Kråkebolle i vann

Nei, nå klarer jeg ikke å vente lengre! Jeg bare må oppdatere bloggen (ja, jeg har bevisst prøvd å la være..). Tiden flyr, tror jeg i alle fall. Føles ikke lenge til jeg er ferdig her oppe, men det er faktisk over to uker til. Men to uker er nå ingenting i mitt perspektiv; for jeg har jo vært her mye lengre enn det allerede! Og har jeg klart det hittil, klarer jeg vel to uker til. For ja, det har vært drepende slitsomt til tider, det er utrolig mye man må gjøre, og så kommer alle tingene man bør gjøre, og til slutt kommer det lille ekstra. Eh ja, etter det er det vel ting man gjerne "vil" gjøre, med mine egne hunder for eksempel. De har fallt litt i bakevjen et sted, huff og huff. Men de siste dagene har jeg vært flink og tatt de med på tur. Ene dagen gikk vi opp til en myr og fant blåbær og blå bæsj. Sikkert en rev eller noe som hadde spist blåbær. Så da spiste hundene også liksågodt blåbær. Jeg måtte plukke de fleste til de, eller i alle fall vise hvor de var, men etterhvert fikk de da dreisen på det!

Så kom finværet til oss også etterhvert, og da må man utnytte gangavstand til to vann det er fint å bade i (for hundene, alt for hundene..). Jeg har kastet pinner til den store gullmedalje, og til lille Aynï (det ble vel for Tulla også), har jeg kastet tørrfôrkuler. Sånne som flyter og er morsomme å fange i vannet. I går plumet Aynï uti med et uhell. Det vil si; hun var allerede uti vannet, men plutselig mistet hun fotfestet i higen etter en sånn tørrfôrkule, og vips svømte hun! Skulle tro at hvis hun hadde blitt skremt hadde hun ikke fallt uti hele tre ganger til..! :D Jeg klarer jo ikke å styre meg, så jeg hyler og piper og klikker og kaster godis overalt. Det skremte henne tydeligvis ikke det heller, for i dag kastet hun seg faktisk uti to ganger til! Og nå var det etter "bare" en pinne! Og hun svømte mye lenger enn hun hadde trengt, og prøvde å ta noen fôrkuler på veien også. Plutselig fikk jeg en telefon som gjorde at jeg måtte gå, men neimen om verken Tulla eller Aynï hadde planer om å forlate det morsomme vannet! Jeg måtte hale de opp på land ogskyndte meg å klipse båndet på og dra de med meg før de forsvant uti igjen. Jeg er jo bare kjempekjempekjempeglad for at Aynï svømmer! Og så allerede da! Jeg har aldri hatt en valp som har svømt så tidlig før. Tulla begynte jo først da hun var over året, så nå håper jeg at jeg har fått meg en skikkelig kråkebolle - og hun ser ut som en også, når hun er våt! :D

Tennene til kråkebollen faller fremdeles ut som fluer. Nå har hun endelig, takk og pris, mistet en hjørnetann. Det er vi alle glade for kan skjønne. Litt ekkelt har det dog blitt å spise, spesielt når jeg har glemt å la maten ligge til tining lenge nok, og den er halvfrossen og må tygges. Det er nesten ikke verdt det, men hun jobber med saken selv om det tar litt tid. Klart de andre hundene ikke kan få hennes mat, så hun skyndter seg så godt hun bare klarer. Jeg har vært en elendig valpeeier, og kloklipp har helt gått i glemmeboken. Skjønt, jeg har husket det, når det passet som dårligst, men sjelden fått gjort det. Men i går var jeg så gira etter at hun svømte, at da måtte jeg jo bare belønne med en aldri så liten kloklipp. Sliten var hun, så det gikk greit å holde henne i ro. Faktisk var hun riktig så flink, og man skulle ikke tro jeg hadde vært så dårlig på å klippe klør som jeg har..

Innkallingen begynner å sitte også, og vi har fått trent med fremmede hunder, og mens hun leker. Hun er flink og holder seg i nærheten på tur, og spesielt når vi går på stier/skogsveier. Når vi er på større områder, som jorder, løper hun mye lenger bort. Syns det er helt toppers, jeg.

Tulla derimot, hun er litt for lydig. Jeg tror faktisk at kontakttrening kan gå litt over stokk og stein og bli litt for heftig. I alle fall på visse raser som er litt disponert for å holde øye med føreren sin sånn i utgangspunktet. Tulla går fot, hun. Hele forbaska tiden. Og jeg er møkka lei! Så nå har vi henfalt til pinnekasting for å få trimmet Tulla. Jeg gidder jo ikke gå så himla langt eller fort i denne varmen, og siden hun holder mitt tempo blir det lite trening.. Men pinner er gøy, og de kan man hoppe etter, trille ned bakker etter, bjeffe på og løpe og komme tilbake til meg med. Hun er ikke akkurat typen til å bli stressa av det, selv om det kanskje kan høres sånn ut mens det står på, men hun roer seg fint ned når jeg sier det er nok; da er hun tilbake i utgangsposisjon.. Det verste er at jeg håper Aynï ikke lærer det av henne, dette med å gå fot. Joda, det ser jo løøvlig ut, men... det blir lite trim og trening på den måten, annet enn på meg da. (Og jeg skal ha minst mulig trim, jeg.)

Sånn, da gidder jeg ikke oppdatere bloggen mer i dag. Men jeg tenkte jeg skulle komme med en liten opplysning, en liten kuriositet kan man kanskje si. I sommer har jeg nemlig passet hele 21 cairn terriere. Mange av de fra samme oppdrett som Aynï, men også noen fra andre oppdrettere. Det som går igjen ser jeg, er at de som kommer "herfra" er mye mer glade i mat enn de andre. De fleste kaster seg over maten sin når den blir servert, men selv de som ikke gjør det kan man bruke vanlig tørrfôr som godis på. De som ikke kommer "herfra" er mindre glad i mat, roligere/daffere, mindre terrier og mer "vanlig hund". De er heller ikke fullt så hengivent interesserte i folk. Så, det var dagens opplysning.