Nye verdensborgere

Jeg føler at de fleste av mine blogginnlegg starter med at jeg ikke vet hvor jeg skal starte, og sånn er det også denne gangen.. :p Først vil jeg takke for alle mailene og hilsnene jeg har fått i gjesteboken om ønsker om god jul og godt nyttår. Julen var fin, og nyttåret er jo knapt startet, men foreløpig har det vært bra!

Uken før jul var jeg på pensjonatet. Det var relativt få pensjonathunder der, men fem, og etterhvert seks av de hjemmeboende hundene var der. En hund hadde termin, og jeg gikk og ventet på at skulle fø. Den 21. desember brakte det løs. Vel, det brakte ikke så mye, men tegnene var nå der. Hun vegret seg for frokosten, men det var det noen andre hunder som gjorde også.. I tillegg hadde jeg målt temperaturen hennes hver dag, og denne dagen begynte den å synke. Vanligvis lå den på 37.3, men den morgenen var den nede på 37.0. Mulig den ville synke mer tenkte jeg, så jeg fortsatte å måle den dagen. Mener å huske det laveste jeg målte var rett i overkant av 36 grader, men da var det allerede andre tegn som begynte å vise seg. Holly, som hunden het, begynte å bli urolig i tretiden på ettermiddagen, og kvart på fire begynte hun å pese. Klokken seks begynte hun å skjelve, og til da hadde jeg gjort klar det jeg trengte for fødselen. Skjelvingen virket som bittesmå rier for mitt utrente øye, jeg som knapt har sett en rie før..

Ti på sju begynte pressveene, og Holly var tydelig utilpass og skjønte ikke så mye av det som skjedde. Det var hennes første fødsel, og min også for den saks skyld. Jeg prøvde så godt jeg kunne å snakke beroligende til henne, og massere henne på korsryggen, slik jeg hadde fått beskjed om. Den første valpen var den "verste", i den forstand at det virket som den gjorde mest vondt. Klokken åtte på kvelden kom den første, en stor hannvalp på over 200 gram. En time senere kom valp nummer to, dette også en stor hannvalp på 210 gram. Han bare ploppet ut, og plutselig lå han bare der.. Siden jeg ikke hadde vært med på noe slikt før, ble jeg litt i tvil om hvor lenge de kunne ligge i fosterposen sin før det måtte rives hull på de, så jeg lot de ikke ligge lenge før jeg grep inn. Holly ville mest bare slikke og slikke, og det førte ikke til noe hull. Så jeg rev opp posen og tok de ut. Litt rart hvordan sperrer for slike litt "ekle" ting bare forsvinner.. Tispen viste heller ingen tegn til å skulle bite av navlestrengen, så den rev jeg også av. Brukte ikke sløv saks, slik det står i alle bøker, men tok et godt tak innerst ved magen til valpen, og brukte fingrene og neglene for å skille mor og "barn". Etterpå fikk Holly styre som hun ville med valpene, og hun slikket og slikket og ville aller helst ha de opp i ansiktet sitt, men jeg insisterte på at de skulle få sine første slurker med melk, noe som var helt i orden for henne, bare hun ble litt overtalt.

Freden senket seg, og både Holly og valpene virket rolige. Jeg var jo ikke sikker på om det var flere igjen, og prøvde å kjenne på magen hennes. Men jeg er jo ikke akkurat dreven i dette, så det kunne kjennes ut akkurat som det ville for min del; på en måte kjentes det ut som om det var noen igjen der inne, på den andre siden virket det ikke sånn i det hele tatt. Vi ble enige om å vente og se det litt an. Tiden gikk, og jeg fikk beskjed fra oppdretteren at jeg kunne gå og legge meg; det var sikkert tomt. Da var det gått over to timer siden sist valp, og ting skulle vel blitt kritisk om det var flere igjen.. ifølge boka i alle fall.

Jeg og Bjarte gikk ut og luftet hunder, så gikk jeg ned og begynte å pusse tenner når vi kom inn igjen. Plutselig hører jeg Bjarte rope: "Det er kommet en til!!" Jeg kaster tannbørsten, og løper opp trappen. Bjarte hadde bare skullet sjekke at alt stod bra til med de nye verdensborgerne, da han hadde oppdaget en ny liten klump. Vi aner jo ikke hvor lenge hun hadde ligget der, men Holly hadde ikke fjernet fosterposen eller navlestrengen. Valpekassen var helt svart av noe væske, og endel blod. Valpen lå bare helt stille og viste absolutt ingen livstegn; Holly bare slikket og slikket. Jeg rev opp fosterposen og fikk av navlestrengen. Hun var ikke død, men kald, og våt og helt slapp. Hun pustet ikke. Jeg masserte og prøvde å slynge ut fostervann fra lungene hennes. Ingen respons. Holly slukte i seg morkaken imens og brydde seg fint lite om det jeg drev på med. Her måtte det handles raskt, så jeg valgte å gi den lille (?) tispevalpen 190 g munn-til-munn. Etter noe som virket som alt for lenge, hørte vi endelig et surklete gisp etter luft. Jeg vet ikke hvor lenge jeg holdt på, men det var nok over en halvtime. Hun gispet oftere og oftere, og da jeg endelig hørte henne pipe var det den flotteste lyden jeg kunne tenke meg!! Det var nesten sånn at jeg fikk tårer i øynene da hun endelig begynte å røre på seg, prøve å holde hodet oppe selv og ikke bare la det henge slapt ned. Jeg la henne inntil en av Hollys patter og klemte ut en dråpe melk til henne. Ti på ett lå hun trygt inntil morens mage og sugde selv. Hun ble født ca tre og en halv time etter den forrige valpen. Jeg tror Bjarte syns jeg var litt ekkel, med svart ett-eller-annet oppetter armene, munnen full av fostervann og valpe-slim (nåja, en liten overdrivelse kanskje..), og sikkert fryktelig takknemlig for at han slapp å gjøre det jeg nettopp hadde gjort.. ;o)

Første natten sjekket jeg de annenhver time, og hver gang lå de enten søtt og sov, eller lagde de morsomme lydene de lager når de suger. Kul på magen fikk de raskt, og ikke et døgn etter fødselen hadde de lagt på seg 30 gram alle sammen.