Planene videre

Må jo ikke glemme og nevne at Bjarte har vært borte i hele tre uker, så jeg har måttet klare meg på egen hånd. Han har begynt i ny jobb, og vært på kurs i Oslo i to uker, og i Portugal i en uke, heldiggrisen! Merkelig å være alene så lenge, selv om tiden gikk overraskende fort. Prøvde jo å finne på ting å gjøre, for å få tiden til å gå. Og siden alle tre helgene har vært brukt til konkurranser eller utstilling, var det stort sett bare ukedagene å slå ihjel. Det har vært fint å ha hunder i denne perioden - hva skulle jeg gjort uten de?? Men likevel, etter to uker begynte det å bli litt kjedelig likevel. Å komme hjem til glade hunder er fint det, men det er litt tamt at ingen svarte når jeg snakket.. :o(

Planene fremover er nokså hunderelaterte; Aynï skal på valpeshow den 21. september, Tulla er påmeldt til agility i Eid den siste helgen i september, og muligens skal Aynï på valpeshow også den helgen, noe som betyr at jeg må dra alene med Tulla mens oppdretteren stiller Aynï. Jeg får sånn med nerver at jeg ikke klarer å stille ut og bare knoter alt til, så det er hun som er så snill å gjøre det for meg. Begge to er forresten også påmeldt til utstilling i Orklahallen i november, og oppdretteren til Aynï skal faktisk stille begge to! :o) Jeg har i oppgave å trene hundene, spesielt Tulla må få litt selvtillit på hva som skal skje i ringen, mens jeg skal stå nervøst og se på.. :p Angrer bittert på at jeg ikke hadde meldt på Tulla til Trondheim Hundefestival, men det er ikke så mye å gjøre med det nå..

I tillegg til disse planene speider jeg mot Østlandet for å se om Tulla kanskje kan delta på noen utstillinger før november (siden hun muligens er nedrøytet da, uff og uff), men jeg ser også etter agilitykonkurranser å kunne delta på. Hadde jo vært gøy med et napp eller to til før vi gir oss for sesongen. ;o) Planen var jo tross alt å være klar til klasse 3 til neste sesong, men klasse 2 var nok litt vanskeligere enn antatt (kremt, jeg hadde ikke lest reglene så nøye, så jeg visste ikke man måtte være helt feilfri for å få napp, mens man i klasse 1 kan ha noen feil..). Jeg har jo heller ikke fått konkurrere i sommer siden jeg jobbet da, og da gikk vi jo tross alt glipp av endel potensielt verdifulle konkurranser. Jeg håper vi også har mulighet til å delta på Klubbmesterskap i agility i STBK i begynnelsen av oktober.

Før vinteren kommer over oss håper jeg at Aynï skal ha slalåmen så godt som inne, og at feltene begynner å sitte. Jeg trener jo på banen til Orkdal Hundeklubb (og deltar av og til på fellestreningene der), og nå er det blitt rekruttert så mange nye at det er mulig vi får anledning til å trene innendørs i vinter, i et ridehus ikke så langt herfra. Det er med litt blandede følelser egentlig, fordi jeg da må trene sammen med andre (som gir meg tips jeg ikke har planer om å sette ut i livet), men samtidig får jeg jo i det minste holdt agilityen litt ved like gjennom vinteren, noe som er bra. Hadde jo vært fint om Aynï hadde vært såpass god at jeg også hadde kunnet trene henne der. Spesielt henne liker jeg å trene alene, selv om jeg gjerne tar imot litt praktisk hjelp fra Bjarte eller andre frivillige. Det er jo snakk om innlæring av hindrene, og det er slett ikke alle som skjønner hvorfor i alle dager jeg gjør det slik jeg gjør. Belønne hunden etter å ha løpt mellom to hopp-vinger?? Ikke få henne til å stanse på feltene?? Full fart hele tiden?? Er jeg virkelig nødt å leke så mye med henne som jeg gjør?? Føler at blikkene følger godt med på det jeg gjør, noe som er litt ubehagelig når det gjelder noen (de mer erfarne som heller vil gi meg tips i andre retninger), men helt OK når det gjelder andre (nybegynnere som kan få se at innlæring kan foregå på andre måter enn med rykk og napp).

Nei, nå må jeg snart finne ut hva jeg skal dra hundene med på i dag. Frister litt med tur kanskje..