Opplysningen, værsågod!

Bare sånn til ren opplysning: de aller fleste av oss er veldig glade for tiden. Tennene til Aynï faller ut som fluer! Hun selv virker derimot litt snurt; "hva skal jeg bite med nå da?!" virker det som hun tenker, og dermed sturer hun litt. I går mistet hun en tann, og i forrigårs mistet hun minst to. Hun har tilsammen mistet fem tenner, og jeg vet ikke helt når de to første fallt, men de er i alle fall ikke igjen i munnen hennes! Foreløpig er det kun framtennene som har fallt ut, men alle hjerter gleder seg til hoggtennene drar sin kos! :D På morgentur her en dag, fikk hun det for seg at hun skulle hoppe opp og henge seg fast i buksen min. Det er sjelden hun gjør det lenger, og i alle fall ikke ute, men det var nå i alle fall innfallet som kom da. Hun hoppet, grabbet tak med munnen, før man nesten kunne høre et aldri så lite "sshk", og dermed slapp hun taket momentant. Så stoppet hun og stod bare der og så litt rart på meg. Antageligvis var det en tann som hang seg fast og løsnet litt. Hun er også blitt litt tilbakeholden i matveien, det vil si; hun tenker seg godt om før hun hogger løs på noe, og bruker litt lengre tid på å spise enn til vanlig. Ting som må tygges mye kan heller lekes med en stund før hun går til verks. Er forresten sikker på at hvis jeg kammer ut ørene til Tulla vil jeg finne de to tennene som mangler, de tre andre har jeg lagt i et eggeglass. ;o)

Og siden vi holder på med allmennopplysning: Livretten til Tulla er ertestuing. Det er faktisk helt sant. Når vi har hatt ertestuing til middag, er hun helt rabiat etter å få slikke restene. Er det endel igjen, hogger hun innpå og man skulle tro hun aldri hadde sett mat før i hele sitt liv! Etter en kjøttkakemiddag la jeg litt ertestuing i skålen hennes, og også i kråkebollen sin skål, som de fikk servert til kvelds. Satte skålene på gulvet og tuslet litt rundt på kjøkkenet og ryddet. Dessverre var jeg så uheldig å komme borti skulderen til Tulla mens hun spiste (noe som ikke er så uvanlig egentlig, siden de står på kjøkkenet og spiser), men hun knurret! Jeg fikk helt sjokk - Tulla har aldri, aldri noensinne knurret til meg før! Hun løftet ikke hodet fra skålen, men fortsatte å kaste i seg ertestuingen (som er vanskelig å kaste i seg siden hun spiser av en spanielskål). Da jeg kom meg fra sjokket, etter ca fire sekunder, kom jeg fram til at hun måtte ha trodd det var Aynï som kom borti henne mens hun spiste; jeg kan ikke skjønne annet! Men bare for å være sikker måtte jeg jo prøve det ut, og dultet "tilfeldigvis" borti skulderen hennes en gang til. Ingen knurr. Strøk henne over ryggen; ingen knurr. Puh! Sånt har jo aldri vært noe problem før; hun har jo aldri knurret på meg, så det hele var nok bare en misforståelse. Jeg har forresten ikke for vane å klappe hundene når de spiser, men begge godtar at jeg kommer borti de. Derimot vil de helst ikke ha den andre hunden i matfatet sitt, og det er helt i orden for min del. Men altså; ertestuing er skikkelig digg! Aynï på sin side, har som livrett ett eller annet som finnes under klubbhuset. Om det er uglespy eller muggen kattebæsj er ikke helt godt å si, men hårete og på størrelse med en mus er det i alle fall. Og ikke snakk om at jeg får lov å prøve å finne ut hva det er! Glugg! så er det borte vekk! Så vi lever i spenning.. Alternativt, for å nevne noe helt konkret, så er vel kattemat i porsjonsposer en stor slager for Aynï.

Sånn; dagens siste opplysning: Tulla begynner å bli ganske så normal igjen. Pulsatillaen har fungert ypperlig! Nå er hun seg selv igjen, så vi skal vel snart slutte med den. Gikk tur med jentene i dag, og de løp og herjet hele turen! Tulla hadde masse energi, selv om det var varmt og sola gjorde meg rød.. :o)