Ukesrapport

Kort og godt:
Mandag: "Fri-dag" for hundene. Kort tur på en halvtime.

Tirsdag: To spor hver. Kort tur på en halvtime. Pelsstell og kloklipp på begge to. Utstillingstrening.

Onsdag: Aynï ble nappet. 1 times trekk-tur med Bjarte. Utstillingstrening på Tulla.

Torsdag: 1 god times tur på jordene, uten trekk. Løp litt løs. Tulla ble badet.

Fredag: Drøye 2 timers trekk-tur med bra intensitet. Pelsstell Tulla. Utstillingstrening Tulla.

Typisk helg!

I helgen har vi hatt en nokså typisk helg:

Lørdag: 2,5 timers tur i skogen. Tulla trakk godt der hun skulle trekke, Aynï dro på Bjarte og av størrelsen på tunga å dømme, la hun virkelig sjelen i det!

Søndag: To timers skitur med Aynï og faren min. Helt fantastisk flink liten bisk, trakk meg gjorde hun også, og oppførte seg eksemplarisk! 1 times lydighetstrening med Tulla - som var veldig flink hun også!

Vanligvis ville jeg tatt Tulla med på ski, men siden vi skulle gå med faren min, ble det Aynï - noe jeg slett ikke angret på! Det frister virkelig til gjentakelse, for hun var skikkelig flink. Passerte mange hunder, og hun bare løp forbi og brydde seg ikke om at de ville hilse.

Tulla trente på å holde fokus selv om jeg kikker frem, og på vendinger. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal oppføre meg i vendinger; kan jeg se mot den retningen vi skal gå et par skritt før vi snur, som man gjør når man rir? Eller er det for mye påvirkning, sånn at det trekkes for det i en konkurranse? Uansett, det fungerte i alle fall kjempebra, og vendingene ble riktig så pene etterhvert. :o) Belønnet en del med ball, og heisann som det går da! Jeg var litt redd for potene det hun krafset seg avgårde på snø-isen, seilte inn i brøytekanter og bråstoppet så bakbeina fløy opp over hodet..! :O Men det var gøy, syns hun, og det er vel det viktigste, ikke at jeg står med hjertet i halsen?

På lørdag var Bjarte med på tur, og til han å være var det en lang tur. Fint vær, tok en del bilder (som jeg endelig fikk over på dataen med det nye programmet), så jeg tror nok det skal bli album av de etterhvert! Her er en liten (uredigert) smakebit:

Meg og de gode hundene mine!

Hundene mine på bordet hvor vi tok en kaffe og et kinderegg.

Tulla trekker.

En relativt normal uke

Hva er en relativt normal uke med hundene? Det kan nok variere en del ut i fra hvem man spør, men denne uken føler jeg har vært nesten normal for vår del, så her kommer et kort referat:

Lørdag: Daff dag, jeg var på jobb hele dagen. Utstillingstrening på Tulla.

Søndag: En times skitur. Utstillingstrening på Tulla.

Mandag: Daff dag. Litt utstillingstrening og pelsstell på begge to, Aynï ble litt nappet (første gang etter valpetiden at jeg prøver meg litt selv).

Tirsdag: Halvannen times tur. Tulla trakk relativt greit nesten hele veien. Aynï løp endel løs, Tulla løp også litt løs. Utstillingstrening på Tulla.

Onsdag: To timers trekk-tur med Line og "gutta boys". Tulla hadde veldig god intensitet nesten hele veien. Aynï gikk som hun ville, men i bånd. Pelsstell - Tulla ble stusset, Aynï ble bare kammet.

Torsdag: Daff dag. Utstillingstrening på begge to. Ingen lang tur.

Fredag: Foreløpig en to timers tur, Tulla trakk rimelig bra nesten hele tiden. Aynï løp masse løs, Tulla løp også løs en halvtime. Blir sikkert litt utstillingstrening på Tulla i dag også.

Kommentar: Vanligvis pleier jeg å gå tur oftere enn annenhver dag. Det er egentlig sjelden jeg ikke går tur, men innimellom kommer det perioder hvor det ikke frister så mye (pga været) eller jeg rett og slett ikke har tid. Utstillingstrening driver jeg med i perioder før en utstilling. Agilitytrening er også kun i "rett" sesong, men lydighet trener jeg oftere enn jeg har gjort denne uken! ;o)

Kloklipp og øyekatarr

Aynï er rar. Hun var oppe i TV-stuen med Bjarte her en dag, da jeg fant ut at jeg skulle klippe klørne til Tulla. Fant frem klosaksen og satte i gang. Klipp, klipp, klipp. Plutselig hører jeg bompeti-bomp ned trappen - da var det Aynï som hadde hørt kloklipperen ta noen millimeter av Tullas klør. Hun kom løpende inn på stuen der vi stod og stilte seg opp foran oss og peip! "Jeg vil også klippe klørne" virket det som hun sa!

Årsaken er kanskje enkel: når jeg har fått klippet klørne deres, får de en DentaStix som belønning for å stå i ro, og det er veldig godt med DentaStix syns Aynï. Tulla liker det også, men å måtte gjennomgå en kloklipp for å få en, tar nok litt av moroa ut av Stix'en.. Aynï syns tydeligvis at det ikke er så ille å måtte klippe klørne først, så hun kommer løpende så fort hun hører at Tulla får klørne klippet. Da jeg var ferdig med Tullas klør, fikk hun DentaStix'en sin, og så klippet jeg Aynïs klør før hun også fikk en Stix. Jeg tenkte å teste ut om det funket igjen, og tok med meg Tulla opp på loftet og latet som om jeg klippet klørne der, mens Aynï var nede. Og jammen sann - selv om hun nettopp hadde fått klørne klippet kom hun løpende igjen og skulle ha de enda kortere, haha! :D

Jeg har en fin trend gående her i alle fall, for min første hund, Casper, var helt motsatt: han løp og gjemte seg når klosaksen kom frem, og var generelt veldig redd den. Så redd og hysterisk at jeg ikke klarte å klippe de alene, han måtte dopes ned. Tulla på sin side ser klosaksen og tenker sikkert noe sånt som "fysj, den ekle klosaksen igjen. Jaja, må vel stå i ro og bare finne meg i det", og så står hun der og ser mishandlet ut mens jeg klipper, helt til jeg er ferdig - da blir hun spinnvill, for nå venter det jo DentaStix! :D Aynï, som sagt, kommer løpende når hun hører klosaksen, og noe sånt tror jeg ikke jeg har hørt om før engang.. Så hvis det skal fortsette sånn i denne positive retningen, så lurer jeg på hva min neste hund kommer til å finne på - lete frem klosaksen og komme med den til meg for å få klørne klippet..?? ;o)

Storm som var på besøk her for noen helger siden, hadde masse tårevæske som rant fra øynene. Han var plaget av det, og blunket mye. Det var store røde striper under øynene etter at tårer hadde rent ned og etset i pelsen. Marianne hadde planer om å operere tårekanalene når han ble gammel nok. Jeg lurte på om hun ville prøve ut homeopati, i alle fall for å minke plagene frem til en eventuell operasjon, og det ville hun gjerne. Jeg hadde funnet et middel og en potens i "Naturmedisin for din hund", og vi kjøpte det da vi var i byen mens hun var på besøk. Jeg glemte det helt, men i dag kom jeg på å skrive en melding og spørre om hvordan det gikk. Joda, det hadde virket! Allerede dagen etter var øynene helt tørre, de var nå ferdige med kuren (som varte ca en uke), og hun hadde enda ikke sett noe mer til plagene etter det! Wow altså, det er jo helt utrolig! Nå ble jeg kjempeglad på deres vegne, og kanskje kanskje trenger han ikke å opereres hvis det holder seg sånn??

Ridetime og skitur

Dagen i dag startet med vind. Så mye vind at det var like før ridetimen ble avlyst. Ridelæreren var syk da vi egentlig skulle ha time uken som var, men vi fikk flyttet den til i dag, og litt vind skulle da ikke stoppe oss vel?? Bjarte rir jo uansett en kaldblods, en voksen og erfaren sak som ikke skvetter for småtterier - prøvde jeg i alle fall å si, da han lurte på hvorfor timen skulle bli avlyst pga litt vind. Men vi kom oss oppover, og vi kom oss på hestene. Bjarte er blitt mye mer trygg, og nå rir han stort sett alene. Han holder på å lære å svinge og styre hesten, stoppe, starte og rygge. Alt sammen i cowboysal, selvsagt! ;o)

Jeg får kjøre mitt eget løp. Sist gang red jeg en araberhoppe, og jeg må si jeg fikk sansen for henne. Heldigvis knirket ikke kneet mitt heller, så henne fikk jeg fortsette med! Jeg kan dessverre ikke ri alle hester, pga kroppsfasongen deres - ett eller annet gjør vondt i kneet. Men jeg og araberhoppa passet som fot i hanske, både på ene og andre måten. Red henne i dag også, og synes jeg fikk samlet henne fint. Ikke var hun særlig skvetten for vinden heller, men det fikk jeg høre var min "feil", fordi jeg var så avslappet. For å si det sånn: jeg har sittet på mang en rar hest som har gjort mang en rar ting, så om hesten skvetter litt, sparker bakkut eller steiler en gang i blant, så er ikke det noe jeg lar meg bemerke av - jeg sitter bare der, følger bevegelsen, og rir videre.

Hun er utrolig følsom også, og da er det moro å ri! Noen ganger lurer jeg på om vi driver med tankeoverføring, men så merker jeg at bare jeg tenker på å snu til venstre, så legger jeg hodet en halv grad mot venstre, og det merker nok hesten. Helt utrolig altså - og jeg håper jeg får ri henne helt til vi er ferdige på kurset! :D

Etter ridetimen dro vi rett ut på skitur. Dvs, Bjarte stakk innom sykehuset for å hente moren min som har ligget der en uke med brukket arm for å kjøre henne hjem, mens jeg skiftet og selte på bikkjer. Bjarte syntes ikke det var helt stas å være på skitur i dag, og uttrykket "svett og sur" (som stammer fra sweet & sour), passet temmelig bra, haha! Han kavet og styrte med bånd, ski og staver, Aynï som var festet i magebeltet skulle ikke fremover, og i det hele tatt var det visst et lite mareritt å være med. Men vi fikk da tatt noen bilder som jeg håper å få inn på hjemmesiden etterhvert.

Da vi kom hjem støvsugde jeg huset mens Bjarte tauet en nabos vrak av en bil. Ellers har vi bare kost oss i dag; sett film og spist god mat.

Tur i skogen og lydighetstrening

Klokken halv to kjørte jeg opp i skogen med bikkjene. Skulle nok hatt pigger på, for det var glatt langs veien. En times tur med både trekk og løs-løping ble det. Føret er ikke spesielt gøy å gå på, truger med pigger - kunne noen funnet opp det??

Etterpå dro jeg hjemom for å hente litt godis og leker før jeg kjørte opp på klubben for å trene. Tulla var helt med, mens Aynï syns det var en pine. Æsj altså; hun som kan være SÅ flink skal bare sture noen ganger. Jeg har fått en liten mistanke om at hun jobber aller best med forstyrrelser, men det har jeg ikke fått mulighet til å teste ut enda. Var nemlig oppe på klubben i går også, bare jeg og Aynï, og da var hun like ille. Skulle bare pipe og pipe, se alle andre veier enn på meg, og lurte på hvor alle hundene var blitt av. Da vi var på klubben på mandag, med masse hunder rundt omkring, var det mye enklere å få kontakt med henne. Merkelig. Men så er hun terrier også da..! :D

Med Aynï trente jeg så enkelt som overhodet mulig, og det var skikkelig vanskelig for meg! Jeg valgte etterhvert ut sitt og bli, med forskjellige belønninger, også doggie zen. Noen stor fremgang skal jeg slett ikke skryte over - her må vi nok ut "blandt folk" for å få fortgang i sakene. Isj, det var virkelig demotiverende å trene med henne, så en stund der var det like før jeg sendte henne i retur i posten eller noe, og skrinla alle planer om agility med henne. Får prøve å trene med flere forstyrrelser, i kombinasjon med å trene hjemme. Hjemme går det stort sett ok, og jeg antar det er fordi hun får både forstyrrelse og konkurranse med Tulla (som holdes på forsvarlig avstand i et annet rom ved hjelp av en grind). I dag ble det bare en halvtimes trening på henne, men i går trente vi, eller rettere sagt prøvde å trene, i en time.

Tulla har jeg begynt å pirke litt mer på hva angår lydighet. Jeg har en skikkelig stygg uvane med å gå å se ned på henne når hun går fot, og hvis jeg kikker opp faller hun ut. Hjelpeavhengig kalles det på pent. Men det skal bort! Så nå har jeg begynt å lære henne at jammen kan det komme både klikk og godbit/ball når jeg kikker rett fram - og det var ganske rart, syns Tulla! Det er ikke rart om hun syns det er snålt, for "feil"-tegnet mitt har vært å snu hodet til siden et halvt sekund. Når jeg ikke kikker på henne tror hun sikkert at hun gjør feil, selv om jeg kikker rett frem og ikke til siden. Lurer litt på hva hun egentlig klarer å se fra der nede hun går..?

Jeg satte opp seks markører på en rett linje, og målet var at jeg kunne gå og se rett frem mens hun likevel holdt kontakten med meg. Først bare en kort avstand, fra en markør til den neste (ca 2-3 m), og etterhvert skulle hun klare å gå forbi flere markører. Det var virkelig hjelpsomt å sette opp slike, for man tror kanskje at nå har hunden gått fint lenge, men så har man ingen mål på hva "lenge" er. Det var mye enklere å måle fremgang på den måten, og også legge opp kriterier. Så til slutt kunne hun gå forbi tre-fire markører med god kontakt selv om jeg kikket rett frem. :o)

Det var viktig for meg at hun ikke lagde lyd også, og jeg mener å merke at hun lager mer lyd dersom jeg belønner med drakamp, og mindre lyd med godis eller ball. Hun lager også mindre lyd etter en pause, så dette er jo ting jeg må tenke på fremover. Jo mer frustrert hun blir, desto mer lyd lager hun, så jeg må være tydelig og vise hva jeg vil ha. Men tipper hun over kanten og begynner å bjeffe, kommanderer jeg henne rett ned i dekk. Og den kommandoen jeg bruker da er ikke morsom å få, syns Tulla. Det er dumt at jeg må bruke den, men den virker. Hun må ligge i noen sekunder til jeg sier "fri", og da kan vi begynne å trene igjen. Kommandoen er lært inn med såkalt "kadaverdisiplin", og er straff for henne, positiv straff sådan. Den ser ikke ut til å påvirke henne ellers i oppfinnsomhet og energi, så foreløpig kommer jeg nok til å bruke den, enn så feil det er. Jeg har prøvd med feilsignal eller time-out (hvor jeg bare tar tak i henne og fører henne bort), men det virker ikke, og hun blir enda mer frustrert. Hun bjeffer mer, og etterhvert faller hun helt sammen. Egentlig ganske merkelig.

I tillegg trente vi med doggie zen, og på kommandoer. Jeg vil gjerne at hun holder posisjonen til jeg gir en ny kommando, og det er hun ganske dårlig på egentlig, spesielt når hun er giret - da må hun prøve alt mulig for å se om det hjelper på frekvensen på klikkingen min..! Vi har jo ikke trent på det, så det er i grunn ikke så rart. Men hun tok poenget kjapt, så vi fikk fin fremgang her også. Jeg vekslet mellom ligg, sitt og stå i front, og ligg og sitt på plass. Til sammen trente vi ca en time.

I går mens jeg og Aynï var på klubben, trente Bjarte og Tulla spesialsøk på bane. I følge Bjarte var hun visstnok kjempeflink, og gjorde det hun skulle. Blir morsomt om dette er noe de kan finne på å gjøre sammen fremover. :o) Min lille slue plan, harr-harr!

Storm på besøk

Forrige helg, altså 20.-22. februar, hadde vi besøk av Marianne og Storm. Jeg gikk et hundemassasjekurs med Marianne i 06 (tror vi, haha - tiden flyr!), og hun har passet Tulla en gang vi skulle på førjulsbesøk til Bergen. De hadde det toppers sammen da, og hadde visst kost seg mye. Tulla hadde lekt med en dalmatiner, og hun hadde fått sove i sengen. Rolig hadde hun visst vært når hun var alene på rommet til Marianne da hun var på jobb på dyreklinikken hun hadde praksis på. Nå har Marianne fått seg ny hund, en liten blanding mellom shih tzu og volpino italiano, og han var ca fem mnd da de var på besøk hos oss.

Snakk om å være en tøff liten fyr altså! Han var rett på sak, halen oppe i stram krøll hele tiden, og slett ikke sjenert eller skeptisk til noen verdens ting. :O Jeg og Tulla hentet de på busstasjonen, og han fikk ligge i buret til Aynï på vei hjem. Tulla og Storm hilste på hverandre utenfor bilen da vi kom hjem, og så gikk vi inn. Der ble han møtt av en noget ellevill Aynï som var overlykkelig for å få en lekekompis på besøk - og Storm løp rett inn og begynte å herje med henne og gav seg til å tygge på tyggebeinene og leke med lekene deres. Husvarm var han vel allerede før han gikk inn, haha! :D

De tre hundene slo seg fort til ro med hverandre, og man skulle nesten tro Storm hadde bodd her i månedsvis! Det var mest Aynï og Storm som lekte, men Tulla hang seg da på innimellom hun også, og både jeg og Marianne kan skrive under på at det var to trøtte hunder som ikke gadd noen verdens ting, på mandagen etter at de hadde reist hjem igjen. Om kveldene, da Storm og Marianne skulle legge seg, ville Tulla og Aynï slett ikke inn på vårt soverom for å sove; neida, de stod utenfor døren til Storm og peip litt før de fant ut at de ikke fikk sove der inne heller.. :D

Her ligger Storm og Tulla og koser seg i sofaen:

Vi hadde det kjempekoselig med besøket vårt, og jeg håper de kommer igjen en gang! Bare Marianne får seg lappen og bil, for det var like før de ikke kom seg hjem igjen da de skulle dra..! Norway Bussekspress tillater ikke hund på buss, og selv om det hadde gått greit oppover, ble de nektet adgang nedover til Kristiansund. Heldigvis ordnet det seg, men jeg skjønner at det ikke frister til gjentakelse.. :/

Spanieltreff, trening og elg-tur

I helgen var vi med på Spanieltreff, noe som som vanlig var koselig. Lørdag deltok jeg på pelsstellskurs, og etterpå trente jeg litt utstillingstrening med Tulla. Kjekt med fortstyrrelser og med andre "utstillere". Aynï fikk også trent litt; mest kontakt og stå, men vi finslipte også litt på det å leke med andre hunder i nærheten. Hun kunne etterhvert gå løs og likevel holdt hun fin kontakt. Flink var hun!

I går var vi oppe på klubben, og Tulla fikk trene litt lydighet. Fikk masse skryt av kontakten, og folk lurte på hvordan vi hadde fått til det. Det var kanskje ikke den verste forsamlingen å snakke til sånn sett, men jeg ville helst ikke starte en diskusjon om klikkertrening, så jeg bare smilte blygt. Men instruktøren, som for min del var ny, sa at hun kunne se jeg hadde klikkertrent henne - og det var flott! Jeg fikk virkelig sansen for henne, for de andre gangene vi har vært der har det ikke akkurat vært så mye å hente for vår del, dessverre. Årsmøtet var det også, så da fikk Aynï komme inn og være sosial der. Lite trening på henne, men hun fikk da i alle fall ut av huset og oppleve litt andre ting. ;o) Dessverre pleier jeg å jobbe mandager, så det er veldig sjelden jeg får med meg mandagstreningene; hadde jeg gjort det skulle jeg trent med begge to siden vi har to økter med trening. Men det er jo den kjipe siden ved å ha to hunder; man får liksom ikke brukt nok tid på begge ved slike anledninger; skulle jo aller helst ha trent begge to i to hele økter når vi først trener med andre.

I dag har vi vært på tur på jordene, noe som var særdeles spennende! Vi gikk til lille-jordet, jeg slapp de løs og begynte å knipse bilder. Tulla løp som vanlig langt unna i starten, men i stedet for å mase på henne om at hun måtte holde seg i nærheten, gjorde jeg ikke det. Gjør jeg det, kommer hun og dilter i hælene mine resten av turen, og sånt er som kjent ikke så god mosjon. Aynï blir veldig dratt mellom å løpe med Tulla vs å være med meg, men velger stort sett meg. Etterhvert kommer hun da likevel og begge hundene var innen rimelig avstand. Plutselig ser jeg mellom noen trær, at på det andre jordet var det noe svært noe som gikk. Jeg trodde først det var hester, men to millisekund senere konstanterer jeg at det er to elg!! :O De var knappe 100 m fra meg, og hundene var mellom meg og elgene, ca 40 m unna meg. Jeg klapper og kaller inn, kaster godis rundt meg for å få de til å holde seg i nærheten mens jeg fikler med kamera, seler og bånd og klarer å koble hundene. Aynï var litt i tvil om hun skal gidde å komme når hun ser at jeg tar frem selen; hun kunne nok ha ønsket seg en mye lengre tur!

Dirrende av adrenaling og redsel får jeg da båndet på hundene, og vi går vår vei. Elgene er på vei over grusveien som går gjennom jordene, og av alle ting følger vi etter..! Motsatt vei er jo bare jorder, litt skog og elven, og dit skulle vi i alle fall ikke! Tulla merker elgen, og blir litt tussete, Aynï blir tussete fordi Tulla er tussete, og så oppdager hun også elglukten, og dermed blir hun tussete for det. Elgene forsvinner over jordet på andre siden av veien og bak en gård. Vi følger etter på veien, litt betrygget av at det er en god del andre turgåere ute også. Vi gikk et lite stykke sammen med en eldre mann som også var ute og så på elgen, og han fortalte om en jämthund han hadde hatt en gang. Vi ser ikke elgen mer, men vi ser sporene etter den. De hadde vandret gjennom hagen på gården, over veien igjen, og ned gjennom en skog og ned på et jorde. Puh. Jeg var egentlig ganske glad for at jeg ikke så noe mer til de, selv om det hadde vært spennende å få et skikkelig bilde av de.

Vi gikk litt mer, og fant et truge-tråkk vi fulgte, og etterhvert slapp jeg hundene løs igjen. Kjempefint å gå der, og på vei tilbake krysset vi elgsporet på jordet. Flinke Tulla valgte å følge meg og ikke sporet, så da vanket det godis selvsagt. Ellers så vi et helikopter ca 200 m unna oss, nokså lavt over jordet, og Aynï syns den store bråkete fuglen var spennende og hadde nok lyst å rive litt i den.. Vi møtte en hest og rytter, og flinkeste hundene gikk fot - helt av seg selv! :D De to travhestene med tilhørende suklyer og en stk border collie som kom løpende forbi oss to ganger, var derimot litt mer spennende kan skjønne, men aller mest spennende var det å prøve å løpe etter de når de var gått. Flott trekk-motivasjon, forresten. ;o)

Vi passerte en "mini-pitbull" som jeg kaller de (staffordshire bull terrier), og igjen var hundene kjempeflinke; Aynï hadde veldig lyst å hilse da eieren stoppet opp og snakket med oss, men Tulla satt i det minste pent og pyntelig hele tiden. Vi hadde også en hund "i hælene" da vi gikk hjemmefra, som fulgte oss noen hundre meter, men de brydde seg døyten om den. Begge hadde dress på, og Tulla deiste som vanlig ned i grøften for å rulle seg, mens Aynï hengte seg på og reiv og sleit i en sprellende Tulla. Hunden bak syns dette var litt vel overdrevet, og bjeffet litt på de. Det virket tydeligvis veldig bra, for da var Tulla plutselig ferdig å rulle seg, og vi gikk videre.

Egentlig var det en ganske så innholdsrik tur til å være en kjedelig "jordetur", og bildene tror jeg også ble tålelig bra. Jeg har ikke fått sett de på dataen enda, men de kommer vel om ikke så alt for lenge. Vi var ute i nesten to timer, og nå skal vi snart en tur opp til Line og gå trekk-tur - blir vel ca halvannen time det også, så i dag har jeg ikke dårlig samvittighet for hundene! :D