Hvorfor jeg klikkertrener

Mange reagerer når man forteller at man klikkertrener, faktisk er det sjelden at man ikke får en reaksjon. Enten syns de det er hull i hodet - holde på å skjemme bort hunden på den måten, ikke kunne ha grenser og heller drive med fri oppdragelse, og dessuten blir hunden feit, usikker og ulydig. Etter min mening bunner dette ut i ren og skjær uvitenhet om metoden. Noen ganger møter man på de som er begeistret - så bra at du klikkertrener! Men ofte er det også der misforståelser ute og går, men man forlater i alle fall ikke samtalen som en hakkekylling som har blitt tygd og spyttet ut igjen..

Jeg har to ganske enkle grunner for å klikkertrene, men de er det faktisk absolutt ingen som har spurt meg om enda.

Jeg er vokst opp med en blanding mellom stor respekt for levende vesener, og det å likevel ha forståelse for at "dyr er bare dyr". Det vil i bunn og grunn si at selv om dyr nå engang bare er dyr, så har de rett til å bli behandlet bra. Jeg vrenger meg når jeg med ujevne mellomrom ser noen som forsøker å dressere hunden sin ved å heise den opp i hengende stilling eller slå den over ryggen med båndet. Min første grunn til at jeg klikkertrener, er altså fordi det er en metode som ikke går ut på å slå hunden, eller tvinge den til å gjøre ting.

Men det er det jo ikke alle som gjør, selv om de ikke klikkertrener! Det vet jeg utmerket godt, for jeg har selv trent på andre måter før jeg gikk over til ren klikkertrening. Det er kjempestor forskjell på å trykke rumpa til hunden ned for å få den til å sitte, og det å lokke den ned i sitt ved hjelp av en godbit som den får når den setter seg. Såpass skjønner vel de aller fleste! Og det fører oss over til min andre grunn; nemlig at klikkertrening er mer effektivt enn andre metoder som ikke innebærer tvang og/eller vold. En klikkertrent atferd sitter raskere, og bedre, enn en som er lært inn med lokking. I tillegg lærer hunden selv å være mer bevisst på hva nøyaktig den gjør for å få godbiten. Den snurrer ikke bare rundt og tilfeldigvis deiser rumpa i bakken før godbiten plutselig er servert; den må konsentrere seg om handlingene sine, før den får godbiten.
Og hunder er bare hunder.. de er enkle dyr; og man når frem ved å gjøre ting litt enkelt. Man forventer ikke at hunden "skjønner" at den nå "kan" sitte, eller løpe over mønet og berøre kontaktfeltene. Man sikrer seg at hunden gjør det, fordi den er blitt hjernevasket til å gjøre akkurat det, og ikke noe annet. Mine to gode grunner for å klikkertrene er med andre ord at jeg kan behandle hunder på en respektfull måte, som ikke medfører noe smerte, men også fordi metoden er mer effektiv enn alternativene.

Borte bra, men hjemme best!

Dagen etter fødselen kom de tilbake fra sydenferien sin, og jeg og Bjarte kunne reise til Bergen. Men først måtte jeg foreta en parring. Første gang det også faktisk, og ting foreløp "etter boken". Men i bøker står det lite om hva som skjer etter at de har sluppet hverandre (de hang i 15-20 min), og det som skjedde denne gangen (nå vet jo ikke jeg om det er representativt, men dog..); tispen ble i alle fall helt koko! Hun spant rundt og rullet og krafset og lekte og hoppet opp og ned og var helt i 120. Veldig morsomt å se på, og den stakkars hannhunden skjønte ingenting av hva hun drev på med..

Tulla hentet vi hos søsteren og foreldrene til Line samme dag som vi dro. De hadde vært så snille å passe henne noen dager. Syns det var veldig greit å slippe å tenke på henne oppi all denne valpefødingen og parringen og vasking og pakkingen! Vi kjørte nedover om kvelden, overnattet i Ålesund, og kom frem lille julaften. Julen ble feiret med alle Bjartes søsken og deres respektive, pluss farmoren hans og hunden Balder. Vi fikk mye av det som stod på ønskelisten til jul, og litt til:

• en micro
• en micro til
• peissett
• vedkurv
• jeg fikk et varmeteppe siden jeg fryser sånn
• Bjarte fikk en drøss med skjorter til ny-jobben starter
• Tulla fikk pipeleker og godis og tyggeting
• penger
• klær av ull til meg
• grillvotter
  
• enda mer penger
• en pute
• et bilde
  
• et skilt til å henge ved carporten vår
• noen flasker vin
• vinterdekk
  
• og sikkert enda mer jeg ikke kommer på i farten

Nyttårsaften feiret vi samme sted, men uten foreldre, farmor og Balder og lillesøsteren til Bjarte. Det var stor ståhei og festivitas. Vi lagde både kalkun og ribbe og tilbehør. Tulla tok nyttårsaften veldig greit. Alle besøkende kom jo for å besøke henne kan skjønne (trodde jo hun), og rakettene var ikke så farlige som endel andre hunder skal ha det til. Det som derimot bekymrer meg litt, var at hun ved to anledninger bjeffet på de; en gang når det smalt samtidig som hun så det blinket i et vindu, og en annen gang da vi var ute i sju-åttetiden og luftet henne, og det smalt rett i nærheten. Veldig kjipt, med tanke på at hun ikke har reagert på slikt overhodet tidligere.. Jeg var inne med henne akkurat på slaget tolv, og vi lette etter tørrfôr som lå på gulvet og tok ut av oppvaskmaskinen. Skikkelig kult, med andre ord..! ;p Jeg bryr meg fint lite om nyttårsaften; det er bare 17. august, 4. mars og 28. november en gang i året også, men det er det ingen som feirer..!

Borte bra, men hjemme best! Vi kom hjem torsdagsettermiddag; hadde en stopp i Ålesund på vei opp også. Tulla er veeldig glad i Cal (og nå Mari som er gravid), så hun syns det var toppers. Jeg var på jobb i går, og skal på jobb i morgen. Vi har med andre ord vært særdeles produktive etter at vi kom hjem, og Bjarte dro meg til og med på gardinshopping på fredag. Fant ingen vi likte helt 100%, men Bjarte lånte med seg noen hjem i går, så jeg tror vi har funnet noe vi skal ha. Vi var på opphørssalg på en genial lokal butikk (Nøsen), og tok med oss et stort skap/bokhylle hjem. Utrolig fint, og selvsagt i rett stil; hvitmalt tre. :o) Noen knotter til ny-badet ble det også, og vi har allerede begynt på bursdagsgaver til folk..

Tulla begynte på Pro Plan Laks og Ris før vi dro til Bergen; praktisk med tørrfôr når man ikke har plass til fryser i bilen. ;o) Fungerer fint, men merker det er tørrfôr hun går på, og ikke Vom og Hundemat. Hun bajser mye oftere, og mer, enn hun pleier. Ellers har jeg kjøpt to KW-shampoer til henne som jeg har prøvd: minkoljeshampo og mandeloljeshampo. Blandet de, og nå skinner pelsen hennes som aldri før! Til og med underulla glinser! Eneste negative er at denne fluffy looken hunder kan få etter et bad, ikke gir seg. Må prøve å skaffe en skikkelig god balsam som holder pelsen nede, og evt prøve dekken. Jammen bra at jeg ikke skulle på noen utstilling! Det er jo snart tre uker siden jeg badet henne (kjapp hoderegning), og hun har ennå virvler som ikke har lagt seg.. Men som sagt; balsam er sikkert tingen!

Dagen vi reiste fra Bergen, satt vi og spiste frokost med foreldrene til Bjarte før vi dro, og det ble snakk om sommerferie. Vi har tilbud om å bli med søsknene hans og noen venner av de på ferie i Europa et sted; leie et hus eller et slott og være der og lage mat selv og gjøre som vi vil. Jeg er litt skeptisk, fordi jeg tror man må gå ekstremt godt overens med de man bor med, siden det er snakk om flere uker. I tillegg ville det garantert ha kræsjet med jobbingen min. Vi har også fått en invitasjon fra en fjern slektning (tror jeg), om å komme på besøk til Taiwan. Akkurat dèt syntes foreldrene til Bjarte var en veldig god idè. Faktisk så god at de vil sponse oss med en tur dit!! Jeg tror ikke det har gått opp for meg enda, men det er jo helt sinnsykt! Vi skal faktisk til Taiwan! Jeg har jo bodd der i seks år til sammen (3+3), og har veldig mange minner derfra. Vi er ikke sikre på om vi kan dra til det tidspunktet andre kommer, men at det blir en tur til Taiwan er i alle fall en sikker ting! Gleder meg som en liten unge, og han som skal arrangere dette for oss kommer virkelig til å gjøre dette til en knalltur!

I skrivende stund holder Bjarte på med badet oppe, han har kjøpt panelplater og holder på å sette de opp. Han har virkelig fått fingeren ut, og har til og med hengt opp noen stenger på kjøkkenet, sånn at bøttene med bestikk endeleig henger der de skal. :D Jeg holder på å vaske klær og rydder og ordner litt hist og her. Det jeg ikke lenger bruker, får søsteren min; akkurat slik det var i våre barndoms dager.. Alt er såre vel, med andre ord! :o)

Nye verdensborgere

Jeg føler at de fleste av mine blogginnlegg starter med at jeg ikke vet hvor jeg skal starte, og sånn er det også denne gangen.. :p Først vil jeg takke for alle mailene og hilsnene jeg har fått i gjesteboken om ønsker om god jul og godt nyttår. Julen var fin, og nyttåret er jo knapt startet, men foreløpig har det vært bra!

Uken før jul var jeg på pensjonatet. Det var relativt få pensjonathunder der, men fem, og etterhvert seks av de hjemmeboende hundene var der. En hund hadde termin, og jeg gikk og ventet på at skulle fø. Den 21. desember brakte det løs. Vel, det brakte ikke så mye, men tegnene var nå der. Hun vegret seg for frokosten, men det var det noen andre hunder som gjorde også.. I tillegg hadde jeg målt temperaturen hennes hver dag, og denne dagen begynte den å synke. Vanligvis lå den på 37.3, men den morgenen var den nede på 37.0. Mulig den ville synke mer tenkte jeg, så jeg fortsatte å måle den dagen. Mener å huske det laveste jeg målte var rett i overkant av 36 grader, men da var det allerede andre tegn som begynte å vise seg. Holly, som hunden het, begynte å bli urolig i tretiden på ettermiddagen, og kvart på fire begynte hun å pese. Klokken seks begynte hun å skjelve, og til da hadde jeg gjort klar det jeg trengte for fødselen. Skjelvingen virket som bittesmå rier for mitt utrente øye, jeg som knapt har sett en rie før..

Ti på sju begynte pressveene, og Holly var tydelig utilpass og skjønte ikke så mye av det som skjedde. Det var hennes første fødsel, og min også for den saks skyld. Jeg prøvde så godt jeg kunne å snakke beroligende til henne, og massere henne på korsryggen, slik jeg hadde fått beskjed om. Den første valpen var den "verste", i den forstand at det virket som den gjorde mest vondt. Klokken åtte på kvelden kom den første, en stor hannvalp på over 200 gram. En time senere kom valp nummer to, dette også en stor hannvalp på 210 gram. Han bare ploppet ut, og plutselig lå han bare der.. Siden jeg ikke hadde vært med på noe slikt før, ble jeg litt i tvil om hvor lenge de kunne ligge i fosterposen sin før det måtte rives hull på de, så jeg lot de ikke ligge lenge før jeg grep inn. Holly ville mest bare slikke og slikke, og det førte ikke til noe hull. Så jeg rev opp posen og tok de ut. Litt rart hvordan sperrer for slike litt "ekle" ting bare forsvinner.. Tispen viste heller ingen tegn til å skulle bite av navlestrengen, så den rev jeg også av. Brukte ikke sløv saks, slik det står i alle bøker, men tok et godt tak innerst ved magen til valpen, og brukte fingrene og neglene for å skille mor og "barn". Etterpå fikk Holly styre som hun ville med valpene, og hun slikket og slikket og ville aller helst ha de opp i ansiktet sitt, men jeg insisterte på at de skulle få sine første slurker med melk, noe som var helt i orden for henne, bare hun ble litt overtalt.

Freden senket seg, og både Holly og valpene virket rolige. Jeg var jo ikke sikker på om det var flere igjen, og prøvde å kjenne på magen hennes. Men jeg er jo ikke akkurat dreven i dette, så det kunne kjennes ut akkurat som det ville for min del; på en måte kjentes det ut som om det var noen igjen der inne, på den andre siden virket det ikke sånn i det hele tatt. Vi ble enige om å vente og se det litt an. Tiden gikk, og jeg fikk beskjed fra oppdretteren at jeg kunne gå og legge meg; det var sikkert tomt. Da var det gått over to timer siden sist valp, og ting skulle vel blitt kritisk om det var flere igjen.. ifølge boka i alle fall.

Jeg og Bjarte gikk ut og luftet hunder, så gikk jeg ned og begynte å pusse tenner når vi kom inn igjen. Plutselig hører jeg Bjarte rope: "Det er kommet en til!!" Jeg kaster tannbørsten, og løper opp trappen. Bjarte hadde bare skullet sjekke at alt stod bra til med de nye verdensborgerne, da han hadde oppdaget en ny liten klump. Vi aner jo ikke hvor lenge hun hadde ligget der, men Holly hadde ikke fjernet fosterposen eller navlestrengen. Valpekassen var helt svart av noe væske, og endel blod. Valpen lå bare helt stille og viste absolutt ingen livstegn; Holly bare slikket og slikket. Jeg rev opp fosterposen og fikk av navlestrengen. Hun var ikke død, men kald, og våt og helt slapp. Hun pustet ikke. Jeg masserte og prøvde å slynge ut fostervann fra lungene hennes. Ingen respons. Holly slukte i seg morkaken imens og brydde seg fint lite om det jeg drev på med. Her måtte det handles raskt, så jeg valgte å gi den lille (?) tispevalpen 190 g munn-til-munn. Etter noe som virket som alt for lenge, hørte vi endelig et surklete gisp etter luft. Jeg vet ikke hvor lenge jeg holdt på, men det var nok over en halvtime. Hun gispet oftere og oftere, og da jeg endelig hørte henne pipe var det den flotteste lyden jeg kunne tenke meg!! Det var nesten sånn at jeg fikk tårer i øynene da hun endelig begynte å røre på seg, prøve å holde hodet oppe selv og ikke bare la det henge slapt ned. Jeg la henne inntil en av Hollys patter og klemte ut en dråpe melk til henne. Ti på ett lå hun trygt inntil morens mage og sugde selv. Hun ble født ca tre og en halv time etter den forrige valpen. Jeg tror Bjarte syns jeg var litt ekkel, med svart ett-eller-annet oppetter armene, munnen full av fostervann og valpe-slim (nåja, en liten overdrivelse kanskje..), og sikkert fryktelig takknemlig for at han slapp å gjøre det jeg nettopp hadde gjort.. ;o)

Første natten sjekket jeg de annenhver time, og hver gang lå de enten søtt og sov, eller lagde de morsomme lydene de lager når de suger. Kul på magen fikk de raskt, og ikke et døgn etter fødselen hadde de lagt på seg 30 gram alle sammen.