Gjennomtenkt, men ikke gjennomført

Jeg holder jo på å lese meg opp på litt annen hundelitteratur enn hva jeg vanligvis leser, og nå har jeg nettopp lest Jørn Mazarinos bok "På plass!". Egentlig trodde jeg den kom inn i samme bås som Nordenstam og Steen&Wilson, men der tok jeg vel egentlig litt feil. Jo, Mazarino er forsåvidt også en som mener lederskap er viktig, men der slutter vel også likehetene.

Jeg er generelt veldig kritisk når jeg leser bøker, spesielt av folk som prøver å forklare negativ forsterkning (NF) og positiv forsterkning (PF), men som ikke er klikkertrenere. Det er rett og slett fordi jeg har erfaring med at de ikke har tunga rett i munnen når de skriver, og de har vel i grunn ikke alltid skjønt hva det egentlig er. Noen ganger virker det som om de skriver om det, bare for å "imponere" med fremmedord. Å få kontroll på hva NF og PF og straff er for noe, tar litt tid å lære, selv om man har trent hund en stund. Begrepene forvirrer mange, rett og slett. Men Mazarino klarer det Nordenstam og Steen&Wilson ikke klarte; å forklare hva NF og PF er, og å faktisk ha forståelse for hva det er. Han skriver til og med om variabel forsterkning! Det er lite jeg kan påpeke om begrepsforklaringene hans, bortsett fra noen ting som virker som om de er bevisst utelatt. Men det som står der, er ganske så korrekt.

Jeg ble veldig nysgjerrig etterhvert som jeg leste, siden han skriver at det finnes kun to måter å trene hund på; enten med negativ, eller med positiv forsterkning. Ikke noe midt imellom. (Han regner forresten ikke med straff, siden det ikke lærer hunden en NY atferd, straff kun undertrykker atferd. Men man kan ikke trene en hund, uten å straffe den. Hvis man benytter PF, så kan man heller ikke unngå å bruke negativ straff (NS), og hvis man benytter NF, kan man ikke unngå å benytte positiv straff (PS).) Når han da skriver at vi må velge, ble jeg nysgjerrig på hva han valgte, og om det han skrev, virkelig stemte med det han hadde valgt. Mazarino velger å trene med PF (og dermed NS, men det skriver han ikke), og går igjennom øvelser man skal lære hunden, og måten man gjør det på når man bruker den metoden. Og det stemmer! Jeg er faktisk overrasket (og her kommer vel mine forutinntatte meninger inn..).

Det er derimot en øvelse man ikke skal lære inn med PF, og det er "nei". Da bruker man NF (egentlig er det jo PS, men det skriver han heller ikke). En av de få gangene han ikke klarer å gjennomføre PF, er når man skal lære hunden å gå pent i bånd. Det kapittelet er egentlig ganske morsomt, fordi det starter med at han skriver om at all verdens rykking og napping i båndet, kjeft og smell, sjelden får en hund til å gå pent i bånd. Og vi har vel alle sett en "slik" hundeeier.. Det som er komisk, er at metoden som brukes, nettopp er rykk i båndet, eller, dvs et lite napp. Hunden må ikke få belønne seg selv når den har stramt bånd, og det er jeg enig i. Han kommer med eksempler som å få lukte på en flekk, tisse på en busk, hilse på folk eller hunder, eller generelt å komme seg fremover. Man skal da nappe litt i linen, og hunden skal slakke av på båndet, og først da skal den få lov å komme seg frem dit den vil, hvis det passer seg sånn. Hadde Mazarino bare kuttet ut nappingen, og heller fokusert på hvor belønnende det er for hunden å komme dit den vil, så hadde det holdt å bare stoppe opp og vente til hunden lager båndet slakt igjen, evt snu for å få fortgang på det. Han skriver også at man bruker PF, siden hunden får belønning. Og teknisk sett gjør man nok det, siden det lille nappet blir blokkert og/eller overskygget av belønningen. Men han skal ha pluss i margen for å skrive at strupehalsbånd er tull og bortkastet, og ikke hjelper, bortsett fra i visse tilfeller. Han anbefaler halvstrup (slik at hunden ikke kommer seg ut hvis den prøver, noe noen hunder er veldig flinke til), eller vanlig flatt bånd.

Så over til lederskap og dominans. Mazarinos lederskap er ganske så forskjellig fra Nordenstams og Steen&Wilsons lederskap. Mazarino skiller også mellom å vise eller ha lederskap, og å vise dominans. Når det er snakk om at et menneske viser dominans ovenfor en hund, kan man i "På plass!" alltid bytte ut ordet dominans, med "å virke truende" på hunden. For eksempel skal man ikke være for dominant når man trener kontakt (hunden skal ha øyekontakt), fordi den da vil undvike/underkaste seg. Altså; man må ikke virke for truende, fordi hunden da vil unngå øyekontakt.

Når Mazarino skriver om lederskap, står det nesten alltid å forbindelse med et annet ord; for eksempel "lederskap og kontakt" eller "lederskap og lydighet". Personlig mener jeg man glatt hadde kunnet strøket ordet lederskap, og bare brukt det andre ordet. Oppsummert er rett og slett det å ha lederskap; å ha kontakt med hunden. Og hvis man viser lederskap, så straffer man hunden med et "nei" (som jo er innlært med PS). Man kan se at man er leder for en hund, når hunden er lydig, og når man har god kontakt med hunden.

Mazarino er avholdende til bruk av straff i kravperioden. Selvsagt kommer det en slags kravperiode.. Først har man innlæring, da lokker man hunden til å utføre det man vil lære den, så fjerner man tegn og kroppsspråk man har brukt (for eksempel å føre hånden over hodet til hunden for å få den til å sette seg), og deretter legger man på signalet/kommandoen. Etterpå kommer en generaliseringsfase, hvor det er viktig å tenke på forstyrrelser og andre miljøer. Selv om en hund kan å sitte på stua, kan den det ikke i byen. Mazarino skiller også mellom å sette seg fra stående, og å sette seg opp fra liggende, noe jeg syns er veldig bra at han påpeker. Til slutt kommer en opprettholdingsfase. Man kan vel også kalle det en kravfase, siden hunden da må utføre det den er blitt kommandert til å gjøre. Men her synes jeg Mazarino gjør det skarpt i forhold til Nordenstam og Steen&Wilson; han sier at man kan ikke forvente at hunden husker en gammel kommando som ikke har vært i bruk på lenge, og at man da må gå tilbake til innlæringsfasen. Han påpeker også at fortyrrelser kan gjøre hunden usikker i øvelsen, noe verken Nordenstam eller Steen&Wilson har påpekt i det hele tatt. Der virker det som om hvis hunden setter seg på stuegulvet, så kan den å sette seg under RIOS også... Mazarino sier også at hvis du skal straffe hunden, så må du være sikker på at hunden kan det den skal. Hvis den ikke kan øvelsen, kan du heller ikke kreve. Og da kan du jo heller ikke straffe..

En av de få tingene jeg reagerer på når jeg leser om lederskap, er at Mazarino mener at hvis man har en hund som er stødig på innkalling, så har man godt lederskap, og at denne hunden mest sannsynlig også er lydig med andre ting, som sitt, ligg osv. Det er jo ikke en selvfølge! Han mener også at hvis hunden kan sitt og ligg og er generelt lydig, så kommer den også på innkalling, selv om man ikke har trent så mye på det. Det er jo bare tull! Man må trene på hver enkelt øvelse som man vil at hunden skal kunne, det hjelper ikke å trene masse på sitt og ligg og bli, og forvente at hunden derfor kan innkalling. Det jeg tolker det som, i beste mening, er at når man har en hund man har trent med PF, og man har trent mye med den, men ikke så mye på innkalling, så har man for det første god kontakt med hunden, og dessuten har hunden erfaring i å få godbiter fra eier, og er ikke redd eieren. Når hunden da hører eieren rope noe, så blir den nok nysgjerrig på om eier har noe godt, og hvis den da får belønning for å komme, har man faktisk begynt å lære hunden innkalling.

Som konklusjon vil jeg si at boken har overrasket meg positivt, Mazarino har en gjennomtenkt treningsfilosofi, men den er dessverre ikke 100% gjennomført. Hadde den vært litt mer gjennomført, hadde jeg ikke hatt noe problemer med å anbefale boken til andre hundeeiere. I likhet med både Nordenstam og Steen&Wilson har dessverre boken noen meningsytringer som slett ikke hører hjemme der. I alle bøkene er det meninger om avl og oppdrett. Det er greit å ha meninger, og man kan være enig eller uenig for min del, men de hører ikke hjemme i en bok om trening og oppdragelse, og måten det er skrevet på passer ikke inn med resten av boken. Bortsett fra det, er boken lettlest, og jeg synes den var interessant, med tanke på hva jeg trodde kom til å stå i den.

Ang hundebøker som bygger på ulvemetoden

Det er ikke bare blogger jeg har hatt en forutinntatt mening om. Jeg har også trodd at mange hundebøker, gjerne av "den gamle sorten" (dog ikke nødvendigvis gammel i år), har vært bortkastet å lese. Jeg har i stedet prøvd å finne gode hundebøker om trening og oppdragelse (og andre ting), som bygger på positive metoder. Hvorfor skal jeg vite noe om hvordan andre velger å trene? Vel, det er ganske interessant å vite hvorfor andre velger å legge hunden i bakken, bite den i øret, ta den i nakkeskinnet og rykke i båndet. Hvordan begrunnes dette i bøker? Hvorfor skal man gjøre det på den måten, og ikke på andre måter?

Det som går igjen i disse bøkene, er i hovedsak "lederskap". Man skal være leder for hunden sin, og det blir man når man trener på at hunden skal ha respekt for deg som eier. Noen går veldig langt hva gjelder å trene inn dette; Steen&Wilson skriver at man "når som helst" kan ta nakkegrep på hunden, og løfte den opp, for å demonstrere lederskap. Det begrunnes med at lederulver gjør det på den måten. Nordenstam er også enig i at å ta hunden i nakkeskinnet er en form for å markere lederskap. Men nyanserer dette litt; han mener man ikke skal gjøre hunden redd for oss, og at vi må avpasse det etter hunden. Han viser til Steen& Wilson, som skal ha sagt at (fritt gjengitt) "når man uansett passerer valpens liggested, kan man ta den i nakkeskinnet og løfte den opp" for å markere lederskap. Hva er det egentlig som skjer her? Valpen får positiv straff for å ligge rolig i kurven sin. Og den blir redd for at eieren når som helst kan komme og ta den i nakken. Nordenstam mener at det meste kan løses gjennom å ha et godt lederskap, og at hvis det er noe i treningen du ikke får til, er det ikke på grunn av metodene som er beskrevet i boken; det kan være at man har vært for hard, for myk, har for dårlig lederskap, eller at hunden har dårlige gener eller noe annet. Han sikrer seg derfor temmelig godt, og gir en hundeeier som ikke får til å lære hunden sin noe på denne måten, dårlig samvittighet. Han ramser også opp hva som kan skje hvis man ikke har lederskap over hunden, men de tingene han kommer med, kan defineres som helt andre ting; matforsvar, dominansaggresjon og ressursforsvar. Både Nordenstam og Steen&Wilson mener at elektrisk halsbånd er forbudt av "misforståtte dyrevernhensyn", og at halsbåndet egentlig er et veldig fint treningsverktøy; "den moderne lederulvs nakketak".

Når man trener innkalling, skal man ikke bruke straff, fordi det kan gjøre at hunden ikke vil komme. Når hunden derimot "kan" innkalling, kan man kreve at hunden kommer. Det gjør man ved å markere lederskap. Da kan man enten hente hunden, eller vente til den kommer, for så å markere lederskap ved å løfte den opp etter nakkeskinnet. Dette er ikke straff, påpeker de, det er markering av lederskap. Så feil kan man altså ta..

Det jeg reagerer nesten mest på i disse bøkene; er deres holdninger ovenfor kvinner! Alle forfatterne mener at kvinner må gjøre seg barskere i stemmen, være mer maskulin i sine bevegelser osv, for at hunden skal godta de som ledere. Et eksempel de kommer med, er når "husmoren" ser unghunden bite på penskoene hennes, og har sølete labber. Da tar hun "skurefillen" og løper etter hunden og hyler og skriker "fy deg, din fillebikkje!". Det skal man ikke gjøre skriver de, og det er jeg enig i, men hvorfor er det en kvinne i eksempelet, og ikke en mann? Og hvorfor har hun en skurefille? Det vitner om gammeldags syn på kvinner som ble umoderne på 70-tallet, selv om begge bøkene er gitt ut i 1992. Avsnittet er i det hele tatt utrolig komisk, men tragisk gammeldags.

Nordenstam ser også på seg selv som en "alfaulv" ovenfor "sine kvinner", og skriver at han ikke liker når "hans kvinner" gir ham våte kyss i øret når han sover. Det han skal frem til er at en hund heller ikke liker å bli vekket for å få kos. Måten det er skrevet på, er i beste fall humoristisk, selv om jeg tviler på at det er ment sånn.

Kos er noe alle fraråder hundeeiere å drive mye med. Det skal i så fall være bestemte regler som skal følges, og trenger man noen å kose med, kan man kose med ektefellen (og på den måten redde mange ekteskap..!). Hunden skal ikke ta initiativet, men den skal komme bort til deg, og så skal ikke vi ta initiativet, men hunden skal vise at den er underdanig ved å be om kos, og så skal vi avslutte før hunden er lei. De strides angående hva man egentlig skal gjøre, men er enige om at det ikke skal koses for mye, og at kos kan brukes som belønning. Kos er noen avmålte klapp på hodet, eller mer "vill" kosing, kanskje til og med lek. Man skal ikke kose, fordi da "smisker" man på hundespråket, og man får dårlig lederskap.

Godbiter og leker kan til nøds brukes til innlæring, eller når hunden når et visst "trinn" i læringen. Hvis alt annet ikke fungerer, kan man altså bruke positiv forsterkning. Apropos begreper, det er et eneste stort surr av begrepsdefinisjoner i bøkene, og bør ikke slukes rått. I hovedsak blir "lederskapsmarkering" omtalt som "ikke straff", og belønning er det når hunden får oppleve sin eiers glede og tilfredshet over det hunden gjør, gjerne ispedd litt ros.

Bøkene blir jo selvsagt helt absurde å lese når man ikke tror at et godt lederskap kommer av nakketak, og at det heller ikke er nødvendig for å kunne lære hunden noe. Lederskap er ikke beskrevet som nødvendig (eller overhodet beskrevet for den saks skyld) i læringsteori, så hvordan hunden ser på oss som eier, har i bunn og grunn ikke så mye å si. Man kan enkelt bevise det, ved å la noen andre som hunden ikke kjenner, lære hunden noe nytt, uten bruk av lederskapsmarkeringer. Det skulle jo vært umulig, hadde det vært påkrevd med lederskap..!!

I bøkene er det i det hele tatt mange påstander som ikke kan bygges opp under vitenskapelig. Det fins faktisk vitenskapelige undersøkelser som viser det motsatte! Forfatterne er også uenige om hvorvidt hunder biter hverandre i øret; og dermed kommer det helt an på hvilken bok man leser, som bestemmer om man kommer til å trene på den måten eller ikke.

Jeg har med å ha lest noen av disse "lederskapsbøkene" fått bekreftet mye av det jeg trodde. Jeg har også i flere tilfeller tenkt "for godt" om treningsmetodene, men noen ganger har jeg også trodd det verste. Jeg har imidlertid ikke tenkt på at denne måten å trene hund på, skulle ha noe å si for hvordan man så på kvinner generelt, men mye tyder på det. Bøkene har ikke vært bortkastet å lese, og jeg kommer også til å lese flere. Det er interessant å vite hvordan de begrunner hvorfor man skal løfte en hund etter nakkeskinnet, når den kommer tilbake til eier etter en liten runde, selv om jeg er uenig i både hvorfor og hvordan, og i begrepsdefinisjoner. Det er også interessant å lese hvorfor man ikke skal kose, være "myk", hvorfor man må barske seg, og kvinner må si "BÅÅÅ" når de er sinte på hunden. Tar man det hele med en liten porsjon humor, har man god underholdning.