigst vil skylde på tiden da.. :/

O' salige lykke!

2009-12-11T13:21:00.002+01:00

O' salige lykke!! Nå er endelig alle eksamenene unnagjort - og jeg håper at det er for aller siste gang at jeg har hatt en eksamen ved NTNU - makan til gørr! :p Nå gjenstår det å stå (håper jo jeg har gjort det da..), og å søke om godkjenning av bachelorgraden min. ...Og så starte på noe nytt. Spørs om det ikke blir hjelpepleierutdanning faktisk - av alle ting! Folk er sjokkerte; å gå fra universitetsnivå til videregåendenivå er jo litt.. feil?! Sorry, men det bryr jeg meg katta om; jeg vil bli hjelpepleier. I alle fall i første omgang. Dersom ånden kommer over meg når jeg er 40 og jeg finner ut at jeg vil bli sykepleier, så får jeg bli det da. Såh.

I går (var det i går de fikk løpetid? Dagene går i surr for meg!), så fikk jeg bestilt overnatting - så er det også i boks. Jeg pendler mellom å tro at vi kommer for seint, og til å tro at vi vil komme alt for tidlig, og at jeg må bli der til over jul. Men det er bedre å komme for tidlig enn for seint, og hvis jeg nå må feire jul i en campinghytte med Tulla, så får det bare være sånn - kan sikkert bli koselig det! ;o)

Nå skal jeg handle litt ting og tang, i alle fall gavepapir, så jeg får pakket inn litt gaver. Og så håper jeg at jeg får gått en skikkelig god tur i dag - kroppen verker etter det!!

Alt ordner seg for snille piker

2009-12-09T20:52:00.008+01:00

Jeg vet ikke om jeg tør å offentliggjøre det (det; som i hvor travelt opptatt jeg er, hehe), men nå som alt er ordnet, gjør det vel kanskje ikke så mye? :/ (Sånn for ordens skyld; jeg anbefaler ingen å ta på seg like mye som jeg har gjort, men hadde det ikke vært for at Tulla ikke klarte å knipe lenger, så hadde alt gått bra altså! ;o) )

Løpetiden kom som sagt, og Tulla er en sånn som gjerne ikke venter superlenge før hun tilbyr seg til alle og enhver, dvs at hun antageligvis at hun står en eller annen gang mellom fredag neste uke (18.) (forundrer meg faktisk ikke om det skjer før!), og tirsdag påfølgende uke (22.). Noe senere enn det får hun ikke lov å stå! *ler* Sjansen for at vi får minst èn velykket parring i løpet av den tiden, mener jeg er godt opp mot 90%, basert på tidligere løpetiders gang, og Z-skåre (Neida, nå tullet jeg godt, haha!!).

Togbilletter ble bestilt. Jeg vet ikke om dere er klar over det, men det er ikke så himla enkelt å finne "kollektivbilletter" sånn i førjulstiden (det kommer nemlig ikke på tale å kjøre 90 mil èn vei alene på vinterføre!), og jeg tror ikke saken blir enklere når man i tillegg skal drasse med seg en passende stor og kåt hund. Såh; fredag 18. desember - før fåglane fiser, reiser jeg nedover til söta bror, og jeg reiser hjem igjen tirsdag kveld 22. desember, og kommer hjem lille julaften - sånn at vi passer på å få med oss siste julerushet av stressa folk som vil hjem til sine kjære. Natt-tog er gode greier, eller hva? ;o)

Det høres jo greit ut alt dette, sant? Problemet var jo i første omgang jobb. Jeg jobber to steder, og selvsagt har jeg arbeidshelg 18.-20., den holder jeg på å få bytte bort, og det tror jeg at skal gå bra. Sånn for sikkerhets skyld byttet jeg bort tirsdag 15. også, i min iver og typiske kaotiske måte å tenke og handle på oppi alt dette. Men den vakten har jeg fått tilbake, haha! Må heller få byttet bort jobb den 23., for det rekker jeg ganske enkelt ikke hjem til tidsnok.

Dette er jo heller ikke noe større problem enn folk flest møter på når de skal parre en hund vil jeg anta. Men det "problemet" man vanligvis ikke møter på, er at jeg egentlig skulle jobbet på pensjonatet fra fredag 11. og frem til lørdag 19. For de som ikke vet det, innebærer jobbing på pensjonatet å stå opp grytidlig, og jobbing til sent på kveld. Bare pensjonatet er nok i seg selv, om jeg ikke skulle hatt vanlig jobb i tillegg, men det skulle jeg jo altså hatt.

Strengt tatt skulle jeg jobbet der fra i dag, men i dag har jeg eksamen, og det har jeg på fredag også, og heldigvis ble det en ordning på det. Men seriøst, jeg kan ikke være på pensjonatet når jeg skal parre min egen hund! Så jeg ordnet og styret og fikk ordnet det sånn at søstersen skulle komme tidlig hjem fra skolen i Sogn og Fjordane med nattbussen fredag, og overta etter meg som da reiste til Sverige. Bjarte kunne ikke ta over for meg, for han skal til Bergen og besøke kjære mor den helgen.

Et annet lite problem som kommer midt oppi alt, er jo at bacheloroppgaven min skal inn til torsdag 19., og den er ikke helt 100% ferdig enda. Men faktisk er dette det aller minste jeg bekymrer meg for - den er bare deilig avslapning å skrive, til tross for at temaet er så groteskt som "Sorg, død og krise i familien". Den skulle jeg klart i blinde..!

Problemet med at søstersen skulle være på pensjonatet (begynner å bli lei av slike "problem") var bare at det var en tispe der som har termin den helgen, og søstersen har ikke akkurat tatt imot valper før! At hun skulle klart å ta inn og ut to-tre gale hester er èn ting, men en valpefødsel burde hun få slippe stakkars. Prøvde å få tak i en annen cairnoppdretter jeg kjenner for å ha noen i bakhånd, men ingen tok telefonen. Før jeg plutselig fikk melding av de som driver pensjonatet om at jeg slapp! De hadde funnet stand-in til meg! Jeg, som vanligvis er så uerstattelig der oppe - så deilig å være erstattelig!! Jeg slapp å være på pensjonatet i det hele tatt, noe som vil si at det som egentlig har stresset meg desidert mest den siste tiden med tanke på hvordan i fåkk jeg skulle få tid til alt - bare er borte vekk! En stor sky har forsvunnet, en lys og klar himmel titter frem - jeg kjenner jeg blir melodiøs og poetisk og svimlende skjelven på en gang! Puh, nå kan jeg puste litt ut, dette ordner seg - alt ordner seg for snille piker! ;o)

Nå må jeg bare konsentrere meg pittelitt om eksamen på fredag, deretter kan jeg faktisk slappe av med julebord (!!) i helgen (i stedet for tidliger morgener med bråvåkne hunder og sultne, ivrige hester, møkking og turgåing til langt på kveld) og jeg kan kjøpe julegaver (!!) for lønna jeg får om noen få dager - jippi! Akkurat nå er kontoen tom, for jeg har faktisk rukket å handle inn et par julegaver i dag også - deilig! Og søstersen ringte og trengte penger til bensin, for hun stod fast i Sogndal og var også tom på konto, så vi byttet litt.. ;o)

Løpetiden er her!

2009-12-09T13:26:00.003+01:00

De var så rare i går; snuste så mye på stumpen til den andre, spisset ørene og logret flørtende. Typiske tegn på at løpetiden nærmer seg. I dag gjorde de det samme og de begynte å leke veldig "flørtete", og jeg tenkte at jeg skulle sjekke om jeg kunne se noe blod. Aynï var først ute for "sjekk" - var det virkelig noe rødlig jeg så der? Måtte hente dopapir og trykke; joda, et fint lite rødt merke kom! Oioioi! Da følger nok Tulla like etter tenkte jeg! Sjekket henne også selv om jeg ikke forventet å finne noe, men jammensann - der var det også blod gitt! Snakk om å være samkjørte!! Men spesielt hoven var vel ingen av de, så det tegnet er tydeligvis ikke så stabilt hos mine.

Nå er jeg kjempespent! Jeg forventer at hun står om omtrent en uke - da blir det Sverigetur på oss! ;o) Det kribler, tankene som raser gjennom hodet mitt er i alle fall ikke relatert til faget jeg skal ha eksamen i på fredag!

Når det gjelder tidspunkt så er det ikke det aller verste - det verste tidspunktet ville vært denne uken; for jeg har tre eksamener (man, ons, fre) og det ville vært en smule vanskelig å droppe de.. :p Neste uke har jeg fem dagers jobbing, men de håper jeg å få klare å bytte bort. Ellers skulle jeg vært på pensjonatet, men der må noen andre ta jobben.. :/

En serie uheldige hendelser

2009-12-04T17:03:00.003+01:00

Advarsel: Hvis du ikke gidder å lese sytingen min, så kan du bare hoppe videre til neste blogg. Dette blogginnlegget er bare overdimensjonert klaging, og antageligvis vil du føle deg nedstemt og irritert for at du gadd å lese det. Men for min del det hjelper å skrive om sånt.

Innledning: først blir jeg påprakket to ekstra eksamener (det er den ekstremt korte versjonen av en lang historie), deretter viser det seg at dustene har meldt meg opp i feil eksamen! Det oppdaget jeg først i går kveld, og eksamen i faget er på mandag. Det måtte jeg fikse, men først måtte jeg ta eksamen i dag.

Stod opp og gjorde meg klar til å kjøre til skolen. Startet nybilen så den fikk tine og varme seg opp. Kjørte, og så at jeg måtte fylle bensin, stoppet derfor på Shell. Fant ikke bensinlokk-åpneren!! :p Ringte til Bjarte, men heller ikke han visste. Snudde uten å få fylt, kjørte hjem og byttet bil. Bjarte måtte skrape is. Setter avgårde mot eksamen med betydelig dårligere tid enn først, ganske omtrent en halv time dårligere tid. Havner bak noen tullinger som kjører i 60km/t i 80-sonen.. Kommer meg endelig forbi, og tar akkurat igjen rushet i byn.. Siste bit opp omkjøringsveien havner jeg bak en svær maskin som det står "80" på. Jah, hadde den nå enda bare kjørt i 80, men den kjørte i 20km/t. Seriøst. Kom meg ikke forbi, og sånt er veldig frustrerende når man skal på eksamen og har dårlig tid..

Kom meg endelig fram, og fikk parkert på et vis. Gikk inn og satte meg, eksamen blir delt ut, så kommer pensjonister og sjekker studentnr og sånt. Jeg stod ikke på lista over de som skulle få ta eksamen. Bajs. Jeg prøver å forklare, og jobber videre med eksamen. Dette er konte-eksamen fra i fjor, kanskje det var grunnen. Eller kanskje grunnen var at skolen mente jeg ikke hadde forkunnskapskravene (noe jeg har søkt om å få innvilget på grunnlag av fag tatt i Bergen, søknaden er under behandling - lang historie, gidder ikke fortelle). Må fylle ut skjema ang dette.

Eksamen er teit, jeg hadde håpet på mange regneoppgaver; det var nesten ingen. Og en av regneoppgavene gjorde jeg feil, og en annen fikk jeg ikke tid til å svare på. Vondt i hodet.

Ferdig på eksamen, må finne noen som kan hjelpe meg og melde meg opp i riktig eksamen. Drar til instituttet, men der har de ikke filla peiling. Blir sendt lengst mulig vekk derfra og havner på Studentservice. Kø og beroligende musikk. Det trengs; jeg er stressa og på randen av sammenbrudd. Kommer endelig til skranken og prøver å være så kort og konsis som mulig. Bærta skjønner ikke bæret. Blir sendt videre. Må vente enda mer, og endelig kommer det en fyr og hjelper meg. Han skjønner, og han undersøker, og han fikser. Puh!

Kommer hjem og sjekker mail ang status på søknaden min; søknaden om fritak for diverse fag, bla det på mandag. Dritkjipt svar; "søknaden kan ta fra 3 uker til 3 måneder å behandle..bla bla bla" (lest med sytestemme).

Det høres kanskje ikke så mye ut, men dette er bare dritt-ting som hender i tillegg til alt annet jeg skal gjøre. Har byttet bort så mye jobb jeg overhodet klarer så jeg slipper å jobbe eksamensuka. Men i helgen skal jeg jobbe, og akkurat nå burde jeg sittet og lest på utviklingspsykologi; Piaget og Eriksson og stadier og sånt. Får se om jeg finner noe lurt. Har ikke fulgt undervisningen, siden eksamen ble prakket på meg da den var ferdig (så flott). Og så skulle jeg vært på julebord med jobben (nr 2), men det har man ikke tid til heller. Julegaver har man ikke tid til å kjøpe, og jul i huset blir det nok ikke før over nyttår.. :p Vaske rundt til jul må bli evt neste jul.

Jeg hater adventstiden - for min del er det bare stress: eksamener i fleng (gjerne noen ekstra sånn at man blir nok stressa), null tid til juleforberedelser og koselig julegaveshopping. Dårlig økonomi fordi man ikke har jobbet fordi man har måttet lese til eksamen (og kjøpt bil.. kremt). Når man endelig er ferdig med eksamen må man jobbe rævva av seg; for å tjene inn det man har tapt og fordi man føler man "må". Så har jeg jo også vanligvis en uke på pensjonatet før jul, noe som fører til at jeg er 120% opptatt absolutt HELE tiden, og ikke kan gjøre noe. I år så har jeg jo også Tullas løpetid å tenke på, og jeg ber om at hun kniper igjen til etter nyttår - noe annet har jeg virkelig ikke tid til!

Jeg gleder meg til jeg er ferdig på skolen - skolen er no' dritt spør du meg! Hadde jeg kunnet kjøpt meg en utdannelse hadde jeg gjort det for lenge siden. Hadde jeg kunnet "jobbet meg" til en utdannelse hadde jeg også heller gjort dèt. Alt annet enn disse møkka-eksamenene på møkka-universitetet som bare kødder det til for meg!! Blærk.

Hvis du har lest helt hit, håper jeg du ikke blir smittet av mitt forferdelig dårlige humør. Jeg håper du i stedet er takknemlig for at du slipper teite eksamener, for at du har tid og penger til å handle julegaver, til å vaske til jul, og til å gjøre koselige ting. Jeg håper du ikke er stressa, og at du finner bensinlokk-åpneren og at bilen ikke trengs å skrapes for is. Jeg håper du er i godt humør, og at du får en avslappende og fin jul. :o)

Tre bilder

2009-11-30T12:23:00.008+01:00

I går var jeg på julebord med jobben, og midt i Trondheim sentrum kom vi over dette skiltet:

Hvordan vet de at elgen ikke kommer før den 3. desember??

Snakket nettopp med Bjarte på telefonen, som lurte på om jeg hadde vært oppe i 2.etasje i dag. Ånei, tenkte jeg, hva nå da?! Aynï har av og til pleid å gjøre fra seg der om natten når hun ikke har fått gjort i fra seg godt nok om kvelden, og nå som det er kaldt, ser jeg at hun kvier seg for å sette seg ned og gjøre fra seg. Men i går kveld både tisset og bajset hun, så jeg skjønte ikke helt hvorfor hun skulle vært nødt til å gjøre noe mer? Det er også lenge siden hun har gjort noe inne, og jeg hadde jo uansett håpet at Bjarte hadde vasket opp etter henne hvis hun hadde hatt et uhell. Men det var slett ikke tiss eller bajs som møtte meg! Se da:

Snilleste Bjarte det! :D Nå må jeg bare klare å holde meg i skinnet til i morgen!!

I går var vi og så på bil. Den er ganske stygg i fargen (men desto enklere å finne på en stor parkeringsplass), men bortsett fra det så virker den veldig grei. Lang historie kort, vi har kjøpt oss bil! Det er en Peugeot 806, 99'-modell til en fin penge - så nå skal vi få plass til en ekstra hund og vel så det! Her er bilde:

Så nå har vi altså en mørkerød Pajero til salgs.. den skal på EU-kontroll så snart vi får tid, og så skal vi fikse eventuelle feil og mangler de finner. Ny clutch er det også forresten. :o)

Men nå: back to school! :p

Så enkelt kan det sies!

2009-11-27T12:08:00.004+01:00

Enveis variansanalyse (anova):

1. Sett opp skjema over grupper og målinger, summèr alle skårer i betingelse 1, betingelse 2, og betingelse 3 (osv). Finn n og N. Spesifiser H0 og H1.

2. Regn ut SStotal
SStotal= Σx^2 - ((Σx)^2 :N)

3. Regn ut SStreat
SStreat = (ΣT^2 : n)- ((Σx)^2):N)

4. Regn ut SSerror
SSerror = SStotal - SSerror

5. Regn ut dftotal
dftotal = N-1

6. Regn ut dftreat
dftreat = k-1

7. Regn ut dferror
dferror = Σ (antall innen hver k-1)

8. Regn ut MSerror
MSerror = SSerror : dferror

9. Regn ut MStreat
MStreat = SStreat : dferror

10. Regn ut F
F = MStreat : dftreat

11. Før inn i skjema

Tolkning av resultatet:
1. Vit eller bestem α (α 0.05)

2. Finn df treat og df error

3. Slå opp s. 672

4. df treat horisontalt, df error vertikalt

5. =ρ

6. Hvis F er større enn ρ, forkastes H0. Hvis ρ er større enn F, beholdes H0.

Og vips var det gjort!! :D

Noen som føler trang for å tilbake på skolebenken?!??

Hopp over hinder-trening

2009-11-15T19:32:00.004+01:00

Uff og uff.. det er ikke rart om kontoen blir tom snart! Jeg har bestilt meg jakken jeg fikk til bursdagen (lurer i grunnen på hvordan kontoen kan bli tom av sånt??), en effileringssaks til nesten 500kr (og det med rabatt!), en karde (endelig, men egentlig har jeg ikke troen på sånt), et lite hefte, en bok om valpeoppdragelse (som jeg allerede har fått forresten, men boken skal Bjarte få når tiden er inne), en klikker med jojo (det hørtes plutselig praktisk ut da jeg var i nettbutikken til canis og måtte bestille for over 200kr for å få brukt gavekortet mitt), og en dummy som flyter (enhver spanieleier med respekt for seg selv må ha minst èn dummy, og nå har vi i alle fall tre..).

I dag var vi på klubben og trente igjen, tenkte å prøve litt mer på hopp over hinder kl2. Problemet har vært: Tulla hopper ikke fordi jeg står i ro (agilityhunden som gjør det?), og at hvis hun først hopper, snur hun omtrent i luften for å se hvor det blir av meg. Så, i dag har vi prøvd følgende:

1. Frivillig hopp over hinder. Kom ikke på tale ifølge Tulla, med mindre jeg også beveget meg fremover. For å ikke gi henne hjelp for lenge, gikk jeg raskt bort fra dette. Vil ikke hun skal bli avhengig av at jeg verken tar et skritt fram eller gjør noen armbevegelser. "Til slutt" gjorde jeg armbevegelser OG bøyde meg litt frem mens jeg sa hopp, og det var absolutt ingen reaksjon; hun bare satt der pent og pyntelig i utgangsstilling..

2. Godbitskål på motsatt side av hinderet. Fungerte supert helt til godbitskålen ble fjernet, da var vi tilbake til samme "gamle" takter; dvs å snu seg omtrent i luften for å se hvor jeg blir av. Dette skjedde selv om fyren med godbitskålen (dvs Bjarte) stod der eller ikke. De første gangene uten skål gikk det forsåvidt greit, før hun skjønte at godbitskålen ikke stod der lengre. Forslag til hvordan jeg kan fade bruken av godbitskål?

3. Kaste ball over hodet. Samme resultat; hunden snur seg omtrent i luften, men denne gangen for å se om ballen kommer.

4. Target med sittkommando. Her må jeg si at jeg fikk meg en skikkelig nøtt. Target var ikke noe problem å lære inn, og å sitte frivillig gjorde hun også (før vi trente target altså, og etterpå også for den saks skyld). Problemet kom da kriteriet mitt var slik: gå mot target + berøre med labb eller snute, for deretter å få sittkommando. Hva skjer? Jo, den forbaska bikkja kan plutselig ikke sitt mer! Hun legger seg, og dette skjer "gang på gang". Repeterer sitt (både frivillig og med kommando, og at hun skal vente på kommando i forskjellige situasjoner/plasseringer) før jeg tar henne bort til targeten igjen. Hun går mot target og berører, jeg sier sitt, hunden legger seg. Jeg prøvde flere ganger, men så lenge hun hadde berørt targeten, la hun seg i stedet for å sette seg. Lurer på om bevegelsen når hun skal berøre target (med snute eller labb) er en slags "nedad-bevegelse", og at det da blir mest naturlig for henne å legge seg? Jeg må uansett bare konkludere med at hun ganske enkelt ikke KAN sitt, og at jeg må trene mer på både sitt og på å sitte ved target. Så får vi se.. Forslag til løsninger? Annen type target kanskje?

Og så lurer jeg på om noen kan fortelle meg hva som skjer med været for tiden? På fredag var det 10 minusgrader, og i går var det nesten 10 plussgrader! I dag var vi oppe i over 12 grader pluss..

Lurer også på hva som skjedde da jeg og Line gikk tur i går? For i dag er jeg ødelagt!! Jeg fikk litt gnagsår på storetærne, men det er ikke det verste - begge lilletærne mine er knust kjennes det ut som! Jeg ser mildt sagt snål ut når jeg halveis forkrøplet halter meg bortover veien og lufter hunder, og jeg ser ikke verken sår eller noe annet på lilletærne mine som kan tyde på at det skal gjøre så vondt? For ikke å snakke om musklene generelt; skulle virkelig tro jeg ikke hadde bevegd meg på kjempelenge - for jeg er så støl som jeg ikke kan huske at jeg sist var! Auauau - det blir lenge til neste gang, Line, haha!! :D

LP-treningsbilder

2009-11-14T00:00:00.004+01:00

På onsdag var vi på klubben (alene som vi vanligvis er) og trente litt lydighet. Fotografen min, Bjarte var med og tok noen bilder:

Fot

Innkalling kl 1

Innkomsten

Hopp over hinder (kl 1?)

Fokus i lufta!

Og etterpå..

Halen går hele tiden!

Avslutter med et bilde av drakampen som jeg brukte som belønning. Det skulle vise seg å være i overkant heftig for Tulla som mer enn gjerne jobbet for smuler den dagen.. Jeg måtte fint legge den bort for å hindre at hun ikke fikk lyd. Sånn er det når man har en hund som elsker både å jobbe, spise godis og leke! Jeg merket også at hun gikk mye bedre hvis jeg belønnet sjeldent. Hvis hun måtte gjøre en hel øvelse før hun fikk belønning, var hun mye mer konsentrert enn om jeg belønnet midt i for noe som var bra (en god vending for eksempel).

Hopp over hinder vet jeg egentlig ikke hvordan skal se ut, og for å være helt ærlig har vi ikke trent på det før heller.. :/ Og så lurer jeg på hvor høyt det skal være? Innbilte meg det skulle være mankehøyde, men det så så lavt ut..?

BIMmelim

2009-11-10T14:45:00.010+01:00

I helgen, nærmere bestemt lørdag, debuterte Tulla i championklassen på utstilling i Orklahallen. Det gikk da helt fint, og hun endte opp som BIM. Passet meg utmerket at det ikke gikk bedre, da jeg ikke hadde tid til noe gruppefinale siden jeg skulle på jobb.. ;o) BIR ble NUCH Larix Dream For The Future; gratulerer til Solveig og "Sigar" på kennel Våmyradronningen! ;o)

På søndag tok vi oppstillingsbilde av Tulla, og her er det Bjarte som blir kastet i ilden og må stille opp (mye enklere for meg å se at bildene blir okei da).

I helgen deltok også Tullas søster S(u)UCH SVCH Choco Dots Coco-Chanel på utstilling, og hun ble 2. beste tispe i championklassen. Gratulerer til Anna på kennel Baggbo! Her er et bilde av Coco:

I cocker-ringen ble Trym (Casein's Blue Cashmere) BIM, og fikk dermed sitt første CERT! Hayley ble 2BTK i hennes debut i CHK - kjempebra! Grattis Tone og Kristian på kennel Icefern! :D BIR ble NUCH Casein's Caves Of Bermuda, vi gratulerer også derfor Ingunn på kennel Hotsteps!

Nå tar vi en pause fra utstillingslivet en stund, i alle fall for Tullas del. Aynï vil antageligvis bli stilt igjen til neste år, hun har jo hatt en pause nå siden hun har trengt tid på å utvikle seg.

På søndag feiret vi bursdagen min med brask og bram. Det er lenge siden jeg har vært så mett! Det hele startet med en flott tur i skogen, over ei myr og gjennom kratt. Hundene fikk både trekke og løpe løs og kose seg, og vi møtte en mann som stod i skogen og røykte sigar mens han trente jakt med beagelen sin. Høres ut som avslappende trening! ;o) Etterpå var det hjem i dusjen før vi dro for å spise på Boao, en lokal kinarestaurant med deilig Creme Bruleè til dessert! Mmm.. Hodelykt til mørke kvelder i skogen fikk jeg jo i forskuddsgave sist helg, men på søndag fikk jeg penger til å kjøpe meg en skikkelig jakke. Sikler på denne:

Deretter var det hjem for å spise enda mer kake (deilig, hjemmelaget gulrotkake!) og drikke mer kaffe. Så avsluttet vi med film og popcorn. Mett ja!! :D

I går kveld var vi på trening på hundeklubben, men siden de holdt på å rydde sammen etter helgen, hadde vi ingen instruktør. Jeg steppet derfor inn og fikk bryne meg på en liten håndfull unghunder. ;o) Spennende å instruere, og noe jeg godt kunne tenkt meg å gjort igjen! Det var spesielt gøy å se fremgangen til en ung labradorhanne i løpet av den korte stunden vi var der - kontakten var upåklagelig etter litt trening! Det som også var gøy, var at Aynï var så til de grader fokusert - jeg har aldri opplevd lignende med henne! Hun var spinnvill etter å få trene, så vi fokuserte på utgangsstilling. Hun holdt ut mye lengre enn tidligere, men vi klarte likevel å avslutte mens hun var på topp. :o)

I dag har vi bare gått (småløpt?) en tur i skogen, og både jeg og hundene likte å strekke på beina, og være helt alene i skogen en kald høstformiddag.. Vel, helt alene var vi ikke! Tre meter til siden og fire meter opp, satt det nemlig en diger skogsfugl som fant ut at det var best å stikke sin vei akkurat idet vi passerte. Skal si bikkjene ble interessert! Det bråkte noe voldsomt, nesten som om en elg hadde falt ned fra et tre, og jeg tror nok vi skvatt litt alle tre. Neste gang må jeg be den si ifra før den setter avgårde, man kan jo få hjerte i halsen av mindre..

Drømmepasienten Tulla

2009-11-05T18:03:00.006+01:00

I dag har vi vært på Heimdal Dyreklinikk for øyelysning. Rareste Tulla, hun skjønte nok ikke helt hva vi hadde der å gjøre, men det første hun gjør når hun kommer inn døra på venterommet, er å stille seg opp og begynne å logre! Så ser hun et par andre hunder som også er der og venter, piper litt og logrer litt mer. Deretter går vi og finner en plass å sitte. Det var lang ventetid i dag; masse folk og hunder gikk inn og ut, Tulla hadde funnet seg en fin plass under stolen min og lå og slappet av. Innimellom hadde hun veldig lyst å bort til pipelekene de solgte, og snuse litt på de deilige fôrsekkene - så typisk henne!

Endelig fikk vi komme inn, og dyrlege Snøfugl får henne opp på bordet. Før han drypper, tar han en kikk på øynene hennes, og kan fortelle at hun har et pittelite hår på øvre venstre øyelokk. Det skal visstnok alltid ha vært der, og jeg lurer på hvorfor det ikke har blitt funnet på den forrige øyelysningen? Nei, si det..? I alle fall; han spurte om det pleide å renne fra øynene hennes, og jeg kunne fortelle at det renner ikke mer enn det gjør akkurat nå - og det var jo ingenting å snakke om. Det rant heller ikke mer fra venstre øyet enn fra høyre, og han kunne ikke se at det lille håret hadde skapt verken irritasjon eller sår på hornhinnen. Ergo - et lite hår nesten uten betydning, ja bortsett fra et stygt kryss på øyelysningsskjemaet da.. :/ Men det kunne vært verre!

For mens Tulla satt der, rolig som en påle, kom det en annen dyrlege inn som også skulle ta en titt. De begynte å spøke og sa at "dette håret måtte de ta bort, så de ikke øyelyste på henne en kataraktdiagnose!" Hjelp - jeg fikk hjertet i halsen, men det var altså bare et helt vanlig hår fra pelsen på kroppen som hadde lagt seg over øyet. Du skjønner, hun røyter nemlig som et uvær for tiden! Men en slik kommentar kan jo få hjertet til å hoppe over både ett og to slag hos en smånervøs hundeeier.. ;O

Den andre dyrlegen skulle få lov å kikke litt selv etterpå, og det skulle gå bare bra mente Snøfugl, for dette var en drømmepasient!! Min lille Tulla det ja - hun er så flink og sitter der så rolig og lar seg lyse i øynene med et ekkelt blendende lys. Visst skulle hun fått belønning, men godbitene hadde hun jo allerede spist opp... Skulle hun valgt, ville hun nok aller helst gjort noe annet, men når jeg løfter henne ned, rister hun seg kanskje litt og er ferdig med det.

Apropos røyting ja.. Vi har jo meldt på utstilling i Orklahallen til helgen. Ikke visste jeg at det skulle gå så bra i Tromsø, hadde jeg visst det hadde jeg muligens droppet denne - dyrt er det, og hva er egentlig vitsen nå? Hun begynner å bli temmelig naken, så jeg må se det litt an, selv om det er koselig å møte kjente.

Akk ja.. jeg har nok mistet litt "piffen" på utstillinger etter at hun ble NUCH. Det var greit så lenge vi hadde cert å løpe for, men hva nå da? Hva godt gjør en BIR eller BIM-plassering? Eller en 2-3-4BTK-plass? Ikke havner vi på noen liste over "Årets Spaniel" heller, for der er det kun NKK og NSK utstillinger som teller, og ikke har vi noe behov for å komme på listen heller.. Tulla er jo den samme uansett om hun får en god plassering eller ei, plutselig virker det hele litt meningsløst. Jeg kjenner at det er ikke forlokkende nok med kun konkurranseaspektet. Kanskje vi må til det store utland etterhvert??

Matvraket mitt..

2009-10-29T15:48:00.002+01:00

Nettopp kommet hjem fra jobb; jeg åpner døren og hundene kommer meg blidt imøte. Tar av meg jakken og på med hundejakken, og da legger jeg merke til Tulla - hun er ganske enkelt blitt drektig!! :O Hun var så feit og ribbeina bulte ut.. Ååååånei!! Kikket inn i gangen, og joda! der står soveromsdøren på vidt gap. Jeg husker godt at jeg lukket den før jeg gikk, for jeg vet at der står kofferten min fra Tromsø med fôrprøver i, og for at hun ikke skulle få tak i de, lukket jeg døren før jeg dro på jobb.

Enten har hun åpnet den selv (noe som i tilfelle vil være første gangen), eller så har Bjarte vært innpå soverommet og ikke lukket døren etter seg etter at jeg lukket den. Går ut på tur med de, og Tulla skal bort til alle sølepytter for å drikke, men alle sølepyttene er is.. Kommer inn igjen og går inn på soverommet for å sjekke ut skaden. Jeg hadde kjøpt en bøtte med godbiter, pluss alle fôrprøvene jeg fikk med meg (tørrfôrprøver er nemlig snaskens godis syns Tulla, og så er det jo litt mer sunt enn pølse og sånt i lengden). Jeg trodde ikke hun hadde fått opp bøtta, for den sleit til og med jeg med, men joda - den var brutt opp med makt! Ikke vet jeg om hun har bitt seg igjennom eller bare filleristet den, men i alle fall hadde bøtten hull i bunnen, kofferten hadde litt godbiter igjen rundt omkring og litt igjen i bøtta, men ellers har Tulla spist rubbel og bit. Kikket på bøtta for å se hvor mye den inneholdt (jeg brukte jo veldig lite i Tromsø), og den skulle være 2kg. Nå er den et par never igjen, og jeg vedder hatten min på at Aynï ikke har fått en smule engang!!

Blæh og argh og dobbelt-grr! Tulla vraltet etter meg på tur, fikk gjort fra seg litt (takk og pris for at hun ikke blir dårlig i magen av sånt!), men det var jo fryktelig unødvendig syns jeg! Fylte opp vannskåla (for den var tom), så nå har hun drukket litt. Må følge med på hvor mye hun drikker så det ikke blir for mye.. :/

Sist gang hun gjorde noe slikt, spiste hun omtrent like mye; frolic-lignende godis var det da. Gikk bra da også, det kom ut på ett eller annet viset. Hun kastet heldigvis opp endel da (sju bajseposer for å være nøyaktig), men da var det jo en god del mer salt enn hva dette er. Uff, håper det kommer ut fort, skikkelig kjipt når hun er sånn. Kan jo ikke mosjonere henne noe særlig i dag, kan tenke meg det ikke er så deilig å løpe med magen full av nesten 2kg godbiter! I morgen kommer det hundemassør hit, så om det ikke har kommet ut til da, så får i alle fall dèt fart på systemet..! ;o)

STORESLEM I TROMSØ!!

2009-10-25T21:39:00.003+01:00

Åh, som jeg har lengtet etter å bruke det ordet; "storeslem" - har alltid misunnet (og unnet!) Lise (kennel Coco Line) når hun kan skrive det på siden sin, og nå er det endelig MIN tur!!!!! :D I helgen var vi i Tromsø; stilte først på Tromsø Hundeklubbs utstilling, og Tulla knallet til med full pakke: CK, 1BTK, CERT og BIR! Kan tro jeg var glad?! Etter turen i utstillingsringen, stakk vi innom agilitybanen (vi droppet hopp-klassen, den kræsjet med utstillingen), men der gikk det så som så.. En hund hadde tisset på start, så hun vegret seg for å stå der. Starten var dårlig; lite fart og fraværende flyt, men etterhvert skjønte hun at STEIKE - det er jo AGILITY vi holder på med, og det er jo GØY jo!! Så hun satte opp farten, og suste avgårde! Slalåmen var perfekt - riktig inngang, kanonbra fart, bjeff-bjeff mens hun hoppet frem og tilbake, foranbytte og fokusert hund - WEE! Sånn fortsatte det videre, helt til det kom piiiittelitt ut av kontroll, og vips-sann, der var vi disket! Men pytt, det gjorde da ingenting!

I dag stilte vi på NKK for Jan Roger Sauge. Jeg hadde ikke mulighet til å stille for han på hovedutstillingen vår i sommer, men synes det så spennende ut med de hundene han hadde satt opp da, så da jeg så han skulle dømme i Tromsø bestemte jeg meg for å dra. Og jammen - det lønte seg virkelig! Han var fullstendig klar på hvor han ville ha oss: FØRST - igjen og igjen! Vi løp oss gjennom konk-klassen, BTK, og til slutt endte Tulla opp som BIR, med CERT og CACIB og CHAMPIONAT!!!!! :D Jeg gråt og lo om hverandre, hoppet opp og ned, Tulla måtte vel tro det endelig hadde klikket for meg; men hun hoppet med meg, og så lo vi litt og grein litt til, og så tok vi BIR/BIM bilde - haha! Dèt skal bli morsomt å se, det!! :p

Jeg har lyst å si at jeg pendler mellom fluktstart og kontroll, som i MH - haha, men det er vel mer korrekt å si at jeg pendler mellom vantro og lykkerus - det er utrolig! Ja, jeg kan faktisk ikke tro det ennå; og så ser jeg alle rosettene jeg har med hjem, og så får jeg tårer i øynene, og så må jeg klype meg i armen, og så... YEAH! Det klaffet - det var FULL POTT - STORESLEM i Tromsø!! :D

Det kunne jo knapt vært bedre timing; jeg har i dag "offentliggjort" våre valpeplaner for Tulla, og mer kommer, bare jeg får summet meg bittelittegrann.. ;o) Mer info finner du selvsagt på hjemmesiden.

Hodebilde

2009-10-18T16:54:00.004+02:00

Fremdeles ikke 100% fornøyd, men veldig i nærheten..

Fotograf: Bjarte Birkenes

Han ble altså med på tur i dag, og ja, dette er det eneste bildet av tilsammen ca 400 bilder som ble bra, medregnet de jeg tok i forrigårs og de vi tok i dag.. Skulle ønske hun hadde hodet en aning mer mot fotografen, og muligens at fotografen var en anelse høyere.. Har lagt bildet inn på hjemmesiden, over stamtavlen hennes. Nå mangler det et godt oppstillingsbilde, men det tar vi ikke midt i en myr!!

Høsttur

2009-10-16T17:45:00.009+02:00

Endelig en fridag!! :D I dag har vi vært i "ny-skogen" vår, der møtte vi en mann med fire pointere; hyggelig å møte andre hundefolk i skogen, så vi slo av en liten prat. Etterpå gikk vi videre til "myra vår" (ja, den har allerede blitt vår, hehe), og jeg tenkte å ta noen bilder. Akkurat nå er jeg på jakt etter det perfekte hodebilde på Tulla, men det er neimen ikke lett å få henne til å slippe ørene ned og samtidig se våken ut! For med en gang jeg ber henne sitte og går fra henne, sitter hun der og ser ut som om hun holder på å sovne så mye hun kjeder vettet av seg.. Jeg prøvde med alt mulig rart; fant ut at hvis jeg la kvister på ryggen hennes slapp hun de ned, men før jeg rakk å komme meg i "posisjon" var de oppe igjen. Prøvde også å putte noe i munnen hennes (men så lite at det ikke var synlig), men matvraket spiste både kvist og strå - haha!! Om ikke annet, så var både lyset og bakgrunnen perfekt, så dit må jeg tilbake igjen med hjelp.. ;o)

Likte lyset på dette bildet kjempegodt, men Tulla ser jo mildt sagt fraværenede ut..

Dette var det nærmeste jeg kom, men jeg vil gjerne ha henne til å se litt mer glad ut..

Og dette mener Tulla om saken..

Nå er det ikke lenge siden vi kom inn; og hundene ligger halvveis våte og slapper av i varmen fra ovnen, fårikålen står og putrer på komfyren, jeg er nydusjet og har fått varmen i meg .. deilig! Vinteren nærmer seg med stormskritt; det er tidvis snø der vi går, og det har vært frost flere dager.

Fikk knipset noen lekebilder av dyrene også (Aynï stakkars må jo også foreviges), så her kommer en liten smakebit fra turen i dag:Tulla trekker

Ikke lett å få et bilde av denne kråkebollen i fart!

Mye enklere når hun står i ro..

Litt lekebilder:

Vinteren kommer tidlig..

2009-10-09T15:10:00.003+02:00

I dag har jeg tid til å blogge litt! :o) Det er så mye som skjer for tiden, men det har jeg vel mast om nok i forrige post..

I dag har vi vært og gått tur på et helt nytt sted. At jeg ikke har prøvd å gå der før - det er helt utrolig! Langt ut i skogen, møtte ingen folk, og så lite tegn til at det har vært noen der. Fulgte en sti som vi etterhvert gikk bort fra, krysset en myr og endte opp i villeste skogen før vi fant igjen veien. Skikkelig fint, og hundene løp løs og koste seg. Der skal jeg gå flere ganger, og jeg skal også prøve å gå innover noen avstikker-stier og -veier vi gikk forbi.

På et par av turene vi har vært på, har jeg filmet hundene, og det hadde jo vært litt morsomt å legge ut i bloggen, men jeg må bare finne ut av hvordan jeg får de hit først! ;o)

I går var jeg hos oppdretteren til Aynï; først gikk jeg tur med hundene (mine) i skogen; de fikk løpe løs og herje. Det er tydeligvis noe vilt der, så da er det i grunnen best å bare koble Tulla. Jeg orker ikke å gå å passe på henne som en hauk, så da fikk Aynï løpe løs. Hun eier jo knapt viltinteresse med mindre hun faktisk ser noe, og stort sett er det fugler som flyr lavt hun syns er gøy å løpe litt mot. Møtte et par joggere mens de gikk løs, men hundene er flinke og kommer på plass. Jeg kan fortelle de at det er så sjelden vi blir med slike joggere på tur i skogen, og vi skulle ikke det da heller, så da kunne vi jo bare gå videre.. ;o)

Etterpå skulle jeg lære meg å nappe Aynï. Det er faktisk første gangen jeg napper henne selv, etter valpepelsen kom av i alle fall. Trodde jeg ikke ville komme lenger enn halvveis på hodet, men jammen sann ble jeg ferdig med både det og halen og store deler av kroppen. Så nå gjenstår beina. Fin frisyre, haha; kort på toppen og med "faner" nedover beina som en annen amriss! :p Jaja, har planer om å få tatt resten i helgen, men da er det jo spanieltreff, så en spanielfrisyre er kanskje ikke å forakte??

Ellers kan jeg jo fortelle at mandag for snart to uker siden (altså i slutten av september) satt jeg på skolen og kikket ut vinduet. Det snødde!! Og i dag lå det snø i skogen hvor vi gikk, og i går da jeg var hos oppdretteren til Aynï, lå det snø der også. Kan jo ikke si annet enn at vinteren kommer tidlig i år!!

Haste-blogging

2009-10-06T13:10:00.002+02:00

Det er så travelt for tiden at jeg knapt rekker å skrive noen ting i denne bloggen.. Jeg jobber vettet av meg føles det som, noe som kanskje er bra? Men for å si det mildt: jeg er MØKK LEI av seinvakter!! Jeg jobber stort sett bare seint, noe som resulterer i at jeg nesten ikke får sett Bjarte. Jeg kommer hjem mellom ti og halv elleve hver dag, og siden han jobber tidlig og skal tidlig opp neste dag (og det uansett ikke går an å sitte oppe hele halve natten), så ser vi hverandre kanskje en time eller halvannen på kvelden. Kjipt. Sånn går det ikke an å ha det i lengden!

Hundene blir også skadelidende stakkars.. Det er begrenset hva jeg får tid til før jeg skal på jobb, jeg har jo også andre ting som må gjøres. Husarbeid for eksempel, eller å delta på forelesninger på skolen, eller generelt skolearbeid. Så siden jeg prioriterer hundene, blir det litt mindre husarbeid, og siden det er noe som er mer tvingende nødvendig enn å skrive i bloggen, blir det lite blogging.

Men sånn kort oppsummert har vi gått noen turer, vi har trent agility (og en dag fant vi vippa knekt! Søren og, nå er den også ute av de hindrene vi kan trene på..), og jeg har gått blodspor med Tulla. På lørdag var Bjarte med og syklet sammen med meg og Tulla, og Aynï fikk også være med. Snakk om ilddåp! Vi syklet hele veien inn til slutten av veien der jeg og Tulla har pleid å sykle (7km), så la vi fra oss syklene og gikk en times tur i skogen før vi syklet tilbake. Aynï fikk løpe løs under skogsturen mens Tulla fikk i oppgave å trekke meg. :o) En flott tur var det, og Aynï taklet syklingen supert! Det var første gang hun var med å sykle, og hun løper foran sykkelen som om hun aldri skulle gjort noe annet, flinkeste nupi'n min det! ;o) Akkurat slik hun var da vi skulle gå på ski første gang også; som om hun ikke skulle gjort annet i hele sitt liv; hun takler det på strak arm (pote?).

I går kom jeg hjem fra skolen, og hva fant jeg? Jo, en ødelagt sko! Det var Aynï som hadde "kost" seg med en (allerede ødelagt) jobbe-sko som tilhørte Bjarte. Rare hunden; hun har ikke ødelagt noe i hele sitt liv før bortsett fra å ha tygd litt på en aviskurv (og selvsagt noen leker), så dette kom litt overraskende. Glad det ikke var en dyr sko, og at det ikke var mine sko, haha!!

I tillegg til "alt annet" har jeg et lite prosjekt gående, og mer info om det kommer senere. ;o) Nå begynner det å haste, og det ser ikke ut til at ting går helt min vei for tiden, men men.. Satser på at det ordner seg.

Egentlig skulle jeg vært og nappet Aynï i dag; skal jo prøve å lære meg denne kunsten selv, men det ble avlyst. Blir napping i morgen eller torsdag, eller kanskje neste uke. Må jo sette av litt tid når jeg skal stå og prakkes med slikt selv, haha!

Men nå skal jeg og hundene gå oss en jordetur; håper de ikke har harvet og sprayet alle jordene, sånn at de kan få løpe litt løs. Men ku/grisebæsj i all pelsen frister virkelig ikke..! :D

Aynïs MH-resultat

2009-09-27T18:42:00.010+02:00

Da gjør jeg slik jeg gjorde med Tullas MH; går gjennom hvert punkt og kommenterer. (Skjemaet er forresten lagt inn på hjemmesiden.) Tallene i parantes er "scoren" hun fikk.

Moment 1 Kontakt (4, 4, 3): Hun oppførte seg helt normalt, tok kontakt når jeg gjorde det. Hun ble gjerne med dommeren, noe jeg selvsagt hadde forventet - billige lille ****! :D Neida, det er flott! ;o) Hun taklet selvsagt håndtering også, og svarte ikke med kontaktatferd slik jeg gjettet.. Men man kan aldri vite..

Lurer på hva dommeren sier til henne?

Moment 2 Lek (4, 4, 5): Med en gang hun så filla visste hun hva hun skulle gjøre; fange og henge. Jeg synes hun startet med en gang, men så har jeg vel ikke sett en hund med score 5 på det punktet, så jeg vet ikke hva jeg skal sammenligne med oppad. Men hun greip, hun hang og hun rykket til - typisk Aynï; lek er kjempegøy!

Moment 3 Jakt (4, 2): Lilleharen.. Jeg trodde ikke hun skulle få øye på den, men jammen gjorde hun ikke det! Og da jeg fikk beskjed om å slippe, føyk hun som en kule innover i skogen etter filla! Jeg hadde trodd hun kanskje ville miste interessen raskere, men den gang ei; helt frem til filla og snuste på. Dette gjentok seg også andre gang. (Vi lurer på om hun på FA vil sette seg fast i røret..??!)

Aynï på vei inn i skogen etter filla (sees øverst til høyre i bildet)

Moment 4 Aktivitet (5): Jah, denne kom ikke som noen overraskelse! Man skal stå i ro i skogen i hele 3 minutter, og det er alt for lenge, i følge Aynï! Hun fikk 5 her, men hun kunne funnet på mer enn det hun fant på akkurat da! Hun kunne rullet seg, pepet, bjeffet, hoppet, hun kunne spist blåbær og gudene vet hva, men i stedet vandret hun hvileløst frem og tilbake helt til hun endelig fikk satt seg ned og bajset - haha!!

Moment 5 Avstandslek (3, 1, 5, 4, 3): Det er jammen bra figuranten lager lyd her, hvis ikke tror jeg ikke hun ville fått med seg at det skjedde noe inne i skogen.. Men det som skjedde var bare dritkult syns kråkebollen, så da jeg fikk beskjed om å slippe, føyk hun ut som en kule (igjen), i 4-hjuls-skrens som figuranten så riktig sa det; Aynï var på vei rett forbi da hun plutselig fikk øye på figuranten på skjulestedet, og der - DER var filla! Hun lå sidelengs i lufta (fremdeles i følge figuranten, hunden var for lengst forsvunnet fra mitt syn), snappet til seg filla i forbifarten og filleristet den! Figuranten hadde da et lite handicap; filla var jo borte! Men heldigvis, så klarte hun å lokke Aynï tilbake MED filla (jeg må lære meg hvordan jeg gjør det samme selv)! Så da lekte de, Aynï hang, figuranten ble passiv og da så Aynï sitt snitt til å stikke av med filla. Men med en gang figuranten ble aktiv igjen, kom hun tilbake for å leke mer. Steike så imponert jeg ble!! Både av Aynï og figuranten, hehe! ;o)

Se hva jeg fant- det er morsomme folk og filler i skogen!
Bli med da!

Moment 6 Overraskelse (1, 2, 5, 1, 1): Her er altså kjeledressen som kommer sprettende opp.. Trodde Aynï ville stoppe, menneh... Hun hoppet fram mens hun bjeffet - fy skam deg for å skremme meg sånn!! Så var hun ferdig. Hun var fremme og snuste såvidt på dressen, deretter tok hun seg en blåbærtur.. Hun hadde ikke noe mer å si til kjeledressen da vi passerte den, og ikke brydde hun seg videre om den heller. Her overrasket hun meg mest; jeg hadde ikke trodd hun hadde mot til å gå frem sånn på den måten, og jeg kan vel være glad hun er så liten som hun er..? Nå mener jeg hun ikke eier skarphet, men hun er terrier, og da må man ikke trekke seg unna, og kanskje må man også kjefte litt. Men det er vel ingen som kan påstå det var særlig tyngde i det.. Men det vil muligens en FA vise - spennende!

Bildene taler vel for seg selv; dette er idet dressen dras opp.

Rett frempå med en gang (jeg har ikke sluttet å gå enda).

Moment 7 Lydfølsomhet (1, 5, 1, 1): Dette momentet er kjettingskrammel som dras/slippes over bølgeblikk. Og det ble bekreftet nok en gang: Aynï er ingen pyse!! Hun registrerte knapt skrammelet før hun var borte og og snuste på. Det tok ikke ett sekund engang - lyden var knapt vekke før hun var helt innpå! Wow!

Idet skrammelet skramler; Aynï går mot det med èn gang.

Moment 8 Spøkelser (1, 1, 2, 3, 1): Dommeren og jeg snakket litt sammen om Aynï, og da sa jeg noe han mente var veldig treffende; det kan godt hende hun ikke backer unna når ting først dukker opp, men hun er ikke den som tar ansvar hjemme. Og det vistes godt i dette momentet: Hun så litt undrende på spøkelsene før hun fant ut at nei, sorry - dette er ikke mitt bord! Så hun snudde rumpa til (mens hun stod på linje med meg eller nærmere spøkelsene), og lot meg ordne opp i det. Det var som om hun sa: Hei, mamma - du fikser dette, ikke sant? Hun boffet ikke, hun knurret ikke, hun kunne ikke hatt mindre reaksjon! Så da jeg slapp henne på dommerens ordre, tuslet hun rolig forbi spøkelsene.. Jeg måtte kle av de helt alene, mens hun drev med "Aynï-ting" i skogen igjen, haha! Så så hun bøtten (hodet til spøkelsene), som lå på bakken - den var interessant, så den måtte hun stikke hodet inn i (lurer på om hun trodde hodet var tomt, haha?). Hun reagerte jo knapt, så hun hadde ikke noe behov for kontakt med spøkelsene. Hun var ikke redd, men hun hadde ikke mer behov for å snuse på spøkelsene enn hvem som helst vi passerer på gata, og dermed fikk hun "unngår kontakt".

Aynï "unngår kontakt".

Moment 9 Lek2 (4, 4): Så skal man leke igjen, og det er jo fremdeles dritkult syns Aynï, så da lekte vi da.. Hun var like intens som i starten, og jeg slengte henne rundt. Og inni her kommer ...

Aynï leker slik Aynï leker..

Moment 10 Skudd (1): skuddet altså.. Vi lekte; Aynï hang og jeg slang henne rundt, skuddet ble fyrt av, og Aynï hang. En gang til; det samme skjedde. Deretter tok jeg bort leken, så kom to skudd mens hun var passiv. Hun kunne ikke brydd seg mindre. Jo, bortsett fra kruttrøyken som kom sigende ned mot oss og som hun måtte fnyse ut av nesen. Så kunne vi leke igjen, og det er jo det kuleste i verden!! :D

Skuddet kom, og Aynï hang..

Sykkeltur og MH gjennomført

2009-09-27T18:05:00.003+02:00

Etterpå dro jeg ut på sykkeltur med Tulla, synes jeg skyldte henne såpass siden hun var alene hjemme i "hele" dag. ;o)

Men først (haha, der lurte jeg dere!), så var vi på MH med Aynï. Hva skal jeg si? Hun er en knallhund! Steike for et vett det er på henne altså! Hun imponerte så til de grader - og dommerne ville gjerne ha henne tilbake på FA når den tid kom. Hun er den kuleste kråkebollen min, lilleste Aynï-nupi-nupi!

Resultatskjema skal legges inn på hjemmesiden, og jeg legger det inn i oppdateringsmenyen der når det er klart. Kommentarer kommer, men måtte bare få ut dette! :D

Det er ille med udyr i eget hus

2009-09-26T21:42:00.005+02:00

På jobb leser jeg avisen når jeg har matpause. Jeg avslutter alltid med tegneseriene, og så horoskopet da.. Horoskop er vanligvis ikke noe jeg pleier å verken lese, huske eller tro på, men man kan virkelig begynne å spekulere! I horoskopet mitt for i morgen stod det nemlig at "dagens motto" var: "Det er ille med udyr i eget hus." Med tanke på at Aynï skal gå MH i morgen, kan man jo begynne å spekulere på hva dette skal bety..! :O

Kanskje ikke dette bildet taler til hennes fordel heller..?

Eller hva med dette?

Hmm... nei, kanskje ikke.. ;p

Banneret virker!

2009-09-25T17:37:00.005+02:00

Da fungerer banneret på hjemmesiden slik det skal - er kjempeglad for at jeg endelig fikk det til (med litt hjelp, men dog)..

Ellers holder jeg på å ordne litt på de forskjellige sidene slik at det ikke skal bli så mye scrolling, men IE vil fremdeles ikke samarbeide, kjipingen! Foreslår at folk heller laster ned Firefox eller Chrome - mye bedre! :D

I dag har jeg gått en times tur med Aynï til Orkanger sentrum og tilbake. Litt miljø"trening" og det å gå på tur uten Tulla tror jeg er bra en gang iblandt. Tulla fikk en tilsvarende tur tidligere i uken. Begge to bryr seg ikke om det som skjer rundt de, de går stort sett fot og tigger godis. Jeg og Aynï trente også litt på at hun skal sette seg når jeg stopper, og å kommer i utgangsstilling. Flink var hun! Møtte en gammel venninne med unge som Aynï fikk hilse på. Var veldig interessert og glad for å få snakke med noen på nesten "sin" høyde, hihi, men så kom hun på at jeg hadde godis i lomma, så da var det rett tilbake til tigge-godis-modus. Satte seg, klasket ned i dekk, hoppet litt opp på meg - full fokus! Gutten, på 2,5 år syntes det var spennende med en liten hund, og pirket borti henne. Han var kanskje litt brå og hardhendt. Aynï snudde hodet for å se om han ville noe, før hun snudde seg mot meg igjen og logret for harde livet. Så stakk han fingeren borti henne igjen, Aynï snudde seg for å se om han ville hilse, fant ut at han ikke ville det, og snudde seg tilbake for å tigge godis. Dette skjedde om og om igjen. Hadde det ikke vært for at hun taklet "pirke-stikkingen" så godt, så hadde jeg nok bedt gutten om å være litt mer forsiktig og rolig - så jo ut som om han prøvde å stikke hull på en ballong..! :O Men Aynï er stødig og grei, så det gikk heldigvis helt fint. :o)

Nå sitter jeg og lurer på hva jeg skal finne på med Tulla. Hun har ikke fått noe spesielt siden vi var på sykkelkonkurranse, så jeg tror hun kan bli rimelig tussete etterhvert som kvelden kommer. Hun er jo i toppform, så hun krever absolutt sitt nå, på en helt annen måte enn når hun er "normalt" trent. Agility kanskje? Eller lydighet? Eller bestikke henne med mye mat og bein, haha?! :D Hmm...

Trekkmaskina

2009-09-24T20:29:00.006+02:00

Men det var altså ingen grunn til å være nervøs! Alt gikk bra, vil jeg si; faktisk vil jeg si det gikk mye bedre enn forventet! Vi begynte med å sykle bakerst (siden hun var festet i styret, og de andre hundene i springer eller tilsvarende), men da ble Tulla mildt sagt "gal"; neimen om de andre hundene skulle få løpe fra henne..! Hun beinet på, hylte og kvein og trakk som en tulling. Jeg syklet forbi den siste puljen, fordi jeg synes det gikk mildt sagt alt for sakte. Når første pause kom, hadde jeg ingen bakbremser igjen...

Andre økt la jeg meg midt i feltet, og det passet fint. Hun trakk fremdeles, så etter økt to var både bakbremsene og deler av frambremsene ikke-eksisterende.. Økt tre la jeg ut først og hun var fremdeles heit; hylte og kvein og trakk seg fremover. Jeg måtte holde henne igjen med det jeg hadde av bremser for at hun skulle komme ned i trav, og siden hun ikke kan trave like raskt som en schäfer, ble vi forbiløpt av et par-tre stykker. Skal si hun ikke tok det spesielt godt, haha!! Hun la seg i selen og trakk som aldri før; hun skulle vært travhest! :D For et konkurranseinstinkt det er på henne - skikkelig gøy å se, men totalt feil konkurranse å delta i noe slikt med da, hihi! Etter siste økt var bremsene praktisk talt borte.. Gale Tulla mi; jeg vil tørre påstå hun var den som gikk prøven best, med mest intensitet og energi. Potene var det ingenting å se på, og da dommeren skulle sjekke henne etter de to milene, sa han at refleksene var fremdeles kvikke; og det er veldig bra! Og dette var piece of cake for Tulla; hun var tydeligvis overtrent for oppgaven; hun var ikke andpusten en eneste gang i løpet av konkurransen - yey! Juhu! Hun kan nå titulere seg AD Choco Dots Cassandra - som antageligvis den første spanielen i hele Norge som noensinne har fått den tittelen!

(Og så nevner vi ikke at det pissregnet, at jeg forfrøs føttene mine under konkurransen, at vi var gjennomvåte av regn, sølete av gjørme og skitt begge to, og at hendene knapt kunne holde rundt rattet da jeg kjørte hjem igjen.. Sånt har vi allerede fortrengt, og neste gang jeg får mulighet til å delta, så er det Aynï som skal i ilden - problemet er vel at jeg må sykle da..!)

Forresten.. jeg holder på å jobbe med hjemmesiden, så bær over med meg hvis det er ting som ser merkelig ut. Internet Explorer (møkka nettleser!) vil ikke samarbeide, og det lager mye krøll for meg. Prøv en annen nettleser og se om det ikke hjelper. Hvis ting uansett ser rart ut, gi meg gjerne beskjed, så skal jeg prøve å fikse. ;o)

Forresten en gang til.. Jeg har gjettet på hva MH-resultatet til Aynï blir, og det er å finne på hjemmesiden, under Aynï - MH. NB!! Det er kun gjetning, hun skal gå MH først på søndag. NB!!

Uææ!

2009-09-23T16:22:00.001+02:00

Jeg er kvalm. Jeg har sommerfugler i magen, og gelè i beina. Det kjennes ut som grøten jeg spiser skal komme opp når tid som helst. Jeg er nervøs, men prøver å si til meg selv at jeg ikke er det. Jeg er rolig og behersket. Jeg har kontroll.. :p Haha!

Hjemmeside oppdatert

2009-09-22T23:24:00.002+02:00

Da har hjemmesiden fått en liten ansiktsløftning også - ta en titt! Jeg jobber med å få banneret til å virke slik det skal hele tiden, bare så det er sagt. ;o) Ellers lurer jeg på hva folk syns er best; masse scrolling slik som på Tullas side, eller mindre scrolling slik som på min eller Aynïs side? Jeg må vel uansett få det tilpasset andre nettlesere enn FF og andre skjermoppløsninger enn min egen, men det får jeg også ta etterhvert som jeg får tid og klarhet i hva folk liker best.

Etter hundespann

2009-09-21T20:11:00.005+02:00

Da har vi vært og kjørt hundespann, og her er mobilbilder av hundene i bilen på vei hjem; se så slitne de er!

Tulla.
Aynï er også skikkelig pjusk:

Det regnet og var nokså sølete innover grusveien, så det ser jo ut som om vi har vært veldig langt, men kjørte bare (?) 6 km. Er jo tross alt første gangen vi prøver dette, så de må jo ikke bli helt avskremt! Men morro var det! Håper vi kan gjøre dette flere ganger - og da skal Aynï inn i spannet hun også, haha!! Hun må vel gå mellom de to parene; denne gangen gikk Tulla og Fenris først, og Coda og Frost som bakerste trekk-par. Skikkelig flinke var de, og jeg blir stadig imponert over de! Utrolig gøy å suse innover, eller å se hvor musklene jobber mens de trekker oss oppover bakker..

(Låner forresten bilen til Bjarte, derfor ligger de ikke i bur, noe de selvsagt gjør i "min" bil.)

Her er noen mer eller mindre dårlige bilder jeg tok under turen:

Her bak stod jeg:

Ikke helt lett å snu...

Se som de løper!

Nye farger

2009-09-21T17:39:00.001+02:00

Ny mal og nye farger på bloggen (for de som ikke har lagt merke til det). Kom gjerne med innspill hvis noe er vanskelig å lese, eller om du syns fargene er okei. :o)

Hjemmesiden vil følge...

Stein hakke Tulla(t)!

2009-09-21T12:04:00.003+02:00

I går dro jeg, Bjarte og Tulla på sykkeltur. Det ble ganske sent før vi kom oss avgårde, faktisk var klokken mellom halv åtte og åtte. Det skulle være siste gangen jeg syklet med henne før konkurransen, så denne gangen skulle vi sykle to mil. Som sagt, så gjort.. Vi syklet inn til slutten av veien og tok pause som vanlig. Syns Tulla peste lite da i forhold til de andre gangene, så kondisen blir bedre og bedre! :o) Så syklet vi tilbake til snuplassen, snudde og syklet inn til slutten av veien igjen, før vi nok en gang snudde og syklet til vannet, hvor vi tok pause. Da var det mørk! Vi så knapt noen ting, jeg så den hvite haletippen til Tulla, båndet så jeg hvis det rørte på seg, veien så jeg så vidt, grøften var heldigvis litt mørkere enn veien, men jeg holdt på å havne i den noen ganger ja, hehe.. Smartingene som ikke hadde tatt med lykt! :p Men det var spennende - jeg får i alle fall adrenalinkick når Tulla setter i vei innover i full fres, trærne suser forbi hodet mitt, jeg ser ingenting annet enn en liten hvit flekk framider.. iiiihh!!

Etter andre pause skulle vi sykle tilbake til "start", men Tulla hadde andre planer! Ned fra vannet tok hun til venstre, dvs hun ville innover en gang til! Hun må være gal, sa jeg til meg selv, hun er ikke riktig klok - er hun ikke sliten snart?? Jeg måtte bråbremse, og få henne til å skjønne at vi var ferdig nå, vi skulle hjem igjen, hehe.. Fra vannet syklet vi tilbake til bilen, dvs bommen (som vi ikke så var blitt stengt før vi omtrent var syklet inn i den). Gikk 400 meter tilbake til bilen, og da peste hun ikke lenger. Steike altså, for en kondis hun må ha! Åh, sånne turer er så digg, jeg blir så imponert over henne, hun gir så maks, så mye av seg selv! :D

Hun er jo i rimelig god form nå, og det merkes! Jeg har syklet med henne omtrent annenhver dag de siste ukene, og de dagene hun ikke får sykle, og jeg heller ikke har gjort noe annet, blir hun temmelig vilter.. Hun er full av energi, og hun hopper og spretter og er veldig livlig. Hun vil så gjerne bruke seg; hun elsker å jobbe. Hun er "stein hakke tullat" som vi sier på trøndersk. ;o) Me like!

I dag skal vi kanskje ut og prøve henne i hundespann med Line og gutta. Ellers er planen å lade opp til onsdag. Kanskje tar jeg en agilitytrening eller lydighetstrening eller noe slikt, men to dager uten sykling vil nok gjøre henne rimelig tent på oppgaven. Hun var spik spenna gæ'ern i går i alle fall; håper hun er sånn på konkurranse også. Egentlig har jeg ikke så stor tro på det nemlig; vi har prøvd å sykle andre steder noen ganger før (i fjor), og da er hun ikke så gira. Sånn var det med trekk generelt i begynnelsen. Slik jeg gjorde det da, var å gå trekkturer på samme sted hver gang (der vi nå sykler), og gjerne sammen med Lina og gutta. Etterhvert skjønte hun at når hun fikk på seg trekkselen og jeg hadde magebeltet på, så skulle hun trekke, så nå trekker hun uansett hvor hun er. Jeg håper å få samme effekt på sykkel.. Kanskje får jeg ikke det, kanskje har det noe å si at hun er kjent der vi skal sykle, slik at hun vet hvor vi skal og er kjent der (og det er vi jo ikke der vi skal sykle på onsdag), men det vil tiden vise.

Jeg var på butikkjobb på fredag, og da kom det inn ei jeg har jobbet med før, innen helse. Jeg hadde egentlig tenkt å ringe dit og høre om de hadde noen ekstravakter til meg, men så har jeg fått så mye jobb på butikkene at det ville blitt litt dumt. Jeg kan jo ikke ringe og si jeg vil ha jobb, og så kan jeg ikke jobbe på nesten to uker.. :p Jeg spør hvordan det går på jobben, og da kan hun fortelle at det er visst helt krise - det er katastrofal mangel på folk! Jeg blir helt fra meg, og sier at de må da ringe meg - jeg har så lyst på mer jobb, og jeg er jo kjent der og rutinene derfra husker jeg jo kjapt! Hun skulle videreformidle til sjefen, så i går kveld (det sier faktisk litt når sjefen jobber seint søndag), ringte de. Jeg har fått jobb!!! :D Helgestilling pluss ekstra! Wee!! Og så utrolig toppers at det var på akkurat det stedet også, for jeg trivdes kjempegodt der, og jeg synes oppgavene er meningsfulle. :o) De var jo kjempeglade for å få folk, så dette må vel være en vinn-vinn situasjon? Jeg har søkt på småstillinger der før, men aldri hørt noe. Det syns sjefen var veldig rart, for hun hadde anbefalt meg til de som skal velge blant søkerne. Hun hadde også anbefalt meg til andre avdelinger. Det var i grunnen veldig godt å høre, for jeg har følt meg litt dum noen ganger; kommer der og tror jeg har gjort en okei jobb, så søker jeg og hører ikke et pip før stillingene er besatt.. :p Men men, nå kan det være det samme - jeg har jobb!! :D

I helga skal Aynï forresten gå MH. Jeg er spent på hvordan det går, og jeg lurer på hvor godt jeg kjenner hunden min? Derfor har jeg laget et MH-skjema hvor det er merket av hva som er snittet for rasen (i Sverige), og hva jeg tror Aynï kommer til å få. Skjemaet kan du laste ned her (word). Det kan jo være hun får andre scorer enn det jeg har gjettet; noen ganger har jeg kanskje "tatt litt i", eller vært håpefull, andre ganger har jeg underdrevet litt. Og på noen moment er jeg rett og slett veldig usikker! For eksempel på "aktivitet"; der kan hun enten få "hysterisk" (eh, score 5), eller hun kan få score 1, alt ettersom dagsformen. :p Men stort sett, når vi er ute i skogen (og det er jo der MH'en foregår), og vi av en eller annen grunn stopper, så blir hun tussete; hun piper og bjeffer, setter seg og legger seg, kaster seg i båndet, ruller i mosen mens hun lager terrier-lyder, osv, fordi "pauser er kjedelig og nå SKAL det skje noe asså"! Men egentlig er hun jo en veldig avbalansert hund, og plutselig kan hun finne på at hun skal legge seg ned i lyngen og slappe av..

Jeg er også temmelig sikker på at hun vil leke med en gang; noe annet ville vært veldig unormalt henne. Der har jeg underdrevet litt fordi jeg er ørlite grann usikker; jeg har gitt henne score 4 på griping av filla, fordi det ikke er alltid hun rykker til når hun leker; det kan komme etterhvert, eller hun kan bare henge der. Men slippe, dèt tviler jeg på hun gjør (selv om man aldri skal si aldri..).

Når det gjelder jakt på den lille filla, så tror jeg hun kan finne på å gjøre andre ting. Joda, det er morsomt å se en fille forsvinne, men hvis den har stoppet før hun kommer fram, tror jeg hun fint kan finne på å løpe andre steder i skogen. Satser på at innkallingen sitter sånn noenlunde da..! :D Det store byttet (avstandslek), kan være litt kinkig. Jeg er slett ikke sikker på at hun vil SE figuranten; for det gjorde nemlig ikke Tulla.. Og Aynï er jo pittelita i forhold, og det er noen tuer akkurat der som kan gjøre sikten vanskelig.

Det jeg er mest usikker på, er om dommeren klarer å lese henne godt nok. Om han tolker terrierlyder som "aggresjon" i stedet for opphisselse (som det egentlig er), og om han skjønner at hun kan bli så kjapt ferdig med ting at hun ikke har behov for å bort å snuse på og undersøke det hun egentlig skal snuse på og undersøke. Ta kjettingskrammelet for eksempel; joda, hun skvetter kanskje litt til, men så tror jeg hun blir fort ferdig og kanskje har hun ikke behov for å finne ut hva det var som lagde lyden. Da får hun en høy score på det momentet, fordi jeg må jo gå frem til skrammelet og lokke på henne.. Kanskje har hun ikke noe behov for å snuse på skrammelet heller, kanskje hun heller vil rulle seg i mosen? Da er det dumt om hun skal få score 5, når hun egentlig har avreagert for lenge siden! Men når momentet er bygd opp sånn at de "skal" bort til skrammelet, så kan man jo i grunnen ikke annet enn å forholde seg til det.

Jeg tror forresten også at hun blir helt tussete når det viser seg at spøkelsene ikke var spøkelser, men folk. Da tror jeg hun blir veldig glad og vil hoppe opp i ansiktet deres. Gjør hun det, tror jeg vi kan få et høyere score på leken etterpå, men hvis hun ikke bryr seg om at det var folk inni spøkelsesdrakten, tror jeg leken kan bli mindre intens.

På skudd har jeg gitt henne score 1. Hun har aldri vist tegn til å være lydberørt, så hvorfor skulle hun være det da? Tvert imot syns jeg hun til tider kunne brydd seg litt mer om lyder, spesielt lyder som kommer fra meg, haha!! ;D Spennende blir det i alle fall, spesielt når jeg nå har "gjettet" på utfallet.. Litt skummelt også; hva om jeg tar helt feil? Hva om hun ikke leker, hva om hun biter i kjeledressen (noe jeg aldri kan forestille meg; det finnes ikke noe vondt i henne), hva om hun løper rett frem til spøkelsene og hopper opp på de, hva om hun flykter under skuddet? Time will show..

Lillefinger'n min..

2009-09-19T00:42:00.004+02:00

Hundene mine er forskjellige. Hvis jeg gir Tulla lillefingern, tar hun hele hånden og gir meg sin "pote" tilbake. Hvis jeg gir Aynï lillefingern, rekker hun meg langfingern, og lurer på hvor fåkk det ble av hele hånden?!

Tulla gir alt, hun er ikke bare "litt", hun er MYE. Hun krever mye, men gir minst like mye tilbake - å som jeg digger den hunden! Hun er herlig å jobbe med! :o) Aynï er annerledes; hun trenger himla gode grunner for å gjøre noe med meg, for det kommer ikke på tale å gjøre noe for meg i alle fall! ;o) Det holder ikke å bare gi litt av seg selv når man skal få Aynï til å gjøre noe, man må gi alt. Og hvis man er heldig, gir hun litt tilbake; og de få gangene det skjer, er noen av de herligste øyeblikkene som fins!

To små mil

2009-09-18T15:09:00.003+02:00

Da har jeg nok en gang vært ute og syklet med Tulla. Syns ikke jeg gjør stort annet enn å sykle med henne og jobbe for tiden, og det er jo på en måte bra? Derimot går det utover stakkars Aynï (som Bjarte må ta seg av de dagene jeg ikke har tid til noen ting), og Bjarte.. Han jobber jo tidlig, og jeg jobber stort sett bare seint. Det resulterer i at vi ikke ser hverandre mer enn en time eller to på kvelden, og da er vi kanskje både slitne og trøtte begge to. Men jobbe, det gjør jeg i alle fall, og det skal jeg jo slett ikke klage på!!

Syklet, ja.. Tenkte å prøve å sykle to fulle mil i dag, i motsetning til 1,4 som vi har syklet før. Men grunnet mine elendige matte- og distansekunnskaper, så endte vi opp med bare 1,8 mil. Men det er i alle fall lengre enn hva vi har syklet før, og det er nok greit å ikke øke alt for mye første gangen. ;o)

Jeg syklet inn til slutten av veien (minus den siste korte, bratte bakken; den er bare demotiverende), og siden jeg "tok distansen" bare fra der vi faktisk begynner å sykle, og ikke fra bilen, stod måleren på ca 6,5 km da vi tok pause. Egentlig skulle den vel stått på 7 eller 8 ifølge reglementet, men det tar vi senere. ;o) Tok en pause på ca kvarteh der, slik reglene sier. Deretter syklet vi tilbake til vannet før vi snudde og syklet inn til slutten av veien igjen, oooog tilbake til vannet før vi tok pause. Da hadde vi, for de som fremdeles henger med haha, syklet 6km til før andre pause. Tok pause i ca 20min, slik reglene sier. Så syklet vi hele veien tilbake fra vannet, det er ca 4km. Hvis jeg har husket distansene riktig nå (noe jeg ser jeg ikke har, huff da), skal det bli ca 1,7-8mil altså! :p De siste 300-400metrene fra der jeg går av sykkelen og tilbake til bilen, regner vi ikke med. I alle fall stod måleren på sykkelen på 1,8 da vi kom tilbake til bilen..

Men, så kommer jo til slutt et pittelite poeng (det må man vel ha?); det er altså 300-400meter fra der vi stopper og sykle, til bilen, og det stykket leier jeg henne, ergo holder vi gangfart. Når vi da kom tilbake til bilen, hadde hun sluttet å pese! Hun har syklet 6,5km - 15min pause - 6km - 20 min pause - 4 km sykling - 400 m gange - hvilepuls!

Ok, dette stemmer ikke med distansen jeg sier jeg syklet, men drit i det - hun har hvilepuls etter 400 meter gange, og dèt er poenget mitt! :D Jeg fatter det egentlig ikke, for etter hver pause hun får på turen, jo raskere henter hun seg inn. Altså; ved første pause er hun ikke i hvilepuls når vi fortsetter og peser gjerne litt fremdeles, ved pause to har hun sluttet å pese før vi fortsetter (men den er jo 5min lengre), men når vi knapt har hatt pause og hun kun har gått i 400m, er hun altså helt rolig i pusten - snåle greier! Noen teorier? I tillegg må jeg jo si at hun presterer stort sett bedre og bedre for hver pause hun får; hun får opp mer fart etter en pause enn hva hun hadde da vi startet (i trav altså).

Jeg var forresten veldig spent på hvordan hun ville takle å SNU og sykle til slutten av veien enda en gang, men diggeste hunden min - hun snudde, og beinet avgårde som om hun ikke skulle gjort annet! Hun var slett ikke demotivert av å skulle løpe der en gang til, hun ga på! Jeg måtte bare heie og rope til henne at jeg digget henne, haha!! Håper ikke jegerne som er uti skogen nå for tiden hørte meg.. :p

Når vi kommer hjem, er det på med Back On Track-dekkenet, og rett opp i godstolen - og VEL fortjent også, spør du meg! ;o)

Skum

2009-09-18T14:31:00.001+02:00

Dårlig mobilbilde av skummet jeg skrev om tidligere. Her er det ganske lite,men det er samme type skum som sist. Noen idéer?:)

Sykkeltur og agilitytrening

2009-09-15T12:11:00.005+02:00

Jeg tok med hundene for å trene lydighet på klubben på lørdag, men endte opp med å trene agility.. Begynte, dvs fortsatte, med å shape inn slalåmen på Aynï. Jeg begynte såvidt med det da hun var valp, så hun husket nok litt fra da og tok ting kjapt. Men så fallt hun ut.. Jaja, fikk tatt vippa noen ganger også; hun er ikke redd og begynner å få god fart mot den og også et stykke over.

Tulla fikk trene på handling. Først la jeg en tunell under mønet i en U, og sendte henne vekselsvis over mønet og gjennom tunellen. Deretter trente vi på slalåminngang (kom fra høyre side og rett på slalåmen), det var litt vanskelig syns hun, men vi fikk det da til etterhvert. Fikk noen gode repetisjoner over vippa også med høy fart.

Så satte vi opp to hinder ved siden av hverandre:
--- ---
hvor hun skulle hoppe over det ene, mellom hindrene og hoppe over det andre. Vi trengte litt tid for å forstå oss på hverandre og finne ut av hvordan vi skulle gjøre dette enklest mulig, men så fikk vi hjelp av Bjarte som kom med et genialt tips! Han mente vi kunne sette det opp hindrene diagonalt i stedet (bloggen vil ikke godta den fine illustrasjonen min), så det gjorde vi, og dermed kom både farten og påliteligheten! :D La til enda et hinder, og siden jeg hadde baklengskjedet, så tok hun det kjapt. Men så kom testingen, hehe.. Hun prøvde å ta første hindret, løpe mellom hinder en og to og forbi hinder to og hoppe over nr tre. Smarta!! Men etter å ha prøvd det noen ganger skjønte hun at hun nok måtte hoppe alle tre hindrene for å få ballene sine. ;o) Vi flyttet hindrene tettere sammen, og til slutt stod de på en bein linje, og vips kunne hun ta tre hinder!
--- --- ---
Jeg la på kommandoen "mellom", sånn i tilfelle den blir kjekk å ha en gang.

I går var jeg ute og syklet med henne igjen. Planen var å sykle 7km før første pause, slik vi skal gjøre det på prøven, men så møtte vi Line til hest etter to km, så da ble det bare 5km. Tulla syns det var dødskjedelig å stoppe for å prate med en hest, og ga tydelig beskjed om hva hun mente om saken. Det skjedde noe rart jeg ikke tror jeg har sett før; Tulla begynte nemlig å skumme om munnen og nesen.. Er det dumt, eller er det bare helt normalt? Vi tok en lengre pause og jeg lot henne selvsagt drikke. Etter det så jeg ikke noe mer til det. Snålt. Vet jo at hester skummer, men gjør hunder det?

Da vi syklet tilbake stoppet jeg halvveis (ca fire km etter pausen), lot henne drikke litt igjen og forsøkte å sykle videre med henne løs. Ikke sjans! Hun skulle slett ikke trave, men beinet det hun kunne bortover veien. I frykt for at hun skulle møte biler, koblet jeg henne til sykkelen igjen, heh.. Det hadde nok gått helt fint, hvis vi hadde begynt med sykkelturer på den måten, men nå har hun lært seg å gi full pinne bortover veien der, så da ga jeg bare opp. Vi holdt grei fart helt tilbake til "start", da kobler jeg henne fra sykkelen og leier henne de siste få hundre metrene tilbake til bilen. Hun peste faktisk ikke da vi kom tilbake til bilen, noe jeg mener må tyde på at hun har ganske grei kondis! Det er snakk om å gå 300-400 meter etter at hun har løpt og delvis trukket i 7km, og at hun da har kommet ned i tilnærmet normal puls! Nå skal det vel sies at på slutten av de 7km, så har hun slett ikke høy intensitet; hun er vant til at vi roer ned den siste km, så da gjør hun det nå også. Men jeg ber henne jo om å løpe raskere enn hva hun er vant til at vi gjør, og da gjør hun det og likevel peser hun altså ikke når vi er fremme ved bilen. Isj, knotete forklart, jeg er visst ikke i slaget i dag.. Neste gang må jeg prøve å sykle lengre, det er ikke lenge til prøven!

Får litt dårlig samvittighet for Aynï oppi alt dette; hun får jo ikke være med på sykkeltur stakkars. Og de dagene jeg har syklet med Tulla har jeg ikke ork til å ut på noe tur med Aynï etterpå. Etter noen dager med alene-hjemme-mens-Tulla-sykler, blir Aynï rimelig gal når vi først går ut. Hun vil også herje mer med Tulla, som jo da er sliten og ikke gidder. Men jeg sykler ikke oftere enn annenhver dag, og dagene i mellom der gjør jeg jo som oftest ett eller annet; agilitytrening eller noe. Likevel blir det tydelig for mitt trente øye at Aynï også vil "løpe fra seg" litt, så hun må få bli med på en skikkelig tur snart..

Store planer

2009-09-09T14:27:00.007+02:00

Jeg har syklet med Tulla to ganger med fartsmåler (++) på sykkelen. Det er i grunnen ganske interessant. For det første er ikke strekningen jeg har trodd har vært i underkant av to mil så lang som det, den er faktisk ikke mer enn halvannen mil. Og siden jeg går et stykke med sykkelen først, og jeg i tillegg holder veldig lav fart den siste biten (så hun ikke peser når vi er fremme med bilen), har vi ikke syklet så langt som jeg har trodd. Kjipern. Vi sykler innover en grusvei, og til enden av denne. For å sykle to mil må jeg altså sykle et stykke to ganger, så da er det bare å pønske ut hvor det skal være.

For det andre er det interessant å se hvilken fart vi holder. Når ting går "riktig" for seg, hun holder trav og det er relativt flatt, pleier hun å trave i ca 10-11 km/t. Første gangen vi syklet var hun oppe i 12km/t og kunne holde det et lite stykke før hun enten mistet farten eller økte farten til 13km/t. Kom hun opp i 13km/t slo hun lett over i galopp. Andre gangen vi syklet, holdt hun 11-12km/t, hun kunne også komme opp i 13 km/t uten å slå over i galopp, og hun var faktisk oppe i både 14 og 15 km/t i trav! Det syns jeg er en fin forbedring, og det er gøy å se at treningen går fremover! Det skal sies at når hun traver 12km/t eller raskere, så langer hun virkelig ut. Forhåpentligvis klarer jeg å tøye den strikken enda litt lenger, så hun klarer å holde en høyere fart lengre. Hun begynner å få god intensitet også, og legger seg mer i selen enn den første gangen etter sommerferien.. ;o)

Dessverre så blir hun sliten, så på slutten passer hun gjerne. Hun ville nok heller holdt galopp, men jeg er streng og ber henne trave. La merke til at hun så så rar ut, det var noe rart med travet syns jeg. Jeg lurte på om hun passet, men det er ikke lett å se når man sykler rett bak og ikke ser frambeina. Man kan nok se det på skuldrene hvis man har et litt trent øye, men mitt øye er tydeligvis ikke så trent enda! :p Hadde Bjarte med oss sist gang, og han kunne bekrefte at hun passet. Det er nå så, vi får bare trene mer. Det merkelige er at hun klarer å passe "kjempefort"; hun klarer å holde 10-12km/t i pass også..

Sånn ellers "i livet" har vi mer eller mindre funnet ut hva vi skal gjøre de neste årene. Bjarte får "sponset" en mastergrad av jobben, og den skal han ta i Bergen. Problemet har vel vært å finne ut hva jeg skal gjøre. Vi har vært inne på tanken før, men nå kan man vel nesten si tanken litt høyt; jeg skal søke på praktikantplass på Fjellanger Hundeskole og søke på Analytiker og Terapiutbildning på HundCampus, så får vi se hva som kommer først, jeg satser på Fjellanger først. Vi hadde også tenkt at jeg skulle ta klikkerinstruktørutdannelsen hos Canis nå til neste vår hvis jeg kom inn, men den planen må vi nok legge fra oss siden økonomien er blitt som den har blitt. Hvis ikke noe forandrer seg drastisk da.. Jeg får heller ta klikkerinstruktørutdannelsen etterpå.

Hvis alt dette går bra, og jeg i tillegg klarer å vri bacheloren min slik jeg vil ha den, vil jeg altså ha en bachelorgrad i psykologi med fokus på hund, ha en analytiker og terapiutdannelse fra HundCampus (inkludert i dette er også instruktør i spesialsøk som aktivisering), instruktørutdannelse og HundeEierSkolen fra Fjellanger og være godkjent klikkerinstruktør fra Canis. Noe erfaring må jeg vel også kunne si å ha etterhvert. Det må vel kunne brukes til noe..?

Det kommer til å bli veldig rart å ikke skulle bo med Bjarte så lenge, men vi har jo gjort det før. Blir nesten som å gå tilbake til "singellivet" som jeg sier, litt humoristisk ment.. Ikke at vi har hatt så mye singelliv akkurat, vi har jo vært sammen siden videregående. Vi har vært gift i sju år til neste sommer, og plutselig skal vi liksom kanskje ikke bo sammen engang?! Mens vi er i Bergen håper vi å finne en leilighet sammen, selv om det nok hadde vært billigere om jeg bodde gratis på Fjellanger og Bjarte bodde gratis hjemme.

Som om ikke dèt var nok, skal jo Bjarte ha seg hund, litt nærmere bestemt springer. Mer om de planene kommer senere, men jeg kan jo si såpass at vi håper og tror valpene blir født på nyåret/våren '10 en gang.. Blir spennende å se hvordan han takler det, hehe! Går nok kjempebra, og jeg gleder meg til vi kan trene sammen, motivere hverandre, pushe hverandre, gi hverandre tips og idèer. :o) Han har i alle fall mange planer allerede, og han har navnet klart! Nå gjenstår det bare å finne ut av hvordan det skal skrives..

Vi kommer til å selge huset neste sommer, og når vi etter to år returnerer til kjære trøndelag, vil vi kjøpe oss tomt og bygge hus. Vi har allerede skisset opp hovedidèer til hvordan det skal være, så her mangler det ikke på planer, kun på penger.. :p

Allèslalåm til besvær

2009-09-08T14:47:00.002+02:00

Argh!! Det skal ikke mulig! Men nå må jeg vel snart bare innse at slik er det. Jeg prøver jo å trene inn slalåmen til Aynï med allè-metoden, men nå gir jeg snart opp! Slik treningen pleier å være: jeg setter opp slalåmen, Aynï er giret på leken, vi går ut i hagen og hun løper gjennom, jeg belønner. Vi repeterer fire-fem-seks ganger, jeg prøver å variere hvor jeg er i forhold til henne (foran, bak, på forskjellige sider osv), hun er like giret på leken, alt vel. Så, omtrent på repetisjon fem eller seks, så begynner "morroa". Alt har gått knirkefritt til nå, og jeg har muligens også strammet inn på slalåmen med korrekte repetisjoner. Men altså, plutselig begynner hun å tulle: hun løper ikke gjennom hele (hun hopper ut før slutt), hun løper på utsiden. Og sånn fortsetter det. Hvis jeg prøver flere ganger altså. Jeg prøver å gjøre det enklere igjen, jeg prøver å plassere henne slik at inngangen blir enklere, osv, men til ingen nytte! Hun feiler og feiler og feiler, og det er begrenset hvor lenge man bør holde på sånn, spesielt med en hund som Aynï som ikke tåler feiling noe særlig.

Sånn var det i dag også; det begynte bra, jeg strammet inn, hun gjorde ting riktig. Så plutselig sa det stopp; hun var fremdeles giret på leken og ville trene, men fåkk i havet om hun skulle gjøre ting riktig!! Så jeg satte opp bånd et stykke ned på pinnene som ble som et slags "gjerde" hun skulle løpe mellom. Fremdeles ikke korrekt respons fra bikkja. Jeg satte henne rett ved den første pinnen så det var bare å løpe rett frem og ikke finne noen inngang; hun løp på utsiden. Jeg åpnet opp slalåmen litt så den ikke skulle være så trang; fremdeles gjorde hun ikke ting riktig. Jeg gikk inn, slo meg i hodet og hånda i stellebordet (au forresten), hentet bånd og satte på henne. Og da vettu; vips hadde vi fire-fem gode repetisjoner igjen! Jeg kunne da også legge fra meg leken ved slutt (selv om jeg er litt delt i forhold til det men pytt sann). Men så, plutselig som vanlig; hun løp utenom. Og siden båndet var på, hektet det seg fast i en pinne, hun hektet seg fast i tråden hun ikke skulle løpe utenfor, jeg snublet i en annen tråd og hektet meg fast i noen pinner og holdt på å falle, og vips har man en hund som er redd for å gå inn i slalåmen. Anbefales! :p

Så med mindre noen har en mirakelkur, så tror jeg at jeg går over til shaping (alternativt 2x2 men det tror jeg ikke passer henne pga størrelsen), slik jeg lærte inn slalåmen med Tulla. Begynte såvidt med det med Aynï også da hun var liten valp, og det gikk helt flott da. Men fåkk og atter fåkk altså - jeg er sint og lei og irritert både på meg selv og den dumme drittbikkja som ikke kan følge boka!!!

Men hun var i det minste giret på leken hele tiden da.....

Jeg håper hodet mitt tuller med meg..

2009-09-04T12:41:00.003+02:00

Noen ganger tror jeg hodet mitt tuller med meg. Som i sommer, da vi var på vei til Big Horn Steak House med svigers: jeg sitter i baksetet på bilen og kikker tankeløst ut vinduet. Vi kjører forbi et parkeringshus, og jeg ser det står en bil der og brenner. Jeg tenker ikke mer over det, før det plutselig går opp for meg at jeg er ikke i en film - bilen BRENNER!!! Vi stopper og ringer brannvesenet, de kommer og slukker bilen. Hodet tullet ikke med meg, det var sant.

Eller hva med den gangen jeg var på det lokale kjøpesenteret og skulle gjøre noen ærend. Jeg var på vei ut mot bilen, da jeg ser noen som tar med seg en papegøye inn i en varebil. Den hang opp ned på hånden til han som bar den. Jeg måtte se to ganger før jeg trodde det feilet hodet mitt noe.

Jeg måtte også se to ganger da jeg fikk brev fra lånekassen i dag. Jeg var litt sein med å søke om studielån for dette semesteret, som forøvrig er mitt siste semester. Økonomien er fraværende, i beste fall stram, så studielånet har vært etterlengtet. Men i brevet står det at jeg har blitt mer enn ett år forsinket med utdanningen, og derfor har jeg ikke krav på støtte lenger. Jeg har heller ikke krav på rentefritak siden jeg ikke har krav på støtte.

Hvordan vi skal klare oss frem til jul (og etter jul for den saks skyld), er et mysterium! Jeg er tatt opp som student på bachelor i psykologi, men jeg har tatt noen fag i Bergen før jeg tok en pause fra studiene (uten lån/stipend). Da jeg begynte på igjen, tok jeg noen fag jeg hadde lyst å ta, som jeg tenkte å innlemme i bachelorgraden min, bla Innføring i Hundefag, biologi og etologi. Men de teller vel ikke, i alle fall ikke ennå. Og siden søknaden min om støtte gjelder bachelorgraden, får jeg vel ikke støtte.. Det überteite er jo at jeg kunne vært ferdig med skolen i sommer! Sist semester skulle jeg nemlig ta bare to fag; metodefagene, siden det er anbefalt å ta de før man skriver bacheloroppgaven. Men jeg ble syk og kunne ikke ta eksamen i fagene, og utsatt eksamen eksisterer ikke før til jul. Resultatet blir at jeg tar både metodefagene og bacheloroppgaven i samme semester, noe jeg strengt tatt kunne gjort forrige semester.

Bajs og trippelbajs altså! Jeg er så irritert! Både på skolen, på meg selv, lånekassens regler, og på at jeg ble syk, og for at jeg ikke tvang meg gjennom eksamenene selv om jeg var syk! Jeg har snakket med sjefen på jobb om mulighetene for å få mer arbeid (og dermed mer lønn), men han kan ikke gi meg mer enn en dag ekstra i uken, i alle fall foreløpig. Det betyr at jeg antageligvis må ut og finne meg enda en jobb, for et knapt halvt år; og hvem vil ha noen til noe sånt??

Nei, akkurat nå ser ting temmelig svart ut.. Dette var liksom ikke det jeg hadde behov for akkurat nå. Finanskrise - here I come!

Sykkeltur med Tulla

2009-09-02T12:27:00.001+02:00

På sykkeltur med Tulla,bilde tatt med mobil. Syklet da bildet ble tatt ca en mil, i går syklet vi ca sju km. Intensiteten var på vei opp i går. Tar en fridag i dag, og håper på en fin sykkeltur i morgen.:-) Vurderer å ta med Aynì løs,men det kan jo bli et spennende prosjekt!:-D

Nye halsbånd!

2009-08-26T16:13:00.001+02:00

I dag kom de nye halsbåndene fra vibri.com,kjempefine!:-D

Gårsdagens sykkeltur

2009-08-26T13:07:00.003+02:00

Heh.. her må det trenes..! Tulla er i betydelig dårligere form nå enn hun var før sommeren. Ikke så rart kanskje, men sånn er det nå. Jeg syklet ca en mil i går, og hun trakk betydelig mindre enn hun har pleid å gjøre, og jeg måtte bremse mye mindre enn jeg har pleid. Så det er bare å henge i og trene! For all del; hun var ikke sliten og hun kunne klart en lengre distanse, og hun holdt seg alltid foran sykkelen, og hun gav skikkelig på når jeg ba henne om det, men at hun har fått lite trening i sommer av diverse grunner gjør selvsagt sitt til at hun ikke er så sprek som hun var - men det skal hun bli! ;o)

Jeg har hatt problemer med at selen har sklidd, noe som har ført til at hun har trekt skeivt, så jeg har kjøpt en ring til å ha på festet på selen, og i går husket jeg endelig å feste på den før jeg satte av gårde. Det hjalp ganske mye, men den er litt for stor, sånn at kroken på båndet setter seg fast i ringen og fører til at den ikke glir, og dermed er problemet tilbake igjen. Må kjøpe meg nytt strikkbånd uansett, og da skal kroken være stor. :o)

I dag skal vi på tur med Line og gutta, men jeg har noen pølser i kjøleskapet som må brukes opp før vi reiser på agilitykonkurranse, må pønske litt på hva jeg skal bruke de til..

Diverse småplukk

2009-08-25T11:52:00.003+02:00

I sommer tok jeg virkelig fri. Så fri faktisk, at jeg glemte å melde på til Trondheim Hundefestival!! :O Jeg angrer bittert som en helt, spesielt siden det er såpass få utstillinger her i området, og denne er så nær at man ikke trenger å overnatte. Argh! Sist helg var det jo agilitykonkurranser i nærheten også, men da var jeg som kjent på klikkertrenerkurs, så jeg gikk glipp av det også. 5. september-helgen skjer det også mye spennende i hundeverden; både når det gjelder utstilling og agility, men da skal vi i 80-årsdag! Etter det er det relativt rolig en periode, så da håper jeg å få gått noen blodsporkonkurranser, tatt MH med Aynï og UHP med Tulla (begge er påmeldt på de respektive tingene). So, what to do? Jeg kan jo ikke ha en frihelg (eh, fri var den jo ikke, men jeg har byttet bort jobbevaktene mine) og IKKE konkurrere med hund på ett eller annet vis?! Så da scannet jeg terminlistene og fant en dobbel agilitykonkurranse i Bergen, hvor fristen selvsagt var gått ut. Jeg skrev mail og hørte om jeg ikke kunne få melde på likevel, og snille snille folka tillot det! :D Så jippi, til helgen skal vi til Bergen og konkurrere igjen! Wee som jeg gleder meg!

Vi har fått trent litt også, og Tulla begynner å huske hva "felt" er for noe. I går på klubben kjørte jeg gjennom slalåmen noen ganger, med innganger fra alle sider, og igjen var hun helt feilfri! Det var jo egentlig lydighetstrening i går, så første halvtimen fikk Aynï være med ut og trene, og det gikk nå så som så. Hun har vel ikke vært med på slike fellestreninger før tror jeg? Uansett; jeg fikk da litt utgangsstilling, og baklengskjedet sitt-opp fra dekk, så det går da fremover på et vis.

Siste halvtimen var Tullas briefe-time.. ;p Hun er den desidert flinkeste hunden der, og BOY som jeg elsker den kontakten hun gir meg! :D Hun er så på, så hele tiden konsentrert, hun VIL så jobbe, ja; hun krever faktisk å få jobbe! Noen ganger må jeg jo ha en pause og tenke litt igjennom hva jeg skal trene på, og da sitter hun som et tent lys og venter i spenning på hva neste "utfordring" blir. Jeg må faktisk trene henne til å være rolig og ikke mase om jobb når jeg tar slike pauser.

En fin ting i går, var at jeg kunne bytte mellom å trene agility (hvor lyd er tillatt) til å trene lydighet (hvor lyd ikke er tillatt). Og så vidt jeg husker, lagde hun knapt et pip under hele LP-treningen i går, men med en gang vi skulle trene AG begynte hun å bjeffe. Greit nok at det er litt irriterende og kanskje unødvendig med bjeffing, men så lenge hun klarer å skille de to tingene, gidder jeg ikke bry meg om det. Hun konsentrerer seg åkke som.. Steike som jeg digger å jobbe med den hunden; hun gir full pinne hele tiden, hun elsker å jobbe!

Da er det en annen sak med Aynï; hun er fremdeles ganske ustabil på det punktet. Noen ganger krever hun også å få jobbe, men det er stort sett de gangene jeg ikke har behov for en jobbende hund. Som f eks når vi er på luftetur.. Da vil jeg aller helst at hun bare skal tisse og gjøre fra seg, ikke gå og tigge godis, tilby FVF, sitt og ligg og gudene vet hva. Har lagt merke til at de siste gangene hun har gjort dette, og jeg har ignorert henne, har hun begynt å jokke på leggen min. Hmm. Vet ikke helt hva jeg skal tenke om det, men på en måte ser jeg det som positivt; at en terrier er så gira på å jobbe at den blir så stresset at den jokker.. På den andre siden skulle jeg vel sikkert jobbet med henne da?? :p Og det gjør jeg også, når vi kommer hjem igjen etter lufting, tar en økt med henne slik at hun får ut litt arbeidsenergi.

Agilitytreningen med Aynï går også fremover. De to siste gangene vi har trent, har vi kommet langt på kort tid. Det høres jo kanskje ikke så bra ut, men for Aynï er det viktig at treningen ikke er kjedelig. Det siste vi gjorde, var å baklengskjede vippa - tunnel - langdehopp (bestående av kun en lengde). Det gikk kjempebra, og vi kunne repetere den flere ganger. Har også trent på hjulet, men der er hun ikke stabil enda. De første gangene hopper hun som regel ved siden av hjulet, dumma.. Skjønner egentlig ikke hvorfor, for det gikk jo veldig bra i begynnelsen?

I dag lurer jeg på om jeg skal sykle meg en tur med Tulla. Bakdelen med det, er at det er utrolig mye styr å få med seg sykkelen (som jeg hentet hjem før sommerferien). I tillegg er jeg veldig redd for at jeg får problemer i ryggen/skuldrene av å sykle. Men så skal jeg til massasjebehandling i morgen, så da går nok sistnevnte greit likevel. Sykkeltrening må vi jo uansett bare gjøre, siden hun er påmeldt UHP 23. september. (UHP/AD er en utholdenhetsprøve hvor man skal sykle to mil med hunden.) Vi har ikke syklet siden kjempelenge, tror kanskje det er snakk om mai?? Problemet er som sagt ryggen/skuldrene, og jeg er redd for at syklingen (i tillegg til ridningen) har gjort sitt til at jeg fikk ryggproblemer.. :/ Jeg sitter og anstrenger meg for å holde ryggen rett under ridning, og siden jeg er sykelig svai i ryggen, belaster jeg helt annerledes enn til vanlig, og sikkert feil, og da får jeg vondt. Når jeg sykler vet jeg at jeg sitter og heiser skuldrene, og generelt er det ikke behagelig å sykle veldig langt. Ja, kroppen min er merkelig vinklet både her og der noe som gjør at jeg får litt vondt når jeg gjør visse ting - hadde jeg vært en hund hadde jeg nok ikke blitt avlet på! ;o) Men det kan man ikke ta hensyn til når man skal ha en trent hund, ikke sant??

Godkjent klikkertrenerutdannelse

2009-08-24T18:03:00.004+02:00

I helgen var siste kurs på klikkertrenerutdannelsen, den skriftlige eksamenen var allerede sendt inn. Kort fortalt: jeg bestod. :D Jeg fikk 291 poeng på skriftlig eksamen (av 300 mulige), og på den praktiske eksamenen som var å vise frem grunnferdigheter, så hadde jeg "mer enn nok". Jeg fikk høre at jeg har veldig gode tekniske trenerferdigheter, men at jeg undervurderer meg selv som trener. Jaja..

Så nå pønsker jeg på hva jeg skal gjøre videre; jeg fikk beskjed om at hvis jeg ville søke på klikkerinstruktørutdannelsen, ville jeg få anbefaling fra en av instruktørene på kurset, så da er jo dèt i boks! :o) Men det er dyrt; hele 25 000, så vi får se. Samtidig vurderer jeg andre ting som er langt dyrere (blant annet en utdannelse til 93 000). Jeg er fremdeles i tenkegropen (hvis det er et sted å være), men jeg heller nok mot begge deler, haha! :o)

Nå tenker jeg å dra på klubben å trene, for en gangs skyld. Tror jeg kommer til å melde meg ut når året er slutt; det gir meg fint lite å være medlem av OHK. Det eneste positive er at jeg har tilgang til agilitybane, men til gjengjeld er den i temmelig dårlig forfatning, og jeg får null treningstips når jeg er der fordi det ikke fins noen som trener slik jeg vil (positiv forsterkning/belønne hunden når den gjør rett).

Ellers har vi sett endel film i det siste, og hvis noen er i tvil om hva de skal se, så har jeg et lite knippe å anbefale i forskjellig sjanger:

The Green Mile med Tom Hanks er en utrolig bra film! Noe av det verste jeg har sett rent "emosjonelt", og det at man blir så engasjert er med på å gjøre den så bra. Sjanger: drama, krim, (thriller). Vanligvis liker jeg ikke filmer som har med fengsel eller militære ting/krig å gjøre, spesielt ikke hvis de er fra "gamle dager", men denne må man rett og slett bare se, hvis man klarer da...

Sahara med Matthew McConaughey og Penelope Cruz har ALT en god actionkomedie skal ha, sett fra både et kvinnelig og mannlig ståsted: masse fart og spenning, morsomme kommentarer og et spennende men uvirkelig plot, praktisk talt fri for flåsete romantikk men med desto mer bar overkropp!

(Beklager lite bar overkropp på bildet, tror ikke bloggen tillater mer..)

10 Things I Hate About You med Heath Ledger. Ren romantisk "komedie", anbefales ganske enkelt fordi Heath Ledger er usannsynlig sjarmerende, og fordi han har et herlig smil.

Dessuten får man den gode "forelska-følelsen" inni seg.. ;o)

I Spy er nok en action komedie (den beste sjangeren innen film spør du meg!), med Owen Wilson. Morsom og slik en action komedie skal være. Dessuten; hvem blir lei av å se på Owen Wilsons skjeve nese? Den er jo så utrolig sjarmerende! :D

Ellers kan jeg alltids anbefale Bridget Jones filmene, da er man garantert mang en god latter og denne deilige "forelska-følelsen"! :D

Drakamp med Aynii

2009-08-15T17:55:00.001+02:00

Drakamp med Tulla

2009-08-15T17:52:00.001+02:00

Mobil-blogging

2009-08-15T13:12:00.001+02:00

Jippi! Da er jeg i gang med mobil blogging! Får se hvor bra dette blir, men jeg kan i alle fall ta noen bilder og legge ut. :o) Har nemlig fått meg ny mobil, og det med bra kamera - skal bli mye enklere å dele hverdagslige bilder!

Første mobilpost

2009-08-14T18:45:00.001+02:00

Prøver å legge inn et bilde.

Kråkebollen min

2009-08-08T21:40:00.007+02:00

For hun er en kråkebolle jo tenk!

Noen som ser forskjell kanskje?!

Vi var og badet i dag mens Tulla var på blodsporkonkurranse med Bjarte, og flinkeste Aynï er i grunnen bare en drøm å ha med å gjøre! Hun gå løs, tusler et par meter foran eller bak meg, men stort sett går hun bare og tigger godis. Må be henne om å gå for ikke å tråkke på henne og for å få en liten pause i all godbitspisingen. :D Ellers løper hun når hun skal løpe, kommer når hun skal komme, og kommer på det minste lille smatt, klapp, rop eller tilsnakk.

Her er noen badebilder:

En oter i vannet?

Neida, bare en våt kirkerotte! ;o)

Apporterer pinner som bare det!

Silky terrier-pels på gang??

Må vel bare innse det; det er for det meste pels på henne også, gitt..

Rulle seg er DIGG!

Liten kropp med full fres!

Mageplask!!

Bildesammendrag

2009-07-04T23:02:00.013+02:00

Et lite knippe bilder fra de siste ukene:

Utstilling på Oppdal

Bjarte og Tulla går spor

Her finner hun sårleie

NSK avd. Trøndelags utstilling:

Tulla leker med en nabogutt

Man kan ikke alltid være like søt - eller hva?!

Jeg har jobbet to dager på pensjonatet, der var borzoivenninnen til Tulla - skal si det var gjensynsglede! :D De har virkelig funnet tonen, selv om det er tre år siden første gang de møttes. Og det rare er at Seata fremdeles har de "uvanene" hun lærte av Tulla den første gangen, hihi. ;o) Skulle ønske jeg hadde husket å ta med kameraet; det er så fint å se de bade sammen, lete etter godis i gresset sammen, og å løpe sammen. Det er liksom "sommer" for meg, og det er noe av det beste med å jobbe på pensjonatet; å se det fine samspillet hundene har, å se at de trives. Mira skjønneste irsk setter var også på pensjonatet, så jeg sukker og skulle ønske jeg skulle vært der, men det blir senere i sommer.

Bikkjene mine har fått badet begge dagene, og hver gang når jeg har bestemt at nok er nok, har de stått uti vannet der og sett snålt på meg "var det virkelig alt??". Men så har jeg bare gått, og etter en stund har de funnet ut at vannet er kulest når jeg er der, så da kommer de løpende etter, raringene.

Nå gleder vi oss på fri, og håper at det blir knasende fint vær! Hundevennlig vær, that is! ;o)

En dag i sola med "dumma"

2009-06-25T23:38:00.005+02:00

I dag har jeg vært på pensjonatet og gått tur med hundene der. Deilig arbeidstid - fra 11 til 17! Da har man tid til å drikke kaffe mocca før man drar på jobb, og slappe litt av, ikke pese avgårde liksom. :o)

Sola steikte, så skuldrene mine ser en tanke røde ut - men jeg satser på at de blir brun etterhvert! Tulla og Aynï delte luftegård med en kastrert lapphund mens jeg gikk tur med de andre hundene. Tulla er jo nylig ferdig med løpetiden, Aynï henger en uke etter og blir ferdog på søndag. Aynï fikk gå tur med en chihuahua og greier; tror nok hun følte seg stor da, haha! Lille kreket kråkebollen min så plutselig så grov og tung ut - helt til hun badet, da var hun plutselig spinkel og liten igjen.

Tulla skulle være med på tur med lapphunden, og jeg er slem og bryter båndtvangen når det gjelder henne på akkurat det stedet. Tulla er så vanvittig grei å ha løs der, hun dilter i hælene mine og er lydig og grei, og ikke tale om hun finner på noe sprell som kan ligne på ulydighet! Kommer det folk med eller uten hunder, så kan hun også gå løs med litt lokking av tørrfôr. Det verste hun gjør er å løpe litt bajas foran meg de første minuttene av turen, deretter tusler hun ved foten eller rett bak meg. Innbyr av og til til trening, og finner på små ting for å få meg til å gi henne en kommando (som å løpe kjemperaskt fremover i håp om innkalling, eller å bli stående og vente på en sitt eller liggkommando). ;o) (Sånn er det ikke hjemme, merkelig nok!)

Vi gikk over en eng og ut på en traktorvei på vei ned mot vannet hvor jeg tenkte hun skulle få bade, men midt på veien stoppet hun opp bak meg og så dumt på meg. Da hadde hun fått nok av lapphunden - ikke tale om hun skulle være med ett skritt lenger! Jeg dro lapphunden med meg, stakkars - han skjønte ikke hvor det ble av Tulla - skulle ikke hun være med? Hun ble stående til jeg ikke så henne mer, ikke vet jeg hvor hun tok veien, men det ante meg at hun enten gikk hjem igjen eller så fulgte hun etter på god avstand. Vil hun ikke, så vil hun ikke, sånn er det bare. Og jeg kan kommandere meg blå akkurat da; hvis hun ikke tror jeg har kontroll på de teite hannhundene jeg går med, så kan hele turen bare være! Hun gidder ikke å gå og være sur og si fra hele tiden hvis hunden er plagsom, eller kanskje er hun rett og slett bare lei av akkurat den hunden? Være med vil hun i alle fall ikke i dag, og hun vet hun klarer seg fint på egenhånd. Jeg var slett ikke bekymret for henne, for hun er godt kjent oppi der. Derfor gikk jeg en liten tur med lapphunden før vi vendte nesen hjem igjen. Da vi kom tilbake til pensjonatet, lå Tulla i skyggen av bilen og slappet av. Dumma! ;o) Så da måtte det jo bli tur på henne etterpå, luringen - hun gjorde det sikkert bare for å få lov å gå tur med meg alene, og ha meg helt for seg selv!

Jeg må rett og slett bare le av henne! :D Hun gjør det jo ikke for å være ulydig, eller fordi hun ikke skjønner hva jeg sier til henne; hun har egne meninger nemlig! Og for min del er det helt greit, det er mye bedre hun løser saken på den måten enn på mange andre måter hun kunne valgt. Jeg synes jeg ser henne for meg; lett trav hjem igjen, tusler forbi alle hun møter på sin vei, før hun slenger seg ned i skyggen, legger hodet på bakken og venter tålmodig på mamman sin..

"Enebarnet", bortskjemte lille gullungen min - klart hun måtte få tur! Så vi gikk ned mot det andre vannet, som er nærmest, og jeg kastet pinne til henne så hun fikk kjølt seg ned. Hun svømte i en halvtime, deretter tuslet vi tilbake igjen; denne gangen med hunden fint på plass ved foten, strålende fornøyd med seg selv så klart.. ;o)

Hverdagsbilder

2009-06-22T14:06:00.019+02:00

Da har vi vært på utstilling igjen, resultatene finner du på hjemmesiden.

Jeg tenkte å komme med noen bilder i bloggen i dag, dette er uredigerte bilder fra kompaktkameraet (så kvaliteten er deretter), og er stort sett bare bilder av Tulla og Aynï som er gode venner, men litt andre bilder er det også.

I vinter; Tulla er ute i hagen og spiser kjøttbein med dress. Båndet og dressen forklarer seg selv hvis du ser på snømengden ved gjerdet, som egentlig er 140 cm høyt akkurat der. ;o)

Mixen Storm (6mnd) på besøk i vinter, ligger og varmer seg etter en tur ut.

Tulla og Aynï tygger på samme bein.

Kosejentene mine - Aynï ligger på ryggen til Tulla!

Godt å ha en Tulla å varme seg på!

Alternativt kan man ligge foran ovnen..

Selv om hun har en fin seng hun liker godt, er aviskurven også et fint sted å være..

Tulla er nydusjet og ligger med dekken på. Aynï stjeler varme.

Aynï har løpetid, og som cairner flest jokker hun på andre hunder under stådagene. Hun kommer lettest til på hodet til Tulla, men "storesøster" kunne ikke brydd seg mindre..

Se så søtt - Aynï ligger og holder rundt Tulla!

De trives godt sammen i stolen.

Tulla blir mishandlet av en terrier; Aynï river og røsker i foten hennes.

Tulla tygger på kjøttbein i hagen.

Tulla og Aynï deler kjøttbein i sofaen.

Deler seng gjør de titt og stadig!

Ren nytelse!

Ellers har jeg vært flink og klippet plenen i dag. Rakk det heldigvis før regnskuren kom! Det er nesten (?) flaut å si det, men det var faktisk første gangen jeg klippet en plen...! :O

Opptrapping til helgen

2009-06-19T13:32:00.002+02:00

Jeg lovte jo å blogge om blodsporkonkurransen, så da må jeg vel gjøre det! ;p Føler egentlig at jeg har sagt ganske mye i kommentarene under resultatene, så hva mer er det å tilføye?

En koselig helg var det i alle fall; sosialt som vanlig i spanielgjengen; både jeg og Bjarte trives godt der. :o)

Ellers er det opptrapping til utstilling i helgen, da er det Tulla som skal til pers. Aynï er fortsatt uferdig, så hun får vente til neste helg. Ikke at jeg tror hun blir ferdig til da, haha, men jeg hadde allerede meldt henne på til Cairn Open Show på fredag før jeg fant ut at jeg ikke skulle stille henne på en liten stund fremover. Håper det også blir koselig.

Blir spennende i helgen i alle fall; 21 springere påmeldt begge dager. Tulla er klippet og stusset her og der, og jeg håper hun blir seende presentabel ut. Vanligvis føler jeg at ørene får jeg bra til, mens potene er det verre med, men denne gangen ble det motsatt! Doh, og så nå som vi skal være ute i gress hvor poter ikke synes så godt. Jaja, blir lite klipping til neste helg da i alle fall! NKK har 65 påmeldt springere, og NSK har 56. Det er rekord, og kjempebra!! :D

I går la Bjarte et spor til Tulla som hun skal få gå i ettermiddag før jeg tar badingen. Ellers håper jeg på overskyet vær i helgen; greit nok å løpe i ringen i, og greit for de hundene som må sitte i bil under utstillingen. I fjor (eller forfjor?) var det i alle fall forferdelig varmt, og det var ikke noe særlig!

Blodsporkonkurranse

2009-06-15T15:35:00.001+02:00

Vi har vært på blodsporkonkurranse i helgen. Mer info på hjemmesiden. Nærmere blogging kommer! ;o)

Badetur igjen

2009-06-11T20:51:00.003+02:00

Da har vi gått en mil med innlagt badepause. Tulla trakk hele veien, dog var hun litt ujevn i intensiteten, men tidvis var hun veldig bra. Prøvde å gå en ny vei vi ikke har gått før, men som viste seg å være en skikkelig omvei og nesten også bomvei! Men fin var den, det skal den ha; naturskjønt med mosekledd bergside ned mot en sildrende svart bekk.. sukk, skulle hatt med kamera!

Hundene svømte godt som vanlig. Skulle hatt med kamera her også, for når hundene kom løpende mot meg med sola bakfra, så man alle dråpene som sprutet ut i luften rundt de - hadde vært knall å fått på minnebrikken!! Dessuten hadde det vært gøy å fått et bra bilde av Aynï i vannet, men jeg tror ikke det er sånt som kommer godt nok frem på film. :o(

Ellers lite nytt å meddele annet enn at jeg får forferdelig fort sting. Hvis noen har tips til hvordan jeg skal unngå det, så tar jeg imot med åpne armer! :D

Nå skal vi snart ut å gå spor, håper Aynï fortsetter i samme spor (haha!) som sist, og at Tulla fortsetter å ha fin fremgang. :o)

På sporet!

2009-06-11T14:40:00.004+02:00

Ny look i bloggen! Det kom sånn plutselig mens jeg satt og så litt på forskjellige maler, og vips hadde jeg visst skiftet! Jaja, er ikke så ille denne heller tenker jeg. :o)

Og siden jeg først er her, kan jeg jo skrive litt om hva vi har gjort i det siste. I går dro jeg med hundene ut for å bade, og de var minst like tullete som sist gang! Tulla bjeffet faktisk en gang mens hun svømte, og Aynï er like giret på å få uti når det er hennes tur. Jeg byttet på å la de få svømme slik som sist, selv om det ikke var noen folk der. Syns det fungerte så bra med at Aynï stod og så på først og ble giret på å svømme.

Snåle hunden hun Aynï altså - hun skal på død og liv uti igjen når hun har kommet inn med pinnen, og fy for en fart hun egentlig har! Det er ikke så lett å se siden hun er så liten, men hun svømmer faktisk veldig raskt!

Tulla fikk begynne å hoppe fra kanten, som egentlig ikke er så mye kant å skryte av, men ca 40 cm i alle fall. Vi skulle hatt en liten brygge - jeg har lyst på hunder som hopper uti vannet!! :D

Ellers gikk vi spor i går også. Aynï fikk et megakort spor til å begynne med, men hun er rett og slett så utrolig lite interessert at det skulle ikke vært lov! Hun driter mildt sagt i hvor jeg har vært, hun tusler der og kjenner helt tydelig lukten av meg (selv om det var nærmere ni timer siden jeg gikk der). Så går hun litt spor, og så ser hun litt langt gress hun heller vil spise på, så snuser hun litt der jeg har gått igjen, før hun får øye på en blåbærtue hun må sjekke ut - kanskje kommer blåbæra tidlig i år?? Med god hjelp av fører fant hun da sporslutten, haha! Fikk litt av en boks kattemat som belønning for dårlig gjennomført spor. Teita. :p

Så var det Tullas tur. Hun fikk et utilsiktet vanskelig spor. Da jeg la det, så jeg at det hang orienteringsbøyer på noen trær, og tenkte at dit skal jeg gå - lett å se når man er i skogen. Jeg la sporet forbi treet med den oransje og hvite bøyen, og gikk videre. Men da Tulla kom og skulle gå - tror du ikke; både bøyen og flere av spormerkene mine var borte!! Orienteringsløperne hadde nok trodd det var merking av deres løype, og ikke et spor lagt ut til en hund! *ler* Og dermed fikk Tulla masse kryssende "vilt" (les: orienteringsløpere) i sporet. Det var tydelig hvor de hadde kommet fra, og hvor de hadde gått. Stakkars Bjarte som gikk med henne skjønte ingenting, hun ville jo så gjerne sjekke ut disse orienteringsfolka, men sporet mitt gikk jo et annet sted! Skulle virkelig ikke tro det at hun var interessert i andre menneskers spor når hun gikk mitt, men det var hun altså. Vet ikke om jeg skal smile eller være lei meg.. Men sjansen for at hun får slike forstyrrelser i sporet under prøven er vel heller liten, så vi satser på at det går bra.

Aynï fikk enda et spor etterpå, ett som var temmelig mye lengre. Da gjorde jeg noe sykt. Jeg har hørt man aldri skal klikke i sporet eller rose hunden, siden man ikke vet hva hunden har i nesen eller tenker akkurat da, men shit au, det dreit jeg en lang en i, og tok med meg klikker. Jeg tvilte faktisk på at det kunne bli så mye verre, haha!!

Aynï tok opp sporet, og gikk to meter før jeg klikket. Hun bråsnudde da hun hørte klikket (utrolig bra reaksjon på klikket når jeg tenker meg om, aldri vært så bra!), og fikk litt kattemat igjen. Var spent på om hun ville stå og tigge kattemat, begynne å snuse etter blåbær eller fortsette på sporet, men jenta mi valgte riktig - hun fortsatte! Og neste gang jeg klikket etter noen meter igjen (kriteriet var at jeg var 90% sikker på at hun var på sporet, og at hun gikk med hodet ned), brydde hun seg ikke, men fortsatte videre. Vi gikk faktisk sporet sånn; jeg klikket innimellom når hun var flink, og noen ganger ville hun ha kattemat som belønning, andre ganger var det belønning å få fortsette på sporet. Men alt i alt så det ut som om et lys gikk opp for henne - STEIKE; er det SPOR vi skal gå?!?? Åja! Så da gikk hun spor da.. :p Rareste lille kråkebollen! Hun har surret rundt i skogen og ikke visst hva hun skulle gjøre før jeg plutselig klikker to ganger, da er hun heltent! Det er det desidert beste sporet hun noengang har gått, så nå blir det spennende å se hvordan det går fremover. Jeg driter i hvordan det går på prøven (tror jeg?), men nå vet jeg i alle fall hvordan jeg skal trene! :D

Jeg har lagt ut spor i dag også, og håper på regn, sånn at vi får trent på å gå spor som det har regnet på. Dessverre føler jeg ikke vi har fått trent nok noen av oss, men framgang har vi hatt i alle fall! Så får det gå som det går i helgen, kanskje kommer vi sterkere tilbake en annen gang? ;o)

Kurs og svømmetur

2009-06-08T11:55:00.004+02:00

I helgen var i på tredje samling på klikkertrenerkurset. Jeg går jo med Aynï sånn egentlig, men det er jammen kjekt å ha med Tulla også! :D Når Aynï blir sliten og de fire hjernecellene er oppbrukt, er det greit å ta ut Tulla som har litt mer å gå på, hehe.. ;p Fikk trent begge to på flere nyttige ting, og fikk mange tips om videre trening. Er også greit å trene litt med Tulla og få tips, for det kaaaan jo hende at Aynï også kommer så langt en dag, og da er det greit å vite hva man skal gjøre når man kommer så langt.

I går etter kurset dro vi opp til Sing-sing for å bade. Dvs, jeg er jo pyse som alltid, så det ble hundene som fikk seg en dukkert. Kjørte inn veien, ingen biler; noe som betyr vi er alene. Nåja, det var da noen smarte turgåere som hadde funnet veien, og okkupert den største stranda med bålbrenning og mat, så vi måtte ta den minste. Siden det var folk der, og begge hundene har løpetid, tok jeg ikke sjansen på å ha begge løse samtidig - "noen" kan nok lett få for seg at de skulle løpe bort og smake på godsakene *kremt*. Tulla var først ute, og vi fant den utrolig greie pinnen fra sist gang. Hun kastet seg uti og svømte og svømte. Hun er vill etter pinnen, og hyyyyler som en stukken gris når jeg kaster. Nei, ikke akkurat stille slik en spaniel skal være, men så lenge hun får trim og får kjølt seg litt ned, driter jeg i grunnen ganske godt i det.

Aynï stakkars, stod bundet i en busk og måtte bare se på. Og det var virkelig ikke stas! Hun ble mer eller mindre tullete (så tullete som Aynï kan bli, og det er egentlig en del mindre tullete enn det Tulla kan). Det fungerte egentlig kjempefint - Aynï var så giret på å svømme etter å ha sett Tulla, at da jeg bandt Tulla i busken og slapp Aynï, jumpet hun kjapt uti for å få pinne. Og du og du og duddelidu som hun svømte!! :D Hun er jo helt rabiat den hunden - og neimen om hun gir seg heller! Jeg kastet pinnen ganske langt ut, og ved en anledning fant hun den ikke. Men ikke søren om hun skulle inn igjen før hun hadde funnet den! Hun svømte og lette så lenge at jeg faktisk ble ganske redd. Vannet er jo ikke direkte varmt, og hun er nokså ømtålig for kulde, så jeg var redd jeg måtte uti og dykke etter henne. :/ Hun kom inn til grunnen et sted lenger borte for oss to ganger, men hun la seg ut igjen for å finne pinnen. I et desperat forsøk på å få henne inn (å rope på henne funket aldeles ikke), kastet jeg enda en pinne, men den så hun ikke. Jeg kastet en tredje pinne, som hun endelig så og fant, og da kom hun inn igjen, helt utkjørt og skjelvende. Da var det nok; de hadde fått trimmen sin og blitt nok kjølt ned i det fine været. Men jeg undres - hvorfor går hun ikke like bestemt inn for andre ting? Når vi trener; hvorfor er hun ikke så bestemt på å få til ting, på å få tak i leken og jobbe for den som hun var da hun svømte etter pinnen?

Tulla henter pinnen i håp om at jeg skal ha drakamp med henne om den, og fordi den "er hennes". Aynï driter i hvem som får pinnen til slutt, og hun gidder faktisk ikke leke med den, og ei heller vil hun ha noe særlig belønning for å hente den. Når hun kommer inn og jeg får pinnen, får hun enten en godis som hun spiser, eller så prøver jeg å ha litt drakamp med henne. Men hun, som alltid er giret på drakamp, gir fra seg pinnen og stiller seg opp i vannet igjen for å få lov å hente den en gang til. Som jeg har sagt før: noen ganger lurer jeg på hvem av dem som er spaniel, og hvem av dem som er terrier..???

Da vi skulle gå, hadde turgåerne også funnet ut at det var på tide å gå. Jeg er alltid skeptisk til folk jeg møter i skogen, for man vet aldri hva de har tenkt å si eller gjøre. Og da vi møttes på stien akkurat idet Aynï satt seg ned for å tisse, ble jeg ikke mindre skeptisk. Jeg er så bekymret for at de vil tro hun sitter og bajser, og at jeg ikke har tenkt å plukke opp, og at jeg skal få meg en skyllebøtte, gjerne også om båndtvang når vi først er i gang. For ja, jeg vet det er båndtvang, og jeg vet det er sauer i nærheten (jeg hører bjellene men har aldri sett de), men hundene mine vil bare ut i vannet, og jeg er alltid påpasselig med at de aldri får løpe fra stranden når de er kommet opp. De er så giret på pinnen at jeg tror ikke de enser stort mer - men sånt tviler jeg på går inn hos folk som har en mening om at båndtvangen også gjelder i vann.. :/ I tillegg er de som nevnt ikke direkte lydløse når det foregår pinnekasting, så selv om jeg prøvde å begrense hundenes utbrudd, hadde jeg jo forstyrret skogens fred og ro, for ikke å snakke om den koselige familiestunden deres, pluss at mannen i familien stod der med fiskestang! Jeg stålsatte meg.

Men denne dagen skulle jeg bli positivt overrasket! Damen i den lille familien stoppet og sa "neimen, der er det en liten dame som tisser!" - og dermed kunne jeg lettet puste ut for det. Puh! Det er nemlig ikke alle som skjønner at når en tispe setter seg ned, så tisser hun; folk ser ganske enkelt ikke forskjell på det! En nabo stoppet og snakket med oss en gang i fjor, mens vi var i hagen med hundene. Tulla satte seg ned og tisset, og naboen kommenterte at nå bajset hun. Jeg ble litt paff, for jeg trodde folk visste det, og måtte forklare at de har nok mer til felles med oss mennesker enn de visste! :o) Damen i skogen stoppet og snakket, og hilste hjertelig på hundene. De var våte og Aynï ville hoppe opp, noe jeg selvsagt prøvde å unngå. Men det gjorde visstnok ikke noe, for hun hadde turbuksen på, og da var allting greit. Snille, forståelsesfulle mennesker - det er virkelig ikke alltid man møter på sånne!! De hadde sittet og sett på hundene som svømte, og kost seg med synet sa de, noe som er trivelig å høre. God trim måtte det vel også være, mente de? :o) Etterhvert gikk vi hver til vårt, og jeg kunne konstantere at turen også hadde endt bra - selv om jeg hadde vært redd for det motsatte. Uff, for det finnes så mange grinete folk som mener hunder ikke har noe i samfunnet å gjøre omtrent, og bare de gir fra seg et bjeff er de både aggressive og forstyrrende. Ble veldig glad og takknemmelig for å møte vireklig trivelige folk i skogen! :o)

Rygge baklengs ut av fuglekassa

2009-06-04T14:35:00.003+02:00

...eller opp en trapp. For det er nemlig det jeg og Tulla har trent på i dag: bakpartskontroll av den litt avanserte sorten. Hun skulle altså holde posisjonen "fot" mens vi rygget, tilfeldigvis opp trappen. Vel, hele trappen ble det ikke, men vi kom fire trinn opp i alle fall! Masse pusting og pesing, for dette tok på mente hun! Hun måtte nok bruke hodet endel for å skjønne at det var lurt å ta bakbeina opp før hun tok frambeina opp, haha!! :D

Aynï har trent på "terrier-apport", dvs at hun sitter mer eller mindre i utgangsstilling (eh, hun lå), før hun fikk lov å hente tauknuten. Den skulle hun ta og komme mot meg med. Og det gjorde hun når hun ikke hadde noe bedre å ta seg til akkurat da, haha! Det var egentlig ikke meningen at det skulle bli så "avansert", men det ble enklest sånn. Og siden små terriere liker å lykkes, er det lurt at man gjør det passe enkelt. Og om man får litt hjelp på veien videre med å legge opp treningen sånn at hun gjør ting hun helst skal gjøre senere, ser jeg ikke på som negativt. Det var dog ikke et kriterie, det "bare ble sånn". ;o)

I går kveld hadde vi en fin tur i Espa, skogen "vår". Kjørte opp til den såkalte snuplassen og parkerte der. Hadde trekksele på Tulla, selv om jeg er litt skeptisk til det nå som hun har løpetid - da er det nemlig ikke alltid hun gidder å jobbe så mye med å trekke, hun har nemlig bedre ting å ta seg til, som for eksempel å markere for hver fjortende meter. :p Men flaksen var på vår side! Ikke bare var det så å si opphold hele tiden (det hadde regnet mye bygevis i hele går), men bare noen hundre meter fra der vi startet, satt det en hare! Stor var den også, større enn Aynï. Den satt der så fint i veikanten, og hoppet litt bortover på veien da den så oss. Så stoppet den og kikket igjen, før den hoppet litt videre. Og da fikk Tulla øye på den morsomme tingen foran oss. Og du og du for et leven det ble!! Tulla ble forvandlet til en losende harehund, haren løp inn i skogen (den satt faktisk helt til vi var knappe femten meter unna!), mens Aynï, "rottehunden" du liksom, brydde seg fint lite (lurer på om hun så den i det hele tatt??). Dumme Tulla har fint lite erfaring i å være harehund, så hun skjønte ikke helt hvordan hun skulle gjøre det. Summa summarium: hun endte opp med å finne ut at å trekke rett fremover (og heldigvis ikke inn i skogen) mens hun halset seg fremover i kaotisk galopp var det lureste å gjøre akkurat da. Og fint var det, for da fikk jeg god hjelp opp den lange oppoverbakken - den er faktisk flere kilometer lang.

Hun trodde nok hun rett som det var så haren, eller var like før hun tok den igjen i alle fall, for hun holdt godt driv hele turen. Da vi skulle gå ned de siste bratte bakkene måtte jeg derimot lokke med litt frysetørket vom for å få henne til å gå pent og ikke dra. Og det sier litt om motivasjonen for å trekke når hun ikke syns vom er så stas at hun gidder å gå pent så lenge om gangen før hun må ha påfyll! Samma det egentlig, syns det er fint at hun trekker og at hun liker det, og når det trengs og hun ikke har trekkselen på, er hun jo lett å trene med alaskens godis.

Med meg går det litt opp og ned. Jeg har hatt to massasjetimer, skal på nok en time i dag. Jeg har også fått akupunktur og laserbehandling. De to sistnevnte hjalp på smertene og trommingen i ørene, men nå merker jeg det er på tide med en ny dose. Første massasjetimen løste godt opp i noe, mens siste egentlig bare gjorde at jeg fikk vondt igjen. Sikkert bra det også, ikke vet jeg. :p Men jeg fikk tips av hun jeg har gått til om å bytte (!! snakk om service!!) så det er altså til ny, litt mer spesialisert massør jeg skal til i dag.

Ellers føler jeg at jeg har vært sånn passe effektiv i dag; jeg har vasket gulv (løpetid, sier det deg noe?), jeg har endelig hengt opp klokken vi kjøpte i Riga, og jeg har begynt å henge opp rosettene til hundene. Men det tok så brått slutt med passende spiker at jeg måtte gi meg. Har ni rosetter igjen som tilhører Tulla, pluss alle Aynïs rosetter. Vi har nemlig funnet ny plass, siden veggen der de hang med ett ble for liten, så nå henger de fint over sofaen på loftstuen, til skue for alle som går forbi! :p Bjarte syns det er litt corny, jeg føler meg egentlig bare stolt. :D En bilderamme med fire bilder i til hver av hundene skal det også bli. Aynï må fremkalles, og Tullas må byttes ut.

Sånn, nå må jeg gi meg med bloggingen før trommingen i ørene blir alt for ille. Kan ikke sitte så lenge av gangen enda, men det går heldigvis fremover der også - i den grad man liker at man kan sitte stille da! ;o)

Gratulerer med dagen, snuppa mi!!

2009-06-03T16:21:00.003+02:00

Gratulerer med dagen, beste Tulla mi! Takk for de fire fine årene som er gått, håper vi får mange flere gode år sammen!

BIR bilde

2009-05-26T10:32:00.004+02:00

Vi er ikke så dreven i å ta BIR/BIM-bilder, men ett eller annet må jeg jo legge frem som bevis! Here goes:

BIR: Choco Dots Cassandra (Tulla), BIM: NVCH NUCH Stardom Summer Shoe

Dommer Nina Karlsdotter

Resultat, auua og planer videre

2009-05-25T12:33:00.003+02:00

Helgen gav god uttelling for vår del! Vi tilbrakte fredag - søndag i Ålseund, med agility begge dager, hopp på lørdag, utstilling for Aynï på lørdag, og Tulla på søndag. Alle resultatene ligger på hjemmesiden. Kommentarer til de forskjellige tingene ligger også under de respektive resultatene, så jeg tror ikke jeg skriver så mye mer om det her akkurat nå.

Jeg klarer nemlig ikke å skrive så mye, for jeg har mistet følelsen i venstre pekefinger. :p Det hele startet med noe som kjentes ut som en muskelknute i ryggen for snart halvannen måned siden. Muskleknuter kommer jo sånn innimellom, og jeg tenkte at denne også ville gå over etterhvert. Det har den altså ikke gjort. Den ble en tanke bedre før den gradvis ble verre. En dag våknet jeg opp og kjente at den plutselig gjorde MYE vondere enn før. Det kjentes ut som om noe måtte "knekkes på plass" før jeg klarte å stå opp. Etter det har det bare gått nedover. "Knuten", eller hva det nå er, har spredd seg fra der den startet (et sted mellom ryggraden og venstre skulderblad), og opp til nakken. Den har spredd seg nedover brystkassen mot midjen på venstre side, og nedover venstre arm og ut i høyre skulder. For noen dager siden begynte det å prikke i venstre pekefinger, og dagen etterpå var følelsen helt borte. Det kjennes ut som om jeg har en stram strikk rundt fingeren; jeg er helt nummen og kjenner fint lite (og sånt blir det mye skrivefeil av, noe som gjør at det tar veldig lang tid å skrive noe på data). Jeg har mistet mye bevegelighet i nakke, skulder og arm, og i det hele tatt gjør det veldig vondt når jeg sitter og spesielt når jeg ligger. Jeg våkner hver gang jeg snur meg, og i helgen våknet jeg flere ganger av at jeg sa "auuu" - og det var når jeg lå helt stille. Det kjennes ut som om noen drar en kniv nedover armen min eller gjennom skulderen - det er så sykt vondt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg!! Jeg kjenner at blodet dunker noe vilt nedover armen også, og det rykker i armen og skulderen og siden. Så nå har jeg endelig gått til det skritt å prøve å få legetime, noe som er enklere sagt enn gjort. Jeg må visst ringe tidlig om morgenen for å få time på dagen, og man kan ikke bestille akutt-time til dagen etterpå, for det går visst bare ikke. :/

Aller mest har jeg bare lyst å forsvinne, at alt dette vonde skal bli borte. Jeg er veldig spent på hvordan det skal gå på eksamen på onsdag; fatter ikke at jeg skal klare å sitte i ro så lenge! Jeg vil bare stå og gå, for da kjenner jeg nesten ingenting (med mindre jeg har utagerende arm eller nakkebevegelser). Det gikk overraskende bra i helgen, men jeg antar at det adrenalin-kicket jeg får når jeg er i ringen har fungert temmelig smertestillende (i tillegg til ibuxen jeg har proppet i meg). Blir "spennende" å se hvordan det blir fremover når adrenalinet forsvinner helt ut av kroppen.. :/

Sånn, det var litt klaging fra min side. Egentlig er jeg jo fryktelig fornøyd sånn alt i alt, og planene for hundene videre er klare! ;o) Bortsett fra Cairn Open Show i juni, skal jeg ikke stille Aynï så mye mer på en stund. Hun er for uferdig, og det er ikke vits i å kaste penger ut av vinduet på å få kritikker som forteller meg det jeg allerede vet. Tulla derimot, skal stilles ut litt mer enn hva vi har hatt som vane før (hun har jo faktisk bare stilt fem ganger i åpen klasse). Spanielklubben, NKK, og Oppdal er foreløpige planer (påmeldt er hun også). Ellers venter en blodsporkonkurranse (med null forhåpninger) og en uke med agility i sommer. Gleder meg! :D

Stevnehelg

2009-05-23T16:53:00.002+02:00

Da sitter jeg i skrivende stund i campingvognen og har lagt inn både utstillingsresultater og agilityresultater fra dagen. Dette, i tillegg til små kommentarer, finner du på hjemmesiden. Kan jo røpe såpass mye at selv om vi ikke gjorde det "knakandes" bra, så er jeg såre fornøyd med begge hundene mine! :D

17. mai på 15. mai

2009-05-17T16:30:00.004+02:00

17. mai kom litt tidligere i år, for hundenes del i alle fall. Eller var det julaften?? Uansett, på fredag var vi oppe og trente agility igjen - og det gikk strålende! Aynï begynner å bli trygg på vippa, og er veldig opptatt av at pipe-marihønen ligger og venter på henne øverst på feltet (ja, det er sånn jeg må gjøre det når jeg trener alene). Trenger nesten ikke å holde igjen vippa nå lenger, og det er et stort skritt for oss! :D

Ellers har vi trent på tunnelinnganger, men da jeg satte et hopp foran sa det plutselig stopp. Lille tøtta var nok sliten, og skjønte ikke bæret av hva "gjennom!" skulle bety! :p Merker godt at varmen tar på konsentrasjonsevnen. Aynï fikk hopppet gjennom hjulet også et par ganger, bare sånn at vi skulle avslutte med noe positivt.

Tulla preges heldigvis ikke så mye av varmen ennå som jeg har fryktet. Hun vil gjerne trene mer, selv om jeg mener det er nok. Vi har konsentrert oss om slalåmen i det siste, pga alle konkurransefeilene vi har fått der. Etter litt grundig "forskning" har jeg funnet ut at jeg rett og slett har trent for lite på å gå på den siden de fleste trener for mye på. Vanligvis syns hundene det er enklest hvis fører går på høyre side av slalåmen, og siden jeg vet det har jeg trent mye på å gå på venstre side. Så mye faktisk, at Tulla nå syns det er vanskelig når jeg går på høyre side!! :D Jeg må nesten le litt av meg selv, så dumt, og så enkelt er det. Og det skjer uavhengig av hvor forrige hinder er plassert. Det virker nesten som om jo vanskeligere inngangen er, desto enklere syns Tulla det er, og desto lenger unna kan jeg gå og aller helst bør jeg gå på den "vanskelige venstresiden". Jaja, nå vet jeg det i alle fall, og får bare trene på å kunne gå på høyre også. Problemet har vært at når jeg konkurrerer så har jeg jo trent med tanke på å kunne gjøre vanskeligere ting enn det vi vil møte på en konkurranse, sånn at når vi kommer på stevnet kan jeg gjøre det enklere for henne. Ved å gå på høyre side for eksempel. Men hvis bikkja syns det er vanskelig, ja da må jeg vel bare gå på venstre side da? Eller trene på å kunne gå på høyre side? Så det er altså det vi trener på for tiden.

Etter agilitytreningen dro vi opp i skogen for å gå sporene jeg hadde lagt ut på forhånd. Tulla gikk et av de topp tre beste sporene hun noensinne har gått (topp to gikk hun på onsdag, også etter agilitytrening!), så jeg har funnet ut at hun rett og slett er alt for giret til å gå spor uten å være litt sliten fysisk først. Det er altså taktikken vår der for tiden; slite ut hunden litt før jeg går spor. I skrivende stund venter vi på at sporet vi la ut tidligere i dag skal bli gammelt nok, og da er det Bjarte som skal gå med Tulla.

Etter agilitytreningen og sportreningen dro vi på tur med Line og gutta - alle fire gutta faktisk! Gikk nesten en mil. Jeg spekulerte på hva som foregikk i hodet til hundene den dagen; ikke nok med agilitytrening, man skal gå spor også! Og langtur! Wow - julaften og 17. mai på en gang jo! :D Dagen ble avsluttet med en velfortjent middag bestående av egg, V&H, hjortehjerte - og toppen på kransekaken - hvert sitt digre kjøttbein! Da hadde jeg god samvittighet til å gå bort til naboene og være litt sosial. Da jeg kom hjem litt ut på kvelden (eller tidlig natt om du vil), var hundene slafsende fornøyde og kom bærende på beinene sine for å vise frem. Og siden Bjarte ikke gikk hjem samtidig, fikk de jammen sove i sengen også! Snakk om å være i himmelen! Det må ha vært en perfekt dag for hundene, men jeg kjenner det tar på å være en så god hundeeier, så det blir nok ikke hverdagskost, hehe! ;o) Men kombinasjonen agility/tur og spor kommer vi nok til å gjenta flere ganger, for den var særs vellykket.

Som dere sikkert ser har bloggen fått nye farger. Det er for å matche hjemmesiden som har fått ny vårdrakt. :o)

Hvordan blakke seg

2009-05-14T14:38:00.004+02:00

Dette er hvordan man lett kan bli blakk:

Kjøp to hunder (minst). Tren de sånn middels opp til alt mulig rart. Meld på så mange stevner i alle disse tingene som du overhodet finner. Om du må reise et stykke gjør det ingenting; da blakker du deg bare fortere! :D I dag går det altså ut 1870 kr fra min (eh, Bjartes!) konto, som skal betale litt av hvert morro for bikkjene våre. Senere kommer jo reise, overnatting, mat og festligheter, kanskje souvenirer og noko attåt.. Så må hundene ha nytt ditt og datt og utstyr her og der, vaksineres og sjekkes i "huet og rævva". Selv stiller vi opp i gammelt og slitt tøy som vi bruker på hver eneste hunderelaterte greie, skranglete bil og med ødelagte sko. Hundene derimot er nykjemmet og nyklippet og nappet etter beste evne, nye keramiske dekken og tepper, oppvarmet og tøyd ut, og i det hele tatt BØR de være i tipp-topp form!! Så kommer dagen for konkurransen, nervene er i høyspenn og musklene i høygir; man setter i gang med det man tror man ikke kan - og noen ganger går det sånn passe ålreit, andre ganger møter man veggen. Men blakk blir man åkke som - og det var vel derfor du gadd å lese helt hit??!

A whole lotta love, and a bit of insanity! - det er hva som trengs! ;o)

Paranoid?

2009-05-11T14:04:00.003+02:00

Det er godt mulig jeg er paranoid, jeg har nemlig aldri vært helt stabil i hodet mitt, men så var ikke det er kriterie da foreldrene mine fant ut at de skulle avle på seg selv heller.. I dag stod jeg ute i hagen med Aynï, som plutselig kommer bærende på noe hun vil vise meg. En Marie-kjeks! Jasså, tenker jeg, hvor i alle dager har hun funnet den? Vi spiser aldri Marie-kjeks, og hagen er godt inngjerdet, så det var et mysterium. Kanskje noen hadde kastet den over gjerdet? Jeg tok den fra henne, og hun fikk en godbit for å være flink. Så gikk hun resolutt bort til buskene i et hjørne av hagen, og jeg fulgte etter. Der, gjemt under masse gress, ligger to til Marie-kjeks!

Jeg ble fryktelig skeptisk, for de har ikke havnet der av seg selv. Og de har ikke blitt kastet inn i hagen, fordi de lå godt gjemt. I tillegg var de bare litt fuktige selv om det hadde regnet, så de kunne ikke ha ligget der over vinteren heller. Noen må ha vært inne i hagen vår for å ha plassert de der. Måten de lå på tyder på det samme; de lå nemlig oppå hverandre, og slett ikke på en måte de ville landet på dersom noen hadde slengt de inn i hagen. De har heller ikke ligget lengre enn noen dager, for jeg så jo lett hvilken type kjeks det var.

Paranoid som jeg er, tok jeg de bort. Jeg har hørt for mange skrekkhistorier om hunder som blir forgiftet, enten med vilje av noen som ikke liker de, eller helt tilfeldig fordi de spiser noe. Den sjansen tar jeg ikke! Og at det var meningen at kjeksene skulle ligge der, var helt klart - de hadde ikke havnet under alt gresset med et uhell! :/ Jeg håper bare det er en nabogutt som av og til kommer og leker med Aynï som har gjort det, som en del av en lek eller noe sånt. Det er helt okei, men det er ikke okei med andre folk som tar seg inn i hagen vår og gjemmer kjeks under busker!! Jammen godt det var Aynï som fant de, og ikke Tulla - for da hadde de vært borte vekk før jeg hadde sett hva det var.. :/

Anti-røyte-piller??

2009-05-07T12:53:00.004+02:00

Jeg forstår meg ikke på denne røytingen jeg.. Jeg synes knapt den har begynt, og har egentlig gått og ventet på at den skulle eskalere - sånn at man er nødt å støvsuge to ganger hver dag. Nå holder det å støvsuge en gang hver dag, merkelig nok. For en liten uke siden begynte jeg å gi Tulla Silisium-piller (kjøpt på helsekost) for pelsen, og som ved et trylleslag sluttet hun å røyte fullt så mye som hun hadde gjort! :O Og det er ikke bare noe jeg innbiller meg, for når til og med Bjarte uoppfordret kommenterer det, ja da ER det virkelig sant! Røytingen har rett og slett avtatt, så nå øyner jeg håp om at i alle fall litt av pelsen skal holde seg på. Det er også gledelig å se at behenget er relativt intakt i forhold til hva det har vært ved tidligere røyteperioder. :o)

Jeg klippet halen hennes i går, og den ble så tynn og pjuskete som den aldri har vært før! Jammen godt vi ikke skal på utstilling i helgen, haha! :D Hun fikk seg en dusj også, og etter en natt med silkedekken ser hun blank og fin ut. Tror nok det skal gå bra å trikse til pelsen til vi skal på utstilling. :o)

Sykkeltur og allè-slalåm

2009-05-05T16:18:00.004+02:00

Årets første sykkeltur er unnagjort, og den ble på i underkant av 8 km lang. Flinkeste Tulla som bjeffet bare et par-tre bjeff før hun satte igang! Holdt utrolig god intensitet hele veien, og generelt virket det ikke som om hun skulle gjort annet enn å trekke sykkel i hele vinter faktisk. Hun lå bedre i selen enn hun har gjort tidligere også, slik at jeg slapp å ligge bak og lirke så veldig mye. :o) Tok en pause halvveis hvor hun ble spent fra sykkelen og vi gikk litt rundt. Fikk tilbud om å drikke, men det var visst ikke så interessant. Syklet tilbake og tok det veldig rolig den siste kilometeren; vi var helt nede i gangfart. Men Tulla trakk! Hun var slett ikke sliten nok mente hun.. Fikk drikke fra en bekk da vi var nesten fremme, og syntes også det var godt å bare stå litt i den. Jeg satt som vanlig og bremset stort sett hele tiden; hun er i ganske så god form! :D En nydelig tur, som var så perfekt som den kan bli!

Aynï har fått trent allè-slalåm i dag. Flyttet pinnene ca ti cm nærmere hverandre, så nå er allèen i underkant av 50 cm bred (har ikke målt, ta det med en klype salt). Hun begynner virkelig å fatte at hun skal løpe rett frem og ikke hoppe ut før hun er ferdig med alle sammen, og at det ikke er noen vits i å fortsette når jeg sier "feil". Da snur hun og så prøver vi en gang til. Jeg kan bli stående igjen ved "start", og hun fortsetter - flinkeste kråkebollen min det! Jeg kan løpe hit og dit og jeg kan kalle henne til meg gjennom slalåmen. :D Vi har også trent litt med doggie-zen, sånn at belønningen er synlig for henne, men at hun ikke får ta den før hun får klikk for å ha sprunget riktig. Nå virker det nesten sånn at hun synes det begynner å bli litt kjedelig; hva er vitsen med å løpe bare rett frem hele tiden da? Er dèt noe gøy 'a? Virker som om hun lurer på hvor dette skal ende; var dette virkelig alt liksom? Tror også jeg skal begynne å føre treningslogg for henne der, for å se på antall korrekte repetisjoner. Kanskje kan jeg flytte sammen oftere enn det jeg har gjort til nå?

Ellers på timeplanen står litt husarbeid (Tulla røyter, har jeg nevnt det??), før vi i kveld skal på ridetime igjen. Noen flere slalåmrepetisjoner blir det nok også tenker jeg. :o)

Snippeskens reiser

2009-05-04T11:27:00.004+02:00

Hei som det går!! Jeg har knapt pakket ut av kofferten før det er på tide å pakke den igjen, og toalettmappen har fått fast plass ved vasken på badet..

18.-19. april var jeg på RS i Spanielklubben i Oslo, bikkjene var på pensjonatet og Bjarte dro til Drammen for å hente campingvogn. Var hjemme i fire dager, hvorav to var jobbedager, en dag var vi på visning og på ridetime og en dag var det skole. Deretter måtte snippesken pakkes for å dra til Selbu på agilitykurs med Anette Mjøen.

Hjemme en dag som var jobbedag, deretter tidlig opp for å dra på jobb-kurs til Sverige i to dager. Hjemme to dager med husarbeid - noe huset mente absolutt var på tide, fikk tid til å gå på tur med Line og gutta to ganger. Så var å pakke kofferten igjen og reise på agilitykonkurranse på lørdag. Etterpå reiste vi direkte til Selbu for å være med på siste rest av Hoinndagan. Må si jeg føler at jeg er konstant på reisefot, og de nettene jeg sover hjemme er deilige - endelig få sove i sin egen gode, myke seng! :o)

RS var en ny opplevelse for meg, men det var spennende å møte nye folk fra Spanielklubben. Lærte masse og hadde det trivelig. Ja, sett bort fra taxituren da.. Jeg trodde at det å ta taxi var en enkel affære, men den gang ei. Jeg kom ut fra flyplassen og hadde heldigvis god tid. Tok en røyk og gikk til taxikøen hvor jeg tok første og beste drosje - trodde man måtte det, men det må man altså ikke. Uansett, jeg sier jeg skal til Garder Kurs og Konferansesenter, hvorpå sjåføren ser litt spørrende på meg og spør på gebrokkent norsk om jeg kan gjenta. Han aner ikke hvor det er, og må spørre noen kolleger. Jeg hadde jo hørt at turen skulle ta ca fem minutter fra Gardermoen, så det burde jo ikke være så vanskelig. Etter noen minutter kommer han tilbake og vi setter oss i bilen og kjører. Og kjører og kjører og kjører og kjører. Frem og tilbake, snur og tar en salto i rundkjøringen før han endelig stopper på en Statoil og spør om veien. Ja, og så spør han meg en gang til om hva det egentlig het det stedet jeg skulle til.. :/

Vi begynner å kjøre igjen, og kjører ut på noe motorveiaktig. Etter å ha kjørt et stykke, svinger han inn på et hotell, men det er feil, snur og kjører tilbake og snur og kjører forbi hotellet igjen. Der ser vi plutselig skilt til vår destinasjon - jippi - vi er fremme! :D

Da jeg satte meg inn i taxien sa jeg at jeg måtte ha kvittering på dette, slik at jeg får det refundert, og jeg minner han på det igjen. Han skriver ut kvitteringen før jeg rekker å si at jeg må betale med kort. Da blir han litt irritert, fordi han kan ikke ta imot kortbetaling etter at kvitteringen er skrevet ut! Så vi kjører tilbake til en annen Statoilstasjon for at jeg skal få tatt ut penger. Der har de ikke kontanter til meg, så vi ender opp med å kjøre helt tilbake til Gardermoen hvor jeg endelig finner en minibank. Og så kjører vi tilbake til Garder. Vi var nok pisselei av å kjøre frem og tilbake begge to, så midt i alt rotet glemmer vi begge at jeg skal få med meg kvitteringen når jeg går ut!! Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine, men der står jeg altså - etter en halvtime i taxi, og har ikke kvittering på at jeg har betalt! Argh!!

I en pause under RS får vi sjekke inn på rommene våre. Jeg går til resepsjonen og sier hva jeg heter og at jeg er med Spanielklubben. Men nei - ingen rom er reservert på meg. Det var rett før jeg bare sank sammen og ikke trodde det var meningen at jeg skulle være der - og rett før jeg reiste hjem igjen. Men vi fikk heldigvis ordnet det også - flaks! :o)

På flyturen hjem hadde jeg med meg en cocker som hadde vært til parring, og heldigvis klaffet alt på den turen. :o)

På agilitykurset byttet jeg på hundene slik at de fikk være med litt begge to. Anette har tidligere påpekt at farten til Tulla kan bli bedre, men det hørte jeg ikke et knyst om denne gangen? Tulla var generelt litt tullete, og giret seg masse opp for pipeballene sine. Jaja, heller det enn at jeg må jobbe med å få henne opp sier bare jeg.. På slutten av helgen hadde vi en "eksamen" hvor jeg lot Aynï få delta. Lengdehopp, tunnel og tre hopphinder. Det er i grunnen aaaalt for tidlig å sende Aynï gjennom noe sånt, men jeg gjorde det for min egen del - for å se at hun faktisk er verdt å jobbe med. Det er nemlig ikke alltid det føles sånn. Hun kan falle ut og da er jeg luft. Jeg ser også for meg at hun kan bestemme seg for å ta banen helt alene og bare rase rundt uten meg - men det gikk kjempefint! Bortsett fra en gang hvor hun ikke tok lengdehoppet og mulig hun droppet et hopphinder også. Da ble det krøll; vi sa nei og Aynï falt ut. Løp rundt på banen og ville ikke ha noe med meg å gjøre. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre da, for hun skjønner jo at jeg ikke er blid, og at jeg "pønsker" på noe - vil ha henne til å gjøre noe annet eller noe i den duren.

Da jeg kjørte hjem tenkte jeg mye på det. Jeg kom frem til at jeg gjorde HELT feil. Jeg skulle ikke sagt nei fordi: hun er for lite trent til å skjønne hva jeg vil av henne, det var aaaalt for tidlig i treningen sånn generelt sett, og fordi det stort sett alltid er førers feil (noe de forrige punktene også er). Jeg skulle faktisk ganske enkelt ha belønnet henne! Jeg skulle sagt flink jente og lekt med henne, da hadde hun ikke falt ut heller, det er jeg temmelig sikker på. Det var altså noe av det viktigste jeg lærte - alt er førers feil; hunden gjør ikke feil!

Tirsdag til onsdag 28.-29. april var jeg i Åre på kurs. Greit nok, dog ikke helt som forventet. Men vi fikk kjøpt litt "taxfree", tatt en runde i svømmeanlegget og vi fikk deilig mat og drikke på jobbens regning. :o)

På torsdag tok hundene sitt første bad i sjøen; kaldt synes de, men ville ut igjen likevel. Spesielt Aynï; hun hadde SÅ lyst å uti, stod og peip og løp frem og tilbake på stranden, men det var skikkelig kaldt, så jeg skjønner godt at hun ikke svømte mer enn hun gjorde.

Pajeroen mistet bremsene på torsdag også, så vi kunne ikke bruke campingvognen i helgen. Plutselig var de tilbake, men noe er galt et sted. De blir fikset snart, men det er ikke noe gøy å kjøre når man vet de kan forsvinne når tid som helst. :/

På lørdag var det tidlig opp for å dra på agilitykonkurranse. Startet med hopp for dommer Per Eigil Gylland. Valgte faktisk å melde på lørdag fremfor søndag pga dommer; synes Per Eigil er utrolig trivelig, og jeg liker banene hans; akkurat passe utfordrende og morsomme. :o) Tulla var sykt giret da vi varmet opp, men hadde falt litt ned før start. Hadde ikke et 100% bra løp, men generelt gikk det bra. Bortsett fra den forbaska slalåmen!! Fåkk altså! Etter briefingen lurte jeg litt på hvilken side jeg skulle gå på i slalåmen, og testet ut begge sider på noen oppvarmingshindre. Begge deler så veldig bra ut, så jeg fant ut at det ikke hadde noe å si - hun tok slalåmen med den største selvfølge, og med en intens fart. Under løpet derimot gikk hun inn feil, gang på gang. Tredje gangen gikk det bra, og farten ellers var okei. Fikk en vegring inn i tunnelen pga førerfeil, men ellers var det vel feilfritt. Men det ble disk gitt. :o(

Agilityen var etterpå, og Tulla var våken og giret på start. Hun hadde et sykt bra løp med nydelig fart den første halvdelen, men også her fikk vi en vegring på slalåmen; hun gikk inn feil. Rettet det opp, og løp videre; strålende helt til vi kom til tredje siste hinder som var vippa. Det var på en enkel rett-strekning, så jeg fortsatte å løpe rett frem. Men jeg hørte ikke noe dunk fra vippa som smalt i bakken?? Snudde meg, og der står Tulla midt på vippa. WTF?!?? Jeg roper på henne, men hun hopper ned. Jeg forstår ikke hva som foregår, hun har da tatt den vippa mange ganger før (samme hinder som ble brukt under NKK Trondheim i fjor bla). Sender henne oppå en gang til, men hele to ganger skjer det samme, selv om jeg støtter henne og går tett inntil. Jaja, løpet er kjørt for vår del, så den siste gangen går jeg skikkelig sakte og snakker oppmuntrende til henne - har vi fått et vippeproblem som har gjort henne usikker på vippa får jeg bare jobbe med henne litt nå, tenker jeg. Når hun står på midten tar jeg tak i vippa og vipper den ned for henne, og lokker henne til å gå ned. Og DA ser jeg det - tisseflekkene på vippa!! Fåkk og ARGH og alle stygge ord!! Etterpå får jeg høre at det er en hund som hadde tisset rett etter vippa, men tydeligvis hadde den tisset litt på vippa også. Som om det ikke var nok, hadde de sprayet vippa med edikk etterpå! Halloen i luken - vi har da ikke trent på edikklukt på hindrene??! Men det må vi tydeligvis gjøre, makan til uflaks! Disk det også altså.. :o(

Vi drar til Selbu på Hoinndagan etterpå, og spiser festivalmiddag på lørdagskvelden. Vi deltar på to kurs på søndagen: Hundens Språk, og Lek som Treningsmetode. Interessante kurs begge to, men jeg er virkelig lei meg for at jeg ikke fikk være med på noe mer. :o( Skulle gjerne vært med på mye mer, sett mer på alt som foregikk og snakket mer med folk. Bjarte gikk rundt og tok bilder, faktisk er hele minnekortet fullt! Må lade batteriene før jeg kan overføre de, men i dag skal jeg på jobb, så det må bli en annen dag. Huset trenger litt tilsyn igjen for Tulla røyter som et uvær.. ;o) Og hvordan jeg skal få tid til å lese til eksamen som er om så alt for kort tid, det aner jeg virkelig ikke! :O

Våren og røytetiden er her

2009-04-21T23:35:00.003+02:00

Nå er det tydeligvis på tide å gjøre noe med disse bikkjene. De har hatt noen slappe dager mellom "alle" kenneloppholdene. De skal få lov å roe ned etter å ha vært der, selv om de trives utmerket så krever det jo litt mer energi å være på et annet sted og gjøre andre ting enn man gjør til vanlig. Noe av det beste er at Tulla har lagt sin elsk på Trude; de er blitt såå gode venner! Før har Tulla vært skikkelig furten for å bli "forlatt" der oppe, Aynï syns jo bare det er stas å komme "hjem". Tulla har vært mer eller mindre lydig og gjort som hun har blitt bedt om, men med et blikk som sa "dette gjør jeg bare på nåde", haha! :D Hun har flere ganger på tur bare snudd og tuslet hjem - "nå gidder jeg ikke dette tullet mer", har det virket som om hun har sagt. Men de siste gangene har hun gått og klenget på Trude, i motsetning til før da hun knapt hilste på henne. Nå vil hun til og med ligge i fanget!! :O Dèt er noe hun knapt vil hjemme..!

Men tilbake til poenget; nå har de hatt to dager med ro, og det er mye mer enn nok syns de! De leker og herjer sånn her inne, at nå er det på tide med litt skikkelig aktivisering. Håper det går an å sykle snart, i alle fall kan vi trene litt agility. Tullas halthet er heldigvis borte forresten, det var sikkert bare et lite overtramp. :o)

I dag var vi på visning på et hus, før vi dro på ridetime. Før det hadde jeg kammet gjennom to forsømte bikkjer, og klippet klør. Jeg er nok mye mer sliten etter helgen enn det hundene er, men så stod jeg jo opp kvart over fem på lørdag også.. På'n igjen kl ni på søndag, og så blir det jo gjerne sent begge dagene. Nå har jeg endelig hentet meg inn, tror jeg, og kjenner det kribler i kroppen etter å få gått en lang tur.

Runden på stellebordet avslørte at Tulla har fått røytetid. Og så til de grader også! Det fallt av store mengder pels, som jeg jo selvsagt er glad jeg kunne kaste og slippe å støvsuge opp, men fysj og uff altså - røytetid er ikke noe gøy syns jeg! Men det finnes vel knapt noe bedre vårtegn enn røytetid, eller hva? Pelsen og klærne skal skiftes til noe lettere - nå blir det varmt i været dere! :D

Årets første agilitytrening!

2009-04-17T15:20:00.005+02:00

Ja, hva kan man si? Vi har nettopp vært og trent agility for første gang i år! :D Eller, agility og agility; det eneste hinderet som var tilgjengelig var slalåmen, så da trente vi på dèt. Tulla fikk trent på slalåminnganger, og på at jeg beveger meg både hit og dit mens hun gjør den ferdig. Første økt gikk supert - hun var skikkelig giret på ballene og hun gjorde alt riktig. Hadde en pause mens jeg trente litt med Aynï (kommer tilbake til det etterpå), men da vi skulle ta økt to skjedde det noe. Hun klarte en nyyydelig slalåminngang - jeg var fem meter unna på høyre side, og jeg løp på skrå bort fra slalåmen og hun fullførte perfekt med god fart, belønningen var super og alt vel.

Men etter det falt hun ut. Jeg tror det skjedde noe mens hun kastet seg etter en ball, for hun gjorde ikke slalåmen rett etter det. Inngangen ble feil, hun hoppet over pinner osv osv. Da så jeg at hun haltet. Uff og uff - så tragisk at det skulle ende sånn! En halt hund er ikke gøy, så da avbrøt jeg selvsagt treningen, gikk henne ned og luftet henne. Nå ligger hun her med BOT-dekkenet sitt. Håper det ikke er noe alvorlig, og at det går over kjapt.

Aynï kan jo ikke slalåm enda, så vi hadde lite å trene på. Jeg må innrømme det at vi til tider sliter max med fokus og kontakt, så jeg tenkte at vi kunne trene på det. Bare sånne små bagatellting som jeg egentlig tar for gitt - at hunden kommer når jeg sier kom og klapper meg på låret, eller at hun søker mot meg når vi trener - det er sånt vi må trene på. At hun ikke bare skal stå der hun stod da hun fikk belønningen sin og se dumt på meg når jeg har flyttet meg og står klar for en ny repetisjon, at hun skal komme mot meg og gjerne komme på riktig side - sånne ting skjønner hun bare ikke! Men det gikk veldig fint i dag, og humøret mitt fikk et lite løft. :o) Siden hun var så flink, la jeg inn noen "slalåminnganger" også, dvs at hun skulle gå inn riktig i slalåmen og få belønning for det. Jeg varierte belønningen mellom lek og kattemat på spesial-boks, og det så ut til å fungere. Kunne faktisk relativt kjapt ta av båndet også, uten å være så redd for at hun stakk av.

Den terrier'n altså! Noen dager er hun helt med (mer enn i dag), andre dager en hun så AV som kan gå an, andre dager er hun et sted midt i mellom. I dag var hun heldigvis på den bedre halvdelen av skalaen, og jeg håper inderlig hun stabiliserer seg på den siden, fortrinnsvis helt ut i enden av skalaen selvsagt.. ;o)

De er egentlig ganske forskjellige disse bikkjene mine. Når jeg belønner Aynï med lek, må jeg si "takk" og gjerne belønne henne for å slippe leken, og i alle fall gjøre det veldig tydelig at nå er leken slutt. Med Tulla bør jeg helst rive leken ut av munnen hennes sånn at hun blir tussete fordi jeg "stjal" den, og leken bør for all del ikke "avsluttes"! Aynï faller ut dersom jeg napper bort leken; da blir hun dødelig fornærmet og syns jeg er utrolig teit som tar den og ikke fortsetter å leke, og så begynner hun å kikke seg rundt for å se om det finnes kulere ting å finne på enn å være med meg. Tulla derimot, hun faller ut dersom jeg begynner å belønne henne med godis for å slippe leken; da skal hun plutselig heller ha godis som belønning (selv om det bare er tørrfôr), og forventningene hennes snus fra å være "leke" til å "spise mat".

Aynï får fastere grep om draleken dersom jeg sier "takk" idet hun tar skikkelig i, mens Tulla får dårligere grep hvis jeg gjør det samme med henne. Tulla får fastere grep dersom jeg river alt jeg har for å få tak i leken, mens Aynï da ikke gidder å prøve å henge engang. Aynï har lite kamp men mye jakt og lek i seg, mens Tulla har en god del mer kamp, også sosial kamp, og mindre jakt og også noe mindre lek. Aynï tror jeg ikke eier sosial kamp..

I kveld skal jentene på pensjonat igjen, jeg reiser grytidlig i morgen for å delta på Spanielklubbens RS, og ledermøte på søndag. Blir spennende dette!

Album fra Riga

2009-04-16T14:26:00.002+02:00

Da har jeg lagt ut album fra Riga-turen vår. Det finner du i galleriet på hjemmesiden.

I går var vi på en liten tur med Line, og etterpå var jeg og Bjarte på besøk i "boden" til noen naboer. Der gikk det med nesten en hel flaske vin på meg (som en annen nabo som også var der hadde lagd), så formen i dag er virkelig så som så. Ellers har jeg gjort litt "Spanielklubbavdelingtrøndelagledersjobbing", og lagd album som sagt. Har veldig lyst at formen skal stige, sånn at jeg kan kjøre opp på hundeklubben og sjekke om agilityhindrene er kommet frem. Men vondt i hodet, skjelven og kvalm er liksom ikke en optimal treningsform. Stakkars hundene. :/ Og som jeg angrer. :p

Meningen med livet

2009-04-14T23:23:00.005+02:00

FØR RIGA:
Vi, dvs jeg, Line og alle fire bikkjene, var på NKK utstilling i Bergen. Tulla fikk flat rød, Aynï flat blå, hehe, men både Tulla og Aynï fikk fine kritikker. Jeg handlet ikke Tulla så bra, og gjorde noen feil jeg ikke er spesielt glad i å huske på, men når jeg tenker meg om var jeg ikke nervøs!! :D Jeg hadde ikke de forferdelige nervene jeg har hatt før, og det gikk i det hele tatt veldig bra sånn sett! Tulla trakk seg ikke, og alt var bare velstand på den kanten. Aynï var i ringen nøyaktig samtidig (min typiske flaks), og ble handlet av Cathrine - takk for hjelpen! Fenris ble NUCH og fikk cacib, så han kom hjem med "hele pakka" heldiggrisen! Frost fikk HP - gratulerer! Vi var ikke et døgn i Bergen engang, bodde på et kjipt hotell rett over Brann-puben, med masse bråk og styr. En drøy kjøretur både opp og ned egentlig, men godt selskap gjør jo saken bedre. ;o)

Skolen og jobb har gått som vanlig, og ellers har vi gått noen turer, som vanlig det også. Den 26. mars til 6. april var jeg på pensjonatet og passet hunder og hester. Hektisk periode siden jeg hadde butikkjobben, skole og klikkertrenerkurs i tillegg, men det gikk fint siden jeg hadde god hjelp av en annen som var der og luftet hunder og hester mens jeg var borte. Siste helgen var jeg altså på klikkertrenerkurs, og da passet Bjarte hundene. Aynï var ikke helt med fokusmessig på kurset, dumma, og jeg hadde mest lyst å vri den hunden opp som en skurefille noen ganger..! Argh altså. Jammen godt det ikke er lydighet vi skal satse på, for joda - det går helt klart bedre med konsentrasjonen i agility *krysse fingrene og se i taket* Håper hun får løpetid snart, for jeg savner å ha noe å skylde på, hehe.. Tulla fikk også prøve seg en noen runder med en som ikke kunne ha med egen hund pga sykdom - og så lenge Tulla får pølse er hun stort sett fornøyd. Sukk, for en enkel trenings-hund..

Etter kurs og pensjonatjobbing var det noen dager fri. De brukte jeg på mer tur og trening, og på onsdag hadde vi ridetime. Torsdag gikk jeg på to timers skitur med Aynï, søsteren min og et søskenbarn som var på besøk. Deretter dro jeg hjem for å hente Tulla og gikk på halvannen times tur med Line. Kjørte derfra direkte for å kjøpe hundemat og direkte derfra og opp på pensjonatet for å levere hunder. Jeg var temmelig utkjørt da jeg kom hjem og holdt på å sovne før jeg traff puten - deilig å få sovne tidlig dagen før man skal opp før fuglene fiser for å ta fly til Riga tenkte jeg, men den gang ei..! Plutselig kom jeg nemlig på meningen med livet - uten å gå nærmere inn på det. Men saken er i alle fall at Bjarte også var enig i at dèt var meningen med livet, og dermed så ble vi liggende å snakke om meningen med livet og alt som følger med og som kan følge med på det. Klokken ble ALT for mye før vi endelig sovnet, og jeg tror egentlig ikke jeg sovnet skikkelig engang før klokka ringte alt for tidlig. Opp og ut og tut og kjør. Flyet var presis og alt gikk fint.

I RIGA:
Når jeg bare får tid skal jeg legge inn fotoalbum fra turen, for bilder sier som kjent med enn tusen ord. Men mye av tiden gikk med til å sitte på cafè og tegne bilder av meningen med livet. Drikke litt vin og spise rar mat fikk vi også til. Men fryktelig kort fortalt: i Riga er kald drikke lunken, og varmt vann i dusjen er lunkent, maten er sur og doene er kule - bortsett fra hotelldoen, den var rar. Gatene er veldig rene, folk er ikke påtrengende og vil ikke selge oss turister noe, men lar oss gå i fred. Dessuten har de noen kule konsept-restauranter. Mer om det senere. ;o)

ETTER RIGA:
Vi kom hjem i går, så jeg har ikke rukket så mye. Hentet hundene, som stinket hund merkelig nok, og de var så trøtte at de har stort sett bare villet sove. Tulla har blant annet gått tur med en chihuahua av alle ting, og Aynï har bare lekt seg. Sånt blir man jo skitten av, så de er ekle å ta på. Har veldig lyst å dusje de, men det blir ikke før over neste helg, for til helgen skal de nemlig på "ferie" igjen. Da skal jeg på RS i Oslo, og der har ikke hunder tilgang utrolig nok. ;p I dag har jeg vært på jobb, på besøk til foreldrene mine og avlevert noen reisegaver, og så var vi på ridetime. Jeg har vært "hjemom" bare en time nå og da mellom alt annet, så jeg føler i grunn jeg bare har fartet rundt og gjort mye rart, selv om jeg strengt tatt ikke har gjort så mye. Den tiden jeg har vært hjemme har jeg, bortsett fra å lufte hund, sittet endel på nettet og lett etter meningen med livet. Spennende, men vi har ikke funnet den enda.. ;o)

Å, så sliten!

2009-04-09T22:25:00.003+02:00

Jeg får ta en lengre oppsummering av hva vi har gjort etter helgen, i dag er jeg dausliten etter å ha vært ute og fartet siden før elleve: først en to timers skitur med Aynï, deretter en kjapp lunsj hos foreldrene mine, hjem og plukke opp Tulla for å gå på halvannen times tur med Line og gutta, deretter hente hundemat og så kjøre hundene på kennel - vi skal nemlig til Riga i helgen!! :D Så har jeg såvidt pakket, men kjenner at skulderen min er ødelagt etter skituren eller da jeg falt på isen, eller noe sånt.

Som påskegodis har jeg lagt ut fire album på hjemmesiden som dere kan titte på mens dere venter på mer nytt herfra. :o) GOD PÅSKE!!

Ukesrapport

2009-03-18T12:17:00.004+01:00

Kort og godt:
Mandag: "Fri-dag" for hundene. Kort tur på en halvtime.

Tirsdag: To spor hver. Kort tur på en halvtime. Pelsstell og kloklipp på begge to. Utstillingstrening.

Onsdag: Aynï ble nappet. 1 times trekk-tur med Bjarte. Utstillingstrening på Tulla.

Torsdag: 1 god times tur på jordene, uten trekk. Løp litt løs. Tulla ble badet.

Fredag: Drøye 2 timers trekk-tur med bra intensitet. Pelsstell Tulla. Utstillingstrening Tulla.

Typisk helg!

2009-03-15T19:45:00.008+01:00

I helgen har vi hatt en nokså typisk helg:

Lørdag: 2,5 timers tur i skogen. Tulla trakk godt der hun skulle trekke, Aynï dro på Bjarte og av størrelsen på tunga å dømme, la hun virkelig sjelen i det!

Søndag: To timers skitur med Aynï og faren min. Helt fantastisk flink liten bisk, trakk meg gjorde hun også, og oppførte seg eksemplarisk! 1 times lydighetstrening med Tulla - som var veldig flink hun også!

Vanligvis ville jeg tatt Tulla med på ski, men siden vi skulle gå med faren min, ble det Aynï - noe jeg slett ikke angret på! Det frister virkelig til gjentakelse, for hun var skikkelig flink. Passerte mange hunder, og hun bare løp forbi og brydde seg ikke om at de ville hilse.

Tulla trente på å holde fokus selv om jeg kikker frem, og på vendinger. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal oppføre meg i vendinger; kan jeg se mot den retningen vi skal gå et par skritt før vi snur, som man gjør når man rir? Eller er det for mye påvirkning, sånn at det trekkes for det i en konkurranse? Uansett, det fungerte i alle fall kjempebra, og vendingene ble riktig så pene etterhvert. :o) Belønnet en del med ball, og heisann som det går da! Jeg var litt redd for potene det hun krafset seg avgårde på snø-isen, seilte inn i brøytekanter og bråstoppet så bakbeina fløy opp over hodet..! :O Men det var gøy, syns hun, og det er vel det viktigste, ikke at jeg står med hjertet i halsen?

På lørdag var Bjarte med på tur, og til han å være var det en lang tur. Fint vær, tok en del bilder (som jeg endelig fikk over på dataen med det nye programmet), så jeg tror nok det skal bli album av de etterhvert! Her er en liten (uredigert) smakebit:

Meg og de gode hundene mine!

Hundene mine på bordet hvor vi tok en kaffe og et kinderegg.

Tulla trekker.

En relativt normal uke

2009-03-13T15:23:00.003+01:00

Hva er en relativt normal uke med hundene? Det kan nok variere en del ut i fra hvem man spør, men denne uken føler jeg har vært nesten normal for vår del, så her kommer et kort referat:

Lørdag: Daff dag, jeg var på jobb hele dagen. Utstillingstrening på Tulla.

Søndag: En times skitur. Utstillingstrening på Tulla.

Mandag: Daff dag. Litt utstillingstrening og pelsstell på begge to, Aynï ble litt nappet (første gang etter valpetiden at jeg prøver meg litt selv).

Tirsdag: Halvannen times tur. Tulla trakk relativt greit nesten hele veien. Aynï løp endel løs, Tulla løp også litt løs. Utstillingstrening på Tulla.

Onsdag: To timers trekk-tur med Line og "gutta boys". Tulla hadde veldig god intensitet nesten hele veien. Aynï gikk som hun ville, men i bånd. Pelsstell - Tulla ble stusset, Aynï ble bare kammet.

Torsdag: Daff dag. Utstillingstrening på begge to. Ingen lang tur.

Fredag: Foreløpig en to timers tur, Tulla trakk rimelig bra nesten hele tiden. Aynï løp masse løs, Tulla løp også løs en halvtime. Blir sikkert litt utstillingstrening på Tulla i dag også.

Kommentar: Vanligvis pleier jeg å gå tur oftere enn annenhver dag. Det er egentlig sjelden jeg ikke går tur, men innimellom kommer det perioder hvor det ikke frister så mye (pga været) eller jeg rett og slett ikke har tid. Utstillingstrening driver jeg med i perioder før en utstilling. Agilitytrening er også kun i "rett" sesong, men lydighet trener jeg oftere enn jeg har gjort denne uken! ;o)

Kloklipp og øyekatarr

2009-03-09T12:35:00.004+01:00

Aynï er rar. Hun var oppe i TV-stuen med Bjarte her en dag, da jeg fant ut at jeg skulle klippe klørne til Tulla. Fant frem klosaksen og satte i gang. Klipp, klipp, klipp. Plutselig hører jeg bompeti-bomp ned trappen - da var det Aynï som hadde hørt kloklipperen ta noen millimeter av Tullas klør. Hun kom løpende inn på stuen der vi stod og stilte seg opp foran oss og peip! "Jeg vil også klippe klørne" virket det som hun sa!

Årsaken er kanskje enkel: når jeg har fått klippet klørne deres, får de en DentaStix som belønning for å stå i ro, og det er veldig godt med DentaStix syns Aynï. Tulla liker det også, men å måtte gjennomgå en kloklipp for å få en, tar nok litt av moroa ut av Stix'en.. Aynï syns tydeligvis at det ikke er så ille å måtte klippe klørne først, så hun kommer løpende så fort hun hører at Tulla får klørne klippet. Da jeg var ferdig med Tullas klør, fikk hun DentaStix'en sin, og så klippet jeg Aynïs klør før hun også fikk en Stix. Jeg tenkte å teste ut om det funket igjen, og tok med meg Tulla opp på loftet og latet som om jeg klippet klørne der, mens Aynï var nede. Og jammen sann - selv om hun nettopp hadde fått klørne klippet kom hun løpende igjen og skulle ha de enda kortere, haha! :D

Jeg har en fin trend gående her i alle fall, for min første hund, Casper, var helt motsatt: han løp og gjemte seg når klosaksen kom frem, og var generelt veldig redd den. Så redd og hysterisk at jeg ikke klarte å klippe de alene, han måtte dopes ned. Tulla på sin side ser klosaksen og tenker sikkert noe sånt som "fysj, den ekle klosaksen igjen. Jaja, må vel stå i ro og bare finne meg i det", og så står hun der og ser mishandlet ut mens jeg klipper, helt til jeg er ferdig - da blir hun spinnvill, for nå venter det jo DentaStix! :D Aynï, som sagt, kommer løpende når hun hører klosaksen, og noe sånt tror jeg ikke jeg har hørt om før engang.. Så hvis det skal fortsette sånn i denne positive retningen, så lurer jeg på hva min neste hund kommer til å finne på - lete frem klosaksen og komme med den til meg for å få klørne klippet..?? ;o)

Storm som var på besøk her for noen helger siden, hadde masse tårevæske som rant fra øynene. Han var plaget av det, og blunket mye. Det var store røde striper under øynene etter at tårer hadde rent ned og etset i pelsen. Marianne hadde planer om å operere tårekanalene når han ble gammel nok. Jeg lurte på om hun ville prøve ut homeopati, i alle fall for å minke plagene frem til en eventuell operasjon, og det ville hun gjerne. Jeg hadde funnet et middel og en potens i "Naturmedisin for din hund", og vi kjøpte det da vi var i byen mens hun var på besøk. Jeg glemte det helt, men i dag kom jeg på å skrive en melding og spørre om hvordan det gikk. Joda, det hadde virket! Allerede dagen etter var øynene helt tørre, de var nå ferdige med kuren (som varte ca en uke), og hun hadde enda ikke sett noe mer til plagene etter det! Wow altså, det er jo helt utrolig! Nå ble jeg kjempeglad på deres vegne, og kanskje kanskje trenger han ikke å opereres hvis det holder seg sånn??

Ridetime og skitur

2009-03-08T23:19:00.004+01:00

Dagen i dag startet med vind. Så mye vind at det var like før ridetimen ble avlyst. Ridelæreren var syk da vi egentlig skulle ha time uken som var, men vi fikk flyttet den til i dag, og litt vind skulle da ikke stoppe oss vel?? Bjarte rir jo uansett en kaldblods, en voksen og erfaren sak som ikke skvetter for småtterier - prøvde jeg i alle fall å si, da han lurte på hvorfor timen skulle bli avlyst pga litt vind. Men vi kom oss oppover, og vi kom oss på hestene. Bjarte er blitt mye mer trygg, og nå rir han stort sett alene. Han holder på å lære å svinge og styre hesten, stoppe, starte og rygge. Alt sammen i cowboysal, selvsagt! ;o)

Jeg får kjøre mitt eget løp. Sist gang red jeg en araberhoppe, og jeg må si jeg fikk sansen for henne. Heldigvis knirket ikke kneet mitt heller, så henne fikk jeg fortsette med! Jeg kan dessverre ikke ri alle hester, pga kroppsfasongen deres - ett eller annet gjør vondt i kneet. Men jeg og araberhoppa passet som fot i hanske, både på ene og andre måten. Red henne i dag også, og synes jeg fikk samlet henne fint. Ikke var hun særlig skvetten for vinden heller, men det fikk jeg høre var min "feil", fordi jeg var så avslappet. For å si det sånn: jeg har sittet på mang en rar hest som har gjort mang en rar ting, så om hesten skvetter litt, sparker bakkut eller steiler en gang i blant, så er ikke det noe jeg lar meg bemerke av - jeg sitter bare der, følger bevegelsen, og rir videre.

Hun er utrolig følsom også, og da er det moro å ri! Noen ganger lurer jeg på om vi driver med tankeoverføring, men så merker jeg at bare jeg tenker på å snu til venstre, så legger jeg hodet en halv grad mot venstre, og det merker nok hesten. Helt utrolig altså - og jeg håper jeg får ri henne helt til vi er ferdige på kurset! :D

Etter ridetimen dro vi rett ut på skitur. Dvs, Bjarte stakk innom sykehuset for å hente moren min som har ligget der en uke med brukket arm for å kjøre henne hjem, mens jeg skiftet og selte på bikkjer. Bjarte syntes ikke det var helt stas å være på skitur i dag, og uttrykket "svett og sur" (som stammer fra sweet & sour), passet temmelig bra, haha! Han kavet og styrte med bånd, ski og staver, Aynï som var festet i magebeltet skulle ikke fremover, og i det hele tatt var det visst et lite mareritt å være med. Men vi fikk da tatt noen bilder som jeg håper å få inn på hjemmesiden etterhvert.

Da vi kom hjem støvsugde jeg huset mens Bjarte tauet en nabos vrak av en bil. Ellers har vi bare kost oss i dag; sett film og spist god mat.

Tur i skogen og lydighetstrening

2009-03-05T17:12:00.003+01:00

Klokken halv to kjørte jeg opp i skogen med bikkjene. Skulle nok hatt pigger på, for det var glatt langs veien. En times tur med både trekk og løs-løping ble det. Føret er ikke spesielt gøy å gå på, truger med pigger - kunne noen funnet opp det??

Etterpå dro jeg hjemom for å hente litt godis og leker før jeg kjørte opp på klubben for å trene. Tulla var helt med, mens Aynï syns det var en pine. Æsj altså; hun som kan være SÅ flink skal bare sture noen ganger. Jeg har fått en liten mistanke om at hun jobber aller best med forstyrrelser, men det har jeg ikke fått mulighet til å teste ut enda. Var nemlig oppe på klubben i går også, bare jeg og Aynï, og da var hun like ille. Skulle bare pipe og pipe, se alle andre veier enn på meg, og lurte på hvor alle hundene var blitt av. Da vi var på klubben på mandag, med masse hunder rundt omkring, var det mye enklere å få kontakt med henne. Merkelig. Men så er hun terrier også da..! :D

Med Aynï trente jeg så enkelt som overhodet mulig, og det var skikkelig vanskelig for meg! Jeg valgte etterhvert ut sitt og bli, med forskjellige belønninger, også doggie zen. Noen stor fremgang skal jeg slett ikke skryte over - her må vi nok ut "blandt folk" for å få fortgang i sakene. Isj, det var virkelig demotiverende å trene med henne, så en stund der var det like før jeg sendte henne i retur i posten eller noe, og skrinla alle planer om agility med henne. Får prøve å trene med flere forstyrrelser, i kombinasjon med å trene hjemme. Hjemme går det stort sett ok, og jeg antar det er fordi hun får både forstyrrelse og konkurranse med Tulla (som holdes på forsvarlig avstand i et annet rom ved hjelp av en grind). I dag ble det bare en halvtimes trening på henne, men i går trente vi, eller rettere sagt prøvde å trene, i en time.

Tulla har jeg begynt å pirke litt mer på hva angår lydighet. Jeg har en skikkelig stygg uvane med å gå å se ned på henne når hun går fot, og hvis jeg kikker opp faller hun ut. Hjelpeavhengig kalles det på pent. Men det skal bort! Så nå har jeg begynt å lære henne at jammen kan det komme både klikk og godbit/ball når jeg kikker rett fram - og det var ganske rart, syns Tulla! Det er ikke rart om hun syns det er snålt, for "feil"-tegnet mitt har vært å snu hodet til siden et halvt sekund. Når jeg ikke kikker på henne tror hun sikkert at hun gjør feil, selv om jeg kikker rett frem og ikke til siden. Lurer litt på hva hun egentlig klarer å se fra der nede hun går..?

Jeg satte opp seks markører på en rett linje, og målet var at jeg kunne gå og se rett frem mens hun likevel holdt kontakten med meg. Først bare en kort avstand, fra en markør til den neste (ca 2-3 m), og etterhvert skulle hun klare å gå forbi flere markører. Det var virkelig hjelpsomt å sette opp slike, for man tror kanskje at nå har hunden gått fint lenge, men så har man ingen mål på hva "lenge" er. Det var mye enklere å måle fremgang på den måten, og også legge opp kriterier. Så til slutt kunne hun gå forbi tre-fire markører med god kontakt selv om jeg kikket rett frem. :o)

Det var viktig for meg at hun ikke lagde lyd også, og jeg mener å merke at hun lager mer lyd dersom jeg belønner med drakamp, og mindre lyd med godis eller ball. Hun lager også mindre lyd etter en pause, så dette er jo ting jeg må tenke på fremover. Jo mer frustrert hun blir, desto mer lyd lager hun, så jeg må være tydelig og vise hva jeg vil ha. Men tipper hun over kanten og begynner å bjeffe, kommanderer jeg henne rett ned i dekk. Og den kommandoen jeg bruker da er ikke morsom å få, syns Tulla. Det er dumt at jeg må bruke den, men den virker. Hun må ligge i noen sekunder til jeg sier "fri", og da kan vi begynne å trene igjen. Kommandoen er lært inn med såkalt "kadaverdisiplin", og er straff for henne, positiv straff sådan. Den ser ikke ut til å påvirke henne ellers i oppfinnsomhet og energi, så foreløpig kommer jeg nok til å bruke den, enn så feil det er. Jeg har prøvd med feilsignal eller time-out (hvor jeg bare tar tak i henne og fører henne bort), men det virker ikke, og hun blir enda mer frustrert. Hun bjeffer mer, og etterhvert faller hun helt sammen. Egentlig ganske merkelig.

I tillegg trente vi med doggie zen, og på kommandoer. Jeg vil gjerne at hun holder posisjonen til jeg gir en ny kommando, og det er hun ganske dårlig på egentlig, spesielt når hun er giret - da må hun prøve alt mulig for å se om det hjelper på frekvensen på klikkingen min..! Vi har jo ikke trent på det, så det er i grunn ikke så rart. Men hun tok poenget kjapt, så vi fikk fin fremgang her også. Jeg vekslet mellom ligg, sitt og stå i front, og ligg og sitt på plass. Til sammen trente vi ca en time.

I går mens jeg og Aynï var på klubben, trente Bjarte og Tulla spesialsøk på bane. I følge Bjarte var hun visstnok kjempeflink, og gjorde det hun skulle. Blir morsomt om dette er noe de kan finne på å gjøre sammen fremover. :o) Min lille slue plan, harr-harr!

Storm på besøk

2009-03-04T12:53:00.007+01:00

Forrige helg, altså 20.-22. februar, hadde vi besøk av Marianne og Storm. Jeg gikk et hundemassasjekurs med Marianne i 06 (tror vi, haha - tiden flyr!), og hun har passet Tulla en gang vi skulle på førjulsbesøk til Bergen. De hadde det toppers sammen da, og hadde visst kost seg mye. Tulla hadde lekt med en dalmatiner, og hun hadde fått sove i sengen. Rolig hadde hun visst vært når hun var alene på rommet til Marianne da hun var på jobb på dyreklinikken hun hadde praksis på. Nå har Marianne fått seg ny hund, en liten blanding mellom shih tzu og volpino italiano, og han var ca fem mnd da de var på besøk hos oss.

Snakk om å være en tøff liten fyr altså! Han var rett på sak, halen oppe i stram krøll hele tiden, og slett ikke sjenert eller skeptisk til noen verdens ting. :O Jeg og Tulla hentet de på busstasjonen, og han fikk ligge i buret til Aynï på vei hjem. Tulla og Storm hilste på hverandre utenfor bilen da vi kom hjem, og så gikk vi inn. Der ble han møtt av en noget ellevill Aynï som var overlykkelig for å få en lekekompis på besøk - og Storm løp rett inn og begynte å herje med henne og gav seg til å tygge på tyggebeinene og leke med lekene deres. Husvarm var han vel allerede før han gikk inn, haha! :D

De tre hundene slo seg fort til ro med hverandre, og man skulle nesten tro Storm hadde bodd her i månedsvis! Det var mest Aynï og Storm som lekte, men Tulla hang seg da på innimellom hun også, og både jeg og Marianne kan skrive under på at det var to trøtte hunder som ikke gadd noen verdens ting, på mandagen etter at de hadde reist hjem igjen. Om kveldene, da Storm og Marianne skulle legge seg, ville Tulla og Aynï slett ikke inn på vårt soverom for å sove; neida, de stod utenfor døren til Storm og peip litt før de fant ut at de ikke fikk sove der inne heller.. :D

Her ligger Storm og Tulla og koser seg i sofaen:

Vi hadde det kjempekoselig med besøket vårt, og jeg håper de kommer igjen en gang! Bare Marianne får seg lappen og bil, for det var like før de ikke kom seg hjem igjen da de skulle dra..! Norway Bussekspress tillater ikke hund på buss, og selv om det hadde gått greit oppover, ble de nektet adgang nedover til Kristiansund. Heldigvis ordnet det seg, men jeg skjønner at det ikke frister til gjentakelse.. :/

Spanieltreff, trening og elg-tur

2009-03-03T17:45:00.003+01:00

I helgen var vi med på Spanieltreff, noe som som vanlig var koselig. Lørdag deltok jeg på pelsstellskurs, og etterpå trente jeg litt utstillingstrening med Tulla. Kjekt med fortstyrrelser og med andre "utstillere". Aynï fikk også trent litt; mest kontakt og stå, men vi finslipte også litt på det å leke med andre hunder i nærheten. Hun kunne etterhvert gå løs og likevel holdt hun fin kontakt. Flink var hun!

I går var vi oppe på klubben, og Tulla fikk trene litt lydighet. Fikk masse skryt av kontakten, og folk lurte på hvordan vi hadde fått til det. Det var kanskje ikke den verste forsamlingen å snakke til sånn sett, men jeg ville helst ikke starte en diskusjon om klikkertrening, så jeg bare smilte blygt. Men instruktøren, som for min del var ny, sa at hun kunne se jeg hadde klikkertrent henne - og det var flott! Jeg fikk virkelig sansen for henne, for de andre gangene vi har vært der har det ikke akkurat vært så mye å hente for vår del, dessverre. Årsmøtet var det også, så da fikk Aynï komme inn og være sosial der. Lite trening på henne, men hun fikk da i alle fall ut av huset og oppleve litt andre ting. ;o) Dessverre pleier jeg å jobbe mandager, så det er veldig sjelden jeg får med meg mandagstreningene; hadde jeg gjort det skulle jeg trent med begge to siden vi har to økter med trening. Men det er jo den kjipe siden ved å ha to hunder; man får liksom ikke brukt nok tid på begge ved slike anledninger; skulle jo aller helst ha trent begge to i to hele økter når vi først trener med andre.

I dag har vi vært på tur på jordene, noe som var særdeles spennende! Vi gikk til lille-jordet, jeg slapp de løs og begynte å knipse bilder. Tulla løp som vanlig langt unna i starten, men i stedet for å mase på henne om at hun måtte holde seg i nærheten, gjorde jeg ikke det. Gjør jeg det, kommer hun og dilter i hælene mine resten av turen, og sånt er som kjent ikke så god mosjon. Aynï blir veldig dratt mellom å løpe med Tulla vs å være med meg, men velger stort sett meg. Etterhvert kommer hun da likevel og begge hundene var innen rimelig avstand. Plutselig ser jeg mellom noen trær, at på det andre jordet var det noe svært noe som gikk. Jeg trodde først det var hester, men to millisekund senere konstanterer jeg at det er to elg!! :O De var knappe 100 m fra meg, og hundene var mellom meg og elgene, ca 40 m unna meg. Jeg klapper og kaller inn, kaster godis rundt meg for å få de til å holde seg i nærheten mens jeg fikler med kamera, seler og bånd og klarer å koble hundene. Aynï var litt i tvil om hun skal gidde å komme når hun ser at jeg tar frem selen; hun kunne nok ha ønsket seg en mye lengre tur!

Dirrende av adrenaling og redsel får jeg da båndet på hundene, og vi går vår vei. Elgene er på vei over grusveien som går gjennom jordene, og av alle ting følger vi etter..! Motsatt vei er jo bare jorder, litt skog og elven, og dit skulle vi i alle fall ikke! Tulla merker elgen, og blir litt tussete, Aynï blir tussete fordi Tulla er tussete, og så oppdager hun også elglukten, og dermed blir hun tussete for det. Elgene forsvinner over jordet på andre siden av veien og bak en gård. Vi følger etter på veien, litt betrygget av at det er en god del andre turgåere ute også. Vi gikk et lite stykke sammen med en eldre mann som også var ute og så på elgen, og han fortalte om en jämthund han hadde hatt en gang. Vi ser ikke elgen mer, men vi ser sporene etter den. De hadde vandret gjennom hagen på gården, over veien igjen, og ned gjennom en skog og ned på et jorde. Puh. Jeg var egentlig ganske glad for at jeg ikke så noe mer til de, selv om det hadde vært spennende å få et skikkelig bilde av de.

Vi gikk litt mer, og fant et truge-tråkk vi fulgte, og etterhvert slapp jeg hundene løs igjen. Kjempefint å gå der, og på vei tilbake krysset vi elgsporet på jordet. Flinke Tulla valgte å følge meg og ikke sporet, så da vanket det godis selvsagt. Ellers så vi et helikopter ca 200 m unna oss, nokså lavt over jordet, og Aynï syns den store bråkete fuglen var spennende og hadde nok lyst å rive litt i den.. Vi møtte en hest og rytter, og flinkeste hundene gikk fot - helt av seg selv! :D De to travhestene med tilhørende suklyer og en stk border collie som kom løpende forbi oss to ganger, var derimot litt mer spennende kan skjønne, men aller mest spennende var det å prøve å løpe etter de når de var gått. Flott trekk-motivasjon, forresten. ;o)

Vi passerte en "mini-pitbull" som jeg kaller de (staffordshire bull terrier), og igjen var hundene kjempeflinke; Aynï hadde veldig lyst å hilse da eieren stoppet opp og snakket med oss, men Tulla satt i det minste pent og pyntelig hele tiden. Vi hadde også en hund "i hælene" da vi gikk hjemmefra, som fulgte oss noen hundre meter, men de brydde seg døyten om den. Begge hadde dress på, og Tulla deiste som vanlig ned i grøften for å rulle seg, mens Aynï hengte seg på og reiv og sleit i en sprellende Tulla. Hunden bak syns dette var litt vel overdrevet, og bjeffet litt på de. Det virket tydeligvis veldig bra, for da var Tulla plutselig ferdig å rulle seg, og vi gikk videre.

Egentlig var det en ganske så innholdsrik tur til å være en kjedelig "jordetur", og bildene tror jeg også ble tålelig bra. Jeg har ikke fått sett de på dataen enda, men de kommer vel om ikke så alt for lenge. Vi var ute i nesten to timer, og nå skal vi snart en tur opp til Line og gå trekk-tur - blir vel ca halvannen time det også, så i dag har jeg ikke dårlig samvittighet for hundene! :D

Hvem trenger en malanois, når...

2009-02-27T23:24:00.004+01:00

Hvem trenger virkelig en malle, når man har en hund som Tulla??

For å forklare litt om videoene før du trykker play: hun har dekken på seg fordi hun nettopp har badet (dekken er forresten ikke noe hun er veldig fan av), silkedekkenet ligger under, og fleecedekkenet oppå er der for å gi litt tyngde sånn at krøllene skal legge seg. Sånn, det var skjønnhetsbortforklaringene. Leken vi leker med har jeg ikke noen "værsågod"-kommando på, og jeg har heller ikke noen "takk"-kommando. Det er den leken hun er mest giret på, og når hun først har fått et godt grep, kjemper jeg virkelig med alle mine krefter for å få den tilbake. Seriøst, det er drittungt å kampe med henne - bare se selv:

Drakamp med Tulla 1 from Borghild on Vimeo.

Drakamp med Tulla 2 from Borghild on Vimeo.

Såh, hvem trenger en malle? Og er det noen som har bedre??! ;o)

Interessant om allergi 2

2009-02-19T16:48:00.004+01:00

Hundesport dumpet ned i postkassen min i går, og der var det en artikkel om hudallergi, eller atopisk dermatitt som det heter. Der stod det litt generelt om allergi også, og det var jo interessant med gårsdagens blogginnlegg friskt i minne. ;o) Her er link til artikkelen i Hundesport (pdf) som ligger ute på NKK sine sider.

Igjen får vi bekreftet at den lille blodprøven som ble tatt av Tulla slett ikke holder mål som noe diagnoseverktøy:
Utdrag fra artikkelen: "- Dessverre vises ikke sykdommen på en enkel blodprøve, og gjør at man må foreta tester som tar lang tid. Det - sammen med diffuse symptomer - har nok ført til at det er store mørketall på området, sier Nødtvedt.
– Derfor er det viktig at man får større bevissthet rundt problematikken."
Artikkelen beskriver videre hva som må til for å stille diagnose, og dette ble aldri gjort hos Tulla. Mulig de sjekket henne for lus og lopper, men midd ble ikke sjekket for, og "innholdet" i ørene (ørevoks) ble det heller aldri tatt noen prøver av. Det ble tatt test av thyroxin-nivået, men det var helt normalt. Hun var jo egentlig "forhåndsdiagnostisert", siden dyrlegen allerede da hun var 9 uker kunne fortelle meg at hun hadde allergi.. Å ta en blodprøve ville bare bekrefte det vi "allerede visste", men det viser seg jo at dette var helt feil måte å gjøre det på.

Videre i artikkelen står det: "Ulike allergiproblemer oppstår først hos unge hunder, men til forskjell fra mennesker som kan vokse sykdommen av seg, er allergi en kronisk lidelse hos de firbente. Det vil si at dersom hunden er allergisk vil den ha plagene resten av livet."

Da vil jeg igjen minne om at Tulla ikke har noen symptomer på allergi, og da sier det seg vel selv at hun ikke kan være allergisk? Hun kan heller ikke ha vokst det av seg, og de plagene hun eventuelt har hatt (som jeg skrev om i forrige innlegg), har ikke vært allergi. Til slutt sier veterinær Ane Nødtvedt at "En allergisk hund vil aldri bli helt frisk, men kan ofte få en bedre hverdag dersom veterinær og eier har tid og tålmodighet nok til å finne ut hva den faktisk reagerer på (...)."

Vi har som sagt ikke gjort noe for å finne ut hva det er (eh, bortsett fra blodprøven da men den teller vel ikke mer?), og vi har ikke endret noe i livet og omgivelsene til Tulla. Hun kan, som jeg nevnte i forrige innlegg, spise all slags mat, bo i senger og sofa, og noget støvete omgivelser uten at hun reagerer.

Er stempelet fjernet nå?

Interessant om allergi

2009-02-18T21:51:00.004+01:00

Jeg skrev for en tid tilbake, nærmere bestemt over et år siden, om allergien til Tulla som ikke var noen allergi likevel. Her er innlegget for de som ikke har lest det. Der går jeg gjennom hele Tullas "syke"historie, og hvorfor de tingene som ble tolket som allergi, ikke er allergi. Jeg synes det er litt betenkelig at dyrleger ikke vet bedre, eller i alle fall at de ikke undersøker bedre, og stiller diagnoser på grunnlag av lukt og eiers beskrivelser. Det burde vært testet betydelig mer enn hva som er skjedd i mitt tilfelle i alle fall! Jeg synes også det er trist at Tulla for evig og alltid er stemplet som "allergisk", når hun slett ikke er det.

Jeg har ofte oppfordret folk som ikke har latet til å tro meg, om å teste sine egne friske hunder, for å se om de ville kommet tilbake positive eller ikke. Så vidt jeg vet har dessverre ingen tatt meg på ordet, og Tulla forblir stemplet som en allergisk hund.

Men opplever man Tulla i hverdagen, kan man lett konstantere at hun ikke er allergisk! Hun ligger i tøyseng laget av plysj og skumgummi og fleece (og de har jeg aldri vasket, dog er det kanskje på tide??), hun ligger i sofaen (av tøy) hver dag, og i sengen hver morgen. Likevel klør hun ikke mer av dette. Er ikke det temmelig snålt hvis hun er så himla allergisk mot husstøvmidd??! Og enn de gangene vi ikke støvsuger så ofte, eller den gangen da støvsugeren var ødelagt i noen uker før vi fikk kjøpt ny - hun begynte ikke å klø mer, jeg merket faktisk ingen forskjell på henne overhodet.

Hun kan spise omtrent hva det enn skal være, og hun reagerer ikke med å bli dårlig i magen. Hun får alaskens typer tørrfôr som godis (gammelt som nytt), hun spiser ting hun finner på gata, og hun spiser bein og middagsrester (alt inkludert, dog ikke sterkt krydret mat). Noen ting, som for eksempel stinkende gjørmevann, blir hun selvsagt dårlig av, som alle andre hunder, men det er jo ikke fordi hun har allergi!

I dag hadde det dumpet ned en ny kommentar på blogginnlegget mitt om allergi. Det hender jeg får kommentarer på ganske gamle innlegg, og dette synes jeg er verdt å dra opp igjen. Jeg vil gjerne publisere kommentaren her i bloggen, og siden den jo tross alt ligger "offentlig tilgjengelig" som kommentar, antar jeg at det er okei. Here goes:

"Hei! Allergitestene skal ikke brukes til å diagnostisere allergi hos hund nettopp fordi så mange kommer tilbake som positive uansett. Allergi hos hund er en utelukkelsesdiagnose, og først etter at man har utelukket infeksjon med sopp og bakterier, parasitter, hudsykdommer, hormonsykdommer, matintoleranse og alt mulig annet som kan gi kronisk kløe kan man si at hunden sannsynligvis er allergisk. Poenget med allergitesten er egentlig ikke å fastslå om hunden er allergisk eller ikke, det skal man vite når man er kommet så langt at man tar testen. Poenget er å finne ut _hva_ den er allergisk mot, slik at man eventuelt kan få laget en vaksine (hyposensibilisering) mot det den reagerer på, slik at den kan bruke minst mulig medisiner.

Hvis dyrlegen tar allergitest før "alt annet" er prøvd har de mistforstått nytten av testen, men det er ikke så rart, for den ble markedsført som en allergitest som skulle gi et konkret svar da den kom på markedet.

Se ellers her: http://www.drbaddaky.com/no/er_det_sant

hilsen en annen dyrlege"

Nå anbefaler jeg ikke skeptiske hundeeiere å teste hundene sine mer, med mindre de fremdeles tviler og vil kaste bort noen hundrelapper. Men det var da veldig interessant likevel! Tulla er nemlig ikke utredet for noen verdens ting, hun. Da hun var liten valp, 9 uker gammel, fortalte dyrlegen jeg brukte da, at hun nok var en allergisk hund dessverre. Vi fulgte opp med diverse shampoer og behandlinger (som ikke hjalp på de påståtte plagene som var ørevoks og skitt-prikker på magen), og da hun endelig ble ett år kunne vi teste om det stemte at hun var allergisk. Det ble også tatt prøver av thyroxin-nivået, men det var helt normalt. Sånn foregikk det, ganske så nøyaktig. Blodrøven for allergi kom tilbake postiv på husstøvmidd og lagermidd, og "muligens fôrallergi". Men hun var ikke utredet for noen av de tingene som nevnes i kommentaren jeg fikk, annet enn den nevnte thyroxin-testen.

Av de plagene Tulla faktisk har hatt (og nå tenker jeg ikke på skitt-prikker på magen), så kan det nevnes en eller to stk ørebetennelser (litt vanskelig å avgjøre siden de var veldig nær hverandre i tid). Det er jo slett ikke unormalt til spaniel å være. I tillegg har hun hatt kløe på venstre skulder rundt kjønnsmodningen, men dette har vi ikke sett noe mer til. Det behandlet vi med to omganger akupunktur. Akupunktøren satte nåler "mot allergi" en av gangene, men det ville ifølge ham selv ikke være tilstrekkelig på noe vis for å "kurere" noe som hadde med allergi å gjøre. Meningen var at vi skulle følge det opp, men det gjorde vi ikke fordi hunden ble frisk. Ellers har hun hatt et par runder med diarè etter å ha spist bla råtten silo-ball og andre uhumskheter, men det er også temmelig normalt å få av sånn. ;o) To ganger har hun hatt forkjølelse, men de har gått over av seg selv. Bortsett fra dette har hun vært frisk som en fisk i løpet av sitt 3,5 år gamle liv.

Jeg vil herved fjerne allergi-stempelet Tulla har fått! Hun har ingen symptomer på allergi, testen som ble tatt er ikke holdbar og kan ikke brukes på den måten den ble gjort på. Tulla er en frisk hund, og hun har IKKE mer allergi enn en hvilken som helst annen hund!

Tid ønskes!

2009-02-17T22:36:00.003+01:00

Ah! Da har vi kommet hjem fra trekktur med Line, Fenris og Frost. Deilig å bli trukket av en ivrig Tulla, selv om jeg fikk litt sting innimellom, men det er vel straffen for å spise middag rett før man drar ut.. ;o) Bursdagsbarnet var selvsagt også med, med dress og det hele. Det er ikke så lenge siden hun ble nappet, så ulla ligger lett tilgjengelig for nysgjerrig snø. Akkurat nå er hun ti ganger verre enn Tulla, som ikke har gått med dress på ganske lenge.

Ellers har vi vært en tur til Selbu på redaksjonskomitèmøte for å legge slagplaner for våren. Jeg føler jeg har mye å gjøre - eller i alle fall mye jeg skulle ønske jeg kunne gjort - men dessverre så kræsjer det aller meste, og jeg må prioritere obligatoriske ting. Er spent på å se hvor mye vi får konkurrert i agility i år; det lover ikke bra! :/ Men jeg er i alle fall ganske full-booket allerede frem til august. Etter det roer det seg heldigvis -eller dessverre, ned.

Jeg har jo som mål å stille Tulla mer i år, og også konkurrere mer i agility enn vi har gjort før, men det er neimen ikke så enkelt som det høres ut! Og det til tross for at det nokså sikkert blir betydelig mindre jobbing på pensjonatet enn hva det har vært de siste tre årene. Typisk at "alt" skal skje samtidig - hvorfor kunne jeg ikke bare ha èn interesse innen hund, for eksempel bare agility eller bare utstilling; da hadde det vært mye enklere å velge! I tillegg skal man gå kurs, man skal jobbe og man skal ha ferie.. Sukk.. Men det er aller mest morsomt, da!

På årsmøtet for Spanielklubben avd. Trøndelag ble jeg valgt som leder for klubben, og det er jo også et verv som absolutt krever sin kvinne. Jeg håper at det blir både givende og lærerikt. :o) De to fagene jeg tar på universitetet i vår er fag som behøver mer jobbing enn jeg er vant til, så der går det jo også endel tid med. Hadde bare døgnet hatt flere timer (spesielt på kvelden), og uken flere dager, for ikke å snakke om flere helger i året - da hadde jeg kanskje rukket over halvparten av de tingene jeg vil være med på i alle fall?

Grattis, lille nupi-nupi!

2009-02-17T08:34:00.002+01:00

Gratulere med dagen, Aynï! Hele ett år er gått siden du ble født, og tiden har gått så utrolig fort! Du er en helt utrolig herlig hund, med masser av sjarm og personlighet, og riktig så bra skrudd sammen i hodet. Håper vi får mange flere fine år sammen (bare de ikke hadde gått så fort)..

Kurs og trimmebordtanker

2009-02-10T12:36:00.003+01:00

Da var helgen vel overstått - Aynï var med på klikkertrenerkurs. Hun har ikke fått vært på noe praktisk kurs før (kun teori), så det var jo litt spennende å se hvordan hun ville takle å jobbe i en sånn setting. Men hun taklet det helt utrolig! Hun var vel en av de hundene som klarte å konsentrere seg aller best, til tross for andre hunder og folk, lukter og nytt sted som forstyrrelser. :D Det er jo ikke sånn at jeg aldri har trent på slike ting før, så det kom vel ikke som en veldig stor bombe. Jeg har jo dratt henne med rundt omkring på diverse ting Tulla har vært med på; konkurranser og utstillinger, og da har jeg trent på kontakt-kontakt-kontakt. Og så lek, selvsagt.

Morsomt å se hvor giret hun faktisk er på lek, og at hun er villig til å jobbe mye for det. Det er ikke bare positivt å gå på kurs for bikkjas del, men også for min. Jeg blir mer giret på å trene. Når man er på kurs så MÅ man jo trene, og når jeg da ser at jøss, dette fungerer jo supert! så får jeg selvsagt lyst å trene mer.

Tulla fikk seg noen runder på trimmebordet i helgen, og jeg tror jammen hun skulle ønske hun var en liten cocker! :D Jeg forstår meg ikke på den hunden.. Hun har "de vanlige" erfaringene med bord; man er stort sett på bord hos dyrlegen, og prøver man å gå på stuebordet hjemme får man kontant beskjed om å pelle seg ned, haha! Ellers har jeg aldri trent på at "bord skal være gøy", for det har jeg vel strengt tatt ikke hatt noe behov for. Ikke har jeg hatt trimmebord, og ikke skal hun på bord på utstilling. Men bordet er dritkult likevel, det! Jeg løfter henne opp og trykker i henne en liten valpetørrfôrkule, og vips er bordet et stilig sted å være. Hun står der og logrer, og syns det er helt okei å bli både kammet og klippet der. Hun kan gjerne både sitte og ligge og stå og hoppe på bordet. Sistnevnte er kanskje ikke så veldig greit, for det ville jo vært dumt om bordet veltet.. :p

Før jeg fikk bord, pleide jeg å ha henne på gulvet, og det var tydelig at det ikke var verdens kuleste ting. Hun godtok det selvsagt, og det var ikke noe problem, men hun syns nok vi heller kunne funnet på noe annet. Derimot er det mye bedre å bli klippet på bord, i følge Tulla! Og når jeg tar en pause for å se på henne og fundere på hvor jeg skal klippe etterpå, logrer hun og er helt i ekstase. Hun hopper gjerne opp på skuldrene mine sånn at jeg får en liten klem og en springersnute i øret, rare hunden..! Bordet er fint å stille henne opp på også, og det er derfor jeg lurer på om hun heller ville vært en cocker? Hun står der og logrer og syns det er stas å bli stilt opp "der oppe". Kanskje hun skulle fått seg en tur i en tørketrommel sånn at hun krympet litt? ;o) Uansett er det veldig fint å se hvor trygg hun er der oppe i "høyden", og at hun slett ikke er redd for det. Det er jo ikke noe man kan ta for gitt med en springer dessverre.. :o(

Aynï har også fått noen runder på bordet. Og hun som skal på bord på utstilling, slår seg ikke like løs som bikkja som ikke skal på bord. Aynï forbinder nok bordet mest med napping, men også litt med utstillingstrening. Skulle ønske hun også var like trygg som Tulla. Ikke at hun er redd hun heller, men hun står aller helst mest i ro og er ikke fullt så høy i hatten som det Tulla er. Men bare hun får stått der litt og trent litt, så løsner det ganske fint hos henne også, selv om det nok må enda litt mer trening til før jeg er fornøyd. ;o)

Galleriet er herved åpnet + en liten turhistorie

2009-02-06T20:23:00.002+01:00

Da har jeg lagt ut alle albumene i galleriet. Det er en hel del nye album der som aldri har vært publisert før. Dessverre fikk jeg noen problemer under opplastingen, så noen bilder eller thumbnails mangler. :o( Skal fikse det så snart jeg får tid.

Ellers har jeg og hundene vært på tur i over to timer, så nå er samvittigheten god! :D Aynï løp til tider løs, og ved en anledning havnet hun bak meg, hengende i båndet som hun halte og dro i for harde livet. Plutselig slipper hun, jeg stopper og snur meg, og der kommer hun løpende mot meg med en pigg i kjeften! Jeg hadde mistet piggene under ene skoen, og flinkeste terrieren apporterte! :D Sånn går det når man har en hund med lekelyst og gjenstandsinteresse, mens spanielen hadde mest jaktinstinkt, så hun fikk ikke løpe løs så mye i dag. Derimot var det flott å få litt drahjelp opp bakkene!

Endringer på hjemmesiden

2009-02-06T14:50:00.002+01:00

Jeg har endret litt på hjemmesiden; flyttet litt rundt på linker som ligger i menyene. Det ble visst litt rotete, og det kan jeg skjønne. ;o) Kom gjerne med flere forslag til endringer!

I helgen skal jeg og Aynï på klikker-trener-kurs. Det blir jammen spennende, for lille tøtta har ikke vært på praktisk kurs før hun! :O Skam på meg! Men men, hun er "bare en terrier" så de store forhåpningene ligger vel ikke tyngst på henne (*skuler bort på Tulla*).. Håper det blir lærerikt, og ikke for mye repetisjon. Og så håper jeg strikkedressen jeg har lagd til kråkebollen holder henne varm i bilen, hehe.. ;o)

Spaniel.no - ny utgave!

2009-02-04T23:33:00.001+01:00

Spaniel.no er oppe og går!! Jeg må si jeg sitter her med litt hjertebank, for det har vært en sinnsykt lang prosess dit. Håper dere gir beskjed om ting som ikke fungerer, ting som mangler, ting som dere vil se mer eller mindre av. Tusen takk! :o)

Hva er oddsen??

2009-01-26T23:25:00.002+01:00

Jeg kommer hjem fra jobb, skrur på maskinen, og av en eller annen merkelig grunn skriver jeg inn finn.no. Jeg pleier sjelden å besøke siden, selv om jeg vet at mange andre gjør det, for å "følge med" - enten på hunder som selges, eller biler, eller bare gode tilbud. Jeg derimot er en ensom sjel som driter litt i hva andre gjør. Sorry.

Men i dag skulle jeg altså bry meg litt. Jeg trykker på dyr - hund - hundeutstyr, og skriver inn "hjul" i frisøket. Tanken var å se hva stellebord koster nå for tiden. Og da med hjul. Hvor tanken kom fra, må du ikke spørre om, jeg vet nesten ikke om den var der da jeg skrev "hjul" engang.. Stellebord er noe jeg tenker på ca en gang i kvartalet, og finner ut at det er skikkelig lurt. Jeg må jo ha et nå som jeg har hele to pelshunder, og det er virkelig mye enklere å stelle Tulla på bord, selv om hun er grei ellers også altså. Men jeg kommer så mye bedre til med bord - det er jo kjempeflott! Og Aynï må jo bare på bord, så enkelt er det med den saken.

Jeg rangerer søket fra billig til dyrt, og øverst popper det opp et stellebord til 1358kr. Jøss - det var da billig; håper de har flere igjen, tenker jeg. Jeg hadde nesten kjøpt et brukt til 1500kr, så lenge det hadde hjul jeg.. Så jeg trykker på linken til butikken som selger, og hva ser jeg?? Jo, de har januarsalg, og 50% på ALLE varer! Stellebordet jeg ville ha kostet riktignok ikke 1358kr lenger, og tilbudet som lå på finn var gått ut, men med januarsalg ble alt billigere likevel, og plutselig var prisen blitt 905kr!! Jeg trodde jeg skulle daue - hopper i taket og hyler og kviner. Dette var for godt til å være sant, og jeg tror skjebnen eller noen må ha ledet meg inn på dette. Nå er det i alle fall bestilt, så får vi håpe det var nok igjen til at det ble et på meg også. Sånn er det med førstemann til mølla-opplegg. Krysser fingre for at jeg er heldig - føler meg i alle fall SUPERheldig akkurat nå!! Dette kan ikke være tilfeldig! :D Merkelig.

Et lite blogginnlegg

2009-01-18T13:48:00.005+01:00

Genser-saken jeg begynte å strikke på til Aynï er blitt ferdig. Til å kun ha strikket etter øyemål, pluss det faktum at jeg ikke har strikket på sju-åtte år, så ble den neimen ikke så verst, men likevel helt ubrukelig. Så nå har jeg begynt på en ny en, og både håper og tror den blir mye bedre enn den første. Og aller helst bør den bli brukelig også.

Siden jeg har forandret fargene i bloggen, vil jeg gjerne ha kommentarer på det, spesielt dersom det er vanskelig å lese. Jeg har ganske godt syn, så jeg plages sjelden av sånt, men hvis noen har innvendinger setter jeg pris på å få høre de, og eventuelt forslag til endringer. :o)

Jeg holder som sagt på å lage ny hjemmeside, så jeg har fjernet linkene til de sidene som er nede på hjemmesiden. Ingen vits i at det ligger døde linker i menyen.. ;o) Den nye hjemmesiden forventes å være oppe og gå i løpet av den førstkommende uken, dersom alt går etter planen. Adressen vil fremdeles være spaniel.no - enkelt å huske!

Ellers er ting litt kjipe. Jeg forventer at det blir begravelse i løpet av de neste to ukene.. Den siste av mine besteforeldre, Farfar, holder på å takke for seg..

Møkka-humør!

2009-01-15T12:43:00.003+01:00

Bloggen har fått nye farger. Jeg ble lei av baby-blå, og følte for noe litt mer feminint. I tillegg passer fargene bedre til hjemmesiden jeg holder på å lage. Ja, du leste riktig - jeg holder på å lage ny hjemmeside. Har lenge vært misfornøyd med den jeg har, og har aldri funnet noe jeg egentlig liker. Hjemmelagde hjemmesider med masse frames osv har aldri vært min greie, så å sette meg inn i Dreamweaver eller Frontpage har ikke vært noe alternativ. Men nå holder det på å bli - ha bare litt tålmodighet med meg! :o) Det er mye mulig jeg flytter bloggen også, men adressen vil være den samme: klikkerhund.no . Hjemmesiden beholder selvsagt også adressen sin spaniel.no .

Ellers er humøret på bunn for tiden - jeg er møkka lei og sur. Egentlig vet jeg at jeg ikke er sånn, men noe - hormoner og stoffer i hjernen - forteller meg at jeg skal være sur og irritabel. Så da er jeg det dessverre. Beklager til alle det har gått utover.. Det ble litt bedre av å gå en tur med Line i går - endorfiner kalles det vel?

I går begynte jeg å strikke en genser-sak til Aynï som hun kan bruke når hun ligger i bilen på kalde dager. Hun er en frossen sjel som elsker å ligge varmt (gjerne under dyna sammen med meg, så der er vi jo ganske like), så hun blir sikkert glad for en varm, rød og hvit genser. Hvis jeg får det til da.. Det er nemlig sju-åtte år siden jeg strikket sist, så jeg måtte google hvordan jeg skulle legge opp masker..! :D

Noe av det som har skjedd siden sist

2009-01-07T14:32:00.002+01:00

Hva i alle dager får en hund til å midt på natten, mens hun tror alle ligger og sover (noe hun har gjort selv også), våkne for å romstere på stuebordet og finne en trebjelle som hun skal spise??! Ja, det er Tulla vi snakker om! Selvsagt. Aynï kunne ikke gjort noe sånt i sine villeste drømmer engang.. Men Tulla fikk vel behov for litt nattmat, og fant ut at tre! det var tingen å spise! Jammen godt det var en bjelle som lagde lyd, hvis ikke hadde julegaven fra svigerfarmor vært i tusen knas og på god vei til å bli fordøyd nå.

I går var en merkelig forferdelig dag, men samtidig litt god. Bjarte var på jobb, og jeg hadde fått et gavekort på en klesbutikk til jul, pluss to utgaver av en bok hvor jeg ville bytte den ene utgaven i en annen bok. Forferdelig snøvær; vind og mange cm med snø lavet ned og blåste i hytt og pine. Stakkars brøytemannskap! Men siden jeg hadde sagt jeg skulle til byn for å gjøre disse ærendene, så ville jeg bli ferdig med det. Så da klokken ble mange nok, kjørte jeg innover til byen. Sendte melding til Bjarte og lurte på hvilken bokhandel som var på City Syd, og hvilken som var på Tillertorget, og om klesbutikken fantes på City Syd. Greit å slippe å kjøre helt til sentrum i rushtrafikken når man ikke må. ;o) På vei opp bakken fra Klett kom det plutselig et skikkelig vindkast som tok med seg tonnevis med snø - alt ble helt hvitt! Jeg måtte bremse kraftig ned, og måtte virkelig stå på bremsen da jeg plutselig så bremselysene til bilen foran. Det var helt vilt; jeg så absolutt ingenting før bremselysene lyste rødt tre-fire meter foran meg! Skrev melding til Bjarte og advarte mot dårlig vær, siden jeg visste han var på vei hjem. Jeg fikk ikke noe svar, men det var jo egentlig ikke nødvendig heller.

Jeg endte opp på City Syd heldigvis, og alt gikk knirkende smertefritt! Jeg ble raskt ferdig, noe som var veldig fint, siden hodet var på en snurr pga kraftig forkjølelse. Skrev igjen melding til Bjarte om at jeg var ferdig og på vei hjem. Fikk ikke svar, noe som var litt merkelig syntes jeg. Etter en stund skrev jeg på nytt melding om at det ville vært fint om han kunne svare, sånn at jeg visste han var i live. Intet svar. Jeg var tilbake på Klett igjen, og forsøkte å ringe. Kom rett til telefonsvar; ergo var telefonen avslått eller han var et sted uten dekning. Prøvde å ringe igjen, men fremdeles ikke noe svar.

Da jeg kom til Øysand, var E39 nyveien stengt, og DA fikk jeg litt panikk. I følge mine beregninger skulle Bjarte allerede ha passert her for en liten stund siden, og nå var veien stengt. De verste tanker raste gjennom hodet mitt - hadde Bjarte vært i en ulykke som gjorde at veien nå var stengt?? Jeg svingte ut på gamle E39 sammen med de andre bilene, og måtte kjøre på forferdelig glatt føre langs kysten helt til Buvika. Stoppet der og prøvde å ringen en gang til. Fremdeles ikke noe svar. Kjørte videre og opp til bensinstasjonen i Buvika (nyveien var åpen derfra), og stoppet på YX'en. Der stod det politi, og jeg bestemte meg for å låne doen på YX'en og etterpå spørre de om de visste noe om en liten rød Colt var involvert i en ulykke på veien. Men da jeg kom ut fra do, var de kjørt.. Jeg prøvde å ringe en gang til, men det var fremdeles bare telefonsvar å høre.

Jeg raste ut på nyveien igjen, lettere panisk. Prøvde å ringe flere ganger mens jeg kjørte, men jeg fikk ikke svar. Nå begynte jeg å bli seriøst redd. Vi har jo lagret hverandre som ICE (In Case of Emergency), som gjør det lett for redningsmannskap å finne riktige personer å kontakte, men det hjelper jo lite hvis mobilen dør i et krasj, og de må skru den på og ikke har pin-kode!! Kunne batteriet være tomt da? Nei, Bjarte har jo ny mobil, og batteriet holder jo i en uke før det må lades, og han hadde ladet den natten i forveien.. Bjarte har også alltid mobilen på, og han har den alltid med seg. Den er aldri slått av heller. Jeg gasset på det jeg følte jeg kunne, for å skynde meg hjem. Hvorfor han skulle være hjemme ante jeg ikke, og hvis han var hjemme kunne han vel lade den? Og hvis den tilfeldigvis var blitt skrudd av ville han jo merke det kjapt - så det gav egentlig ingen mening å kjøre hjem heller, men det var nå det jeg gjorde.

Hva skulle jeg gjøre hvis bilen ikke var hjemme da? Jeg kjørte inn veien vår, og så kjapt at bilen hans ikke var der. Det var nå to timer siden jeg hadde hørt fra han sist, og da var han allerede på vei fra byen selv. I mellomtiden hadde jeg kjørt både til og fra byen OG shoppet, så dette lovet veldig dårlig! Jeg braste inn på gårdsplassen, måkte meg vei gjennom snø som burde vært måket, satt meg fast (med Pajeroen ja!!), og bestemte meg for å gi opp. Prøvde å ringe en gang til, men ikke noe svar. Løp inn, og ringte foreldrene mine. Moren min jobber på sykehuset, så jeg visste hun var den rette å ringe. Jeg prøvde å høres normal ut i stemmen da jeg spurte om hvordan jeg kunne finne ut om noen lå på sykehuset. Det kunne man visst ikke, men man kunne ringe resepsjonen og høre om den og den var der, men at jeg ikke visste avdelingen. Stemmen brast, jeg klarte ikke si så mye mer. Men hvem er det du lurer på om er på sykehuset da, spurte hun? Jeg vet ikke hvor Bjarte er, stotret jeg, og det var vel da hun skjønte alvoret. Jeg fikk et nummer å ringe mens jeg prøvde å forklare hva som hadde skjedd, eller kanskje rettere sagt ikke skjedd, og akkurat da hørte jeg noen hundepoter tasse mot døren - Bjarte! Bjarte kom nå, sa jeg og bare la på.

En stykk noget forvirret Bjarte ble overrasket av en uvanlig velkomst.. Huff, jeg visste ikke om jeg ville slå han eller grine, men endte vel opp med det siste. Det viste seg at han hadde måttet bruke mobilen som modem på jobb hos en kunde i dag, og det hadde ladet ut mobilen helt. Han hadde ikke klart å skru den på igjen, og siste mld han fikk av meg var før jeg kom frem til byen. Så han trodde jeg fremdeles var på City Syd. Han hadde også vært og handlet på veien hjem, og generelt brukt lang tid pga stengt vei (og da hadde den vært stengt helt til Børsa). To og en halv time hadde han brukt fra Trondheim, og vi fant ut at vi måtte ha ligget veldig nært hverandre i køen. Godt det hele endte bra, for dette var ikke en morsom følelse. Det hjelper heller ikke på å få flashback fra bilulykken faren og bestemoren min var i for snart elleve år siden (kjennes som om det var for noen år siden bare), hvor bestemoren min døde, og faren min ble veldig hardt skadet. Skulle det liksom være greit at jeg fikk oppleve enda en tragisk bilulykke bare fordi jeg hadde klart å "overleve" en tidligere? Det ga ingen mening. Og siden jeg vet hva en bilulykke kan gjøre med folk, var det ikke spesielt oppløftende å tenke på at Bjarte kunne vært utsatt for en..

Er det nå jeg skal komme med en unnskyldning med tilhørende forklaring på hvorfor jeg har vært så fraværende i det siste? Halvannen uke før jul var jeg på pensjonatet. Stikkord: mishandlet hund, jeg ble bitt flere ganger, valper, løpetid x 2, gale utbryterhester, udugelig fôrvert som ikke leverer drektig tispe, forferdelig føre, en vakt på butikken som ikke gikk etter planen, trekkgal Tulla, og løping i oppoverbakker i snø med kjeledress. Så kom julen, og siden mine hunder hadde løpetid, måtte de være på gangen. Vi feiret julen hjemme hos mine foreldre, og deres hund skal på død og liv ri på løpetisper (tispe det også forsåvidt). Aynï takler det greit, men syns det kan være litt slitsomt i lengden, Tulla klikker og skal ikke ha noe av at noen tispe rir på henne når hun løper (bortsett fra Aynï da, det er visst greit). Ellers hadde Bjarte skaffet oss verdens peneste juletre - helt seriøst; jeg har sjelden sett et så pent juletre! Tett og fint, og med masse symmetriske greiner. Jeg er fornøyd med julegavene; fikk faktisk masse av det jeg ønsket meg og litt til. Hjelper visst å skrive ønskeliste! ;o) Etter jul har jeg jobbet litt, vært på varetelling (og det er en sak for seg selv som jeg ikke gidder å skrive om engang, men kan bare si at det er ulovlig å beordre folk som meg på jobb 1.nyttårsdag, og at det endte med at vi fikk bedre lønn fordi jeg sa fra). Nyttårsaften tilbragte vi hjemme (my orders), men et uplanlagt frieribesøk av en elghund gjorde sitt til at ting ble litt annerledes enn tenkt. En løs elghund møtte oss på tur (jeg hadde fått mld om at han gikk løs), så jeg tok han med meg. Ringte politiet, Falken og pensjonatet som har ansvaret for sånne. Etter masse om og men og frem og tilbake (det er en egen historie), kom eieren og hentet han. Men jeg kan med hånden på hjertet si at ingen av de tre hundene tenkte noe på raketter da klokka var tolv! Han ble nemlig med inn i stua da (selvsagt var han ute og tuslet rundt midnatt), og Aynï syns det var gøy med en frier i stua som ville parre henne, men Tulla likte ikke å få herrebesøk midt på svarte natten. Men Tulla er grei, så jeg kan kommandere henne til å ta det rolig sånn at jeg får passe på, så vi endte opp med ingen parringen (han var for gammel og feit til å klare det på Aynï uansett), og alt i alt gikk det jo bra. Ingen av mine hunder er redd for sånne lyder, og det var ikke han heller heldigvis. :o)

Nok surr fra min side. Jeg er syk, føler meg slapp og fæl og irriterer meg over at jeg ikke klarer å stå opp i riktig tid og få snudd døgnet skikkelig. Jeg får ikke sove om natta, og da hjelper det jo ikke å ikke stå opp i skapelig tid heller. Ond snirkel det der..

Vinterens første skitur

2008-12-10T16:14:00.002+01:00

Brr! Nå er vi nettopp kommet hjem fra vinterens første skitur - i hele 14 minusgrader! Litt ambisiøst kanskje, men noe må man jo finne på for å aktivisere disse bikkjene. :o) Først ute var Aynï; Tulla var godt påkledd i bilen mens hun ventet. Aynï har aldri sett ski før så vidt jeg vet i alle fall, men hun tok det som den største selvfølge at hun skulle gå pent foran i løypen, gjerne i "skøyte"-sporet. Flinke lille-bisken det! Etterhvert begynte det å danne seg isklumper under potene hennes, og da var det ikke så gøy lenger. Må begynne å smøre med noe der skjønner jeg.

Tulla derimot, fikk så å si ingen isklumper, noe som jeg nesten syns er litt rart. Men for all del; jeg klager ikke! ;o) Tulla var gal. Igjen. Og nå begynner det nesten å bli litt plagsomt. Lurer på om jeg må finne på noe lurt der altså, det går jo ikke an å ha en gneldrebikkje som er så stor! :p Men hun trekker i alle fall, av hjertens lyst, og det er jo fint. Holdt ikke på så lenge, siden jeg har fått nyss i at det faktisk fremdeles er agilitytrening på onsdager og jeg har tenkt meg dit i kveld.

Aynï var rimete i bartene og Tulla var rimete i ørene, men nå har vi alle tre begynt å få varmen i oss igjen. Deilig med litt energi-piff midt på dagen! :o)

..som en 25-watts lampe..

2008-12-09T17:55:00.004+01:00

Månen hang der - som en 25 watts lampe i et ellers stort og dårlig opplyst rom. Det var nesten helt magisk å gå der; det glitret i snøen og stillheten var øredøvende.. Sånn rent bortsett fra Tullas tidvise hylebjeffing idet hun fikk lov å sette igang igjen etter en pause, eller knasingen under skoene og tassingen fra potene. Nydelig tur, med andre ord!

Jeg gikk opp Espa, hadde begge hundene i sele i magebeltet. Da vi kom til den første bakken opp, fikk Tulla beskjed om å trekke. Det har ikke fungert å rose henne tidligere, for da har hun blitt avledet, og det har nok bare blitt opplevd som mas. Men i dag fungerte det flott! Jeg heiet henne frem, og hun la seg virkelig i trekkselen. Deilig å bli dratt opp hele veien! Det er fint å konstantere at rooolig-kommandoen også fungerer bra. :o)

Og for første gang når hun har dratt meg mens jeg har gått, begynte hun i dag å hyle og bjeffe da vi skulle sette igang igjen. Jeg belønnet innsatsviljen med å løpe - og det var litt av en følelse å bare kunne løfte beina knapt uten anstrengelse, og likevel løpe oppover! Kan ikke huske at det har kjentes sånn ut før..? Om jeg får litt lyd, så bryr ikke dèt meg, så lenge hunden digger å gjøre jobben jeg vil ha henne til å gjøre. Skal vi noen gang starte i lydighet, får vi heller trene på det da, men det er vel ingen overhengende fare for dèt akkurat..

Første gang hun bjeffet av glede for å få løpe og trekke, var i fjor vinter da vi gikk på ski for første gang. Det fallt virkelig i smak hos henne! Andre gang var da jeg i høst begynte å sykle med henne, tredje gang i vinter da jeg begynte sparke-sesongen, og nå fjerde gang var i dag, da hun bare fikk trekke meg mens jeg gikk, noe som er hverdagskost i grunn.

Aynï lille fikk løpe løs ca halve turen, så fikk vi trent litt på kontakt også. Tulla er flink og fortsetter å trekke, selv om Aynï får godis av meg. Og det må vel bety at hun er temmelig glad i å trekke, eller hva? Det er tross alt en spaniel vi snakker om her, som spiste reisesyketabletter 9 uker gammel, og som tydelig forteller meg når det er tid for kveldsmat hver dag, som kviner når hun aner jeg er ferdig og spise og er overbevist om at skorpene er til henne (noe de også ofte er, eh..), og som i det hele tatt er veldig glad i mat. Men tilbake til kontakttreningen; hvorfor må jeg få sånne hunder? Sånne som går og dilter i føttene mine og ikke løper og leker seg? Jeg trodde Tulla var ille, men Aynï holder jammen på å ta henne igjen på det punktet.. :/ Luksusproblem, for all del! Men jeg har trent så lite på dette med Aynï, så jeg skjønner det ikke helt. En stund trodde jeg at jeg hadde trent for lite, for da var hun jo helt ballong i hodet, men plutselig er hun altså blitt en dilter hun også. Jaja, jeg skal vel egentlig ikke klage for mye. Det motsatte ville strengt tatt vært verre. ;o)

En deilig forfriskende tur ble det i alle fall, så nå ligger Tulla i sofan og snorker, og Aynï ligger på sin faste plass; foran ovnen..

Atsjoo!

2008-12-08T13:09:00.003+01:00

Fysj. Kan ikke la siste innlegg stå slik som det gjør, må lage et nytt.

Aynï og Tulla har fått snue, antageligvis da de var på Hamar. Aynï var først ute: ATSJOO-fnys-fnys-TSJOO-fnys-nysnys-hark-fnys-NYS! mens hun hoppet og danset ved siden av meg, tigde godis og var helt ellevill, tygde og rev i båndet sitt og krevde oppmerksomhet. Stakkars, hun tar det ikke spesielt godt å bli holdt i ro og være inne. Og det er kanskje ikke så veldig rart, siden hun er vant til å få nesten like mye mosjon som Tulla.. Aynï nøs bare ute, og bare når hun var i aktivitet. Og så "innoversnorket" hun tre ganger så vidt jeg hørte, hvorav èn gang var inne. Ellers er allmenntilstanden på topp, dog noe mer energisk enn til vanlig siden hun jo ikke har fått noe særlig tur.

Tulla begynte ikke før 4-5 dager etter Aynï. Hun er ikke så hardt rammet som Aynï heller, men nyser noen kraftige nys innimellom. Tulla på sin side nøys både inne og ute, men mest ute. Hun virker kanskje litt slappere enn Aynï, dvs at hun faktisk tåler å være i ro innendørs uten noe veldig til mosjon. Og når hun tåler det, ja da er hun slapp, haha! Gale Tulla som omtrent klikker dersom hun ikke får mosjonen sin en dag eller to.. Men nei, ingen virker spesielt syke spør du meg.

Begge hundene hadde opphold av nysing i helgen; Tulla nøys en gang på lørdag, ellers hørte jeg ikke noe før i dag: jeg ble nemlig vekket av en snute i trynet. En nysende snute uten egenkontroll. Dunk! midt i nesen min.. Det var Tulla det, som ønsket meg god morgen.. ;o)

De nyser jo litt til vanlig også, når de er glade eller vil ha oppmerksomhet eller noe. Og det ser ut til at når de gjør det nå, er nysene kraftigere enn ellers og da blir det litt skallebank og snutebank ja. Og litt snørr som havner her og der. Nydelig. :o)

Men i dag er jeg drittlei. Lei av "syke" hunder. Hunder som må holdes i ro. En av grunnene til at jeg ville ha to hunder, var at jeg alltids ville ha en hund å gå tur med, trene med osv selv om Tulla var innbilt og ikke gadd. Men når begge hundene må holdes i ro - hva da?? Da går jeg nesten på veggen! Har funnet ut at jeg rett og slett må ha flere hunder, men at den andre gruppen med hunder ikke kan bo sammen med de jeg har nå, i tilfelle sånn sykdom. Haha, for et liv! Men nå orker jeg ikke mer. Og hundene orker ikke mer. Så i dag skal vi gå oss en lengre tur alle tre. Få ut litt energi, bygge opp litt mer energi, og få deilig, frisk vinterluft.. mmm..

3 år

2008-12-07T22:28:00.000+01:00

3 år siden.

Ja til flere titler!

2008-12-04T00:00:00.003+01:00

Jeg skulle ønske jeg hadde en AG1 tittel på Tulla, og en AG2 og en AG3 før vi fant ut at NACH var tingen å satse på.. Jeg hadde sikkert startet i LP med henne også, hadde jeg visst vi kunne få en LP1 tittel (NLCH virker liksom litt langt borte i det fjerne). Og hva med Aynï? Hadde det ikke vært drittøft med en LP2-tittel på en cairn? Tenk på Inka, da, hun som er i kl 3 LP, hvor mye det ville sagt folk om de hadde sett en LP3-tittel foran navnet hennes?

Opprop for flere titler!

Mammadalten og dalten av en mamma på utstilling

2008-11-27T12:52:00.005+01:00

Hvor skal man begynne? Jeg er tydeligvis ingen heftig blogger, haha!

Orklahallen: Både Tulla og Aynï skulle stilles samme dag. Oppdretteren til Aynï var hyret inn som handler på de begge to, men så viste det seg at hun hadde dobbelt og trippelt-booket seg, sånn at hun ikke kunne gå med Aynï. Jaja, Aynï er ikke den verste å gå med, så jeg gikk med henne selv. Hun oppførte seg eksemplarisk, og stod som et fjell på bordet! Flinkeste Aynï, det! Resultatet ble likevel nr 3 i klassen, og kritikken finnes under Aynï-utstillingsresultater, på hjemmesiden. Det store problemet kom da Tulla plutselig skulle i ringen samtidig. Trude var jo opptatt, og jegvar opptatt - så hvem skulle gå med henne?? Vi huket tak i innehaveren av Brocaire's kennel, tidligere oppdretter av cairn. Hun fikk slengt Tulla og båndet i armene, jeg børstet raskt over henne og sendte med noen godbiter mens vi løp til hver vår ring. Selvsagt var ringene så langt fra hverandre som overhodet mulig, men det var kanskje like greit. Ting gikk kjapt, og jeg rakk ikke å gi spesielt mange instruksjoner før de løp avgårde. Aynï ble først ferdig i ringen, og jeg kastet henne inn i buret mens jeg løp avgårde for å se på Tulla. Hennes klasse hadde nettopp entret ringen, og var på sin første runde rundt.

Dessverre hadde jeg ikke fått tid til å si at Tulla måtte stilles opp før dommeren kom, noe som førte til at hun trakk seg litt. Vi har jo trent på at hun skal bli stilt opp, og at det DA skal være okei å bli tafset på av dommere. Men men, man kan ikke vri hjernen i småbiter for sånne ting.. Tulla fikk rødt, men en god kritikk. Det vil si; det negative stemte og var helt på sin plass, mens det positive var kanskje overraskende positivt! :D Jeg var jo veldig spent på pelsen, som var stelt etter alle kunstens regler, men likevel var den jo nedrøytet. Glansfull var det eneste som kunne beskrive hvordan den så ut, det lille som var igjen av den.. Men dommeren likte pelsen, så da så!

Tulla vant åpenklasse, men uten CK. CK ble holdt tilbake fordi hun hadde trukket seg. Helt på sin plass - og en dommer etter mitt hjerte! :o) Jeg har jo forstått at de kan trekke pga manglende/nedrøytet pels, men der mener jeg at en hund er en hund, og røyting er en helt normal hunde-greie. Da er det mye verre at de trekker seg, for sånt skal de strengt tatt tåle. Og det er viktigere at en hund er stødig i ringen, enn at pelsen flagrer til alle kanter. Så han vil vi gjerne stille for igjen ved en senere anledning. Så spekulerer vi ikke i hva som kunne ha skjedd dersom hun hadde blitt stilt opp før dommeren kom..huffhuff.. *slå hodet i veggen for å få tanken ut av hjernen*

Da de var ferdige, var det en stykk veldig glad Tulla som møtte mamman sin utenfor ringen. Hun hadde kikket litt etter meg, men ellers gikk det greit.

Vi har som sagt slitt litt med fraværende pels, og gått til det ekstreme for å få den tilbake. Et stort egg til frokost hver dag, ølgjær og diverse piller som skal stimulere pelsen har blitt dyttet inn i det store gapet. Badet ofte har hun også blitt, for det skal visstnok være bra for å få mer underull. Alt i alt har det hjulpet, selv om jeg såklart er litt usikker på nøyaktig hva som har hjulpet? I full pels er hun dog ikke enda, men nå slapper vi litt mer av, for nå er NKK Hamar også over.

Vi hadde nemlig meldt på til full helg, vi. Agility på fredag, Aynï på lørdag og Tulla på søndag. Fredagen var jeg spent på; for Tulla hadde ikke trent agility på over to (2!) måneder! Hindrene er ryddet bort for vinteren, så vi har heller drevet med andre ting. I tillegg har hun aldri gått agility innendørs i hall før, så jeg trodde mildt sagt hun kom til å ikke skjønne at det var agility vi skulle drive med. Men hun skjønte! :D Hun fikk hoppe noen hinder på oppvarmingsbanen, og dermed var hun klar. Underlaget var gressmatte, og temmelig glatt sådan. Farten ble aldri den helt store, men jeg klandrer henne ikke - hun hadde vel de fleste odds mot seg der, med tanke på lite trening, dårlig underlag, og første gang inne i hall. Hopp ble feilfritt, bortsett fra tidsfeil. Et bra løp, men vi hadde mye fart å hente. Etter forholdene fornøyd.

Vanlig agility kom etterpå, og det begynte lovende. Men nederst på første langside skulle Tulla inn i en buet tunnel som lå i hjørnet. Akkurat idet hun skulle til å løpe inn, satt det noen en halv meter fra ringen og begynte å pipe med pipe-dyr. Pip-pip-pip-pip. Tulla trodde kanskje hun var ferdig? I alle fall fallt hun helt ut, og klarte ikke å hente seg inn igjen. Jeg avbrøt og gikk ut av banen. Jeg skulle ha brutt litt tidligere enn hva jeg gjorde, men man lærer så lenge man lever. Jeg var skikkelig, skikkelig sint. Folk skal få pipe så mye de bare orker med pipedyr rett utenfor ringen, men da skal de pinadø gjøre det hele forbaska tiden, ikke bare akkurat idet en hund kommer forbi!! Jeg var så sint at jeg holdt på å eksplodere - og det er sjelden jeg blir så sint altså! Skulle nesten tro noen hadde gjort det for å prøve å ødelegge for oss.. Ellers var jeg fornøyd med banene; de var akkurat passe enkle, og kunne faktisk ha vært litt vanskeligere for vår del, spesielt med tanke på underlaget er det ikke noe særlig å ha fartsbaner, men heller tekniske baner. Men altså; 1. premie og 3. plass i hopp skal man være stolt over! :D

Lørdag: Jeg hadde fikset handler til Aynï, siden jeg av erfaring vet at hun viser seg bedre med andre enn med meg. Men handleren min (Benedicte) var veldig opptatt av at Aynï ikke holdt halen sin helt korrekt, og ville at jeg skulle vise hva hun kunne gjøre for å få den mer opp. Jeg viste, og jammen sann kom ikke halen opp! Benedicte prøvde, men Aynï holdt faktisk halen bedre med meg! :O Helt utrolig! Det førte til at fire minutter før vi skulle i ringen, ble det bestemt at jeg skulle gå med Aynï. Jeg blir ikke så nervøs når jeg går med henne, for jeg vet hun oppfører seg som en drøm, men det var litt skummelt likevel. Nr 3 av 3 i juniorklassen, med god kritikk ble resultatet. Jeg vet at disse linjene hos cairn er sent utviklet, så det var helt i orden. Uansett er hun jo nettopp fyllt 9 mnd, så det skal litt til å hevde seg. ;o) Jeg synes bare det var interessant å vite at hun fikk 1.premie - da vet jeg det, liksom. ;o)

Søndag: Tullas tur i ringen. Benedicte skulle handle, og hadde trent på å stille opp, løpe med og la Tulla bli tafset på av andre, både med og uten meg tilstede. Det hadde gått helt supert. Vi hadde forhåpninger om rødslufse, men trodde vel kanskje mer på en blå, pga denne pelsen altså.. Litt før de skulle i ringen, tok Benedicte med seg Tulla inn i folkemengden, og mens de var borte, snek jeg meg opp på tribunen for å se mer. Vi følte dette var den mest skånsomme måten å gjøre det på for Tulla.

Veeeel.. Tulla entrer ringen, og foreløpig går alt ganske greit. Men etterhvert som tiden går, blir hun bare mer og mer opptatt av hvor jeg hadde tatt veien. Benedicte klarer å stille henne opp så lenge Tulla får stå og se mot stedet hun sist så meg, men da de skulle løpe opp og ned fra dommerbordet, var det tilfeldigvis i retning "stedet". Hun galopperte mot "stedet" og var klin kokos, men travet pent tilbake igjen. Da Benedicte skulle stille henne opp foran dommeren, ble det helt feil vei for Tulla, som da begynte å vri seg, flytte på føttene og se helt andre veier.

Jeg satt på tribunen og vrei meg bare mer og mer - dette gikk jo på dunken!! Fant ut at jeg skulle gå ned og vise meg for Tulla, så kunne hun stå i ro og se på meg mens dommeren skrev blå-sløyfekritikken sin og så var de ferdige i ringen. Alternativet ville jo vært KIP, pga måten Tulla oppførte seg på. Nåja. Det skulle jeg vel kanskje aldri ha gjort. Tulla ble helt tullete (derav navnet kanskje?) da hun så meg. Begynte å pipe, pipingen gikk over i pistring, og pistringen gikk over i febrilsk bjeffing. Prøvde å si "STÅÅÅÅ!" til henne i skikkelig streng tone, men det prellet av som vann på katta eller noe sånt. Hun hoppet mot meg, kavet med frambeina og var i det hele tatt en liten dritt, hehe. Det gjorde ikke saken bedre at jeg prøvde å gjemme meg -uuæ! mamma ble borte igjen! - og mens jeg stod nedbøyd bak noen folk, var det noen svensker som lurte på "er det en choco dots?" "Heh-hehh.. jaa..??" svarte jeg, og de bare gliste; "hon er glad i sin mamma!". Ja, hun er det. Veldig glad i sin mamma..

Folk snudde seg, jeg rødmet og ville helst forsvinne langt ned i et sort hull og ikke komme opp igjen før i 2078. Ringsekretæren brøytet seg frem gjennom folkemengden og lurte på om ikke jeg kunne komme og stille henne selv? Det var jo tydelig at det var min hund, liksom??! Heh, ja, min hund, ja.. Ville jo nesten ikke erkjenne meg det da, men jeg tror ikke noen ville trodd noe annet.

Før jeg rakk å tenke mer, stod jeg i ringen med Tulla - hoppende glad for å se meg. Prøvde å stille henne opp, men Tulla var glad.. Prøv selv å stille opp hunden med en gang du kommer inn ytterdøra etter å ha vært på jobb - det er neimen ikke lett - og akkurat sånn var det! Jeg var skikkelig streng med henne, og etterhvert fant hun seg da i å bli holdt. Og vi stod og vi stod. Dommeren snakket og snakket, og jeg husker jeg tenkte; dette kan umulig bli en KIP, for da hadde jo bare dommeren trengt å skrive at hunden oppfører seg teit, trenger mere ringtrening og pels, og kastet oss ut av ringen. Jaja, en lang blåsløyfekritikk, da.. Men så kommer dommeren omsider, tar meg i hånden og jeg får en rød sløyfe. RØD??! Hallo, liksom? "She's a bit more relaxed now.." sier hun, og smiler. Jeg gliser fårete tilbake, og hoster frem noe som skal ligne på en forklaring eller unnskyldning..

Vi løper runden vår i ringen, og havner bakerst i køen av de som venter på å bli bedømt. Deretter faller jeg litt ut. Jeg fokuserer på å stille opp Tulla, og får høre av noen utenfor ringen at hun står pent. Jeg bruker masse tid på å stille henne opp enda mer, belønne, stille opp igjen, osv, før jeg omsider kikker opp og ser at den siste åpen-klasse-tispa står foran dommerbordet og får kritikken sin skrevet. Ser bak meg: tomt. Huh? Jeg begynner å lure på om jeg har gjort noe galt, og kanskje skulle stått utenfor ringen og ventet sammen med de andre? Jeg snur meg og spør noen som står utenfor ringen om jeg egentlig skal være her?? Joda, det skulle jeg, for jeg hadde fått rødt, og de andre hadde blitt sendt ut med blå. Jeg ser vel ut som et spørsmålstegn og krussedull og alfakrøll og semikolon på en gang, men skjønner at dette har jo ikke gått så ille after all.. ;o)

Det ender opp med meg og den siste tispen som også fikk rødt, i konkurranseklassen. Vi løper og stiller opp, dommeren kikker og gransker og får oss til å løpe en gang til. Da hun stopper oss, er jeg og Tulla fremdeles først, og jeg får nok en rød sløyfe, men også en rosa. Rosa.. er ikke det CK, da?? Jeg jubler, og vi går ut av ringen. Først da bryter jeg vel helt totalt sammen, tårene kan jeg ikke kontrollere, de bare kommer. Dumme, dummeste Tullan min - mammadalten over alle mammadalter, med sin dalt av en mamma - vi har klart å få en CK! Og vi som trodde på blått, eller i verste fall KIP idet det stod på. Jeg er overveldet av sjokk, vantro, skam, glede, lettelse av å være ferdig i ringen (så langt i alle fall), og litt sinne for at Tulla var teit, men mest glede for at det gikk bra og vi overlevde dette også. På Norsk Vinnerutstilling på Hamar, liksom. Dumme fjolsene oss.. Det var utrolig koselig å få så mange gratulasjoner og klemmer etterpå, og jeg tror nok folk kjente igjen litt "spaniel-fakter" i Tullas lille opptreden, og følte med oss.. Tusen, tusen takk! :D

I BTK ble vi uplassert, men det var god konkurranse i ganske mange champions, så det var selvsagt helt korrekt. Tulla begynte vel å bli litt lei også merket jeg, så jeg fikk ikke stilt henne opp så godt som jeg hadde villet. Men vi kommer tilbake sterkere neste gang! For Tulla er sjefen, og hun har bestemt at skal hun på utstilling, så skal mamman hennes handle henne! Noe annet kommer faktisk ikke på tale.. Jeg på min side får bare takle mine frynsete nerver og skakk-kjørte mentalitet, og hoppe i det. Jeg kan i alle fall tenke at verre enn dette kan det umulig gå..!!? Og har jeg handlet mammadalten min på Hamar, klarer jeg alltids å handle henne alle andre steder, eller hur?

God underholdning var vi i alle fall (noen må jo stå for det også, ikke sant?), og kritikken var bra. Nice coat, mente dommeren (jippi! alt strevet lønte seg!), og exellent body. :D Det eneste jeg reagerte litt på, var kommentaren om at hun "could have much stronger muzzle", for jeg synes at Tulla er ganske grov i "muzzeln" sin..? Kritikken i sin helhet finnes under Tulla-ustillingsresultater, på hjemmesiden.

Og for de av dere som lurer: ja, jeg er fullstendig klar over at vi kunne fått KIP. Med rette. Dommeren var en meget tålmodig dame, all ære til henne for dèt! Får vi sjansen, vil vi gjerne stille for henne igjen (hvis vi tørr etter dette oppstyret da, haha!). ;o)

Optimismen lenge leve!

2008-11-01T11:03:00.002+01:00

Tidligere i uken her tenkte jeg at nå skal Tulla trimmes - og begynte å kjøre opp til et vann hvor vi av og til er sånn at hun får svømme. Svømming er jo utmerket mosjon, men jeg var litt skeptisk til hvordan det skulle gå nå, siden det var litt kaldere enn i sommer, når vi vanligvis har pleid å være der. Som sagt så gjort; jeg kjørte oppover. Og oppover. Og motet sank for hver hundre meter lenger opp jeg kom. Det ble kaldere og kaldere, og selv om gradestokken hadde vist nesten 10 grader da jeg kjørte hjemmefra nede i dalen, var det jammen santen snø når jeg kom til toppen! :O Men ikke for det; vi kjørte videre likevel, vi. Kanskje var det greit ved vannet?

Nja, det var i alle fall ikke is på vannet (akkurat der i alle fall), og snøen hadde ikke lagt seg i skogen rundt vannet heller. Optimistisk som jeg hadde vært, lot jeg henne likevel få bade litt. Hun gikk uti, men det var tydelig at det var kaldt, ja! Og på vei tilbake til bilen er det kanskje ikke noe særlig at en våt hund ruller seg i snøen, så dette ble nok årets siste badetur.. :o(

Dagen etter var likevel optimismen tilbake på topp. Og den dagen skulle vi sykle! Kjørte oppover til Line hvor sykkelen er parkert, men måtte vel igjen se fakta i øynene - kaldt, rim og isete! Men likevel; optimismen levde ennå i beste velgående, kanskje var det ikke så isete på grusveien jeg hadde tenkt å sykle, siden det ikke kjører noe særlig med biler der? Så jeg fortsatte likevel, spente Tulla foran sykkelen og satte avgårde (på is, ja..)! Vel, det skulle vise seg å ikke være så fryktelig lurt. Èn ting er at det var is, en annen ting var at bremsene hadde speiket. Og is og ingen bremser er som kjent ingen god kombinasjon. Så det var en stykk litt mindre optimistisk eier, og en stykk veldig skuffet hund som luffet (??) tilbake til bilen. Vinteren har definitivt meldt sitt inntog.

Det er vel ikke helt rett å si at Tulla luffet, for det gjorde hun slett ikke. Hun var GAL! Hun elsker å trekke meg på sykkel, og for de som har sett trekkhunder i spann starte opp, så er hun like ille! Hun hyler og kviner og kaster seg frem i selen i overivrig forventning om det som kommer. Hun bjeffer og er vill av energi før vi starter, så dette er absolutt noe som falt i smak hos henne, og som vi må fortsette med når sommeren atter en gang kommer. Men det er jo en stund til, så nå håper vi bare at snøen kommer og blir liggende og fin å gå på ski på. For når man ikke kan bruke sykkel, må man ta skiene fatt. Hun fikk en skitur eller to i fjor, og det var visst også gøy. Men denne tiden som er nå er sånn "midt mellom to goder"; dvs at man kan ikke sykle, men det er heller ikke nok snø til å gå på ski. Hva skal man ta seg til da??

Aynï er fremdeles hengiven og søt. Hun er blitt en så utrolig trivelig hund, og nå funker det virkelig mellom oss! Jeg er kjempeglad - og optimistisk! :D Og jeg har bestemt at det skal ikke ha noe med løpetiden å gjøre, så det så nemlig!

Var ute og gikk tur med Aynï og trente kontakt og sitt en dag. På vei hjem stoppet vi og snakket med naboen som holdt på å legge om til vinterdekk. Han hadde en sånn dings som skrur knottene automatisk (doh, jeg aner ikke hva det heter og jeg er ingen mekaniker!), og disse kan som kjent til tider bråke endel, og smelle skikkelig når de har skrudd muttrene fast. Temmelig høy lyd, og kanskje noe noen hunder ville reagert på. Jeg og Aynï stod et par meter unna, og hun tagg godis av meg. Var helt på styr og hoppet på meg, peip og søyt og faktisk til og med bjeffet (første gang det har skjedd)!! Når det smalt i verktøyet til naboen, brydde hun seg døyten, hun leet ikke på et øre engang! Å, jeg er så fornøyd! Det er jo lovende med tanke på skudd og fyrverkeri og sånt, og jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til å ta MH på henne! :D

Voksen!

2008-10-28T10:48:00.006+01:00

Det slår deg som en stekepanne i bakhodet - helt uventet og brått - løpetiden.. Tulla har så å si røytet ned, hun har vært gal og vill og hatt utømmelig energi i over en måned nå; alt tegn på at hun snart får løpetid. Jeg kom hjem fra jobb en kveld, hundene var som vanlig litt halvgale, men la seg etterhvert i sofaen ved siden av meg. I øyekroken ser jeg Aynï på hodet til Tulla - ganske vanlig det også egentlig. Men nå driver hun og jokker! Jeg bøyer meg mot de og løfter henne av, og da legger jeg merke til noe i sofaen bak meg. En liten blodflekk. Mye mindre enn hva Tulla har blødd før, og jeg vet av erfaring at cairn kan jokke endel når de har løpetid. Løfter opp Aynï og ser at det er slett ikke Tulla som har fått løpetid - det er Aynï!! Jeg trodde egentlig det kom til å være Tulla som fikk løpetid først, og at hun dro med seg Aynï, men det ser ut til at det blir motsatt.

Lille frøken kråkebolle har blitt voksen! Mange rare tanker flyr rundt i hodet mitt, og en slags blanding av sorg, desperasjon og vemod gjør meg litt trist. Valpetiden er så alt for plutselig over. Hun skulle jo være liten bebis mye lenger, jo..! Hun skulle da ikke få løpetid enda! Det var ikke mange dagene siden jeg snakket med oppdretteren hennes, og lurte på når jeg kunne forvente løpetid, og da hadde hun sagt at deres tisper ofte ventet til de var nærmere 13 mnd før de fikk sin første løpetid. Dessuten var Aynï så barsnlig og leken og valpete, at hun umulig kunne få noen løpetid enda; ja, det var nok lenge til hun fikk det enda! Da jeg spurte samboeren hennes da Aynï bare var valp, fikk jeg 8 mnd som svar, og det stemmer nok mer; Aynï hadde vært 8 mnd i bare fem dager da løpetiden kom.

Men men, kommet er kommet, og nå er den her og det er ikke så masse å gjøre med verken det eller alt det andre man mener man kanskje burde gjort før den kom.. I dag har hun hatt løpetid i en uke, så hun nærmer seg vel stå-dagene nå.

Det er så greit (?) med hannhunder; valpetiden sklir saaakte over i unghundtiden som sklir saaakte over i voksen alder. Det går så gradvis at man rekker å venne seg på tanken om at lille valpen ikke er så liten lenger, og at unghunden en dag virker mer voksen enn den gjorde for bare noen måneder siden. Men med tisper får man det bare slengt i fleisen: BANG! så er løpetiden der, og all valpelykke er forbi, all innbilning om at "hun er da så liten enda, bare valpen! I alle fall ikke i nærheten av å være voksen!" Ikke at hun er voksen nå, men jeg synes de blir så mye mer voksne med en gang løpetiden er der. Unghundperioden føles kortere enn med hannhunder, som gjerne kan være unghund til de er nærmere to år..

Når det er sagt, så har jeg vel kommet frem til at jeg liker løpetiden, jeg. Jeg og Aynï, eller, i alle fall jeg, har gått og kjent litt på at vi ikke helt har funnet kjemien enda. Tidligere med de to forrige hundene har det jo selvsagt tatt litt tid før jeg har følt de har sklidd inn i livet, og tanken om at de ikke skal være her er helt absurd. Man blir gradvis mer kjent med de, personligheten formes og man blir kjent, og man knytter seg til hverandre. Med Aynï har det ikke vært sånn. Hun har, i motsetning til de andre to, alltid hatt enorme mengder personlighet. Men til tross for det har jeg ikke følt meg knyttet til henne. Det har kjentes ut som om hun har vært til låns, at hun bare skulle bo her en periode før jeg skulle levere henne tilbake. At hun ikke var helt min, uansett hvor mange papirer jeg har på at joda, hun er helt 100% min.

I tillegg har hun vært veldig sær siden hun ble en 5-6 mnd. Jeg tror det har gått litt gradvis, og det har også gått litt i bølger. Men stort sett har hun vært sær, og var på sitt verste da hun var 7 mnd +/- 1 mnd. Hun har gitt katta i meg, ikke brydd seg om hva jeg drev med, om jeg gikk fra henne eller kom tilbake etter lang tid; jeg har vært luft. Ingenting jeg hadde å tilby har vært noe å trakte etter. Vel, lek er jo ganske gøy da, men det har virket som om hun har lekt med meg bare "fordi hun må". Med andre har hun derimot vært sitt vanlige sjarmerende jeg. Hun har elsket alle andre for ingen verdens grunn, og ting hun ville spyttet ut hvis hun fikk fra meg, har hun danset tiggende rundt de for å få. Det har til tider faktisk vært ganske sårt å se med hvor stor forskjell hun har behandlet meg og andre, og jeg har vridd hodet opp og ned for å finne en løsning.

Kanskje jeg skulle trent mer med henne? Eller mindre, sånn at hun oppdaget at det ikke kom gratis? Kanskje skulle jeg vært strengere med henne, eller mer morsom, eller ikke prøve så hardt, eller overse henne, eller, eller..?? Men så kom altså løpetiden, og vips var Aynï verdens søteste igjen. Jeg håper jo inderlig at det holder seg sånn, at det ikke går over, men jeg er jo litt skeptisk til det samtidig. Men akkurat nå prøver jeg å leve i nuet; tenke at hun alltid har vært sånn, vi har alltid vært så "glade" i hverandre, vi har alltid hatt dette forholdet. Og glemme at det er noe som heter løpetid som kan forandre en hund og bare tro og håpe at det var hormoner i forkant av den første løpetiden som gjorde henne sånn som hun var.

Nå kan hun nemlig finne på å hilse på meg når jeg kommer hjem, hun piper litt mer når jeg går, og hun kommer bort til meg for å få oppmerksomhet (i det hele tatt, og det gjorde hun ikke før). Hun kan tigge godis av meg når vi er ute, selv om det er andre folk og hunder der, hun kan gå fot (på sin egen måte) nesten hele kveldsturen og be om små tørrfôrkuler (jøss!). Hun gir mer av seg selv nå, og da merker jeg at det er litt enklere å gi mer av meg også, på en mer oppriktig måte. Ikke tilbakeholden og "skeptisk" til om hun bare lurer meg, men mer skikkelig, på ordentlig. Og det er kjempefint. For Aynï er en super hund, jeg har aldri hatt en så bra hund som Aynï før; så trygg og uredd, glad i folk og fe, leker bra med meg, uredd og flink med andre hunder, spiser i grunnen godt (men jeg vet at unghundperioden ofte bringer med seg litt mindre matlyst og det er helt OK), full av sjarmerende fakter, men samtidig enkel å ha med å gjøre. Jeg liker Aynï veldig godt egentlig, men disse tingene har hun forbeholdt fremmede folk så langt, og jeg har visst det har vært der, det har bare ikke vært rettet mot meg. Nå er hun mer oppriktig mot meg, og det føles godt. Så hvis hun måtte få løpetid før det løsnet for henne, er det greit for meg! ;o)

Balsam for sjelen

2008-10-07T22:13:00.004+02:00

Den boken i min bokhylle, som lukter desidert best, er av Søren Kierkegaard. Han var en utrolig morsom mann. Skulle ønske jeg kunne dele den søtlige duften som siver inn neseborene når man lar sidene blafre forbi, men i stedet kommer det er lite utvalg tekst:

Jeg gider slet ikke. Jeg gider ikke ride, det er for stærk en Bevægelse; jeg gider ikke gaae, det er for anstrængende; jeg gider ikke lægge mig ned, thi enten skulde jeg blive liggende, og det gider jeg ikke, eller jeg skulde reise mig op igjen, og det gider jeg heller ikke. Summa Summarum: jeg gider slet ikke.

Jeg siger om min Sorg hvad Engelskmanden siger om sit Huus: min Sorg is my castle. Mange Mennesker ansee det at have Sorg for at være en af Livets Beqvemmeligheder.

Hvad udrette de vel, disse travle Hastværkere?

Gaadefuld bør man være ikke blot for Andre, men ogsaa for sig selv. Jeg studerer mig selv; naar jeg er træt deraf, saa ryger jeg til Tidsfordriv en Cigar og tænker, Gud veed, hvad vor Herre egentlig har meent med mig, eller hvad han vil bringe ud af mig.

De fleste Mennesker haste saa stærkt efter Nydelsen, at de haste den forbi.

For mig er intet farligere end at erindre. Har jeg først erindret et Livsforhold, saa er Forholdet selv ophørt. Man siger, at Adskillelse hjælper til at opfriske Kjærlighed. Det er ganske sandt, men den opfrisker den paa en reen poetisk Maade. At leve i Erindringen mætter rigeligere end al Virkelighed, og den har en Tryghed, som ingen Virkelighed eier. Et erindret Livsforhold er allerede gaaet ind i Evigheden og har ingen timelig Interesse mere.

Forelsket er jeg vistnok, men ikke i almindelig Forstand, og dermed maa man ogsaa være meget forsigtig, det har altid farlige Conseqventser; og man er det jo kun eengang.

....enhver Kjærlighedshistorie i det Høieste varer et halvt Aar....

Derfor gjør Gjentagelsen, hvis den er mulig, et Menneske lykkeligt, medens Erindring gjør ham ulykkeligdt, under den Forudsætning nemlig, at han giver sig Tid til at leve, og ikke strax i sin Fødselsstund seer at finde paa et Paaskud til at liste sig ud igjen af Livet, f. Ex. at han har glemt Noget.

-Hvo fatter denne Sorgens Modsigelse: det ikke at aabenbare sig, er jo Kjærlighedens Død, og det at aabenbare sig er den Elskedes Død.

....- see, hvilket Menneske; thi ikke er Dødens Lidelse hans Lidelse, men dette hele Liv er jo en Lidelseshistorie, og det er Kjærligheden der lider, Kjærligheden der giver Alt, som selv er trængende. Vidunderlige Selvfornægtelse, om den Lærende er den Ringeste, da spørger han bekymret: elsker Du mig nu virkelig?

Men Den, der jasker i Eet, han jasker i Alt, og Den, som synder i Eet, han synder i Alt.

"lille Mand, hvor kan Du nu faae saadanne Indfald; skulde Du ikke være en Christen?..."

Forstanden bliver for stor i samme Betydning som Leversygdom har sin Grund i at Leveren bliver for stor.

Jeg trekker på smilebåndet, og snuser inn den gode lukta. Hjertet kan av og til få litt krampe, når man leser hva andre mener om livet, kjærligheten, døden og sånne ting. Men det er deilig å lese hva Søren skriver, det er beroligende å lese kanskje spesielt "paa Grund af Spraaket", og så lukter det så godt..

Frister det å lese mer av Søren Kierkegaard, anbefaler jeg "Den ulykkeligste. En begeistret Tiltale til symparanekromekoi"

(Søren Kierkegaard. Utvalg og innledning av Harald Beyer. Gyldendal Norsk Forlag, 1961)

Agilitykonkurranse, valpeshow og seletrøbbel

2008-09-29T23:21:00.006+02:00

To hunder skal man ha, men tid?? Hvor blir det av den?! I helgen var hundene dobbelt-booket, det vil si; Tulla var påmeldt agilitystevne i Eid (Nordfjordeid i Sogn og Fjordane), mens Aynï aller helst skulle vært på valpeshow på Klett, rett i nærheten her. Så hva gjør man? Jo, da låner man bort den enkleste til noen som har lyst å handle (tusen takk Mona!), og så reiser man til Eid og konkurrerer selv.

Fredag var avreisedag, og jeg våknet med en forferdelig vondt i brystet, feber og det som verre er. Trodde ikke jeg skulle klare å få pakket alt jeg skulle, men det ble da på et vis (det eneste jeg glemte var laken, men sånt får man heldigvis kjøpt). Den planlagte turen for å slite ut hundene før avreise ble raskt droppet, noe sånt orket jeg rett og slett ikke i all svimmelheten. Takk og pris for at Bjarte skulle være med, sånn at jeg slapp å kjøre hele veien selv! Når det kjennes ut som om man har tatt et glass vin eller to, når man egentlig bare har feber, så er ikke det en grei tilstand å kjøre i. Men fram kom vi oss da.. sånn etterhvert i alle fall. Ti over halv tolv var vi fremme ved hytten, så det ble en kort natt kan man si.

Dagen startet med agility, og jeg varmet Tulla godt opp før start. Lekte med pipeballer, som er en god nr.2 forsterker (etter kvekke-anda fra Europris). Tulla satte inn full guffe helt fra start, og gikk et rasende godt løp! Det må være ett av de aller beste løpene vi noensinne har gått. Men vi klarte da å diske likevel, vi.. Ned mønet skulle hun rett frem til slalåmen, men ut til venstre stod et hopp. Jeg gikk på venstre side av mønet, og presset henne ned på feltet; lente meg tilbake, sakket opp, og la høyre hånd ned mot feltet. Dette førte til at jeg åpnet opp for hoppet til venstre, og Tulla, som allerede hadde tatt feltet helt fint, skulle videre. Og dermed hoppet hun. Vips, så raskt kan man altså diske. Satte henne inn igjen i slalåmen, det var jo helt og holdent min feil, og hun fortsatte i samme rekordfart gjennom resten av banen. Bjarte stod på sidelinjen og tok noen bilder, men overhørte noen som sa at hun løp og snudde så det sprutet etter henne - og det gjorde hun også!

Hopp kom til slutt, og hun hadde bra fart da også, dog ikke like bra som i agilityen. Men så havnet vi midt inne i et virrvarr av en hopp-formasjon, jeg mener jeg førte henne bra, men hun hadde sånn fart at hun ikke klarte å snu skikkelig, og vips hadde vi disket der også. Jeg gadd ikke mer, og gikk ut av banen.

Søndagen kom, og agility var igjen først ute. Vi kom skeivt ut med en litt uforutsigbar slalåminngang, ellers husker jeg ikke så mye av det løpet. Bjarte var igjen på hytta og vasket, så jeg har ingen som kan minne meg på det heller. Mener å huske at hun ellers var ganske så grei, men at farten var bedre dagen før. 2.premie og 2. plass.

Hopp var en løpe-bane med et par "snurrer" som jeg kaller det. Skulle vært grei skuring, men dumme meg; at jeg ALDRI kan lære!! Jeg må for all del ikke presse henne i slalåmen på konkurranser! Jada, det går greit på trening, men hun er heit i konkurranser, og da går ikke sånt. Men jeg gjorde da selvsagt det likevel, jeg.. Løp fra henne i slalåmen, og forbi neste hinder, et hopp. Årsaken var at jeg skulle snu henne etter det hoppet og føre henne til et annet, mindre logisk hopp. Avstanden var ikke stor og jeg trodde hun ville klare det (hvis ikke hadde vi disket), men det klarte hun altså ikke. En pinne for tidlig syntes Tulla at nok fikk være nok, og kom løpende mot meg. Jeg tok henne tilbake, tapte tid på å prøve å finne ut hvilken pinne jeg skulle sette henne inn på før jeg ombestemte meg og tok hele. Mot slutten havnet vi i en hopp-formasjon igjen, og regn + gress = glatt. Jeg sklei og falt nesten, noe som satte henne litt ut, men hun kom seg da inn igjen i det også, selv om tiden løp fra oss igjen. 3. premie og 2. plass.

Formen hadde bedret seg betraktelig i løpet av helgen, men noen av løpene hadde nok kunnet gått bedre, hadde jeg vært frisk. Men hva kan gjøre? Man avlyser da vel ikke et stevne fordi man SELV er syk?? Og jeg kunne jo ikke være noe verre enn Line som gikk FA med Fenris, til tross for at mandlene hadde manglet mindre enn en uke..?!

Etter premieutdelingen bar det hjem igjen, og jeg var spent på Aynïs reaksjon når jeg hentet henne. Jeg tror hun har sinnsykt godt av å være litt borte fra meg, bortskjemt som hun er. Bortskjemt på min kontakt og tilstedeværelse, that is. Og hun ble glad, ja! Hun var helt fra seg av glede da jeg kom og hun oppdaget at det var JEG som stod i døren. Så glad har jeg aldri sett henne før faktisk! Og i går og i dag har hun vært mer kontaktsøkende enn vanlig; kommer gjerne bort og vil ha litt oppmerksomhet. Kjempefint! Hun hadde visst storkost seg med Albin og Bella (bernere), og hun og Bella hadde ligget på gulvet og tygd på hverandre mye. I skogen hadde de også vært, sånn i tillegg til valpeshowet og hele to nye hus hun måtte slå seg til ro i. En innholdsrik helg, med andre ord! Kritikken fra valpeshowet ligger under siden hennes.

Gjensynsgleden mellom de to; Tulla og Aynï, var stor. De viklet seg inn i hverandre i en ekstatisk glede over å se den andre igjen, og lekte og koste seg lenge. Men da vi gikk kveldstur, ville ikke Aynï bli med inn igjen til "seg selv" til å begynne med. Hun dro nemlig mot dit hun hadde bodd i helgen (rett borti nabolaget), så skal vi tro henne selv, trivdes hun kjempegodt.

Mens vi hadde vært borte, hadde den nye selen til Tulla kommet. Jeg tror ikke om jeg har skrevet om det før, men vi har i alle fall hatt store problemer med å finne en sele som passer henne. For ca et år siden begynte jeg å trene henne til å trekke, noe hun etterhvert har blitt rasende god i. Så god, at de 6-7 selene jeg hadde ikke gjorde jobben. Etter litt tankevirksomhet fant jeg ut at selen dro seg opp over brystbeinet og la seg i halsgropen (eller høyere opp på halsen), noe som gjorde sitt til at luftforsyningen under trekkingen ble heftig nedsatt. Resultat: Tulla hostet og harket, ble rødsprengt på øynene, mørkebrun på øyeranden, lilla tunge, skum rundt nesen og munnen, og kastet opp halvlitere med hvitt skum og/eller magesyre eller diverse middagsrester. Slett ikke koselig å dra på "trekke-tur" når man vet at det blir resultatet. Jeg hadde kun en sele som ikke la seg slik til, men den sperret for skulderbevegelsene hennes og klabbet noe forferdelig i snø, ergo ubrukelig.

Jeg prøvde meg på en sykkeltur med henne en dag, og hun dro som en gal. Brukte en halv nome-sele på henne (spesialsydd etter hennes mål), og stanset etter ti minutter for å sjekke formen, siden jeg syntes hun peste så mye. Da fikk jeg mitt livs sjokk. Tunga var nesten blå, øynene blodsprengte og de hvite blinkhinnene hadde lagt seg halvveis over øyet så det så ut som om hun skjelte samtidig som det så ut som om øynene holdt på å sprette ut. Jeg var seriøst redd for at jeg skulle miste henne. Tok henne selvsagt av sykkelen og leide henne tilbake, men måtte ta hyppige pauser siden hun fremdeles mente hun var på "trekke-jobb". At hun ikke kan begrense seg!

Jeg kontaktet seleverkstedet og spurte de om råd, og etter litt om og men kom vi frem til at jeg skulle prøve en nomesele X-back (som er omtrent en av de få typene seler jeg ikke har prøvd).

Selen kom i posten mens vi var i Eid, men på mandag var jeg klar til å prøve. Og jeg bega meg ut på en aldri så liten sykkeltur. Tulla var, som navnet tilsier; tullete, og dro som hun aldri har dratt før, og sist opplevelse med sykkel hadde tydeligvis ikke preget henne i noen negativ grad. Når jeg ikke lot henne lange ut i full galopp (vi syklet på grusvei), satt jeg stort sett og bremset for å holde farten nede i trav. I oppoverbakker trødde jeg litt for å holde farten oppe. Vi kom etterhvert til et vann hvor jeg hadde planlagt en pause før vi skulle snu og sykle tilbake. Jeg var spent på hvordan formen hennes var, og var strengt tatt litt redd for at hun bare skulle legge seg ned i lyngen og pese. Jeg hadde stoppet flere ganger underveis og sjekket øyne og påse at pusten ikke var så verst, og hun så fremdeles bra ut da vi tok pause ved vannet. :D Men sliten? Njes! Man er da vel ikke springer for ingenting?! Tulla løp og koste seg, jagde opp en and som fløy ut over vannet og så i det hele tatt glad ut for å endelig få løpe litt løs. Jeg kastet to pinner i vannet som hun hentet med glede, og da hun kom opp igjen var pusten gjenvunnet og jeg valgte derfor å begynne på tilbaketuren litt tidligere enn antatt og planlagt, siden hun jo virket så pigg.

Samme opplegg på vei tilbake; Tulla hylte og kvein og bjeffet noen meter før hun la på paling bortover det beste hun kunne. Jeg lot henne igjen få litt fritt spillerom til tider, der grusveien var spesielt myk, men ellers holdt vi det gående i raskt trav (det er en del av utstillingstreningen min, dette). Da vi hadde et par kilometer igjen, sakket jeg ytterligere ned, sånn at hun nesten gikk ved siden av sykkelen. Hun dro fremdeles, for hun var da slett ikke sliten enda! Og sykling var GØY syntes hun, så jeg har med å kjøpe en springer (til, haha!)!

Da vi var fremme hos Line (jeg hadde lånt sykkel og springer av henne), var Tulla i helt fin form. Pittelitt pesing, men hun hadde fått gått seg godt ned den siste biten, så hun var knapt andpusten. Beina derimot, de var helt gelè! Jeg kunne se de ristet litt, men det er neimen ikke så rart! Hun har da aldri før løpt en slik distanse, og uansett er det da helt normalt å bli litt gåen av sånt, så det bekymret meg ikke. Bestemte meg for å massere henne litt på kvelden for å mykne henne litt opp og forhindre de aller største gangsperrene.

Kort oppsummert: selen er super, den fungerer og jeg er evig takknemlig for at jeg endelig kan bruke Tulla skikkelig uten å være redd for diverse uhumskheter som oppkast osv. Skrev melding til Line og fortalte hvor langt inne vi hadde vært, og da fikk jeg vite at vi jammen sann hadde klart å sykle en helt MIL! Jeg er mektig imponert over Tulla, for hun hadde sikkert villet gjort det igjen rett etterpå, så dette er definitivt noe vi kommer til å fortsette med!