Meg??!

I mai 2006 satt jeg på lunsjrommet i en barnehage jeg var ringevikar i, og spiste lunsj. Siden jeg satt alene kikket jeg i Adressa, og der står det så mye at jeg ikke orker å lese noe, så jeg bare scannet gjennom dyr/fôr/utstyrs-annonsene. Litt av nysgjerrighet også kanskje. Hva blir valper solgt for nå? Hvilken hund skal omplasseres i dag? Er det noen tilbud på dyrebutikker et sted? Midt i alt dette stod den der; annonsen som skulle endre livet mitt. Kennelhjelp søkes i sommer. I Buvika, et sted som ligger mellom Trondheim og Orkdal, hvor huset vårt holdt på å bli bygget. Jeg hadde ikke fått noen sommerjobb, og vi skulle flytte til Orkdal i løpet av sommeren, så jeg hadde søkt på jobb både i Trondheim og Orkdal, men markedet var vel mettet for sånne som meg, for jeg hadde ikke fått noe jobb, til tross for svært gode referanser og mye arbeidserfaring.

Kennelhjelp, var det noe for meg da? Jeg hadde nettopp bestemt meg for å bli fysioterapeut for hunder, og hadde søkt og kommet inn på Innføring i Hundefag på HiNT og meldt meg på massasjekurset hos Nordisk Hundemassasje. Kennelhjelp var jo en jobb innen hund, og det er jo alltid en fordel å ha jobbet med noe relevant når man skal søke jobb som ferdig utdannet. Det skadet jo ikke å ringe? Jeg gikk ut fra lunsjrommet for å røyke, og var veldig "på" å ringe. Jeg prøvde å ikke tenke så mye, for jeg hater inderlig å ringe til folk, og utsetter det til det lengste. Men den dagen tok det ikke mange minuttene fra jeg hadde lest annonsen til jeg ringte.

Trude svarte og forklarte hva jobben gikk ut på: de skulle på ferie for første gang på tre år (ikke en dag fri på de tre årene), og i den forbindelse trengte de noen som kunne overta alt ansvaret for kennelen. Jeg fikk litt hjerteklapp. Jeg trodde vel det bare gikk ut på å være der sammen med de som drev til vanlig, ikke å ha alt ansvaret totalt alene! Men men.. Hun forklarte veien opp til pensjonatet, sånn at jeg kunne komme og snakke med henne.

Bjarte var jo i sjokk da jeg fortalte at jeg hadde ringt og hørt på jobb, og syns det var helt utrolig at det fantes hunde-sommerjobber. Noen dager senere dro jeg opp til Buvika. Det var en annen jente og typen hennes som holdt på å gjøre seg ferdig med intervju da vi kom. Jeg hadde ikke lappen enda, så Bjarte måtte kjøre meg. Egentlig var lappen et krav for å få jobben (mtp dyrlegebesøk), men jeg skulle egentlig ta den snart oppi all huslagingen. Trude stod og nappet en cairn terrier (som hun driver oppdrett på) mens vi snakket. Jeg var utrolig nok avslappet og rolig, og det var morsomt å snakke hund! Hun fortalte at de hadde hester som skulle være på beitet som jeg også evt måtte ta meg av, og kaniner. Jeg har erfaring med både hester og kanin, så det skulle ikke være noe problem. Etter en god time dro jeg derfra, med et ørlite håp i magen, men ikke spesielt stor tro på at jeg skulle få jobben.

Noen dager senere fikk jeg melding av henne. "Hei Borghild. Etter 8 samtaler med trivelige, dyktige jenter har mitt valg falt på deg. Du virker utrolig ansvarsfull og målbevisst. Jeg stolte på deg fra første øyeblikk. Håper du fremdeles vil ha denne jobben. Mvh Trude." Jeg fikk sjokk.

Hun har senere fortalt at de egentlig hadde bestemt seg for ei allerde før jeg kom og hadde vurdert å si at jeg ikke trengte å komme på intervju, men i det øyeblikket de møtte meg, hadde både hun og samboeren skjønt at det bare måtte bli jeg som skulle få ansvaret med kennelen. De hadde nesten avtalt når hun som egentlig skulle få jobben, skulle komme på opplæring og hun hadde fått innføring i veldig mye av det praktiske. Men så ombestemte de seg da de møtte meg. Jeg forstår ikke hvorfor, men det er ikke så nøye, så lenge det var jeg som fikk jobben.

Sommeren 06 var helt ubeskrivelig. Jeg hadde mye ansvar. Det vil si, jeg hadde jo alt ansvaret! Veldig uvant for noen som ikke er vant til å være "sjef" og skulle styre seg selv (jeg har jo så lite selvdisiplin at det burde vært ulovlig). Absolutt alt som hadde med kennelen hadde jeg ansvaret for. Trude regnet ut lønnen jeg skulle ha (provisjon, 40%), ellers bodde jeg der og tok meg av alt. Da sommeren var over, fattet jeg ikke hvordan jeg hadde kommet meg gjennom den, og at det hadde gått så bra som det hadde gått. Men uten oppmuntrende meldinger fra Trude, tror jeg ikke jeg hadde taklet det så bra. Hun er en fantastisk positiv person, som sløser med godordene, noe som gjør at jeg føler meg skikkelig verdsatt, og jobber hardere for å få høre det igjen. (Ringer det noen bjeller her?? ;o) ) De de hadde snakket med etter ferien, hadde bare hatt skryt å komme med i forhold til hvordan hunden hadde hatt det på pensjonatet mens jeg hadde vært der, og det var godt å høre når man har jobbet så hardt for nettopp det.

I løpet av høsten/vinteren hadde mitt karrierevalg endret seg. Fra å ville bli fysioterapeut for hunder, skulle jeg nå bli atferdsterapeut. Jeg har planen klar for utdannelse, og så for meg at jeg måtte starte opp for meg selv når jeg var "ferdig".

Vinteren gikk, og det begynte å bli på tide å søke sommerjobb igjen. Jeg hadde tilbud om sommerjobb to steder i sommer, men ville forsikre meg om at Trude ikke trengte hjelp av meg i sommer også (kanskje hun tok ferie bare hvert 3. år?). Men joda, de ville gjerne at jeg skulle ta meg av hundepensjonatet en sommer til. Helt utrolig, med tanke på den erfaringen dette etterhvert blir. Jeg som hadde trodd at dette bare var "en sommerjobb en sommer", nå var det plutselig litt mer. Og for fremtidige arbeidsgivere er det jo et pluss at man har jobbet der to somre; da kan man jo ikke ha vært helt udugelig liksom.

Sommeren kom, og jeg begynte å jobbe på pensjonatet igjen. Samme ansvar som i fjor, bortsett fra at kaninene ikke hadde overlevd vinteren. Ponnien var derimot blitt forfangen og måtte ha pleie, og i tillegg gjorde jeg papirarbeidet i forbindelse med penger som kom inn og regnet ut hva jeg skulle ha i lønn. I går var jeg ferdig etter en og en halv måned sammenhengende jobbing.

Da de kom hjem, fortalte Trude at hun føler dette begynner å bli for masse for en person; i tillegg til den jobben jeg har hatt i sommer, tar hun blant annet også på seg pelsstell på cairn. I tillegg vil hun gjerne utvide med flere tilbud innen hund, og da trenger hun å ansette noen fast. Og hun ville aller helst ansette meg. Jeg var igjen i sjokk. Meg? Jeg er da ingen verdens person?! Hun hadde nok fysioterapien i tankene, og siden tiden har gått så fort, har jeg ikke fått fortalt henne at jeg har byttet karrierevalg. Da jeg fortale det, ble hun bare enda mer entusiastisk; for da kunne vi jo inkludere dette i "senteret" også! Sjokkene kommer tett her, men jeg fikk jo hakeslepp. Fra å tro at jeg kom til å bli "dumpet" til fordel for en fysioterapeut, så er dette altså nesten enda bedre..! Hundejobber vokser ikke på trær, og som oftest må man ha en skikkelig utdannelse først, før man i det hele tatt kan vurdere å starte opp for seg selv. Men nå får jeg altså et helt vanvittig utrolig fantastisk jobbtilbud rett i fanget, sånn helt uten videre, før jeg i det hele tatt har begynt skikkelig på noen som helst utdannelse, bare fordi.. tja..? Fordi jeg gjorde en god jobb? Eller kanskje fordi jeg tilfeldigvis leste en annonse i Adressa en dag jeg satt og spiste lunsj..?

Når jeg nå sitter her, virker det hele helt absurd. Jeg lurer på om jeg har drømt (jeg er jo litt sliten og trøtt..) eller om jeg kan være ved mine fulle fem (eller er det seks?) siden jeg kan tro at noe sånt har hendt meg? Meg!!?