Ang hundebøker som bygger på ulvemetoden

Det er ikke bare blogger jeg har hatt en forutinntatt mening om. Jeg har også trodd at mange hundebøker, gjerne av "den gamle sorten" (dog ikke nødvendigvis gammel i år), har vært bortkastet å lese. Jeg har i stedet prøvd å finne gode hundebøker om trening og oppdragelse (og andre ting), som bygger på positive metoder. Hvorfor skal jeg vite noe om hvordan andre velger å trene? Vel, det er ganske interessant å vite hvorfor andre velger å legge hunden i bakken, bite den i øret, ta den i nakkeskinnet og rykke i båndet. Hvordan begrunnes dette i bøker? Hvorfor skal man gjøre det på den måten, og ikke på andre måter?

Det som går igjen i disse bøkene, er i hovedsak "lederskap". Man skal være leder for hunden sin, og det blir man når man trener på at hunden skal ha respekt for deg som eier. Noen går veldig langt hva gjelder å trene inn dette; Steen&Wilson skriver at man "når som helst" kan ta nakkegrep på hunden, og løfte den opp, for å demonstrere lederskap. Det begrunnes med at lederulver gjør det på den måten. Nordenstam er også enig i at å ta hunden i nakkeskinnet er en form for å markere lederskap. Men nyanserer dette litt; han mener man ikke skal gjøre hunden redd for oss, og at vi må avpasse det etter hunden. Han viser til Steen& Wilson, som skal ha sagt at (fritt gjengitt) "når man uansett passerer valpens liggested, kan man ta den i nakkeskinnet og løfte den opp" for å markere lederskap. Hva er det egentlig som skjer her? Valpen får positiv straff for å ligge rolig i kurven sin. Og den blir redd for at eieren når som helst kan komme og ta den i nakken. Nordenstam mener at det meste kan løses gjennom å ha et godt lederskap, og at hvis det er noe i treningen du ikke får til, er det ikke på grunn av metodene som er beskrevet i boken; det kan være at man har vært for hard, for myk, har for dårlig lederskap, eller at hunden har dårlige gener eller noe annet. Han sikrer seg derfor temmelig godt, og gir en hundeeier som ikke får til å lære hunden sin noe på denne måten, dårlig samvittighet. Han ramser også opp hva som kan skje hvis man ikke har lederskap over hunden, men de tingene han kommer med, kan defineres som helt andre ting; matforsvar, dominansaggresjon og ressursforsvar. Både Nordenstam og Steen&Wilson mener at elektrisk halsbånd er forbudt av "misforståtte dyrevernhensyn", og at halsbåndet egentlig er et veldig fint treningsverktøy; "den moderne lederulvs nakketak".

Når man trener innkalling, skal man ikke bruke straff, fordi det kan gjøre at hunden ikke vil komme. Når hunden derimot "kan" innkalling, kan man kreve at hunden kommer. Det gjør man ved å markere lederskap. Da kan man enten hente hunden, eller vente til den kommer, for så å markere lederskap ved å løfte den opp etter nakkeskinnet. Dette er ikke straff, påpeker de, det er markering av lederskap. Så feil kan man altså ta..

Det jeg reagerer nesten mest på i disse bøkene; er deres holdninger ovenfor kvinner! Alle forfatterne mener at kvinner må gjøre seg barskere i stemmen, være mer maskulin i sine bevegelser osv, for at hunden skal godta de som ledere. Et eksempel de kommer med, er når "husmoren" ser unghunden bite på penskoene hennes, og har sølete labber. Da tar hun "skurefillen" og løper etter hunden og hyler og skriker "fy deg, din fillebikkje!". Det skal man ikke gjøre skriver de, og det er jeg enig i, men hvorfor er det en kvinne i eksempelet, og ikke en mann? Og hvorfor har hun en skurefille? Det vitner om gammeldags syn på kvinner som ble umoderne på 70-tallet, selv om begge bøkene er gitt ut i 1992. Avsnittet er i det hele tatt utrolig komisk, men tragisk gammeldags.

Nordenstam ser også på seg selv som en "alfaulv" ovenfor "sine kvinner", og skriver at han ikke liker når "hans kvinner" gir ham våte kyss i øret når han sover. Det han skal frem til er at en hund heller ikke liker å bli vekket for å få kos. Måten det er skrevet på, er i beste fall humoristisk, selv om jeg tviler på at det er ment sånn.

Kos er noe alle fraråder hundeeiere å drive mye med. Det skal i så fall være bestemte regler som skal følges, og trenger man noen å kose med, kan man kose med ektefellen (og på den måten redde mange ekteskap..!). Hunden skal ikke ta initiativet, men den skal komme bort til deg, og så skal ikke vi ta initiativet, men hunden skal vise at den er underdanig ved å be om kos, og så skal vi avslutte før hunden er lei. De strides angående hva man egentlig skal gjøre, men er enige om at det ikke skal koses for mye, og at kos kan brukes som belønning. Kos er noen avmålte klapp på hodet, eller mer "vill" kosing, kanskje til og med lek. Man skal ikke kose, fordi da "smisker" man på hundespråket, og man får dårlig lederskap.

Godbiter og leker kan til nøds brukes til innlæring, eller når hunden når et visst "trinn" i læringen. Hvis alt annet ikke fungerer, kan man altså bruke positiv forsterkning. Apropos begreper, det er et eneste stort surr av begrepsdefinisjoner i bøkene, og bør ikke slukes rått. I hovedsak blir "lederskapsmarkering" omtalt som "ikke straff", og belønning er det når hunden får oppleve sin eiers glede og tilfredshet over det hunden gjør, gjerne ispedd litt ros.

Bøkene blir jo selvsagt helt absurde å lese når man ikke tror at et godt lederskap kommer av nakketak, og at det heller ikke er nødvendig for å kunne lære hunden noe. Lederskap er ikke beskrevet som nødvendig (eller overhodet beskrevet for den saks skyld) i læringsteori, så hvordan hunden ser på oss som eier, har i bunn og grunn ikke så mye å si. Man kan enkelt bevise det, ved å la noen andre som hunden ikke kjenner, lære hunden noe nytt, uten bruk av lederskapsmarkeringer. Det skulle jo vært umulig, hadde det vært påkrevd med lederskap..!!

I bøkene er det i det hele tatt mange påstander som ikke kan bygges opp under vitenskapelig. Det fins faktisk vitenskapelige undersøkelser som viser det motsatte! Forfatterne er også uenige om hvorvidt hunder biter hverandre i øret; og dermed kommer det helt an på hvilken bok man leser, som bestemmer om man kommer til å trene på den måten eller ikke.

Jeg har med å ha lest noen av disse "lederskapsbøkene" fått bekreftet mye av det jeg trodde. Jeg har også i flere tilfeller tenkt "for godt" om treningsmetodene, men noen ganger har jeg også trodd det verste. Jeg har imidlertid ikke tenkt på at denne måten å trene hund på, skulle ha noe å si for hvordan man så på kvinner generelt, men mye tyder på det. Bøkene har ikke vært bortkastet å lese, og jeg kommer også til å lese flere. Det er interessant å vite hvordan de begrunner hvorfor man skal løfte en hund etter nakkeskinnet, når den kommer tilbake til eier etter en liten runde, selv om jeg er uenig i både hvorfor og hvordan, og i begrepsdefinisjoner. Det er også interessant å lese hvorfor man ikke skal kose, være "myk", hvorfor man må barske seg, og kvinner må si "BÅÅÅ" når de er sinte på hunden. Tar man det hele med en liten porsjon humor, har man god underholdning.

Angående "ulvemetoden"

En liten briefing: "Ulvemetoden" går ut på å oppdra hunden sin som en ulv ville oppdratt valpene sine. Det er tatt utgangspunkt i at hunden stammer fra ulven, og at ulven er et flokkdyr som lever i et hierarki. Den mest dominante bestemmer over de andre, og er en leder for resten av flokken. Det sies at en dominant ulv tukter de som er under den i rang, og at den når som helst kan "vise lederskap" ved å for eksempel riste i nakkeskinnet. I vår omgang med hunden vår, skal vi strebe etter å være mest mulig lik ulven, dette kan brukes både i vanlig oppdragelse, og i trening. Vi overfører det at ulven tar tak i nakkeskinnet til en annen ulv for å tukte, til at vi bruker hendene våre og rister i nakkeskinnet til hunden. I trening, blir hendene ofte erstattet av et strømhalsbånd, eller et rykk i strupehalsbåndet. Ulver roser ikke hverandre og de gir ikke hverandre godbiter, derfor skal ikke vi gjøre det heller. Skal vi vise vi liker hunden eller det den gjør, kan vi gi den kroppskontakt, nærhet, kjærlighet. For at hunden ikke skal bli bortskjemt, og for at den type sosial belønning skal virke bedre, skal vi la være å kose med hunden til vanlig, men bare kose med den på trening, sies det.

Det finnes folk som har gjort studier på ulv, og hund, blant annet Hallgren som har studert hvordan hundemødre oppdrar valpene sine. Det er funnet store forskjeller i aggresjons-nivå hos ulv i frihet, og ulv i fangenskap. De fleste som støtter seg til ulvemetoden, bruker studier av ulv i fangenskap som grunnlag. Der er det klart mer aggresjon innad i flokken, enn i en vill flokk. Muligens fordi ulvene er tvunget til å leve sammen, de velger ikke flokken sin selv, de kan ikke flykte, de kan ikke dra avgårde for å finne seg en ny flokk, de har ikke funnet territoriet sitt selv, og de lever generelt ikke på en naturlig måte for ulv. Ulver i frihet tyr ytterst sjelden til aggresjon, de kan ikke risikere at et medlem i flokken blir skadet for unødige sammenstøt innad i flokken. Det kan gå utover gruppen; flokken må ta hensyn til en skadet ulv, det blir vanskeligere å jakte når de er færre som bidrar, og de må finne mer mat pr "jakt-snute", siden det er ulver som ikke kan være med å jakte, men som må ha mat. En skadet ulv gjør også gruppen mer utsatt, i forhold til angrep. Ulver er derfor fredelige dyr, som unngår slagsmål så langt det lar seg gjøre. Hallgren påpeker også at dominante ulver er de som viser minst aggresivitet, mens de usikre er de som viser aggresivitet ofte. Det kan vi lett se på våre egne hunder; en utagerende hund som brøler og bjeffer mot en annen hund, er slett ikke dominant. Den er usikker. Ifølge logikken til forkjempere for "ulvemetoden", burde jo denne hunden være ekstremt dominant, siden den er så aggressiv. Dette henger tydelig også igjen hos mange hundefolk, som tror at hunden deres er dominant når den bjeffer og er småsint på andre hunder. Den er slett ikke dominant, den er usikker, den kan være redd, den kan være nervøs, men slett ikke dominant. Dominante hunder har ikke behov for å gjøre sånne ting.

Så kommer mine tanker;
Hvis vi befinner oss i marka i Norge, hvor det finnes ulv, skal vi passe godt på hunden vår, fordi ulver ikke ser på hunder som venner, men som noen som har trengt seg inn på territoriet, eller som bytte-dyr. Hunder på jakt, kan bli drept av ulv. Tilbake til ulvemetoden; hvorfor skal vi agere et dyr, som hvis hunden vår hadde møtt det i dag, hadde drept hunden vår? Kanskje vi heller burde se på hvordan hundemødre oppdrar sine valper, i stedet for å se på ulver, selv om hunder stammer aldri så mye fra de..

Og som Hallgren sier; dominante ulver viser lite aggressiv atferd, mens de usikre viser mye. Samtidig vil forkjempere for ulvemetoden at vi skal være aggressive mot hunden vår; vise lederskap ved å riste den i nakken (i tide og utide, faktisk!), klype den i øret (det er motstridene meninger her; noen mener ulver biter valpene i øret, andre mener de ikke gjør det), og stirre den i øynene. Hvis hunden FAKTISK oppfatter oss som en annen hund (det er en annen diskusjon), er det ikke da litt ironisk at vi blir instruert i å agerer USIKKER hund i vår oppdragelse og trening av hunden? Burde vi ikke heller oppføre oss som en virkelig dominant hund, som avblåser slåsskamper med hunden, i stedet for å kaste oss i de når hunden "opponerer" og prøver å "klatre på rangstigen", og som utstråler selvsikkerhet hvis hunden er redd, i stedet for å rykke i båndet (simulere nakkeristing)?

Kanskje er det en hel del andre ting vi burde gjøre også; siden hunden er et flokkdyr. Kanskje alle hunder burde få ligge i sengen med resten av flokken, og være med når flokken drar ut (på jobb), la hunden få hoppe opp for å slikke i ansiktet og vise glede, få snuse på lukt-flekker den finner på tur, og i det hele tatt være mer HUND? Kanskje vi også ikke bare skulle brukt aggressive signaler når vi trente etter "ulvemetoden", men også vennlige signaler? Men da er vi inne på en helt annen diskusjon snart; nemlig om hunder oppfatter oss som hunder, eller som en annen art (mennesker)?