Hundehjelpen, værsågod!

I dag syns jeg telefonene har ringt i ett her! Både hustelefonen når jeg en sjelden gang har vært inne, og mobilen min. Egentlig er det litt morsomt, fordi jeg føler meg som en oppdretter, homeopat, veterinær, kennelvikar, trener og atferdskonsulent i ett. Spørs hvor lenge det ville vært morsomt, men til nå har det bare vært helt fint! Syns det er trivelig å svare på spørsmål fra fortvilte hundeeiere, og få lære mer om hunder og å få bruke litt av det lille jeg kan.

Jeg gleder meg for eksempel veldig til å få møte hunden med anoreksi. Og de som skryter vilt og hemningsløst over hvor lydig den 11 mnd gamle hunden deres er (fordi den kan mange triks), blir også spennende å møte i virkeligheten. Og de som blir glade når jeg opplyser om mulighetene ved allergi, behandling og diagnostisering. Det er også gøy å svare på trenings-spørsmål om alt mulig; fra hvordan de bør få en seks mnd gammel valp husren, til lydighet. Og det er spennende å møte hunder som er livredde, og se hvor langt jeg kommer med de. Og å få lov til å trene alle disse forskjellige rasene og hunder i alle aldre. Den eldste som har vært her har vært 16 år, og den yngste har vært 4 mnd. Fra briard til cavalier, via schæfer og flatcoat og settere av alle tre typene (ikke den rød og hvite irske da). Og så er det morsomt å bli oppringt på mobilen, og folk spør etter Turid Buvik (atferdsterapeut), og når jeg da sier at jeg ikke er henne, og de likevel legger ut om problemene sine, da koser jeg meg (ikke på deres vegne, da).

Og etterhvert som jeg erfarer, lærer jeg jo selvsagt. Og det blir litt klarere for meg hva som i alle fall ikke skal bli neste rase: Tollere er jo kjent for å ikke bjeffe noe særlig, men har heller såkalt "jodling". Vel, jeg hadde ikke hørt denne jodlingen før, og forestilte meg at det verste det kunne være var som en sopran operasanger. Men det var det ikke. Det var verre. Mye verre. Det hørtes ut som om hunden ble pint til døde, og den lyden håper jeg jeg aldri noensinne hører igjen. Så har du flatcoat da. Bjeff, hopp, bjeff, hopp, bjeff, hopp sier jeg bare. Hoppingen hadde jeg taklet, men bjeffingen klarer jeg ikke.

Det som er litt rart, er jo at små hunder har fått rykte på seg for å være gneldrebikkjer. Det ryktet blir ofte tilbakevist her. Det er de store hundene som gneldrer, og i tillegg til at det er mer lyd i de, gir de seg heller "aldri". Småhundene her er stort sett stille og rolige, og bjeffer på "ting", ikke for oppmerksomhet, slik storhundene ofte gjør. Og man skulle kanskje tro at det ville vært omvendt, men det er det altså ikke. Det som også er litt rart, er at om man plasserer flere av disse storhund-bjefferne sammen, så er de stillere enn om de hadde stått med en stille hund! Forstå det den som kan.

Noen hunder gjør jo bare et slikt inntrykk, at man skulle ønske eieren aldri dukket opp, og at man kunne ta med seg hunden hjem når den tid kom. En irsk setter jeg har skrevet om før her, for eksempel. Eller en borzoi som var her i fjor. Eller en bichon frisè som er her nå. Felles for de er at de takler tilværelsen her særdeles godt (merkelig når man tenker på hvor forskjellige raser det er, og rasene i det hele tatt), og at de er tvers igjennom snille. Joda, det fins noe vondt i alle hunder, men det er så minimalt hos disse at man kan leve med det. Faren er jo at man tror man er blitt forelsket i rasen, men så er man egentlig betatt av et individ i rasen. Og om det er rasetypisk i det hele tatt, det er ikke så godt å si når man ikke har møtt en overflod av verken irske, borzoier eller bichoner i denne settingen.

Som jeg var inne på i går; noen ganger lurer man på hva som feiler folk. Og i dag lurer jeg på hvorfor oppdrettere avler på det de gjør? Moren er "ingen", liker ikke utstillinger, men likevel skal hun pares og få kull. Det hjelper ikke i mine øyne om faren er NUCH, hvis moren ikke er en god representant for rasen. Rasen skal være glad i folk, lett tilgjengelig og omgjengelig og er kjent som en fin familiehund, og ikke minst en enkel hund som det så å si aldri er gemyttproblemer med. Men denne hunden er redd folk, og har jeg sluppet henne i en luftegård, får jeg nesten ikke tak i henne igjen når vi skal på tur eller inn og få mat. Sønnen og datteren er likedan, sønnen verst. Det er jo åpenbart at det ligger i slekten (det er ikke samme eier på alle tre), og da fatter og begriper jeg ikke hva som skjer i hodet til folk, når de syns at denne hunden er en god avlshund?!?? Jeg har aldri før møtt en hund som var så redd for mennesker før, og ikke tødde de opp etterhvert heller. Frysetørket kjøtt var ikke noe særlig til godbit, og de er livredde bare de ser meg. At en hund kan være skeptisk eller beskjeden er greit nok, selv hos en sosial rase, men de bør jo ikke avles på når de er sånn! Spesielt ikke når det er snakk om en sånn rase som dette.

Men på slutten av dagen er det likevel flott å åpne døren til Tulla, slippe henne ut og ta seg en røyk. Tulla mi som bare er så utrolig god! Og så går vi oss en tur når de andre har fått sitt, og trener på diverse sitt og ligg på avstand, og kontakt selvsagt. Og så går jeg der på skogsstien, med Tulla løs og jeg er så stolt over henne! Skulle noen ganger ønske noen så oss, der hun tusler rolig bak meg, kommer opp på siden av meg innimellom og ser opp på meg, og alt er bare flott, selv om det kan regne litt eller være litt kaldt. Som jeg skrev på et forum her om dagen; Tulla er nok det nærmeste jeg noensinne kommer en perfekt hund. Hun har sine "hang-ups" som de fleste andre, men du så langt vi er kommet! Og hun kommer nok enda lengre snart, bare vi får trent litt mer på alt mulig vi holder på med.

Telefonen ringer igjen, og det er noen som lurer på om det er plass til hundene i helgen. Det er egentlig stappfullt, men de er desperate. Jeg tilbyr de stallen, noe de gladelig takker ja til. To borzoier får god plass i en hesteboks, det er mye roligere der enn hva det til tider kan være inne i kennelen, men det ser bare ikke så fint ut og de kommer til å lukte litt stall når de drar hjem. Men hadde det vært mine hunder, hadde jeg også ville valgt stallen i hektiske perioder.

Det er rørende hvor mange som omtaler hunden sin som "barnet" eller "baby". Og om det er en cairn terrier eller schæfer, flatcoat, cavalier eller riesenschnauser har ingenting å si! Og det er hjerter på ting som er merket med navn, og det sendes med godbiter over en lav sko. Tyggebein og leker skal medbringes ut i luftegårder, og de skal ha en stor godbit etter frokost, og to små og en stor når de legger seg. Og selvsagt brødskive med leverpostei. Og nesten alle har fleksibånd, og eiere som ringer eller skriver melding og lurer på hvordan det går med lille babyen deres, "fang-banet" eller dutte-gutten. Og jeg må klemme og kysse på den ene og den andre, og hilse og kose og være snill med og noen skulle sikkert ønske jeg kunne ha de i sengen..! (Men ett sted går grensen..) Og jeg må huske medisiner til han og til hun, og de skal ha den innpakket i leverpostei, og etterpå må de få godbit. Og de sender med tepper og pledd og håndduker og børster og bånd og seler og utstyr nok til en hel hær av hunder, og liste over ting de har sendt med, og rutiner og vaner og helse og gemytt. Det kan kanskje virke litt "too much", men det er noen ganger litt rørende å skjønne hvor glad folk er i riesenschnauser-"babyen" sin, eller setter-barnet sitt, og at de stoler på meg til å ta vare på den. Og jeg prøver så godt jeg kan å gjøre eiere til lags, men noen ting går jo naturligvis ikke, og noen ting blir bare for snålt, men hundene får godbiter og de får skiven sin med leverpostei. Og klemmen som er overført via telefon, selvsagt. Hundehjelpen, værsågod!