SITT!

Nå har jeg begynt å jobbe på hundepensjonatet igjen. Jeg begynte på onsdag, og natt til fredag våknet jeg av at jeg var skikkelig kvalm. Stod opp og spydde. Yuk. Dro meg opp på jobb på fredag, pga manglende mobildekning så jeg ikke fikk sagt ifra, men var helt satt ut. Plutselig kom det visst andre veien også. God gammeldags "farrang" hadde jeg visst fått. Skikkelig bra start på "ferien".. Satt for det meste inne den dagen og halvsov. Dro hjem og halvsov videre (og forsåvidt også på vei hjem, skummelt!), og sov hele natten. Gikk heldigvis over i går kveld en gang, drakk cola, lurer på om det var det som gjorde det eller om det bare hadde gått lang nok tid? Uansett, tilbake på jobb i dag, mye bedre form, og klarte å gå tur med alle hundene som er der nå.

Det som forundrer meg, er hvor mange av disse hundene som tar tørrfôr som belønning! Jeg har alltid med meg noen never tørrfôr av diverse slag, som jeg deler ut når hundene oppfører seg fint, gjør noe jeg ber de om, eller kaster ut som godbitsøk. Jeg skjønner jo at tørrfôr ikke holder som belønning, men i fare for å blakke meg helt på blodpølse og fiskepudding i sommer, syns jeg dette er et godt alternativ. Det er hunder av mange forskjellige raser, fra cairn terrier, til blanding, til spisshund, til vokterhunder, schæfer, selskapshunder, jakthunder osv. Er det konkurranseinstinktet som slår inn, når jeg har med meg tre hunder på tur, og alle vil ha sin del av tørrfôret, eller liker de tørrfôr like godt alene? Selv de hundene jeg må gå tur med alene, tar tørrfôret; de spytter det ikke ut, og de kommer tilbake for å tigge om mer. Jeg får inntrykk av at mange hunder må være sinnsykt enkle å trene, når de tar tørrfôr som belønning på den måten.. Merkelig at ikke flere av de er mer veloppdragne, at eierne ikke har utnyttet matlysten bedre? Selv hunder som virker veldig stresset og ikke har kontakt med meg for fem flate øre, vil gjerne ha tørrfôr når jeg tilbyr det. Hunder som fyker avgårde i andre enden av båndet et sted, markerer overalt (til og med inne), og som i det hele tatt later til å leve i sin egen verden, vil ha tørrfôr. Og de hundene jeg tenker på når jeg skriver dette, har jeg gått med alene, så der er det ikke "gruppe-press" som slår inn.

Det var spesielt morsomt å møte igjen en briard som var der i fjor. Jeg lærte han å komme og dytte på hånden min for å få godbit (les: tørrfôr). Noe av det første han gjorde da vi var på tur før helgen, var nettopp å komme og dytte på hånden min..! Gøy!

I fjor hadde jeg som mål å lære Tulla å komme bedre på innkalling (ja, hun går løs), løpe lengre vekk fra meg, og gjerne ut i skogen fordi hun da fikk trent de indre musklene bedre enn når hun lubbet bak meg på stier og veier. Det gjorde jeg ved å kalle henne inn når hun var mest energisk, dvs på begynnelsen av en tur, og når hun var lengst unna, og aller helst i skog og kratt. Tre dager tok det, før hunden løp mer, var mer aktiv i skogen, og løp for å bryte den "magiske grensen" hvor jeg kalte henne inn.

I år er planen noe motsatt. Jaktinstinktet har begynt å vise seg, og finner hun er spor som er interessant (ikke spør meg hvorfor, vet ikke om det er ferskt engang), så følger hun det med liv og lyst. Det vil jeg dempe, jeg vil ha bedre kontroll på henne når hun er løs. Frihet innen en viss grense, en viss avstand fra meg, er målet. Hun skal ikke følge spor, og gjør hun det, skal jeg ha innkallingen i orden, noe som har vært tildels problematisk før. Problemet er jo at innkalling er forsterkende for henne, så hvis hun følger spor, kan jeg ikke bruke vanlig innkalling på henne.. Jeg vil ikke at hun skal spore opp spor for å få meg til å kalle henne inn, rett og slett. Tips til hva jeg evt kan gjøre her, mottas med takk! Foreløpig er planen å kalle henne inn når hun når en "magisk grense" (som er en slags sirkel rundt meg, ca fem-ti meter?) og få henne til å holde seg innenfor der. Så lenge jeg ikke kaller henne inn utenfor den, vil hun gå utenfor sjeldnere. Det har ikke vært noe problem til nå, Tulla er daff etter løpetiden, og luffer bak meg. Men det er jo heller ikke slik jeg vil ha henne.. i alle fall ikke alltid! Hun er flink på å plukke opp miljøsignal, så hun kan lett lære seg å gå slik under visse forhold, men ikke under andre. Hun går fx fot i boligstrøk, men kommer vi på en jordevei, løper hun ut i enden av flexien. Når vi kommer inn i boligstrøk igjen, er hun ved fot igjen. (Dette er hjemme hos oss i nærområdet.)

Jeg har også lyst å lære henne noe nytt, siden erfaringen fra i fjor var at det tok bare tre dager å lære henne det jeg ville. Plan B i fjor var å lære henne å svømme, noe som heller ikke tok lange tiden. Men plutselig var sommeren over, og jeg begynte sent med "målene" mine. I år er jeg mer pågående, og vil gjerne ha flere mål. Tenkte jeg skulle lære henne sitt på avstand, men forstyrrelser. Altså; sluttatferden skal være at hun er ute og løper et sted med andre hunder kanskje, og så kommer det noen gående, og jeg roper sitt, Tulla setter seg der hun er. Hun skal også bli sittende til jeg sier fri, eller gir ny kommando. Vurderer å kalle henne inn som forsterker, det er både praktisk og en fin måte å få øvelse i å benytte Premacks prinsipp.

Problemet vårt er at jeg ikke har trent så mye på sitt med henne. Eller, jeg har vært ganske dårlig til å lære inn diskriminativ stimulus for det, og det gjør jo jobben endel vanskeligere. Sitt, altså signalet, bruker vi lite til daglig, det er for det meste kun ved starter i agility, og da blir sitten forsterket ved at hun får begynne. Jeg er også klar over at jeg må belage meg på å skaffe til veie noen bedre godbiter enn tørrfôr.

Men hvor skal jeg altså da begynne? Jeg må for det første lære henne signalet bedre. Og generalisere betydningen av det til flere steder. Hun overrasket meg her en dag da hun skulle jage en katt (hun stod i bånd i hagen, katten gikk forbi utenfor), hun var giret som søren, bjeffet og styrte (niks, hun er ikke perfekt..) og jeg sa "SITT!", og tror dere ikke, steike meg, hun satte seg!! Temmelig raskt også, om jeg kan få si det selv! :) Til vanlig, når hun er i sitt vanlige humør (ikke treningshumør, da er hun mer energisk), så er hun daff, og da blir det treige sitter.
For å få benyttet klassisk betinging her, så tenker jeg at jeg må trene sitt når hun er ganske giret, dvs i begynnelsen av en tur hun er med på på hundepensjonatet. Belønningen må være god. Forutsetningene for å kunne trene der, må være at hun lyder signalet, og at hun blir sittende. Jeg begynner med liten avstand, og øker etterhvert. Jeg begynner med meg i ro, og etterhvert beveger jeg meg. Forstyrrelser er alltid til stede i form av andre hunder, enten en eller flere. Tulla er alltid løs. Jeg vurderer å lære inn håndsignal i tillegg, er det lurt? Jeg har mer eller mindre ubevisst brukt et håndsignal, bør jeg fortsette med det? Eller bør jeg droppe det først som sist? Etterhvert i treningen kommer hun jo ikke til å være slik at hun ser meg, så da er det jo strengt tatt unødvendig? Hmm.. Jeg har jo nok av kroppsspråk ellers som hun sikkert forbinder med sitt, såjeg tror kanskje jeg dropper det.

Skriver mer senere, nå må jeg lage middag til gubben som sikkert er sur for at jeg ikke har laget middag enda.. :p