..som en 25-watts lampe..

Månen hang der - som en 25 watts lampe i et ellers stort og dårlig opplyst rom. Det var nesten helt magisk å gå der; det glitret i snøen og stillheten var øredøvende.. Sånn rent bortsett fra Tullas tidvise hylebjeffing idet hun fikk lov å sette igang igjen etter en pause, eller knasingen under skoene og tassingen fra potene. Nydelig tur, med andre ord!

Jeg gikk opp Espa, hadde begge hundene i sele i magebeltet. Da vi kom til den første bakken opp, fikk Tulla beskjed om å trekke. Det har ikke fungert å rose henne tidligere, for da har hun blitt avledet, og det har nok bare blitt opplevd som mas. Men i dag fungerte det flott! Jeg heiet henne frem, og hun la seg virkelig i trekkselen. Deilig å bli dratt opp hele veien! Det er fint å konstantere at rooolig-kommandoen også fungerer bra. :o)

Og for første gang når hun har dratt meg mens jeg har gått, begynte hun i dag å hyle og bjeffe da vi skulle sette igang igjen. Jeg belønnet innsatsviljen med å løpe - og det var litt av en følelse å bare kunne løfte beina knapt uten anstrengelse, og likevel løpe oppover! Kan ikke huske at det har kjentes sånn ut før..? Om jeg får litt lyd, så bryr ikke dèt meg, så lenge hunden digger å gjøre jobben jeg vil ha henne til å gjøre. Skal vi noen gang starte i lydighet, får vi heller trene på det da, men det er vel ingen overhengende fare for dèt akkurat..

Første gang hun bjeffet av glede for å få løpe og trekke, var i fjor vinter da vi gikk på ski for første gang. Det fallt virkelig i smak hos henne! Andre gang var da jeg i høst begynte å sykle med henne, tredje gang i vinter da jeg begynte sparke-sesongen, og nå fjerde gang var i dag, da hun bare fikk trekke meg mens jeg gikk, noe som er hverdagskost i grunn.

Aynï lille fikk løpe løs ca halve turen, så fikk vi trent litt på kontakt også. Tulla er flink og fortsetter å trekke, selv om Aynï får godis av meg. Og det må vel bety at hun er temmelig glad i å trekke, eller hva? Det er tross alt en spaniel vi snakker om her, som spiste reisesyketabletter 9 uker gammel, og som tydelig forteller meg når det er tid for kveldsmat hver dag, som kviner når hun aner jeg er ferdig og spise og er overbevist om at skorpene er til henne (noe de også ofte er, eh..), og som i det hele tatt er veldig glad i mat. Men tilbake til kontakttreningen; hvorfor må jeg få sånne hunder? Sånne som går og dilter i føttene mine og ikke løper og leker seg? Jeg trodde Tulla var ille, men Aynï holder jammen på å ta henne igjen på det punktet.. :/ Luksusproblem, for all del! Men jeg har trent så lite på dette med Aynï, så jeg skjønner det ikke helt. En stund trodde jeg at jeg hadde trent for lite, for da var hun jo helt ballong i hodet, men plutselig er hun altså blitt en dilter hun også. Jaja, jeg skal vel egentlig ikke klage for mye. Det motsatte ville strengt tatt vært verre. ;o)

En deilig forfriskende tur ble det i alle fall, så nå ligger Tulla i sofan og snorker, og Aynï ligger på sin faste plass; foran ovnen..