Lukten av lik

Jeg har en dau hund ved siden av meg i sofaen. Men det er heldigvis ikke hun som lukter.. hun har derimot luktet på liklukt i dag, og det er det jeg nå skal skrive om.

Dagen begynte så alt for tidlig. Det var rett før jeg avlyste hele dagen, så tidlig begynte den! Opp før seks, kjørte Bjarte til jobb i byn, og dro rett til Selbu for å trene spesialsøk. I tillegg til min mentor Stig, var det to andre som også møtte opp. Greit å ikke være helt alene og ikke helt vite hva man driver på med!

Jeg bestemte meg for å starte på plattformen igjen, siden vi ikke har fått trent på heroin siden før jul. Tulla var... vel, ikke helt kaotisk sånn sett, men hun hoppet på brettet hvor boksene stod. Merkelig at hun måtte gjøre det, men det gav seg raskt, og vi fortsatte i samme gamle sporet som før. Hun markerte fint på heroinet. Vi hadde to søk på plattformen, før vi sa oss fornøyd med markeringen og gikk over til bane. Jeg brukte pølser og kyllingkjøttboller som belønning i dag, noe som fungerte fint.

Enkelt forklart er en bane en bred planke med seks hull/bokser i, mens plattformen er et slags bord hunden står på, med bokser foran seg. Banen ble satt i "treningsstudioet"; dvs klubbens innendørs treningslokaler, hvor sist i går en hund hadde tisset en fire meter lang stripe.. Og det er ikke første hunden som har gjort det, og det blir vel heller ikke den siste.. Etter litt gruppepress tok jeg av Tulla halsbåndet; hun fokuserte fint på meg og oppgaven, og så ikke ut til å bry seg om all lukten av andre hunder. I alle fall ikke så lenge hun var i "jobb", i søk. Hun har tidligere ikke markert spontant på bane, så jeg tok ikke sjansen på å vente til hun gjorde det, men klikket og belønnet idet jeg så hun nølte litt ved den rette boksen. Markeringen kom da automatisk (FØR hun hadde fått belønningen sin!) ; hun krafset litt med den høyre labben, før hun la seg ned i dekk-markering; framparten først, så kommer rumpa etter. Deretter trykker hun snuten godt nedi boksen og super inn lukten. Hurra, og hipp hipp! Jeg var kjempefornøyd!

Etter en liten tenkepause i bilen, prøvde vi banen igjen. Denne gangen tenkte jeg og se om jeg kunne drøye det enda litt mer, vente med å klikke helt til jeg så hun nølte samtidig som høyrelabben var på vei opp for å krafse. Men det trengte jeg ikke, for jeg så hun ikke bare nølte på rett boks, men hun var skråsikker på at heroinet var der, og på hva hun skulle gjøre, så jeg lot henne fullføre markeringen sin før jeg klikket. Helt utrolig egentlig! Det føltes som om vi hadde hoppet et langt steg frem i treningen, og at hun har skjønt at hun skal markere jo før jo heller. Denne gangen hadde vi lagt heroin i to bokser (2 & 5 på første søk og 3 & 6 på andre søk). Tulla kom til boks 2, markerte som jeg beskrev over her, og gikk litt halvdaff videre; vel vitende om at nå var morroa over for denne gang (trodde hun i alle fall). Hun har jo aldri funnet noe mer enn en boks med heroin før, men pliktoppfyllende undersøkte hun likevel de andre boksene.

Det var nesten som hun skvatt da hun kom til boks 5 - mer godlukt..!!!! En liten iling gikk gjennom kroppen hennes, og tilskuerne som satt på en benk og så på måtte i likhet med meg trekke litt på smilebåndet av den plutselige oppsvingen i interesse igjen. Hun bråstoppet med snuten i boksen, krafset litt med labben, før hun deiset ned og trykte snuten mot boksen igjen. Jeg måtte bare le litt av henne; så god som hun er! Det høres kanskje ikke så enormt ut, men det var litt av et syn å se henne skifte fra "jaja... det var vel det.. sukk" til "OI!!! Hva pokker? MER heroin??!" Masse godord og klikk og godis ble det selvsagt da. Gjorde et søk til (boks 3 & 6), og da skvatt hun ikke like mye som første gangen, men hun markerte selvstendig og spontant begge gangene. Vi kom utrolig langt i dag, kjentes det ut som!

For ikke å surfe for mye på den gode bølgen på banen (som ofte dabber av etter å ha nådd en topp), begynte vi heller å trene inn en ny lukt på plattformen. Jeg har jo lenge tenkt at heroin er litt ubrukelig å ha en hund som går på; politiet har sine egne hunder, og de kaller ikke inn eksterne hunder for heroinsøk, liksom! Mulig vi kan få til en avtale om å få prøve såkalte operative søk, men inntil da så vil jeg ha noe som har større bruksverdi, hvor vi faktisk kan ha sjans til å få prøvd oss operativt uten å bli kastet ut med blålys. Likhunder er jo veldig i skuddet for tida, og siden jeg tross alt er så opptatt av å følge skuddet, så bestemte jeg meg for liklukt. Hvis politiet vet at noen er forsvunnet, men ikke finner de, så kan de trenge likhunder. Vanlige sporhunder finner ikke døde mennesker, utrolig nok (ikke så utrolig for en hund, men det er en annen sak). Politiet har heller ikke så mange likhunder tilgjengelig (om noen??), og derfor kan man altså ta en liten tur innom og høre om man får prøve å søke etter NN som var savnet i området for to uker siden og som ikke er funnet ennå men mistenkt omkommet. De taper jo ingenting på det, mens vi får et operativt søk!

Så liklukt det ble! Stig hadde liklukt av tre personer; en som hadde dødd en naturlig død, en som var skutt og en som var knivdrept. Trolig fikk vi at h*n som hadde blitt skutt; tøybiten (ca 1 x 3 cm) Tulla skulle snuse på, som egentlig skulle forestille hvit; var litt rød-svart. Ekkelt. Vi fikk den forresten med oss hjem, så nå står den der i en filmboks (for gammeldags foto-film) på kommoden. Litt rart å tenke på, så jeg prøver å ikke tenke så mye på det.

Vel oppe på plattformen trengte jeg nøyaktig to klikk (!, ikke søk, men klikk!) før jeg så at Tulla reagerte på lukten og begynte å feste rimelig bra. To klikk før hunden min begynte å skjønne at liklukt var tingen. Sprøtt det også.. Det går jo rasende fort med hunder som "kan leken", men det er like fordømrade sprøtt å se på hver gang. Jeg lot henne selvsagt ikke markere det enda, men banket det inn i henne i første søket. Søk to fikk jeg instrukser om å prøve å drøye det, og Tulla markerte. Stod og dyttet snuten mot boksen, vrei rundt og både inhalerte og uthalerte dypt. Flere sånne pene markeringer på rad, og vi ga oss for dagen. Den hadde vært lang nok allerede, og alle de fremskrittene vi hadde gjort ville jeg ikke trodd vi fikk til på en dag!

Noe som var nesten like bra som det spesifikke fremskrittet på område spesialsøk, var at Tulla ikke giret seg opp i bilen når jeg gikk fra henne. Vanligvis hyler/brøler hun av iver etter å få være med inn bare eeen gang til. Hun gjør det når vi nettopp har kommet ut fra søk, og skal ha en pause. Dette har jo dermed innebært at pausene ikke har vært spesielt effektive pauser for Tulla. Hun har kavet seg opp, og tatt energien ut i søket og fått roet seg fint ned, før hun på nytt har blitt satt i bilen og kavet seg opp igjen. I dag begynte vi heller med en rolig og balansert hund (etter at første søket var unnagjort vel og merke!), som klarte å konsentrere seg om søket og oppgavene på en så hensiktsmessig måte at vi fikk store fremskritt. Ikke det at det har vært vanskelig å trene henne før, men i dag var det rett og slett enda enklere. Man kan jo diskutere om det er bra eller ikke, hehe, siden jeg synes det er morsomt å trene i seg selv. Og det er vel med vanskelige hunder man lærer mest som trener??

Uansett; hun ligger nå her rett ut på siden og drømmer tidvis om heroin og lik. Stakkars hund, for noen makabre drømmer hun må ha..