Spanieltreff, trening og elg-tur

I helgen var vi med på Spanieltreff, noe som som vanlig var koselig. Lørdag deltok jeg på pelsstellskurs, og etterpå trente jeg litt utstillingstrening med Tulla. Kjekt med fortstyrrelser og med andre "utstillere". Aynï fikk også trent litt; mest kontakt og stå, men vi finslipte også litt på det å leke med andre hunder i nærheten. Hun kunne etterhvert gå løs og likevel holdt hun fin kontakt. Flink var hun!

I går var vi oppe på klubben, og Tulla fikk trene litt lydighet. Fikk masse skryt av kontakten, og folk lurte på hvordan vi hadde fått til det. Det var kanskje ikke den verste forsamlingen å snakke til sånn sett, men jeg ville helst ikke starte en diskusjon om klikkertrening, så jeg bare smilte blygt. Men instruktøren, som for min del var ny, sa at hun kunne se jeg hadde klikkertrent henne - og det var flott! Jeg fikk virkelig sansen for henne, for de andre gangene vi har vært der har det ikke akkurat vært så mye å hente for vår del, dessverre. Årsmøtet var det også, så da fikk Aynï komme inn og være sosial der. Lite trening på henne, men hun fikk da i alle fall ut av huset og oppleve litt andre ting. ;o) Dessverre pleier jeg å jobbe mandager, så det er veldig sjelden jeg får med meg mandagstreningene; hadde jeg gjort det skulle jeg trent med begge to siden vi har to økter med trening. Men det er jo den kjipe siden ved å ha to hunder; man får liksom ikke brukt nok tid på begge ved slike anledninger; skulle jo aller helst ha trent begge to i to hele økter når vi først trener med andre.

I dag har vi vært på tur på jordene, noe som var særdeles spennende! Vi gikk til lille-jordet, jeg slapp de løs og begynte å knipse bilder. Tulla løp som vanlig langt unna i starten, men i stedet for å mase på henne om at hun måtte holde seg i nærheten, gjorde jeg ikke det. Gjør jeg det, kommer hun og dilter i hælene mine resten av turen, og sånt er som kjent ikke så god mosjon. Aynï blir veldig dratt mellom å løpe med Tulla vs å være med meg, men velger stort sett meg. Etterhvert kommer hun da likevel og begge hundene var innen rimelig avstand. Plutselig ser jeg mellom noen trær, at på det andre jordet var det noe svært noe som gikk. Jeg trodde først det var hester, men to millisekund senere konstanterer jeg at det er to elg!! :O De var knappe 100 m fra meg, og hundene var mellom meg og elgene, ca 40 m unna meg. Jeg klapper og kaller inn, kaster godis rundt meg for å få de til å holde seg i nærheten mens jeg fikler med kamera, seler og bånd og klarer å koble hundene. Aynï var litt i tvil om hun skal gidde å komme når hun ser at jeg tar frem selen; hun kunne nok ha ønsket seg en mye lengre tur!

Dirrende av adrenaling og redsel får jeg da båndet på hundene, og vi går vår vei. Elgene er på vei over grusveien som går gjennom jordene, og av alle ting følger vi etter..! Motsatt vei er jo bare jorder, litt skog og elven, og dit skulle vi i alle fall ikke! Tulla merker elgen, og blir litt tussete, Aynï blir tussete fordi Tulla er tussete, og så oppdager hun også elglukten, og dermed blir hun tussete for det. Elgene forsvinner over jordet på andre siden av veien og bak en gård. Vi følger etter på veien, litt betrygget av at det er en god del andre turgåere ute også. Vi gikk et lite stykke sammen med en eldre mann som også var ute og så på elgen, og han fortalte om en jämthund han hadde hatt en gang. Vi ser ikke elgen mer, men vi ser sporene etter den. De hadde vandret gjennom hagen på gården, over veien igjen, og ned gjennom en skog og ned på et jorde. Puh. Jeg var egentlig ganske glad for at jeg ikke så noe mer til de, selv om det hadde vært spennende å få et skikkelig bilde av de.

Vi gikk litt mer, og fant et truge-tråkk vi fulgte, og etterhvert slapp jeg hundene løs igjen. Kjempefint å gå der, og på vei tilbake krysset vi elgsporet på jordet. Flinke Tulla valgte å følge meg og ikke sporet, så da vanket det godis selvsagt. Ellers så vi et helikopter ca 200 m unna oss, nokså lavt over jordet, og Aynï syns den store bråkete fuglen var spennende og hadde nok lyst å rive litt i den.. Vi møtte en hest og rytter, og flinkeste hundene gikk fot - helt av seg selv! :D De to travhestene med tilhørende suklyer og en stk border collie som kom løpende forbi oss to ganger, var derimot litt mer spennende kan skjønne, men aller mest spennende var det å prøve å løpe etter de når de var gått. Flott trekk-motivasjon, forresten. ;o)

Vi passerte en "mini-pitbull" som jeg kaller de (staffordshire bull terrier), og igjen var hundene kjempeflinke; Aynï hadde veldig lyst å hilse da eieren stoppet opp og snakket med oss, men Tulla satt i det minste pent og pyntelig hele tiden. Vi hadde også en hund "i hælene" da vi gikk hjemmefra, som fulgte oss noen hundre meter, men de brydde seg døyten om den. Begge hadde dress på, og Tulla deiste som vanlig ned i grøften for å rulle seg, mens Aynï hengte seg på og reiv og sleit i en sprellende Tulla. Hunden bak syns dette var litt vel overdrevet, og bjeffet litt på de. Det virket tydeligvis veldig bra, for da var Tulla plutselig ferdig å rulle seg, og vi gikk videre.

Egentlig var det en ganske så innholdsrik tur til å være en kjedelig "jordetur", og bildene tror jeg også ble tålelig bra. Jeg har ikke fått sett de på dataen enda, men de kommer vel om ikke så alt for lenge. Vi var ute i nesten to timer, og nå skal vi snart en tur opp til Line og gå trekk-tur - blir vel ca halvannen time det også, så i dag har jeg ikke dårlig samvittighet for hundene! :D