Kremtuben min blir tom i kveld

I kveld kommer jeg nok til å bruke aller siste rest av håndkremen min. Den har stått ubrukt lenge, helt til jeg tok den i bruk igjen for noen uker tilbake. Jeg smører egentlig hendene mine h
ver kveld når jeg har lagt meg. Det gjorde jeg i går, og det gjorde jeg for to år siden også. Og for ca halvannet år siden. Da brukte jeg den kremen jeg holder på å bli ferdig med nå, den som har stått ubrukt så lenge. Faktisk ca halvannet år har den stått der, på nattbordet mitt, sjelden brukt.

Den har, som de fleste andre håndkremer, parfyme. Men da jeg sluttet å bruke den, var det ikke på grunn av parfymen. Det var på grunn av hva parfymen minnet meg om, og den lukten som pleide å være der sammen med parfymen. Det høres kanskje rart ut, men du forstår det sikkert snart. For halvannet år siden lå Casper i sengen vår. Gode Casper, som alltid lå tett inntil meg. Og prompet. Han prompet hver kveld. Og jeg smurte hendene mine hver kveld. Luktene blandet seg sammen.

Den kvelden Casper ikke sov i sengen vår mer, smurte jeg hendene mine som vanlig. Parfymen fra kremen luktet, men det var en lukt som manglet. Det var prompen til Casper. Og hver gang etter den kvelden, har jeg savnet prompen til Casper. Ok, det høres kanskje rarere ut nå som jeg har forklart det.. men sånn var det. Og sånn er det.

Det er litt drøyt å si at det jeg savner mest, er prompen. Men det har uansett blitt sånn, at hver kveld når jeg skal smøre hendene mine med håndkremen, den jeg brukte for halvannet år siden da Casper sov og prompet i sengen, så kjenner jeg på en måte prompe-lukten. På en annen måte ikke. Det vil si; jeg husker at den "skal" være der, og ikke lenger er her, samtidig som jeg ikke kjenner den, for den er jo ikke lenger her. Og det er sårt.

Det er i alle fall ikke noe god sovemedisin, det å skulle prøve å sovne, når man hver forbanna kveld ligger og savner prompe-lukt. Så derfor sluttet jeg å bruke kremen. Jeg brukte den nesten aldri på halvannet år. Da stod den bare der og minnet meg om hva jeg ville tenke på hvis jeg brukte den. Men nå har jeg altså begynt å bruke den igjen.

Ikke spør meg hvorfor, det var bare et innfall jeg fikk. Det har jo gått såpass lang tid nå, så jeg burde jo ha kommet over hva det vil si å miste en hund. Eller.. miste og miste.. avlive i alle fall.. Uansett om det var planlagt, så gjør det like jævla vondt. Og den dumme kremen har nå stått på nattbordet mitt i halvannet år, og minnet meg på det.

Kanskje var det sovetablettene jeg fikk utskrevet på blå resept som gjorde at jeg tenkte jeg kunne prøve å bruke den opp? Jeg tror det. Garantien for at jeg likevel vil få sove, selv om jeg brukte kremen, var nok nødvendig for at jeg skulle tørre å bruke den igjen. Jeg får jo sove, ikke det at jeg har så mye valg med de tablettene, men det betyr ikke at den tiden jeg kjenner lukten av kremen, er så mye bedre enn hva den var før.

Tidligere, da jeg var liten, pleide jeg å løse kryssord når noe var kjipt. Da konsentrerte jeg meg om kryssordet, i stedet for alle tankene jeg måtte ha, om alt som var vondt og sårt. Barn kan oppleve sterk sorg over å miste et kjæledyr, selv om det "bare" er et marsvin. Så da Casper ikke lenger skulle sove i sengen, fant jeg ut at jeg skulle gjøre noe lignende. Det hadde jo fungert så bra da jeg var 10 år, så hvorfor ikke når jeg var over 20? Mitt første sudoku-blad ble kjøpt. Og alle aviser med sudoku ble tatt vare på, og løst. Det hjalp litt.

Jeg måtte i det minste konsentrere meg om noe annet enn tankene mine, skyldfølelsen, sorgen, savnet, og jeg ble ikke så oppmerksom med luktesansen mer. Jeg løser fremdeles sudoku. Jeg løser sudoku helt til jeg sovner. Så vokner jeg litt, og så løser jeg enda mer sudoku. Helt til øynene glir igjen av seg selv for de ikke orker mer, og sudokuen og blyanten faller på gulvet en gang i løpet av natta. Lyset blir ofte stående på.

Men det hjelper ikke på skyldfølelsen likevel. Eller sorgen og savnet for den saks skyld. Men jeg får i det minste sovne. Sånn etter et par-tre timer i alle fall. Og sånn er det uansett om jeg har stått tidlig opp, eller skal stå tidlig opp, eller uansett hva jeg har gjort, eller ikke gjort i løpet av dagen. Om jeg så har stått opp klokken halv fem (jo, jeg har prøvd), vært aktiv siden da og frem til klokken elleve om kvelden, men hundekurs og flere timers bilkjøring, og i tillegg har tatt et par glass vin i sosial anledning (noe som pleier å hjelpe på å få sovne hos "normale" folk), så må jeg løse sudoku til øynene faller igjen av utmattelse. Bare på grunn av Casper. De dagene ligger jeg ikke like lenge før jeg får sovne, som til vanlig. De gangene ligger jeg kanskje "bare" halvannen time, i stedet for tre.

Jeg fikk et spørsmål på mail en dag; kommer man noen gang over hunder man mister? Jeg vet ikke, for det har ikke skjedd her enda i alle fall.. Det sies at hunder gir en helsegevinst, at man får lavere blodtrykk, og det er bra for hjertet. Men den helsegevinsten hjertet får mens man enda har hund, tror jeg tæres bort, all den tiden hunden er borte.. Det kan umulig være særlig helsebringende å ikke få sove på halvannet år, og det er sikkert ikke spesielt gunstig å bære så mye skyld og sorg, så lenge.

Jeg savner så utrolig mye med Casper. Sånne små-ting. Måten han var glad på. Koselyden han lagde på kommando etterhvert. At han hentet alt vi ba han om. At han var så lynende intelligent (og nå har jeg endt opp med en stokk dum hund). At han skjønte hva vi sa, og at vi kunne snakke i hele setninger til han. At han var en sånn kosehund, som gjerne lå tett inntil meg i sengen (hun jeg har nå vil helst ligge litt kjølig, og ikke nærmere meg enn langt nedi fotenden). Den supre innkallingen. Gleden. Når han var glad, altså.. Og ikke minst; prompen hans. Jeg savner den også, jeg. Alt det vonde, det har jeg glemt for lenge siden. Jeg må minne meg på det hver gang jeg tenker på han. Det var en grunn. En grunn til at vi valgte å avlive han. Og selv om jeg ville gjort ting annerledes nå, så ville det ikke ha hjulpet. Jeg må i alle fall innbille meg det, selv om jeg helst tror det ville hjulpet, jeg har mer kunnskap nå, og jeg ville klart noe bedre. Ikke alt. Men noe. Dessverre ville jeg nok ikke klart flere av de vesentlige tingene, og han hadde ikke kunnet bodd her med meg og Tulla, og løpet var nok skakk-kjørt i utgangspunktet. Men likevel, det er denne skyldfølelsen som aldri forsvinner. Den tanken som holder meg oppe; jeg kunne ha gjort mer. Men jeg gjorde det ikke. Og det er jo strengt tatt det jeg må leve med. Det jeg ikke gjorde. Men uansett hva jeg kaller det, så hjelper det ikke, og følelsen forsvinner ikke, og tankene forsvinner ikke, og det er ingenting som forsvinner, virker det som. Bortsett fra Casper da, han er jo forsvunnet. Og i kveld kommer antageligvis også aller siste rest av håndkremen min til å forsvinne.

Men det hjelper ikke. Jeg vet ikke hva som hjelper. Jeg bare venter. Og venter. Og venter. På at tiden liksom skal gå videre, at det ikke skal gjøre så vondt å tenke på det. At ting skal forandre seg. At jeg, i det minste èn kveld, skal få oppleve å sovne. Uten å ha tenkt på Casper. Uten å ha løst sudoku. Uten å ha tatt sovetabletter. For jeg er jo egentlig uten. Casper. Og alt annet blir dårlige substitutt for han. Måter å prøve å fortrenge noe sånt på. Og det går jo ikke. Det sier seg selv at sudoku aldri vil kunne erstatte Casper. Men det erstatter i det minste noen tanker. I alle fall så lenge sudokuen er såpass vanskelig at jeg ikke klarer å tenke på noe annet enn nettopp sudokuen. Men sånn er det heller ikke alltid. Ting er liksom ikke alltid sånn man vil ha de. Faktisk er det sjelden at de er sånn.

Men i kveld kommer jeg altså antageligvis til å bruke opp aller siste rest av kremen. Jeg fikk den forøvrig at faren min, etter en tur han hadde til utlandet. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver om det, for jeg tror ikke på noen åpenbaring med en gang kremen ikke lenger står der, når jeg har brukt den opp. Jeg tror i grunn ikke at noe som helst forandres. Jeg tror bare at kremen er borte. Og at jeg i det minste ikke kan bli minnet på Casper hver gang jeg smører meg med den. Men sånn er det i alle fall; livet går fremover, kremtuben blir tom, men savnet forsvinner nok aldri.. det blir bare kanskje ør-lite mindre for hver kveld..


(Bildet er det siste bildet som ble tatt av Casper, 07.12.05. Han ble avlivet dagen etter pga angst.)