Hva er problemet med at hunden får straff?

For å presisere det jeg skal skrive om, så omformulerer jeg spørsmålet til: hva er problemet med at hunden får positiv straff?

Positiv straff er per definisjon noe du tilfører hunden, som får en atferd til å avta i frekvens. Negativ straff er per definisjon å fjerne noe som får en atferd til å avta i frekvens. Per definisjon er altså straff effektivt, siden det blir definert som noe som får en atferd til å avta i frekvens. Gjør det ikke det, er det ikke straff. Men det kan være en aversiv likevel. Misforstå ikke det at det kalles "positiv straff", det handler om å tilføre noe, i motsetning til å fjerne noe, som kalles negativ straff. Da fjerner man noe hunden vil ha.

Det er altså hunden som bestemmer hva som er straff eller ikke. Kjeft er ikke alltid straff, det kan liksågodt være belønning! Det er også hunden som bestemmer hva den syns er ubehagelig. Noen hunder liker ikke å bli koset med av fremmede, mens andre liker det. Det å la en fremmed person hilse på hunden, kan altså fungere både som straff og som belønning, alt ettersom hvilken hund det er snakk om! For eksempel kan man be hunden om å sitte før den får hilse på noen, hvis hunden ikke setter seg, tar vi hunden vekk, eller ber personen hunden vil hilse på, om å gå litt bort. Man fjerner da noe hunden vil ha. Eller vi kan se det fra den andre siden; vi sier sitt, hunden setter seg, og personen kommer bort for å hilse. Hunden liker ikke å bli hilst på, gjerne klappet på hodet og stirret i øynene, og tar det som straff. Man straffer da "sitt", fordi hilsingen var konsekvensen av å sette seg. Hunden vil mest sannsynlig sette seg tregere, eller ikke sette seg i det hele tatt, neste gang den skjønner at en person vil hilse (les i hundens øyne: virke truende).

Men hvorfor kan vi ikke både belønne det vi liker, og straffe det vi ikke liker? Dette er noe mange sliter med å akseptere. Det er vanskelig å forstå at hunden ENTEN jobber for å oppnå belønning, ELLER for å unngå straff. Ikke begge deler. Det blir mer tydelig når man skjønner hva som ligger i "blokkering" og "overskygging".

Overskygging: Noe blir overskygget når noe annet er en sterkere sensorisk stimulus. Eksempel: Et hardt rykk i kobbelet er en sterkere sensorisk stimulus enn en liten godbit gitt når hunden går pent. Rykket overskygger godbiten, og godbiten får ingen verdi. Vi kan også snu på det; et svakt napp i båndet blir overskygget av noen pølsebiter. Det at man napper i båndet får derfor ingen verdi, og er egentlig helt bortkastet å holde på med. Det er kun en aversiv man påfører hunden, fordi man tror den hjelper hunden å lære. Man kan like gjerne droppe det, og kun belønne det man vil ha. Hvis man må straffe, kan man da bruke negativ straff, siden hunden allerede jobber for å oppnå belønning.

Blokkering: Noe blir blokkert når noe annet er mer informativt. Eksempel: Et innlært "nei" gir hunden mer informasjon, enn en godbit. Når hunden får "nei'et", skjønner den hva den skal gjøre utifra tidligere læring. Det er viktigere for hunden at den skjønner "nei" enn at den skjønner så mye annet i situasjonen, og hvorfor eier gir godbiter. Vi snur på det; hunden har lært at ros betyr at godbit er på vei, fortsett sånn, eller noe i den dur. Om eieren da kjefter på hunden, så gir ikke det hunden noen informasjon om hva annet den skal gjøre i stedet. Siden hunden også er innstilt på informasjonen i rosen, ville det å avsluttet rosen (og ikke kjefte) fortelle hunden mer enn om man kjeftet. Kjefting kan jo for hunden være en annen form for ros i den settingen, for alt vi vet..

Hunden jobber altså for ENTEN å oppnå belønning ELLER unngå straff, ikke begge deler. Hvis hunden jobber for belønning, og straffen er så "svak" at hunden likevel jobber for belønning, er straffen rett og slett bortkastet. Det som er så greit, er at negativ straff ville fungert minst like bra, siden man da ville fjernet muligheten til å få det hunden jobbet for (belønningen). Man utnytter at hunden jobber FOR BELØNNING, og kan straffe den (negativt) ved å frata den mulighet til belønning. Det er altså ikke nødvendig å bruke positiv straff, så lenge man har en forsterker (belønning) som hunden syns er bedre enn alternativet der og da. Det sier seg selv at skal man konkurrere mot lukten av en løpetispe, så holder det ikke med tørrfôr! Men kanskje man kan bruke akkurat det hunden liker; nemlig løpetispen, og la den få snuse på henne som belønning? Det å ha kontroll over belønninger og å vite hva hunden oppfatter som belønning er viktig, men det får jeg kanskje skrive om en annen gang.

Bortsett fra at positiv straff er unødvendig, er den også etisk diskutabel. Tiden hunden går og jobber for å unngå straff, kan umulig gi den spesielt høy livskvalitet. En kjent figur innen trening ved bruk av positiv straff (Mazarino), sa en gang i et intervju, at det skulle være nødvendig å straffe hunden MAX tre (3) ganger, for å fjerne en atferd, uansett hvilken type straff man brukte (strøm, rykk i båndet..). Det krever at straffen er akkurat passe hard nok til at man ikke trenger å gjenta straffen mer enn tre ganger. Man skal også være en mester i timing, slik at man ikke straffer noe annet enn det man har tenkt å straffe. Timing er nesten mer viktig når det kommer til straff, enn når det kommer til belønning. Kommer man hjem og ser at hunden har ødelagt noe, hjelper det ikke å straffe den, for den skjønner ikke hva den blir straffet for. Hvis man har prøvd å trene med klikker, skjønner man kanskje hvor viktig timing er for å belønne atferd, men timing er altså minst like viktig når man skal straffe. Dessuten, siden straff har sine bivirkninger, er det faktisk enda viktigere, mener jeg. Belønning med feil timing, kan i værste fall resultere i en hund som blir belønnet for feil atferd, men for hundens del, så har det jo ikke så mye å si hva den blir belønnet for. Det vi vil lære den, som å sitte og ligge og gi labb, er nokså ubetydelig for hunden. Om den på grunn av feil timing heller lærer å reise seg, eller å ta ned labben etter å ha lagt den i hånden vår, har ikke så mye å si. For oss, derimot, er det jo viktig at vi klarer å formidle til hunden hva vi vil den skal gjøre, men det skader ikke hunden om den ikke lærer det.

Ifølge Flaten og Svartdal, som har skrevet boken "Læringspsykologi", finnes det flere betenkeligheter ved å bruke straff:

• det kan medføre ubehag og emosjonelle reaksjoner som forstyrrer læringsprosessen
• straff kan undertrykk andre, ønskede responser/atferd
• man må overvåke hunden bedre, siden det er viktig å straffe flest mulig av de atferdene vi vil prøve å fjerne (når det gjelder å belønne, trengs ikke denne typen overvåkning, hunden er også mer interessert i å vise hva den gjør, i stedet for å gjemme seg)
• aversive stimuli kan utløse aggresjon
• jo sterkere motivasjon et individ har for å utføre en atferd, jo sterkere straff må til for å fjerne atferden (endring i motivasjon er viktigere og enklere å gjennomføre, enn straff i dette tilfellet)
• Individet kan habituere til aversive stimuli, noe som krever en økning i styrken av de og som selvsagt ikke er ønskelig. Det er vanskelig å finne rett styrke på straffen; den skal være hard nok til at hunden ikke skal ønske å gjenta det den ble straffet for, samtidig som den ikke skal være så "myk" at man må trappe opp. Den skal heller ikke være hardere enn nødvendig.
  

Et viktig punkt de også påpeker, er at når man skal straffe vekk en atferd, må det kombineres med å lære inn en ny alternativ atferd. Det sier seg selv at hvis en hund skal slutte å gjøre en ting, må den i stedet begynne å gjøre noe annet. Siden det ofte holder å bare lære inn denne nye atferden, trenger man faktisk ikke å straffe den man vil ha bort!! Alt et individ gjør og foretar seg, er atferd, så det å si at man ikke vil at hunden skal "gjøre noe", kan konkretiseres til å bety; gå fint, ligge i ro, sitte og ikke bry seg, ligge i kurven sin og være rolig, osv.

Jeg synes det er spesielt interessant at straff hemmer læringssenteret i hjernen. Det er ganske ironisk at når man skal trene en hund, så bruker man ofte straff. Man presser baken til hunden mot bakken sånn at den setter seg (positiv straff), og fjerner presset når den sitter (negativ forsterkning). Dette er en måte å lære hunden å sitte på, ved bruk av positiv straff og negativ forsterkning. Men denne måten å gjøre det på, gjør det rett og slett vanskeligere for hunden å lære! Skulle tro at det ikke var målet med treningen..? Man vil vel ikke bevisst gjøre det vanskelig for hunden å lære? Svaret bør være åpenbart.

Det er altså hunden som bestemmer hva som er straff; hvis atferden avtar når man har tilført noe, har man straffet atferden. Straff har flere bivirkninger, og det er særdeles viktig å få til korrekt timing, noe mange nybegynnere sliter med, men også andre. Timing blir generelt ikke lagt så stor vekt på på kurs, uansett metode (bortsett fra klikkerkurs, og sporadisk andre). Det er langt flere temaer relatert til straff, og bruken av det, som jeg ikke har skrevet om her, men jeg håper jeg likevel har fått frem problemet med at hunden får positiv straff.

Angående "ulvemetoden"

En liten briefing: "Ulvemetoden" går ut på å oppdra hunden sin som en ulv ville oppdratt valpene sine. Det er tatt utgangspunkt i at hunden stammer fra ulven, og at ulven er et flokkdyr som lever i et hierarki. Den mest dominante bestemmer over de andre, og er en leder for resten av flokken. Det sies at en dominant ulv tukter de som er under den i rang, og at den når som helst kan "vise lederskap" ved å for eksempel riste i nakkeskinnet. I vår omgang med hunden vår, skal vi strebe etter å være mest mulig lik ulven, dette kan brukes både i vanlig oppdragelse, og i trening. Vi overfører det at ulven tar tak i nakkeskinnet til en annen ulv for å tukte, til at vi bruker hendene våre og rister i nakkeskinnet til hunden. I trening, blir hendene ofte erstattet av et strømhalsbånd, eller et rykk i strupehalsbåndet. Ulver roser ikke hverandre og de gir ikke hverandre godbiter, derfor skal ikke vi gjøre det heller. Skal vi vise vi liker hunden eller det den gjør, kan vi gi den kroppskontakt, nærhet, kjærlighet. For at hunden ikke skal bli bortskjemt, og for at den type sosial belønning skal virke bedre, skal vi la være å kose med hunden til vanlig, men bare kose med den på trening, sies det.

Det finnes folk som har gjort studier på ulv, og hund, blant annet Hallgren som har studert hvordan hundemødre oppdrar valpene sine. Det er funnet store forskjeller i aggresjons-nivå hos ulv i frihet, og ulv i fangenskap. De fleste som støtter seg til ulvemetoden, bruker studier av ulv i fangenskap som grunnlag. Der er det klart mer aggresjon innad i flokken, enn i en vill flokk. Muligens fordi ulvene er tvunget til å leve sammen, de velger ikke flokken sin selv, de kan ikke flykte, de kan ikke dra avgårde for å finne seg en ny flokk, de har ikke funnet territoriet sitt selv, og de lever generelt ikke på en naturlig måte for ulv. Ulver i frihet tyr ytterst sjelden til aggresjon, de kan ikke risikere at et medlem i flokken blir skadet for unødige sammenstøt innad i flokken. Det kan gå utover gruppen; flokken må ta hensyn til en skadet ulv, det blir vanskeligere å jakte når de er færre som bidrar, og de må finne mer mat pr "jakt-snute", siden det er ulver som ikke kan være med å jakte, men som må ha mat. En skadet ulv gjør også gruppen mer utsatt, i forhold til angrep. Ulver er derfor fredelige dyr, som unngår slagsmål så langt det lar seg gjøre. Hallgren påpeker også at dominante ulver er de som viser minst aggresivitet, mens de usikre er de som viser aggresivitet ofte. Det kan vi lett se på våre egne hunder; en utagerende hund som brøler og bjeffer mot en annen hund, er slett ikke dominant. Den er usikker. Ifølge logikken til forkjempere for "ulvemetoden", burde jo denne hunden være ekstremt dominant, siden den er så aggressiv. Dette henger tydelig også igjen hos mange hundefolk, som tror at hunden deres er dominant når den bjeffer og er småsint på andre hunder. Den er slett ikke dominant, den er usikker, den kan være redd, den kan være nervøs, men slett ikke dominant. Dominante hunder har ikke behov for å gjøre sånne ting.

Så kommer mine tanker;
Hvis vi befinner oss i marka i Norge, hvor det finnes ulv, skal vi passe godt på hunden vår, fordi ulver ikke ser på hunder som venner, men som noen som har trengt seg inn på territoriet, eller som bytte-dyr. Hunder på jakt, kan bli drept av ulv. Tilbake til ulvemetoden; hvorfor skal vi agere et dyr, som hvis hunden vår hadde møtt det i dag, hadde drept hunden vår? Kanskje vi heller burde se på hvordan hundemødre oppdrar sine valper, i stedet for å se på ulver, selv om hunder stammer aldri så mye fra de..

Og som Hallgren sier; dominante ulver viser lite aggressiv atferd, mens de usikre viser mye. Samtidig vil forkjempere for ulvemetoden at vi skal være aggressive mot hunden vår; vise lederskap ved å riste den i nakken (i tide og utide, faktisk!), klype den i øret (det er motstridene meninger her; noen mener ulver biter valpene i øret, andre mener de ikke gjør det), og stirre den i øynene. Hvis hunden FAKTISK oppfatter oss som en annen hund (det er en annen diskusjon), er det ikke da litt ironisk at vi blir instruert i å agerer USIKKER hund i vår oppdragelse og trening av hunden? Burde vi ikke heller oppføre oss som en virkelig dominant hund, som avblåser slåsskamper med hunden, i stedet for å kaste oss i de når hunden "opponerer" og prøver å "klatre på rangstigen", og som utstråler selvsikkerhet hvis hunden er redd, i stedet for å rykke i båndet (simulere nakkeristing)?

Kanskje er det en hel del andre ting vi burde gjøre også; siden hunden er et flokkdyr. Kanskje alle hunder burde få ligge i sengen med resten av flokken, og være med når flokken drar ut (på jobb), la hunden få hoppe opp for å slikke i ansiktet og vise glede, få snuse på lukt-flekker den finner på tur, og i det hele tatt være mer HUND? Kanskje vi også ikke bare skulle brukt aggressive signaler når vi trente etter "ulvemetoden", men også vennlige signaler? Men da er vi inne på en helt annen diskusjon snart; nemlig om hunder oppfatter oss som hunder, eller som en annen art (mennesker)?