Action på pensjonatet!

Den forfangne ponnien Bob holder på å gå tomt for høy, og etter mye om og men fant vi ut at jeg skulle kjøre ned til en gård og høre om jeg fikk låne litt. På vei ned, holdt jeg på å kjøre på en berner sennen hannhund, jeg stoppet, og prøvde å få tak i han. Neida, han ville slett ikke hilse på meg, og løp videre foran bilen. Krysset fingrene for at vi ikke skulle møte noen biler på veien, men selvsagt gjorde vi det. Bilen klarte heldigvis å få stoppet, hunden snudde og løp tilbake igjen.

Jeg kjørte videre, og fant etterhvert frem. Gården så rimelig folketom ut, i grunn ganske creepy. Jeg ringte på døren fire ganger, ingen åpnet. Jeg banket på stallen og kikket inn mens jeg ropte hallo, men ingen svarte. I andre etasjen av stallen så jeg to digre vindu som var satt inn. Et atelier kom til syne. Det gjorde ikke saken bedre, jeg var vettskremt. Av en eller annen grunn klarer jeg å skremme meg selv ganske godt, men hele følelsen var muggen. Kjørte tilbake til hundepensjonatet igjen for å finne penn og papir og legge igjen en lapp på gården. Da ser jeg berneren på vei bort fra en av de tomme luftegårdene (hundene hadde fôringstid), og jeg løp ut av bilen, kastet opp døren til huset, røsket med meg båndet til Tulla, og tredde halsbåndet hennes halvveis ned over hodet, før jeg løp ut. Åpnet porten, fant stedet jeg hadde sett hunden, og sa til Tulla: finn hunden! Og Tulla løp! Tok sporet med en gang, fulgte det nøye og raskt. Kom til et kryss, Tulla, den dumma, satte seg ned og bæsjet før sporet ble tatt opp igjen. Hun sjekket ut alle fire mulighetene før hun bestemt fulgte en vei. Tenkte jeg det ikke! Ned til den nærmeste gården her, der har de også hund. Og jammen! Jeg ser berneren på vei over plenen deres, tar bånd på Tulla, og går ned for å prøve å se noe mer. (Stakkars jagede hund..) Blir plutselig en smule flau over å komme der sånn, og finner ut at jeg skal snu. Går tilbake igjen, og Tulla får gå løs hjem igjen. Hun takler fint å bli avbrutt i sporet tydeligvis. Jeg kaster meg i bilen og Tulla er med. Når vi kjører nedover, ser jeg oppover engene etter berneren. Jeg ser ingen berner, men en elg som ligger der! Tulla hadde fulgt et hundespor 100 m forbi en elg som lå og spiste eller hva den nå gjorde, og jeg får adrenalin-kick av å tenke på at jeg uvitende har vært så nær en elg. Og tenker på den stakkars berneren som kanskje blir sparket av den, eller som kanskje tar seg et jafs av elgen selv.

Gården kommer til syne, og den er fremdeles like forlatt. Jeg ringer på, ingen åpner. Skriver lappen min og fester den inni dørsprekken. På den står mobilnummeret mitt, slik at hun kan ringe meg. Jeg kjører ut fra innkjørselen til gården, og da ringer mobilen min. Jeg får frysninger nedover ryggen; er det hun som ringer nå? Har hun stått inne og sett på meg, funnet nummeret mitt og ringt? Men, nedsig i historien; det er bare en telefonselger. Puh.. eller kanskje ikke..?

Jeg har fremdeles ikke fått noen telefon, ponnien fikk siste rest av høyet nå (mulig jeg klarer å skrape sammen noe fra gulvet), elgen var borte, berneren så jeg ikke mer, og jeg er her mutters alene. Eller, jeg har jo Tulla da, og hun gjør jo jobben sin.

Ellers har dagen gått nokså normalt, bortsett fra at jeg har hatt overnattingsbesøk av søsteren min. Hun har fått vært med og gått litt tur med hundene og vasket litt og kost med kaninen og blåst luft i nesen på ponnien. Ingen klagende naboer som irriterer seg over bjeffing heller, for i dag har elgen holdt seg borte fra luftegårdene, i motsetning til i forrigårs. Da gikk den forbi bare 5 meter unna! Ikke rart hundene holdt et svare leven da jeg kom tilbake fra tur! Jeg bare løper, livredd, og får skikkelig adrenalin-kick! Men nå holder jeg på å skaffe leiemorder til den dumme elgen (det er vel egentlig flere), så da håper jeg det ordner seg etterhvert. Mulig han kommer i morgen eller onsdag.

Så var det denne treningen da. Vi har på en måte ikke kommet spesielt langt. Tulla går jo stort sett bak meg, og stopper opp, venter på kommando. Jeg har nå en bra sitt på avstand (opp til 50 m, noe som er temmelig mye til Tulla å være) Jeg holder på å legge inn en dekk også, og en oppsitt. Begynner å gå rimelig bra det også. Jobber fremdeles med å stanse henne for en sitt, altså at hun skal sette seg i fart. Men avstandskommanderingen går egentlig greit. Men sliter som sagt med å få sendt henne fra meg, og gjerne foran meg. Mulig jeg må lokke henne til det, fx ved at søsteren minstår et stykke unna foran meg..

Ellers går dagene til Tulla med til å være ganske mye inne. Det er vel egentlig ingen hunder her som passer spesielt bra med henne, og hun skal slippe å bli kjent med nye hunder som mobber, er innpåsliten, aggressiv, alt for leken osv. Hun går jo fantastisk bra overens med valpen, men han kan jo ikke bli med på noe særlig turer, så det har ikke blitt mye tur de siste to-tre dagene. Men Tulla har fått en liten svømmetur, og spontant apporterte hun pinner fra vannet, som lå der fra før av. Vurderer å forsterke svømming, og evt vann-apport med innkalling. Kan gjerne tenke meg litt mer iver til å ville ut i vannet.

Hun er veldig kontrollerbar også, i dag når hun gikk sporet var hun meget dyktig! Holdt kontakt, og var "tilsnakkandes" selv om hun var løs. Og jeg er blitt veldig flink til å lese henne når hun har vilt i nesen, det er slett ikke vanskelig å se. I dag markerte hun der hunden hadde tisset, eller gått en tur i grøften, og hun stoppet opp og ventet på meg når jeg ble hengende litt etter, enten av seg selv, eller fordi jeg ba henne om det. Og innkallingen sitter som et skudd, det må vi nesten konkludere med. Til vanlig når jeg tar henne i bånd, pleier jeg å gi henne godbit (her er det virkelig ekstrem forebygging av det å "ikke ville komme inn til mor, for da blir vi tatt i bånd-tendenser"), men jeg skal ikke gjøre det når jeg tar henne i bånd når hun har vilt i nesen har jeg funnet ut. I tillegg bruker jeg aldri innkallingssignalet når hun skal i bånd, jeg sier rett og slett bare: skal vi ta på båndet? eller nå skal vi ta på båndet. Innkallingen min er hellig, og nåde de som klapper i hendene for å være "morsomme"!! (Klapp er altså innkallingssignalet mitt.)