Vinterens første skitur

Brr! Nå er vi nettopp kommet hjem fra vinterens første skitur - i hele 14 minusgrader! Litt ambisiøst kanskje, men noe må man jo finne på for å aktivisere disse bikkjene. :o) Først ute var Aynï; Tulla var godt påkledd i bilen mens hun ventet. Aynï har aldri sett ski før så vidt jeg vet i alle fall, men hun tok det som den største selvfølge at hun skulle gå pent foran i løypen, gjerne i "skøyte"-sporet. Flinke lille-bisken det! Etterhvert begynte det å danne seg isklumper under potene hennes, og da var det ikke så gøy lenger. Må begynne å smøre med noe der skjønner jeg.

Tulla derimot, fikk så å si ingen isklumper, noe som jeg nesten syns er litt rart. Men for all del; jeg klager ikke! ;o) Tulla var gal. Igjen. Og nå begynner det nesten å bli litt plagsomt. Lurer på om jeg må finne på noe lurt der altså, det går jo ikke an å ha en gneldrebikkje som er så stor! :p Men hun trekker i alle fall, av hjertens lyst, og det er jo fint. Holdt ikke på så lenge, siden jeg har fått nyss i at det faktisk fremdeles er agilitytrening på onsdager og jeg har tenkt meg dit i kveld.

Aynï var rimete i bartene og Tulla var rimete i ørene, men nå har vi alle tre begynt å få varmen i oss igjen. Deilig med litt energi-piff midt på dagen! :o)

..som en 25-watts lampe..

Månen hang der - som en 25 watts lampe i et ellers stort og dårlig opplyst rom. Det var nesten helt magisk å gå der; det glitret i snøen og stillheten var øredøvende.. Sånn rent bortsett fra Tullas tidvise hylebjeffing idet hun fikk lov å sette igang igjen etter en pause, eller knasingen under skoene og tassingen fra potene. Nydelig tur, med andre ord!

Jeg gikk opp Espa, hadde begge hundene i sele i magebeltet. Da vi kom til den første bakken opp, fikk Tulla beskjed om å trekke. Det har ikke fungert å rose henne tidligere, for da har hun blitt avledet, og det har nok bare blitt opplevd som mas. Men i dag fungerte det flott! Jeg heiet henne frem, og hun la seg virkelig i trekkselen. Deilig å bli dratt opp hele veien! Det er fint å konstantere at rooolig-kommandoen også fungerer bra. :o)

Og for første gang når hun har dratt meg mens jeg har gått, begynte hun i dag å hyle og bjeffe da vi skulle sette igang igjen. Jeg belønnet innsatsviljen med å løpe - og det var litt av en følelse å bare kunne løfte beina knapt uten anstrengelse, og likevel løpe oppover! Kan ikke huske at det har kjentes sånn ut før..? Om jeg får litt lyd, så bryr ikke dèt meg, så lenge hunden digger å gjøre jobben jeg vil ha henne til å gjøre. Skal vi noen gang starte i lydighet, får vi heller trene på det da, men det er vel ingen overhengende fare for dèt akkurat..

Første gang hun bjeffet av glede for å få løpe og trekke, var i fjor vinter da vi gikk på ski for første gang. Det fallt virkelig i smak hos henne! Andre gang var da jeg i høst begynte å sykle med henne, tredje gang i vinter da jeg begynte sparke-sesongen, og nå fjerde gang var i dag, da hun bare fikk trekke meg mens jeg gikk, noe som er hverdagskost i grunn.

Aynï lille fikk løpe løs ca halve turen, så fikk vi trent litt på kontakt også. Tulla er flink og fortsetter å trekke, selv om Aynï får godis av meg. Og det må vel bety at hun er temmelig glad i å trekke, eller hva? Det er tross alt en spaniel vi snakker om her, som spiste reisesyketabletter 9 uker gammel, og som tydelig forteller meg når det er tid for kveldsmat hver dag, som kviner når hun aner jeg er ferdig og spise og er overbevist om at skorpene er til henne (noe de også ofte er, eh..), og som i det hele tatt er veldig glad i mat. Men tilbake til kontakttreningen; hvorfor må jeg få sånne hunder? Sånne som går og dilter i føttene mine og ikke løper og leker seg? Jeg trodde Tulla var ille, men Aynï holder jammen på å ta henne igjen på det punktet.. :/ Luksusproblem, for all del! Men jeg har trent så lite på dette med Aynï, så jeg skjønner det ikke helt. En stund trodde jeg at jeg hadde trent for lite, for da var hun jo helt ballong i hodet, men plutselig er hun altså blitt en dilter hun også. Jaja, jeg skal vel egentlig ikke klage for mye. Det motsatte ville strengt tatt vært verre. ;o)

En deilig forfriskende tur ble det i alle fall, så nå ligger Tulla i sofan og snorker, og Aynï ligger på sin faste plass; foran ovnen..

Atsjoo!

Fysj. Kan ikke la siste innlegg stå slik som det gjør, må lage et nytt.

Aynï og Tulla har fått snue, antageligvis da de var på Hamar. Aynï var først ute: ATSJOO-fnys-fnys-TSJOO-fnys-nysnys-hark-fnys-NYS! mens hun hoppet og danset ved siden av meg, tigde godis og var helt ellevill, tygde og rev i båndet sitt og krevde oppmerksomhet. Stakkars, hun tar det ikke spesielt godt å bli holdt i ro og være inne. Og det er kanskje ikke så veldig rart, siden hun er vant til å få nesten like mye mosjon som Tulla.. Aynï nøs bare ute, og bare når hun var i aktivitet. Og så "innoversnorket" hun tre ganger så vidt jeg hørte, hvorav èn gang var inne. Ellers er allmenntilstanden på topp, dog noe mer energisk enn til vanlig siden hun jo ikke har fått noe særlig tur.

Tulla begynte ikke før 4-5 dager etter Aynï. Hun er ikke så hardt rammet som Aynï heller, men nyser noen kraftige nys innimellom. Tulla på sin side nøys både inne og ute, men mest ute. Hun virker kanskje litt slappere enn Aynï, dvs at hun faktisk tåler å være i ro innendørs uten noe veldig til mosjon. Og når hun tåler det, ja da er hun slapp, haha! Gale Tulla som omtrent klikker dersom hun ikke får mosjonen sin en dag eller to.. Men nei, ingen virker spesielt syke spør du meg.

Begge hundene hadde opphold av nysing i helgen; Tulla nøys en gang på lørdag, ellers hørte jeg ikke noe før i dag: jeg ble nemlig vekket av en snute i trynet. En nysende snute uten egenkontroll. Dunk! midt i nesen min.. Det var Tulla det, som ønsket meg god morgen.. ;o)

De nyser jo litt til vanlig også, når de er glade eller vil ha oppmerksomhet eller noe. Og det ser ut til at når de gjør det nå, er nysene kraftigere enn ellers og da blir det litt skallebank og snutebank ja. Og litt snørr som havner her og der. Nydelig. :o)

Men i dag er jeg drittlei. Lei av "syke" hunder. Hunder som må holdes i ro. En av grunnene til at jeg ville ha to hunder, var at jeg alltids ville ha en hund å gå tur med, trene med osv selv om Tulla var innbilt og ikke gadd. Men når begge hundene må holdes i ro - hva da?? Da går jeg nesten på veggen! Har funnet ut at jeg rett og slett må ha flere hunder, men at den andre gruppen med hunder ikke kan bo sammen med de jeg har nå, i tilfelle sånn sykdom. Haha, for et liv! Men nå orker jeg ikke mer. Og hundene orker ikke mer. Så i dag skal vi gå oss en lengre tur alle tre. Få ut litt energi, bygge opp litt mer energi, og få deilig, frisk vinterluft.. mmm..

3 år

3 år siden.

Ja til flere titler!

Jeg skulle ønske jeg hadde en AG1 tittel på Tulla, og en AG2 og en AG3 før vi fant ut at NACH var tingen å satse på.. Jeg hadde sikkert startet i LP med henne også, hadde jeg visst vi kunne få en LP1 tittel (NLCH virker liksom litt langt borte i det fjerne). Og hva med Aynï? Hadde det ikke vært drittøft med en LP2-tittel på en cairn? Tenk på Inka, da, hun som er i kl 3 LP, hvor mye det ville sagt folk om de hadde sett en LP3-tittel foran navnet hennes?

Opprop for flere titler!

Mammadalten og dalten av en mamma på utstilling

Hvor skal man begynne? Jeg er tydeligvis ingen heftig blogger, haha!

Orklahallen: Både Tulla og Aynï skulle stilles samme dag. Oppdretteren til Aynï var hyret inn som handler på de begge to, men så viste det seg at hun hadde dobbelt og trippelt-booket seg, sånn at hun ikke kunne gå med Aynï. Jaja, Aynï er ikke den verste å gå med, så jeg gikk med henne selv. Hun oppførte seg eksemplarisk, og stod som et fjell på bordet! Flinkeste Aynï, det! Resultatet ble likevel nr 3 i klassen, og kritikken finnes under Aynï-utstillingsresultater, på hjemmesiden. Det store problemet kom da Tulla plutselig skulle i ringen samtidig. Trude var jo opptatt, og jegvar opptatt - så hvem skulle gå med henne?? Vi huket tak i innehaveren av Brocaire's kennel, tidligere oppdretter av cairn. Hun fikk slengt Tulla og båndet i armene, jeg børstet raskt over henne og sendte med noen godbiter mens vi løp til hver vår ring. Selvsagt var ringene så langt fra hverandre som overhodet mulig, men det var kanskje like greit. Ting gikk kjapt, og jeg rakk ikke å gi spesielt mange instruksjoner før de løp avgårde. Aynï ble først ferdig i ringen, og jeg kastet henne inn i buret mens jeg løp avgårde for å se på Tulla. Hennes klasse hadde nettopp entret ringen, og var på sin første runde rundt.

Dessverre hadde jeg ikke fått tid til å si at Tulla måtte stilles opp før dommeren kom, noe som førte til at hun trakk seg litt. Vi har jo trent på at hun skal bli stilt opp, og at det DA skal være okei å bli tafset på av dommere. Men men, man kan ikke vri hjernen i småbiter for sånne ting.. Tulla fikk rødt, men en god kritikk. Det vil si; det negative stemte og var helt på sin plass, mens det positive var kanskje overraskende positivt! :D Jeg var jo veldig spent på pelsen, som var stelt etter alle kunstens regler, men likevel var den jo nedrøytet. Glansfull var det eneste som kunne beskrive hvordan den så ut, det lille som var igjen av den.. Men dommeren likte pelsen, så da så!

Tulla vant åpenklasse, men uten CK. CK ble holdt tilbake fordi hun hadde trukket seg. Helt på sin plass - og en dommer etter mitt hjerte! :o) Jeg har jo forstått at de kan trekke pga manglende/nedrøytet pels, men der mener jeg at en hund er en hund, og røyting er en helt normal hunde-greie. Da er det mye verre at de trekker seg, for sånt skal de strengt tatt tåle. Og det er viktigere at en hund er stødig i ringen, enn at pelsen flagrer til alle kanter. Så han vil vi gjerne stille for igjen ved en senere anledning. Så spekulerer vi ikke i hva som kunne ha skjedd dersom hun hadde blitt stilt opp før dommeren kom..huffhuff.. *slå hodet i veggen for å få tanken ut av hjernen*

Da de var ferdige, var det en stykk veldig glad Tulla som møtte mamman sin utenfor ringen. Hun hadde kikket litt etter meg, men ellers gikk det greit.

Vi har som sagt slitt litt med fraværende pels, og gått til det ekstreme for å få den tilbake. Et stort egg til frokost hver dag, ølgjær og diverse piller som skal stimulere pelsen har blitt dyttet inn i det store gapet. Badet ofte har hun også blitt, for det skal visstnok være bra for å få mer underull. Alt i alt har det hjulpet, selv om jeg såklart er litt usikker på nøyaktig hva som har hjulpet? I full pels er hun dog ikke enda, men nå slapper vi litt mer av, for nå er NKK Hamar også over.

Vi hadde nemlig meldt på til full helg, vi. Agility på fredag, Aynï på lørdag og Tulla på søndag. Fredagen var jeg spent på; for Tulla hadde ikke trent agility på over to (2!) måneder! Hindrene er ryddet bort for vinteren, så vi har heller drevet med andre ting. I tillegg har hun aldri gått agility innendørs i hall før, så jeg trodde mildt sagt hun kom til å ikke skjønne at det var agility vi skulle drive med. Men hun skjønte! :D Hun fikk hoppe noen hinder på oppvarmingsbanen, og dermed var hun klar. Underlaget var gressmatte, og temmelig glatt sådan. Farten ble aldri den helt store, men jeg klandrer henne ikke - hun hadde vel de fleste odds mot seg der, med tanke på lite trening, dårlig underlag, og første gang inne i hall. Hopp ble feilfritt, bortsett fra tidsfeil. Et bra løp, men vi hadde mye fart å hente. Etter forholdene fornøyd.

Vanlig agility kom etterpå, og det begynte lovende. Men nederst på første langside skulle Tulla inn i en buet tunnel som lå i hjørnet. Akkurat idet hun skulle til å løpe inn, satt det noen en halv meter fra ringen og begynte å pipe med pipe-dyr. Pip-pip-pip-pip. Tulla trodde kanskje hun var ferdig? I alle fall fallt hun helt ut, og klarte ikke å hente seg inn igjen. Jeg avbrøt og gikk ut av banen. Jeg skulle ha brutt litt tidligere enn hva jeg gjorde, men man lærer så lenge man lever. Jeg var skikkelig, skikkelig sint. Folk skal få pipe så mye de bare orker med pipedyr rett utenfor ringen, men da skal de pinadø gjøre det hele forbaska tiden, ikke bare akkurat idet en hund kommer forbi!! Jeg var så sint at jeg holdt på å eksplodere - og det er sjelden jeg blir så sint altså! Skulle nesten tro noen hadde gjort det for å prøve å ødelegge for oss.. Ellers var jeg fornøyd med banene; de var akkurat passe enkle, og kunne faktisk ha vært litt vanskeligere for vår del, spesielt med tanke på underlaget er det ikke noe særlig å ha fartsbaner, men heller tekniske baner. Men altså; 1. premie og 3. plass i hopp skal man være stolt over! :D

Lørdag: Jeg hadde fikset handler til Aynï, siden jeg av erfaring vet at hun viser seg bedre med andre enn med meg. Men handleren min (Benedicte) var veldig opptatt av at Aynï ikke holdt halen sin helt korrekt, og ville at jeg skulle vise hva hun kunne gjøre for å få den mer opp. Jeg viste, og jammen sann kom ikke halen opp! Benedicte prøvde, men Aynï holdt faktisk halen bedre med meg! :O Helt utrolig! Det førte til at fire minutter før vi skulle i ringen, ble det bestemt at jeg skulle gå med Aynï. Jeg blir ikke så nervøs når jeg går med henne, for jeg vet hun oppfører seg som en drøm, men det var litt skummelt likevel. Nr 3 av 3 i juniorklassen, med god kritikk ble resultatet. Jeg vet at disse linjene hos cairn er sent utviklet, så det var helt i orden. Uansett er hun jo nettopp fyllt 9 mnd, så det skal litt til å hevde seg. ;o) Jeg synes bare det var interessant å vite at hun fikk 1.premie - da vet jeg det, liksom. ;o)

Søndag: Tullas tur i ringen. Benedicte skulle handle, og hadde trent på å stille opp, løpe med og la Tulla bli tafset på av andre, både med og uten meg tilstede. Det hadde gått helt supert. Vi hadde forhåpninger om rødslufse, men trodde vel kanskje mer på en blå, pga denne pelsen altså.. Litt før de skulle i ringen, tok Benedicte med seg Tulla inn i folkemengden, og mens de var borte, snek jeg meg opp på tribunen for å se mer. Vi følte dette var den mest skånsomme måten å gjøre det på for Tulla.

Veeeel.. Tulla entrer ringen, og foreløpig går alt ganske greit. Men etterhvert som tiden går, blir hun bare mer og mer opptatt av hvor jeg hadde tatt veien. Benedicte klarer å stille henne opp så lenge Tulla får stå og se mot stedet hun sist så meg, men da de skulle løpe opp og ned fra dommerbordet, var det tilfeldigvis i retning "stedet". Hun galopperte mot "stedet" og var klin kokos, men travet pent tilbake igjen. Da Benedicte skulle stille henne opp foran dommeren, ble det helt feil vei for Tulla, som da begynte å vri seg, flytte på føttene og se helt andre veier.

Jeg satt på tribunen og vrei meg bare mer og mer - dette gikk jo på dunken!! Fant ut at jeg skulle gå ned og vise meg for Tulla, så kunne hun stå i ro og se på meg mens dommeren skrev blå-sløyfekritikken sin og så var de ferdige i ringen. Alternativet ville jo vært KIP, pga måten Tulla oppførte seg på. Nåja. Det skulle jeg vel kanskje aldri ha gjort. Tulla ble helt tullete (derav navnet kanskje?) da hun så meg. Begynte å pipe, pipingen gikk over i pistring, og pistringen gikk over i febrilsk bjeffing. Prøvde å si "STÅÅÅÅ!" til henne i skikkelig streng tone, men det prellet av som vann på katta eller noe sånt. Hun hoppet mot meg, kavet med frambeina og var i det hele tatt en liten dritt, hehe. Det gjorde ikke saken bedre at jeg prøvde å gjemme meg -uuæ! mamma ble borte igjen! - og mens jeg stod nedbøyd bak noen folk, var det noen svensker som lurte på "er det en choco dots?" "Heh-hehh.. jaa..??" svarte jeg, og de bare gliste; "hon er glad i sin mamma!". Ja, hun er det. Veldig glad i sin mamma..

Folk snudde seg, jeg rødmet og ville helst forsvinne langt ned i et sort hull og ikke komme opp igjen før i 2078. Ringsekretæren brøytet seg frem gjennom folkemengden og lurte på om ikke jeg kunne komme og stille henne selv? Det var jo tydelig at det var min hund, liksom??! Heh, ja, min hund, ja.. Ville jo nesten ikke erkjenne meg det da, men jeg tror ikke noen ville trodd noe annet.

Før jeg rakk å tenke mer, stod jeg i ringen med Tulla - hoppende glad for å se meg. Prøvde å stille henne opp, men Tulla var glad.. Prøv selv å stille opp hunden med en gang du kommer inn ytterdøra etter å ha vært på jobb - det er neimen ikke lett - og akkurat sånn var det! Jeg var skikkelig streng med henne, og etterhvert fant hun seg da i å bli holdt. Og vi stod og vi stod. Dommeren snakket og snakket, og jeg husker jeg tenkte; dette kan umulig bli en KIP, for da hadde jo bare dommeren trengt å skrive at hunden oppfører seg teit, trenger mere ringtrening og pels, og kastet oss ut av ringen. Jaja, en lang blåsløyfekritikk, da.. Men så kommer dommeren omsider, tar meg i hånden og jeg får en rød sløyfe. RØD??! Hallo, liksom? "She's a bit more relaxed now.." sier hun, og smiler. Jeg gliser fårete tilbake, og hoster frem noe som skal ligne på en forklaring eller unnskyldning..

Vi løper runden vår i ringen, og havner bakerst i køen av de som venter på å bli bedømt. Deretter faller jeg litt ut. Jeg fokuserer på å stille opp Tulla, og får høre av noen utenfor ringen at hun står pent. Jeg bruker masse tid på å stille henne opp enda mer, belønne, stille opp igjen, osv, før jeg omsider kikker opp og ser at den siste åpen-klasse-tispa står foran dommerbordet og får kritikken sin skrevet. Ser bak meg: tomt. Huh? Jeg begynner å lure på om jeg har gjort noe galt, og kanskje skulle stått utenfor ringen og ventet sammen med de andre? Jeg snur meg og spør noen som står utenfor ringen om jeg egentlig skal være her?? Joda, det skulle jeg, for jeg hadde fått rødt, og de andre hadde blitt sendt ut med blå. Jeg ser vel ut som et spørsmålstegn og krussedull og alfakrøll og semikolon på en gang, men skjønner at dette har jo ikke gått så ille after all.. ;o)

Det ender opp med meg og den siste tispen som også fikk rødt, i konkurranseklassen. Vi løper og stiller opp, dommeren kikker og gransker og får oss til å løpe en gang til. Da hun stopper oss, er jeg og Tulla fremdeles først, og jeg får nok en rød sløyfe, men også en rosa. Rosa.. er ikke det CK, da?? Jeg jubler, og vi går ut av ringen. Først da bryter jeg vel helt totalt sammen, tårene kan jeg ikke kontrollere, de bare kommer. Dumme, dummeste Tullan min - mammadalten over alle mammadalter, med sin dalt av en mamma - vi har klart å få en CK! Og vi som trodde på blått, eller i verste fall KIP idet det stod på. Jeg er overveldet av sjokk, vantro, skam, glede, lettelse av å være ferdig i ringen (så langt i alle fall), og litt sinne for at Tulla var teit, men mest glede for at det gikk bra og vi overlevde dette også. På Norsk Vinnerutstilling på Hamar, liksom. Dumme fjolsene oss.. Det var utrolig koselig å få så mange gratulasjoner og klemmer etterpå, og jeg tror nok folk kjente igjen litt "spaniel-fakter" i Tullas lille opptreden, og følte med oss.. Tusen, tusen takk! :D

I BTK ble vi uplassert, men det var god konkurranse i ganske mange champions, så det var selvsagt helt korrekt. Tulla begynte vel å bli litt lei også merket jeg, så jeg fikk ikke stilt henne opp så godt som jeg hadde villet. Men vi kommer tilbake sterkere neste gang! For Tulla er sjefen, og hun har bestemt at skal hun på utstilling, så skal mamman hennes handle henne! Noe annet kommer faktisk ikke på tale.. Jeg på min side får bare takle mine frynsete nerver og skakk-kjørte mentalitet, og hoppe i det. Jeg kan i alle fall tenke at verre enn dette kan det umulig gå..!!? Og har jeg handlet mammadalten min på Hamar, klarer jeg alltids å handle henne alle andre steder, eller hur?

God underholdning var vi i alle fall (noen må jo stå for det også, ikke sant?), og kritikken var bra. Nice coat, mente dommeren (jippi! alt strevet lønte seg!), og exellent body. :D Det eneste jeg reagerte litt på, var kommentaren om at hun "could have much stronger muzzle", for jeg synes at Tulla er ganske grov i "muzzeln" sin..? Kritikken i sin helhet finnes under Tulla-ustillingsresultater, på hjemmesiden.

Og for de av dere som lurer: ja, jeg er fullstendig klar over at vi kunne fått KIP. Med rette. Dommeren var en meget tålmodig dame, all ære til henne for dèt! Får vi sjansen, vil vi gjerne stille for henne igjen (hvis vi tørr etter dette oppstyret da, haha!). ;o)

Optimismen lenge leve!

Tidligere i uken her tenkte jeg at nå skal Tulla trimmes - og begynte å kjøre opp til et vann hvor vi av og til er sånn at hun får svømme. Svømming er jo utmerket mosjon, men jeg var litt skeptisk til hvordan det skulle gå nå, siden det var litt kaldere enn i sommer, når vi vanligvis har pleid å være der. Som sagt så gjort; jeg kjørte oppover. Og oppover. Og motet sank for hver hundre meter lenger opp jeg kom. Det ble kaldere og kaldere, og selv om gradestokken hadde vist nesten 10 grader da jeg kjørte hjemmefra nede i dalen, var det jammen santen snø når jeg kom til toppen! :O Men ikke for det; vi kjørte videre likevel, vi. Kanskje var det greit ved vannet?

Nja, det var i alle fall ikke is på vannet (akkurat der i alle fall), og snøen hadde ikke lagt seg i skogen rundt vannet heller. Optimistisk som jeg hadde vært, lot jeg henne likevel få bade litt. Hun gikk uti, men det var tydelig at det var kaldt, ja! Og på vei tilbake til bilen er det kanskje ikke noe særlig at en våt hund ruller seg i snøen, så dette ble nok årets siste badetur.. :o(

Dagen etter var likevel optimismen tilbake på topp. Og den dagen skulle vi sykle! Kjørte oppover til Line hvor sykkelen er parkert, men måtte vel igjen se fakta i øynene - kaldt, rim og isete! Men likevel; optimismen levde ennå i beste velgående, kanskje var det ikke så isete på grusveien jeg hadde tenkt å sykle, siden det ikke kjører noe særlig med biler der? Så jeg fortsatte likevel, spente Tulla foran sykkelen og satte avgårde (på is, ja..)! Vel, det skulle vise seg å ikke være så fryktelig lurt. Èn ting er at det var is, en annen ting var at bremsene hadde speiket. Og is og ingen bremser er som kjent ingen god kombinasjon. Så det var en stykk litt mindre optimistisk eier, og en stykk veldig skuffet hund som luffet (??) tilbake til bilen. Vinteren har definitivt meldt sitt inntog.

Det er vel ikke helt rett å si at Tulla luffet, for det gjorde hun slett ikke. Hun var GAL! Hun elsker å trekke meg på sykkel, og for de som har sett trekkhunder i spann starte opp, så er hun like ille! Hun hyler og kviner og kaster seg frem i selen i overivrig forventning om det som kommer. Hun bjeffer og er vill av energi før vi starter, så dette er absolutt noe som falt i smak hos henne, og som vi må fortsette med når sommeren atter en gang kommer. Men det er jo en stund til, så nå håper vi bare at snøen kommer og blir liggende og fin å gå på ski på. For når man ikke kan bruke sykkel, må man ta skiene fatt. Hun fikk en skitur eller to i fjor, og det var visst også gøy. Men denne tiden som er nå er sånn "midt mellom to goder"; dvs at man kan ikke sykle, men det er heller ikke nok snø til å gå på ski. Hva skal man ta seg til da??

Aynï er fremdeles hengiven og søt. Hun er blitt en så utrolig trivelig hund, og nå funker det virkelig mellom oss! Jeg er kjempeglad - og optimistisk! :D Og jeg har bestemt at det skal ikke ha noe med løpetiden å gjøre, så det så nemlig!

Var ute og gikk tur med Aynï og trente kontakt og sitt en dag. På vei hjem stoppet vi og snakket med naboen som holdt på å legge om til vinterdekk. Han hadde en sånn dings som skrur knottene automatisk (doh, jeg aner ikke hva det heter og jeg er ingen mekaniker!), og disse kan som kjent til tider bråke endel, og smelle skikkelig når de har skrudd muttrene fast. Temmelig høy lyd, og kanskje noe noen hunder ville reagert på. Jeg og Aynï stod et par meter unna, og hun tagg godis av meg. Var helt på styr og hoppet på meg, peip og søyt og faktisk til og med bjeffet (første gang det har skjedd)!! Når det smalt i verktøyet til naboen, brydde hun seg døyten, hun leet ikke på et øre engang! Å, jeg er så fornøyd! Det er jo lovende med tanke på skudd og fyrverkeri og sånt, og jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til å ta MH på henne! :D

Voksen!

Det slår deg som en stekepanne i bakhodet - helt uventet og brått - løpetiden.. Tulla har så å si røytet ned, hun har vært gal og vill og hatt utømmelig energi i over en måned nå; alt tegn på at hun snart får løpetid. Jeg kom hjem fra jobb en kveld, hundene var som vanlig litt halvgale, men la seg etterhvert i sofaen ved siden av meg. I øyekroken ser jeg Aynï på hodet til Tulla - ganske vanlig det også egentlig. Men nå driver hun og jokker! Jeg bøyer meg mot de og løfter henne av, og da legger jeg merke til noe i sofaen bak meg. En liten blodflekk. Mye mindre enn hva Tulla har blødd før, og jeg vet av erfaring at cairn kan jokke endel når de har løpetid. Løfter opp Aynï og ser at det er slett ikke Tulla som har fått løpetid - det er Aynï!! Jeg trodde egentlig det kom til å være Tulla som fikk løpetid først, og at hun dro med seg Aynï, men det ser ut til at det blir motsatt.

Lille frøken kråkebolle har blitt voksen! Mange rare tanker flyr rundt i hodet mitt, og en slags blanding av sorg, desperasjon og vemod gjør meg litt trist. Valpetiden er så alt for plutselig over. Hun skulle jo være liten bebis mye lenger, jo..! Hun skulle da ikke få løpetid enda! Det var ikke mange dagene siden jeg snakket med oppdretteren hennes, og lurte på når jeg kunne forvente løpetid, og da hadde hun sagt at deres tisper ofte ventet til de var nærmere 13 mnd før de fikk sin første løpetid. Dessuten var Aynï så barsnlig og leken og valpete, at hun umulig kunne få noen løpetid enda; ja, det var nok lenge til hun fikk det enda! Da jeg spurte samboeren hennes da Aynï bare var valp, fikk jeg 8 mnd som svar, og det stemmer nok mer; Aynï hadde vært 8 mnd i bare fem dager da løpetiden kom.

Men men, kommet er kommet, og nå er den her og det er ikke så masse å gjøre med verken det eller alt det andre man mener man kanskje burde gjort før den kom.. I dag har hun hatt løpetid i en uke, så hun nærmer seg vel stå-dagene nå.

Det er så greit (?) med hannhunder; valpetiden sklir saaakte over i unghundtiden som sklir saaakte over i voksen alder. Det går så gradvis at man rekker å venne seg på tanken om at lille valpen ikke er så liten lenger, og at unghunden en dag virker mer voksen enn den gjorde for bare noen måneder siden. Men med tisper får man det bare slengt i fleisen: BANG! så er løpetiden der, og all valpelykke er forbi, all innbilning om at "hun er da så liten enda, bare valpen! I alle fall ikke i nærheten av å være voksen!" Ikke at hun er voksen nå, men jeg synes de blir så mye mer voksne med en gang løpetiden er der. Unghundperioden føles kortere enn med hannhunder, som gjerne kan være unghund til de er nærmere to år..

Når det er sagt, så har jeg vel kommet frem til at jeg liker løpetiden, jeg. Jeg og Aynï, eller, i alle fall jeg, har gått og kjent litt på at vi ikke helt har funnet kjemien enda. Tidligere med de to forrige hundene har det jo selvsagt tatt litt tid før jeg har følt de har sklidd inn i livet, og tanken om at de ikke skal være her er helt absurd. Man blir gradvis mer kjent med de, personligheten formes og man blir kjent, og man knytter seg til hverandre. Med Aynï har det ikke vært sånn. Hun har, i motsetning til de andre to, alltid hatt enorme mengder personlighet. Men til tross for det har jeg ikke følt meg knyttet til henne. Det har kjentes ut som om hun har vært til låns, at hun bare skulle bo her en periode før jeg skulle levere henne tilbake. At hun ikke var helt min, uansett hvor mange papirer jeg har på at joda, hun er helt 100% min.

I tillegg har hun vært veldig sær siden hun ble en 5-6 mnd. Jeg tror det har gått litt gradvis, og det har også gått litt i bølger. Men stort sett har hun vært sær, og var på sitt verste da hun var 7 mnd +/- 1 mnd. Hun har gitt katta i meg, ikke brydd seg om hva jeg drev med, om jeg gikk fra henne eller kom tilbake etter lang tid; jeg har vært luft. Ingenting jeg hadde å tilby har vært noe å trakte etter. Vel, lek er jo ganske gøy da, men det har virket som om hun har lekt med meg bare "fordi hun må". Med andre har hun derimot vært sitt vanlige sjarmerende jeg. Hun har elsket alle andre for ingen verdens grunn, og ting hun ville spyttet ut hvis hun fikk fra meg, har hun danset tiggende rundt de for å få. Det har til tider faktisk vært ganske sårt å se med hvor stor forskjell hun har behandlet meg og andre, og jeg har vridd hodet opp og ned for å finne en løsning.

Kanskje jeg skulle trent mer med henne? Eller mindre, sånn at hun oppdaget at det ikke kom gratis? Kanskje skulle jeg vært strengere med henne, eller mer morsom, eller ikke prøve så hardt, eller overse henne, eller, eller..?? Men så kom altså løpetiden, og vips var Aynï verdens søteste igjen. Jeg håper jo inderlig at det holder seg sånn, at det ikke går over, men jeg er jo litt skeptisk til det samtidig. Men akkurat nå prøver jeg å leve i nuet; tenke at hun alltid har vært sånn, vi har alltid vært så "glade" i hverandre, vi har alltid hatt dette forholdet. Og glemme at det er noe som heter løpetid som kan forandre en hund og bare tro og håpe at det var hormoner i forkant av den første løpetiden som gjorde henne sånn som hun var.

Nå kan hun nemlig finne på å hilse på meg når jeg kommer hjem, hun piper litt mer når jeg går, og hun kommer bort til meg for å få oppmerksomhet (i det hele tatt, og det gjorde hun ikke før). Hun kan tigge godis av meg når vi er ute, selv om det er andre folk og hunder der, hun kan gå fot (på sin egen måte) nesten hele kveldsturen og be om små tørrfôrkuler (jøss!). Hun gir mer av seg selv nå, og da merker jeg at det er litt enklere å gi mer av meg også, på en mer oppriktig måte. Ikke tilbakeholden og "skeptisk" til om hun bare lurer meg, men mer skikkelig, på ordentlig. Og det er kjempefint. For Aynï er en super hund, jeg har aldri hatt en så bra hund som Aynï før; så trygg og uredd, glad i folk og fe, leker bra med meg, uredd og flink med andre hunder, spiser i grunnen godt (men jeg vet at unghundperioden ofte bringer med seg litt mindre matlyst og det er helt OK), full av sjarmerende fakter, men samtidig enkel å ha med å gjøre. Jeg liker Aynï veldig godt egentlig, men disse tingene har hun forbeholdt fremmede folk så langt, og jeg har visst det har vært der, det har bare ikke vært rettet mot meg. Nå er hun mer oppriktig mot meg, og det føles godt. Så hvis hun måtte få løpetid før det løsnet for henne, er det greit for meg! ;o)

Balsam for sjelen

Den boken i min bokhylle, som lukter desidert best, er av Søren Kierkegaard. Han var en utrolig morsom mann. Skulle ønske jeg kunne dele den søtlige duften som siver inn neseborene når man lar sidene blafre forbi, men i stedet kommer det er lite utvalg tekst:

Jeg gider slet ikke. Jeg gider ikke ride, det er for stærk en Bevægelse; jeg gider ikke gaae, det er for anstrængende; jeg gider ikke lægge mig ned, thi enten skulde jeg blive liggende, og det gider jeg ikke, eller jeg skulde reise mig op igjen, og det gider jeg heller ikke. Summa Summarum: jeg gider slet ikke.

Jeg siger om min Sorg hvad Engelskmanden siger om sit Huus: min Sorg is my castle. Mange Mennesker ansee det at have Sorg for at være en af Livets Beqvemmeligheder.

Hvad udrette de vel, disse travle Hastværkere?

Gaadefuld bør man være ikke blot for Andre, men ogsaa for sig selv. Jeg studerer mig selv; naar jeg er træt deraf, saa ryger jeg til Tidsfordriv en Cigar og tænker, Gud veed, hvad vor Herre egentlig har meent med mig, eller hvad han vil bringe ud af mig.

De fleste Mennesker haste saa stærkt efter Nydelsen, at de haste den forbi.

For mig er intet farligere end at erindre. Har jeg først erindret et Livsforhold, saa er Forholdet selv ophørt. Man siger, at Adskillelse hjælper til at opfriske Kjærlighed. Det er ganske sandt, men den opfrisker den paa en reen poetisk Maade. At leve i Erindringen mætter rigeligere end al Virkelighed, og den har en Tryghed, som ingen Virkelighed eier. Et erindret Livsforhold er allerede gaaet ind i Evigheden og har ingen timelig Interesse mere.

Forelsket er jeg vistnok, men ikke i almindelig Forstand, og dermed maa man ogsaa være meget forsigtig, det har altid farlige Conseqventser; og man er det jo kun eengang.

....enhver Kjærlighedshistorie i det Høieste varer et halvt Aar....

Derfor gjør Gjentagelsen, hvis den er mulig, et Menneske lykkeligt, medens Erindring gjør ham ulykkeligdt, under den Forudsætning nemlig, at han giver sig Tid til at leve, og ikke strax i sin Fødselsstund seer at finde paa et Paaskud til at liste sig ud igjen af Livet, f. Ex. at han har glemt Noget.

-Hvo fatter denne Sorgens Modsigelse: det ikke at aabenbare sig, er jo Kjærlighedens Død, og det at aabenbare sig er den Elskedes Død.

....- see, hvilket Menneske; thi ikke er Dødens Lidelse hans Lidelse, men dette hele Liv er jo en Lidelseshistorie, og det er Kjærligheden der lider, Kjærligheden der giver Alt, som selv er trængende. Vidunderlige Selvfornægtelse, om den Lærende er den Ringeste, da spørger han bekymret: elsker Du mig nu virkelig?

Men Den, der jasker i Eet, han jasker i Alt, og Den, som synder i Eet, han synder i Alt.

"lille Mand, hvor kan Du nu faae saadanne Indfald; skulde Du ikke være en Christen?..."

Forstanden bliver for stor i samme Betydning som Leversygdom har sin Grund i at Leveren bliver for stor.

Jeg trekker på smilebåndet, og snuser inn den gode lukta. Hjertet kan av og til få litt krampe, når man leser hva andre mener om livet, kjærligheten, døden og sånne ting. Men det er deilig å lese hva Søren skriver, det er beroligende å lese kanskje spesielt "paa Grund af Spraaket", og så lukter det så godt..

Frister det å lese mer av Søren Kierkegaard, anbefaler jeg "Den ulykkeligste. En begeistret Tiltale til symparanekromekoi"

(Søren Kierkegaard. Utvalg og innledning av Harald Beyer. Gyldendal Norsk Forlag, 1961)

Agilitykonkurranse, valpeshow og seletrøbbel

To hunder skal man ha, men tid?? Hvor blir det av den?! I helgen var hundene dobbelt-booket, det vil si; Tulla var påmeldt agilitystevne i Eid (Nordfjordeid i Sogn og Fjordane), mens Aynï aller helst skulle vært på valpeshow på Klett, rett i nærheten her. Så hva gjør man? Jo, da låner man bort den enkleste til noen som har lyst å handle (tusen takk Mona!), og så reiser man til Eid og konkurrerer selv.

Fredag var avreisedag, og jeg våknet med en forferdelig vondt i brystet, feber og det som verre er. Trodde ikke jeg skulle klare å få pakket alt jeg skulle, men det ble da på et vis (det eneste jeg glemte var laken, men sånt får man heldigvis kjøpt). Den planlagte turen for å slite ut hundene før avreise ble raskt droppet, noe sånt orket jeg rett og slett ikke i all svimmelheten. Takk og pris for at Bjarte skulle være med, sånn at jeg slapp å kjøre hele veien selv! Når det kjennes ut som om man har tatt et glass vin eller to, når man egentlig bare har feber, så er ikke det en grei tilstand å kjøre i. Men fram kom vi oss da.. sånn etterhvert i alle fall. Ti over halv tolv var vi fremme ved hytten, så det ble en kort natt kan man si.

Dagen startet med agility, og jeg varmet Tulla godt opp før start. Lekte med pipeballer, som er en god nr.2 forsterker (etter kvekke-anda fra Europris). Tulla satte inn full guffe helt fra start, og gikk et rasende godt løp! Det må være ett av de aller beste løpene vi noensinne har gått. Men vi klarte da å diske likevel, vi.. Ned mønet skulle hun rett frem til slalåmen, men ut til venstre stod et hopp. Jeg gikk på venstre side av mønet, og presset henne ned på feltet; lente meg tilbake, sakket opp, og la høyre hånd ned mot feltet. Dette førte til at jeg åpnet opp for hoppet til venstre, og Tulla, som allerede hadde tatt feltet helt fint, skulle videre. Og dermed hoppet hun. Vips, så raskt kan man altså diske. Satte henne inn igjen i slalåmen, det var jo helt og holdent min feil, og hun fortsatte i samme rekordfart gjennom resten av banen. Bjarte stod på sidelinjen og tok noen bilder, men overhørte noen som sa at hun løp og snudde så det sprutet etter henne - og det gjorde hun også!

Hopp kom til slutt, og hun hadde bra fart da også, dog ikke like bra som i agilityen. Men så havnet vi midt inne i et virrvarr av en hopp-formasjon, jeg mener jeg førte henne bra, men hun hadde sånn fart at hun ikke klarte å snu skikkelig, og vips hadde vi disket der også. Jeg gadd ikke mer, og gikk ut av banen.

Søndagen kom, og agility var igjen først ute. Vi kom skeivt ut med en litt uforutsigbar slalåminngang, ellers husker jeg ikke så mye av det løpet. Bjarte var igjen på hytta og vasket, så jeg har ingen som kan minne meg på det heller. Mener å huske at hun ellers var ganske så grei, men at farten var bedre dagen før. 2.premie og 2. plass.

Hopp var en løpe-bane med et par "snurrer" som jeg kaller det. Skulle vært grei skuring, men dumme meg; at jeg ALDRI kan lære!! Jeg må for all del ikke presse henne i slalåmen på konkurranser! Jada, det går greit på trening, men hun er heit i konkurranser, og da går ikke sånt. Men jeg gjorde da selvsagt det likevel, jeg.. Løp fra henne i slalåmen, og forbi neste hinder, et hopp. Årsaken var at jeg skulle snu henne etter det hoppet og føre henne til et annet, mindre logisk hopp. Avstanden var ikke stor og jeg trodde hun ville klare det (hvis ikke hadde vi disket), men det klarte hun altså ikke. En pinne for tidlig syntes Tulla at nok fikk være nok, og kom løpende mot meg. Jeg tok henne tilbake, tapte tid på å prøve å finne ut hvilken pinne jeg skulle sette henne inn på før jeg ombestemte meg og tok hele. Mot slutten havnet vi i en hopp-formasjon igjen, og regn + gress = glatt. Jeg sklei og falt nesten, noe som satte henne litt ut, men hun kom seg da inn igjen i det også, selv om tiden løp fra oss igjen. 3. premie og 2. plass.

Formen hadde bedret seg betraktelig i løpet av helgen, men noen av løpene hadde nok kunnet gått bedre, hadde jeg vært frisk. Men hva kan gjøre? Man avlyser da vel ikke et stevne fordi man SELV er syk?? Og jeg kunne jo ikke være noe verre enn Line som gikk FA med Fenris, til tross for at mandlene hadde manglet mindre enn en uke..?!

Etter premieutdelingen bar det hjem igjen, og jeg var spent på Aynïs reaksjon når jeg hentet henne. Jeg tror hun har sinnsykt godt av å være litt borte fra meg, bortskjemt som hun er. Bortskjemt på min kontakt og tilstedeværelse, that is. Og hun ble glad, ja! Hun var helt fra seg av glede da jeg kom og hun oppdaget at det var JEG som stod i døren. Så glad har jeg aldri sett henne før faktisk! Og i går og i dag har hun vært mer kontaktsøkende enn vanlig; kommer gjerne bort og vil ha litt oppmerksomhet. Kjempefint! Hun hadde visst storkost seg med Albin og Bella (bernere), og hun og Bella hadde ligget på gulvet og tygd på hverandre mye. I skogen hadde de også vært, sånn i tillegg til valpeshowet og hele to nye hus hun måtte slå seg til ro i. En innholdsrik helg, med andre ord! Kritikken fra valpeshowet ligger under siden hennes.

Gjensynsgleden mellom de to; Tulla og Aynï, var stor. De viklet seg inn i hverandre i en ekstatisk glede over å se den andre igjen, og lekte og koste seg lenge. Men da vi gikk kveldstur, ville ikke Aynï bli med inn igjen til "seg selv" til å begynne med. Hun dro nemlig mot dit hun hadde bodd i helgen (rett borti nabolaget), så skal vi tro henne selv, trivdes hun kjempegodt.

Mens vi hadde vært borte, hadde den nye selen til Tulla kommet. Jeg tror ikke om jeg har skrevet om det før, men vi har i alle fall hatt store problemer med å finne en sele som passer henne. For ca et år siden begynte jeg å trene henne til å trekke, noe hun etterhvert har blitt rasende god i. Så god, at de 6-7 selene jeg hadde ikke gjorde jobben. Etter litt tankevirksomhet fant jeg ut at selen dro seg opp over brystbeinet og la seg i halsgropen (eller høyere opp på halsen), noe som gjorde sitt til at luftforsyningen under trekkingen ble heftig nedsatt. Resultat: Tulla hostet og harket, ble rødsprengt på øynene, mørkebrun på øyeranden, lilla tunge, skum rundt nesen og munnen, og kastet opp halvlitere med hvitt skum og/eller magesyre eller diverse middagsrester. Slett ikke koselig å dra på "trekke-tur" når man vet at det blir resultatet. Jeg hadde kun en sele som ikke la seg slik til, men den sperret for skulderbevegelsene hennes og klabbet noe forferdelig i snø, ergo ubrukelig.

Jeg prøvde meg på en sykkeltur med henne en dag, og hun dro som en gal. Brukte en halv nome-sele på henne (spesialsydd etter hennes mål), og stanset etter ti minutter for å sjekke formen, siden jeg syntes hun peste så mye. Da fikk jeg mitt livs sjokk. Tunga var nesten blå, øynene blodsprengte og de hvite blinkhinnene hadde lagt seg halvveis over øyet så det så ut som om hun skjelte samtidig som det så ut som om øynene holdt på å sprette ut. Jeg var seriøst redd for at jeg skulle miste henne. Tok henne selvsagt av sykkelen og leide henne tilbake, men måtte ta hyppige pauser siden hun fremdeles mente hun var på "trekke-jobb". At hun ikke kan begrense seg!

Jeg kontaktet seleverkstedet og spurte de om råd, og etter litt om og men kom vi frem til at jeg skulle prøve en nomesele X-back (som er omtrent en av de få typene seler jeg ikke har prøvd).

Selen kom i posten mens vi var i Eid, men på mandag var jeg klar til å prøve. Og jeg bega meg ut på en aldri så liten sykkeltur. Tulla var, som navnet tilsier; tullete, og dro som hun aldri har dratt før, og sist opplevelse med sykkel hadde tydeligvis ikke preget henne i noen negativ grad. Når jeg ikke lot henne lange ut i full galopp (vi syklet på grusvei), satt jeg stort sett og bremset for å holde farten nede i trav. I oppoverbakker trødde jeg litt for å holde farten oppe. Vi kom etterhvert til et vann hvor jeg hadde planlagt en pause før vi skulle snu og sykle tilbake. Jeg var spent på hvordan formen hennes var, og var strengt tatt litt redd for at hun bare skulle legge seg ned i lyngen og pese. Jeg hadde stoppet flere ganger underveis og sjekket øyne og påse at pusten ikke var så verst, og hun så fremdeles bra ut da vi tok pause ved vannet. :D Men sliten? Njes! Man er da vel ikke springer for ingenting?! Tulla løp og koste seg, jagde opp en and som fløy ut over vannet og så i det hele tatt glad ut for å endelig få løpe litt løs. Jeg kastet to pinner i vannet som hun hentet med glede, og da hun kom opp igjen var pusten gjenvunnet og jeg valgte derfor å begynne på tilbaketuren litt tidligere enn antatt og planlagt, siden hun jo virket så pigg.

Samme opplegg på vei tilbake; Tulla hylte og kvein og bjeffet noen meter før hun la på paling bortover det beste hun kunne. Jeg lot henne igjen få litt fritt spillerom til tider, der grusveien var spesielt myk, men ellers holdt vi det gående i raskt trav (det er en del av utstillingstreningen min, dette). Da vi hadde et par kilometer igjen, sakket jeg ytterligere ned, sånn at hun nesten gikk ved siden av sykkelen. Hun dro fremdeles, for hun var da slett ikke sliten enda! Og sykling var GØY syntes hun, så jeg har med å kjøpe en springer (til, haha!)!

Da vi var fremme hos Line (jeg hadde lånt sykkel og springer av henne), var Tulla i helt fin form. Pittelitt pesing, men hun hadde fått gått seg godt ned den siste biten, så hun var knapt andpusten. Beina derimot, de var helt gelè! Jeg kunne se de ristet litt, men det er neimen ikke så rart! Hun har da aldri før løpt en slik distanse, og uansett er det da helt normalt å bli litt gåen av sånt, så det bekymret meg ikke. Bestemte meg for å massere henne litt på kvelden for å mykne henne litt opp og forhindre de aller største gangsperrene.

Kort oppsummert: selen er super, den fungerer og jeg er evig takknemlig for at jeg endelig kan bruke Tulla skikkelig uten å være redd for diverse uhumskheter som oppkast osv. Skrev melding til Line og fortalte hvor langt inne vi hadde vært, og da fikk jeg vite at vi jammen sann hadde klart å sykle en helt MIL! Jeg er mektig imponert over Tulla, for hun hadde sikkert villet gjort det igjen rett etterpå, så dette er definitivt noe vi kommer til å fortsette med!

Helgen var ikke helt på min side

Det er visst ikke så mye som går min vei for tiden.. I går skulle Tulla egentlig på FA, men den gang ei. Den hadde visst blitt flyttet til neste helg, men det visste ikke jeg. Men neste helg skal vi på agilitykonkurranse, og da kan vi jo ikke delta på FA! Skikkelig synd, for jeg hadde gledet meg kjempemye. Endte opp med at jeg tok på meg ekstrajobbing i stedet. Tror nesten at jeg dropper FA, og heller prøver å få til en korning i Sverige. Hvis hun får bli med da. Holder på å sjekke opp i det, siden hun ikke står på listen over brukshundraser. Skjønner jo hun ikke kan få noen tittel uansett hvordan det går, men jeg ville blitt veldig glad om hun fikk stille på selve mentaltesten.

Aynï var på valpeshow i dag, og det gikk så som så. Hun gikk stort sett greit, men hadde litt problemer med å konsentrere seg når vi plutselig måtte gå bak noen. Fikk rødt, og endte opp som nr 2 i klassen 6-9mnd tispe. Grei nok kritikk som ligger under utstillingsresultater på siden hennes. Dro nesten med en gang vi var ferdige i ringen. Utstilling er skikkelig kjedelig syns jeg. Selvsagt morsomt om man vinner og går videre, men stort sett bare gørr.

Egentlig har jeg bare lyst til å gå en lang tur i det fine været, så det skal jeg gjøre senere i dag. Bjarte har lovt å bli med; han må bare bare først. Fikse bilen eller noe.

Videoblogg

I dag blir det videoblogg!

Først ute er Tulla som trener slalåm. Det var under denne treningen jeg oppdaget at Tulla hadde problemer med innganger fra kl tre:


Slalåmtrening from Borghild on Vimeo.


Slalåmtrening 2 from Borghild on Vimeo.


Slalåmtrening 3 from Borghild on Vimeo.


Slalåmtrening 4 from Borghild on Vimeo.


Slalåmtrening 5 from Borghild on Vimeo.

Aynï trener på løpende felt:


Feltrening from Borghild on Vimeo.


Feltrening med Aynï from Borghild on Vimeo.

I orden allikevel

Viser seg at smarte-Bjarte har tatt kopi av alle dokumentene som lå på laptopen, så vips var referatene mine og alt på plass igjen! Puh! :D

Må bare få skrive bare liiitt til om hvor fint Tulla og Aynï har det sammen: i kveld la Aynï og gravde snuten inn i buksene til Tulla, jeg skjønte ikke helt hvorfor, før hun dro ut en liten kvist fra skogsturen i dag som jeg ikke hadde rukket å kamme ut enda. Sånt smelter hjertet mitt litt - de steller hverandre og koser med hverandre, og ligger gjerne tett inntil hverandre og steller og ordner pelsen til den andre.

Mange fluer i luften, og to baller i samme smekk

Aynï trenger for tiden litt kontakt-trening, båndtrening (gå pent), samt innkalling og generell lydighetstrening. Hun har heller ikke vondt av å få vært litt alene hjemme uten Tulla. Tulla på sin side trenger kondis-trening og generell fysisk trening, sånn at hun holder seg i form til agilityen. Så da ble det to seperate turer på de; Aynï fikk tur på jordene - løpe litt løs, holde kontakten, trent innkalling og litt sitt. Tulla fikk tur i skogen - og der vi gikk går hun i jaktsøk. Så da trener vi litt på "kontakt" under søket. Til tider løper hun noget stort, men når hun først søker fint, er det skikkelig flott å se på. Sikk-sakk gjennom skogen i galopp, og både nesen og halen går! Morsomt å se forskjell på henne når hun har fugl i nesen, og når hun har elg.

I går var jeg på ringtrening med Tulla etter at vi hadde vært på redaksjonskomitemøte i Selbu tidligere på dagen. Tulla og Aynï syntes nok det var stas å få løpe litt med Hayley igjen (Mia gikk som vanlig litt i egne tanker). Ringtreningen på sin side var utrolig skuffende. Vi trenger å trene på at jeg stiller opp Tulla, og at det da kommer fremmede folk (les: dommer) og går over henne, sjekker tenner osv. Det fikk vi ikke trent på, for jeg fikk nemlig ikke lov å stille opp før "dommeren" gikk over henne, noe som selvsagt resulterte i at Tulla ikke hadde noen oppgave å konsentrere seg om, og at dommeren, som tidligere var skikkelig kul med godis og kos, ikke var spesielt godt likt, og Tulla endte opp med å lene seg inntil meg mens hun logret usikkert. Skal bli med neste mandag også, og håpe på ny "dommer", men også være streng og si at jeg må få stille henne opp før dommeren kommer. På den positive siden, så travet hun fint i alle fall..

Nå irriterer jeg meg over datatrøbbel, noe som har vært trøbbel lenge i grunnen. Først tvang jeg Bjarte til å overføre alle bildene til en ekstern harddisk hvor noen andre bilder også lå. Det ble trøbbel, fordi plutselig fikk ikke dataen tilgang til harddisken. Etter noen dagers styr og kluss og "hacking" for å komme inn, gikk det da endelig. To dager etter at alle bildene var flyttet over, bestemte laptopen seg for å streike. Den har tidligere hatt småstreiker på skjermen, som innimellom har blitt svart. Noen ganger har dataen også skrudd seg av, spesielt når vi har sett videosnutter. Men denne gangen var det laderen som var problemet. Laderen hadde strøm, men strømmen nådde aldri laptopen, noe som etter kort stund resulterte i lite batteri, og laptopen skrudde seg selvsagt av. Vi har enda ikke klart å skru den på igjen. Og på den ligger alle referatene jeg har skrevet, diverse mer eller mindre viktige filer, og bilder (som nå også ligger på harddisken, heldigvis!!). Siden laptopen ikke fungerte, måtte jeg bruke den stasjonære. Men plutselig en dag ville ikke tastaturet mer. Jeg skiftet batteri, men neida, det hjalp ikke. Av ukjente grunner fungerte det plutselig igjen, så nå er det altså den jeg bruker. Den eksterne harddisken er også koblet til, og planen er å redigere en haug med bilder jeg ikke har fått sett på. Det vil si; bilder fra juni en gang og utover.. Blæh. Og bilderedigeringsprogrammet ligger på den døde laptopen, og albumprogrammet ligger der, og ftp-programmet ligger der også. Ergo må jeg laste ned alt på nytt og starte et nytt og bedre liv her oppe på kontoret. Jeg er mildt sagt lei av alle dataproblemene - kan ikke ting bare være enkelt?? Og kjenner jeg Bjarte rett, blir det lite reperasjoner på den stakkars laptopen, for han har fått ny, og så planlegger han å kjøpe ny til meg også. Fint og flott det altså, men det hjelper da ikke når jeg ikke får tilgang til det som ligger på den gamle..

I helgen blir det fullt hundeprogram - men det er foreløpig hemmelig. ;o) Kan bare si at jeg gleder meg kjempemasse, og at hundene får "en dag hver"..

Forresten.. trente fart i slalåmen og innganger i slalåmen her en dag, og jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg oppdaget av Tulla faktisk har problemer med innganger. Men slett ikke fra den siden folk flest har problemer! Fra den andre siden.. Høyre side blir det vel, eller klokken tre om du vil. Jeg har muligens overtrent (?) på innganger fra venstre side, og nesten glemt å trene på innganger fra høyre. Men da har vi noe å trene på fremover, og jeg vet akkurat hvordan jeg skal gjøre det! ;o) Farten begynner å bli nokså bra, og hun hyler og bjeffer mens hun går slalåmen. Men jeg ser hun har potensiale til større fart. Årsaken er enkel; Tulla hopper mellom pinnene, mens hunder som løper får opp større fart. Jeg lurer på om jeg skal droppe å trene inn løping gjennom, og heller perfeksjonere max-fart i hoppingen, og heller satse på mer fart i resten av banen. Hvis ikke er jeg stygt redd for at jeg må plukke slalåmen helt fra hverandre og begynne på nytt igjen. Og for tiden er det nok med èn hund som driver med nyinnlæring i slalåmen..

Aynï har trent endel felt, men i det siste har hun blitt så "morsom", og skal hoppe-galoppere over "felt-hinderet". Hun er så leken i bevegelsene og løper slett ikke hensiktsmessig og raskt, men hopper lekent og lett bortover. Så teit. Eller morsomt om du vil. Hun koser seg i alle fall og syns jo det er gøy, men jeg tror nok jeg må plukke det av henne rimelig kjapt skal dette ende bra. Spørsmålet er hvordan? Må jeg virkelig på med bånd for å få det til?

Planene videre

Må jo ikke glemme og nevne at Bjarte har vært borte i hele tre uker, så jeg har måttet klare meg på egen hånd. Han har begynt i ny jobb, og vært på kurs i Oslo i to uker, og i Portugal i en uke, heldiggrisen! Merkelig å være alene så lenge, selv om tiden gikk overraskende fort. Prøvde jo å finne på ting å gjøre, for å få tiden til å gå. Og siden alle tre helgene har vært brukt til konkurranser eller utstilling, var det stort sett bare ukedagene å slå ihjel. Det har vært fint å ha hunder i denne perioden - hva skulle jeg gjort uten de?? Men likevel, etter to uker begynte det å bli litt kjedelig likevel. Å komme hjem til glade hunder er fint det, men det er litt tamt at ingen svarte når jeg snakket.. :o(

Planene fremover er nokså hunderelaterte; Aynï skal på valpeshow den 21. september, Tulla er påmeldt til agility i Eid den siste helgen i september, og muligens skal Aynï på valpeshow også den helgen, noe som betyr at jeg må dra alene med Tulla mens oppdretteren stiller Aynï. Jeg får sånn med nerver at jeg ikke klarer å stille ut og bare knoter alt til, så det er hun som er så snill å gjøre det for meg. Begge to er forresten også påmeldt til utstilling i Orklahallen i november, og oppdretteren til Aynï skal faktisk stille begge to! :o) Jeg har i oppgave å trene hundene, spesielt Tulla må få litt selvtillit på hva som skal skje i ringen, mens jeg skal stå nervøst og se på.. :p Angrer bittert på at jeg ikke hadde meldt på Tulla til Trondheim Hundefestival, men det er ikke så mye å gjøre med det nå..

I tillegg til disse planene speider jeg mot Østlandet for å se om Tulla kanskje kan delta på noen utstillinger før november (siden hun muligens er nedrøytet da, uff og uff), men jeg ser også etter agilitykonkurranser å kunne delta på. Hadde jo vært gøy med et napp eller to til før vi gir oss for sesongen. ;o) Planen var jo tross alt å være klar til klasse 3 til neste sesong, men klasse 2 var nok litt vanskeligere enn antatt (kremt, jeg hadde ikke lest reglene så nøye, så jeg visste ikke man måtte være helt feilfri for å få napp, mens man i klasse 1 kan ha noen feil..). Jeg har jo heller ikke fått konkurrere i sommer siden jeg jobbet da, og da gikk vi jo tross alt glipp av endel potensielt verdifulle konkurranser. Jeg håper vi også har mulighet til å delta på Klubbmesterskap i agility i STBK i begynnelsen av oktober.

Før vinteren kommer over oss håper jeg at Aynï skal ha slalåmen så godt som inne, og at feltene begynner å sitte. Jeg trener jo på banen til Orkdal Hundeklubb (og deltar av og til på fellestreningene der), og nå er det blitt rekruttert så mange nye at det er mulig vi får anledning til å trene innendørs i vinter, i et ridehus ikke så langt herfra. Det er med litt blandede følelser egentlig, fordi jeg da må trene sammen med andre (som gir meg tips jeg ikke har planer om å sette ut i livet), men samtidig får jeg jo i det minste holdt agilityen litt ved like gjennom vinteren, noe som er bra. Hadde jo vært fint om Aynï hadde vært såpass god at jeg også hadde kunnet trene henne der. Spesielt henne liker jeg å trene alene, selv om jeg gjerne tar imot litt praktisk hjelp fra Bjarte eller andre frivillige. Det er jo snakk om innlæring av hindrene, og det er slett ikke alle som skjønner hvorfor i alle dager jeg gjør det slik jeg gjør. Belønne hunden etter å ha løpt mellom to hopp-vinger?? Ikke få henne til å stanse på feltene?? Full fart hele tiden?? Er jeg virkelig nødt å leke så mye med henne som jeg gjør?? Føler at blikkene følger godt med på det jeg gjør, noe som er litt ubehagelig når det gjelder noen (de mer erfarne som heller vil gi meg tips i andre retninger), men helt OK når det gjelder andre (nybegynnere som kan få se at innlæring kan foregå på andre måter enn med rykk og napp).

Nei, nå må jeg snart finne ut hva jeg skal dra hundene med på i dag. Frister litt med tur kanskje..

Konkurranser og grå hår

Jah, hvor skal man begynne? Det er jo evigheter siden jeg har vært her og bablet, og så utrolig mye har skjedd. Tulla har vært på to agilitykonkurranser, og jeg har lært at to løp på en dag holder. I alle fall i sommerhalvåret, som er den tiden vi konkurrerer. Fire blir nok litt for mye i alle fall. I helgen fikk vi vårt første NAPP i klasse 2 agility (ikke hopp!), og det var vel fortjent! :o)

Aynï har deltatt i valpeshow, to dager. Beste resultat ble BIM. Resultater med korte kommentarer kan finnes på hjemmesiden, som jeg har oppdatert endel i det siste. Det ble litt for mange sider i menyen, så nå ligger agilityresultat, utstillingsresultat og MH som linker på den enkeltes hunds side. Aynï har jo ikke fått så mange resultat enda, og er heller ikke MH-beskrevet, men det kommer, det kommer! ;o) (Jepp, det er KLART hun skal på MH, og jeg gleder meg!)

Sånn til vanlig har vi trent endel agility, men jeg har i konkurranseuker begrenset Tullas trening noe, sånn at agility blir ekstra gøy på konkurranser. Aynï driver med felt-trening og slalåmtrening, hvor sistnevnte skjer i hagen. Hun begynner også å bli god på både tunnell og pølse. Begge to har fått gå endel spor, som en deilig avkobling til alt annet. Aynï fikk blant annet et spor som krysset over en grusvei; en utfordring hun taklet supert!

De siste turene er lagt til skogen, og da mener jeg virkelig skogen. Ikke noe sti eller vei, bare skog og villmark og trær. Jeg har gått med de hver for seg, noe som har gitt mersmak. Tulla løper utrolig mye, og har så vidt jeg kan se, et godt jaktsøk. Hun søker i kryss i galopp i kupert terreng, men vender tilbake til meg og er nydelig å føre. Mulig det har kommet etter storfugl-episoden i sommer, eller kanskje det bare er på grunn av hvor vi går. Hun løper stort sett konstant hele tiden vi er der, noe som vanligvis er ca en time. Når jeg går med Aynï etterpå, går jeg også i en time, så jammen får jeg ikke litt trim.. :/

Med Aynï har jeg konsentrert meg på å få bedre kontakt med henne. Jeg håper hun etterhvert vil bli like fin som Tulla på det punktet, men har måttet innse at treningen hittil har vært for dårlig eller mangelfull, i alle fall i forhold til den perioden hun nå er inne i. For all del; det er ikke noe problem å gå på tur med de begge løse, men Aynï trenger trening alene, både på generell kontakt og på innkalling. Kanskje er hun i en pubertetsperiode nå, og vil sjekke om hun kan lukke ørene, ikke vet jeg. Grå hår - det er et nytt begrep hos meg, som dessverre holder på å komme for fullt.. :o(

Aynï er nemlig sånn at hun kan tenke, hun..! "Hmm.. lønner det seg for meg å høre etter nå? Jada, jeg vet det lønnet seg i går, og i forrigårs, og alle andre ganger - men lønner det seg NÅ?" virker det som om hun tenker. Argh. Kan hun ikke bare følge boken som Tulla gjør?! Det er liksom ikke det at det er snakk om forstyrrelser eller "store ting" heller. Standardeksemplet er når hun er ute i hagen og jeg roper henne inn; da sitter hun ofte på en solfyllt flekk og koser seg i solen. Jeg står som vanlig inne med godis klar - og vanligvis har hun kommet som et olja lyn når jeg har ropt. Men ikke nå mer.. Nå kan det nemlig friste mer å bare sitte i solen og varme seg, for det er nemlig mye mer deilig enn en kjipa godbit akkurat nå! Eller når vi er på tur, og jeg kaller henne inn, så bråsnur hun stort sett alltid, kommer løpende som en trillrund ball uten føtter, før hun plutselig kommer på at hun har en hjerne og kan vurdere ting selv. "Hmm.. gidder jeg å løpe mer mot henne nå? Ja, det er morsomt å leke når jeg kommer fram, men jeg tror jeg heller vil løpe litt i en annen retning akkurat nå, gitt.." Så det begynner bra, men plutselig finner hun ut at hun skal gjøre noe helt annet, uten at det "annet" i mine øyne frister så veldig. Det er jo ikke sånn at det er andre hunder eller mennesker der som forstyrrer, eller at hun plutselig får ferten av noe; hun bare slutter å løpe mot meg og begynner å gjøre noe annet. Enten er hun glup(ere enn meg), eller så har korttidsminnet om innkalling sviktet totalt..

Jeg jobber altså med saken; belønner for all kontakt med lek eller deilige "mumsiga godis". Det er ikke det at hun stikker av, men heller det at hun ikke kommer helt inn til meg, at hun tusler rundt meg på tur på egen hånd, at hun ikke bryr seg så mye om det morsomme jeg har å tilby (ja, det er skikkelig morsomt!).. Har planer om å bli med på et lydighetskurs med henne, må bare finne et som passer først. ;o) (Og ja, jeg vet hvor hun har dette fra.. bestemoren sin på mor-siden nemlig..)

Siste sommerjobbdag

Jøss, der kom jeg inn igjen. Jeg har altså fremdeles problemer med å komme meg inn på bloggen og hjemmesiden og få oppdatert de. Siste dag på jobb, jeg sitter bare og venter på at en hund skal bli hentet.

Det er litt rart, i går var det en hund i kennelen, pluss en som kom utpå ettermiddagen, og tilsammen hadde jeg ansvaret for åtte hunder, to hester og en ponni. Det føltes som ingen verdens ting! Blir veldig rart å komme hjem og "bare" ha to hunder!

Bølgeaktivitet

Endelig kom jeg meg inn! Det er flere dager siden sist jeg klarte å komme inn på bloggen, og jeg kommer meg heller ikke inn på hjemmesiden..

Siden sist har Tulla vært på fjelltur/telttur med Bjarte og en kompis, Carl, i tre dager. De gikk noen timer hver dag, og ellers hadde de base ved teltet og dro og fisket. Tulla fikk tilbudet om fisk (rå), men den skulle hun visst ikke ha! Hun har aldri smakt det før, i alle fall ikke hel, så da ble det kun oppbløtt frysetørket vom og noen brødskalker på henne.

Den andre dagen på tur hadde Tulla plutselig stoppet og lagt seg ned og ikke villet gå lenger. Bjarte og Carl fikk helt panikk og begynte å fabulere om hvordan de skulle få henne ned fra fjellet, lage båre eller bære henne eller ha henne i sekken eller.. De trodde hun var helt utslitt, noe som i grunnen er litt rart for hun er ikke i dårlig form. Ikke i noe fantastisk OL-form heller, men hun henger da godt med! Hun reagerer derimot endel på varme, men det var ikke spesielt varmt da; overskyet og 15 grader, så de skjønte ikke helt hva som feilte henne. De tok henne med ned til et lite vann rett i nærheten, og på vei dit hadde hun visst kviknet til igjen. Likevel dynket de henne og fikk henne til å drikke. Da de var tilbake igjen der hun la seg ned, gjorde hun det samme igjen. Etter litt intens grubling fant de ut at det sikkert var mosen hun reagerte på. Sånn lys lav som kjennes myk ut for oss med sko på beina, men hvis man tar på den (og den er tørr) er skarp, hard og knudrete. Så lenge de unngikk å gå på denne, gikk Tulla helt fint. Hun har jo litt dårlig potekvalitet, men har aldri reagert på noe som helst slikt før. Urutinert som vi er, hadde jeg selvsagt ikke sendt med potesokker.

Jeg stod i dusjen da Tulla og Bjarte kom hjem, og Aynï var sammen med meg på badet siden hun nettopp hadde fått en veltrengt dusj hun også. Da jeg var ferdig hørte jeg ikke noe til Bjarte og Tulla, og trodde kanskje han hadde gått ut og kanskje også tatt med seg henne. Gikk ut på gangen og hentet undertøy og gikk tilbake på badet og kledde på meg. Ingen Tulla kom stormende, noe hun definitivt ville gjort hvis hun var der, så jeg antok Bjarte hadde tatt henne med på en liten luftetur etter bilkjøringen hjem. Da jeg hadde kledd på meg gikk jeg ut i stuen, og la merke til at Aynï løp bort til lenestolen, hvor det lå noe hvitt og leverbrunt. Det var Tulla, det! Hun ble liggende en stund før hun gadd deise seg ned fra stolen, men da hilste hun hjertelig på Aynï. Jeg bare stod der og måpte, for det tok jammen sin tid før hun gadd å hilse på meg! Det er veldig uvanlig Tulla, men det er vel bare jeg som skjønner det..? Sliten var hun i alle fall, og det er ikke så rart - men jeg tror det holder å si at Tulla endelig har oppdaget at det er fuglehund hun er..

Senere la jeg merke til at Tulla slikket seg endel på ene framfoten. Jeg kikket nøye etter, og fant en liten kul/klump/vorte/blemme mellom de to miderste tærne. Smurte på sinksalve og håper at den forsvinner, men er den ikke borte/blitt mindre til mandag tror jeg vi tar en tur til veterinær. Det kan jo være alt fra et slags gnagsår til et stikk til et frø eller strå som har borret seg inn og laget kvalm til, gudhjelpemeg, furunkulose! Jeg håper inderlig det ikke er sistnevnte, for det er ikke noe særlig. Sånn for sikkerhets skyld, uansett hva det er, har jeg badet labben (pluss de andre forsåvidt) med grønnsåpevann, jeg har klippet rent mellom tærne og prøver å holde det tørt. Hun får ikke slikke på, så jeg har tatt på en av mine sokker og et strikk på labben. I tillegg måtte jeg en tur på apoteket i dag, så da kjøpte jeg en slags spray som tørker ut fuktig hud og holder den typen områder tørre. Den virker også lindrende og kløstillende - perfekt!

Aynï måtte få seg en dusj ja, fordi vi hadde vært ved vannspeilet og badet. Der er det hvit sjellsand, og hun ruller seg jo tørr (tror hun, jeg mener hun blir skitten). Det faller jo av når pelsen tørker, men hun var uansett skitten i pelsen etter masse utetid i sommer, så da måtte vi jo bare prøve den nye shampooen. ;o) Første gang hun ble dusjet i dusjen og ikke i vasken faktisk, og hun sprellet mer enn noen annen hund jeg har hatt, og løp ut gjennom dusjforhenget ved et par anledninger.

Ved vannspeilet kastet jeg pinne i vannet, men det var ikke før vi kom til den borterste stranden at svømmingen løsnet. Hun svømte ved de andre strendene også, men her hoppet hun uti! Boing-boing-boing-boing-plask! Jeg måtte bare løpe med (jeg hadde bånd på henne), for hun skulle virkelig uti! Nå vet jeg hvor jeg skal filme for å vise at hun liker å bade og kan å svømme.. ;o) Møtte endel folk som hilste på henne, og tre-fire hunder. To av dem var valper så de stoppet og lekte sammen med oss. Alle var sjokkerte over at lille Aynï løp fletta av en rottisvalp og en staffordshire bullterriervalp, men det forundrer ikke meg! :D

I dag har det bare vært en hund i kennelen før det kom en til kl fire. Det er jo gørr kjedelig og ingenting å finne på, jo..! Kan ikke folk spre ferien sin litt utover sommeren, så slipper jeg heftige perioder med over 20 hunder, og kjedelige perioder med kun en hund? ;p Men det er jo litt greit å slappe litt av før man tar ferie en dag (tirsdag begynner jeg nemlig på butikkjobben igjen). Men midt oppi all denne kjedingen ringer telefonen, og da braker det løs!

Den nye hesten som nettopp er kastrert, har fått en infeksjon i såret og dyrlege ble kontaktet og skulle kommet i går, og det kunne ikke vente til over helgen. Hun kom aldri i går, så derfor skulle hun kommet i formiddag, noe som heller ikke skjedde. Dermed måtte dyrlegen, som nå hadde tatt ferie, ringe inn resept på et apotek. Da jeg fikk beskjed om å sette meg i bilen og hente ut resepten, var det en halvtime til apoteket stengte, så det var bare å sette på blålysene og komme seg avgårde! Jeg rakk det, men de rotet på apoteket, så jeg ble ikke ferdig før etter stengetid. Men jeg kom i alle fall tilbake med antibiotikaen, og det var det viktigste!

Så skulle jeg gi denne til hesten. Men lille snille søte hesten likte ikke å få piller eller pasta i munnen, så den måtte få sprøyte. Lille snille hesten er en ca 500-600 kg stor varmblodstraver på tre år, så dette skulle nok gå bra! Jeg har aldri satt noe sprøyte før, men en gang måtte visst bli den første. Bandt hesten fast og kjørte sprøyten inn i nakken på den. Jammen gikk det bra! Hesten stod i ro, antibiotikaen ble sprøytet inn i tre omganger (den skulle ha endel), jeg fjernet sprøytespissen og slapp hesten løs. Knærne mine var derimot helt skjelvne..

Gelèbein kurerer man ved å klippe litt hund, så i dag har Tulla fått ny frisyre. Deilig å ha trimmebord å ha henne på, så slipper alt blodet å renne ned i hodet på meg sånn at jeg holder på å besvime når jeg er ferdig. Ellers fikk Aynï trent litt på å stå på bord også, hun skal jo på valpeshow snart!

Hopp i havet!

Aynï regelrett hoppet uti vannet i dag!! :D

Tulla fikk også litt fart på seg da det ble konkurranse om pinnen. Jeg tok med Holly, hun jeg tok imot valpene til, og hun er en skikkelig badehund. De svømte om kapp etter pinnen, men respekterte den andre hvis den andre fikk tak i den først. Aynï svømte nesten ti meter fra land i dag, noe som er det lengste hun har svømt tror jeg. Hoppet gjorde hun også! Så nå må vi finne oss en brygge og trene på å hoppe fra den. ;o)

Bjarte jobber med saken med den eksterne harddisken, sånn at jeg får lastet inn flere bilder, men han har møtt på problemer, så det tar lenger tid enn forventet, dessverre. Bilder av svømmende Aynï ligger altså fortsatt på minnebrikken og venter..

Bading, og tenner, igjen..

I dag har vi grillet ved et vann vi kaller Sing-Sing. Hundene var selvsagt med, og det er en fryd å se Aynï kaste seg ut i vannet med livet som innsats! Hun er blitt skikkelig tøff altså! Tok med kameraet, men det var speilrefleksen, og egentlig hadde jeg tenkt å ta med det andre, for det er det video på (dårlig riktignok, men likevel). Det får bli neste gang.. Hun svømmer bare for å svømme, og hun svømmer etter Tulla, eller Bjarte som også la på svøm. Hun svømmer og henter pinner og hun svømmer etter godis (tørrfôrkuler). Hun svømmer til hun skjelver, stakkars, men da tar hun seg en tur opp på land og får varmen i seg igjen før hun kaster seg uti på nytt. Og ja, jeg mener virkelig kaster seg uti! Hun sparker godt fra, og skyver seg fremover så det både spruter og plasker. Men hun får ikke lov å være med å svømme inn igjen med pinnen Tulla har funnet, den skal nemlig Tulla ha får seg selv - hardt jobbet som hun har for den.

De svømte kjempelenge begge to, men nå er jeg obs på tissingen inne, så Tulla tisset en gang mens vi var der, en gang rett før vi dro ned og en gang når vi nettopp var kommet hjem. Flinke hunden sier jo faktisk ifra når jeg er sammen med henne, da piper hun nemlig litt.

Haha, Tulla la seg nettopp i sengen til Aynï, som jo selvsagt er aaalt for liten for henne. Kanskje hun vil være liten hund hun også? Bjarte har nemlig fått det for seg at han skal lage et lite hus til Aynï, og da Tulla hørte det gikk hun jammen bort til Bjarte og smisket litt, så hun vil sikkert ha hun også.. Nå holder de på å stelle seg og hverandre - Aynï slikker tørr Tulla, og renser ørene hennes, og Tulla renser pelsen til Aynï fri for sand (hun har nemlig rullet seg nokså tørr i sand, hun..) Men de er veldig søte når de steller med hverandre, det er tydelig at de trives i hverandres selskap.

Aynï har forresten nylig blitt stor nok til å hoppe opp i sofaen, så nå hopper hun opp og ned og mellom sofa og stol og puff bare fordi hun klarer. Morsomt. Eh.. Nå slipper nok Tulla aldri unna mer.. Bortsett fra at valpetennene holder på å falle ut da, så da er det nok ikke like plagsomt mer. Akkurat nå falt det nemlig en liten melke-jeksel på gulvet, og Aynï bare ser rart på meg. Jeg tar selvsagt vare på den; har tenner fra både Tulla og Casper, jeg..! Så joda, det skjer mye i heimen for tiden; Aynï utvikler seg med stormfart!

Kråkebollen er badeand!

Våknet med et sjokk i dag - av en bjeffende hund. Den første tanken som slo meg var at shit! hvorfor står det hunder ute og bjeffer når jeg ligger inne og sover?! Har det kommet en eier og skal levere en hund, og så har jeg forsovet meg? Fikk helt panikk, kjempet for å åpne øynene, men skjønte ikke hvor jeg var. Hvorfor var det en hvit skyvedørsgarderobe her? Hvorfor var veggene blågrå? Så gikk det opp for meg at jeg var hjemme, og at hunden utenfor ikke hadde noe med meg å gjøre. Heldigvis. Men så ironisk å bli vekket av hundebjeff, da.. Det viste seg å være nabosetteren som var misfornøyd med noe, og selvsagt gav den seg ikke heller. Bjeff, bjeff, med jevne mellomrom. Så da klokken var 11 gadd jeg ikke mer, og stod opp. Og jeg som hadde håpet på å få sove i alle fall helt til klokken to.. :/

Har sløvet litt, men ellers har energien vært upåklagelig. Har vasket masse klær, ryddet litt hist og her, og vært litt ute i sola når jeg har orket. Etter at vi hadde fortært både grillmat og jorbær med fløte (årets første jordbær for min del), gikk vi ned til elven for å vasse litt. Aynï hadde ingen planer om å vasse - hun skulle svømme! Og hun svømte og svømte, til den store gullmedalje! Jeg er jo i ekstase fordi hun er blitt så glad i å svømme, og kan vel si at mitt mål for henne denne sommeren er nådd. I alle fall ett av målene, hehe..

Aynï har faktisk ikke tisset inne siden vi kom hjem i går, og heller ikke bommelommet. Tulla derimot! Den hunden som sist tisset inne før vi dro, var nemlig Tulla! Og den første som tisset inne når vi kom hjem, var Tulla! Jeg skrev jo at vi skulle ned til vannet og bade, og det gjorde vi. Kastet godis laaangt uti vannet, og Tulla var tullete etter den, så hun svømte kjempeleng og søkte etter godis. Det kommer en god del vann inn når godbitsøk gjøres på denne måten, og det er kanskje ikke noe triks å gjøre det så sent på kvelden. I alle fall; vi var ute fra ca åtte til ti, og da hadde hun tisset tre ganger. Så da jeg begynte kveldsluftingen av pensjonathundene litt etter ti, trodde jeg hun ville klare å holde seg til jeg var ferdig, noe jeg var ca elleve. Men det hadde hun ikke gjort, nei. Foran døren var det en gigantisk dam! Èn ting er valpetiss; de tisser nå litt når de må. Men dette er voksentiss, av en litt stor rase, og voksne tisser ikke inne før det virkelig virkelig er krise, og dermed kommer det jo kjempestore mengder.. Jaja, ikke noe å gjøre med det. Luftet henne igjen, og kjørte hjem. Trodde hun hadde fått ut alt da hun tisset inne, så jeg gikk i dusjen i god tro. Da jeg kom ut igjen var det en svær dam på gulvet.. Jammen godt hun ikke har skrupler for å verken tisse eller bæsje inne. Må man, så må man, er Tullas motto. Og man trenger ikke hyle og bjeffe og pipe for å si fra. Man setter seg kun elegant ned på egnet sted, og gjør det man må. Syns det er betryggende å vite i grunn, noe som også gjør at jeg ikke tror hun går og holder seg til hun sprenges helt, men heller tisser litt før. Selvsagt hadde hun valgt å sette seg foran ovnen, av alle steder (nesten midt i huset, lengst fra alle dører), og der er det en plate som ovnen står på, som tisset hadde runnet under. Flottings! Jammen glad det ikke var hannhundtiss, for det stinker virkelig ekkelt! Tisset igjen ute på tur, og blæren kjentes nok litt merkelig, for hun prøvde å sette seg ned noen ganger og tisse etter at hun hadde tisset første gangen, og da kom det ingenting. Blæren må jo ha vært kjempestor, og så krympet og alt må jo ha kjentes rart ut. Man skal ikke undervurdere mengden vann som hunden får i seg på denne måten! Men det er en flott måte å få i en matglad hund vann på om sommeren. Det samme skjedde i fjor også da vi hadde gjort akkurat det samme, så jeg trodde jeg hadde lært å lufte henne godt, men det hadde jeg tydeligvis ikke. Hyppig lufting, altså! Minst hver halvtime etter litersvis med vanninntak.

Aynï svømte også etter godis i går, og prøvde så godt hun kunne å jafse i seg noen. Litt kaotisk ble det jo, men jeg tror hun fikk med seg noen. Men så fikk hun det for seg at hun skulle konsentrere seg litt mer om å få tak i godbiten, og dermed glemte hun å svømme.. Det førte jo til at hun begynte å synke (ikke sånn at hun var helt under vann, men bakparten fallt litt ned). Stakkars Aynï fikk litt panikk, og begynte å kave med frambeina - de fleste har vel sett en hund gjøre det? Ikke spesielt god svømmeteknikk, og ikke spesielt panikk-dempende heller. På et vis kom hun seg inn til land igjen, men ikke tale om hun skulle uti og svømme mer!

Derfor var jeg litt skeptisk til hvordan det skulle gå i dag, om hun i det hele tatt ville vasse, men jenta svømte jo som en dronning! Bare for å svømme også! Både jeg og Bjarte stod uti vannet, så da tok hun seg en runde rundt oss før hun svømte inn til land igjen. Det var ikke dypt nok for Tulla å svømme, og jeg har bånd på de begge to, fordi strømmen blir lett heftig hvis de først kommer noen meter uti elven. Passer jo på sånn at båndet ikke ligger i vannet og de ikke surrer seg inn i det, og det går greit, for det er jo ikke snakk om at Aynï svømmer så veldig langt enda, selv om det er litt knot når hun skal svømme rundt meg, Bjarte og Tulla og i tillegg ta en runde rundt seg selv.. Gleder meg til å komme til et skikkelig vann igjen, uten strøm, som jeg kan vasse, og kanskje til og med bade i selv også. Fikk tatt bilder av Aynï som svømmer (fra i går), så jeg har bevis, men dataen har så lite diskplass at jeg ikke får lastet de opp. Har satt Bjarte på saken med å se til å komme i gang med å koble til den eksterne harddisken, men sånt tar tid når det er mannfolk det er snakk om..

Fri som fuglen

Oooo!! Bare tre-fire timer til så har jeg fri helt til mandags morgen!! :D Skal bli fantastisk deilig!!

Nå er planen å rydde meg ut av huset, ta en siste liten shining, og gå og bade med mine to små frøkner. Ja, og så jobbe litt, da..

Kråkebolle i vann

Nei, nå klarer jeg ikke å vente lengre! Jeg bare må oppdatere bloggen (ja, jeg har bevisst prøvd å la være..). Tiden flyr, tror jeg i alle fall. Føles ikke lenge til jeg er ferdig her oppe, men det er faktisk over to uker til. Men to uker er nå ingenting i mitt perspektiv; for jeg har jo vært her mye lengre enn det allerede! Og har jeg klart det hittil, klarer jeg vel to uker til. For ja, det har vært drepende slitsomt til tider, det er utrolig mye man må gjøre, og så kommer alle tingene man bør gjøre, og til slutt kommer det lille ekstra. Eh ja, etter det er det vel ting man gjerne "vil" gjøre, med mine egne hunder for eksempel. De har fallt litt i bakevjen et sted, huff og huff. Men de siste dagene har jeg vært flink og tatt de med på tur. Ene dagen gikk vi opp til en myr og fant blåbær og blå bæsj. Sikkert en rev eller noe som hadde spist blåbær. Så da spiste hundene også liksågodt blåbær. Jeg måtte plukke de fleste til de, eller i alle fall vise hvor de var, men etterhvert fikk de da dreisen på det!

Så kom finværet til oss også etterhvert, og da må man utnytte gangavstand til to vann det er fint å bade i (for hundene, alt for hundene..). Jeg har kastet pinner til den store gullmedalje, og til lille Aynï (det ble vel for Tulla også), har jeg kastet tørrfôrkuler. Sånne som flyter og er morsomme å fange i vannet. I går plumet Aynï uti med et uhell. Det vil si; hun var allerede uti vannet, men plutselig mistet hun fotfestet i higen etter en sånn tørrfôrkule, og vips svømte hun! Skulle tro at hvis hun hadde blitt skremt hadde hun ikke fallt uti hele tre ganger til..! :D Jeg klarer jo ikke å styre meg, så jeg hyler og piper og klikker og kaster godis overalt. Det skremte henne tydeligvis ikke det heller, for i dag kastet hun seg faktisk uti to ganger til! Og nå var det etter "bare" en pinne! Og hun svømte mye lenger enn hun hadde trengt, og prøvde å ta noen fôrkuler på veien også. Plutselig fikk jeg en telefon som gjorde at jeg måtte gå, men neimen om verken Tulla eller Aynï hadde planer om å forlate det morsomme vannet! Jeg måtte hale de opp på land ogskyndte meg å klipse båndet på og dra de med meg før de forsvant uti igjen. Jeg er jo bare kjempekjempekjempeglad for at Aynï svømmer! Og så allerede da! Jeg har aldri hatt en valp som har svømt så tidlig før. Tulla begynte jo først da hun var over året, så nå håper jeg at jeg har fått meg en skikkelig kråkebolle - og hun ser ut som en også, når hun er våt! :D

Tennene til kråkebollen faller fremdeles ut som fluer. Nå har hun endelig, takk og pris, mistet en hjørnetann. Det er vi alle glade for kan skjønne. Litt ekkelt har det dog blitt å spise, spesielt når jeg har glemt å la maten ligge til tining lenge nok, og den er halvfrossen og må tygges. Det er nesten ikke verdt det, men hun jobber med saken selv om det tar litt tid. Klart de andre hundene ikke kan få hennes mat, så hun skyndter seg så godt hun bare klarer. Jeg har vært en elendig valpeeier, og kloklipp har helt gått i glemmeboken. Skjønt, jeg har husket det, når det passet som dårligst, men sjelden fått gjort det. Men i går var jeg så gira etter at hun svømte, at da måtte jeg jo bare belønne med en aldri så liten kloklipp. Sliten var hun, så det gikk greit å holde henne i ro. Faktisk var hun riktig så flink, og man skulle ikke tro jeg hadde vært så dårlig på å klippe klør som jeg har..

Innkallingen begynner å sitte også, og vi har fått trent med fremmede hunder, og mens hun leker. Hun er flink og holder seg i nærheten på tur, og spesielt når vi går på stier/skogsveier. Når vi er på større områder, som jorder, løper hun mye lenger bort. Syns det er helt toppers, jeg.

Tulla derimot, hun er litt for lydig. Jeg tror faktisk at kontakttrening kan gå litt over stokk og stein og bli litt for heftig. I alle fall på visse raser som er litt disponert for å holde øye med føreren sin sånn i utgangspunktet. Tulla går fot, hun. Hele forbaska tiden. Og jeg er møkka lei! Så nå har vi henfalt til pinnekasting for å få trimmet Tulla. Jeg gidder jo ikke gå så himla langt eller fort i denne varmen, og siden hun holder mitt tempo blir det lite trening.. Men pinner er gøy, og de kan man hoppe etter, trille ned bakker etter, bjeffe på og løpe og komme tilbake til meg med. Hun er ikke akkurat typen til å bli stressa av det, selv om det kanskje kan høres sånn ut mens det står på, men hun roer seg fint ned når jeg sier det er nok; da er hun tilbake i utgangsposisjon.. Det verste er at jeg håper Aynï ikke lærer det av henne, dette med å gå fot. Joda, det ser jo løøvlig ut, men... det blir lite trim og trening på den måten, annet enn på meg da. (Og jeg skal ha minst mulig trim, jeg.)

Sånn, da gidder jeg ikke oppdatere bloggen mer i dag. Men jeg tenkte jeg skulle komme med en liten opplysning, en liten kuriositet kan man kanskje si. I sommer har jeg nemlig passet hele 21 cairn terriere. Mange av de fra samme oppdrett som Aynï, men også noen fra andre oppdrettere. Det som går igjen ser jeg, er at de som kommer "herfra" er mye mer glade i mat enn de andre. De fleste kaster seg over maten sin når den blir servert, men selv de som ikke gjør det kan man bruke vanlig tørrfôr som godis på. De som ikke kommer "herfra" er mindre glad i mat, roligere/daffere, mindre terrier og mer "vanlig hund". De er heller ikke fullt så hengivent interesserte i folk. Så, det var dagens opplysning.

Stikkord

Stikkord:

• opptil 25 hunder i helgen, pluss mine egne to som alle sammen skal ha sine turer og generell aktivisering og lufting
  
• tett do på torsdag
  
• som førte til tett vask på fredag
  
• som førte til tett dusj en gang imellom der
  
• som førte til tette rør i hele huset
  
• så kom rørleggeren og helte i noe flott nedi slukene
• så sprutet det kloakk opp langs veggen
• og vasken og doen var helt fulle av kloakkvann
• så rant det ned etter ett døgn, så da tørket det - flott med mørk brun dass og vask
• så kom en annen rørlegger og staket rørene
  
• i dag var det plutselig oversvømmelse i kjelleren med kloakk og vann
  
• for det viste seg å egentlig være full septiktank
• tørket opp nesten 90 liter vann
• og vasket bort kloakken, i alle fall det meste
  
• tisser ute for tiden (jeg er blitt stueren)
  
• opp kl 0600
• hjemme igjen ca 2340
• mellom der en gang skal jeg dusje, sove og kanskje spise litt
• nå kan jeg "slappe av" med "kun" 18 hunder, pluss mine to
• 5 års bryllupsdag på lørdag som var
• kjennes ut som om jeg har promille i noe både om morgenen og om kvelden når jeg kjører hjem - det kan umulig være sunt?
  
• er dødelig sliten, tror neppe jeg overlever. Farvel.
  

Opplysningen, værsågod!

Bare sånn til ren opplysning: de aller fleste av oss er veldig glade for tiden. Tennene til Aynï faller ut som fluer! Hun selv virker derimot litt snurt; "hva skal jeg bite med nå da?!" virker det som hun tenker, og dermed sturer hun litt. I går mistet hun en tann, og i forrigårs mistet hun minst to. Hun har tilsammen mistet fem tenner, og jeg vet ikke helt når de to første fallt, men de er i alle fall ikke igjen i munnen hennes! Foreløpig er det kun framtennene som har fallt ut, men alle hjerter gleder seg til hoggtennene drar sin kos! :D På morgentur her en dag, fikk hun det for seg at hun skulle hoppe opp og henge seg fast i buksen min. Det er sjelden hun gjør det lenger, og i alle fall ikke ute, men det var nå i alle fall innfallet som kom da. Hun hoppet, grabbet tak med munnen, før man nesten kunne høre et aldri så lite "sshk", og dermed slapp hun taket momentant. Så stoppet hun og stod bare der og så litt rart på meg. Antageligvis var det en tann som hang seg fast og løsnet litt. Hun er også blitt litt tilbakeholden i matveien, det vil si; hun tenker seg godt om før hun hogger løs på noe, og bruker litt lengre tid på å spise enn til vanlig. Ting som må tygges mye kan heller lekes med en stund før hun går til verks. Er forresten sikker på at hvis jeg kammer ut ørene til Tulla vil jeg finne de to tennene som mangler, de tre andre har jeg lagt i et eggeglass. ;o)

Og siden vi holder på med allmennopplysning: Livretten til Tulla er ertestuing. Det er faktisk helt sant. Når vi har hatt ertestuing til middag, er hun helt rabiat etter å få slikke restene. Er det endel igjen, hogger hun innpå og man skulle tro hun aldri hadde sett mat før i hele sitt liv! Etter en kjøttkakemiddag la jeg litt ertestuing i skålen hennes, og også i kråkebollen sin skål, som de fikk servert til kvelds. Satte skålene på gulvet og tuslet litt rundt på kjøkkenet og ryddet. Dessverre var jeg så uheldig å komme borti skulderen til Tulla mens hun spiste (noe som ikke er så uvanlig egentlig, siden de står på kjøkkenet og spiser), men hun knurret! Jeg fikk helt sjokk - Tulla har aldri, aldri noensinne knurret til meg før! Hun løftet ikke hodet fra skålen, men fortsatte å kaste i seg ertestuingen (som er vanskelig å kaste i seg siden hun spiser av en spanielskål). Da jeg kom meg fra sjokket, etter ca fire sekunder, kom jeg fram til at hun måtte ha trodd det var Aynï som kom borti henne mens hun spiste; jeg kan ikke skjønne annet! Men bare for å være sikker måtte jeg jo prøve det ut, og dultet "tilfeldigvis" borti skulderen hennes en gang til. Ingen knurr. Strøk henne over ryggen; ingen knurr. Puh! Sånt har jo aldri vært noe problem før; hun har jo aldri knurret på meg, så det hele var nok bare en misforståelse. Jeg har forresten ikke for vane å klappe hundene når de spiser, men begge godtar at jeg kommer borti de. Derimot vil de helst ikke ha den andre hunden i matfatet sitt, og det er helt i orden for min del. Men altså; ertestuing er skikkelig digg! Aynï på sin side, har som livrett ett eller annet som finnes under klubbhuset. Om det er uglespy eller muggen kattebæsj er ikke helt godt å si, men hårete og på størrelse med en mus er det i alle fall. Og ikke snakk om at jeg får lov å prøve å finne ut hva det er! Glugg! så er det borte vekk! Så vi lever i spenning.. Alternativt, for å nevne noe helt konkret, så er vel kattemat i porsjonsposer en stor slager for Aynï.

Sånn; dagens siste opplysning: Tulla begynner å bli ganske så normal igjen. Pulsatillaen har fungert ypperlig! Nå er hun seg selv igjen, så vi skal vel snart slutte med den. Gikk tur med jentene i dag, og de løp og herjet hele turen! Tulla hadde masse energi, selv om det var varmt og sola gjorde meg rød.. :o)

I'm alive.

Joda, jeg lever. Men bare såvidt. Lurer på om jeg skrev de samme ordene på samme tid i fjor? Jeg har, som noen kanskje har skjønt, begynt å jobbe på pensjonatet. Jobber foreløpig bare på dagtid, men snart er det "hel døgns stilling". Blir ferdig med dagen der oppe en gang mellom halv fem og åtte, litt avhengig av hvor mange hunder som er der og diverse andre ting. Er dødelig sliten når jeg kommer hjem, og orker knapt å spise middag før jeg vil legge meg. Så med andre ord har jeg veldig dårlig samvittighet for alt jeg ikke får gjort. Klarte å støvsuge stuen og gangen, men det måtte jeg dele opp på to kvelder. Ellers vet jeg det er mye, mye jeg burde gjort, som jeg ikke har ork til. Tenker mye på det, og de som savner en lyd fra meg; jeg håper dere forstår hvorfor.

En liten oppdatering på hundene: Aynï bor inne om dagene, mens Tulla holder til i bilen eller i kennelen hvis det er ledig plass der. Det er mer enn i orden av Aynï blir preget av de hundene som bor inne for å si det sånn, så det er bare toppers. Tulla er litt på kollisjonskurs med sjefen i huset, så derfor bor ikke hun inne. Dessuten er hun innbilt. Neida, Galastop'en virket visst ikke likevel. Og hun er verre enn noensinne! Hun går og luffer bak meg, og har slett ikke lyst å være med på noe tur av noe slag. Eller, hvis vi går alene bare jeg og henne er det litt mer greit, men kommer jeg dragende med en annen hund, uansett hvor snill og grei den er, så gidder hun slett ikke være med! Hun går, og subber bokstavelig talt beina i bakken, stopper opp og venter til vi har gått fra henne med 10-20 meter, før hun kommer travende etter - veldig lite engasjert. Går vi bare jeg og henne går hun i det minste fot og ser pent opp på meg - da gjør hun jo noe!

I går tok jeg med Tulla på tur med en borzoitispe hun kom veldig godt overens med i fjor (eller forfjor), og en grei cairn. Vel, cairn'en er veldig grei med den sarte borzoien, men jeg lurer på om han har misforstått noe. Tulla lukter sikkert ett eller annet nå som hun er innbilt, i alle fall virket det som om han trodde hun hadde løpetid. Veldig stressende for Tulla med andre ord, og meg også. Det gikk greit så lenge de var løse på et gedigent jorde, da holdt Tulla han på avstand med letthet. Han er grei på signaler egentlig, men da han kom i bånd brydde han seg ikke mer om hva Tulla eller jeg sa. Så da holdt Tulla avstand. I begynnelsen gikk hun 10-20 meter bak oss, før hun tok oss igjen da vi stoppet og så gikk hun forbi. Vi gikk ned til et vann, jeg kastet en pinne til henne som hun motvillig hentet. Så ble hun stående i vannet på en sånn dybde at cairnen ikke nådde ut til henne. Etter en stund gikk vi. Men Tulla ble stående! Hun ble stående i flere minutter før hun kom diltende etter, og sånn holdt hun det gående resten av turen. Hun nektet å komme da jeg ropte på henne, for hun ville jo ikke bort til den ekle cairnen; selv om jeg holdt han i kjempekort bånd når hun kom så trodde hun vel ikke jeg klarte å holde han. Vi tuslet videre hjemover over jordet igjen, og Tulla holdt seg 2-3 HUNDRE meter bak oss! Jordet bølger og ruller seg bortover og er veldig pent, og da vi kom ned i en dal kunne jeg se Tulla på en topp. Da vi var på neste topp kom hun luffende etter. Hver gang jeg snudde meg så jeg bare Tulla som stod og kikket på oss langt der i det fjerne. Vi gikk gjennom et lite skogkratt på vei "hjem", og da vi gikk inn stod Tulla på en jordetopp og speidet etter oss. Da vi var kommet ut av krattet og 50m lenger bort, stod hun plutselig i skogkanten og så etter oss. Det var kjempeskummelt. Hadde det ikke vært min hund, og hadde det vært en doberman for eksempel, hadde jeg blitt livredd! Hun var skikkelig creepy og skummel, og var helt rå og mørk i blikket, samtidig som hun var sedat. Merkelig fenomen.

Uansett, siden hun er så ille som hun er nå, rådførte jeg meg med oppdretteren til Aynï, og satte Tulla på homeopati; Pulsatilla D30. Håper det hjelper, selv om homeopati i forbindelse med innbilt visstnok virker best forebyggende. Aller mest lyst har jeg til å slenge hele hunden på et operasjonsbord!

Aynï har levd glade dager med to stk valper; herjet og kost seg. Men i går og i dag ble de hentet av sine nye eiere, så nå møter hun kjedelige dager fremover. Har trent innkalling med henne mens hun lekte med valpene, og hun var veldig flink og kom hver gang jeg klappet. Ellers var hun med på tur en dag med Tulla og en hund til (moren til valpene), og det syns hun var helt toppers. Valpebitingen har gitt seg veldig i det siste forresten. Hun har sjelden tygget på ting inne bortsett fra "lovlige" ting, men hun er ikke så fæl til å bite i hender og føtter mer, og Tulla har også fått slippe mye tull, noe hun sikkert syns er helt okei.

Ellers forundrer det meg mye ting med pensjonathundene. Folk som leverer hunder med helstrup og flexibånd (generelt blir bare flere og flere hunder levert med flexi), at så mange hunder er enten feite eller bortskjemte og tynne, eller alle de hundene som har stygge uvaner og dårlig oppdragelse, som har fått lov til å utvikle skikkelig nasty oppførsel ovenfor andre hunder, eller de som er så bortskjemte at det ikke skulle vært lov! Tyggebein med leverpostei hver kveld! En stor og to små godbiter etter maten og når h*n legger seg. Leverpostei i maten. Leverpostei på skive til frokost og tyggebein annenhver kveld. 5 målebeger mat i stedet for 3 som egentlig står på fôringsveiledningen (og hunden veier minst 10 kg for mye), og det er ikke rart at hunden har fått HD grad D og at den i tillegg plages med leddgikt pga overvekt, eller at den holdt på å svime av i dag da vi gikk tur; en hund på under 2 år altså. Hunder som flyr på andre hunder som nærmer seg en dør eller en port er heller ikke særlig trivelige, eller hannhunder som ikke har lært å respektere og oppføre seg blant tisper; grisete hannhunder er noe av det verste jeg vet og det er virkelig eiers ansvar å lære hunden å ikke suge seg fast "der bak". Makan. Fysj. Men de fleste er snille og greie og oppfører seg fint bare de blir minnet på hvordan "fint" er, og nesten alle sammen kan løpe litt løs på det store jordet, og det er jo flott. Dessuten går de fleste brukbart pent i bånd, så jeg slipper å bli ødelagt av sånne filleting i alle fall.

Nei, nuh skal jeg legge meg. Tidlig opp i morgen! Håper de som savner referat og bilder og det som verre (?) er, har litt tålmodighet med meg.. *host*