Funksjonsanalyse av Tulla

Neida, vi har ikke vært på funksjonsanalyse. Men jeg har i det siste tenkt litt på Tulla, og hvilke funksjoner hun har potensiale til, ganske enkelt. Med funksjoner så tenker jeg da på hva jeg kan gjøre med henne, hvilke aktiviteter vi kan drive med og som hun passer til.

Litt rart å tenke på, men Casper var jo halvt irsk setter, og det er vel det sikreste vi visste om han. Vi tror vel at den andre halvparten var border collie og labrador, men det vet vi jo egentlig ikke. Casper var sånn at han trengte noe mosjon (selvsagt, det gjør jo alle hunder), og så likte han å få litt hjernetrim og nesestimulering. Når jeg slapp han løs, løp han tullball, snurret rundt og løp bare for løpingen sin del. Det var morsomt å løpe løs! Når vi trente diverse triks og øvelser, virket det som om han var veldig "resultatorientert". Han skulle frem til målet; finne ut hva jeg ville ha han til å gjøre.

Tulla derimot, hun er et kapittel for seg! Når jeg slipper henne kan hun fint løpe litt, men så blir det kjedelig. Det hjelper å ha noen å løpe sammen med, men det er sjelden vi finner noen hvor kjemien stemmer 100% og det er morsomt å leke veldig lenge. Men greit nok. Alene så vimser hun hit og dit, snuser litt her og der og følger litt spor av og til. Noen ganger slår hjernen over i jaktmodus, men det er ikke så ofte. Når vi trener, føler jeg sjelden vi kommer frem til noe resultat. Muligens er det fordi jeg er særdeles pirkete og aldri sier meg fornøyd med noe som helst. Det er ikke det at hun ikke kan noe, for all del hun kan en god masse ting! Men det virker ikke som om det er så nøye for henne; hun syns det er storveies å bare trene, hun..!

Jeg savner noe hos Tulla, og det vil jeg kalle "fremdrift". Det har ikke noe med steglengde og måten å gå på, men heller mer viljen som driver henne fremover. Etter å ha tenkt litt, så har jeg vel kommet frem til at hun må ha en god grunn for å virkelig drives fremover. Det å løpe er ikke morsomt i seg selv. Når vi går tur og hun er løs, løper hun litt til å begynne med, men etter to-tre minutter eller så, begynner hun å se seg om etter meg for å få meg med på hjernetrimmen hennes. Nå for tiden har hun fått det for seg at hun skal stoppe og la meg gå i forveien (det begynte i sommer), og når jeg har gått en 50 m og snur meg for å se hvor det blir av henne, så står hun bare der og venter og håper inderlig at jeg skal kommandere henne til noe (sitt, ligg, innkalling). Med andre ord; når det ikke skjer noe mer "gøy" enn at hun "bare" får løpe løs, så finner hun på sine egne stunt for å få litt hodebry. Uskyldig nok det, og det er vel den fineste måten hun kunne gjort det på (hun kunne jo stukket av og undersøkt diverse). Men jeg savner denne "fremdriften"; at hun liker å løpe.

Det passer jo ikke så bra å mangel fremdrift når jeg har lyst på en sparketur (med minst mulig effort fra min side, hehe), eller når jeg skal lære henne å dra i sele når vi bare går tur i skogen. Hun liker seg veldig godt ved min side, rett og slett. Og det er i og for seg egentlig fint. Til sin tid. Og det er jo her noe av problemet kommer inn; hun vet jo ikke når jeg skulle ønske hun var pigg og hadde fremdrift, og når aller helst vil ha henne i nærheten og setter pris på rolig kontrollert gange ved siden av eller bak meg, uansett om vi er i boligstrøk eller skogen. Det er ikke lett å være hund! Og jeg må vel bare godta, har jeg funnet ut, at hun er sånn som hun er.

Et eksempel fra i går; jeg hadde fri nesten hele dagen, så først dro vi opp i skogen og gikk en god tur der. Hun var løs, og merkelig nok løp hun faktisk mye! Hun løp også lengre enn jeg er vant til, uten å være på "jakt", men akkurat da virket det som om hun løp bare fordi det var gøy. Kom hjem og en time eller så etterpå ville jeg ut på sparktur, siden føret var så bra tenkte jeg å utnytte det. Hun er ikke akkurat den som stormer til døra bare jeg henter ytterjakken (og det synes jeg også er litt kjipt til tider), selv om det også er veldig behagelig å slippe de skyhøye forventningene til "o store TUR". Men det var ikke så gøy å bli med ut på sparktur; hun ville ikke dra i det hele tatt (greit nok, det er jeg jo vant til), og det endte med at hun løp ved siden av sparken. Merkelig; for jeg tror de fleste hunder ville blitt sjeleglade for å få tur NR 2 (!) på en dag..? (Nei, hun er ferdig med innbilten, så det er ikke svaret.)

Så da er vi tilbake til funksjonsanalysen: hun fungerer relativt dårlig til fysisk aktivitet "uten mål og mening"; som fx å trekke, i alle fall hvis vi går alene. Når vi går sammen med noen drar hun stort sett veldig bra. Hun liker ikke å løpe for løpingens del; det må hun ha en grunn til å drive med over lengre tid. Derimot syns hun hodebry er noe av det som gir livet mening. Hun er ivrig og glad og vill og alt er veldig bra, så lenge det involverer bruk av hodet. Og det er jo derfor agility går så bra; fordi det ikke er bare løping, det handler om å tenke litt også. Og lydighetstrening eller triks eller spesialsøk eller bare godbitsøk eller wannabe-freestyle; slikt er alltid, alltid morsomt! Og det er hun klar for absolutt hele døgnet!

Egentlig er det da litt synd på Tulla, som ikke har havnet hos noen som ikke er mer interessert i LP enn det jeg er.. Jeg synes nemlig ikke det kunne vært mye verre..! (No offense!) Lurer på om jeg må skjerpe meg på det punktet, og faktisk begynne å trene litt målrettet på det..? For Tullas del hadde hun levd i himmelen om hun hadde kommet til noen som trente spesialsøk med henne hver dag; hun er utrolig utholdende i hodet og nesen og blir aldri lei av pirk. For henne er selve prosessen med å lære morsomt (ja, jeg vet det høres dumt ut).

Jeg var spent på hvordan det ville bli å få en springer i hus, og tenkte ikke så mye over at det var sammenlignbart med Casper, som var halvt irsk setter. (Og det var det kanskje heller ikke..?) Uansett; litt av det jeg synes er det fine med å ha hund er jo nettopp det at de er så sjeleglad for denne "tur nr 2", at de ivrig kaster seg ut i snøen og løper og leker seg, at de alltid villig stiller opp når du vil ut og gå eller løpe. Og derfor syns jeg det er litt synd at Tulla ikke er mer sånn. Og derfor savner jeg oftere og oftere denne "irske setteren min"; som løper og leker, trekker meg på spark med glede (både en og to og fem ganger om dagen om det så måtte være). Så får heller Tulla jobbe med hodebryet sitt, være veloppdragen og kontrollert, og så trener vi to på det i stedet for å "plage" henne med ukontrollert løs-løping, herjing i snøen uten mål og mening.. (..men du skal ikke se bort ifra at hun blir litt revet med av en sånn rød-topp..;o) )