Gjennomtenkt, men ikke gjennomført

Jeg holder jo på å lese meg opp på litt annen hundelitteratur enn hva jeg vanligvis leser, og nå har jeg nettopp lest Jørn Mazarinos bok "På plass!". Egentlig trodde jeg den kom inn i samme bås som Nordenstam og Steen&Wilson, men der tok jeg vel egentlig litt feil. Jo, Mazarino er forsåvidt også en som mener lederskap er viktig, men der slutter vel også likehetene.

Jeg er generelt veldig kritisk når jeg leser bøker, spesielt av folk som prøver å forklare negativ forsterkning (NF) og positiv forsterkning (PF), men som ikke er klikkertrenere. Det er rett og slett fordi jeg har erfaring med at de ikke har tunga rett i munnen når de skriver, og de har vel i grunn ikke alltid skjønt hva det egentlig er. Noen ganger virker det som om de skriver om det, bare for å "imponere" med fremmedord. Å få kontroll på hva NF og PF og straff er for noe, tar litt tid å lære, selv om man har trent hund en stund. Begrepene forvirrer mange, rett og slett. Men Mazarino klarer det Nordenstam og Steen&Wilson ikke klarte; å forklare hva NF og PF er, og å faktisk ha forståelse for hva det er. Han skriver til og med om variabel forsterkning! Det er lite jeg kan påpeke om begrepsforklaringene hans, bortsett fra noen ting som virker som om de er bevisst utelatt. Men det som står der, er ganske så korrekt.

Jeg ble veldig nysgjerrig etterhvert som jeg leste, siden han skriver at det finnes kun to måter å trene hund på; enten med negativ, eller med positiv forsterkning. Ikke noe midt imellom. (Han regner forresten ikke med straff, siden det ikke lærer hunden en NY atferd, straff kun undertrykker atferd. Men man kan ikke trene en hund, uten å straffe den. Hvis man benytter PF, så kan man heller ikke unngå å bruke negativ straff (NS), og hvis man benytter NF, kan man ikke unngå å benytte positiv straff (PS).) Når han da skriver at vi må velge, ble jeg nysgjerrig på hva han valgte, og om det han skrev, virkelig stemte med det han hadde valgt. Mazarino velger å trene med PF (og dermed NS, men det skriver han ikke), og går igjennom øvelser man skal lære hunden, og måten man gjør det på når man bruker den metoden. Og det stemmer! Jeg er faktisk overrasket (og her kommer vel mine forutinntatte meninger inn..).

Det er derimot en øvelse man ikke skal lære inn med PF, og det er "nei". Da bruker man NF (egentlig er det jo PS, men det skriver han heller ikke). En av de få gangene han ikke klarer å gjennomføre PF, er når man skal lære hunden å gå pent i bånd. Det kapittelet er egentlig ganske morsomt, fordi det starter med at han skriver om at all verdens rykking og napping i båndet, kjeft og smell, sjelden får en hund til å gå pent i bånd. Og vi har vel alle sett en "slik" hundeeier.. Det som er komisk, er at metoden som brukes, nettopp er rykk i båndet, eller, dvs et lite napp. Hunden må ikke få belønne seg selv når den har stramt bånd, og det er jeg enig i. Han kommer med eksempler som å få lukte på en flekk, tisse på en busk, hilse på folk eller hunder, eller generelt å komme seg fremover. Man skal da nappe litt i linen, og hunden skal slakke av på båndet, og først da skal den få lov å komme seg frem dit den vil, hvis det passer seg sånn. Hadde Mazarino bare kuttet ut nappingen, og heller fokusert på hvor belønnende det er for hunden å komme dit den vil, så hadde det holdt å bare stoppe opp og vente til hunden lager båndet slakt igjen, evt snu for å få fortgang på det. Han skriver også at man bruker PF, siden hunden får belønning. Og teknisk sett gjør man nok det, siden det lille nappet blir blokkert og/eller overskygget av belønningen. Men han skal ha pluss i margen for å skrive at strupehalsbånd er tull og bortkastet, og ikke hjelper, bortsett fra i visse tilfeller. Han anbefaler halvstrup (slik at hunden ikke kommer seg ut hvis den prøver, noe noen hunder er veldig flinke til), eller vanlig flatt bånd.

Så over til lederskap og dominans. Mazarinos lederskap er ganske så forskjellig fra Nordenstams og Steen&Wilsons lederskap. Mazarino skiller også mellom å vise eller ha lederskap, og å vise dominans. Når det er snakk om at et menneske viser dominans ovenfor en hund, kan man i "På plass!" alltid bytte ut ordet dominans, med "å virke truende" på hunden. For eksempel skal man ikke være for dominant når man trener kontakt (hunden skal ha øyekontakt), fordi den da vil undvike/underkaste seg. Altså; man må ikke virke for truende, fordi hunden da vil unngå øyekontakt.

Når Mazarino skriver om lederskap, står det nesten alltid å forbindelse med et annet ord; for eksempel "lederskap og kontakt" eller "lederskap og lydighet". Personlig mener jeg man glatt hadde kunnet strøket ordet lederskap, og bare brukt det andre ordet. Oppsummert er rett og slett det å ha lederskap; å ha kontakt med hunden. Og hvis man viser lederskap, så straffer man hunden med et "nei" (som jo er innlært med PS). Man kan se at man er leder for en hund, når hunden er lydig, og når man har god kontakt med hunden.

Mazarino er avholdende til bruk av straff i kravperioden. Selvsagt kommer det en slags kravperiode.. Først har man innlæring, da lokker man hunden til å utføre det man vil lære den, så fjerner man tegn og kroppsspråk man har brukt (for eksempel å føre hånden over hodet til hunden for å få den til å sette seg), og deretter legger man på signalet/kommandoen. Etterpå kommer en generaliseringsfase, hvor det er viktig å tenke på forstyrrelser og andre miljøer. Selv om en hund kan å sitte på stua, kan den det ikke i byen. Mazarino skiller også mellom å sette seg fra stående, og å sette seg opp fra liggende, noe jeg syns er veldig bra at han påpeker. Til slutt kommer en opprettholdingsfase. Man kan vel også kalle det en kravfase, siden hunden da må utføre det den er blitt kommandert til å gjøre. Men her synes jeg Mazarino gjør det skarpt i forhold til Nordenstam og Steen&Wilson; han sier at man kan ikke forvente at hunden husker en gammel kommando som ikke har vært i bruk på lenge, og at man da må gå tilbake til innlæringsfasen. Han påpeker også at fortyrrelser kan gjøre hunden usikker i øvelsen, noe verken Nordenstam eller Steen&Wilson har påpekt i det hele tatt. Der virker det som om hvis hunden setter seg på stuegulvet, så kan den å sette seg under RIOS også... Mazarino sier også at hvis du skal straffe hunden, så må du være sikker på at hunden kan det den skal. Hvis den ikke kan øvelsen, kan du heller ikke kreve. Og da kan du jo heller ikke straffe..

En av de få tingene jeg reagerer på når jeg leser om lederskap, er at Mazarino mener at hvis man har en hund som er stødig på innkalling, så har man godt lederskap, og at denne hunden mest sannsynlig også er lydig med andre ting, som sitt, ligg osv. Det er jo ikke en selvfølge! Han mener også at hvis hunden kan sitt og ligg og er generelt lydig, så kommer den også på innkalling, selv om man ikke har trent så mye på det. Det er jo bare tull! Man må trene på hver enkelt øvelse som man vil at hunden skal kunne, det hjelper ikke å trene masse på sitt og ligg og bli, og forvente at hunden derfor kan innkalling. Det jeg tolker det som, i beste mening, er at når man har en hund man har trent med PF, og man har trent mye med den, men ikke så mye på innkalling, så har man for det første god kontakt med hunden, og dessuten har hunden erfaring i å få godbiter fra eier, og er ikke redd eieren. Når hunden da hører eieren rope noe, så blir den nok nysgjerrig på om eier har noe godt, og hvis den da får belønning for å komme, har man faktisk begynt å lære hunden innkalling.

Som konklusjon vil jeg si at boken har overrasket meg positivt, Mazarino har en gjennomtenkt treningsfilosofi, men den er dessverre ikke 100% gjennomført. Hadde den vært litt mer gjennomført, hadde jeg ikke hatt noe problemer med å anbefale boken til andre hundeeiere. I likhet med både Nordenstam og Steen&Wilson har dessverre boken noen meningsytringer som slett ikke hører hjemme der. I alle bøkene er det meninger om avl og oppdrett. Det er greit å ha meninger, og man kan være enig eller uenig for min del, men de hører ikke hjemme i en bok om trening og oppdragelse, og måten det er skrevet på passer ikke inn med resten av boken. Bortsett fra det, er boken lettlest, og jeg synes den var interessant, med tanke på hva jeg trodde kom til å stå i den.