Følelsesmessig trening

Jeg blir ikke helt ferdig med den boken, jeg.. Mentalitetsboken altså. For de skriver jo veldig interessant, eller i alle fall om interessante ting, hehe.. I utgangspunktet så tenker jeg litt sånn "en hund lærer gjennom positiv og negativ forsterkning og straff, og alt annet er litt bullshit". Sånn veldig svart-hvitt i grunnen. Og er det noe "ekte klikkere" forfekter, så er det at man trener atferd, ikke følelser, for dette kan man ikke forsterke av den enkle grunn at man ikke kan se hva hunden føler. Veeel.. jeg tror ikke jeg er helt 100% enig akkurat der, om ikke annet så vil jeg moderere den påstanden litt.

For det første så kan man i veldig mange tilfeller se hva hunden føler, om ikke annet så ser man de mer "ekstreme" følelsene godt; som aggresjon, redsel, glede, forventning osv. Og det er også lett å se disse selv om en ikke kjenner hunden man ser på; signalene er veldig like på tvers av raser og individer. Så tilbake til treningen igjen; hvis man kan trene atferder, og det er spesifikke atferder forbundet med disse følelsene, så må man da kunne trene opp følelser? Noen vil kanskje shape frem logring, eller fange andre "glade atferder". Der tror jeg faktisk at jeg heller ville ha fått hunden glad i utgangspunktet, og så belønnet denne hele måten å "føle på", eller være på. Det blir en mer ekte følelse, innbiller jeg meg? Ikke bare atferder hunden gjør for en godbit/lek.

Så kommer denne boken da, og legger vekt på at det er følelsene til hunden vi må endre, så endrer også atferden seg. Et eksempel er når to hunder skal passere hverandre på tur. Der er det kanskje mange følelser ute og går; noen er usikre, noen er sinte, noen er glade, noen er frustrerte fordi de ikke får hilse osv. Og så kan det lett bli litt ball - og hunden får kanskje etterhvert negative forventninger og følelser når den ser en annen hund på tur, for det er bare styr hele greia. Da skriver de så fint at man må endre følelsen til hunden, så endrer også atferden seg. Og akkurat den "greia" syns jeg var litt interessant. Mulig jeg er litt naiv som ikke har tenkt på det før, selv om folk kan ha sagt at man skal smile og le og virke glad og grei når man møter på noe hunden ikke syns er så greit. Jeg har aldri tenkt over at det er hundens følelser man vil endre da, jeg har vel kanskje bare ikke tenkt så hardt på det og derfor har det gått meg hus forbi..

Det er i alle fall en spennende tanke; å sette hunden i den følelsen man vil ha den i, innen man begynner med noe. Man kan kanskje sammenligne det med arousal-nivå; vil man ha en giret hund så må man jobbe for det, vil man ha en rolig en må man jobbe for det også, og etterhvert kjenner hunden igjen situasjonen og tilpasser arousal-nivået sitt etter den. Men nå blir det enda et aspekt; vil man ha en glad hund så må man jobbe for å få hunden glad, vil man ha den litt frustret så må man jobbe for det også. Kanskje trenger hunden å være litt frustrert for å få den ekstra lille viljen til å jobbe eller hva det nå er man vil ha hunden til å gjøre. Lurer på om man kan lære inn følelser på kommando? Det hadde jo vært et spennende prosjekt..

Så kommer jeg tilbake til klikkertrening. Der skrytes det jo over at hunden blir så glad og pigg av sånn trening. Tja, noen ganger stemmer det for Tulla, men slett ikke alltid. Jeg har sett henne mer glad, for å så det sånn. En ting som poengteres i boken, er at hvis man skal ha fremgang med treningen, så får man større fremgang hvis man klarer å forandre følelsen til hunden - jo mer, desto bedre. Og siden jeg i utgangspunktet ikke vil ha en veldig trist og lei hund (fordi jeg tross alt prøver å klikkertrene), så må jeg jo få henne desto gladere når jeg belønner, hvis noen skjønner? Hunden prøver å lære seg en ting, finne ut hva jeg vil og det føles sånn OK. Men plutselig blir jeg kjempeglad og det vanker godis eller lek. Da får jo hunden en endring i følelsen sin, og det er visstnok denne hunden lærer av (dette foregår i hovedsak i to sentre i hjernen, men det står det mer om i boken).

Siden hunden er sånn passe glad i utgangspunktet, må jo jeg jobbe ekstra hardt for at belønningen utløser en større glede, slik at spranget mellom "før og etter belønning" blir så stort som mulig, siden det er da hunden lærer best. Og her har nok jeg vært dårlig. For det er så enkelt å si at man klikkertrener; da skal man jo bare putte godis i bikkja og så er alle fornøyde, right? Hunden er litt glad (den er i alle fall ikke redd eller sint) og det ser så pent og behersket ut. Man skal jo heller ikke påvirke hunden noe særlig (man må jo for all del ikke lokke!), og det som er så fint er at jo mindre man rører på seg, jo færre hjelpere bruker man i innlæringen og da blir det jo heller ingen å trene bort senere..! Dette følelsesmessige spranget hos hunden, mellom trening og belønning, tror jeg mange klikkere kanskje sliter litt med. Eller, kremt, jeg kan jo bare snakke for meg selv.. Jeg syns i alle fall det er befriende å slippe så mye dette med å heie og rope og løpe og trille ned bakker for å "gi av meg selv" når jeg trener hund, jeg kan bare stå der rett opp og ned som en annen statue og bare lirke av meg noen godis i ny og ne. Men gjør det hunden min glad da?

Jeg har merket det at når jeg bare gjør bittelitt - bøyer meg ned og smiler og klapper og klør litt, sier noe "morsomt" som hun forbinder med noe bra (hei, titt-titt, osv) eller bare prater blidt så begynner hun å vise mer tegn på glede. I alle fall i forhold til å bare få en godis (selv om det også settes pris på), eller å (måtte?) leke heftig med meg. Tenker da på selve atferdene som hun viser; logrer med halen, legger ørene litt tilbake, munnen åpen og smilende, lette og ledige bevegelser osv. Det skader i alle fall ikke å prøve litt mer av det, og heller ikke forut for situasjoner hvor hun kanskje trenger litt mer "glede".. Om ikke annet så gir det meg en helt annen dimensjon på belønning (og forebygging av atferd man ikke vil ha).