Mammadalten og dalten av en mamma på utstilling

Hvor skal man begynne? Jeg er tydeligvis ingen heftig blogger, haha!

Orklahallen: Både Tulla og Aynï skulle stilles samme dag. Oppdretteren til Aynï var hyret inn som handler på de begge to, men så viste det seg at hun hadde dobbelt og trippelt-booket seg, sånn at hun ikke kunne gå med Aynï. Jaja, Aynï er ikke den verste å gå med, så jeg gikk med henne selv. Hun oppførte seg eksemplarisk, og stod som et fjell på bordet! Flinkeste Aynï, det! Resultatet ble likevel nr 3 i klassen, og kritikken finnes under Aynï-utstillingsresultater, på hjemmesiden. Det store problemet kom da Tulla plutselig skulle i ringen samtidig. Trude var jo opptatt, og jegvar opptatt - så hvem skulle gå med henne?? Vi huket tak i innehaveren av Brocaire's kennel, tidligere oppdretter av cairn. Hun fikk slengt Tulla og båndet i armene, jeg børstet raskt over henne og sendte med noen godbiter mens vi løp til hver vår ring. Selvsagt var ringene så langt fra hverandre som overhodet mulig, men det var kanskje like greit. Ting gikk kjapt, og jeg rakk ikke å gi spesielt mange instruksjoner før de løp avgårde. Aynï ble først ferdig i ringen, og jeg kastet henne inn i buret mens jeg løp avgårde for å se på Tulla. Hennes klasse hadde nettopp entret ringen, og var på sin første runde rundt.

Dessverre hadde jeg ikke fått tid til å si at Tulla måtte stilles opp før dommeren kom, noe som førte til at hun trakk seg litt. Vi har jo trent på at hun skal bli stilt opp, og at det DA skal være okei å bli tafset på av dommere. Men men, man kan ikke vri hjernen i småbiter for sånne ting.. Tulla fikk rødt, men en god kritikk. Det vil si; det negative stemte og var helt på sin plass, mens det positive var kanskje overraskende positivt! :D Jeg var jo veldig spent på pelsen, som var stelt etter alle kunstens regler, men likevel var den jo nedrøytet. Glansfull var det eneste som kunne beskrive hvordan den så ut, det lille som var igjen av den.. Men dommeren likte pelsen, så da så!

Tulla vant åpenklasse, men uten CK. CK ble holdt tilbake fordi hun hadde trukket seg. Helt på sin plass - og en dommer etter mitt hjerte! :o) Jeg har jo forstått at de kan trekke pga manglende/nedrøytet pels, men der mener jeg at en hund er en hund, og røyting er en helt normal hunde-greie. Da er det mye verre at de trekker seg, for sånt skal de strengt tatt tåle. Og det er viktigere at en hund er stødig i ringen, enn at pelsen flagrer til alle kanter. Så han vil vi gjerne stille for igjen ved en senere anledning. Så spekulerer vi ikke i hva som kunne ha skjedd dersom hun hadde blitt stilt opp før dommeren kom..huffhuff.. *slå hodet i veggen for å få tanken ut av hjernen*

Da de var ferdige, var det en stykk veldig glad Tulla som møtte mamman sin utenfor ringen. Hun hadde kikket litt etter meg, men ellers gikk det greit.

Vi har som sagt slitt litt med fraværende pels, og gått til det ekstreme for å få den tilbake. Et stort egg til frokost hver dag, ølgjær og diverse piller som skal stimulere pelsen har blitt dyttet inn i det store gapet. Badet ofte har hun også blitt, for det skal visstnok være bra for å få mer underull. Alt i alt har det hjulpet, selv om jeg såklart er litt usikker på nøyaktig hva som har hjulpet? I full pels er hun dog ikke enda, men nå slapper vi litt mer av, for nå er NKK Hamar også over.

Vi hadde nemlig meldt på til full helg, vi. Agility på fredag, Aynï på lørdag og Tulla på søndag. Fredagen var jeg spent på; for Tulla hadde ikke trent agility på over to (2!) måneder! Hindrene er ryddet bort for vinteren, så vi har heller drevet med andre ting. I tillegg har hun aldri gått agility innendørs i hall før, så jeg trodde mildt sagt hun kom til å ikke skjønne at det var agility vi skulle drive med. Men hun skjønte! :D Hun fikk hoppe noen hinder på oppvarmingsbanen, og dermed var hun klar. Underlaget var gressmatte, og temmelig glatt sådan. Farten ble aldri den helt store, men jeg klandrer henne ikke - hun hadde vel de fleste odds mot seg der, med tanke på lite trening, dårlig underlag, og første gang inne i hall. Hopp ble feilfritt, bortsett fra tidsfeil. Et bra løp, men vi hadde mye fart å hente. Etter forholdene fornøyd.

Vanlig agility kom etterpå, og det begynte lovende. Men nederst på første langside skulle Tulla inn i en buet tunnel som lå i hjørnet. Akkurat idet hun skulle til å løpe inn, satt det noen en halv meter fra ringen og begynte å pipe med pipe-dyr. Pip-pip-pip-pip. Tulla trodde kanskje hun var ferdig? I alle fall fallt hun helt ut, og klarte ikke å hente seg inn igjen. Jeg avbrøt og gikk ut av banen. Jeg skulle ha brutt litt tidligere enn hva jeg gjorde, men man lærer så lenge man lever. Jeg var skikkelig, skikkelig sint. Folk skal få pipe så mye de bare orker med pipedyr rett utenfor ringen, men da skal de pinadø gjøre det hele forbaska tiden, ikke bare akkurat idet en hund kommer forbi!! Jeg var så sint at jeg holdt på å eksplodere - og det er sjelden jeg blir så sint altså! Skulle nesten tro noen hadde gjort det for å prøve å ødelegge for oss.. Ellers var jeg fornøyd med banene; de var akkurat passe enkle, og kunne faktisk ha vært litt vanskeligere for vår del, spesielt med tanke på underlaget er det ikke noe særlig å ha fartsbaner, men heller tekniske baner. Men altså; 1. premie og 3. plass i hopp skal man være stolt over! :D

Lørdag: Jeg hadde fikset handler til Aynï, siden jeg av erfaring vet at hun viser seg bedre med andre enn med meg. Men handleren min (Benedicte) var veldig opptatt av at Aynï ikke holdt halen sin helt korrekt, og ville at jeg skulle vise hva hun kunne gjøre for å få den mer opp. Jeg viste, og jammen sann kom ikke halen opp! Benedicte prøvde, men Aynï holdt faktisk halen bedre med meg! :O Helt utrolig! Det førte til at fire minutter før vi skulle i ringen, ble det bestemt at jeg skulle gå med Aynï. Jeg blir ikke så nervøs når jeg går med henne, for jeg vet hun oppfører seg som en drøm, men det var litt skummelt likevel. Nr 3 av 3 i juniorklassen, med god kritikk ble resultatet. Jeg vet at disse linjene hos cairn er sent utviklet, så det var helt i orden. Uansett er hun jo nettopp fyllt 9 mnd, så det skal litt til å hevde seg. ;o) Jeg synes bare det var interessant å vite at hun fikk 1.premie - da vet jeg det, liksom. ;o)

Søndag: Tullas tur i ringen. Benedicte skulle handle, og hadde trent på å stille opp, løpe med og la Tulla bli tafset på av andre, både med og uten meg tilstede. Det hadde gått helt supert. Vi hadde forhåpninger om rødslufse, men trodde vel kanskje mer på en blå, pga denne pelsen altså.. Litt før de skulle i ringen, tok Benedicte med seg Tulla inn i folkemengden, og mens de var borte, snek jeg meg opp på tribunen for å se mer. Vi følte dette var den mest skånsomme måten å gjøre det på for Tulla.

Veeeel.. Tulla entrer ringen, og foreløpig går alt ganske greit. Men etterhvert som tiden går, blir hun bare mer og mer opptatt av hvor jeg hadde tatt veien. Benedicte klarer å stille henne opp så lenge Tulla får stå og se mot stedet hun sist så meg, men da de skulle løpe opp og ned fra dommerbordet, var det tilfeldigvis i retning "stedet". Hun galopperte mot "stedet" og var klin kokos, men travet pent tilbake igjen. Da Benedicte skulle stille henne opp foran dommeren, ble det helt feil vei for Tulla, som da begynte å vri seg, flytte på føttene og se helt andre veier.

Jeg satt på tribunen og vrei meg bare mer og mer - dette gikk jo på dunken!! Fant ut at jeg skulle gå ned og vise meg for Tulla, så kunne hun stå i ro og se på meg mens dommeren skrev blå-sløyfekritikken sin og så var de ferdige i ringen. Alternativet ville jo vært KIP, pga måten Tulla oppførte seg på. Nåja. Det skulle jeg vel kanskje aldri ha gjort. Tulla ble helt tullete (derav navnet kanskje?) da hun så meg. Begynte å pipe, pipingen gikk over i pistring, og pistringen gikk over i febrilsk bjeffing. Prøvde å si "STÅÅÅÅ!" til henne i skikkelig streng tone, men det prellet av som vann på katta eller noe sånt. Hun hoppet mot meg, kavet med frambeina og var i det hele tatt en liten dritt, hehe. Det gjorde ikke saken bedre at jeg prøvde å gjemme meg -uuæ! mamma ble borte igjen! - og mens jeg stod nedbøyd bak noen folk, var det noen svensker som lurte på "er det en choco dots?" "Heh-hehh.. jaa..??" svarte jeg, og de bare gliste; "hon er glad i sin mamma!". Ja, hun er det. Veldig glad i sin mamma..

Folk snudde seg, jeg rødmet og ville helst forsvinne langt ned i et sort hull og ikke komme opp igjen før i 2078. Ringsekretæren brøytet seg frem gjennom folkemengden og lurte på om ikke jeg kunne komme og stille henne selv? Det var jo tydelig at det var min hund, liksom??! Heh, ja, min hund, ja.. Ville jo nesten ikke erkjenne meg det da, men jeg tror ikke noen ville trodd noe annet.

Før jeg rakk å tenke mer, stod jeg i ringen med Tulla - hoppende glad for å se meg. Prøvde å stille henne opp, men Tulla var glad.. Prøv selv å stille opp hunden med en gang du kommer inn ytterdøra etter å ha vært på jobb - det er neimen ikke lett - og akkurat sånn var det! Jeg var skikkelig streng med henne, og etterhvert fant hun seg da i å bli holdt. Og vi stod og vi stod. Dommeren snakket og snakket, og jeg husker jeg tenkte; dette kan umulig bli en KIP, for da hadde jo bare dommeren trengt å skrive at hunden oppfører seg teit, trenger mere ringtrening og pels, og kastet oss ut av ringen. Jaja, en lang blåsløyfekritikk, da.. Men så kommer dommeren omsider, tar meg i hånden og jeg får en rød sløyfe. RØD??! Hallo, liksom? "She's a bit more relaxed now.." sier hun, og smiler. Jeg gliser fårete tilbake, og hoster frem noe som skal ligne på en forklaring eller unnskyldning..

Vi løper runden vår i ringen, og havner bakerst i køen av de som venter på å bli bedømt. Deretter faller jeg litt ut. Jeg fokuserer på å stille opp Tulla, og får høre av noen utenfor ringen at hun står pent. Jeg bruker masse tid på å stille henne opp enda mer, belønne, stille opp igjen, osv, før jeg omsider kikker opp og ser at den siste åpen-klasse-tispa står foran dommerbordet og får kritikken sin skrevet. Ser bak meg: tomt. Huh? Jeg begynner å lure på om jeg har gjort noe galt, og kanskje skulle stått utenfor ringen og ventet sammen med de andre? Jeg snur meg og spør noen som står utenfor ringen om jeg egentlig skal være her?? Joda, det skulle jeg, for jeg hadde fått rødt, og de andre hadde blitt sendt ut med blå. Jeg ser vel ut som et spørsmålstegn og krussedull og alfakrøll og semikolon på en gang, men skjønner at dette har jo ikke gått så ille after all.. ;o)

Det ender opp med meg og den siste tispen som også fikk rødt, i konkurranseklassen. Vi løper og stiller opp, dommeren kikker og gransker og får oss til å løpe en gang til. Da hun stopper oss, er jeg og Tulla fremdeles først, og jeg får nok en rød sløyfe, men også en rosa. Rosa.. er ikke det CK, da?? Jeg jubler, og vi går ut av ringen. Først da bryter jeg vel helt totalt sammen, tårene kan jeg ikke kontrollere, de bare kommer. Dumme, dummeste Tullan min - mammadalten over alle mammadalter, med sin dalt av en mamma - vi har klart å få en CK! Og vi som trodde på blått, eller i verste fall KIP idet det stod på. Jeg er overveldet av sjokk, vantro, skam, glede, lettelse av å være ferdig i ringen (så langt i alle fall), og litt sinne for at Tulla var teit, men mest glede for at det gikk bra og vi overlevde dette også. På Norsk Vinnerutstilling på Hamar, liksom. Dumme fjolsene oss.. Det var utrolig koselig å få så mange gratulasjoner og klemmer etterpå, og jeg tror nok folk kjente igjen litt "spaniel-fakter" i Tullas lille opptreden, og følte med oss.. Tusen, tusen takk! :D

I BTK ble vi uplassert, men det var god konkurranse i ganske mange champions, så det var selvsagt helt korrekt. Tulla begynte vel å bli litt lei også merket jeg, så jeg fikk ikke stilt henne opp så godt som jeg hadde villet. Men vi kommer tilbake sterkere neste gang! For Tulla er sjefen, og hun har bestemt at skal hun på utstilling, så skal mamman hennes handle henne! Noe annet kommer faktisk ikke på tale.. Jeg på min side får bare takle mine frynsete nerver og skakk-kjørte mentalitet, og hoppe i det. Jeg kan i alle fall tenke at verre enn dette kan det umulig gå..!!? Og har jeg handlet mammadalten min på Hamar, klarer jeg alltids å handle henne alle andre steder, eller hur?

God underholdning var vi i alle fall (noen må jo stå for det også, ikke sant?), og kritikken var bra. Nice coat, mente dommeren (jippi! alt strevet lønte seg!), og exellent body. :D Det eneste jeg reagerte litt på, var kommentaren om at hun "could have much stronger muzzle", for jeg synes at Tulla er ganske grov i "muzzeln" sin..? Kritikken i sin helhet finnes under Tulla-ustillingsresultater, på hjemmesiden.

Og for de av dere som lurer: ja, jeg er fullstendig klar over at vi kunne fått KIP. Med rette. Dommeren var en meget tålmodig dame, all ære til henne for dèt! Får vi sjansen, vil vi gjerne stille for henne igjen (hvis vi tørr etter dette oppstyret da, haha!). ;o)

Optimismen lenge leve!

Tidligere i uken her tenkte jeg at nå skal Tulla trimmes - og begynte å kjøre opp til et vann hvor vi av og til er sånn at hun får svømme. Svømming er jo utmerket mosjon, men jeg var litt skeptisk til hvordan det skulle gå nå, siden det var litt kaldere enn i sommer, når vi vanligvis har pleid å være der. Som sagt så gjort; jeg kjørte oppover. Og oppover. Og motet sank for hver hundre meter lenger opp jeg kom. Det ble kaldere og kaldere, og selv om gradestokken hadde vist nesten 10 grader da jeg kjørte hjemmefra nede i dalen, var det jammen santen snø når jeg kom til toppen! :O Men ikke for det; vi kjørte videre likevel, vi. Kanskje var det greit ved vannet?

Nja, det var i alle fall ikke is på vannet (akkurat der i alle fall), og snøen hadde ikke lagt seg i skogen rundt vannet heller. Optimistisk som jeg hadde vært, lot jeg henne likevel få bade litt. Hun gikk uti, men det var tydelig at det var kaldt, ja! Og på vei tilbake til bilen er det kanskje ikke noe særlig at en våt hund ruller seg i snøen, så dette ble nok årets siste badetur.. :o(

Dagen etter var likevel optimismen tilbake på topp. Og den dagen skulle vi sykle! Kjørte oppover til Line hvor sykkelen er parkert, men måtte vel igjen se fakta i øynene - kaldt, rim og isete! Men likevel; optimismen levde ennå i beste velgående, kanskje var det ikke så isete på grusveien jeg hadde tenkt å sykle, siden det ikke kjører noe særlig med biler der? Så jeg fortsatte likevel, spente Tulla foran sykkelen og satte avgårde (på is, ja..)! Vel, det skulle vise seg å ikke være så fryktelig lurt. Èn ting er at det var is, en annen ting var at bremsene hadde speiket. Og is og ingen bremser er som kjent ingen god kombinasjon. Så det var en stykk litt mindre optimistisk eier, og en stykk veldig skuffet hund som luffet (??) tilbake til bilen. Vinteren har definitivt meldt sitt inntog.

Det er vel ikke helt rett å si at Tulla luffet, for det gjorde hun slett ikke. Hun var GAL! Hun elsker å trekke meg på sykkel, og for de som har sett trekkhunder i spann starte opp, så er hun like ille! Hun hyler og kviner og kaster seg frem i selen i overivrig forventning om det som kommer. Hun bjeffer og er vill av energi før vi starter, så dette er absolutt noe som falt i smak hos henne, og som vi må fortsette med når sommeren atter en gang kommer. Men det er jo en stund til, så nå håper vi bare at snøen kommer og blir liggende og fin å gå på ski på. For når man ikke kan bruke sykkel, må man ta skiene fatt. Hun fikk en skitur eller to i fjor, og det var visst også gøy. Men denne tiden som er nå er sånn "midt mellom to goder"; dvs at man kan ikke sykle, men det er heller ikke nok snø til å gå på ski. Hva skal man ta seg til da??

Aynï er fremdeles hengiven og søt. Hun er blitt en så utrolig trivelig hund, og nå funker det virkelig mellom oss! Jeg er kjempeglad - og optimistisk! :D Og jeg har bestemt at det skal ikke ha noe med løpetiden å gjøre, så det så nemlig!

Var ute og gikk tur med Aynï og trente kontakt og sitt en dag. På vei hjem stoppet vi og snakket med naboen som holdt på å legge om til vinterdekk. Han hadde en sånn dings som skrur knottene automatisk (doh, jeg aner ikke hva det heter og jeg er ingen mekaniker!), og disse kan som kjent til tider bråke endel, og smelle skikkelig når de har skrudd muttrene fast. Temmelig høy lyd, og kanskje noe noen hunder ville reagert på. Jeg og Aynï stod et par meter unna, og hun tagg godis av meg. Var helt på styr og hoppet på meg, peip og søyt og faktisk til og med bjeffet (første gang det har skjedd)!! Når det smalt i verktøyet til naboen, brydde hun seg døyten, hun leet ikke på et øre engang! Å, jeg er så fornøyd! Det er jo lovende med tanke på skudd og fyrverkeri og sånt, og jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til å ta MH på henne! :D