MHen med ny vri

Stakkars Line. Kom ganske nettopp inn fra tur med henne nå, og jeg tror hun har hull i hodet etter all plapringen min.. :/ Men jeg kan trøste meg med at jeg nok snakket så masse og så høyt at det sikkert var derfor elgen holdt seg unna..! :D Tulla og Fenris var med på tur til Ulvåsen (nei, det er ikke ulv der, tror jeg), de fikk dra oss oppover (og Tulla dro meg også nedover), så de fikk nok litt trim på den halvannen-to timer lange turen. (Og jeg ble hes, og Line fikk mer ørevondt.)

Jeg er nesten ferdig med Mentalitetsboken av Ingalill & Curt Blixt og Kenth Svartberg. Jeg visste ikke helt om jeg beveget meg inn på tynn kunnskapsgrunn da jeg begynte å lese den, men jeg liker å få litt utfordringer gjennom lesestoffet, så det passet vel bra uansett. Jeg synes den var litt tung, men det er mulig det er bare fordi jeg stort sett leser på kveldene. Den er jo på svensk, og jeg er ikke så himla god i svensk at jeg ikke må tenke og omsette litt mens jeg leser; sånn sett er engelsk bedre.

Boka er delt inn i fem deler; "Att pröva hundens mentalitet", "Egenskaperna i mentaltestet", "Mentalitet och hundträning", "Utvärdering av MH", og "Etologiskolan" hvor sistnevnte er puttet inn i små kapittel mellom andre kapittel. Jeg hadde Tullas MH printet ut på noen ark, hvor hele skjemaet for MH også var, samt avmerkinger for rasens gjennomsnitt (det som ligger på hjemmesiden), sånn at jeg kunne følge med på det samtidig som jeg leste boken. Veldig nyttig; vil anbefale det til alle som har tenkt å lese boken og som har testet hunden sin.

Under den første delen skjønte jeg litt. Under den andre delen skjønte jeg at jeg ikke skjønte så mye. Før jeg kom til slutten av andre del, og begynnelsen på tredje (da jeg nesten hadde gitt opp og bare ville lese ferdig boken på trass); for DA skjønte jeg plutselig alt jeg ikke hadde skjønt tidligere. Bitene falt på en måte på plass, og det føltes ikke så bortkastet å ha holdt ut så lenge. Jeg skjønte også at jeg nok måtte ha misforstått endel forut for både å ha lest boken og ha testet Tulla. Men det skal jeg komme tilbake til. Interessante deler av boken var Etologiskolan; veldig nyttig å innimellom få litt avbrekk fra relativt tung litteratur (svensk som den jo var), og også Mentalitet i hverdagen. Det var vel kanskje spesielt da ting begynte å gå litt opp for meg.

For det er ærlig talt litt vanskelig å forestille seg hva alle disse merkelige momentene skal ha å si for hverdagen, og hvordan man kan si noe om en hund basert på absurde hendelser i et skogholt en tirsdags formiddag (eller når det nå er disse testene/beskrivelsene avholdes). Joda, jeg skjønner jo det at en lettskremt hund på MH antageligvis er lettskremt hjemme også, men utover det; hva har spøkelser å si for min hund? Hva betyr dette merkelige ordet "minnesbilder", sånn egentlig? Jeg tror ikke jeg kommer til å gå så mye nærmere inn på det her (det blir nok for langt), så jeg henviser heller til boken.

Jeg tror ikke jeg helt visste hva jeg ville se hos Tulla da jeg kom til beskrivelsen (ja, jeg vet faktisk at MH er en beskrivelse, så jeg beklager om jeg noen steder skriver test). Jeg hadde kanskje forhåpninger om en "tøff" hund, som undersøkte rått alle skumle ting. Jeg trodde ikke leken ville gå bra, og heller ikke håndteringen av testlederen. Ellers trodde jeg kanskje hun kom til å fyke på noen spøkelser, og at bjeffe og kanskje nappe i kappene. Og det ville nok se tøft ut i brukshundselskapet vi jo var i (som bestod stort sett av hoffer). Det er jo ikke vanlig at en springer, en ikke-brukshund (eller?) skal være så "modig" og tørre sånne ting, men jeg har sett tendenser til noe slikt hos Tulla. Av og til. Som da broren min kom med diger jakke med pelskrave på hetten over hodet, kom busende inn i hagen vår. Tulla bjeffet, hun kjente ikke denne fremmede fyren som tok seg slike rettigheter. Greit nok å gå forbi hagen, det får folk lov til, men å komme brasende inn på den måten - makan! Men da løp hun frem, nokså krypende i kroppsholdningen men dog; og snuste på han og kjente at steike; hun visste jo hvem dette var..! Og så var alt såre greit og vel, og de begynte å leke.

Men på MH'en skulle hun for all del ikke undersøke spøkelsene selv. Hun ventet med det helt til jeg hadde gått frem og tatt av de "klærne". Og der og da følte jeg meg litt teit, eller flau, eller noe i den duren. Jeg hadde jo innerst inne ønsket at hun ville ha undersøkt de selv. Men det gjør jeg ikke mer. Og det at hun også reagerte sånn på kjeledressen som kommer sprettende opp; at hun trengte hjelp/støtte av meg til å undersøke den, det syntes jeg var kjipt da. Men nå er det egentlig veldig og helt absolutt greit. Jeg er egentlig litt glad for det.

En av hovedgrunnene til det, er at hun kun på moment 8a (spøkelsene) viste tendenser til aggresjon ("viser noe trusselatferd"). Da kan hun trenge så mye hjelp hun bare vil for min del; jeg har i alle fall ikke en hund som viser aggresjon mot skumle ting. I testsituasjonen i alle fall. Og jeg vet at hun ikke oppsøker skumle ting på egen hånd; som tross alt kan være skumle..! Det er en grunn til at hunder skal bli litt redd for ting; hvis ikke hadde de jo ikke overlevd særlig lenge. Spørsmålet som er viktigere er; hvilke ting er de redde for? I en liksom-situasjon som MH, så er jo målet i veldig mange av momentene at hunden nettopp skal reagere, og faktisk også bli litt redd. Så måles det da; hvor redd ble hunden (eller rettere sagt; hva viste hunden av redsel?), hva gjorde den for å undersøke det skumle, og hva gjorde den etterpå? Det er ikke noe mål i å ta en MH og håpe på at hunden ikke skal bli redd, for å si det på en teit måte. Selv om man kanskje ønsker seg en "tøff og modig" hund.

Tulla viser jo faktisk at hun kommer godt over de skumle situasjonene som dukker opp; hun går litt utenom kjeledressen (men hallo! Den har jo nettopp kommet flyvende i fleisen på henne, skulle bare mangle å være så dumdristig at man ikke husker sånt!). Hun bryr seg døyten om skrammelet på blikket og kan gjerne gå forbi der flere ganger for dette lagde jo bare lyd, hun døde ikke akkurat av det.. Og hun besvarer kontaktforsøk fra spøkelsene når de har tatt av seg drakten, for da er de ikke spøkelser mer (noe de var for henne frem til de tok av seg draktene).

Men det jeg synes er aller best, det er de siste to momentene. Joda, hun har opplevd kjipe ting i skogholtet denne tirsdagsformiddagen, hun har blitt rimelig redd og nervøs, men leke? Ja, det kan vi veldig gjerne! Faktisk var hun mer intens etter å ha opplevd skumle ting enn før, noe som kanskje ikke er så logisk? For når man har vært oppskaket så kan det ofte ta litt tid før vi har roet oss og klarer å le. Men Tulla har så godt som glemt det; nå er det tid for å leke nemlig! Og plutselig kommer det er skudd. Same thing; oppskaket hund forventes å reagere mer på skudd enn en rolig avslappet sak. Og Tulla henger i filla..

Så når Torunn (bla figurant) sa at Tulla hadde gjort en god MH, så trodde jeg kanskje hun mest trøstet meg for at det hadde gått sånn som det hadde gått. Og at jeg jo tross alt ikke hadde en brukshund som de andre der, for Tulla var jo litt annerledes enn de andre. Tulla hadde jo blitt redd, og "flydd mer enn fem meter", og hun hadde ikke vært så modig at hun hadde turt å gå frem til spøkelsene uten noe mer om og men..

Men så har vi raseforskjeller, da. Og individforskjeller, men det er en annen sak. Men at èn rase er sånn og slik, betyr ikke at en helt annen rase med helt annet opphav også skal være slik og sånn. Jeg har en springer, en spaniel, og hun er ikke av de som ruser frem og har for vane å jumpe på spøkelser i skogen, hun blir ganske redd når sånne ting skjer. Men hun takler den redselen veldig bra; hun kommer over det og livet er egentlig ganske greit å leve etterpå likevel.. Redselen blir ikke hengende igjen så lenge at skuddet betyr at begeret er fullt. Og om ikke best av alt, så i alle fall nest best av alt; jeg vet hvor jeg har henne. Jeg vet hun mest sannsynlig ikke tar saken i egne hender, og i så fall er det nok lite vondt i henne sånn sett. Og så har jeg lært utrolig masse av å lese boken, og blitt mye mer fornøyd med hunden min, spaniel som hun er! ;o)