Angående "ulvemetoden"

En liten briefing: "Ulvemetoden" går ut på å oppdra hunden sin som en ulv ville oppdratt valpene sine. Det er tatt utgangspunkt i at hunden stammer fra ulven, og at ulven er et flokkdyr som lever i et hierarki. Den mest dominante bestemmer over de andre, og er en leder for resten av flokken. Det sies at en dominant ulv tukter de som er under den i rang, og at den når som helst kan "vise lederskap" ved å for eksempel riste i nakkeskinnet. I vår omgang med hunden vår, skal vi strebe etter å være mest mulig lik ulven, dette kan brukes både i vanlig oppdragelse, og i trening. Vi overfører det at ulven tar tak i nakkeskinnet til en annen ulv for å tukte, til at vi bruker hendene våre og rister i nakkeskinnet til hunden. I trening, blir hendene ofte erstattet av et strømhalsbånd, eller et rykk i strupehalsbåndet. Ulver roser ikke hverandre og de gir ikke hverandre godbiter, derfor skal ikke vi gjøre det heller. Skal vi vise vi liker hunden eller det den gjør, kan vi gi den kroppskontakt, nærhet, kjærlighet. For at hunden ikke skal bli bortskjemt, og for at den type sosial belønning skal virke bedre, skal vi la være å kose med hunden til vanlig, men bare kose med den på trening, sies det.

Det finnes folk som har gjort studier på ulv, og hund, blant annet Hallgren som har studert hvordan hundemødre oppdrar valpene sine. Det er funnet store forskjeller i aggresjons-nivå hos ulv i frihet, og ulv i fangenskap. De fleste som støtter seg til ulvemetoden, bruker studier av ulv i fangenskap som grunnlag. Der er det klart mer aggresjon innad i flokken, enn i en vill flokk. Muligens fordi ulvene er tvunget til å leve sammen, de velger ikke flokken sin selv, de kan ikke flykte, de kan ikke dra avgårde for å finne seg en ny flokk, de har ikke funnet territoriet sitt selv, og de lever generelt ikke på en naturlig måte for ulv. Ulver i frihet tyr ytterst sjelden til aggresjon, de kan ikke risikere at et medlem i flokken blir skadet for unødige sammenstøt innad i flokken. Det kan gå utover gruppen; flokken må ta hensyn til en skadet ulv, det blir vanskeligere å jakte når de er færre som bidrar, og de må finne mer mat pr "jakt-snute", siden det er ulver som ikke kan være med å jakte, men som må ha mat. En skadet ulv gjør også gruppen mer utsatt, i forhold til angrep. Ulver er derfor fredelige dyr, som unngår slagsmål så langt det lar seg gjøre. Hallgren påpeker også at dominante ulver er de som viser minst aggresivitet, mens de usikre er de som viser aggresivitet ofte. Det kan vi lett se på våre egne hunder; en utagerende hund som brøler og bjeffer mot en annen hund, er slett ikke dominant. Den er usikker. Ifølge logikken til forkjempere for "ulvemetoden", burde jo denne hunden være ekstremt dominant, siden den er så aggressiv. Dette henger tydelig også igjen hos mange hundefolk, som tror at hunden deres er dominant når den bjeffer og er småsint på andre hunder. Den er slett ikke dominant, den er usikker, den kan være redd, den kan være nervøs, men slett ikke dominant. Dominante hunder har ikke behov for å gjøre sånne ting.

Så kommer mine tanker;
Hvis vi befinner oss i marka i Norge, hvor det finnes ulv, skal vi passe godt på hunden vår, fordi ulver ikke ser på hunder som venner, men som noen som har trengt seg inn på territoriet, eller som bytte-dyr. Hunder på jakt, kan bli drept av ulv. Tilbake til ulvemetoden; hvorfor skal vi agere et dyr, som hvis hunden vår hadde møtt det i dag, hadde drept hunden vår? Kanskje vi heller burde se på hvordan hundemødre oppdrar sine valper, i stedet for å se på ulver, selv om hunder stammer aldri så mye fra de..

Og som Hallgren sier; dominante ulver viser lite aggressiv atferd, mens de usikre viser mye. Samtidig vil forkjempere for ulvemetoden at vi skal være aggressive mot hunden vår; vise lederskap ved å riste den i nakken (i tide og utide, faktisk!), klype den i øret (det er motstridene meninger her; noen mener ulver biter valpene i øret, andre mener de ikke gjør det), og stirre den i øynene. Hvis hunden FAKTISK oppfatter oss som en annen hund (det er en annen diskusjon), er det ikke da litt ironisk at vi blir instruert i å agerer USIKKER hund i vår oppdragelse og trening av hunden? Burde vi ikke heller oppføre oss som en virkelig dominant hund, som avblåser slåsskamper med hunden, i stedet for å kaste oss i de når hunden "opponerer" og prøver å "klatre på rangstigen", og som utstråler selvsikkerhet hvis hunden er redd, i stedet for å rykke i båndet (simulere nakkeristing)?

Kanskje er det en hel del andre ting vi burde gjøre også; siden hunden er et flokkdyr. Kanskje alle hunder burde få ligge i sengen med resten av flokken, og være med når flokken drar ut (på jobb), la hunden få hoppe opp for å slikke i ansiktet og vise glede, få snuse på lukt-flekker den finner på tur, og i det hele tatt være mer HUND? Kanskje vi også ikke bare skulle brukt aggressive signaler når vi trente etter "ulvemetoden", men også vennlige signaler? Men da er vi inne på en helt annen diskusjon snart; nemlig om hunder oppfatter oss som hunder, eller som en annen art (mennesker)?