Alt ordner seg for snille piker

Jeg vet ikke om jeg tør å offentliggjøre det (det; som i hvor travelt opptatt jeg er, hehe), men nå som alt er ordnet, gjør det vel kanskje ikke så mye? :/ (Sånn for ordens skyld; jeg anbefaler ingen å ta på seg like mye som jeg har gjort, men hadde det ikke vært for at Tulla ikke klarte å knipe lenger, så hadde alt gått bra altså! ;o) )

Løpetiden kom som sagt, og Tulla er en sånn som gjerne ikke venter superlenge før hun tilbyr seg til alle og enhver, dvs at hun antageligvis at hun står en eller annen gang mellom fredag neste uke (18.) (forundrer meg faktisk ikke om det skjer før!), og tirsdag påfølgende uke (22.). Noe senere enn det får hun ikke lov å stå! *ler* Sjansen for at vi får minst èn velykket parring i løpet av den tiden, mener jeg er godt opp mot 90%, basert på tidligere løpetiders gang, og Z-skåre (Neida, nå tullet jeg godt, haha!!).

Togbilletter ble bestilt. Jeg vet ikke om dere er klar over det, men det er ikke så himla enkelt å finne "kollektivbilletter" sånn i førjulstiden (det kommer nemlig ikke på tale å kjøre 90 mil èn vei alene på vinterføre!), og jeg tror ikke saken blir enklere når man i tillegg skal drasse med seg en passende stor og kåt hund. Såh; fredag 18. desember - før fåglane fiser, reiser jeg nedover til söta bror, og jeg reiser hjem igjen tirsdag kveld 22. desember, og kommer hjem lille julaften - sånn at vi passer på å få med oss siste julerushet av stressa folk som vil hjem til sine kjære. Natt-tog er gode greier, eller hva? ;o)

Det høres jo greit ut alt dette, sant? Problemet var jo i første omgang jobb. Jeg jobber to steder, og selvsagt har jeg arbeidshelg 18.-20., den holder jeg på å få bytte bort, og det tror jeg at skal gå bra. Sånn for sikkerhets skyld byttet jeg bort tirsdag 15. også, i min iver og typiske kaotiske måte å tenke og handle på oppi alt dette. Men den vakten har jeg fått tilbake, haha! Må heller få byttet bort jobb den 23., for det rekker jeg ganske enkelt ikke hjem til tidsnok.

Dette er jo heller ikke noe større problem enn folk flest møter på når de skal parre en hund vil jeg anta. Men det "problemet" man vanligvis ikke møter på, er at jeg egentlig skulle jobbet på pensjonatet fra fredag 11. og frem til lørdag 19. For de som ikke vet det, innebærer jobbing på pensjonatet å stå opp grytidlig, og jobbing til sent på kveld. Bare pensjonatet er nok i seg selv, om jeg ikke skulle hatt vanlig jobb i tillegg, men det skulle jeg jo altså hatt.

Strengt tatt skulle jeg jobbet der fra i dag, men i dag har jeg eksamen, og det har jeg på fredag også, og heldigvis ble det en ordning på det. Men seriøst, jeg kan ikke være på pensjonatet når jeg skal parre min egen hund! Så jeg ordnet og styret og fikk ordnet det sånn at søstersen skulle komme tidlig hjem fra skolen i Sogn og Fjordane med nattbussen fredag, og overta etter meg som da reiste til Sverige. Bjarte kunne ikke ta over for meg, for han skal til Bergen og besøke kjære mor den helgen.

Et annet lite problem som kommer midt oppi alt, er jo at bacheloroppgaven min skal inn til torsdag 19., og den er ikke helt 100% ferdig enda. Men faktisk er dette det aller minste jeg bekymrer meg for - den er bare deilig avslapning å skrive, til tross for at temaet er så groteskt som "Sorg, død og krise i familien". Den skulle jeg klart i blinde..!

Problemet med at søstersen skulle være på pensjonatet (begynner å bli lei av slike "problem") var bare at det var en tispe der som har termin den helgen, og søstersen har ikke akkurat tatt imot valper før! At hun skulle klart å ta inn og ut to-tre gale hester er èn ting, men en valpefødsel burde hun få slippe stakkars. Prøvde å få tak i en annen cairnoppdretter jeg kjenner for å ha noen i bakhånd, men ingen tok telefonen. Før jeg plutselig fikk melding av de som driver pensjonatet om at jeg slapp! De hadde funnet stand-in til meg! Jeg, som vanligvis er så uerstattelig der oppe - så deilig å være erstattelig!! Jeg slapp å være på pensjonatet i det hele tatt, noe som vil si at det som egentlig har stresset meg desidert mest den siste tiden med tanke på hvordan i fåkk jeg skulle få tid til alt - bare er borte vekk! En stor sky har forsvunnet, en lys og klar himmel titter frem - jeg kjenner jeg blir melodiøs og poetisk og svimlende skjelven på en gang! Puh, nå kan jeg puste litt ut, dette ordner seg - alt ordner seg for snille piker! ;o)

Nå må jeg bare konsentrere meg pittelitt om eksamen på fredag, deretter kan jeg faktisk slappe av med julebord (!!) i helgen (i stedet for tidliger morgener med bråvåkne hunder og sultne, ivrige hester, møkking og turgåing til langt på kveld) og jeg kan kjøpe julegaver (!!) for lønna jeg får om noen få dager - jippi! Akkurat nå er kontoen tom, for jeg har faktisk rukket å handle inn et par julegaver i dag også - deilig! Og søstersen ringte og trengte penger til bensin, for hun stod fast i Sogndal og var også tom på konto, så vi byttet litt.. ;o)

En dag i sola med "dumma"

I dag har jeg vært på pensjonatet og gått tur med hundene der. Deilig arbeidstid - fra 11 til 17! Da har man tid til å drikke kaffe mocca før man drar på jobb, og slappe litt av, ikke pese avgårde liksom. :o)

Sola steikte, så skuldrene mine ser en tanke røde ut - men jeg satser på at de blir brun etterhvert! Tulla og Aynï delte luftegård med en kastrert lapphund mens jeg gikk tur med de andre hundene. Tulla er jo nylig ferdig med løpetiden, Aynï henger en uke etter og blir ferdog på søndag. Aynï fikk gå tur med en chihuahua og greier; tror nok hun følte seg stor da, haha! Lille kreket kråkebollen min så plutselig så grov og tung ut - helt til hun badet, da var hun plutselig spinkel og liten igjen.

Tulla skulle være med på tur med lapphunden, og jeg er slem og bryter båndtvangen når det gjelder henne på akkurat det stedet. Tulla er så vanvittig grei å ha løs der, hun dilter i hælene mine og er lydig og grei, og ikke tale om hun finner på noe sprell som kan ligne på ulydighet! Kommer det folk med eller uten hunder, så kan hun også gå løs med litt lokking av tørrfôr. Det verste hun gjør er å løpe litt bajas foran meg de første minuttene av turen, deretter tusler hun ved foten eller rett bak meg. Innbyr av og til til trening, og finner på små ting for å få meg til å gi henne en kommando (som å løpe kjemperaskt fremover i håp om innkalling, eller å bli stående og vente på en sitt eller liggkommando). ;o) (Sånn er det ikke hjemme, merkelig nok!)

Vi gikk over en eng og ut på en traktorvei på vei ned mot vannet hvor jeg tenkte hun skulle få bade, men midt på veien stoppet hun opp bak meg og så dumt på meg. Da hadde hun fått nok av lapphunden - ikke tale om hun skulle være med ett skritt lenger! Jeg dro lapphunden med meg, stakkars - han skjønte ikke hvor det ble av Tulla - skulle ikke hun være med? Hun ble stående til jeg ikke så henne mer, ikke vet jeg hvor hun tok veien, men det ante meg at hun enten gikk hjem igjen eller så fulgte hun etter på god avstand. Vil hun ikke, så vil hun ikke, sånn er det bare. Og jeg kan kommandere meg blå akkurat da; hvis hun ikke tror jeg har kontroll på de teite hannhundene jeg går med, så kan hele turen bare være! Hun gidder ikke å gå og være sur og si fra hele tiden hvis hunden er plagsom, eller kanskje er hun rett og slett bare lei av akkurat den hunden? Være med vil hun i alle fall ikke i dag, og hun vet hun klarer seg fint på egenhånd. Jeg var slett ikke bekymret for henne, for hun er godt kjent oppi der. Derfor gikk jeg en liten tur med lapphunden før vi vendte nesen hjem igjen. Da vi kom tilbake til pensjonatet, lå Tulla i skyggen av bilen og slappet av. Dumma! ;o) Så da måtte det jo bli tur på henne etterpå, luringen - hun gjorde det sikkert bare for å få lov å gå tur med meg alene, og ha meg helt for seg selv!

Jeg må rett og slett bare le av henne! :D Hun gjør det jo ikke for å være ulydig, eller fordi hun ikke skjønner hva jeg sier til henne; hun har egne meninger nemlig! Og for min del er det helt greit, det er mye bedre hun løser saken på den måten enn på mange andre måter hun kunne valgt. Jeg synes jeg ser henne for meg; lett trav hjem igjen, tusler forbi alle hun møter på sin vei, før hun slenger seg ned i skyggen, legger hodet på bakken og venter tålmodig på mamman sin..

"Enebarnet", bortskjemte lille gullungen min - klart hun måtte få tur! Så vi gikk ned mot det andre vannet, som er nærmest, og jeg kastet pinne til henne så hun fikk kjølt seg ned. Hun svømte i en halvtime, deretter tuslet vi tilbake igjen; denne gangen med hunden fint på plass ved foten, strålende fornøyd med seg selv så klart.. ;o)

Noe av det som har skjedd siden sist

Hva i alle dager får en hund til å midt på natten, mens hun tror alle ligger og sover (noe hun har gjort selv også), våkne for å romstere på stuebordet og finne en trebjelle som hun skal spise??! Ja, det er Tulla vi snakker om! Selvsagt. Aynï kunne ikke gjort noe sånt i sine villeste drømmer engang.. Men Tulla fikk vel behov for litt nattmat, og fant ut at tre! det var tingen å spise! Jammen godt det var en bjelle som lagde lyd, hvis ikke hadde julegaven fra svigerfarmor vært i tusen knas og på god vei til å bli fordøyd nå.

I går var en merkelig forferdelig dag, men samtidig litt god. Bjarte var på jobb, og jeg hadde fått et gavekort på en klesbutikk til jul, pluss to utgaver av en bok hvor jeg ville bytte den ene utgaven i en annen bok. Forferdelig snøvær; vind og mange cm med snø lavet ned og blåste i hytt og pine. Stakkars brøytemannskap! Men siden jeg hadde sagt jeg skulle til byn for å gjøre disse ærendene, så ville jeg bli ferdig med det. Så da klokken ble mange nok, kjørte jeg innover til byen. Sendte melding til Bjarte og lurte på hvilken bokhandel som var på City Syd, og hvilken som var på Tillertorget, og om klesbutikken fantes på City Syd. Greit å slippe å kjøre helt til sentrum i rushtrafikken når man ikke må. ;o) På vei opp bakken fra Klett kom det plutselig et skikkelig vindkast som tok med seg tonnevis med snø - alt ble helt hvitt! Jeg måtte bremse kraftig ned, og måtte virkelig stå på bremsen da jeg plutselig så bremselysene til bilen foran. Det var helt vilt; jeg så absolutt ingenting før bremselysene lyste rødt tre-fire meter foran meg! Skrev melding til Bjarte og advarte mot dårlig vær, siden jeg visste han var på vei hjem. Jeg fikk ikke noe svar, men det var jo egentlig ikke nødvendig heller.

Jeg endte opp på City Syd heldigvis, og alt gikk knirkende smertefritt! Jeg ble raskt ferdig, noe som var veldig fint, siden hodet var på en snurr pga kraftig forkjølelse. Skrev igjen melding til Bjarte om at jeg var ferdig og på vei hjem. Fikk ikke svar, noe som var litt merkelig syntes jeg. Etter en stund skrev jeg på nytt melding om at det ville vært fint om han kunne svare, sånn at jeg visste han var i live. Intet svar. Jeg var tilbake på Klett igjen, og forsøkte å ringe. Kom rett til telefonsvar; ergo var telefonen avslått eller han var et sted uten dekning. Prøvde å ringe igjen, men fremdeles ikke noe svar.

Da jeg kom til Øysand, var E39 nyveien stengt, og DA fikk jeg litt panikk. I følge mine beregninger skulle Bjarte allerede ha passert her for en liten stund siden, og nå var veien stengt. De verste tanker raste gjennom hodet mitt - hadde Bjarte vært i en ulykke som gjorde at veien nå var stengt?? Jeg svingte ut på gamle E39 sammen med de andre bilene, og måtte kjøre på forferdelig glatt føre langs kysten helt til Buvika. Stoppet der og prøvde å ringen en gang til. Fremdeles ikke noe svar. Kjørte videre og opp til bensinstasjonen i Buvika (nyveien var åpen derfra), og stoppet på YX'en. Der stod det politi, og jeg bestemte meg for å låne doen på YX'en og etterpå spørre de om de visste noe om en liten rød Colt var involvert i en ulykke på veien. Men da jeg kom ut fra do, var de kjørt.. Jeg prøvde å ringe en gang til, men det var fremdeles bare telefonsvar å høre.

Jeg raste ut på nyveien igjen, lettere panisk. Prøvde å ringe flere ganger mens jeg kjørte, men jeg fikk ikke svar. Nå begynte jeg å bli seriøst redd. Vi har jo lagret hverandre som ICE (In Case of Emergency), som gjør det lett for redningsmannskap å finne riktige personer å kontakte, men det hjelper jo lite hvis mobilen dør i et krasj, og de må skru den på og ikke har pin-kode!! Kunne batteriet være tomt da? Nei, Bjarte har jo ny mobil, og batteriet holder jo i en uke før det må lades, og han hadde ladet den natten i forveien.. Bjarte har også alltid mobilen på, og han har den alltid med seg. Den er aldri slått av heller. Jeg gasset på det jeg følte jeg kunne, for å skynde meg hjem. Hvorfor han skulle være hjemme ante jeg ikke, og hvis han var hjemme kunne han vel lade den? Og hvis den tilfeldigvis var blitt skrudd av ville han jo merke det kjapt - så det gav egentlig ingen mening å kjøre hjem heller, men det var nå det jeg gjorde.

Hva skulle jeg gjøre hvis bilen ikke var hjemme da? Jeg kjørte inn veien vår, og så kjapt at bilen hans ikke var der. Det var nå to timer siden jeg hadde hørt fra han sist, og da var han allerede på vei fra byen selv. I mellomtiden hadde jeg kjørt både til og fra byen OG shoppet, så dette lovet veldig dårlig! Jeg braste inn på gårdsplassen, måkte meg vei gjennom snø som burde vært måket, satt meg fast (med Pajeroen ja!!), og bestemte meg for å gi opp. Prøvde å ringe en gang til, men ikke noe svar. Løp inn, og ringte foreldrene mine. Moren min jobber på sykehuset, så jeg visste hun var den rette å ringe. Jeg prøvde å høres normal ut i stemmen da jeg spurte om hvordan jeg kunne finne ut om noen lå på sykehuset. Det kunne man visst ikke, men man kunne ringe resepsjonen og høre om den og den var der, men at jeg ikke visste avdelingen. Stemmen brast, jeg klarte ikke si så mye mer. Men hvem er det du lurer på om er på sykehuset da, spurte hun? Jeg vet ikke hvor Bjarte er, stotret jeg, og det var vel da hun skjønte alvoret. Jeg fikk et nummer å ringe mens jeg prøvde å forklare hva som hadde skjedd, eller kanskje rettere sagt ikke skjedd, og akkurat da hørte jeg noen hundepoter tasse mot døren - Bjarte! Bjarte kom nå, sa jeg og bare la på.

En stykk noget forvirret Bjarte ble overrasket av en uvanlig velkomst.. Huff, jeg visste ikke om jeg ville slå han eller grine, men endte vel opp med det siste. Det viste seg at han hadde måttet bruke mobilen som modem på jobb hos en kunde i dag, og det hadde ladet ut mobilen helt. Han hadde ikke klart å skru den på igjen, og siste mld han fikk av meg var før jeg kom frem til byen. Så han trodde jeg fremdeles var på City Syd. Han hadde også vært og handlet på veien hjem, og generelt brukt lang tid pga stengt vei (og da hadde den vært stengt helt til Børsa). To og en halv time hadde han brukt fra Trondheim, og vi fant ut at vi måtte ha ligget veldig nært hverandre i køen. Godt det hele endte bra, for dette var ikke en morsom følelse. Det hjelper heller ikke på å få flashback fra bilulykken faren og bestemoren min var i for snart elleve år siden (kjennes som om det var for noen år siden bare), hvor bestemoren min døde, og faren min ble veldig hardt skadet. Skulle det liksom være greit at jeg fikk oppleve enda en tragisk bilulykke bare fordi jeg hadde klart å "overleve" en tidligere? Det ga ingen mening. Og siden jeg vet hva en bilulykke kan gjøre med folk, var det ikke spesielt oppløftende å tenke på at Bjarte kunne vært utsatt for en..

Er det nå jeg skal komme med en unnskyldning med tilhørende forklaring på hvorfor jeg har vært så fraværende i det siste? Halvannen uke før jul var jeg på pensjonatet. Stikkord: mishandlet hund, jeg ble bitt flere ganger, valper, løpetid x 2, gale utbryterhester, udugelig fôrvert som ikke leverer drektig tispe, forferdelig føre, en vakt på butikken som ikke gikk etter planen, trekkgal Tulla, og løping i oppoverbakker i snø med kjeledress. Så kom julen, og siden mine hunder hadde løpetid, måtte de være på gangen. Vi feiret julen hjemme hos mine foreldre, og deres hund skal på død og liv ri på løpetisper (tispe det også forsåvidt). Aynï takler det greit, men syns det kan være litt slitsomt i lengden, Tulla klikker og skal ikke ha noe av at noen tispe rir på henne når hun løper (bortsett fra Aynï da, det er visst greit). Ellers hadde Bjarte skaffet oss verdens peneste juletre - helt seriøst; jeg har sjelden sett et så pent juletre! Tett og fint, og med masse symmetriske greiner. Jeg er fornøyd med julegavene; fikk faktisk masse av det jeg ønsket meg og litt til. Hjelper visst å skrive ønskeliste! ;o) Etter jul har jeg jobbet litt, vært på varetelling (og det er en sak for seg selv som jeg ikke gidder å skrive om engang, men kan bare si at det er ulovlig å beordre folk som meg på jobb 1.nyttårsdag, og at det endte med at vi fikk bedre lønn fordi jeg sa fra). Nyttårsaften tilbragte vi hjemme (my orders), men et uplanlagt frieribesøk av en elghund gjorde sitt til at ting ble litt annerledes enn tenkt. En løs elghund møtte oss på tur (jeg hadde fått mld om at han gikk løs), så jeg tok han med meg. Ringte politiet, Falken og pensjonatet som har ansvaret for sånne. Etter masse om og men og frem og tilbake (det er en egen historie), kom eieren og hentet han. Men jeg kan med hånden på hjertet si at ingen av de tre hundene tenkte noe på raketter da klokka var tolv! Han ble nemlig med inn i stua da (selvsagt var han ute og tuslet rundt midnatt), og Aynï syns det var gøy med en frier i stua som ville parre henne, men Tulla likte ikke å få herrebesøk midt på svarte natten. Men Tulla er grei, så jeg kan kommandere henne til å ta det rolig sånn at jeg får passe på, så vi endte opp med ingen parringen (han var for gammel og feit til å klare det på Aynï uansett), og alt i alt gikk det jo bra. Ingen av mine hunder er redd for sånne lyder, og det var ikke han heller heldigvis. :o)

Nok surr fra min side. Jeg er syk, føler meg slapp og fæl og irriterer meg over at jeg ikke klarer å stå opp i riktig tid og få snudd døgnet skikkelig. Jeg får ikke sove om natta, og da hjelper det jo ikke å ikke stå opp i skapelig tid heller. Ond snirkel det der..

Siste sommerjobbdag

Jøss, der kom jeg inn igjen. Jeg har altså fremdeles problemer med å komme meg inn på bloggen og hjemmesiden og få oppdatert de. Siste dag på jobb, jeg sitter bare og venter på at en hund skal bli hentet.

Det er litt rart, i går var det en hund i kennelen, pluss en som kom utpå ettermiddagen, og tilsammen hadde jeg ansvaret for åtte hunder, to hester og en ponni. Det føltes som ingen verdens ting! Blir veldig rart å komme hjem og "bare" ha to hunder!

Bølgeaktivitet

Endelig kom jeg meg inn! Det er flere dager siden sist jeg klarte å komme inn på bloggen, og jeg kommer meg heller ikke inn på hjemmesiden..

Siden sist har Tulla vært på fjelltur/telttur med Bjarte og en kompis, Carl, i tre dager. De gikk noen timer hver dag, og ellers hadde de base ved teltet og dro og fisket. Tulla fikk tilbudet om fisk (rå), men den skulle hun visst ikke ha! Hun har aldri smakt det før, i alle fall ikke hel, så da ble det kun oppbløtt frysetørket vom og noen brødskalker på henne.

Den andre dagen på tur hadde Tulla plutselig stoppet og lagt seg ned og ikke villet gå lenger. Bjarte og Carl fikk helt panikk og begynte å fabulere om hvordan de skulle få henne ned fra fjellet, lage båre eller bære henne eller ha henne i sekken eller.. De trodde hun var helt utslitt, noe som i grunnen er litt rart for hun er ikke i dårlig form. Ikke i noe fantastisk OL-form heller, men hun henger da godt med! Hun reagerer derimot endel på varme, men det var ikke spesielt varmt da; overskyet og 15 grader, så de skjønte ikke helt hva som feilte henne. De tok henne med ned til et lite vann rett i nærheten, og på vei dit hadde hun visst kviknet til igjen. Likevel dynket de henne og fikk henne til å drikke. Da de var tilbake igjen der hun la seg ned, gjorde hun det samme igjen. Etter litt intens grubling fant de ut at det sikkert var mosen hun reagerte på. Sånn lys lav som kjennes myk ut for oss med sko på beina, men hvis man tar på den (og den er tørr) er skarp, hard og knudrete. Så lenge de unngikk å gå på denne, gikk Tulla helt fint. Hun har jo litt dårlig potekvalitet, men har aldri reagert på noe som helst slikt før. Urutinert som vi er, hadde jeg selvsagt ikke sendt med potesokker.

Jeg stod i dusjen da Tulla og Bjarte kom hjem, og Aynï var sammen med meg på badet siden hun nettopp hadde fått en veltrengt dusj hun også. Da jeg var ferdig hørte jeg ikke noe til Bjarte og Tulla, og trodde kanskje han hadde gått ut og kanskje også tatt med seg henne. Gikk ut på gangen og hentet undertøy og gikk tilbake på badet og kledde på meg. Ingen Tulla kom stormende, noe hun definitivt ville gjort hvis hun var der, så jeg antok Bjarte hadde tatt henne med på en liten luftetur etter bilkjøringen hjem. Da jeg hadde kledd på meg gikk jeg ut i stuen, og la merke til at Aynï løp bort til lenestolen, hvor det lå noe hvitt og leverbrunt. Det var Tulla, det! Hun ble liggende en stund før hun gadd deise seg ned fra stolen, men da hilste hun hjertelig på Aynï. Jeg bare stod der og måpte, for det tok jammen sin tid før hun gadd å hilse på meg! Det er veldig uvanlig Tulla, men det er vel bare jeg som skjønner det..? Sliten var hun i alle fall, og det er ikke så rart - men jeg tror det holder å si at Tulla endelig har oppdaget at det er fuglehund hun er..

Senere la jeg merke til at Tulla slikket seg endel på ene framfoten. Jeg kikket nøye etter, og fant en liten kul/klump/vorte/blemme mellom de to miderste tærne. Smurte på sinksalve og håper at den forsvinner, men er den ikke borte/blitt mindre til mandag tror jeg vi tar en tur til veterinær. Det kan jo være alt fra et slags gnagsår til et stikk til et frø eller strå som har borret seg inn og laget kvalm til, gudhjelpemeg, furunkulose! Jeg håper inderlig det ikke er sistnevnte, for det er ikke noe særlig. Sånn for sikkerhets skyld, uansett hva det er, har jeg badet labben (pluss de andre forsåvidt) med grønnsåpevann, jeg har klippet rent mellom tærne og prøver å holde det tørt. Hun får ikke slikke på, så jeg har tatt på en av mine sokker og et strikk på labben. I tillegg måtte jeg en tur på apoteket i dag, så da kjøpte jeg en slags spray som tørker ut fuktig hud og holder den typen områder tørre. Den virker også lindrende og kløstillende - perfekt!

Aynï måtte få seg en dusj ja, fordi vi hadde vært ved vannspeilet og badet. Der er det hvit sjellsand, og hun ruller seg jo tørr (tror hun, jeg mener hun blir skitten). Det faller jo av når pelsen tørker, men hun var uansett skitten i pelsen etter masse utetid i sommer, så da måtte vi jo bare prøve den nye shampooen. ;o) Første gang hun ble dusjet i dusjen og ikke i vasken faktisk, og hun sprellet mer enn noen annen hund jeg har hatt, og løp ut gjennom dusjforhenget ved et par anledninger.

Ved vannspeilet kastet jeg pinne i vannet, men det var ikke før vi kom til den borterste stranden at svømmingen løsnet. Hun svømte ved de andre strendene også, men her hoppet hun uti! Boing-boing-boing-boing-plask! Jeg måtte bare løpe med (jeg hadde bånd på henne), for hun skulle virkelig uti! Nå vet jeg hvor jeg skal filme for å vise at hun liker å bade og kan å svømme.. ;o) Møtte endel folk som hilste på henne, og tre-fire hunder. To av dem var valper så de stoppet og lekte sammen med oss. Alle var sjokkerte over at lille Aynï løp fletta av en rottisvalp og en staffordshire bullterriervalp, men det forundrer ikke meg! :D

I dag har det bare vært en hund i kennelen før det kom en til kl fire. Det er jo gørr kjedelig og ingenting å finne på, jo..! Kan ikke folk spre ferien sin litt utover sommeren, så slipper jeg heftige perioder med over 20 hunder, og kjedelige perioder med kun en hund? ;p Men det er jo litt greit å slappe litt av før man tar ferie en dag (tirsdag begynner jeg nemlig på butikkjobben igjen). Men midt oppi all denne kjedingen ringer telefonen, og da braker det løs!

Den nye hesten som nettopp er kastrert, har fått en infeksjon i såret og dyrlege ble kontaktet og skulle kommet i går, og det kunne ikke vente til over helgen. Hun kom aldri i går, så derfor skulle hun kommet i formiddag, noe som heller ikke skjedde. Dermed måtte dyrlegen, som nå hadde tatt ferie, ringe inn resept på et apotek. Da jeg fikk beskjed om å sette meg i bilen og hente ut resepten, var det en halvtime til apoteket stengte, så det var bare å sette på blålysene og komme seg avgårde! Jeg rakk det, men de rotet på apoteket, så jeg ble ikke ferdig før etter stengetid. Men jeg kom i alle fall tilbake med antibiotikaen, og det var det viktigste!

Så skulle jeg gi denne til hesten. Men lille snille søte hesten likte ikke å få piller eller pasta i munnen, så den måtte få sprøyte. Lille snille hesten er en ca 500-600 kg stor varmblodstraver på tre år, så dette skulle nok gå bra! Jeg har aldri satt noe sprøyte før, men en gang måtte visst bli den første. Bandt hesten fast og kjørte sprøyten inn i nakken på den. Jammen gikk det bra! Hesten stod i ro, antibiotikaen ble sprøytet inn i tre omganger (den skulle ha endel), jeg fjernet sprøytespissen og slapp hesten løs. Knærne mine var derimot helt skjelvne..

Gelèbein kurerer man ved å klippe litt hund, så i dag har Tulla fått ny frisyre. Deilig å ha trimmebord å ha henne på, så slipper alt blodet å renne ned i hodet på meg sånn at jeg holder på å besvime når jeg er ferdig. Ellers fikk Aynï trent litt på å stå på bord også, hun skal jo på valpeshow snart!

Fri som fuglen

Oooo!! Bare tre-fire timer til så har jeg fri helt til mandags morgen!! :D Skal bli fantastisk deilig!!

Nå er planen å rydde meg ut av huset, ta en siste liten shining, og gå og bade med mine to små frøkner. Ja, og så jobbe litt, da..

Kråkebolle i vann

Nei, nå klarer jeg ikke å vente lengre! Jeg bare må oppdatere bloggen (ja, jeg har bevisst prøvd å la være..). Tiden flyr, tror jeg i alle fall. Føles ikke lenge til jeg er ferdig her oppe, men det er faktisk over to uker til. Men to uker er nå ingenting i mitt perspektiv; for jeg har jo vært her mye lengre enn det allerede! Og har jeg klart det hittil, klarer jeg vel to uker til. For ja, det har vært drepende slitsomt til tider, det er utrolig mye man må gjøre, og så kommer alle tingene man bør gjøre, og til slutt kommer det lille ekstra. Eh ja, etter det er det vel ting man gjerne "vil" gjøre, med mine egne hunder for eksempel. De har fallt litt i bakevjen et sted, huff og huff. Men de siste dagene har jeg vært flink og tatt de med på tur. Ene dagen gikk vi opp til en myr og fant blåbær og blå bæsj. Sikkert en rev eller noe som hadde spist blåbær. Så da spiste hundene også liksågodt blåbær. Jeg måtte plukke de fleste til de, eller i alle fall vise hvor de var, men etterhvert fikk de da dreisen på det!

Så kom finværet til oss også etterhvert, og da må man utnytte gangavstand til to vann det er fint å bade i (for hundene, alt for hundene..). Jeg har kastet pinner til den store gullmedalje, og til lille Aynï (det ble vel for Tulla også), har jeg kastet tørrfôrkuler. Sånne som flyter og er morsomme å fange i vannet. I går plumet Aynï uti med et uhell. Det vil si; hun var allerede uti vannet, men plutselig mistet hun fotfestet i higen etter en sånn tørrfôrkule, og vips svømte hun! Skulle tro at hvis hun hadde blitt skremt hadde hun ikke fallt uti hele tre ganger til..! :D Jeg klarer jo ikke å styre meg, så jeg hyler og piper og klikker og kaster godis overalt. Det skremte henne tydeligvis ikke det heller, for i dag kastet hun seg faktisk uti to ganger til! Og nå var det etter "bare" en pinne! Og hun svømte mye lenger enn hun hadde trengt, og prøvde å ta noen fôrkuler på veien også. Plutselig fikk jeg en telefon som gjorde at jeg måtte gå, men neimen om verken Tulla eller Aynï hadde planer om å forlate det morsomme vannet! Jeg måtte hale de opp på land ogskyndte meg å klipse båndet på og dra de med meg før de forsvant uti igjen. Jeg er jo bare kjempekjempekjempeglad for at Aynï svømmer! Og så allerede da! Jeg har aldri hatt en valp som har svømt så tidlig før. Tulla begynte jo først da hun var over året, så nå håper jeg at jeg har fått meg en skikkelig kråkebolle - og hun ser ut som en også, når hun er våt! :D

Tennene til kråkebollen faller fremdeles ut som fluer. Nå har hun endelig, takk og pris, mistet en hjørnetann. Det er vi alle glade for kan skjønne. Litt ekkelt har det dog blitt å spise, spesielt når jeg har glemt å la maten ligge til tining lenge nok, og den er halvfrossen og må tygges. Det er nesten ikke verdt det, men hun jobber med saken selv om det tar litt tid. Klart de andre hundene ikke kan få hennes mat, så hun skyndter seg så godt hun bare klarer. Jeg har vært en elendig valpeeier, og kloklipp har helt gått i glemmeboken. Skjønt, jeg har husket det, når det passet som dårligst, men sjelden fått gjort det. Men i går var jeg så gira etter at hun svømte, at da måtte jeg jo bare belønne med en aldri så liten kloklipp. Sliten var hun, så det gikk greit å holde henne i ro. Faktisk var hun riktig så flink, og man skulle ikke tro jeg hadde vært så dårlig på å klippe klør som jeg har..

Innkallingen begynner å sitte også, og vi har fått trent med fremmede hunder, og mens hun leker. Hun er flink og holder seg i nærheten på tur, og spesielt når vi går på stier/skogsveier. Når vi er på større områder, som jorder, løper hun mye lenger bort. Syns det er helt toppers, jeg.

Tulla derimot, hun er litt for lydig. Jeg tror faktisk at kontakttrening kan gå litt over stokk og stein og bli litt for heftig. I alle fall på visse raser som er litt disponert for å holde øye med føreren sin sånn i utgangspunktet. Tulla går fot, hun. Hele forbaska tiden. Og jeg er møkka lei! Så nå har vi henfalt til pinnekasting for å få trimmet Tulla. Jeg gidder jo ikke gå så himla langt eller fort i denne varmen, og siden hun holder mitt tempo blir det lite trening.. Men pinner er gøy, og de kan man hoppe etter, trille ned bakker etter, bjeffe på og løpe og komme tilbake til meg med. Hun er ikke akkurat typen til å bli stressa av det, selv om det kanskje kan høres sånn ut mens det står på, men hun roer seg fint ned når jeg sier det er nok; da er hun tilbake i utgangsposisjon.. Det verste er at jeg håper Aynï ikke lærer det av henne, dette med å gå fot. Joda, det ser jo løøvlig ut, men... det blir lite trim og trening på den måten, annet enn på meg da. (Og jeg skal ha minst mulig trim, jeg.)

Sånn, da gidder jeg ikke oppdatere bloggen mer i dag. Men jeg tenkte jeg skulle komme med en liten opplysning, en liten kuriositet kan man kanskje si. I sommer har jeg nemlig passet hele 21 cairn terriere. Mange av de fra samme oppdrett som Aynï, men også noen fra andre oppdrettere. Det som går igjen ser jeg, er at de som kommer "herfra" er mye mer glade i mat enn de andre. De fleste kaster seg over maten sin når den blir servert, men selv de som ikke gjør det kan man bruke vanlig tørrfôr som godis på. De som ikke kommer "herfra" er mindre glad i mat, roligere/daffere, mindre terrier og mer "vanlig hund". De er heller ikke fullt så hengivent interesserte i folk. Så, det var dagens opplysning.

Stikkord

Stikkord:

• opptil 25 hunder i helgen, pluss mine egne to som alle sammen skal ha sine turer og generell aktivisering og lufting
  
• tett do på torsdag
  
• som førte til tett vask på fredag
  
• som førte til tett dusj en gang imellom der
  
• som førte til tette rør i hele huset
  
• så kom rørleggeren og helte i noe flott nedi slukene
• så sprutet det kloakk opp langs veggen
• og vasken og doen var helt fulle av kloakkvann
• så rant det ned etter ett døgn, så da tørket det - flott med mørk brun dass og vask
• så kom en annen rørlegger og staket rørene
  
• i dag var det plutselig oversvømmelse i kjelleren med kloakk og vann
  
• for det viste seg å egentlig være full septiktank
• tørket opp nesten 90 liter vann
• og vasket bort kloakken, i alle fall det meste
  
• tisser ute for tiden (jeg er blitt stueren)
  
• opp kl 0600
• hjemme igjen ca 2340
• mellom der en gang skal jeg dusje, sove og kanskje spise litt
• nå kan jeg "slappe av" med "kun" 18 hunder, pluss mine to
• 5 års bryllupsdag på lørdag som var
• kjennes ut som om jeg har promille i noe både om morgenen og om kvelden når jeg kjører hjem - det kan umulig være sunt?
  
• er dødelig sliten, tror neppe jeg overlever. Farvel.
  

I'm alive.

Joda, jeg lever. Men bare såvidt. Lurer på om jeg skrev de samme ordene på samme tid i fjor? Jeg har, som noen kanskje har skjønt, begynt å jobbe på pensjonatet. Jobber foreløpig bare på dagtid, men snart er det "hel døgns stilling". Blir ferdig med dagen der oppe en gang mellom halv fem og åtte, litt avhengig av hvor mange hunder som er der og diverse andre ting. Er dødelig sliten når jeg kommer hjem, og orker knapt å spise middag før jeg vil legge meg. Så med andre ord har jeg veldig dårlig samvittighet for alt jeg ikke får gjort. Klarte å støvsuge stuen og gangen, men det måtte jeg dele opp på to kvelder. Ellers vet jeg det er mye, mye jeg burde gjort, som jeg ikke har ork til. Tenker mye på det, og de som savner en lyd fra meg; jeg håper dere forstår hvorfor.

En liten oppdatering på hundene: Aynï bor inne om dagene, mens Tulla holder til i bilen eller i kennelen hvis det er ledig plass der. Det er mer enn i orden av Aynï blir preget av de hundene som bor inne for å si det sånn, så det er bare toppers. Tulla er litt på kollisjonskurs med sjefen i huset, så derfor bor ikke hun inne. Dessuten er hun innbilt. Neida, Galastop'en virket visst ikke likevel. Og hun er verre enn noensinne! Hun går og luffer bak meg, og har slett ikke lyst å være med på noe tur av noe slag. Eller, hvis vi går alene bare jeg og henne er det litt mer greit, men kommer jeg dragende med en annen hund, uansett hvor snill og grei den er, så gidder hun slett ikke være med! Hun går, og subber bokstavelig talt beina i bakken, stopper opp og venter til vi har gått fra henne med 10-20 meter, før hun kommer travende etter - veldig lite engasjert. Går vi bare jeg og henne går hun i det minste fot og ser pent opp på meg - da gjør hun jo noe!

I går tok jeg med Tulla på tur med en borzoitispe hun kom veldig godt overens med i fjor (eller forfjor), og en grei cairn. Vel, cairn'en er veldig grei med den sarte borzoien, men jeg lurer på om han har misforstått noe. Tulla lukter sikkert ett eller annet nå som hun er innbilt, i alle fall virket det som om han trodde hun hadde løpetid. Veldig stressende for Tulla med andre ord, og meg også. Det gikk greit så lenge de var løse på et gedigent jorde, da holdt Tulla han på avstand med letthet. Han er grei på signaler egentlig, men da han kom i bånd brydde han seg ikke mer om hva Tulla eller jeg sa. Så da holdt Tulla avstand. I begynnelsen gikk hun 10-20 meter bak oss, før hun tok oss igjen da vi stoppet og så gikk hun forbi. Vi gikk ned til et vann, jeg kastet en pinne til henne som hun motvillig hentet. Så ble hun stående i vannet på en sånn dybde at cairnen ikke nådde ut til henne. Etter en stund gikk vi. Men Tulla ble stående! Hun ble stående i flere minutter før hun kom diltende etter, og sånn holdt hun det gående resten av turen. Hun nektet å komme da jeg ropte på henne, for hun ville jo ikke bort til den ekle cairnen; selv om jeg holdt han i kjempekort bånd når hun kom så trodde hun vel ikke jeg klarte å holde han. Vi tuslet videre hjemover over jordet igjen, og Tulla holdt seg 2-3 HUNDRE meter bak oss! Jordet bølger og ruller seg bortover og er veldig pent, og da vi kom ned i en dal kunne jeg se Tulla på en topp. Da vi var på neste topp kom hun luffende etter. Hver gang jeg snudde meg så jeg bare Tulla som stod og kikket på oss langt der i det fjerne. Vi gikk gjennom et lite skogkratt på vei "hjem", og da vi gikk inn stod Tulla på en jordetopp og speidet etter oss. Da vi var kommet ut av krattet og 50m lenger bort, stod hun plutselig i skogkanten og så etter oss. Det var kjempeskummelt. Hadde det ikke vært min hund, og hadde det vært en doberman for eksempel, hadde jeg blitt livredd! Hun var skikkelig creepy og skummel, og var helt rå og mørk i blikket, samtidig som hun var sedat. Merkelig fenomen.

Uansett, siden hun er så ille som hun er nå, rådførte jeg meg med oppdretteren til Aynï, og satte Tulla på homeopati; Pulsatilla D30. Håper det hjelper, selv om homeopati i forbindelse med innbilt visstnok virker best forebyggende. Aller mest lyst har jeg til å slenge hele hunden på et operasjonsbord!

Aynï har levd glade dager med to stk valper; herjet og kost seg. Men i går og i dag ble de hentet av sine nye eiere, så nå møter hun kjedelige dager fremover. Har trent innkalling med henne mens hun lekte med valpene, og hun var veldig flink og kom hver gang jeg klappet. Ellers var hun med på tur en dag med Tulla og en hund til (moren til valpene), og det syns hun var helt toppers. Valpebitingen har gitt seg veldig i det siste forresten. Hun har sjelden tygget på ting inne bortsett fra "lovlige" ting, men hun er ikke så fæl til å bite i hender og føtter mer, og Tulla har også fått slippe mye tull, noe hun sikkert syns er helt okei.

Ellers forundrer det meg mye ting med pensjonathundene. Folk som leverer hunder med helstrup og flexibånd (generelt blir bare flere og flere hunder levert med flexi), at så mange hunder er enten feite eller bortskjemte og tynne, eller alle de hundene som har stygge uvaner og dårlig oppdragelse, som har fått lov til å utvikle skikkelig nasty oppførsel ovenfor andre hunder, eller de som er så bortskjemte at det ikke skulle vært lov! Tyggebein med leverpostei hver kveld! En stor og to små godbiter etter maten og når h*n legger seg. Leverpostei i maten. Leverpostei på skive til frokost og tyggebein annenhver kveld. 5 målebeger mat i stedet for 3 som egentlig står på fôringsveiledningen (og hunden veier minst 10 kg for mye), og det er ikke rart at hunden har fått HD grad D og at den i tillegg plages med leddgikt pga overvekt, eller at den holdt på å svime av i dag da vi gikk tur; en hund på under 2 år altså. Hunder som flyr på andre hunder som nærmer seg en dør eller en port er heller ikke særlig trivelige, eller hannhunder som ikke har lært å respektere og oppføre seg blant tisper; grisete hannhunder er noe av det verste jeg vet og det er virkelig eiers ansvar å lære hunden å ikke suge seg fast "der bak". Makan. Fysj. Men de fleste er snille og greie og oppfører seg fint bare de blir minnet på hvordan "fint" er, og nesten alle sammen kan løpe litt løs på det store jordet, og det er jo flott. Dessuten går de fleste brukbart pent i bånd, så jeg slipper å bli ødelagt av sånne filleting i alle fall.

Nei, nuh skal jeg legge meg. Tidlig opp i morgen! Håper de som savner referat og bilder og det som verre (?) er, har litt tålmodighet med meg.. *host*

Tiden går så alt for fort

Jeg tror jammen jeg må ha en kjapp oppsummering igjen, tiden går alt for fort for tiden, og jeg henger knapt med! :O

Har endel dillet meg til å bestille halsbånd til Tulla. Jo, klart hun trenger enda et!! :D Brunt lær med springermotiv på i messing. Mmm.. nydelig. Blir en stor overgang for meg dette; fra kun (i hovedsak blått) tøy-utstyr, til brunt lær. Fra sporty til sofistikert. Eller noe i den druen, haha..

På fredag dro jeg med friskt mot til redaksjonskomitèmøte i Selbu. Vi som var der ble enige om en hel del, faktisk ingen krangling om noen ting. Full enighet om alt! Kanskje ikke så rart, siden både Tone og Wenche hadde glemt det, og da er det ikke så mange flere i den komitèen, for å si det sånn.. ;o) (Ja, vi får ta en oppdatering på hva "vi" har bestemt på neste møte, hihi!) Det gjorde ikke så mye, for jeg skulle jo på agilitykurs der rett etterpå, så plutselig hadde jeg god tid, for en gangs skyld, til å innlosjere meg. Deilig å ikke være ute i siste liten alltid.


Agilitykurs, ja.. Med Anette Mjøen fra Nidaros. Fart og motivasjon var hovedfilosofien hennes. Passer oss ypperlig akkurat nå som Tulla skal til å gå inn i innbilt (eller, forhåpentligvis ikke, siden vi nettopp har avsluttet en Galastop kur mot nettopp det). Tror ikke jeg skal skrive så mye mer om kurset, burde jo ha skrevet et helt blogginnlegg om bare en dag (og det vil da si tre blogginnlegg), og noe sånt har jeg ikke tid til her som tiden raser fra meg. Men vi fikk uansett trent på fart, og på å gire henne noe sinnsykt opp (noe hun takler bra, så lavt i stress som hun egentlig er). Fikk også lære mer om føring, noe som også var et ønske fra meg. Aynï fikk prøve seg på lørdagskvelden og på søndag (da jeg mente Tulla hadde fått nok for den dagen). Begynte med slalåminnlæring, som jeg har planlagt at skal være allèslalåm for henne. Så i dag har jeg vært og kjøpt tolv strømpinner, og håper å få virkelig mengdetrent! For de av dere som ikke vet hva allèslalåm er, og syns det høres forferdelig ut å trene en 4 mnd gammel valp i slalåm, så innebærer min trening at valpen løper rett frem, uten å sno seg i det hele tatt før om ganske så lenge. Men jeg får trent på innganger og på at jeg beveger meg i alle retninger og generelt forstyrrelser. Vi trente også på tunnel; dette er også veldig lite belastende for små valper; hun løper jo (foreløpig i alle fall) bare rett frem gjennom en tunnel. Tror kanskje Tulla også skal få lære seg slalåm på nytt igjen, det var i alle fall planen for et halvt års tid siden, men nå er jo ting litt annerledes her; hun begynner å få god fart i grunn, Aynï er kommet og krever sitt, hagen er ikke noe OK sted å trene for Tulla (foreløpig), og jeg er usikker på om det egentlig er noen vits.

Mandag og tirsdag var jeg på jobb på butikken, og på mandag hadde også hundene fri etter helgen. Tirsdag derimot var det full fart på agilitytrening igjen! Tulla fikk trene slalåm med masse masse fart (og dertil hyling og nesten bjeffing gjennom slalåmen), og jeg er jo bare superfornøyd. Aynï fikk trene tunnel. Det har hun gjort i dag også, mens Tulla har trent på føring i hopp-hinder kombinasjoner. I tillegg begynte vi (dvs Bjarte var flink medhjelper både i går og i dag) å trene Aynï på såkalte "running contacts". Håper å få til noe som ligner i alle fall, og foreløpig ser det veldig bra ut. Brukte ganske enkelt ene delen av stigen, la det ned på bakken, og fikk Aynï til å løpe over. Hun er steike meg kvikk i hodet sitt den lille tøtta, og tar ting utrolig kjapt! Vi har trent endel på lekelyst også, og lekt med mange rare ting. Prøver å få henne virkelig gira på drakamp (og eh, det er ganske lett å få henne med på..), og da spesielt å få henne til å "hengi" seg til flere typer leker. Har en ball med snor i, et tau som ender i en tauknuteball, og en pipeleke med strømpebukse"tau". Alle er virkelig morsomme syns hun. Har trent på at hun skal slippe når jeg sier "takk", og det begynner å komme seg. Men jeg må enda lokke henne når vi leker med pipeleken, og faktisk stappe karbonade nesten oppi nesen hennes før hun saaakte slipper opp. Så den leken er tydeligvis veldig gøy. Og for de som kjenner Aynï; mat er virkelig godt, det. Og karbonade er slett ikke noe å kimse av! Hun digger jo tørrfôr til og med, så karbonade er jo himmel for henne. Men pipeleken er vel 7. himmel eller noe den da..

Jeg har også begynt å trene inn en "kommando" eller et klarsignal for lek; "GÅ!" sier jeg, og kaster leken foran henne. Dette gjør jeg når hun ser på meg, og helt plutselig begynner jeg å leke med henne. Hun henger steike bra, jakter sinnsykt bra på leken og i det hele tatt er hun veldig flink. Nå fokuserer vi på å få til god lek tidlig med forstyrrelser; dvs å kunne leke med en gang vi kommer til klubben, selv om det er andre hunder der, for eksempel. Jeg har forresten blitt inspirert av en malanois-film. Den ligger på en side som heter noe sånt som israelidogs eller noe, og er en film av en 8 uker gammel malle-valp. Føreren klapper og dytter og stryker "hardt" over valpen mens den drar i fillen (eller det den nå drar i, av og til en bitearm), og valpen henger. Prøvde dette med Aynï, og trodde strengt tatt de gjorde det for å få valpen til å bli vant til forstyrrelser når den lekte/beit seg fast. Men jammen - noe helt annet enn forventet skjedde! Dette trigget Aynï bare enda mer, og jo mer jeg stryker henne hardt/stramt nedover ryggen, desto hardere henger hun, rykker hun i leken og faktisk begynner hun også å lekeknurre. Flotte greier, og bare å herme etter! Nå kan jeg dytte henne litt rundt mens hun henger, og dulte borti henne, "knipe" henne over ryggen og klappe henne på halsen/brystet; og hun blir bare enda mer intens i leken! Et skikkelig godt triks, med andre ord!


I går kjøpte jeg sele til Aynï; jeg gidder jo ikke alltid trene på å gå fint i bånd (noe hun skal gjøre i halsbånd), og selen ser veldig bra ut på henne; ser ut til å sitte godt. I tillegg har den refleks, noe som er godt å ha. Bjarte er i alle fall veldig glad for den! I dag kjøpte jeg to pipeballer til bruk i trening til Tulla (gosh som jeg handler hos de derre dyrebutikkfolka altså), men jeg tror ikke de var heeeelt som de skulle. De peip litt rart, syntes Tulla, og hun var ikke så totalt blokkert på de som jeg gjerne skulle ønske. Hmm.. må virkelig pønske ut noe der. Kjøpte også med noen tyggebein til jentene; et stort til Tulla og et lite til Aynï. Kom hjem og gav de hver sitt, men doh! jeg burde jo visst det - de vil bare ha den andre sitt. Så det endte med at Tulla tygde opp Aynï sitt og Aynï strevde med å få tygd på Tulla sitt. Neste gang jeg kjøper i forskjellige størrelser, skal jeg gi det lille til Tulla og det store til Aynï.

I morgen starter jeg å jobbe på pensjonatet, og skal være der til uti august en gang. Har med meg begge hundene, og håper å få litt tid til å trene de også mens jeg er der (er så fryktelig sliten når jeg kommer hjem, og dagene blir lange for de uten noe innhold).

Til slutt må jeg si at kameraet mitt er teit. Jeg tok flere bilder i helgen, og da jeg skulle legge de inn på mandag, gikk det ikke! Kameraet eller kortet inneholder ingen bilder, får jeg beskjed om. Men jeg kan jo se bildene på kameraet!! Blæh. Enten er det noe galt med kortet, eller med kameraet, eller så har Bjarte vært borti dataen med fingrene sine igjen - han holder på å slette noe av programvaren som hører til opplastningsprogrammet, og sist han gjorde det gikk det bra (da gikk alt automatisk og kameraet skjønte selv hvilken mappe det skulle legge bildene i), men nå er det altså ikke fullt så greit.

Jah, også helt til slutt; i helgen skal vi på agilitykonkurranse igjen, jeg og Tulla. Trønderhælga i regi Nidaros og STBK. Krysser labber for gode resultat; stiller da i kl 2 i hopp faktisk! :o) Håper at jeg og Tulla klarer å samarbeide bra på banen, og at hun likevel har god fart. Blir også spennende å ha med seg begge hundene uten noe form for hjelp av Bjarte, som skal på bursdag i Bergen i helgen. Deretter skal han kanskje til Oslo for å hente bil. Eh, ja.. Primera'en døde i går. :o( Glemte jo nesten det.

Alt-mulig-i-ett-blogge-innlegg

I går var jeg først på jobb på hundepensjonatet, deretter rett på jobb på butikken. Kjedelige butikk-jobben min, men noe morro må man ha, og siden jeg var i tullehumør gikk det utover stakkars kunder. Det kom inn et litt fjollete par, de har vært innom før og de tuller og tøyser og flørter hele tiden. De er vel nærmere femti år, men det virker som om de nettopp har blitt kjærester. Uansett, de skulle ha røyk til helgen. Mannen kjøpte to pakker, men det protesterte damen på; hun ville nemlig ikke bli spandert på. Så da hun skulle kjøpe røyk selv, spurte jeg om legitimasjon. Og hun klikket i vinkel! Haha, det var så utrooolig snilt av meg å spørre, og hun holdt på å le seg ihjel der hun stod med legitimasjonen, men jeg fikk ikke se på fødselsdatoen, kun på bildet. Og neste gang måtte jeg ikke se så tullete ut når jeg spurte, da måtte jeg klare å holde maska bedre! Hun lo hele veien ut av butikken; "hørte du det? Hun trodde jeg var under 18 år!" sa hun til mannen. Morsomt. Morsomt å spørre folk på åtti år om legitimasjon også, spesielt mannfolk. Da går de gjerne i barndommen (eller ungdommen) igjen.. ;o) Og så blir alle veldig røde i ansiktet og smiler mye, det er gøy.

I dag våknet vi seint. Deilig å ligge og dra seg. Sola skinte, og da jeg kom ned i stua og kikket på temperaturmåleren for ute, trodde jeg ikke mine egne øyne: 17.2 grader!! Og den steg til 19.1 nokså raskt, så her er kanskje våren på fremmarsj?

Godværet måtte jo utnyttes, så jeg dro med meg Tulla og kamera ut på jordene, igjen.. Solen forsvant bak en sky, og bestemte seg selvsagt for ikke å dukke frem igjen før vi nesten var ferdig. Teit. Og typisk. Men jeg fikk da tatt noen bilder. Det begynner å bli litt kjedelig, for det er jo alltid det samme jeg får bilde av. Dessuten har nå knipsingen min blitt en slags innkalling for Tulla, for hun er blitt så vant til at jeg skal ta bilder av henne når hun kommer løpende imot at hun bråsnur og kommer tilbake hvis hun er på vei bort et sted. God hørsel tydeligvis..! Får se om bildene ikke er på plass i album på hjemmesiden i løpet av i morgen eller tirsdag.

Ellers har vi trent litt apport innendørs. Begynner å bli bra, men hun er fremdeles kresen på hva apporten skal være. Gjett om det er tatt i betraktning til en eventuell neste hund..! Oioioi, som jeg skal trene på å leke/bære på rare ting. Greit nok at ikke alle hunder elsker metallapporten, men treapporten burde jo være en smal sak! Sukk, savner Casper i sånne tilfeller; han apporterte absolutt alt! Han var med og dekket på bordet, husker spesielt de gangene vi skulle ha grøt: bordskånere, melk i kartong (med skrukork), kanelglasset (!).. Og han fikk en sammenknyttet pose med søppel og gikk ut i gangen til Bjarte med den som tok den med til søppeldunken. Casper hentet røykpakken når vi skulle ut på tur, og han hentet skålen sin på kommando. Spesielt røykpakken var han glad i; vi hadde litt problemer med at han ikke likte vann, men når jeg kastet ut en (tom) røykpakke i en bekk eller tjern, så måtte han liksom uti og hente den likevel, selv om vann var litt ekkelt. Etterhvert vasset han frivillig, flinke gutten min! En metallapport hadde ikke vært noe problem for han, han apporterte hva enn det skulle være!

Mens dumme lille Tulla er redd apporten skal falle ned på føttene hennes (kan hun ikke bare holde den godt nok?) eller at metallapporten er kald og ekkel å holde i. Hun bryr seg ikke om at hun er flink akkurat da, for det er så ekkelt kan skjønne! Så lenge ting er mykt, som en dummy eller en pipeleke eller et tau, da er det greit, men det bør ikke være for tungt heller. Casper bar hjem en kg ost fra butikken, han, uten å klage, og han var bare stolt over å få være med og bære. En gang testet jeg om han bar ting med hardt bitt, så jeg ga han en kinder bueno sjokolade, sånne som er av veldig porøs kjeks med litt fyll i og med sjokolade utenpå. Den bar han hjem fra butikken, ca 400 m. Kom hjem og pakket opp for å se om den var ødelagt, men den var like hel; det eneste som kunne tyde på at en hund hadde bært den, var to små groper hvor hjørnetennene hans hadde holdt. Kjeksen var ikke ødelagt, man kunne ikke se den en gang gjennom gropene..

Han kunne dirigeres også og han kunne navn på ting han skulle hente; jeg kunne si til han at han skulle gå på kontoret og hente skilpadden (en leke), og da gjorde han nettopp det. Det var ikke noe tvil, han gikk rett til kontoret og kom tilbake med akkurat den leken. Etterpå kunne jeg be han hente tøflene mine i gangen, og da løp han og gjorde det. Jeg har aldri sett en bedre apportør enn han; stødig og behersket, han lekte aldri med apporten på veien og han tilpasset bittet etter hva han bar. Jeg savner det, jeg savner det virkelig når jeg skal trene apport med Tulla. Apporterende fuglehund som hun liksom skal være - blås i det altså! Gi meg heller blandingshunden uten apportør-tittel, men som virkelig kan det, og elsker det! For all del; selv om Tulla er lystapportør, er det grenser for hva hun vil bære.. og det var det ikke hos Casper..

Borte bra, men hjemme best!

Dagen etter fødselen kom de tilbake fra sydenferien sin, og jeg og Bjarte kunne reise til Bergen. Men først måtte jeg foreta en parring. Første gang det også faktisk, og ting foreløp "etter boken". Men i bøker står det lite om hva som skjer etter at de har sluppet hverandre (de hang i 15-20 min), og det som skjedde denne gangen (nå vet jo ikke jeg om det er representativt, men dog..); tispen ble i alle fall helt koko! Hun spant rundt og rullet og krafset og lekte og hoppet opp og ned og var helt i 120. Veldig morsomt å se på, og den stakkars hannhunden skjønte ingenting av hva hun drev på med..

Tulla hentet vi hos søsteren og foreldrene til Line samme dag som vi dro. De hadde vært så snille å passe henne noen dager. Syns det var veldig greit å slippe å tenke på henne oppi all denne valpefødingen og parringen og vasking og pakkingen! Vi kjørte nedover om kvelden, overnattet i Ålesund, og kom frem lille julaften. Julen ble feiret med alle Bjartes søsken og deres respektive, pluss farmoren hans og hunden Balder. Vi fikk mye av det som stod på ønskelisten til jul, og litt til:

• en micro
• en micro til
• peissett
• vedkurv
• jeg fikk et varmeteppe siden jeg fryser sånn
• Bjarte fikk en drøss med skjorter til ny-jobben starter
• Tulla fikk pipeleker og godis og tyggeting
• penger
• klær av ull til meg
• grillvotter
  
• enda mer penger
• en pute
• et bilde
  
• et skilt til å henge ved carporten vår
• noen flasker vin
• vinterdekk
  
• og sikkert enda mer jeg ikke kommer på i farten

Nyttårsaften feiret vi samme sted, men uten foreldre, farmor og Balder og lillesøsteren til Bjarte. Det var stor ståhei og festivitas. Vi lagde både kalkun og ribbe og tilbehør. Tulla tok nyttårsaften veldig greit. Alle besøkende kom jo for å besøke henne kan skjønne (trodde jo hun), og rakettene var ikke så farlige som endel andre hunder skal ha det til. Det som derimot bekymrer meg litt, var at hun ved to anledninger bjeffet på de; en gang når det smalt samtidig som hun så det blinket i et vindu, og en annen gang da vi var ute i sju-åttetiden og luftet henne, og det smalt rett i nærheten. Veldig kjipt, med tanke på at hun ikke har reagert på slikt overhodet tidligere.. Jeg var inne med henne akkurat på slaget tolv, og vi lette etter tørrfôr som lå på gulvet og tok ut av oppvaskmaskinen. Skikkelig kult, med andre ord..! ;p Jeg bryr meg fint lite om nyttårsaften; det er bare 17. august, 4. mars og 28. november en gang i året også, men det er det ingen som feirer..!

Borte bra, men hjemme best! Vi kom hjem torsdagsettermiddag; hadde en stopp i Ålesund på vei opp også. Tulla er veeldig glad i Cal (og nå Mari som er gravid), så hun syns det var toppers. Jeg var på jobb i går, og skal på jobb i morgen. Vi har med andre ord vært særdeles produktive etter at vi kom hjem, og Bjarte dro meg til og med på gardinshopping på fredag. Fant ingen vi likte helt 100%, men Bjarte lånte med seg noen hjem i går, så jeg tror vi har funnet noe vi skal ha. Vi var på opphørssalg på en genial lokal butikk (Nøsen), og tok med oss et stort skap/bokhylle hjem. Utrolig fint, og selvsagt i rett stil; hvitmalt tre. :o) Noen knotter til ny-badet ble det også, og vi har allerede begynt på bursdagsgaver til folk..

Tulla begynte på Pro Plan Laks og Ris før vi dro til Bergen; praktisk med tørrfôr når man ikke har plass til fryser i bilen. ;o) Fungerer fint, men merker det er tørrfôr hun går på, og ikke Vom og Hundemat. Hun bajser mye oftere, og mer, enn hun pleier. Ellers har jeg kjøpt to KW-shampoer til henne som jeg har prøvd: minkoljeshampo og mandeloljeshampo. Blandet de, og nå skinner pelsen hennes som aldri før! Til og med underulla glinser! Eneste negative er at denne fluffy looken hunder kan få etter et bad, ikke gir seg. Må prøve å skaffe en skikkelig god balsam som holder pelsen nede, og evt prøve dekken. Jammen bra at jeg ikke skulle på noen utstilling! Det er jo snart tre uker siden jeg badet henne (kjapp hoderegning), og hun har ennå virvler som ikke har lagt seg.. Men som sagt; balsam er sikkert tingen!

Dagen vi reiste fra Bergen, satt vi og spiste frokost med foreldrene til Bjarte før vi dro, og det ble snakk om sommerferie. Vi har tilbud om å bli med søsknene hans og noen venner av de på ferie i Europa et sted; leie et hus eller et slott og være der og lage mat selv og gjøre som vi vil. Jeg er litt skeptisk, fordi jeg tror man må gå ekstremt godt overens med de man bor med, siden det er snakk om flere uker. I tillegg ville det garantert ha kræsjet med jobbingen min. Vi har også fått en invitasjon fra en fjern slektning (tror jeg), om å komme på besøk til Taiwan. Akkurat dèt syntes foreldrene til Bjarte var en veldig god idè. Faktisk så god at de vil sponse oss med en tur dit!! Jeg tror ikke det har gått opp for meg enda, men det er jo helt sinnsykt! Vi skal faktisk til Taiwan! Jeg har jo bodd der i seks år til sammen (3+3), og har veldig mange minner derfra. Vi er ikke sikre på om vi kan dra til det tidspunktet andre kommer, men at det blir en tur til Taiwan er i alle fall en sikker ting! Gleder meg som en liten unge, og han som skal arrangere dette for oss kommer virkelig til å gjøre dette til en knalltur!

I skrivende stund holder Bjarte på med badet oppe, han har kjøpt panelplater og holder på å sette de opp. Han har virkelig fått fingeren ut, og har til og med hengt opp noen stenger på kjøkkenet, sånn at bøttene med bestikk endeleig henger der de skal. :D Jeg holder på å vaske klær og rydder og ordner litt hist og her. Det jeg ikke lenger bruker, får søsteren min; akkurat slik det var i våre barndoms dager.. Alt er såre vel, med andre ord! :o)

Nye verdensborgere

Jeg føler at de fleste av mine blogginnlegg starter med at jeg ikke vet hvor jeg skal starte, og sånn er det også denne gangen.. :p Først vil jeg takke for alle mailene og hilsnene jeg har fått i gjesteboken om ønsker om god jul og godt nyttår. Julen var fin, og nyttåret er jo knapt startet, men foreløpig har det vært bra!

Uken før jul var jeg på pensjonatet. Det var relativt få pensjonathunder der, men fem, og etterhvert seks av de hjemmeboende hundene var der. En hund hadde termin, og jeg gikk og ventet på at skulle fø. Den 21. desember brakte det løs. Vel, det brakte ikke så mye, men tegnene var nå der. Hun vegret seg for frokosten, men det var det noen andre hunder som gjorde også.. I tillegg hadde jeg målt temperaturen hennes hver dag, og denne dagen begynte den å synke. Vanligvis lå den på 37.3, men den morgenen var den nede på 37.0. Mulig den ville synke mer tenkte jeg, så jeg fortsatte å måle den dagen. Mener å huske det laveste jeg målte var rett i overkant av 36 grader, men da var det allerede andre tegn som begynte å vise seg. Holly, som hunden het, begynte å bli urolig i tretiden på ettermiddagen, og kvart på fire begynte hun å pese. Klokken seks begynte hun å skjelve, og til da hadde jeg gjort klar det jeg trengte for fødselen. Skjelvingen virket som bittesmå rier for mitt utrente øye, jeg som knapt har sett en rie før..

Ti på sju begynte pressveene, og Holly var tydelig utilpass og skjønte ikke så mye av det som skjedde. Det var hennes første fødsel, og min også for den saks skyld. Jeg prøvde så godt jeg kunne å snakke beroligende til henne, og massere henne på korsryggen, slik jeg hadde fått beskjed om. Den første valpen var den "verste", i den forstand at det virket som den gjorde mest vondt. Klokken åtte på kvelden kom den første, en stor hannvalp på over 200 gram. En time senere kom valp nummer to, dette også en stor hannvalp på 210 gram. Han bare ploppet ut, og plutselig lå han bare der.. Siden jeg ikke hadde vært med på noe slikt før, ble jeg litt i tvil om hvor lenge de kunne ligge i fosterposen sin før det måtte rives hull på de, så jeg lot de ikke ligge lenge før jeg grep inn. Holly ville mest bare slikke og slikke, og det førte ikke til noe hull. Så jeg rev opp posen og tok de ut. Litt rart hvordan sperrer for slike litt "ekle" ting bare forsvinner.. Tispen viste heller ingen tegn til å skulle bite av navlestrengen, så den rev jeg også av. Brukte ikke sløv saks, slik det står i alle bøker, men tok et godt tak innerst ved magen til valpen, og brukte fingrene og neglene for å skille mor og "barn". Etterpå fikk Holly styre som hun ville med valpene, og hun slikket og slikket og ville aller helst ha de opp i ansiktet sitt, men jeg insisterte på at de skulle få sine første slurker med melk, noe som var helt i orden for henne, bare hun ble litt overtalt.

Freden senket seg, og både Holly og valpene virket rolige. Jeg var jo ikke sikker på om det var flere igjen, og prøvde å kjenne på magen hennes. Men jeg er jo ikke akkurat dreven i dette, så det kunne kjennes ut akkurat som det ville for min del; på en måte kjentes det ut som om det var noen igjen der inne, på den andre siden virket det ikke sånn i det hele tatt. Vi ble enige om å vente og se det litt an. Tiden gikk, og jeg fikk beskjed fra oppdretteren at jeg kunne gå og legge meg; det var sikkert tomt. Da var det gått over to timer siden sist valp, og ting skulle vel blitt kritisk om det var flere igjen.. ifølge boka i alle fall.

Jeg og Bjarte gikk ut og luftet hunder, så gikk jeg ned og begynte å pusse tenner når vi kom inn igjen. Plutselig hører jeg Bjarte rope: "Det er kommet en til!!" Jeg kaster tannbørsten, og løper opp trappen. Bjarte hadde bare skullet sjekke at alt stod bra til med de nye verdensborgerne, da han hadde oppdaget en ny liten klump. Vi aner jo ikke hvor lenge hun hadde ligget der, men Holly hadde ikke fjernet fosterposen eller navlestrengen. Valpekassen var helt svart av noe væske, og endel blod. Valpen lå bare helt stille og viste absolutt ingen livstegn; Holly bare slikket og slikket. Jeg rev opp fosterposen og fikk av navlestrengen. Hun var ikke død, men kald, og våt og helt slapp. Hun pustet ikke. Jeg masserte og prøvde å slynge ut fostervann fra lungene hennes. Ingen respons. Holly slukte i seg morkaken imens og brydde seg fint lite om det jeg drev på med. Her måtte det handles raskt, så jeg valgte å gi den lille (?) tispevalpen 190 g munn-til-munn. Etter noe som virket som alt for lenge, hørte vi endelig et surklete gisp etter luft. Jeg vet ikke hvor lenge jeg holdt på, men det var nok over en halvtime. Hun gispet oftere og oftere, og da jeg endelig hørte henne pipe var det den flotteste lyden jeg kunne tenke meg!! Det var nesten sånn at jeg fikk tårer i øynene da hun endelig begynte å røre på seg, prøve å holde hodet oppe selv og ikke bare la det henge slapt ned. Jeg la henne inntil en av Hollys patter og klemte ut en dråpe melk til henne. Ti på ett lå hun trygt inntil morens mage og sugde selv. Hun ble født ca tre og en halv time etter den forrige valpen. Jeg tror Bjarte syns jeg var litt ekkel, med svart ett-eller-annet oppetter armene, munnen full av fostervann og valpe-slim (nåja, en liten overdrivelse kanskje..), og sikkert fryktelig takknemlig for at han slapp å gjøre det jeg nettopp hadde gjort.. ;o)

Første natten sjekket jeg de annenhver time, og hver gang lå de enten søtt og sov, eller lagde de morsomme lydene de lager når de suger. Kul på magen fikk de raskt, og ikke et døgn etter fødselen hadde de lagt på seg 30 gram alle sammen.

Jeg lever, derfor er jeg.

Jeg lever. Foreløpig. Og bare så vidt. Men det er ikke såå ille..

Opptrapping til juleferie

I dag har vi vært en snartur hos dyrlegen, for en etterkontroll av øret i forbindelse med kuren hun gikk på for litt siden. Øret så så fint ut som det kunne gjøre, og det er jo toppers nyheter! Det andre øret som ikke har vært i trøbbel, så også bra ut. Ba dyrlegen lukte på ånden hennes, for jeg synes den kanskje er litt dårligere enn hunders flest. Men sånn er det ganske enkelt; noen hunder har rett og slett litt dårligere ånde enn andre, og Tulla er nok en av de. Ikke at det er så veldig ille, men når hun gjesper meg i trynet så er det ikke akkurat tyggis-ånde.. ;o) Munnhulen så frisk og fin ut, og av alle ting gikk jeg faktisk fra dyrlegen med en friskmeldt hund! Det må vel nesten være første gang tror jeg, haha..!!

Gikk tur med Line, Fenris og Spot etterpå. Merkelige hunder alle sammen. Spot (og Fenris) var ikke helt enige i at Tulla var ferdig med løpetiden tror jeg. Og så var det jo en stund siden vi har gått tur med de løs, løpetiden som grunn selvsagt. Tulla fikk inn og hilse på Pus og Terror (kattungen) etterpå. Det gikk vel så som så kan jeg vel si. Trodde nesten hun ville drept Pus hadde hun fått munnen rundt han (han satt trygt og godt høyt oppe i vinduskarmen og så bare overbærende ned på Tulla). Så kom Line med Terror, og da var ting litt greiere. Hadde et ørlite håp der en stund for at det skulle gå bra, men da hun fikk hilse på henne igjen skulle hun bare dytte på henne, for å se om hun peip! :O Dumme Tulla, tror alt er pipedyr, hun..!

I morgen reiser jeg opp på pensjonatet, der er det nesten ikke vann, litt strøm, men ikke tv eller internett eller telefon, og knapt nok mobilnett. Så med andre ord kommer det ikke til å skje så mye på bloggen den nærmeste uken (i alle fall ikke mitt verk), og jeg kommer vel kanskje heller ikke til å være like tilgjengelig alltid.

Valpekullet er ventet på torsdag, så får vi se da, om det stemmer! Krysser fingrene for at alt går bra og normalt under fødselen; helt etter boken rett og slett! Blir ferdig på lørdag, så reiser vi nedover den 23. tenker jeg. Tviler dessverre på at det blir noe tidligere, siden jeg ikke har pakket enda.. *host* Men skal prøve å få skrevet litt om diverse ting før vi drar, men hvis ikke, eller uansett: GOD JUL!!

Historien om hesten

Får vel forklare litt mer. Føler for det når det gjelder denne hesten.

Det kan knapt kalles en nybegynnertabbe. En nybegynner ville aldri ha klart å glemme noe så vesentlig. Til mitt forsvar skal det sies at jeg tenkte mer på haploidiploidi enn grime akkurat da. Og dessuten så hesten veldig lydig ut dagen i forveien. Eller, når jeg tenker meg om, så var det vel ponnien som så lydig ut.. Ponnien gikk nemlig under strømgjerdet. Det uten strøm, vet du.. Men fikk beskjed om å gå tilbake igjen, noe han prøvde på. Men han prøvde å gå mellom de to trådene, og fikk beskjed om å heller gå under. Noe den da gjorde. Fliinke ponnien. Hesten var nok, når jeg tenker meg om, ikke så lydig. Og dessuten hadde den sine egne tanker. Forresten litt utrolig at en 27 år gammel varmblodstraver fremdeles kan ha egne tanker. Men uansett; hesten ville inn den. Så da løp den like godt igjennom hele gjerdet, og rev det ned. Og joda, når jeg tenker meg om, så var han litt vanskelig da, ville ikke bli fanget, og ville vel helst sett at han hadde klart å hoppe over porten inn til stallen. Men det klarte den altså ikke, og jeg fikk tak i den. Det var på lørdag.

På søndag var den sjebnesvangre dagen da jeg tenkte på haploidiploidi og ikke på grime, og forvekslet en lydig ponni med en vilter hest. Jeg ga de mat, lot de spise i fred en time mens jeg tok meg av hundene. Så åpnet jeg strømgjerdet til beitet, og gikk inn i stallen. Der åpnet jeg boksdøren til ponnien, og så til hesten, og sa bare så nonchalant at de skulle tusle ut på beitet sitt (som forøvrig er fullt av snø nå).

Vi kan si det sånn, at ponnien tuslet, og hesten den skjønte vel raskt hva som hadde skjedd. Så da den lot som om den lydig skulle gå inn på beitet, så skeinet den raskt ut til høyre og ut på den lille grusveien inn til gården. Jeg husker ikke helt hva jeg tenkte da, men jeg tviler på at det var flotte ord, eller positive tanker. Stod og virret et lite sekund, ponnien stod jo igjen inne på gårdplassen, den hadde vett nok til å ikke følge etter. Hadde hesten løpt langt? Nådde jeg den igjen? Skulle jeg løpe inn og ta med grime? Jeg konkluderte med at jeg ikke ville ta den igjen med det første hvis den var på sprang, så om den fikk litt mer forsprang så gjorde det ikke så mye fra eller til. En hest løs er bedre enn en hest OG en ponni, så dermed gikk jeg inn igjen med den nå noe frustrerte ponnien og hentet grima til hesten før jeg gikk bortover grusveien.

Puh! Heldigvis hadde gamlingen ikke nok galskap i seg til å løpe langt, han hadde stoppet for å ta seg en lunsjpause. Jeg kom gående rolig mot han, og prøvde å gå bak og forbi, nesten litt sånn dempende signal (hunders signal vel å merke). Men hesten skjønte vel hva som ventet den, og bråsnudde mot meg og la på paling. Mot meg. Jeg er jo gammel heste-jente, og har ikke mer vett, så jeg stilte meg i veien og prøvde å stenge for så han ikke fikk løpt forbi meg. Ikke lurt; hesten, uten sko og på isete snø, sklei seg forbi meg mens han langet ut en fot idet han passerte. Jaja, jeg luffet etter og håpte at han nå ville løpe inn på beitet, eller i stallen.

Stallen, ja.. Dumme meg som hadde lukket døren! Men ikke for det, hesten hadde ikke tenkt seg inn på verken beitet eller stallen, så den dro av veien, opp i djupsnøen mot skogen. Jippi. Men ca tre skritt i virkelig dyp snø gjorde at han ombestemte seg. Nå løp han inn på gårdsplassen. Jeg skyndte meg å lukke porten, som den sikkert fint kunne hoppe over, den er knapt 80 cm høy, og hesten hadde en mankehøyde på over 165 cm.

Hvordan fanger man egentlig en hest? Kaster man seg etter den? Henger i halen eller panneluggen? Ikke vet jeg, men jeg gikk rolig imot hesten mens jeg godsnakket med den. Trodde jeg da, den likte tydeligvis ikke å bli godsnakket til og smisket med, så den steilet og løp forbi meg. Sparket bakkut mot meg etterpå. Idet den skulle til å legge seg ned for å rulle seg (hvor den fikk den idèen fra der og da vet jeg ikke, hester er ikke alltid like beregnelige dyr), sa jeg klart ifra hvor skapet stod. Og det var ikke der!

Jeg fortalte han tydelig at han fikk neimen lov å rulle seg nå, nå skulle han inn og spise opp maten sin, og han hadde med å høre etter meg. Ikke tale om, mente hesten! Han bråsnudde og var på vei mot porten igjen - sikkert for å hoppe denne gangen - så jeg ombestemte meg. Jeg åpnet stalldøren og gikk inn til den vrinskende ponnien som stod dere mutters alene. Befalte hesten å komme inn, noe den ikke gjorde, ulydige dyret! Gikk ut igjen, og nå skjønte hesten at den skulle da ikke ut på beitet, den skulle jo inn i stallen..! Så da var det greit, jeg fikk leie han i luggen, som bestod av ca fem hårstrå, og inn i boksen bar det. Fikk lukket boksdøra og endelig kunne jeg puste lettet ut..

En nybegynner ville ikke gjort en sånn tabbe. En nybegynner ville knapt visst hvordan en grime skulle settes på, og dermed også ha fått hjelp til det, eller vært pinlig bevisst på det. Jeg er ingen nybegynner, men det kunne virke som om jeg gikk i søvne.

Etterpå tørstedrakk jeg svart kaffe. Det hjalp ikke.

I 110

Jeg tror ikke jeg blir noe klokere angående rase med det første. Men jeg kan jo se på de positive sidene ved saken; jeg vet i alle fall om flere raser jeg ikke skal ha!

I går var jeg på tur med Line og Fenris, og det var kjempebra å se at Tulla og Fenris gikk så mye bedre overens enn hva de har gjort før. Tidligere har han vel vært litt preget av å være ung og litt vill, og Tulla er tross alt en god del mindre, og ikke verdens mest selvsikre tispe, så da hun prøvde å si fra om at han var litt vel brå i bevegelsene sine, så tok det ikke mange sekundene før han glemte det. Og når Tulla ikke kan stå i ro og være behersket, men har behov for å kaste seg etter han for å få frem sitt budskap, så gikk det ikke mer inn. Men i går var ting betydelig mye bedre, og det var veldig fint å se! Fenris virket faktisk litt høflig..! Peip selvsagt og ville jo leke, men Tulla var med og de løp og løp. Og når hun sa fra (fremdeles på samme "tøffe" måte), så hørte han veldig bra etter, og holdt seg litt på avstand. Kanskje han holder på å bli voksen?

Det var rett før jeg måtte til dyrlegen og insemnere en hund i dag, men det slapp jeg. Litt kjipt, siden jeg gikk glipp av en opplevelse, men ganske greit også, siden jeg hadde nok å gjøre. Forelesningen startet kl åtte, og biogeokjemiske sykluser er ikke mitt spesialfelt. Litt tidlig en mandags morgen for sånt, syns jeg! Etterpå raste jeg avgårde til hundepensjonatet, gikk tur med de hundene som var der, møkket hos hestene, og ordnet litt i kennelen. Følte jeg hadde konstant dårlig tid, siden jeg skulle på jobb til fire, men alle hundene fikk faktisk tur på nesten en time hver, så de hadde det ikke så verst!

Verre var det kanskje med Tulla, som bare fikk en kjøretur til vannspeilet og løpt på stranden. Men hun var jo på fin tur i går, så jeg tror ikke hun heller led noen nød. Jeg derimot, som har slitt og jobbet og strevd i hele dag, jeg er sliten jeg..! Og i morgen er det på'n igjen! Føler det går i 110 km/t her for tiden..!

Tannskraping, agility og bildespam

Jeg er så overglad for å ha en håndterbar hund!! En hunds tenner må jo tas vare på, og for de av oss som ikke er flittige tannpussere, må vi få bort tannstein på annen måte. Selv har jeg dårlig erfaring med dette pulveret man bruker; Tulla får ganske mye tannstein uansett, og ånden er dårlig. Etter over et år med pulver gir jeg opp. Å skrape bort tannstein krever ofte at hunden må i narkose hos dyrlegen, og få tennene skrapet der. Men Tulla er jo underbar på det punktet, og jeg har tilfeldigvis kjøpt en tannskrape. Så i går tok jeg den frem, og fikk Tulla til å legge seg i sofaen ved siden av meg. Det er nesten som hun går i narkose selv, og ligger helt dønn i ro mens jeg skraper og styrer på inni munnen hennes. Skulle nesten ha filmet det, så flink hun er!

Til å begynne med slikker hun litt og er litt opptatt av lukten jeg fjerner (tannsteinen), men etterhvert ligger hun bare helt i ro og lar meg plukke og pirke, flinke jenta mi! Det tar ikke så lang tid heller, jeg tok en side av gangen, og brukte vel ca 20 min på hver side. Det er minst 1200 kr lett spart, det! De nederste molarene ligger under de øverste, noe som gjør det vanskelig å komme til der. Det løste jeg elegant ved å stikke inn et smalt margbein og holde igjen munnen rundt det, slik at jekslene var åpen for skraping. Akkurat det var litt uvant, men det gikk jammen greit det også. Så nå er tennene til Tulla fri for tannstein, og munnen lukter så utrolig mye bedre!

I går kveld var vi på agilitybanen for andre gang i "sommer". Høsten har vel så å si kommet hit (selv om det nok kommer flere godværsperioder), og det er mørkt om kveldene. Tulla er virkelig giret på agility for tiden, og som jeg har skrevet før, virker det som om det modnes litt mellom hver gang vi trener, når hun har lengre pauser. Slalåmen går veldig fint, og hun belønnes med kommando for neste hinder. Inngangen tar hun også rett, selv om jeg plutselig ble i tvil (jeg har tross alt også hatt pause..). God fart over vippen har hun også, og farten har vel generelt økt betraktelig. Jeg har sluttet å skrike masse kommandoer hun uansett ikke hører så mye på, og stort sett følger hun bare kroppsspråket mitt på banen. Er det hopp i vinkler, eller skal hun belønnes for å ha tatt slalåmen bra for eksempel, får hun kommando eller jeg roper på henne for oppmerksomhet. Det fungerer bedre syns jeg. Ingen vits i å løpe rundt på banen og hyle som en stukken gris når det kanskje bare ødelegger for hunden.

Nå har vi fått roet oss litt etter sommeren og ferien, og jeg har fått lagt inn noen bilder fra pensjonatet, så nedenfor kommer litt bilder fra tiden i Buvika.

Nydelige Qadir!

Tulla vil inn i stallen (for å spise høy?)



På tur med ponnien Bob

Beklager crappy kvalitet, men hun var jo bare skjønn!?

Kontakt med meg


Og kontakt med ponnien..

Kosemose ponnien



Apport-trening i regnvær på beitet til hestene.

Meg??!

I mai 2006 satt jeg på lunsjrommet i en barnehage jeg var ringevikar i, og spiste lunsj. Siden jeg satt alene kikket jeg i Adressa, og der står det så mye at jeg ikke orker å lese noe, så jeg bare scannet gjennom dyr/fôr/utstyrs-annonsene. Litt av nysgjerrighet også kanskje. Hva blir valper solgt for nå? Hvilken hund skal omplasseres i dag? Er det noen tilbud på dyrebutikker et sted? Midt i alt dette stod den der; annonsen som skulle endre livet mitt. Kennelhjelp søkes i sommer. I Buvika, et sted som ligger mellom Trondheim og Orkdal, hvor huset vårt holdt på å bli bygget. Jeg hadde ikke fått noen sommerjobb, og vi skulle flytte til Orkdal i løpet av sommeren, så jeg hadde søkt på jobb både i Trondheim og Orkdal, men markedet var vel mettet for sånne som meg, for jeg hadde ikke fått noe jobb, til tross for svært gode referanser og mye arbeidserfaring.

Kennelhjelp, var det noe for meg da? Jeg hadde nettopp bestemt meg for å bli fysioterapeut for hunder, og hadde søkt og kommet inn på Innføring i Hundefag på HiNT og meldt meg på massasjekurset hos Nordisk Hundemassasje. Kennelhjelp var jo en jobb innen hund, og det er jo alltid en fordel å ha jobbet med noe relevant når man skal søke jobb som ferdig utdannet. Det skadet jo ikke å ringe? Jeg gikk ut fra lunsjrommet for å røyke, og var veldig "på" å ringe. Jeg prøvde å ikke tenke så mye, for jeg hater inderlig å ringe til folk, og utsetter det til det lengste. Men den dagen tok det ikke mange minuttene fra jeg hadde lest annonsen til jeg ringte.

Trude svarte og forklarte hva jobben gikk ut på: de skulle på ferie for første gang på tre år (ikke en dag fri på de tre årene), og i den forbindelse trengte de noen som kunne overta alt ansvaret for kennelen. Jeg fikk litt hjerteklapp. Jeg trodde vel det bare gikk ut på å være der sammen med de som drev til vanlig, ikke å ha alt ansvaret totalt alene! Men men.. Hun forklarte veien opp til pensjonatet, sånn at jeg kunne komme og snakke med henne.

Bjarte var jo i sjokk da jeg fortalte at jeg hadde ringt og hørt på jobb, og syns det var helt utrolig at det fantes hunde-sommerjobber. Noen dager senere dro jeg opp til Buvika. Det var en annen jente og typen hennes som holdt på å gjøre seg ferdig med intervju da vi kom. Jeg hadde ikke lappen enda, så Bjarte måtte kjøre meg. Egentlig var lappen et krav for å få jobben (mtp dyrlegebesøk), men jeg skulle egentlig ta den snart oppi all huslagingen. Trude stod og nappet en cairn terrier (som hun driver oppdrett på) mens vi snakket. Jeg var utrolig nok avslappet og rolig, og det var morsomt å snakke hund! Hun fortalte at de hadde hester som skulle være på beitet som jeg også evt måtte ta meg av, og kaniner. Jeg har erfaring med både hester og kanin, så det skulle ikke være noe problem. Etter en god time dro jeg derfra, med et ørlite håp i magen, men ikke spesielt stor tro på at jeg skulle få jobben.

Noen dager senere fikk jeg melding av henne. "Hei Borghild. Etter 8 samtaler med trivelige, dyktige jenter har mitt valg falt på deg. Du virker utrolig ansvarsfull og målbevisst. Jeg stolte på deg fra første øyeblikk. Håper du fremdeles vil ha denne jobben. Mvh Trude." Jeg fikk sjokk.

Hun har senere fortalt at de egentlig hadde bestemt seg for ei allerde før jeg kom og hadde vurdert å si at jeg ikke trengte å komme på intervju, men i det øyeblikket de møtte meg, hadde både hun og samboeren skjønt at det bare måtte bli jeg som skulle få ansvaret med kennelen. De hadde nesten avtalt når hun som egentlig skulle få jobben, skulle komme på opplæring og hun hadde fått innføring i veldig mye av det praktiske. Men så ombestemte de seg da de møtte meg. Jeg forstår ikke hvorfor, men det er ikke så nøye, så lenge det var jeg som fikk jobben.

Sommeren 06 var helt ubeskrivelig. Jeg hadde mye ansvar. Det vil si, jeg hadde jo alt ansvaret! Veldig uvant for noen som ikke er vant til å være "sjef" og skulle styre seg selv (jeg har jo så lite selvdisiplin at det burde vært ulovlig). Absolutt alt som hadde med kennelen hadde jeg ansvaret for. Trude regnet ut lønnen jeg skulle ha (provisjon, 40%), ellers bodde jeg der og tok meg av alt. Da sommeren var over, fattet jeg ikke hvordan jeg hadde kommet meg gjennom den, og at det hadde gått så bra som det hadde gått. Men uten oppmuntrende meldinger fra Trude, tror jeg ikke jeg hadde taklet det så bra. Hun er en fantastisk positiv person, som sløser med godordene, noe som gjør at jeg føler meg skikkelig verdsatt, og jobber hardere for å få høre det igjen. (Ringer det noen bjeller her?? ;o) ) De de hadde snakket med etter ferien, hadde bare hatt skryt å komme med i forhold til hvordan hunden hadde hatt det på pensjonatet mens jeg hadde vært der, og det var godt å høre når man har jobbet så hardt for nettopp det.

I løpet av høsten/vinteren hadde mitt karrierevalg endret seg. Fra å ville bli fysioterapeut for hunder, skulle jeg nå bli atferdsterapeut. Jeg har planen klar for utdannelse, og så for meg at jeg måtte starte opp for meg selv når jeg var "ferdig".

Vinteren gikk, og det begynte å bli på tide å søke sommerjobb igjen. Jeg hadde tilbud om sommerjobb to steder i sommer, men ville forsikre meg om at Trude ikke trengte hjelp av meg i sommer også (kanskje hun tok ferie bare hvert 3. år?). Men joda, de ville gjerne at jeg skulle ta meg av hundepensjonatet en sommer til. Helt utrolig, med tanke på den erfaringen dette etterhvert blir. Jeg som hadde trodd at dette bare var "en sommerjobb en sommer", nå var det plutselig litt mer. Og for fremtidige arbeidsgivere er det jo et pluss at man har jobbet der to somre; da kan man jo ikke ha vært helt udugelig liksom.

Sommeren kom, og jeg begynte å jobbe på pensjonatet igjen. Samme ansvar som i fjor, bortsett fra at kaninene ikke hadde overlevd vinteren. Ponnien var derimot blitt forfangen og måtte ha pleie, og i tillegg gjorde jeg papirarbeidet i forbindelse med penger som kom inn og regnet ut hva jeg skulle ha i lønn. I går var jeg ferdig etter en og en halv måned sammenhengende jobbing.

Da de kom hjem, fortalte Trude at hun føler dette begynner å bli for masse for en person; i tillegg til den jobben jeg har hatt i sommer, tar hun blant annet også på seg pelsstell på cairn. I tillegg vil hun gjerne utvide med flere tilbud innen hund, og da trenger hun å ansette noen fast. Og hun ville aller helst ansette meg. Jeg var igjen i sjokk. Meg? Jeg er da ingen verdens person?! Hun hadde nok fysioterapien i tankene, og siden tiden har gått så fort, har jeg ikke fått fortalt henne at jeg har byttet karrierevalg. Da jeg fortale det, ble hun bare enda mer entusiastisk; for da kunne vi jo inkludere dette i "senteret" også! Sjokkene kommer tett her, men jeg fikk jo hakeslepp. Fra å tro at jeg kom til å bli "dumpet" til fordel for en fysioterapeut, så er dette altså nesten enda bedre..! Hundejobber vokser ikke på trær, og som oftest må man ha en skikkelig utdannelse først, før man i det hele tatt kan vurdere å starte opp for seg selv. Men nå får jeg altså et helt vanvittig utrolig fantastisk jobbtilbud rett i fanget, sånn helt uten videre, før jeg i det hele tatt har begynt skikkelig på noen som helst utdannelse, bare fordi.. tja..? Fordi jeg gjorde en god jobb? Eller kanskje fordi jeg tilfeldigvis leste en annonse i Adressa en dag jeg satt og spiste lunsj..?

Når jeg nå sitter her, virker det hele helt absurd. Jeg lurer på om jeg har drømt (jeg er jo litt sliten og trøtt..) eller om jeg kan være ved mine fulle fem (eller er det seks?) siden jeg kan tro at noe sånt har hendt meg? Meg!!?

Himmel og helvete

Noen dager er bare fæle. Det startet med regn. Brølende hunder i kennelen. Nesten bare hannhunder som ikke tåler trynet på hverandre, og i tillegg er det kanskje en tispe som har fått løpetid (de tar vi egentlig ikke imot nå om sommeren). Diarè og markering inne, noe som vil si masse vasking. Og så kommer det flere det kanskje ikke er plass til før noen drar. Når de skal ut i luftegård, må man ha IQ på ca 176 for å kunne plassere de fornuftig i forhold til hverandre. A går ikke med C og D, men B går med D og A, F går med både A og B og D, men ikke C og G går ikke med noen og må stå sånn at han ikke ser noen andre. D og B og A bjeffer på hestene så de kan ikke stå i luftegårdene nærmest beitet, osv osv. Som om ikke det var nok, drar de i båndet hele gjengen, de jakter kaotisk hit og dit, hopper uti grøfter som er en meter dype med gjørmevann, og snurrer seg rundt trær med flexilinen sin og kjettingstrupen. Og så surrer de fast båndene i meg, i hverandre og i føttene sine, og alt er bare et eneste stort kaos. Ikke vil de spise, og de får stressmage av å ule på løpetispen hele dagen, og det er i det hele tatt bare tett av testosteron i luften, nesten sånn at man kan spise det. Som om ikke det var nok, begynner sikkert noen å slåss gjennom luftegårdene, noen som har gått greit sammen på hver sin side av gjerde tidligere. Hundene vil ikke ut, for løpetispen er inne, men når de er inne, vil de ut og markere, og de bjeffer og uler uansett hvor de er. Hundene er ulydige, de kan ikke gå løse og de hører ikke på et nei. I stedet for lange turer, blir det mange små turer, for hundene kan ikke gå sammen, og hunder som drar som en tulling i båndet, er umulige å gå langt med! Jeg gidder ikke å risikere å bli ødelagt, bare fordi en drittbikkje skal få lang tur. Jeg må skifte klær fjorten ganger pr dag, for det regner, så blir det knallvarmt, og så snør det nesten, og ull er for varmt, så for kaldt, og så er shorts i meste laget. Jeg tror jeg blir gal! En hund tisser på meg, jeg blir bitt helt uprovosert idet jeg skal ta på en annen hund båndet, en trejde hund er kjemperedd meg (og folk generelt) og knurrer og en siste hund er syk.


Sånn ville en virkelig fæl dag ha vært. En virkelig god dag ville vært ca sånn:

Det er dugg i gresset, sola skinner mellom trærne. Jeg vet allerede kl syv at det vil bli knallvarmt i dag. Går inn i kennelen, noen få hunder syter litt, en bjeffer kanskje noen ganger. Jeg fôrer, lufter og setter i luftegård. Vasker litt også, det er alltid koselig sånn tidlig på dagen. Og så går jeg på fluejakt før jeg tar meg en kaffe. Turene begynner, og jeg går langt, hundene går pent i bånd, de er lydige, de kan gå løse, de leker fint sammen, de kommer på innkalling og alt er såre vel. Vi stopper ved vannet, kaster pinner (uten at det blir krangling), og hundene svømmer. Det er kjempedigg å ta av seg skoene, det er noe av det beste med jobben. Jeg vasser uti, shortsen blir nesten våt, vannet er varmt. Så ruller de seg i lyngen før vi trasker videre. De tar ut siste rest av energi på jordet, løper i det høye gresset. Så skal jeg gå siste tur, opp til myra, hunden blir gjennomvåte, men det er varmt og deilig. Plopper ned i gjørmehull, myrvannet stinker. Kommer til skogen, det er så mye blåbær at jeg kjenner lukten selv om jeg røyker. Hundene spiser noen bær, jeg holder meg unna nedtissete blåbær.. Jeg lar hundene bade, jeg vasser igjen, føttene digger å få kjøle seg ned. Så går vi tilbake over jordet, hundene løper løs og koser seg, ruller i gresset. Klokken er halv fem og jeg legger meg ned i gresset og soler meg mens hundene slikker på armene og tråkker på ryggen min med våte poter før de løper og danser litt igjen. Etter en halvtime, når hundene også har lagt seg ned ved siden av meg og tygger sløvt på litt gress, tusler vi tilbake. Jeg tenner grillen, sola skinner enda, og jeg tar meg en cider mens hundene sover i skyggen. Hundebajsen får ligge til neste dag (selv om det på en merkelig måte er gøy å se hvor kjemisk fritt for hundebajs man kan få det), og telefonen inne får leve sitt eget ensomme liv. Jeg setter inn hundene, går inn og tar en deilig dusj. Om en liten stund er det klart for kveldsluftingen, og hundene får leke litt til før de tar natta. Kosing skal også unnagjøres før natta, og jeg klemmer på og nusser kanskje litt på alle sammen, før jeg sier natti-natti, slukker lyset og går og legger meg selv. En liten smule solbrent, deilig sliten i kroppen, en halv tanke brisen etter cideren (eller var det to?), og så sovner jeg med Tulla tett inntil meg. Det er en deilig dag, det!

Men de fleste dagene er jo sånn midt imellom; de fleste hundene er jo helt vanlige; litt lydige, drar litt i båndet, kan gå litt løs osv. Jeg tror jeg har skrevet litt om det før.. uansett; de fleste dager er jo en kombinasjon av disse "himmel og helvete" dagene.