BIR bilde

Vi er ikke så dreven i å ta BIR/BIM-bilder, men ett eller annet må jeg jo legge frem som bevis! Here goes:

BIR: Choco Dots Cassandra (Tulla), BIM: NVCH NUCH Stardom Summer Shoe

Dommer Nina Karlsdotter

Resultat, auua og planer videre

Helgen gav god uttelling for vår del! Vi tilbrakte fredag - søndag i Ålseund, med agility begge dager, hopp på lørdag, utstilling for Aynï på lørdag, og Tulla på søndag. Alle resultatene ligger på hjemmesiden. Kommentarer til de forskjellige tingene ligger også under de respektive resultatene, så jeg tror ikke jeg skriver så mye mer om det her akkurat nå.

Jeg klarer nemlig ikke å skrive så mye, for jeg har mistet følelsen i venstre pekefinger. :p Det hele startet med noe som kjentes ut som en muskelknute i ryggen for snart halvannen måned siden. Muskleknuter kommer jo sånn innimellom, og jeg tenkte at denne også ville gå over etterhvert. Det har den altså ikke gjort. Den ble en tanke bedre før den gradvis ble verre. En dag våknet jeg opp og kjente at den plutselig gjorde MYE vondere enn før. Det kjentes ut som om noe måtte "knekkes på plass" før jeg klarte å stå opp. Etter det har det bare gått nedover. "Knuten", eller hva det nå er, har spredd seg fra der den startet (et sted mellom ryggraden og venstre skulderblad), og opp til nakken. Den har spredd seg nedover brystkassen mot midjen på venstre side, og nedover venstre arm og ut i høyre skulder. For noen dager siden begynte det å prikke i venstre pekefinger, og dagen etterpå var følelsen helt borte. Det kjennes ut som om jeg har en stram strikk rundt fingeren; jeg er helt nummen og kjenner fint lite (og sånt blir det mye skrivefeil av, noe som gjør at det tar veldig lang tid å skrive noe på data). Jeg har mistet mye bevegelighet i nakke, skulder og arm, og i det hele tatt gjør det veldig vondt når jeg sitter og spesielt når jeg ligger. Jeg våkner hver gang jeg snur meg, og i helgen våknet jeg flere ganger av at jeg sa "auuu" - og det var når jeg lå helt stille. Det kjennes ut som om noen drar en kniv nedover armen min eller gjennom skulderen - det er så sykt vondt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg!! Jeg kjenner at blodet dunker noe vilt nedover armen også, og det rykker i armen og skulderen og siden. Så nå har jeg endelig gått til det skritt å prøve å få legetime, noe som er enklere sagt enn gjort. Jeg må visst ringe tidlig om morgenen for å få time på dagen, og man kan ikke bestille akutt-time til dagen etterpå, for det går visst bare ikke. :/

Aller mest har jeg bare lyst å forsvinne, at alt dette vonde skal bli borte. Jeg er veldig spent på hvordan det skal gå på eksamen på onsdag; fatter ikke at jeg skal klare å sitte i ro så lenge! Jeg vil bare stå og gå, for da kjenner jeg nesten ingenting (med mindre jeg har utagerende arm eller nakkebevegelser). Det gikk overraskende bra i helgen, men jeg antar at det adrenalin-kicket jeg får når jeg er i ringen har fungert temmelig smertestillende (i tillegg til ibuxen jeg har proppet i meg). Blir "spennende" å se hvordan det blir fremover når adrenalinet forsvinner helt ut av kroppen.. :/

Sånn, det var litt klaging fra min side. Egentlig er jeg jo fryktelig fornøyd sånn alt i alt, og planene for hundene videre er klare! ;o) Bortsett fra Cairn Open Show i juni, skal jeg ikke stille Aynï så mye mer på en stund. Hun er for uferdig, og det er ikke vits i å kaste penger ut av vinduet på å få kritikker som forteller meg det jeg allerede vet. Tulla derimot, skal stilles ut litt mer enn hva vi har hatt som vane før (hun har jo faktisk bare stilt fem ganger i åpen klasse). Spanielklubben, NKK, og Oppdal er foreløpige planer (påmeldt er hun også). Ellers venter en blodsporkonkurranse (med null forhåpninger) og en uke med agility i sommer. Gleder meg! :D

Stevnehelg

Da sitter jeg i skrivende stund i campingvognen og har lagt inn både utstillingsresultater og agilityresultater fra dagen. Dette, i tillegg til små kommentarer, finner du på hjemmesiden. Kan jo røpe såpass mye at selv om vi ikke gjorde det "knakandes" bra, så er jeg såre fornøyd med begge hundene mine! :D

17. mai på 15. mai

17. mai kom litt tidligere i år, for hundenes del i alle fall. Eller var det julaften?? Uansett, på fredag var vi oppe og trente agility igjen - og det gikk strålende! Aynï begynner å bli trygg på vippa, og er veldig opptatt av at pipe-marihønen ligger og venter på henne øverst på feltet (ja, det er sånn jeg må gjøre det når jeg trener alene). Trenger nesten ikke å holde igjen vippa nå lenger, og det er et stort skritt for oss! :D

Ellers har vi trent på tunnelinnganger, men da jeg satte et hopp foran sa det plutselig stopp. Lille tøtta var nok sliten, og skjønte ikke bæret av hva "gjennom!" skulle bety! :p Merker godt at varmen tar på konsentrasjonsevnen. Aynï fikk hopppet gjennom hjulet også et par ganger, bare sånn at vi skulle avslutte med noe positivt.

Tulla preges heldigvis ikke så mye av varmen ennå som jeg har fryktet. Hun vil gjerne trene mer, selv om jeg mener det er nok. Vi har konsentrert oss om slalåmen i det siste, pga alle konkurransefeilene vi har fått der. Etter litt grundig "forskning" har jeg funnet ut at jeg rett og slett har trent for lite på å gå på den siden de fleste trener for mye på. Vanligvis syns hundene det er enklest hvis fører går på høyre side av slalåmen, og siden jeg vet det har jeg trent mye på å gå på venstre side. Så mye faktisk, at Tulla nå syns det er vanskelig når jeg går på høyre side!! :D Jeg må nesten le litt av meg selv, så dumt, og så enkelt er det. Og det skjer uavhengig av hvor forrige hinder er plassert. Det virker nesten som om jo vanskeligere inngangen er, desto enklere syns Tulla det er, og desto lenger unna kan jeg gå og aller helst bør jeg gå på den "vanskelige venstresiden". Jaja, nå vet jeg det i alle fall, og får bare trene på å kunne gå på høyre også. Problemet har vært at når jeg konkurrerer så har jeg jo trent med tanke på å kunne gjøre vanskeligere ting enn det vi vil møte på en konkurranse, sånn at når vi kommer på stevnet kan jeg gjøre det enklere for henne. Ved å gå på høyre side for eksempel. Men hvis bikkja syns det er vanskelig, ja da må jeg vel bare gå på venstre side da? Eller trene på å kunne gå på høyre side? Så det er altså det vi trener på for tiden.

Etter agilitytreningen dro vi opp i skogen for å gå sporene jeg hadde lagt ut på forhånd. Tulla gikk et av de topp tre beste sporene hun noensinne har gått (topp to gikk hun på onsdag, også etter agilitytrening!), så jeg har funnet ut at hun rett og slett er alt for giret til å gå spor uten å være litt sliten fysisk først. Det er altså taktikken vår der for tiden; slite ut hunden litt før jeg går spor. I skrivende stund venter vi på at sporet vi la ut tidligere i dag skal bli gammelt nok, og da er det Bjarte som skal gå med Tulla.

Etter agilitytreningen og sportreningen dro vi på tur med Line og gutta - alle fire gutta faktisk! Gikk nesten en mil. Jeg spekulerte på hva som foregikk i hodet til hundene den dagen; ikke nok med agilitytrening, man skal gå spor også! Og langtur! Wow - julaften og 17. mai på en gang jo! :D Dagen ble avsluttet med en velfortjent middag bestående av egg, V&H, hjortehjerte - og toppen på kransekaken - hvert sitt digre kjøttbein! Da hadde jeg god samvittighet til å gå bort til naboene og være litt sosial. Da jeg kom hjem litt ut på kvelden (eller tidlig natt om du vil), var hundene slafsende fornøyde og kom bærende på beinene sine for å vise frem. Og siden Bjarte ikke gikk hjem samtidig, fikk de jammen sove i sengen også! Snakk om å være i himmelen! Det må ha vært en perfekt dag for hundene, men jeg kjenner det tar på å være en så god hundeeier, så det blir nok ikke hverdagskost, hehe! ;o) Men kombinasjonen agility/tur og spor kommer vi nok til å gjenta flere ganger, for den var særs vellykket.

Som dere sikkert ser har bloggen fått nye farger. Det er for å matche hjemmesiden som har fått ny vårdrakt. :o)

Hvordan blakke seg

Dette er hvordan man lett kan bli blakk:

Kjøp to hunder (minst). Tren de sånn middels opp til alt mulig rart. Meld på så mange stevner i alle disse tingene som du overhodet finner. Om du må reise et stykke gjør det ingenting; da blakker du deg bare fortere! :D I dag går det altså ut 1870 kr fra min (eh, Bjartes!) konto, som skal betale litt av hvert morro for bikkjene våre. Senere kommer jo reise, overnatting, mat og festligheter, kanskje souvenirer og noko attåt.. Så må hundene ha nytt ditt og datt og utstyr her og der, vaksineres og sjekkes i "huet og rævva". Selv stiller vi opp i gammelt og slitt tøy som vi bruker på hver eneste hunderelaterte greie, skranglete bil og med ødelagte sko. Hundene derimot er nykjemmet og nyklippet og nappet etter beste evne, nye keramiske dekken og tepper, oppvarmet og tøyd ut, og i det hele tatt BØR de være i tipp-topp form!! Så kommer dagen for konkurransen, nervene er i høyspenn og musklene i høygir; man setter i gang med det man tror man ikke kan - og noen ganger går det sånn passe ålreit, andre ganger møter man veggen. Men blakk blir man åkke som - og det var vel derfor du gadd å lese helt hit??!

A whole lotta love, and a bit of insanity! - det er hva som trengs! ;o)

Paranoid?

Det er godt mulig jeg er paranoid, jeg har nemlig aldri vært helt stabil i hodet mitt, men så var ikke det er kriterie da foreldrene mine fant ut at de skulle avle på seg selv heller.. I dag stod jeg ute i hagen med Aynï, som plutselig kommer bærende på noe hun vil vise meg. En Marie-kjeks! Jasså, tenker jeg, hvor i alle dager har hun funnet den? Vi spiser aldri Marie-kjeks, og hagen er godt inngjerdet, så det var et mysterium. Kanskje noen hadde kastet den over gjerdet? Jeg tok den fra henne, og hun fikk en godbit for å være flink. Så gikk hun resolutt bort til buskene i et hjørne av hagen, og jeg fulgte etter. Der, gjemt under masse gress, ligger to til Marie-kjeks!

Jeg ble fryktelig skeptisk, for de har ikke havnet der av seg selv. Og de har ikke blitt kastet inn i hagen, fordi de lå godt gjemt. I tillegg var de bare litt fuktige selv om det hadde regnet, så de kunne ikke ha ligget der over vinteren heller. Noen må ha vært inne i hagen vår for å ha plassert de der. Måten de lå på tyder på det samme; de lå nemlig oppå hverandre, og slett ikke på en måte de ville landet på dersom noen hadde slengt de inn i hagen. De har heller ikke ligget lengre enn noen dager, for jeg så jo lett hvilken type kjeks det var.

Paranoid som jeg er, tok jeg de bort. Jeg har hørt for mange skrekkhistorier om hunder som blir forgiftet, enten med vilje av noen som ikke liker de, eller helt tilfeldig fordi de spiser noe. Den sjansen tar jeg ikke! Og at det var meningen at kjeksene skulle ligge der, var helt klart - de hadde ikke havnet under alt gresset med et uhell! :/ Jeg håper bare det er en nabogutt som av og til kommer og leker med Aynï som har gjort det, som en del av en lek eller noe sånt. Det er helt okei, men det er ikke okei med andre folk som tar seg inn i hagen vår og gjemmer kjeks under busker!! Jammen godt det var Aynï som fant de, og ikke Tulla - for da hadde de vært borte vekk før jeg hadde sett hva det var.. :/

Anti-røyte-piller??

Jeg forstår meg ikke på denne røytingen jeg.. Jeg synes knapt den har begynt, og har egentlig gått og ventet på at den skulle eskalere - sånn at man er nødt å støvsuge to ganger hver dag. Nå holder det å støvsuge en gang hver dag, merkelig nok. For en liten uke siden begynte jeg å gi Tulla Silisium-piller (kjøpt på helsekost) for pelsen, og som ved et trylleslag sluttet hun å røyte fullt så mye som hun hadde gjort! :O Og det er ikke bare noe jeg innbiller meg, for når til og med Bjarte uoppfordret kommenterer det, ja da ER det virkelig sant! Røytingen har rett og slett avtatt, så nå øyner jeg håp om at i alle fall litt av pelsen skal holde seg på. Det er også gledelig å se at behenget er relativt intakt i forhold til hva det har vært ved tidligere røyteperioder. :o)

Jeg klippet halen hennes i går, og den ble så tynn og pjuskete som den aldri har vært før! Jammen godt vi ikke skal på utstilling i helgen, haha! :D Hun fikk seg en dusj også, og etter en natt med silkedekken ser hun blank og fin ut. Tror nok det skal gå bra å trikse til pelsen til vi skal på utstilling. :o)

Sykkeltur og allè-slalåm

Årets første sykkeltur er unnagjort, og den ble på i underkant av 8 km lang. Flinkeste Tulla som bjeffet bare et par-tre bjeff før hun satte igang! Holdt utrolig god intensitet hele veien, og generelt virket det ikke som om hun skulle gjort annet enn å trekke sykkel i hele vinter faktisk. Hun lå bedre i selen enn hun har gjort tidligere også, slik at jeg slapp å ligge bak og lirke så veldig mye. :o) Tok en pause halvveis hvor hun ble spent fra sykkelen og vi gikk litt rundt. Fikk tilbud om å drikke, men det var visst ikke så interessant. Syklet tilbake og tok det veldig rolig den siste kilometeren; vi var helt nede i gangfart. Men Tulla trakk! Hun var slett ikke sliten nok mente hun.. Fikk drikke fra en bekk da vi var nesten fremme, og syntes også det var godt å bare stå litt i den. Jeg satt som vanlig og bremset stort sett hele tiden; hun er i ganske så god form! :D En nydelig tur, som var så perfekt som den kan bli!

Aynï har fått trent allè-slalåm i dag. Flyttet pinnene ca ti cm nærmere hverandre, så nå er allèen i underkant av 50 cm bred (har ikke målt, ta det med en klype salt). Hun begynner virkelig å fatte at hun skal løpe rett frem og ikke hoppe ut før hun er ferdig med alle sammen, og at det ikke er noen vits i å fortsette når jeg sier "feil". Da snur hun og så prøver vi en gang til. Jeg kan bli stående igjen ved "start", og hun fortsetter - flinkeste kråkebollen min det! Jeg kan løpe hit og dit og jeg kan kalle henne til meg gjennom slalåmen. :D Vi har også trent litt med doggie-zen, sånn at belønningen er synlig for henne, men at hun ikke får ta den før hun får klikk for å ha sprunget riktig. Nå virker det nesten sånn at hun synes det begynner å bli litt kjedelig; hva er vitsen med å løpe bare rett frem hele tiden da? Er dèt noe gøy 'a? Virker som om hun lurer på hvor dette skal ende; var dette virkelig alt liksom? Tror også jeg skal begynne å føre treningslogg for henne der, for å se på antall korrekte repetisjoner. Kanskje kan jeg flytte sammen oftere enn det jeg har gjort til nå?

Ellers på timeplanen står litt husarbeid (Tulla røyter, har jeg nevnt det??), før vi i kveld skal på ridetime igjen. Noen flere slalåmrepetisjoner blir det nok også tenker jeg. :o)

Snippeskens reiser

Hei som det går!! Jeg har knapt pakket ut av kofferten før det er på tide å pakke den igjen, og toalettmappen har fått fast plass ved vasken på badet..

18.-19. april var jeg på RS i Spanielklubben i Oslo, bikkjene var på pensjonatet og Bjarte dro til Drammen for å hente campingvogn. Var hjemme i fire dager, hvorav to var jobbedager, en dag var vi på visning og på ridetime og en dag var det skole. Deretter måtte snippesken pakkes for å dra til Selbu på agilitykurs med Anette Mjøen.

Hjemme en dag som var jobbedag, deretter tidlig opp for å dra på jobb-kurs til Sverige i to dager. Hjemme to dager med husarbeid - noe huset mente absolutt var på tide, fikk tid til å gå på tur med Line og gutta to ganger. Så var å pakke kofferten igjen og reise på agilitykonkurranse på lørdag. Etterpå reiste vi direkte til Selbu for å være med på siste rest av Hoinndagan. Må si jeg føler at jeg er konstant på reisefot, og de nettene jeg sover hjemme er deilige - endelig få sove i sin egen gode, myke seng! :o)

RS var en ny opplevelse for meg, men det var spennende å møte nye folk fra Spanielklubben. Lærte masse og hadde det trivelig. Ja, sett bort fra taxituren da.. Jeg trodde at det å ta taxi var en enkel affære, men den gang ei. Jeg kom ut fra flyplassen og hadde heldigvis god tid. Tok en røyk og gikk til taxikøen hvor jeg tok første og beste drosje - trodde man måtte det, men det må man altså ikke. Uansett, jeg sier jeg skal til Garder Kurs og Konferansesenter, hvorpå sjåføren ser litt spørrende på meg og spør på gebrokkent norsk om jeg kan gjenta. Han aner ikke hvor det er, og må spørre noen kolleger. Jeg hadde jo hørt at turen skulle ta ca fem minutter fra Gardermoen, så det burde jo ikke være så vanskelig. Etter noen minutter kommer han tilbake og vi setter oss i bilen og kjører. Og kjører og kjører og kjører og kjører. Frem og tilbake, snur og tar en salto i rundkjøringen før han endelig stopper på en Statoil og spør om veien. Ja, og så spør han meg en gang til om hva det egentlig het det stedet jeg skulle til.. :/

Vi begynner å kjøre igjen, og kjører ut på noe motorveiaktig. Etter å ha kjørt et stykke, svinger han inn på et hotell, men det er feil, snur og kjører tilbake og snur og kjører forbi hotellet igjen. Der ser vi plutselig skilt til vår destinasjon - jippi - vi er fremme! :D

Da jeg satte meg inn i taxien sa jeg at jeg måtte ha kvittering på dette, slik at jeg får det refundert, og jeg minner han på det igjen. Han skriver ut kvitteringen før jeg rekker å si at jeg må betale med kort. Da blir han litt irritert, fordi han kan ikke ta imot kortbetaling etter at kvitteringen er skrevet ut! Så vi kjører tilbake til en annen Statoilstasjon for at jeg skal få tatt ut penger. Der har de ikke kontanter til meg, så vi ender opp med å kjøre helt tilbake til Gardermoen hvor jeg endelig finner en minibank. Og så kjører vi tilbake til Garder. Vi var nok pisselei av å kjøre frem og tilbake begge to, så midt i alt rotet glemmer vi begge at jeg skal få med meg kvitteringen når jeg går ut!! Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine, men der står jeg altså - etter en halvtime i taxi, og har ikke kvittering på at jeg har betalt! Argh!!

I en pause under RS får vi sjekke inn på rommene våre. Jeg går til resepsjonen og sier hva jeg heter og at jeg er med Spanielklubben. Men nei - ingen rom er reservert på meg. Det var rett før jeg bare sank sammen og ikke trodde det var meningen at jeg skulle være der - og rett før jeg reiste hjem igjen. Men vi fikk heldigvis ordnet det også - flaks! :o)

På flyturen hjem hadde jeg med meg en cocker som hadde vært til parring, og heldigvis klaffet alt på den turen. :o)

På agilitykurset byttet jeg på hundene slik at de fikk være med litt begge to. Anette har tidligere påpekt at farten til Tulla kan bli bedre, men det hørte jeg ikke et knyst om denne gangen? Tulla var generelt litt tullete, og giret seg masse opp for pipeballene sine. Jaja, heller det enn at jeg må jobbe med å få henne opp sier bare jeg.. På slutten av helgen hadde vi en "eksamen" hvor jeg lot Aynï få delta. Lengdehopp, tunnel og tre hopphinder. Det er i grunnen aaaalt for tidlig å sende Aynï gjennom noe sånt, men jeg gjorde det for min egen del - for å se at hun faktisk er verdt å jobbe med. Det er nemlig ikke alltid det føles sånn. Hun kan falle ut og da er jeg luft. Jeg ser også for meg at hun kan bestemme seg for å ta banen helt alene og bare rase rundt uten meg - men det gikk kjempefint! Bortsett fra en gang hvor hun ikke tok lengdehoppet og mulig hun droppet et hopphinder også. Da ble det krøll; vi sa nei og Aynï falt ut. Løp rundt på banen og ville ikke ha noe med meg å gjøre. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre da, for hun skjønner jo at jeg ikke er blid, og at jeg "pønsker" på noe - vil ha henne til å gjøre noe annet eller noe i den duren.

Da jeg kjørte hjem tenkte jeg mye på det. Jeg kom frem til at jeg gjorde HELT feil. Jeg skulle ikke sagt nei fordi: hun er for lite trent til å skjønne hva jeg vil av henne, det var aaaalt for tidlig i treningen sånn generelt sett, og fordi det stort sett alltid er førers feil (noe de forrige punktene også er). Jeg skulle faktisk ganske enkelt ha belønnet henne! Jeg skulle sagt flink jente og lekt med henne, da hadde hun ikke falt ut heller, det er jeg temmelig sikker på. Det var altså noe av det viktigste jeg lærte - alt er førers feil; hunden gjør ikke feil!

Tirsdag til onsdag 28.-29. april var jeg i Åre på kurs. Greit nok, dog ikke helt som forventet. Men vi fikk kjøpt litt "taxfree", tatt en runde i svømmeanlegget og vi fikk deilig mat og drikke på jobbens regning. :o)

På torsdag tok hundene sitt første bad i sjøen; kaldt synes de, men ville ut igjen likevel. Spesielt Aynï; hun hadde SÅ lyst å uti, stod og peip og løp frem og tilbake på stranden, men det var skikkelig kaldt, så jeg skjønner godt at hun ikke svømte mer enn hun gjorde.

Pajeroen mistet bremsene på torsdag også, så vi kunne ikke bruke campingvognen i helgen. Plutselig var de tilbake, men noe er galt et sted. De blir fikset snart, men det er ikke noe gøy å kjøre når man vet de kan forsvinne når tid som helst. :/

På lørdag var det tidlig opp for å dra på agilitykonkurranse. Startet med hopp for dommer Per Eigil Gylland. Valgte faktisk å melde på lørdag fremfor søndag pga dommer; synes Per Eigil er utrolig trivelig, og jeg liker banene hans; akkurat passe utfordrende og morsomme. :o) Tulla var sykt giret da vi varmet opp, men hadde falt litt ned før start. Hadde ikke et 100% bra løp, men generelt gikk det bra. Bortsett fra den forbaska slalåmen!! Fåkk altså! Etter briefingen lurte jeg litt på hvilken side jeg skulle gå på i slalåmen, og testet ut begge sider på noen oppvarmingshindre. Begge deler så veldig bra ut, så jeg fant ut at det ikke hadde noe å si - hun tok slalåmen med den største selvfølge, og med en intens fart. Under løpet derimot gikk hun inn feil, gang på gang. Tredje gangen gikk det bra, og farten ellers var okei. Fikk en vegring inn i tunnelen pga førerfeil, men ellers var det vel feilfritt. Men det ble disk gitt. :o(

Agilityen var etterpå, og Tulla var våken og giret på start. Hun hadde et sykt bra løp med nydelig fart den første halvdelen, men også her fikk vi en vegring på slalåmen; hun gikk inn feil. Rettet det opp, og løp videre; strålende helt til vi kom til tredje siste hinder som var vippa. Det var på en enkel rett-strekning, så jeg fortsatte å løpe rett frem. Men jeg hørte ikke noe dunk fra vippa som smalt i bakken?? Snudde meg, og der står Tulla midt på vippa. WTF?!?? Jeg roper på henne, men hun hopper ned. Jeg forstår ikke hva som foregår, hun har da tatt den vippa mange ganger før (samme hinder som ble brukt under NKK Trondheim i fjor bla). Sender henne oppå en gang til, men hele to ganger skjer det samme, selv om jeg støtter henne og går tett inntil. Jaja, løpet er kjørt for vår del, så den siste gangen går jeg skikkelig sakte og snakker oppmuntrende til henne - har vi fått et vippeproblem som har gjort henne usikker på vippa får jeg bare jobbe med henne litt nå, tenker jeg. Når hun står på midten tar jeg tak i vippa og vipper den ned for henne, og lokker henne til å gå ned. Og DA ser jeg det - tisseflekkene på vippa!! Fåkk og ARGH og alle stygge ord!! Etterpå får jeg høre at det er en hund som hadde tisset rett etter vippa, men tydeligvis hadde den tisset litt på vippa også. Som om det ikke var nok, hadde de sprayet vippa med edikk etterpå! Halloen i luken - vi har da ikke trent på edikklukt på hindrene??! Men det må vi tydeligvis gjøre, makan til uflaks! Disk det også altså.. :o(

Vi drar til Selbu på Hoinndagan etterpå, og spiser festivalmiddag på lørdagskvelden. Vi deltar på to kurs på søndagen: Hundens Språk, og Lek som Treningsmetode. Interessante kurs begge to, men jeg er virkelig lei meg for at jeg ikke fikk være med på noe mer. :o( Skulle gjerne vært med på mye mer, sett mer på alt som foregikk og snakket mer med folk. Bjarte gikk rundt og tok bilder, faktisk er hele minnekortet fullt! Må lade batteriene før jeg kan overføre de, men i dag skal jeg på jobb, så det må bli en annen dag. Huset trenger litt tilsyn igjen for Tulla røyter som et uvær.. ;o) Og hvordan jeg skal få tid til å lese til eksamen som er om så alt for kort tid, det aner jeg virkelig ikke! :O