Matvraket mitt..

Nettopp kommet hjem fra jobb; jeg åpner døren og hundene kommer meg blidt imøte. Tar av meg jakken og på med hundejakken, og da legger jeg merke til Tulla - hun er ganske enkelt blitt drektig!! :O Hun var så feit og ribbeina bulte ut.. Ååååånei!! Kikket inn i gangen, og joda! der står soveromsdøren på vidt gap. Jeg husker godt at jeg lukket den før jeg gikk, for jeg vet at der står kofferten min fra Tromsø med fôrprøver i, og for at hun ikke skulle få tak i de, lukket jeg døren før jeg dro på jobb.

Enten har hun åpnet den selv (noe som i tilfelle vil være første gangen), eller så har Bjarte vært innpå soverommet og ikke lukket døren etter seg etter at jeg lukket den. Går ut på tur med de, og Tulla skal bort til alle sølepytter for å drikke, men alle sølepyttene er is.. Kommer inn igjen og går inn på soverommet for å sjekke ut skaden. Jeg hadde kjøpt en bøtte med godbiter, pluss alle fôrprøvene jeg fikk med meg (tørrfôrprøver er nemlig snaskens godis syns Tulla, og så er det jo litt mer sunt enn pølse og sånt i lengden). Jeg trodde ikke hun hadde fått opp bøtta, for den sleit til og med jeg med, men joda - den var brutt opp med makt! Ikke vet jeg om hun har bitt seg igjennom eller bare filleristet den, men i alle fall hadde bøtten hull i bunnen, kofferten hadde litt godbiter igjen rundt omkring og litt igjen i bøtta, men ellers har Tulla spist rubbel og bit. Kikket på bøtta for å se hvor mye den inneholdt (jeg brukte jo veldig lite i Tromsø), og den skulle være 2kg. Nå er den et par never igjen, og jeg vedder hatten min på at Aynï ikke har fått en smule engang!!

Blæh og argh og dobbelt-grr! Tulla vraltet etter meg på tur, fikk gjort fra seg litt (takk og pris for at hun ikke blir dårlig i magen av sånt!), men det var jo fryktelig unødvendig syns jeg! Fylte opp vannskåla (for den var tom), så nå har hun drukket litt. Må følge med på hvor mye hun drikker så det ikke blir for mye.. :/

Sist gang hun gjorde noe slikt, spiste hun omtrent like mye; frolic-lignende godis var det da. Gikk bra da også, det kom ut på ett eller annet viset. Hun kastet heldigvis opp endel da (sju bajseposer for å være nøyaktig), men da var det jo en god del mer salt enn hva dette er. Uff, håper det kommer ut fort, skikkelig kjipt når hun er sånn. Kan jo ikke mosjonere henne noe særlig i dag, kan tenke meg det ikke er så deilig å løpe med magen full av nesten 2kg godbiter! I morgen kommer det hundemassør hit, så om det ikke har kommet ut til da, så får i alle fall dèt fart på systemet..! ;o)

Aynïs MH-resultat

Da gjør jeg slik jeg gjorde med Tullas MH; går gjennom hvert punkt og kommenterer. (Skjemaet er forresten lagt inn på hjemmesiden.) Tallene i parantes er "scoren" hun fikk.

Moment 1 Kontakt (4, 4, 3): Hun oppførte seg helt normalt, tok kontakt når jeg gjorde det. Hun ble gjerne med dommeren, noe jeg selvsagt hadde forventet - billige lille ****! :D Neida, det er flott! ;o) Hun taklet selvsagt håndtering også, og svarte ikke med kontaktatferd slik jeg gjettet.. Men man kan aldri vite..

Lurer på hva dommeren sier til henne?

Moment 2 Lek (4, 4, 5): Med en gang hun så filla visste hun hva hun skulle gjøre; fange og henge. Jeg synes hun startet med en gang, men så har jeg vel ikke sett en hund med score 5 på det punktet, så jeg vet ikke hva jeg skal sammenligne med oppad. Men hun greip, hun hang og hun rykket til - typisk Aynï; lek er kjempegøy!

Moment 3 Jakt (4, 2): Lilleharen.. Jeg trodde ikke hun skulle få øye på den, men jammen gjorde hun ikke det! Og da jeg fikk beskjed om å slippe, føyk hun som en kule innover i skogen etter filla! Jeg hadde trodd hun kanskje ville miste interessen raskere, men den gang ei; helt frem til filla og snuste på. Dette gjentok seg også andre gang. (Vi lurer på om hun på FA vil sette seg fast i røret..??!)

Aynï på vei inn i skogen etter filla (sees øverst til høyre i bildet)

Moment 4 Aktivitet (5): Jah, denne kom ikke som noen overraskelse! Man skal stå i ro i skogen i hele 3 minutter, og det er alt for lenge, i følge Aynï! Hun fikk 5 her, men hun kunne funnet på mer enn det hun fant på akkurat da! Hun kunne rullet seg, pepet, bjeffet, hoppet, hun kunne spist blåbær og gudene vet hva, men i stedet vandret hun hvileløst frem og tilbake helt til hun endelig fikk satt seg ned og bajset - haha!!

Moment 5 Avstandslek (3, 1, 5, 4, 3): Det er jammen bra figuranten lager lyd her, hvis ikke tror jeg ikke hun ville fått med seg at det skjedde noe inne i skogen.. Men det som skjedde var bare dritkult syns kråkebollen, så da jeg fikk beskjed om å slippe, føyk hun ut som en kule (igjen), i 4-hjuls-skrens som figuranten så riktig sa det; Aynï var på vei rett forbi da hun plutselig fikk øye på figuranten på skjulestedet, og der - DER var filla! Hun lå sidelengs i lufta (fremdeles i følge figuranten, hunden var for lengst forsvunnet fra mitt syn), snappet til seg filla i forbifarten og filleristet den! Figuranten hadde da et lite handicap; filla var jo borte! Men heldigvis, så klarte hun å lokke Aynï tilbake MED filla (jeg må lære meg hvordan jeg gjør det samme selv)! Så da lekte de, Aynï hang, figuranten ble passiv og da så Aynï sitt snitt til å stikke av med filla. Men med en gang figuranten ble aktiv igjen, kom hun tilbake for å leke mer. Steike så imponert jeg ble!! Både av Aynï og figuranten, hehe! ;o)

Se hva jeg fant- det er morsomme folk og filler i skogen!
Bli med da!

Moment 6 Overraskelse (1, 2, 5, 1, 1): Her er altså kjeledressen som kommer sprettende opp.. Trodde Aynï ville stoppe, menneh... Hun hoppet fram mens hun bjeffet - fy skam deg for å skremme meg sånn!! Så var hun ferdig. Hun var fremme og snuste såvidt på dressen, deretter tok hun seg en blåbærtur.. Hun hadde ikke noe mer å si til kjeledressen da vi passerte den, og ikke brydde hun seg videre om den heller. Her overrasket hun meg mest; jeg hadde ikke trodd hun hadde mot til å gå frem sånn på den måten, og jeg kan vel være glad hun er så liten som hun er..? Nå mener jeg hun ikke eier skarphet, men hun er terrier, og da må man ikke trekke seg unna, og kanskje må man også kjefte litt. Men det er vel ingen som kan påstå det var særlig tyngde i det.. Men det vil muligens en FA vise - spennende!

Bildene taler vel for seg selv; dette er idet dressen dras opp.

Rett frempå med en gang (jeg har ikke sluttet å gå enda).

Moment 7 Lydfølsomhet (1, 5, 1, 1): Dette momentet er kjettingskrammel som dras/slippes over bølgeblikk. Og det ble bekreftet nok en gang: Aynï er ingen pyse!! Hun registrerte knapt skrammelet før hun var borte og og snuste på. Det tok ikke ett sekund engang - lyden var knapt vekke før hun var helt innpå! Wow!

Idet skrammelet skramler; Aynï går mot det med èn gang.

Moment 8 Spøkelser (1, 1, 2, 3, 1): Dommeren og jeg snakket litt sammen om Aynï, og da sa jeg noe han mente var veldig treffende; det kan godt hende hun ikke backer unna når ting først dukker opp, men hun er ikke den som tar ansvar hjemme. Og det vistes godt i dette momentet: Hun så litt undrende på spøkelsene før hun fant ut at nei, sorry - dette er ikke mitt bord! Så hun snudde rumpa til (mens hun stod på linje med meg eller nærmere spøkelsene), og lot meg ordne opp i det. Det var som om hun sa: Hei, mamma - du fikser dette, ikke sant? Hun boffet ikke, hun knurret ikke, hun kunne ikke hatt mindre reaksjon! Så da jeg slapp henne på dommerens ordre, tuslet hun rolig forbi spøkelsene.. Jeg måtte kle av de helt alene, mens hun drev med "Aynï-ting" i skogen igjen, haha! Så så hun bøtten (hodet til spøkelsene), som lå på bakken - den var interessant, så den måtte hun stikke hodet inn i (lurer på om hun trodde hodet var tomt, haha?). Hun reagerte jo knapt, så hun hadde ikke noe behov for kontakt med spøkelsene. Hun var ikke redd, men hun hadde ikke mer behov for å snuse på spøkelsene enn hvem som helst vi passerer på gata, og dermed fikk hun "unngår kontakt".

Aynï "unngår kontakt".

Moment 9 Lek2 (4, 4): Så skal man leke igjen, og det er jo fremdeles dritkult syns Aynï, så da lekte vi da.. Hun var like intens som i starten, og jeg slengte henne rundt. Og inni her kommer ...

Aynï leker slik Aynï leker..

Moment 10 Skudd (1): skuddet altså.. Vi lekte; Aynï hang og jeg slang henne rundt, skuddet ble fyrt av, og Aynï hang. En gang til; det samme skjedde. Deretter tok jeg bort leken, så kom to skudd mens hun var passiv. Hun kunne ikke brydd seg mindre. Jo, bortsett fra kruttrøyken som kom sigende ned mot oss og som hun måtte fnyse ut av nesen. Så kunne vi leke igjen, og det er jo det kuleste i verden!! :D

Skuddet kom, og Aynï hang..

Sykkeltur og MH gjennomført

Etterpå dro jeg ut på sykkeltur med Tulla, synes jeg skyldte henne såpass siden hun var alene hjemme i "hele" dag. ;o)

Men først (haha, der lurte jeg dere!), så var vi på MH med Aynï. Hva skal jeg si? Hun er en knallhund! Steike for et vett det er på henne altså! Hun imponerte så til de grader - og dommerne ville gjerne ha henne tilbake på FA når den tid kom. Hun er den kuleste kråkebollen min, lilleste Aynï-nupi-nupi!

Resultatskjema skal legges inn på hjemmesiden, og jeg legger det inn i oppdateringsmenyen der når det er klart. Kommentarer kommer, men måtte bare få ut dette! :D

Banneret virker!

Da fungerer banneret på hjemmesiden slik det skal - er kjempeglad for at jeg endelig fikk det til (med litt hjelp, men dog)..

Ellers holder jeg på å ordne litt på de forskjellige sidene slik at det ikke skal bli så mye scrolling, men IE vil fremdeles ikke samarbeide, kjipingen! Foreslår at folk heller laster ned Firefox eller Chrome - mye bedre! :D

I dag har jeg gått en times tur med Aynï til Orkanger sentrum og tilbake. Litt miljø"trening" og det å gå på tur uten Tulla tror jeg er bra en gang iblandt. Tulla fikk en tilsvarende tur tidligere i uken. Begge to bryr seg ikke om det som skjer rundt de, de går stort sett fot og tigger godis. Jeg og Aynï trente også litt på at hun skal sette seg når jeg stopper, og å kommer i utgangsstilling. Flink var hun! Møtte en gammel venninne med unge som Aynï fikk hilse på. Var veldig interessert og glad for å få snakke med noen på nesten "sin" høyde, hihi, men så kom hun på at jeg hadde godis i lomma, så da var det rett tilbake til tigge-godis-modus. Satte seg, klasket ned i dekk, hoppet litt opp på meg - full fokus! Gutten, på 2,5 år syntes det var spennende med en liten hund, og pirket borti henne. Han var kanskje litt brå og hardhendt. Aynï snudde hodet for å se om han ville noe, før hun snudde seg mot meg igjen og logret for harde livet. Så stakk han fingeren borti henne igjen, Aynï snudde seg for å se om han ville hilse, fant ut at han ikke ville det, og snudde seg tilbake for å tigge godis. Dette skjedde om og om igjen. Hadde det ikke vært for at hun taklet "pirke-stikkingen" så godt, så hadde jeg nok bedt gutten om å være litt mer forsiktig og rolig - så jo ut som om han prøvde å stikke hull på en ballong..! :O Men Aynï er stødig og grei, så det gikk heldigvis helt fint. :o)

Nå sitter jeg og lurer på hva jeg skal finne på med Tulla. Hun har ikke fått noe spesielt siden vi var på sykkelkonkurranse, så jeg tror hun kan bli rimelig tussete etterhvert som kvelden kommer. Hun er jo i toppform, så hun krever absolutt sitt nå, på en helt annen måte enn når hun er "normalt" trent. Agility kanskje? Eller lydighet? Eller bestikke henne med mye mat og bein, haha?! :D Hmm...

Trekkmaskina

Men det var altså ingen grunn til å være nervøs! Alt gikk bra, vil jeg si; faktisk vil jeg si det gikk mye bedre enn forventet! Vi begynte med å sykle bakerst (siden hun var festet i styret, og de andre hundene i springer eller tilsvarende), men da ble Tulla mildt sagt "gal"; neimen om de andre hundene skulle få løpe fra henne..! Hun beinet på, hylte og kvein og trakk som en tulling. Jeg syklet forbi den siste puljen, fordi jeg synes det gikk mildt sagt alt for sakte. Når første pause kom, hadde jeg ingen bakbremser igjen...

Andre økt la jeg meg midt i feltet, og det passet fint. Hun trakk fremdeles, så etter økt to var både bakbremsene og deler av frambremsene ikke-eksisterende.. Økt tre la jeg ut først og hun var fremdeles heit; hylte og kvein og trakk seg fremover. Jeg måtte holde henne igjen med det jeg hadde av bremser for at hun skulle komme ned i trav, og siden hun ikke kan trave like raskt som en schäfer, ble vi forbiløpt av et par-tre stykker. Skal si hun ikke tok det spesielt godt, haha!! Hun la seg i selen og trakk som aldri før; hun skulle vært travhest! :D For et konkurranseinstinkt det er på henne - skikkelig gøy å se, men totalt feil konkurranse å delta i noe slikt med da, hihi! Etter siste økt var bremsene praktisk talt borte.. Gale Tulla mi; jeg vil tørre påstå hun var den som gikk prøven best, med mest intensitet og energi. Potene var det ingenting å se på, og da dommeren skulle sjekke henne etter de to milene, sa han at refleksene var fremdeles kvikke; og det er veldig bra! Og dette var piece of cake for Tulla; hun var tydeligvis overtrent for oppgaven; hun var ikke andpusten en eneste gang i løpet av konkurransen - yey! Juhu! Hun kan nå titulere seg AD Choco Dots Cassandra - som antageligvis den første spanielen i hele Norge som noensinne har fått den tittelen!

(Og så nevner vi ikke at det pissregnet, at jeg forfrøs føttene mine under konkurransen, at vi var gjennomvåte av regn, sølete av gjørme og skitt begge to, og at hendene knapt kunne holde rundt rattet da jeg kjørte hjem igjen.. Sånt har vi allerede fortrengt, og neste gang jeg får mulighet til å delta, så er det Aynï som skal i ilden - problemet er vel at jeg må sykle da..!)

Forresten.. jeg holder på å jobbe med hjemmesiden, så bær over med meg hvis det er ting som ser merkelig ut. Internet Explorer (møkka nettleser!) vil ikke samarbeide, og det lager mye krøll for meg. Prøv en annen nettleser og se om det ikke hjelper. Hvis ting uansett ser rart ut, gi meg gjerne beskjed, så skal jeg prøve å fikse. ;o)

Forresten en gang til.. Jeg har gjettet på hva MH-resultatet til Aynï blir, og det er å finne på hjemmesiden, under Aynï - MH. NB!! Det er kun gjetning, hun skal gå MH først på søndag. NB!!

Stein hakke Tulla(t)!

I går dro jeg, Bjarte og Tulla på sykkeltur. Det ble ganske sent før vi kom oss avgårde, faktisk var klokken mellom halv åtte og åtte. Det skulle være siste gangen jeg syklet med henne før konkurransen, så denne gangen skulle vi sykle to mil. Som sagt, så gjort.. Vi syklet inn til slutten av veien og tok pause som vanlig. Syns Tulla peste lite da i forhold til de andre gangene, så kondisen blir bedre og bedre! :o) Så syklet vi tilbake til snuplassen, snudde og syklet inn til slutten av veien igjen, før vi nok en gang snudde og syklet til vannet, hvor vi tok pause. Da var det mørk! Vi så knapt noen ting, jeg så den hvite haletippen til Tulla, båndet så jeg hvis det rørte på seg, veien så jeg så vidt, grøften var heldigvis litt mørkere enn veien, men jeg holdt på å havne i den noen ganger ja, hehe.. Smartingene som ikke hadde tatt med lykt! :p Men det var spennende - jeg får i alle fall adrenalinkick når Tulla setter i vei innover i full fres, trærne suser forbi hodet mitt, jeg ser ingenting annet enn en liten hvit flekk framider.. iiiihh!!

Etter andre pause skulle vi sykle tilbake til "start", men Tulla hadde andre planer! Ned fra vannet tok hun til venstre, dvs hun ville innover en gang til! Hun må være gal, sa jeg til meg selv, hun er ikke riktig klok - er hun ikke sliten snart?? Jeg måtte bråbremse, og få henne til å skjønne at vi var ferdig nå, vi skulle hjem igjen, hehe.. Fra vannet syklet vi tilbake til bilen, dvs bommen (som vi ikke så var blitt stengt før vi omtrent var syklet inn i den). Gikk 400 meter tilbake til bilen, og da peste hun ikke lenger. Steike altså, for en kondis hun må ha! Åh, sånne turer er så digg, jeg blir så imponert over henne, hun gir så maks, så mye av seg selv! :D

Hun er jo i rimelig god form nå, og det merkes! Jeg har syklet med henne omtrent annenhver dag de siste ukene, og de dagene hun ikke får sykle, og jeg heller ikke har gjort noe annet, blir hun temmelig vilter.. Hun er full av energi, og hun hopper og spretter og er veldig livlig. Hun vil så gjerne bruke seg; hun elsker å jobbe. Hun er "stein hakke tullat" som vi sier på trøndersk. ;o) Me like!

I dag skal vi kanskje ut og prøve henne i hundespann med Line og gutta. Ellers er planen å lade opp til onsdag. Kanskje tar jeg en agilitytrening eller lydighetstrening eller noe slikt, men to dager uten sykling vil nok gjøre henne rimelig tent på oppgaven. Hun var spik spenna gæ'ern i går i alle fall; håper hun er sånn på konkurranse også. Egentlig har jeg ikke så stor tro på det nemlig; vi har prøvd å sykle andre steder noen ganger før (i fjor), og da er hun ikke så gira. Sånn var det med trekk generelt i begynnelsen. Slik jeg gjorde det da, var å gå trekkturer på samme sted hver gang (der vi nå sykler), og gjerne sammen med Lina og gutta. Etterhvert skjønte hun at når hun fikk på seg trekkselen og jeg hadde magebeltet på, så skulle hun trekke, så nå trekker hun uansett hvor hun er. Jeg håper å få samme effekt på sykkel.. Kanskje får jeg ikke det, kanskje har det noe å si at hun er kjent der vi skal sykle, slik at hun vet hvor vi skal og er kjent der (og det er vi jo ikke der vi skal sykle på onsdag), men det vil tiden vise.

Jeg var på butikkjobb på fredag, og da kom det inn ei jeg har jobbet med før, innen helse. Jeg hadde egentlig tenkt å ringe dit og høre om de hadde noen ekstravakter til meg, men så har jeg fått så mye jobb på butikkene at det ville blitt litt dumt. Jeg kan jo ikke ringe og si jeg vil ha jobb, og så kan jeg ikke jobbe på nesten to uker.. :p Jeg spør hvordan det går på jobben, og da kan hun fortelle at det er visst helt krise - det er katastrofal mangel på folk! Jeg blir helt fra meg, og sier at de må da ringe meg - jeg har så lyst på mer jobb, og jeg er jo kjent der og rutinene derfra husker jeg jo kjapt! Hun skulle videreformidle til sjefen, så i går kveld (det sier faktisk litt når sjefen jobber seint søndag), ringte de. Jeg har fått jobb!!! :D Helgestilling pluss ekstra! Wee!! Og så utrolig toppers at det var på akkurat det stedet også, for jeg trivdes kjempegodt der, og jeg synes oppgavene er meningsfulle. :o) De var jo kjempeglade for å få folk, så dette må vel være en vinn-vinn situasjon? Jeg har søkt på småstillinger der før, men aldri hørt noe. Det syns sjefen var veldig rart, for hun hadde anbefalt meg til de som skal velge blant søkerne. Hun hadde også anbefalt meg til andre avdelinger. Det var i grunnen veldig godt å høre, for jeg har følt meg litt dum noen ganger; kommer der og tror jeg har gjort en okei jobb, så søker jeg og hører ikke et pip før stillingene er besatt.. :p Men men, nå kan det være det samme - jeg har jobb!! :D

I helga skal Aynï forresten gå MH. Jeg er spent på hvordan det går, og jeg lurer på hvor godt jeg kjenner hunden min? Derfor har jeg laget et MH-skjema hvor det er merket av hva som er snittet for rasen (i Sverige), og hva jeg tror Aynï kommer til å få. Skjemaet kan du laste ned her (word). Det kan jo være hun får andre scorer enn det jeg har gjettet; noen ganger har jeg kanskje "tatt litt i", eller vært håpefull, andre ganger har jeg underdrevet litt. Og på noen moment er jeg rett og slett veldig usikker! For eksempel på "aktivitet"; der kan hun enten få "hysterisk" (eh, score 5), eller hun kan få score 1, alt ettersom dagsformen. :p Men stort sett, når vi er ute i skogen (og det er jo der MH'en foregår), og vi av en eller annen grunn stopper, så blir hun tussete; hun piper og bjeffer, setter seg og legger seg, kaster seg i båndet, ruller i mosen mens hun lager terrier-lyder, osv, fordi "pauser er kjedelig og nå SKAL det skje noe asså"! Men egentlig er hun jo en veldig avbalansert hund, og plutselig kan hun finne på at hun skal legge seg ned i lyngen og slappe av..

Jeg er også temmelig sikker på at hun vil leke med en gang; noe annet ville vært veldig unormalt henne. Der har jeg underdrevet litt fordi jeg er ørlite grann usikker; jeg har gitt henne score 4 på griping av filla, fordi det ikke er alltid hun rykker til når hun leker; det kan komme etterhvert, eller hun kan bare henge der. Men slippe, dèt tviler jeg på hun gjør (selv om man aldri skal si aldri..).

Når det gjelder jakt på den lille filla, så tror jeg hun kan finne på å gjøre andre ting. Joda, det er morsomt å se en fille forsvinne, men hvis den har stoppet før hun kommer fram, tror jeg hun fint kan finne på å løpe andre steder i skogen. Satser på at innkallingen sitter sånn noenlunde da..! :D Det store byttet (avstandslek), kan være litt kinkig. Jeg er slett ikke sikker på at hun vil SE figuranten; for det gjorde nemlig ikke Tulla.. Og Aynï er jo pittelita i forhold, og det er noen tuer akkurat der som kan gjøre sikten vanskelig.

Det jeg er mest usikker på, er om dommeren klarer å lese henne godt nok. Om han tolker terrierlyder som "aggresjon" i stedet for opphisselse (som det egentlig er), og om han skjønner at hun kan bli så kjapt ferdig med ting at hun ikke har behov for å bort å snuse på og undersøke det hun egentlig skal snuse på og undersøke. Ta kjettingskrammelet for eksempel; joda, hun skvetter kanskje litt til, men så tror jeg hun blir fort ferdig og kanskje har hun ikke behov for å finne ut hva det var som lagde lyden. Da får hun en høy score på det momentet, fordi jeg må jo gå frem til skrammelet og lokke på henne.. Kanskje har hun ikke noe behov for å snuse på skrammelet heller, kanskje hun heller vil rulle seg i mosen? Da er det dumt om hun skal få score 5, når hun egentlig har avreagert for lenge siden! Men når momentet er bygd opp sånn at de "skal" bort til skrammelet, så kan man jo i grunnen ikke annet enn å forholde seg til det.

Jeg tror forresten også at hun blir helt tussete når det viser seg at spøkelsene ikke var spøkelser, men folk. Da tror jeg hun blir veldig glad og vil hoppe opp i ansiktet deres. Gjør hun det, tror jeg vi kan få et høyere score på leken etterpå, men hvis hun ikke bryr seg om at det var folk inni spøkelsesdrakten, tror jeg leken kan bli mindre intens.

På skudd har jeg gitt henne score 1. Hun har aldri vist tegn til å være lydberørt, så hvorfor skulle hun være det da? Tvert imot syns jeg hun til tider kunne brydd seg litt mer om lyder, spesielt lyder som kommer fra meg, haha!! ;D Spennende blir det i alle fall, spesielt når jeg nå har "gjettet" på utfallet.. Litt skummelt også; hva om jeg tar helt feil? Hva om hun ikke leker, hva om hun biter i kjeledressen (noe jeg aldri kan forestille meg; det finnes ikke noe vondt i henne), hva om hun løper rett frem til spøkelsene og hopper opp på de, hva om hun flykter under skuddet? Time will show..

Lillefinger'n min..

Hundene mine er forskjellige. Hvis jeg gir Tulla lillefingern, tar hun hele hånden og gir meg sin "pote" tilbake. Hvis jeg gir Aynï lillefingern, rekker hun meg langfingern, og lurer på hvor fåkk det ble av hele hånden?!

Tulla gir alt, hun er ikke bare "litt", hun er MYE. Hun krever mye, men gir minst like mye tilbake - å som jeg digger den hunden! Hun er herlig å jobbe med! :o) Aynï er annerledes; hun trenger himla gode grunner for å gjøre noe med meg, for det kommer ikke på tale å gjøre noe for meg i alle fall! ;o) Det holder ikke å bare gi litt av seg selv når man skal få Aynï til å gjøre noe, man må gi alt. Og hvis man er heldig, gir hun litt tilbake; og de få gangene det skjer, er noen av de herligste øyeblikkene som fins!

Tur i skogen og lydighetstrening

Klokken halv to kjørte jeg opp i skogen med bikkjene. Skulle nok hatt pigger på, for det var glatt langs veien. En times tur med både trekk og løs-løping ble det. Føret er ikke spesielt gøy å gå på, truger med pigger - kunne noen funnet opp det??

Etterpå dro jeg hjemom for å hente litt godis og leker før jeg kjørte opp på klubben for å trene. Tulla var helt med, mens Aynï syns det var en pine. Æsj altså; hun som kan være SÅ flink skal bare sture noen ganger. Jeg har fått en liten mistanke om at hun jobber aller best med forstyrrelser, men det har jeg ikke fått mulighet til å teste ut enda. Var nemlig oppe på klubben i går også, bare jeg og Aynï, og da var hun like ille. Skulle bare pipe og pipe, se alle andre veier enn på meg, og lurte på hvor alle hundene var blitt av. Da vi var på klubben på mandag, med masse hunder rundt omkring, var det mye enklere å få kontakt med henne. Merkelig. Men så er hun terrier også da..! :D

Med Aynï trente jeg så enkelt som overhodet mulig, og det var skikkelig vanskelig for meg! Jeg valgte etterhvert ut sitt og bli, med forskjellige belønninger, også doggie zen. Noen stor fremgang skal jeg slett ikke skryte over - her må vi nok ut "blandt folk" for å få fortgang i sakene. Isj, det var virkelig demotiverende å trene med henne, så en stund der var det like før jeg sendte henne i retur i posten eller noe, og skrinla alle planer om agility med henne. Får prøve å trene med flere forstyrrelser, i kombinasjon med å trene hjemme. Hjemme går det stort sett ok, og jeg antar det er fordi hun får både forstyrrelse og konkurranse med Tulla (som holdes på forsvarlig avstand i et annet rom ved hjelp av en grind). I dag ble det bare en halvtimes trening på henne, men i går trente vi, eller rettere sagt prøvde å trene, i en time.

Tulla har jeg begynt å pirke litt mer på hva angår lydighet. Jeg har en skikkelig stygg uvane med å gå å se ned på henne når hun går fot, og hvis jeg kikker opp faller hun ut. Hjelpeavhengig kalles det på pent. Men det skal bort! Så nå har jeg begynt å lære henne at jammen kan det komme både klikk og godbit/ball når jeg kikker rett fram - og det var ganske rart, syns Tulla! Det er ikke rart om hun syns det er snålt, for "feil"-tegnet mitt har vært å snu hodet til siden et halvt sekund. Når jeg ikke kikker på henne tror hun sikkert at hun gjør feil, selv om jeg kikker rett frem og ikke til siden. Lurer litt på hva hun egentlig klarer å se fra der nede hun går..?

Jeg satte opp seks markører på en rett linje, og målet var at jeg kunne gå og se rett frem mens hun likevel holdt kontakten med meg. Først bare en kort avstand, fra en markør til den neste (ca 2-3 m), og etterhvert skulle hun klare å gå forbi flere markører. Det var virkelig hjelpsomt å sette opp slike, for man tror kanskje at nå har hunden gått fint lenge, men så har man ingen mål på hva "lenge" er. Det var mye enklere å måle fremgang på den måten, og også legge opp kriterier. Så til slutt kunne hun gå forbi tre-fire markører med god kontakt selv om jeg kikket rett frem. :o)

Det var viktig for meg at hun ikke lagde lyd også, og jeg mener å merke at hun lager mer lyd dersom jeg belønner med drakamp, og mindre lyd med godis eller ball. Hun lager også mindre lyd etter en pause, så dette er jo ting jeg må tenke på fremover. Jo mer frustrert hun blir, desto mer lyd lager hun, så jeg må være tydelig og vise hva jeg vil ha. Men tipper hun over kanten og begynner å bjeffe, kommanderer jeg henne rett ned i dekk. Og den kommandoen jeg bruker da er ikke morsom å få, syns Tulla. Det er dumt at jeg må bruke den, men den virker. Hun må ligge i noen sekunder til jeg sier "fri", og da kan vi begynne å trene igjen. Kommandoen er lært inn med såkalt "kadaverdisiplin", og er straff for henne, positiv straff sådan. Den ser ikke ut til å påvirke henne ellers i oppfinnsomhet og energi, så foreløpig kommer jeg nok til å bruke den, enn så feil det er. Jeg har prøvd med feilsignal eller time-out (hvor jeg bare tar tak i henne og fører henne bort), men det virker ikke, og hun blir enda mer frustrert. Hun bjeffer mer, og etterhvert faller hun helt sammen. Egentlig ganske merkelig.

I tillegg trente vi med doggie zen, og på kommandoer. Jeg vil gjerne at hun holder posisjonen til jeg gir en ny kommando, og det er hun ganske dårlig på egentlig, spesielt når hun er giret - da må hun prøve alt mulig for å se om det hjelper på frekvensen på klikkingen min..! Vi har jo ikke trent på det, så det er i grunn ikke så rart. Men hun tok poenget kjapt, så vi fikk fin fremgang her også. Jeg vekslet mellom ligg, sitt og stå i front, og ligg og sitt på plass. Til sammen trente vi ca en time.

I går mens jeg og Aynï var på klubben, trente Bjarte og Tulla spesialsøk på bane. I følge Bjarte var hun visstnok kjempeflink, og gjorde det hun skulle. Blir morsomt om dette er noe de kan finne på å gjøre sammen fremover. :o) Min lille slue plan, harr-harr!

Mammadalten og dalten av en mamma på utstilling

Hvor skal man begynne? Jeg er tydeligvis ingen heftig blogger, haha!

Orklahallen: Både Tulla og Aynï skulle stilles samme dag. Oppdretteren til Aynï var hyret inn som handler på de begge to, men så viste det seg at hun hadde dobbelt og trippelt-booket seg, sånn at hun ikke kunne gå med Aynï. Jaja, Aynï er ikke den verste å gå med, så jeg gikk med henne selv. Hun oppførte seg eksemplarisk, og stod som et fjell på bordet! Flinkeste Aynï, det! Resultatet ble likevel nr 3 i klassen, og kritikken finnes under Aynï-utstillingsresultater, på hjemmesiden. Det store problemet kom da Tulla plutselig skulle i ringen samtidig. Trude var jo opptatt, og jegvar opptatt - så hvem skulle gå med henne?? Vi huket tak i innehaveren av Brocaire's kennel, tidligere oppdretter av cairn. Hun fikk slengt Tulla og båndet i armene, jeg børstet raskt over henne og sendte med noen godbiter mens vi løp til hver vår ring. Selvsagt var ringene så langt fra hverandre som overhodet mulig, men det var kanskje like greit. Ting gikk kjapt, og jeg rakk ikke å gi spesielt mange instruksjoner før de løp avgårde. Aynï ble først ferdig i ringen, og jeg kastet henne inn i buret mens jeg løp avgårde for å se på Tulla. Hennes klasse hadde nettopp entret ringen, og var på sin første runde rundt.

Dessverre hadde jeg ikke fått tid til å si at Tulla måtte stilles opp før dommeren kom, noe som førte til at hun trakk seg litt. Vi har jo trent på at hun skal bli stilt opp, og at det DA skal være okei å bli tafset på av dommere. Men men, man kan ikke vri hjernen i småbiter for sånne ting.. Tulla fikk rødt, men en god kritikk. Det vil si; det negative stemte og var helt på sin plass, mens det positive var kanskje overraskende positivt! :D Jeg var jo veldig spent på pelsen, som var stelt etter alle kunstens regler, men likevel var den jo nedrøytet. Glansfull var det eneste som kunne beskrive hvordan den så ut, det lille som var igjen av den.. Men dommeren likte pelsen, så da så!

Tulla vant åpenklasse, men uten CK. CK ble holdt tilbake fordi hun hadde trukket seg. Helt på sin plass - og en dommer etter mitt hjerte! :o) Jeg har jo forstått at de kan trekke pga manglende/nedrøytet pels, men der mener jeg at en hund er en hund, og røyting er en helt normal hunde-greie. Da er det mye verre at de trekker seg, for sånt skal de strengt tatt tåle. Og det er viktigere at en hund er stødig i ringen, enn at pelsen flagrer til alle kanter. Så han vil vi gjerne stille for igjen ved en senere anledning. Så spekulerer vi ikke i hva som kunne ha skjedd dersom hun hadde blitt stilt opp før dommeren kom..huffhuff.. *slå hodet i veggen for å få tanken ut av hjernen*

Da de var ferdige, var det en stykk veldig glad Tulla som møtte mamman sin utenfor ringen. Hun hadde kikket litt etter meg, men ellers gikk det greit.

Vi har som sagt slitt litt med fraværende pels, og gått til det ekstreme for å få den tilbake. Et stort egg til frokost hver dag, ølgjær og diverse piller som skal stimulere pelsen har blitt dyttet inn i det store gapet. Badet ofte har hun også blitt, for det skal visstnok være bra for å få mer underull. Alt i alt har det hjulpet, selv om jeg såklart er litt usikker på nøyaktig hva som har hjulpet? I full pels er hun dog ikke enda, men nå slapper vi litt mer av, for nå er NKK Hamar også over.

Vi hadde nemlig meldt på til full helg, vi. Agility på fredag, Aynï på lørdag og Tulla på søndag. Fredagen var jeg spent på; for Tulla hadde ikke trent agility på over to (2!) måneder! Hindrene er ryddet bort for vinteren, så vi har heller drevet med andre ting. I tillegg har hun aldri gått agility innendørs i hall før, så jeg trodde mildt sagt hun kom til å ikke skjønne at det var agility vi skulle drive med. Men hun skjønte! :D Hun fikk hoppe noen hinder på oppvarmingsbanen, og dermed var hun klar. Underlaget var gressmatte, og temmelig glatt sådan. Farten ble aldri den helt store, men jeg klandrer henne ikke - hun hadde vel de fleste odds mot seg der, med tanke på lite trening, dårlig underlag, og første gang inne i hall. Hopp ble feilfritt, bortsett fra tidsfeil. Et bra løp, men vi hadde mye fart å hente. Etter forholdene fornøyd.

Vanlig agility kom etterpå, og det begynte lovende. Men nederst på første langside skulle Tulla inn i en buet tunnel som lå i hjørnet. Akkurat idet hun skulle til å løpe inn, satt det noen en halv meter fra ringen og begynte å pipe med pipe-dyr. Pip-pip-pip-pip. Tulla trodde kanskje hun var ferdig? I alle fall fallt hun helt ut, og klarte ikke å hente seg inn igjen. Jeg avbrøt og gikk ut av banen. Jeg skulle ha brutt litt tidligere enn hva jeg gjorde, men man lærer så lenge man lever. Jeg var skikkelig, skikkelig sint. Folk skal få pipe så mye de bare orker med pipedyr rett utenfor ringen, men da skal de pinadø gjøre det hele forbaska tiden, ikke bare akkurat idet en hund kommer forbi!! Jeg var så sint at jeg holdt på å eksplodere - og det er sjelden jeg blir så sint altså! Skulle nesten tro noen hadde gjort det for å prøve å ødelegge for oss.. Ellers var jeg fornøyd med banene; de var akkurat passe enkle, og kunne faktisk ha vært litt vanskeligere for vår del, spesielt med tanke på underlaget er det ikke noe særlig å ha fartsbaner, men heller tekniske baner. Men altså; 1. premie og 3. plass i hopp skal man være stolt over! :D

Lørdag: Jeg hadde fikset handler til Aynï, siden jeg av erfaring vet at hun viser seg bedre med andre enn med meg. Men handleren min (Benedicte) var veldig opptatt av at Aynï ikke holdt halen sin helt korrekt, og ville at jeg skulle vise hva hun kunne gjøre for å få den mer opp. Jeg viste, og jammen sann kom ikke halen opp! Benedicte prøvde, men Aynï holdt faktisk halen bedre med meg! :O Helt utrolig! Det førte til at fire minutter før vi skulle i ringen, ble det bestemt at jeg skulle gå med Aynï. Jeg blir ikke så nervøs når jeg går med henne, for jeg vet hun oppfører seg som en drøm, men det var litt skummelt likevel. Nr 3 av 3 i juniorklassen, med god kritikk ble resultatet. Jeg vet at disse linjene hos cairn er sent utviklet, så det var helt i orden. Uansett er hun jo nettopp fyllt 9 mnd, så det skal litt til å hevde seg. ;o) Jeg synes bare det var interessant å vite at hun fikk 1.premie - da vet jeg det, liksom. ;o)

Søndag: Tullas tur i ringen. Benedicte skulle handle, og hadde trent på å stille opp, løpe med og la Tulla bli tafset på av andre, både med og uten meg tilstede. Det hadde gått helt supert. Vi hadde forhåpninger om rødslufse, men trodde vel kanskje mer på en blå, pga denne pelsen altså.. Litt før de skulle i ringen, tok Benedicte med seg Tulla inn i folkemengden, og mens de var borte, snek jeg meg opp på tribunen for å se mer. Vi følte dette var den mest skånsomme måten å gjøre det på for Tulla.

Veeeel.. Tulla entrer ringen, og foreløpig går alt ganske greit. Men etterhvert som tiden går, blir hun bare mer og mer opptatt av hvor jeg hadde tatt veien. Benedicte klarer å stille henne opp så lenge Tulla får stå og se mot stedet hun sist så meg, men da de skulle løpe opp og ned fra dommerbordet, var det tilfeldigvis i retning "stedet". Hun galopperte mot "stedet" og var klin kokos, men travet pent tilbake igjen. Da Benedicte skulle stille henne opp foran dommeren, ble det helt feil vei for Tulla, som da begynte å vri seg, flytte på føttene og se helt andre veier.

Jeg satt på tribunen og vrei meg bare mer og mer - dette gikk jo på dunken!! Fant ut at jeg skulle gå ned og vise meg for Tulla, så kunne hun stå i ro og se på meg mens dommeren skrev blå-sløyfekritikken sin og så var de ferdige i ringen. Alternativet ville jo vært KIP, pga måten Tulla oppførte seg på. Nåja. Det skulle jeg vel kanskje aldri ha gjort. Tulla ble helt tullete (derav navnet kanskje?) da hun så meg. Begynte å pipe, pipingen gikk over i pistring, og pistringen gikk over i febrilsk bjeffing. Prøvde å si "STÅÅÅÅ!" til henne i skikkelig streng tone, men det prellet av som vann på katta eller noe sånt. Hun hoppet mot meg, kavet med frambeina og var i det hele tatt en liten dritt, hehe. Det gjorde ikke saken bedre at jeg prøvde å gjemme meg -uuæ! mamma ble borte igjen! - og mens jeg stod nedbøyd bak noen folk, var det noen svensker som lurte på "er det en choco dots?" "Heh-hehh.. jaa..??" svarte jeg, og de bare gliste; "hon er glad i sin mamma!". Ja, hun er det. Veldig glad i sin mamma..

Folk snudde seg, jeg rødmet og ville helst forsvinne langt ned i et sort hull og ikke komme opp igjen før i 2078. Ringsekretæren brøytet seg frem gjennom folkemengden og lurte på om ikke jeg kunne komme og stille henne selv? Det var jo tydelig at det var min hund, liksom??! Heh, ja, min hund, ja.. Ville jo nesten ikke erkjenne meg det da, men jeg tror ikke noen ville trodd noe annet.

Før jeg rakk å tenke mer, stod jeg i ringen med Tulla - hoppende glad for å se meg. Prøvde å stille henne opp, men Tulla var glad.. Prøv selv å stille opp hunden med en gang du kommer inn ytterdøra etter å ha vært på jobb - det er neimen ikke lett - og akkurat sånn var det! Jeg var skikkelig streng med henne, og etterhvert fant hun seg da i å bli holdt. Og vi stod og vi stod. Dommeren snakket og snakket, og jeg husker jeg tenkte; dette kan umulig bli en KIP, for da hadde jo bare dommeren trengt å skrive at hunden oppfører seg teit, trenger mere ringtrening og pels, og kastet oss ut av ringen. Jaja, en lang blåsløyfekritikk, da.. Men så kommer dommeren omsider, tar meg i hånden og jeg får en rød sløyfe. RØD??! Hallo, liksom? "She's a bit more relaxed now.." sier hun, og smiler. Jeg gliser fårete tilbake, og hoster frem noe som skal ligne på en forklaring eller unnskyldning..

Vi løper runden vår i ringen, og havner bakerst i køen av de som venter på å bli bedømt. Deretter faller jeg litt ut. Jeg fokuserer på å stille opp Tulla, og får høre av noen utenfor ringen at hun står pent. Jeg bruker masse tid på å stille henne opp enda mer, belønne, stille opp igjen, osv, før jeg omsider kikker opp og ser at den siste åpen-klasse-tispa står foran dommerbordet og får kritikken sin skrevet. Ser bak meg: tomt. Huh? Jeg begynner å lure på om jeg har gjort noe galt, og kanskje skulle stått utenfor ringen og ventet sammen med de andre? Jeg snur meg og spør noen som står utenfor ringen om jeg egentlig skal være her?? Joda, det skulle jeg, for jeg hadde fått rødt, og de andre hadde blitt sendt ut med blå. Jeg ser vel ut som et spørsmålstegn og krussedull og alfakrøll og semikolon på en gang, men skjønner at dette har jo ikke gått så ille after all.. ;o)

Det ender opp med meg og den siste tispen som også fikk rødt, i konkurranseklassen. Vi løper og stiller opp, dommeren kikker og gransker og får oss til å løpe en gang til. Da hun stopper oss, er jeg og Tulla fremdeles først, og jeg får nok en rød sløyfe, men også en rosa. Rosa.. er ikke det CK, da?? Jeg jubler, og vi går ut av ringen. Først da bryter jeg vel helt totalt sammen, tårene kan jeg ikke kontrollere, de bare kommer. Dumme, dummeste Tullan min - mammadalten over alle mammadalter, med sin dalt av en mamma - vi har klart å få en CK! Og vi som trodde på blått, eller i verste fall KIP idet det stod på. Jeg er overveldet av sjokk, vantro, skam, glede, lettelse av å være ferdig i ringen (så langt i alle fall), og litt sinne for at Tulla var teit, men mest glede for at det gikk bra og vi overlevde dette også. På Norsk Vinnerutstilling på Hamar, liksom. Dumme fjolsene oss.. Det var utrolig koselig å få så mange gratulasjoner og klemmer etterpå, og jeg tror nok folk kjente igjen litt "spaniel-fakter" i Tullas lille opptreden, og følte med oss.. Tusen, tusen takk! :D

I BTK ble vi uplassert, men det var god konkurranse i ganske mange champions, så det var selvsagt helt korrekt. Tulla begynte vel å bli litt lei også merket jeg, så jeg fikk ikke stilt henne opp så godt som jeg hadde villet. Men vi kommer tilbake sterkere neste gang! For Tulla er sjefen, og hun har bestemt at skal hun på utstilling, så skal mamman hennes handle henne! Noe annet kommer faktisk ikke på tale.. Jeg på min side får bare takle mine frynsete nerver og skakk-kjørte mentalitet, og hoppe i det. Jeg kan i alle fall tenke at verre enn dette kan det umulig gå..!!? Og har jeg handlet mammadalten min på Hamar, klarer jeg alltids å handle henne alle andre steder, eller hur?

God underholdning var vi i alle fall (noen må jo stå for det også, ikke sant?), og kritikken var bra. Nice coat, mente dommeren (jippi! alt strevet lønte seg!), og exellent body. :D Det eneste jeg reagerte litt på, var kommentaren om at hun "could have much stronger muzzle", for jeg synes at Tulla er ganske grov i "muzzeln" sin..? Kritikken i sin helhet finnes under Tulla-ustillingsresultater, på hjemmesiden.

Og for de av dere som lurer: ja, jeg er fullstendig klar over at vi kunne fått KIP. Med rette. Dommeren var en meget tålmodig dame, all ære til henne for dèt! Får vi sjansen, vil vi gjerne stille for henne igjen (hvis vi tørr etter dette oppstyret da, haha!). ;o)

Optimismen lenge leve!

Tidligere i uken her tenkte jeg at nå skal Tulla trimmes - og begynte å kjøre opp til et vann hvor vi av og til er sånn at hun får svømme. Svømming er jo utmerket mosjon, men jeg var litt skeptisk til hvordan det skulle gå nå, siden det var litt kaldere enn i sommer, når vi vanligvis har pleid å være der. Som sagt så gjort; jeg kjørte oppover. Og oppover. Og motet sank for hver hundre meter lenger opp jeg kom. Det ble kaldere og kaldere, og selv om gradestokken hadde vist nesten 10 grader da jeg kjørte hjemmefra nede i dalen, var det jammen santen snø når jeg kom til toppen! :O Men ikke for det; vi kjørte videre likevel, vi. Kanskje var det greit ved vannet?

Nja, det var i alle fall ikke is på vannet (akkurat der i alle fall), og snøen hadde ikke lagt seg i skogen rundt vannet heller. Optimistisk som jeg hadde vært, lot jeg henne likevel få bade litt. Hun gikk uti, men det var tydelig at det var kaldt, ja! Og på vei tilbake til bilen er det kanskje ikke noe særlig at en våt hund ruller seg i snøen, så dette ble nok årets siste badetur.. :o(

Dagen etter var likevel optimismen tilbake på topp. Og den dagen skulle vi sykle! Kjørte oppover til Line hvor sykkelen er parkert, men måtte vel igjen se fakta i øynene - kaldt, rim og isete! Men likevel; optimismen levde ennå i beste velgående, kanskje var det ikke så isete på grusveien jeg hadde tenkt å sykle, siden det ikke kjører noe særlig med biler der? Så jeg fortsatte likevel, spente Tulla foran sykkelen og satte avgårde (på is, ja..)! Vel, det skulle vise seg å ikke være så fryktelig lurt. Èn ting er at det var is, en annen ting var at bremsene hadde speiket. Og is og ingen bremser er som kjent ingen god kombinasjon. Så det var en stykk litt mindre optimistisk eier, og en stykk veldig skuffet hund som luffet (??) tilbake til bilen. Vinteren har definitivt meldt sitt inntog.

Det er vel ikke helt rett å si at Tulla luffet, for det gjorde hun slett ikke. Hun var GAL! Hun elsker å trekke meg på sykkel, og for de som har sett trekkhunder i spann starte opp, så er hun like ille! Hun hyler og kviner og kaster seg frem i selen i overivrig forventning om det som kommer. Hun bjeffer og er vill av energi før vi starter, så dette er absolutt noe som falt i smak hos henne, og som vi må fortsette med når sommeren atter en gang kommer. Men det er jo en stund til, så nå håper vi bare at snøen kommer og blir liggende og fin å gå på ski på. For når man ikke kan bruke sykkel, må man ta skiene fatt. Hun fikk en skitur eller to i fjor, og det var visst også gøy. Men denne tiden som er nå er sånn "midt mellom to goder"; dvs at man kan ikke sykle, men det er heller ikke nok snø til å gå på ski. Hva skal man ta seg til da??

Aynï er fremdeles hengiven og søt. Hun er blitt en så utrolig trivelig hund, og nå funker det virkelig mellom oss! Jeg er kjempeglad - og optimistisk! :D Og jeg har bestemt at det skal ikke ha noe med løpetiden å gjøre, så det så nemlig!

Var ute og gikk tur med Aynï og trente kontakt og sitt en dag. På vei hjem stoppet vi og snakket med naboen som holdt på å legge om til vinterdekk. Han hadde en sånn dings som skrur knottene automatisk (doh, jeg aner ikke hva det heter og jeg er ingen mekaniker!), og disse kan som kjent til tider bråke endel, og smelle skikkelig når de har skrudd muttrene fast. Temmelig høy lyd, og kanskje noe noen hunder ville reagert på. Jeg og Aynï stod et par meter unna, og hun tagg godis av meg. Var helt på styr og hoppet på meg, peip og søyt og faktisk til og med bjeffet (første gang det har skjedd)!! Når det smalt i verktøyet til naboen, brydde hun seg døyten, hun leet ikke på et øre engang! Å, jeg er så fornøyd! Det er jo lovende med tanke på skudd og fyrverkeri og sånt, og jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til å ta MH på henne! :D

Voksen!

Det slår deg som en stekepanne i bakhodet - helt uventet og brått - løpetiden.. Tulla har så å si røytet ned, hun har vært gal og vill og hatt utømmelig energi i over en måned nå; alt tegn på at hun snart får løpetid. Jeg kom hjem fra jobb en kveld, hundene var som vanlig litt halvgale, men la seg etterhvert i sofaen ved siden av meg. I øyekroken ser jeg Aynï på hodet til Tulla - ganske vanlig det også egentlig. Men nå driver hun og jokker! Jeg bøyer meg mot de og løfter henne av, og da legger jeg merke til noe i sofaen bak meg. En liten blodflekk. Mye mindre enn hva Tulla har blødd før, og jeg vet av erfaring at cairn kan jokke endel når de har løpetid. Løfter opp Aynï og ser at det er slett ikke Tulla som har fått løpetid - det er Aynï!! Jeg trodde egentlig det kom til å være Tulla som fikk løpetid først, og at hun dro med seg Aynï, men det ser ut til at det blir motsatt.

Lille frøken kråkebolle har blitt voksen! Mange rare tanker flyr rundt i hodet mitt, og en slags blanding av sorg, desperasjon og vemod gjør meg litt trist. Valpetiden er så alt for plutselig over. Hun skulle jo være liten bebis mye lenger, jo..! Hun skulle da ikke få løpetid enda! Det var ikke mange dagene siden jeg snakket med oppdretteren hennes, og lurte på når jeg kunne forvente løpetid, og da hadde hun sagt at deres tisper ofte ventet til de var nærmere 13 mnd før de fikk sin første løpetid. Dessuten var Aynï så barsnlig og leken og valpete, at hun umulig kunne få noen løpetid enda; ja, det var nok lenge til hun fikk det enda! Da jeg spurte samboeren hennes da Aynï bare var valp, fikk jeg 8 mnd som svar, og det stemmer nok mer; Aynï hadde vært 8 mnd i bare fem dager da løpetiden kom.

Men men, kommet er kommet, og nå er den her og det er ikke så masse å gjøre med verken det eller alt det andre man mener man kanskje burde gjort før den kom.. I dag har hun hatt løpetid i en uke, så hun nærmer seg vel stå-dagene nå.

Det er så greit (?) med hannhunder; valpetiden sklir saaakte over i unghundtiden som sklir saaakte over i voksen alder. Det går så gradvis at man rekker å venne seg på tanken om at lille valpen ikke er så liten lenger, og at unghunden en dag virker mer voksen enn den gjorde for bare noen måneder siden. Men med tisper får man det bare slengt i fleisen: BANG! så er løpetiden der, og all valpelykke er forbi, all innbilning om at "hun er da så liten enda, bare valpen! I alle fall ikke i nærheten av å være voksen!" Ikke at hun er voksen nå, men jeg synes de blir så mye mer voksne med en gang løpetiden er der. Unghundperioden føles kortere enn med hannhunder, som gjerne kan være unghund til de er nærmere to år..

Når det er sagt, så har jeg vel kommet frem til at jeg liker løpetiden, jeg. Jeg og Aynï, eller, i alle fall jeg, har gått og kjent litt på at vi ikke helt har funnet kjemien enda. Tidligere med de to forrige hundene har det jo selvsagt tatt litt tid før jeg har følt de har sklidd inn i livet, og tanken om at de ikke skal være her er helt absurd. Man blir gradvis mer kjent med de, personligheten formes og man blir kjent, og man knytter seg til hverandre. Med Aynï har det ikke vært sånn. Hun har, i motsetning til de andre to, alltid hatt enorme mengder personlighet. Men til tross for det har jeg ikke følt meg knyttet til henne. Det har kjentes ut som om hun har vært til låns, at hun bare skulle bo her en periode før jeg skulle levere henne tilbake. At hun ikke var helt min, uansett hvor mange papirer jeg har på at joda, hun er helt 100% min.

I tillegg har hun vært veldig sær siden hun ble en 5-6 mnd. Jeg tror det har gått litt gradvis, og det har også gått litt i bølger. Men stort sett har hun vært sær, og var på sitt verste da hun var 7 mnd +/- 1 mnd. Hun har gitt katta i meg, ikke brydd seg om hva jeg drev med, om jeg gikk fra henne eller kom tilbake etter lang tid; jeg har vært luft. Ingenting jeg hadde å tilby har vært noe å trakte etter. Vel, lek er jo ganske gøy da, men det har virket som om hun har lekt med meg bare "fordi hun må". Med andre har hun derimot vært sitt vanlige sjarmerende jeg. Hun har elsket alle andre for ingen verdens grunn, og ting hun ville spyttet ut hvis hun fikk fra meg, har hun danset tiggende rundt de for å få. Det har til tider faktisk vært ganske sårt å se med hvor stor forskjell hun har behandlet meg og andre, og jeg har vridd hodet opp og ned for å finne en løsning.

Kanskje jeg skulle trent mer med henne? Eller mindre, sånn at hun oppdaget at det ikke kom gratis? Kanskje skulle jeg vært strengere med henne, eller mer morsom, eller ikke prøve så hardt, eller overse henne, eller, eller..?? Men så kom altså løpetiden, og vips var Aynï verdens søteste igjen. Jeg håper jo inderlig at det holder seg sånn, at det ikke går over, men jeg er jo litt skeptisk til det samtidig. Men akkurat nå prøver jeg å leve i nuet; tenke at hun alltid har vært sånn, vi har alltid vært så "glade" i hverandre, vi har alltid hatt dette forholdet. Og glemme at det er noe som heter løpetid som kan forandre en hund og bare tro og håpe at det var hormoner i forkant av den første løpetiden som gjorde henne sånn som hun var.

Nå kan hun nemlig finne på å hilse på meg når jeg kommer hjem, hun piper litt mer når jeg går, og hun kommer bort til meg for å få oppmerksomhet (i det hele tatt, og det gjorde hun ikke før). Hun kan tigge godis av meg når vi er ute, selv om det er andre folk og hunder der, hun kan gå fot (på sin egen måte) nesten hele kveldsturen og be om små tørrfôrkuler (jøss!). Hun gir mer av seg selv nå, og da merker jeg at det er litt enklere å gi mer av meg også, på en mer oppriktig måte. Ikke tilbakeholden og "skeptisk" til om hun bare lurer meg, men mer skikkelig, på ordentlig. Og det er kjempefint. For Aynï er en super hund, jeg har aldri hatt en så bra hund som Aynï før; så trygg og uredd, glad i folk og fe, leker bra med meg, uredd og flink med andre hunder, spiser i grunnen godt (men jeg vet at unghundperioden ofte bringer med seg litt mindre matlyst og det er helt OK), full av sjarmerende fakter, men samtidig enkel å ha med å gjøre. Jeg liker Aynï veldig godt egentlig, men disse tingene har hun forbeholdt fremmede folk så langt, og jeg har visst det har vært der, det har bare ikke vært rettet mot meg. Nå er hun mer oppriktig mot meg, og det føles godt. Så hvis hun måtte få løpetid før det løsnet for henne, er det greit for meg! ;o)

I orden allikevel

Viser seg at smarte-Bjarte har tatt kopi av alle dokumentene som lå på laptopen, så vips var referatene mine og alt på plass igjen! Puh! :D

Må bare få skrive bare liiitt til om hvor fint Tulla og Aynï har det sammen: i kveld la Aynï og gravde snuten inn i buksene til Tulla, jeg skjønte ikke helt hvorfor, før hun dro ut en liten kvist fra skogsturen i dag som jeg ikke hadde rukket å kamme ut enda. Sånt smelter hjertet mitt litt - de steller hverandre og koser med hverandre, og ligger gjerne tett inntil hverandre og steller og ordner pelsen til den andre.

Konkurranser og grå hår

Jah, hvor skal man begynne? Det er jo evigheter siden jeg har vært her og bablet, og så utrolig mye har skjedd. Tulla har vært på to agilitykonkurranser, og jeg har lært at to løp på en dag holder. I alle fall i sommerhalvåret, som er den tiden vi konkurrerer. Fire blir nok litt for mye i alle fall. I helgen fikk vi vårt første NAPP i klasse 2 agility (ikke hopp!), og det var vel fortjent! :o)

Aynï har deltatt i valpeshow, to dager. Beste resultat ble BIM. Resultater med korte kommentarer kan finnes på hjemmesiden, som jeg har oppdatert endel i det siste. Det ble litt for mange sider i menyen, så nå ligger agilityresultat, utstillingsresultat og MH som linker på den enkeltes hunds side. Aynï har jo ikke fått så mange resultat enda, og er heller ikke MH-beskrevet, men det kommer, det kommer! ;o) (Jepp, det er KLART hun skal på MH, og jeg gleder meg!)

Sånn til vanlig har vi trent endel agility, men jeg har i konkurranseuker begrenset Tullas trening noe, sånn at agility blir ekstra gøy på konkurranser. Aynï driver med felt-trening og slalåmtrening, hvor sistnevnte skjer i hagen. Hun begynner også å bli god på både tunnell og pølse. Begge to har fått gå endel spor, som en deilig avkobling til alt annet. Aynï fikk blant annet et spor som krysset over en grusvei; en utfordring hun taklet supert!

De siste turene er lagt til skogen, og da mener jeg virkelig skogen. Ikke noe sti eller vei, bare skog og villmark og trær. Jeg har gått med de hver for seg, noe som har gitt mersmak. Tulla løper utrolig mye, og har så vidt jeg kan se, et godt jaktsøk. Hun søker i kryss i galopp i kupert terreng, men vender tilbake til meg og er nydelig å føre. Mulig det har kommet etter storfugl-episoden i sommer, eller kanskje det bare er på grunn av hvor vi går. Hun løper stort sett konstant hele tiden vi er der, noe som vanligvis er ca en time. Når jeg går med Aynï etterpå, går jeg også i en time, så jammen får jeg ikke litt trim.. :/

Med Aynï har jeg konsentrert meg på å få bedre kontakt med henne. Jeg håper hun etterhvert vil bli like fin som Tulla på det punktet, men har måttet innse at treningen hittil har vært for dårlig eller mangelfull, i alle fall i forhold til den perioden hun nå er inne i. For all del; det er ikke noe problem å gå på tur med de begge løse, men Aynï trenger trening alene, både på generell kontakt og på innkalling. Kanskje er hun i en pubertetsperiode nå, og vil sjekke om hun kan lukke ørene, ikke vet jeg. Grå hår - det er et nytt begrep hos meg, som dessverre holder på å komme for fullt.. :o(

Aynï er nemlig sånn at hun kan tenke, hun..! "Hmm.. lønner det seg for meg å høre etter nå? Jada, jeg vet det lønnet seg i går, og i forrigårs, og alle andre ganger - men lønner det seg NÅ?" virker det som om hun tenker. Argh. Kan hun ikke bare følge boken som Tulla gjør?! Det er liksom ikke det at det er snakk om forstyrrelser eller "store ting" heller. Standardeksemplet er når hun er ute i hagen og jeg roper henne inn; da sitter hun ofte på en solfyllt flekk og koser seg i solen. Jeg står som vanlig inne med godis klar - og vanligvis har hun kommet som et olja lyn når jeg har ropt. Men ikke nå mer.. Nå kan det nemlig friste mer å bare sitte i solen og varme seg, for det er nemlig mye mer deilig enn en kjipa godbit akkurat nå! Eller når vi er på tur, og jeg kaller henne inn, så bråsnur hun stort sett alltid, kommer løpende som en trillrund ball uten føtter, før hun plutselig kommer på at hun har en hjerne og kan vurdere ting selv. "Hmm.. gidder jeg å løpe mer mot henne nå? Ja, det er morsomt å leke når jeg kommer fram, men jeg tror jeg heller vil løpe litt i en annen retning akkurat nå, gitt.." Så det begynner bra, men plutselig finner hun ut at hun skal gjøre noe helt annet, uten at det "annet" i mine øyne frister så veldig. Det er jo ikke sånn at det er andre hunder eller mennesker der som forstyrrer, eller at hun plutselig får ferten av noe; hun bare slutter å løpe mot meg og begynner å gjøre noe annet. Enten er hun glup(ere enn meg), eller så har korttidsminnet om innkalling sviktet totalt..

Jeg jobber altså med saken; belønner for all kontakt med lek eller deilige "mumsiga godis". Det er ikke det at hun stikker av, men heller det at hun ikke kommer helt inn til meg, at hun tusler rundt meg på tur på egen hånd, at hun ikke bryr seg så mye om det morsomme jeg har å tilby (ja, det er skikkelig morsomt!).. Har planer om å bli med på et lydighetskurs med henne, må bare finne et som passer først. ;o) (Og ja, jeg vet hvor hun har dette fra.. bestemoren sin på mor-siden nemlig..)

Klasse 2, here we come!

Været under dagens agilitykonkurranse var perfekt. Overskyet, pittelitt vind, og antageligvis rundt 15 grader, gjetter jeg riktig. Tulla fungerte supert i dag også; fullt fokus hele tiden. Ikke noe tjuvstart eller bryting av sitten ved start, giret på pipeballene og godis. Så alle feil vi eventuelt gjorde i dag, var min skyld.

Vi startet med hopp, og banen begynte med to hopphindre, slalåm og hjul på en bein linje før tunnellen som buet tilbake igjen. Satte Tulla igjen på start, gikk frem til slalåmen og ga henne klarsignal. Alt vel. Rett inn i slalåmen, og jeg småløp foran henne for å få opp farten. Men oops da! Plutselig var jeg nesten ved hjulet og Tulla var bare halvveis i slalåmen. Når hun hadde tre-fire pinner igjen hoppet hun ut og kom mot meg. Jeg registrerte knapt hva som skjedde og holdt på å sende henne gjennom hjulet men tok meg i det og gikk tilbake til dit hun hadde hoppet ut. Trodde jeg. Kommer tilbake til det senere. Hun fullførte slalåmen fint og resten av banen var feilfri så vidt jeg fikk med meg. Et stykke inn i banen fikk hun opp en forferdelig fart! Jeg klarte knapt å henge med og lurte på hvordan jeg i huleste skulle få til foranbyttet mitt?! Jeg skulle være i forkant av henne etter et hopp for å vise henne veien videre og stenge litt for et annet hopp, men Tulla beinet på det hun hadde noe som førte til at jeg også skiftet til et gir jeg ikke visste jeg hadde. På merkelig vis klarte vi å ro i land akkurat det, takket være en hund som lett lot seg føre i dag. *puh*

Litt ekstra tid brukte vi pga slalåmen, men det ville nok holdt til en 1. premie. Da hun hoppet ut av slalåmen fordi jeg tøyde strikken en smule for langt (eh..), vurderte jeg om jeg skulle gå helt tilbake og ta den på nytt eller sette henne inn igjen der hun mistet tråden. Siden hun var over halvveis, og hjernen min ikke tenker så logisk hele tiden, så satte jeg henne inn der hun hadde falt ut. Det var feil. Jeg hadde satt henne inn på feil pinne, noe som førte til at hun kom ut feil. Dommeren (tidligere landslagstreneren i ag) hadde vært sånn i stuss at da vi var ferdige hadde han gått bort og telt pinner og funnet ut at det var feil, og dermed disket oss. Kjipe greier, esse.. Men sånn bortsett fra min tabbe der gikk alt smertefritt. Til og med smertefritt å stoppe henne en halvmeter før hjulet (det er veldig vanskelig) og også å ta henne inn i slalåmen igjen (da pleier hun å falle sammen). Men alt i alt et veldig bra løp som sikkert ville ført til plassering. Bittert. *slå meg selv i hodet*

Agilitybanen var fin. Bra kl 1 bane vil jeg si, helt etter "mitt hjerte". Igjen; super hund men ikke fult så super fører. Banen startet med hopp - hopp - vippe - pølse på en bein linje, og inn i buet tunnel. Grei skuring, men da Tulla var vel inne i tunnellen, glemte jeg plutselig hvilken side jeg skulle på! Skulle jeg på innsiden eller utsiden etter denne, mon tro? Og så hadde jeg en liten kunst-tenkepause, men rakk heldigvis å posisjonere meg til hun var kommet ut. Ellers var JEG litt treig, løp sakte og det påvirket Tulla. Hun gav ikke full gass (eller så full gass som jeg kan håpe på i konkurranse). Skjerpings, Borghild! Tror jeg nesten var litt for avslappet! :O Men alt i alt endte det bra: 0 feil, ergo 1. premie og det siste nappet vi trengte for å komme til kl 2!! Og plasseringen vi fikk var nr. 2.

Og om jeg kan si det selv, så var noe av den føringen jeg gjorde der helt etter boken (takket være Anette Mjøen som briefet med meg), men også fordi Tulla var ekstremt lydhør i dag. Så alt i alt har dagen vært toppers! Jeg følte jeg gjorde en god jobb på banen (sånn bortsett fra slalåm-tabben min da, og forvirringen ved tunnellen), og Tulla jobbet virkelig sammen med meg samtidig som hun hadde bra fremdrift. Neste gang er vi jammen i klasse 2 i både agility og hopp og skal dra fletta av de andre! ;o) Klasse 2, here we come! :D

Aynï fikk hilse på en jevngammel jack russel hanne som hun lekte med. Ja, det var mest Aynï som lekte med han! Og når han hadde fått nok og så noe annet interessant, tok hun båndet hans og dro han tilbake. Tror det kommer til å bli en liten dame med meninger ovenfor gutta, hehe! Men han knøvlet henne godt også, så jeg tror det gikk litt opp i opp det der. Ellers fortsatte vi å trene på "GÅ!"-leken vår. Samme som i går, men hun kom raskere i gang i dag. Tok henne ut av tøyburet og da tok det ikke lange stunden før hun var klar. Lekte også selv om det var en annen hund noen meter fra oss som også holdt på å leke og hoppe over noen øvelseshinder. Er forresten veldig fornøyd med av og på knappen hennes; legger jeg henne i buret protesterer hun ikke i det hele tatt (når hun først har kommet inn vel og merke, man kan jo alltids prøve seg på å ikke gå inn..), og så legger hun seg til å sove. Når hun blir tatt ut, er hun slett ikke hysterisk, men bruker tid på å strekke seg, se seg litt rundt og våkne. Men med en gang jeg begynner å gå er hun helt med og klar for action. Blir bare mer og mer fornøyd, jeg.. *sukk*

Da vi kom hjem dro vi og badet. Eller, det vil si; Tulla badet, Aynï vasset og jeg så på. Kastet pinne til Tulla, som bare snøftet og så dumt på meg da hun så hvor langt jeg kastet (eller kanskje var det at jeg ikke klarte å kaste lenger??). Hun kastet seg i alle fall uti og hentet den, og imens kastet jeg litt kvister som Aynï fikk hente. Tulla kom tilbake med pinnen og så hadde vi drakamp med den. Hun henger steike bra i pinner altså! Lekte med en schäferhanne på fredag, og jeg synes vel at Tulla henger og drar bedre enn han. :o)

Når Tulla vil sove, og når Tulla går agility

Bjarte er i bursdag i helgen, og jeg liker å ha hundene i sengen. Så jeg dro Aynï oppi, og Tulla hoppet opp for egen maskin i går da vi skulle legge oss. Men Aynï har ingen planer om å sove da, og jeg prøver å styre som best jeg kan, og få henne til å ligge og slappe av og sovne. Holder nesten på å gi opp da Tulla også begynner. Jeg bare sukker, og krysser fingrene for at jeg skal få sovne rastk, så trøtt som jeg var. Tulla tusler ut på stuen og finner seg et bein og begynner å gå frem og tilbake forbi sengen. Lei av å høre tassing (som egentlig er tigging om å få oppi), gir jeg henne beskjed om å hoppe opp. Det gjør hun selvsagt, men så tar hun beinet med seg (og jeg var så trøtt at jeg brydde meg ikke om "ingen bein i sengen"-regelen). Men hun har slettes ikke tenkt å tygge på det! Hun går mot Aynï, legger det ca 30cm foran snuten hennes, før hun selv finner roen ca en meter lenger unna. Aynï er jo veloppdratt av Tulla og skjønner at hun ikke skal røre beinet. Så da ligger hun der da, rolig og stille! Og hvis Aynï ble litt for urolig, noe hun ble en gang, snerret Tulla til henne (det hørtes mer ut som et hyl) og kastet seg over beinet, slikket litt på det (hun skulle jo ikke tygge selvsagt, hun var vel også trøtt), og så la hun seg til å sove igjen. Da ble det jammen rolig hos Aynï også. Tulla må rett og slett ha skjønt at jeg ville at Aynï skulle sove i sengen og at hun skulle være rolig og sett at jeg ikke klarte å roe henne ned. Så hun hjalp rett og slett til! Jøss for en grei hund jeg har tenkte jeg, og strøk henne på hodet. Så enten skulle Tulla hjelpe meg, eller så ville hun sove selv. Eller kanskje en blanding?

Det var fint at de sov, for i dag har vi vært på agilitykonkurranse. Jeg var der helt mutters alene. Uten noe moralsk støtte av noen, eller handler og bærehjelp (som ofte er Bjarte). Gikk overraskende bra, men det er jammen godt at parkeringen er så nært banen. Aynï tilbrakte store deler av tiden i tøyburet, og jeg enset henne knapt. Hun lå og sov sin søteste søvn. Etterhvert begynte det å regne og jeg satte en parasoll over, men hun sov like tungt. Hun brydde seg ikke om tordenskrall heller hun. Ikke Tulla heller for den saks skyld. Det var utrolig deilig å se at jeg kunne ha begge hundene inni buret; Aynï lå i et hjørne bakerst og var bare snill og søt, mens Tulla etterhvert fant roen og lå og kikket ut. Men mulig jeg er nødt å investere i et større bur til Aynï blir voksen, men det vil tiden vise.

Aynï fikk ut og leke litt med meg innimellom. Jeg brukte tauball med tausnor, og trente på at hun skulle leke idet jeg sa "GÅ!", noe hun gjorde. Har allerede lagt på "tre...GÅ!" og kunne i løpet av dagen legge på "to...tre..GÅ!". Flinkeste Aynï holder posisjonen mens jeg teller ned og er kjempespent og gleder seg til leken kastes ned foran henne og hun får jakte på den og bite i den. Hun henger som en gudinne i leken, og likevel er hun flink å slippe når jeg sier "takk", uten å lokke og lure og vise henne godisen. Noen ganger tar jeg den frem fra lomma og fortsetter å leke med henne, andre ganger tar jeg den ikke fram før hun har sluppet. Hvis hun slipper når jeg tar den fram uten at jeg har sagt takk, fjerner jeg leken. Hun har tatt hintet nå; heng i leken til jeg sier takk hvis ikke forsvinner den.

Så var det Tullas prestasjon i dag da. Hun var utrolig flink i alle løpene syns jeg. Farten var rimelig god, men kan selvsagt bli bedre. Den var kanskje litt bedre enn hva den har vært på konkurranser tidligere. Hun var fokusert på oppgaven og fulgte meg veldig bra. Deltok også i Åpen Hopp klasse, noe som er nytt for oss. En fin erfaring å ta med seg.

Resultatet i agility ble disk. Det var kun min feil. Hun kom over stigen og jeg presset henne ned på feltet. På skrå til venstre stod et hopp, til skrå mot høyre stod en tunnel; dit skulle vi. Jeg var på Tullas høyre side, og dermed stengte jeg for tunnellen for mye og presset mot hoppet. Jeg trodde aldri hun ville velge å hoppe sånn uten videre, hopphinder er det hun liker minst tror jeg, og tunneller er jo i grunn veldig ålreite ting. Men hun stormet av stigen og hoppet galant ut! Men men, hun var veldig flink ellers og fulgte jo bare meg, og farten var det ikke noe å si på syns jeg. Vi hadde sikkert fått et napp hadde vi ikke disket der, men det tar vi heller i morgen..! :D

Vi debuterte i klasse 2 i hopp i dag. Tiden var stram, men ellers gjorde hun en knallbra løp. Slalåmen var perfekt! Jeg kom henne i forkjøpet til slalåmen og var allerede tre-fire pinner unna starten men hun tok den med den største selvfølge. Jeg småløp foran henne, som planlagt siden hun da får opp farten, og det fungerte ypperlig. Bare et ekstra pluss at jeg da kunne posisjonere meg i forhold til neste hinder. Dumme meg som ikke ville løpe inn i det fulle skriver-teltet, stoppet ved siste hopphinder og jublet (siden vi hadde gått feilfritt), men det endte med at Tulla også stusset og klarte å rive siste hinder. Surt, men nå har jeg lært. Fortsett fremover. Løpet er ikke ferdig før siste hinder er tatt. Juble kan man gjøre etterpå.

Åpen klasse var også bra. Hun brøt sitten ved start, men jeg gikk tilbake og kommanderte på nytt, dog satt hun da litt for nært starten, men jeg tror ikke dommerne liker så mye tull med sånt, så jeg gadd ikke bruke så mye tid på det. Satte henne igang og hun gjorde et flott løp. Jeg må si at jeg synes jeg handlet ganske så bra også, selv om jeg kunne ført henne nærmere tunnelinnganger (også i vanlig hoppklasse), for å få opp farten og ikke bremse henne. Slalåminngang med meg på venstre side var null problem, og igjen løp jeg foran henne og plasserte meg rett i forhold til neste hinder. Nå begynner jeg virkelig å like slalåmer. Håper det kommer flere, og at de kommer rett før litt ekle handle-kombinasjoner.. ;o) En eller annen gang i dette flotte løpet rev hun, men jeg husker ingenting av det.

Ergo er jeg superfornøyd med prestasjonen i dag, debuten i kl2 hopp gikk over all forventning, der ble vi nr 3 i klassen! I Åpen hopp ble vi nr 12, men så var det himla mange startende også. Farten må definitivt opp ser jeg. Men jeg lurer på en ting; ser at dommere måler lengden på banen ulikt. Noen går lengste vei rundt tunnellen, hopphindrene osv, mens andre måler på innsiden av en sving, mens de strengeste (som jeg har opplevd) måler til tunnellinngangen, løfter opp måleinstrumentet og måler fra tunnellutgangen, hopphindrene måles til pinnen, løftes over og måles fra andre siden (dette ble gjort i dag). Jeg lurer på om hva som er mest vanlig og om det evt finnes regler på dette eller om dommerne står fritt til å måle slik de vil? Jeg tror jo at hadde dommeren målt på utsiden av tunnellen (eller i det minste langs hele, om det så var på innsiden), så tror jeg ikke vi hadde fått tidsfeil. Klart det er knapt for oss uansett og at tiden er strammere i klasse to, men det er jo litt dumt at ikke alle måler på samme måte sånn at man har noe helt konkret å trene mot. Nå kan man jo kanskje bare håpe på en "snill" dommer som måler på utsiden av tunnellen og hindrene.. Jaja. Sier ikke at dommeren gjør noe feil, og jeg er fullt klar over at Tulla må få opp mer fart, men hun er av en rase som er mer "seig", som skal holde lenge og langt, ikke en sprinte og spurte-rase. (Aynï derimot, hun har jeg allerede ikke nubbsjans til å holde følge med i tunnellen, så vi øyner håp..)

Nå har jeg to slakt liggende her, og selv skal jeg spise is tror jeg og legge meg kjempetidlig. Og eh, ja, jeg fikk visst lagt inn bildene fra kamereaet likevel. Jeg hadde klart å legge de inn og så trykke på innlasting en gang til, og den andre gangen nektet dataen for at det var noen bilder der. De lå jo allerede inne på maskinen (og den laster ikke inn to identiske bilder)! Så minnekortet var formatert til i dag, og jeg fikk tatt noen bilder. Hovedsaklig fra kl 2 agility, for deretter begynte det å hølje ned. Lurer på om jeg bør kle meg ekstra godt i morgen; i dag var det kaldt! For Tulla derimot er dette toppers vær å konkurrere i!

Funderinger rundt slalåmen og døde hunder

Søndag har vært. Og da var det jo Gauldal Hundeklubb som arrangerte agilitykonkurranse på NKK Trondheim. Hopp var først ute, og som sagt gikk vi inn med freidig sinn og friskt mot. Strålende løp, om jeg kan få si det selv. Det eneste jeg kan pirke på var en hopp-kombinasjon formuet som en U, hvor vi kunne hatt litt bedre flyt. Tulla tok en litt for stor bue da hun skulle tilbake forbi et hinder, men ellers veldig bra. Slalåmen gikk også bra, ikke noe tull der. Null feil, men siden det var andre som var raskere enn oss, endte vi på en 6. plass.

Agilityen var etterpå, og der gikk hun også et veldig bra løp. Men som på lørdag var slalåmen denne gangen problematisk. Jeg fatter og begriper IKKE hva som skjedde! Hun gikk inn rett, jeg gav henne, som jeg alltid gjør, et oppmuntrende tilrop (noen vil kanskje si hyl), og så forsvant hun ut av slalåmen.. Deretter gikk hun inn igjen etter å ha hoppet over en pinne. Jeg stoppet henne, og satte henne på slalåmen på nytt - det samme skjedde. Denne gangen tok jeg henne rolig tilbake til start, og satte henne inn igjen. Da gikk hun som normalt. Resultatet ble 10 poeng, 2. premie og 7. plass. Vi holdt oss merkelig nok innenfor standardtiden, til tross for dette tullet.

Inngangen til slalåmen i konkurransen kom fra en tunnell, hvor hun kom fra "feil" side, men dette er ikke en vanskelig inngang for Tulla, og inngangen var egentlig heller ikke problemet, altså å finne rett side av pinnen.. Hvis vi skal tenke i forhold til en klokke, hvor første pinnen er på 12, kom hun fra ca 8. Line mente jeg hadde hylt da hun gikk inn i slalåmen. Det er litt vanskelig for meg å si, for jeg tror jeg at jeg gjør som jeg pleier, men ting kan fort skje annerledes på en konkurranse. Line sa også at hun da hadde stoppet og kikket på meg, og her er bildebevis for det:



Faktisk kan man se at hun bråsnur I selve inngangen når jeg kauker til henne. Konklusjon: jeg får ta det på min kappe.

Men til tross for at jeg tar det på min kappe, så var jeg oppe på klubben og prøvde henne på slalåmen i går. Rett ut fra bilen, null oppvarming, rett inn i et hopp og til slalåmen. Jeg prøvde nå bevisst hyle litt ekstra høyt og vulgært, som jeg kanskje hadde gjort på konkurransen, men Tulla fortsatte, hun! Hun tok slalåmen perfekt. Deretter prøvde vi fra tunnell i bue og inn i slalåmen, med samme hyling. Hun gjorde det riktig. Så prøvde jeg noen ganger med mer normalt volum og toneleie på hylingen; samme resultat; bikkja går perfekt og med god fart, som vanlig. Men så prøvde jeg en gang uten å si noe som helst, bare for å bevise for meg selv at hun "trenger" denne støtten i at hun går inn rett, og at hun gjør rett, som er mitt mål med å hyle på den måten. Da nølte hun, men fortsatte, selv om jeg ikke sa noe men bare ble med bortover. Andre gangen uten at jeg sa et pip var hun som hun vanligvis pleier; altså ingen reaksjon på at jeg var tyst. Så da spørs det; ble hun virkelig SÅ påvirket av mitt noe uvanlige tonefall på konkurransen at hun ble helt satt ut? Når hun tydeligvis tåler noe helt annerledes såpass godt? Eller var det hele settingen med nytt sted, forstyrrelser osv osv i tillegg til min krakilske hyling som gjorde at hun nølte på slalåmen?

Det jeg derimot fant av interessante funn, var at hun sakker helt i farten hvis jeg holder meg i bakkant av henne, uansett om jeg sier noe eller ikke. Om jeg derimot småløper foran henne blir hun helt vill og får opp ekstra mye fart. Det er jo fint å vite, og noe jeg kan bruke rent praktisk i konkurranser! Jeg kan også gå til enden av slalåmen og vente på henne, men jeg må ikke fortsette alt for mye videre derfra, for da hopper hun over den siste pinnen. Men jeg kan stå på slutten og "heie" henne videre framover. Nyttig. Hun gjorde to feil i slalåmen i går, begge gangene rett etter hverandre, og begge var min feil. Feilen var at jeg førte henne for dårlig, og hun gikk inn etter andre pinne, i stedet for etter første. Men det var jo ikke det som var problemet på konkurransen, og feil skjer i trening, så det tenker vi ikke noe mer over annet enn at vi bare noterer at det skjedde, og så får jeg heller være flinkere til å føre til hun blir enda mer sikker på slalåmen.

Ellers var vært toppers på søndag; overskyet, litt vind og tidvis sol. Akkurat passelig temperatur for oss; passe kaldt for Tulla, passe varmt for oss i sommerklær. Slapp å dynke henne gjennomvåt med vann denne dagen, noe vi gjorde på lørdag. Da var det nemlig en kliss våt Tulla som gikk løp.. Men er det noe jeg er nøye på, så er det at hunden skal ha det optimalt i varmen. De velger ikke selv å være med, det er vi som "tvinger" de med oss, og da må vi som eiere ta ansvar for at de har det bra. Jeg hater å la hunden være igjen i bilen i sol, selv om vi "bare" skal en kjapp tur inn på butikken. Vi parkerer alltid i skyggen, vinduer åpne (så får heller folk stjele bilen og bikkjene hvis de tør..), vann i burene har de også. Og MÅ jeg være med inn, så er jeg dritkjapp. Jeg hater tanken på at hundene er i bilen på den måten, og jeg går aldri i fra de i en bil som står i sola. Jeg leter kjempelenge etter et bra sted å parkere i skyggen, og har jeg mulighet til det, blir jeg værende igjen med de i bilen (og tar de kanskje ut), så får heller Bjarte gå inn og handle før vi kjører videre.

Dessverre har jeg fått høre at det var tre hunder som døde under NKK Trondheim. To i bil, og en påkjørt. Jeg kjenner at jeg rister av sinne når jeg hører om sånt. Jeg fatter ikke hvordan det kunne skje! Speakeren på stevnet maset om hunder i bil HELE tiden! Og de sa de ikke ville nøle med å knuse vindu hvis det var nødvendig. En gang oppgav de til og med merke og kjennetegn på en bil som hadde hunder i seg som sleit i varmen. Jeg mener at de som en demonstrasjon skulle ha knust rutene på den bilen og tatt ut hundene, selv om hundene kanskje hadde klart seg i fem minutter til og eieren da kanskje hadde rukket å komme og redde de ut. Det er TYDELIGVIS ikke nok fraskrekkende for folk å vite at de risikerer livet til hundene sine, men en knust rute i bilen vil ingen ha! Argh. Dessuten; når NKK nå vet at hundene har omkommet av å være i bil under arrangementet, så kan man trekke den konklusjonen at de var der pga at NKK arrangerte utstilling, og at de var medlemmer av NKK og stilte ut hundene. Jeg mener at NKK bør komme med sanksjoner mot de som gjør noe så forferdelig, og faktisk utestenge de fra NKK, gjerne på livstid. Kanskje kan de leve med to døde hunder, men å bli stengt ute fra NKK vil kanskje skremme flere fra å "prøve lykken"??! Man skulle tro at de som tok turen til NKK Trondheim var rimelig glad i hunder - over middels - og at vedkommende bør klare å ta ansvaret for at hundene de har med seg ikke dør. Det er jo ikke akkurat noe nytt at hunder ikke tåler å være i varme biler, og det ble heftig advart mot det både før og under selve arrangementet. Fåkk altså, at folk ikke forstår alvorligheten i dette! Jeg håper de som hadde ansvaret for hundene blir tiltalt for dyreplageri med døden til følge. Men det er vel ikke nok for å hindre at dette skjer igjen, og derfor mener jeg at NKK burde være knallharde på dette, og stenge ute de som lar hunder dø i solsteiken i biler.

Altså: NKK burde knust/knuse flere ruter på biler i ren demonstrasjon, de burde stenge ute de som lar hunder dø i biler i varmen, og de som har gjort noe slikt bør bli tiltalt for dyreplageri med døden til følge. Ingen kjære mor her i gården når det gjelder sånt, nei! Ingen klikkertrening, ingen lokking og ingen godis eller belønning for å gjøre rett, men kun ren, heftig aversjonsdressur med de hardeste metoder bør bli satt inn mot slike mennesker.

Tålmodigheten på bunn

I går tenkte jeg at i dag skulle jeg ha en internett-fri dag. Jeg skulle trene agility med Tulla, og kose meg i skogen med hundene. Det til tross for at jeg kjente en ekkel følelse i brystet i går kveld. I dag våknet jeg av at jeg hostet. Og det var skikkelig hoste, med surkling både her og der. Stod opp, og da var feberen et faktum. Hodet kjentes som om det holdt på å sprenges, munnen var tørr, nesen var tett og jeg klarte nesten ikke å lage noen lyder som hørtes fornuftige ut. Jeg var i det hele tatt i veldig dårlig form. Så noen internett-fri dag har det slettes ikke blitt. Jeg har ikke gjort mye fornuftig, jeg har bare surfet rundt på ukjente hundesider og sånt. Bare prøvd å få tiden til å gå raskest mulig på kortest mulig tid. Drukket mange store kopper med varm melk med honning har jeg også.

Men så var jeg så dum at jeg tenkte jeg skulle klippe klør på Aynï. Og det hadde jeg jo ikke tålmodighet til, så jeg tror vi får fortsette med det en dag jeg gidder å være litt blid, og faktisk klarer å rose henne (stemmen min høres ikke blid ut uansett hvor mye jeg prøver!).

Tålmodigheten min er lik null, og mens feberen river i kroppen og svetten renner og jeg vet nesten ikke om jeg bør ha klær på eller om jeg egentlig bør kle meg ekstra godt, så har hundene egentlig, når jeg tenker meg om, vært utrolig snille hunder. De har sovet i hele dag, begge to. Til og med Tulla har taklet dagen bra! Mistenker at løpetiden spiller litt inn, pluss at varmen nok tar henne litt. Eller skal jeg si at til og med valpen har taklet å sove en hel dag?! Hun har våknet litt innimellom selvsagt, men de gangene jeg har prøvd å tatt henne med ut for å gjøre fra seg har hun jo nesten ikke vært til å vekke; hun har bare ligget i gresset og forsøkt å sove videre. Og selv om det er fint det altså, så er humøret på bunn og tålmodigheten har sett bedre dager, og skal hun tisse så skal hun tisse - NÅ! Men det fungerer visst ikke helt sånn, merkelig nok.

Jeg håper på en bedre dag i morgen, siden det vil være helt fryktelig å være på jobb når man er sånn som dette.. Det er faktisk ganske fryktelig å være syk også, når jeg kjenner etter. Det er sjelden jeg er det, og dette er jo ikke så ille sånn sett, men fysj så kjedelig! Og alle tanker blir bare negative og pessimistiske, jeg ser ingenting positivt i noe (nesten), og Aynï er bare teit (selv om hun jo har vært en snill valp i dag egentlig), mens Tulla av en eller annen merkelig grunn er bare snill og grei i dag og jeg har all verdens tålmodighet med henne. Merkelig. Jeg høres jo helt hormonell ut. Jeg tror det er like greit at jeg ikke har barn som merker denne forskjellsbehandlingen akkurat nå! Men nå er det nok snart på tide å spise frokost, har ikke hatt matlyst i det hele tatt, og jeg har ikke engang drukket min obligatoriske kaffe! :O

Wannabe-terrieren og wannabe-spanielen

Egentlig var det meningen i går å skrive om hvor like hundene var, men ikke på den måten det ble. Det ble jo litt alvorlig og sånt, mens det jeg opprinnelig hadde i tankene var litt mer morsomt. Så jeg får prøve igjen i dag..

Tulla har jo alltid vært en hund med mye personlighet, som har fått oss til å le mange ganger. Hun har for eksempel alltid strukket seg mye etter at hun har sovet og når hun er trøtt. Hvis hun har ligget i sofaen og går ned, så lar hun bakbeina bli igjen i sofaen mens hun strekker seg ned og drar de etter seg. Når hun har kommet ned på gulvet kan hun strekke seg ved først å gå ned i lekestilling-strekking, for deretter å skyve bakbeina bak og opp og gjøre seg så lang hun bare klarer.

Litt sånn er Aynï også; hun strekker seg mye. Når begge hundene har ligget og sovet, og jeg tar de med ut i hagen, er det strekke-orgie i mange minutter virker det som. Det er liksom om å gjort å strekke seg mer enn den andre og gnikke seg mest mulig i plenen og gni seg i øynene og virkelig demonstrere hvor trøtte de er. Jeg står bare og ler av de når de holder på, det er veldig komisk å se på. Aynï strekker seg på akkurat samme måte som Tulla, gjesper og styrer og plutselig orker de ikke mer, og faller ned mens de strekker seg og har bare lyst å sove videre.

Sove, ja.. For noen sovedyr jeg har! Er det ikke "som hund, så eier" de sier? Kanskje det heller burde være motsatt? ;o) Begge hundene ligger gjerne og drar seg mens jeg er på badet om morgenen, og de har det slett ikke travelt med å komme ut av soverommet når jeg slipper de ut. Da er det jo strekke-orgie igjen, og gjesping og grynting. Tulla har sin egen lille rare lyd hun lager når hun strekker seg, som jeg tror hun har lært seg i løpet av det siste året, og fått mye oppmerksomhet på. Det nærmeste jeg kommer å forklare lyden, er om man sier "H-H-H-H" inni seg, på innpust, med munnen lukket. Hvis jeg lager den lyden når hun strekker seg, hermer hun ofte etter, eller lager høyere lyd.

Jeg har til tider lurt på om Tulla var delvis katt, siden hun liker å ligge på sofaryggen (hvis hun får lov), og hun bruker labbene mye. Det gjør Aynï også; hun vil helst sitte/ligge høyt, gjerne på skulderen, og labbene blir flittig brukt. Når jeg leker med Aynï med ballen med tau i, ser hun virkelig ut som en katt; løper etter mens hun dasker med labbene og prøver å fange den. Hun dasker med labbene hun også, akkurat som Tulla, men kanskje på en noe mer feminin og forsiktig måte, haha! Hvis jeg holder Aynï i fanget, strekker hun seg gjerne opp til ansiktet mitt, og legger begge labbene på munnen min mens hun slikker meg litt på kinnet (før hun begynner å bite meg i haka, selvsagt).

Da Tulla var liten merket vi raskt at hun likte ting som trillet, og hun prøvde bevisst å få ting til å trille. Selv om de ikke var runde, prøvde hun å dytte på de, eller ta de i munnen og slippe de ned for å se om de rørte på seg. Vi sa at det hadde vært morsomt om hun hadde lært seg å kaste ting selv, og jammen gjorde hun ikke det! Nå kan hun gjerne finne på å ta en leke og kaste den høyt opp i lufta, og løpe etter den og hoppe på den når den faller ned. Problemet melder seg når vi sitter ved bordet, og kan risikere å få et hårete tau, en skitten ball eller et klissete bein i kaffekoppen eller middagsfatet..! :D

Aynï syns også det er morsomt med ting som rører på seg, naturlig nok. Og faktisk ser jeg allerede de samme tendensene hos henne! Hun tar ting i munnen og prøver å slenge rundt på de for å få de til å røre på seg, før hun hopper etter og lander på tingen hun har kastet. Hun lærte seg dette mye raskere enn Tulla da hun var liten; det tok Tulla noen måneder før hun skjønte at man kunne kaste ting opp i lufta, og ikke bare slippe de ned på gulvet. Jeg tror egentlig ikke Aynï har lært dette av Tulla, for Tulla har ikke gjort det så ofte i det siste som jeg har sett; i så fall har hun lært det veldig raskt. Morsomt er det i alle fall, og slett ikke den verste tingen hun kunne lært seg. ;o)

Noen ganger lurer jeg på om jeg faktisk har hund. Kanskje jeg egentlig har to katter? Det ville jo være ypperlig, siden jeg har sagt jeg har hatt lyst på treningsutfordringer, haha..! Eller kanskje er det sånn at Tulla er en wannabe-terrier? Hun elsker jo drakamp, noe som kanskje ikke er helt vanlig for en spaniel? De skal vel helst være myke i bittet og i følge MH'er er de ikke så veldige på å leke med filla. Aynï er kanskje en wannabe-spaniel, der hun gjerne tusler ved siden av meg på tur med noe i munnen, om det er et strå eller båndet har ikke så mye å si. Det ser også ut til at hun liker at andre hunder har store ører, og så mye tid som hun har tilbragt med Tulla, tror hun vel snart hun er slik hun også! Ellers hermer hun fint etter Tulla på flere punkt; når vi går tur (og Aynï faktisk går og ikke henger etter eller står og snuser eller prøver å klø av seg halsbåndet), så går hun ofte fot ved siden av Tulla, som igjen går fot ved siden av meg. Det må jo se helt utrolig staselig ut..! :D

Når vi stopper og snakker med noen, eller vi er i hagen, pleier Tulla å sette seg foran meg og tigge godis for den pene oppførselen. Aynï kan ikke være verre kan skjønne, så hun setter seg fint ned ved siden av Tulla og tigger minst like bra. De stakkars barna som vil hilse på, syns sikkert jeg har to dritkjipe hunder som ikke bryr seg om de. Jeg gir Aynï mye færre godbiter enn Tulla, sånn at hun heller skal bli opptatt av barna, men hun er så godisvrak at det nesten er vanskelig. Det beste har jeg funnet ut, er å gi barna godis som de får gi til henne, og så ber jeg de huske på "storesøster" Tulla, slik at hun også skal få noen av de.

Ting har gått seg fint til her, og det er stort sett bare fryd og gammen. Hundene sover gjerne inntil hverandre, og de steller hverandre. Tulla gnafser på Aynï og bedriver seriøst pelsstell, mens Aynï på sin side slikker Tulla i ansiktet. Nei, ikke bare i munnviken, men rundt øynene, på hodet, på kinnet og i ørene. Ørene er veldig gode å få stelt, syns Tulla, og om Aynï begynner å tygge litt på de mens hun holder på, gjør ikke det noen verdens ting, det er bare deilig, det!

Agility-trening og fjøs-besøk

Nå har vi vært og trent agility en god time. Avsluttet mens Tulla var på topp, og hadde mer å gå på; vil ikke gjøre agility til en kjip greie nå som ting ikke har gått så bra. Det startet i grunnen som jeg hadde forventet, men kanskje en tanke bedre. Hun var giret, jeg giret henne litt mer opp, og så satte vi i gang. Jeg pleier alltid å ta en hel bane først, så feil som det kanskje kan høres ut, men da er det enklere for meg å se fra gang til gang hvordan hun er. Oppvarming tar vi selvsagt aller først, men den innebærer ingen hinder. Begynte med vippa, etterfulgt av et hopp. Vippa var grei, men det første hoppet løp/gikk hun under. Uffda, tenkte jeg, men fortsatte. Hadde satt hindrene i varierende høyde, og relativt lavt de fleste stedene. I løpet av den første økta hadde hun gått under to hinder (av ti), og hun hadde prøvd å jukse på slalåmen. Skikkelig vanskelig slalåminngang, men det var da ikke det som var problemet; saken var at hun midt i hoppet over en pinne. Men jeg synes det var veldig greit å se hvordan hun var, og føler jeg får mye mer informasjon og forsåvidt også konkurransetrening ut av det. I stedet for alltid alltid å gå baner man har baklengskjedet hele veien, så er det det vi heller avslutter med. Kontroversielt nok sikkert, men det fungerer veldig bra for oss i alle fall!

Etterpå deler jeg opp banen i stykker, og terper på hindre som er vanskelige, avløser med noen som bare er morsomme, og ser hva som kan forbedres, trener på min føring osv. Fikk noen gode repetisjoner på hopp og slalåmen og da tok vi en pause hvor Aynï fikk komme ut og vise seg. Kommer mer tilbake til henne, men jeg belønnet i alle fall Tulla med ost; mat er veldig å safe på henne siden hun ikke alltid er like giret på pipeleken for tiden og jeg ikke vil ødelegge den. Med Aynï belønnet jeg litt med ost og litt med tørrfôr og litt med Tullas pipeleke, og DA ble det lyd i Tulla gitt!! Hun stod bundet ved veggen, og hylte og bjeffet og bar seg når jeg og Aynï lekte. Til vanlig har hun faktisk sittet rolig og sett på oss, og det gjorde hun i dag også helt til jeg tok frem leken. Jeg ignorerte henne selvsagt, og fortsatte å trene Aynï med denne fine (eh) forstyrrelsen. Da det var Tullas tur igjen prøvde jeg å belønne med pipeleken, og DET var virkelig tingen!

Tulla hoppet og hoppet og gikk slalåm som en drøm (kremt, i alle fall nesten, og i det minste MYE bedre enn hun har gjort de siste ukene). Så jeg vet ikke helt jeg; er hun syk i hodet, kroppen eller ikke i det hele tatt? Har det kun vært snakk om belønningskvalitet, eller hjalp det at hun så Aynï syns pipeleken var gøy? Jeg har prøvd å belønne med pipeleken tidligere også selvsagt, men da har den ikke vært så storveies. Har hun vondt, og undertrykker det fordi hun vil ha leken, eller er ikke mat verdt å dø for mer? Jeg blir med ett litt usikker, og for sikkerhets skyld skal vi trene igjen på torsdag og teste formen en gang til før jeg tar den endelige beslutningen angående Hoinndagan. Vi avsluttet med å ha kjedet sammen banen, og tatt den en gang sammenhengende til slutt; feilfritt så klart! På første forsøk - flinke Tulla mi, det!

Så var det Aynï da; tok henne ut på banen og nå løper hun rett bort til vippa - gale valpen!! Galloperer opp og står der til den har falt ned, nesten sånn at det er vanskelig å få henne til å gå av når den har nådd bakken. Jeg styrer fremdeles farten ned, stopper noen cm over bakken og så slipper jeg den helt så den "braker" ned. Mønet er også knallgøy kan skjønne, og hun strever seg opp og over, og blir kjempeglad når hun ser pipeleken langt der nede. Stigen er heller ikke noe problem; hun har god fart over, og feltene er selvsagt ikke noe problem (enda). Men jeg må bli strengere med at hun må gå opp korrekt - altså rett mot, og ikke ta en snarvei opp. Tunnellen skjønner hun ikke helt enda, men jeg er alt for slapp og gidder ikke bøye den ut etter at Tulla har trent, så Aynï lærer for det meste tunnell i bue.. Når hun først har gått inni og skjønner det er en åpning på andre siden, løper hun som en tulling gjennom, men den krever nok noen flere repetisjoner før hun virkelig skjønner hva den innebærer.

Ellers begynte vi med innlæring av klikk i går, noe som ser ut til å ha gått bra. Jeg prøver nå å huske å ta med klikkeren ut når hun skal gjøre fra seg; for akkurat det å klikke når hun tisser eller bajser, det har jeg fått tro på etter at krisehjemshunden Ymer fikk en aha-opplevelse med det; plutselig gikk det opp for han hva han skulle gjøre ute, og det gikk nesten sport i å tisse så fort som mulig når han kom ut. :o) Glemte selvsagt å ta med klikkeren på treningen i dag; jeg bruker jo ikke den på Tulla, hun har en egen smattelyd jeg bruker. Jeg har lyst å finne en til Aynï også, så kom gjerne med forslag! Neste gang tror jeg jeg skal begynne med slalåmen på Aynï nemlig, men lurer litt på hvilken metode jeg skal bruke på henne, det er jo så mange å velge i, og jeg har ikke alt utstyret som eventuelt trengs.

Etter agilitytreningen fikk Tulla sove ut alene hjemme mens jeg og Aynï tok oss en tur opp til Line for å besøke fjøset. Hun fikk hilse på noen katter og det var skikkelig morsomt syns hun! De var kule og hun ble jo litt tullerusk. Kattene på sin side syns ikke det var like festlig med en valp som skulle slikke på de eller leke med de, så etterhvert gikk de sin vei. I fjøset var hun ikke like høy i hatten, gitt! Det luktet veeldig rart der, syns hun, og ville helst ut i frisk luft til å begynne med. Hun fikk se sauer og geiter av forskjellige raser og alpakka og lama og griser, og sikkert flere dyr jeg ikke husker. De fleste var litt store og skumle virket det som, fornuftig nok av henne det, siden mange nylig hadde lammet, men noen små geitekillinger var ganske greie. De var litt nysgjerrige på henne, og hun litt på de, men for det meste stod hun eller satt hun bare der og kikket på de (eller en annen vei), mens hun spiste høy..!! Halm var godt det også, forresten, og like greit å tygge på det enn å vekke Nasse som lå og sov under halmen et sted. Hun spiste godbiter også når hun fikk tilbudet, så hun var ikke såå redd, men det var tydeligvis helt OK å komme ut igjen, så vi må nok på flere fjøsbesøk tenker jeg. Hun løp ikke unna når ting ble skummelt, men halen hang rett ned og ørene lå litt ut til siden. Ellers stod hun for det meste bare der og så seg rundt; hun flyktet ikke i alle fall. Da vi gikk ut fikk hun se noen kaniner og noen fugler. Fuglene var mest gøy, de hadde så morsomme bevegelser og hun skulle nok likt å jage de! Da var halen oppe og hun var riktig så tøff.

Sånn ellers holder vi på å lete etter en bil å kjøpe. Jeg skal nemlig ha meg stor tøff hundebil som kommer seg frem overalt uansett føre. Ser kanskje ut som vi har funnet en, men den er et stykke unna og vi har ikke mulighet til å prøvekjøre den, noe som er veldig dumt. Den skal på NAF-test i morgen, så får vi se om vi ikke skal gi et bud. En annen bil vi hadde tenkt å se på i dag, gikk ikke, for fyren som solgte var bortreist til over helgen dessverre. Egentlig har vi lyst på bil FØR helgen, men det er kanskje å ta i litt hardt og håpe litt mye. Var og så på en bil for noen dager siden også, men sånn i ettertid er jeg ganske glad det ikke ble den.. Rart å kjøpe bil syns jeg, det er ikke noe vi gjør spesielt ofte, så vi er ikke så drevne i det. Skulle jo absolutt ha vært og sett på den bilen vi vurderer nå, men det har vi rett og slett ikke tid til oppi alt annet..