Historien om hesten

Får vel forklare litt mer. Føler for det når det gjelder denne hesten.

Det kan knapt kalles en nybegynnertabbe. En nybegynner ville aldri ha klart å glemme noe så vesentlig. Til mitt forsvar skal det sies at jeg tenkte mer på haploidiploidi enn grime akkurat da. Og dessuten så hesten veldig lydig ut dagen i forveien. Eller, når jeg tenker meg om, så var det vel ponnien som så lydig ut.. Ponnien gikk nemlig under strømgjerdet. Det uten strøm, vet du.. Men fikk beskjed om å gå tilbake igjen, noe han prøvde på. Men han prøvde å gå mellom de to trådene, og fikk beskjed om å heller gå under. Noe den da gjorde. Fliinke ponnien. Hesten var nok, når jeg tenker meg om, ikke så lydig. Og dessuten hadde den sine egne tanker. Forresten litt utrolig at en 27 år gammel varmblodstraver fremdeles kan ha egne tanker. Men uansett; hesten ville inn den. Så da løp den like godt igjennom hele gjerdet, og rev det ned. Og joda, når jeg tenker meg om, så var han litt vanskelig da, ville ikke bli fanget, og ville vel helst sett at han hadde klart å hoppe over porten inn til stallen. Men det klarte den altså ikke, og jeg fikk tak i den. Det var på lørdag.

På søndag var den sjebnesvangre dagen da jeg tenkte på haploidiploidi og ikke på grime, og forvekslet en lydig ponni med en vilter hest. Jeg ga de mat, lot de spise i fred en time mens jeg tok meg av hundene. Så åpnet jeg strømgjerdet til beitet, og gikk inn i stallen. Der åpnet jeg boksdøren til ponnien, og så til hesten, og sa bare så nonchalant at de skulle tusle ut på beitet sitt (som forøvrig er fullt av snø nå).

Vi kan si det sånn, at ponnien tuslet, og hesten den skjønte vel raskt hva som hadde skjedd. Så da den lot som om den lydig skulle gå inn på beitet, så skeinet den raskt ut til høyre og ut på den lille grusveien inn til gården. Jeg husker ikke helt hva jeg tenkte da, men jeg tviler på at det var flotte ord, eller positive tanker. Stod og virret et lite sekund, ponnien stod jo igjen inne på gårdplassen, den hadde vett nok til å ikke følge etter. Hadde hesten løpt langt? Nådde jeg den igjen? Skulle jeg løpe inn og ta med grime? Jeg konkluderte med at jeg ikke ville ta den igjen med det første hvis den var på sprang, så om den fikk litt mer forsprang så gjorde det ikke så mye fra eller til. En hest løs er bedre enn en hest OG en ponni, så dermed gikk jeg inn igjen med den nå noe frustrerte ponnien og hentet grima til hesten før jeg gikk bortover grusveien.

Puh! Heldigvis hadde gamlingen ikke nok galskap i seg til å løpe langt, han hadde stoppet for å ta seg en lunsjpause. Jeg kom gående rolig mot han, og prøvde å gå bak og forbi, nesten litt sånn dempende signal (hunders signal vel å merke). Men hesten skjønte vel hva som ventet den, og bråsnudde mot meg og la på paling. Mot meg. Jeg er jo gammel heste-jente, og har ikke mer vett, så jeg stilte meg i veien og prøvde å stenge for så han ikke fikk løpt forbi meg. Ikke lurt; hesten, uten sko og på isete snø, sklei seg forbi meg mens han langet ut en fot idet han passerte. Jaja, jeg luffet etter og håpte at han nå ville løpe inn på beitet, eller i stallen.

Stallen, ja.. Dumme meg som hadde lukket døren! Men ikke for det, hesten hadde ikke tenkt seg inn på verken beitet eller stallen, så den dro av veien, opp i djupsnøen mot skogen. Jippi. Men ca tre skritt i virkelig dyp snø gjorde at han ombestemte seg. Nå løp han inn på gårdsplassen. Jeg skyndte meg å lukke porten, som den sikkert fint kunne hoppe over, den er knapt 80 cm høy, og hesten hadde en mankehøyde på over 165 cm.

Hvordan fanger man egentlig en hest? Kaster man seg etter den? Henger i halen eller panneluggen? Ikke vet jeg, men jeg gikk rolig imot hesten mens jeg godsnakket med den. Trodde jeg da, den likte tydeligvis ikke å bli godsnakket til og smisket med, så den steilet og løp forbi meg. Sparket bakkut mot meg etterpå. Idet den skulle til å legge seg ned for å rulle seg (hvor den fikk den idèen fra der og da vet jeg ikke, hester er ikke alltid like beregnelige dyr), sa jeg klart ifra hvor skapet stod. Og det var ikke der!

Jeg fortalte han tydelig at han fikk neimen lov å rulle seg nå, nå skulle han inn og spise opp maten sin, og han hadde med å høre etter meg. Ikke tale om, mente hesten! Han bråsnudde og var på vei mot porten igjen - sikkert for å hoppe denne gangen - så jeg ombestemte meg. Jeg åpnet stalldøren og gikk inn til den vrinskende ponnien som stod dere mutters alene. Befalte hesten å komme inn, noe den ikke gjorde, ulydige dyret! Gikk ut igjen, og nå skjønte hesten at den skulle da ikke ut på beitet, den skulle jo inn i stallen..! Så da var det greit, jeg fikk leie han i luggen, som bestod av ca fem hårstrå, og inn i boksen bar det. Fikk lukket boksdøra og endelig kunne jeg puste lettet ut..

En nybegynner ville ikke gjort en sånn tabbe. En nybegynner ville knapt visst hvordan en grime skulle settes på, og dermed også ha fått hjelp til det, eller vært pinlig bevisst på det. Jeg er ingen nybegynner, men det kunne virke som om jeg gikk i søvne.

Etterpå tørstedrakk jeg svart kaffe. Det hjalp ikke.

Tannskraping, agility og bildespam

Jeg er så overglad for å ha en håndterbar hund!! En hunds tenner må jo tas vare på, og for de av oss som ikke er flittige tannpussere, må vi få bort tannstein på annen måte. Selv har jeg dårlig erfaring med dette pulveret man bruker; Tulla får ganske mye tannstein uansett, og ånden er dårlig. Etter over et år med pulver gir jeg opp. Å skrape bort tannstein krever ofte at hunden må i narkose hos dyrlegen, og få tennene skrapet der. Men Tulla er jo underbar på det punktet, og jeg har tilfeldigvis kjøpt en tannskrape. Så i går tok jeg den frem, og fikk Tulla til å legge seg i sofaen ved siden av meg. Det er nesten som hun går i narkose selv, og ligger helt dønn i ro mens jeg skraper og styrer på inni munnen hennes. Skulle nesten ha filmet det, så flink hun er!

Til å begynne med slikker hun litt og er litt opptatt av lukten jeg fjerner (tannsteinen), men etterhvert ligger hun bare helt i ro og lar meg plukke og pirke, flinke jenta mi! Det tar ikke så lang tid heller, jeg tok en side av gangen, og brukte vel ca 20 min på hver side. Det er minst 1200 kr lett spart, det! De nederste molarene ligger under de øverste, noe som gjør det vanskelig å komme til der. Det løste jeg elegant ved å stikke inn et smalt margbein og holde igjen munnen rundt det, slik at jekslene var åpen for skraping. Akkurat det var litt uvant, men det gikk jammen greit det også. Så nå er tennene til Tulla fri for tannstein, og munnen lukter så utrolig mye bedre!

I går kveld var vi på agilitybanen for andre gang i "sommer". Høsten har vel så å si kommet hit (selv om det nok kommer flere godværsperioder), og det er mørkt om kveldene. Tulla er virkelig giret på agility for tiden, og som jeg har skrevet før, virker det som om det modnes litt mellom hver gang vi trener, når hun har lengre pauser. Slalåmen går veldig fint, og hun belønnes med kommando for neste hinder. Inngangen tar hun også rett, selv om jeg plutselig ble i tvil (jeg har tross alt også hatt pause..). God fart over vippen har hun også, og farten har vel generelt økt betraktelig. Jeg har sluttet å skrike masse kommandoer hun uansett ikke hører så mye på, og stort sett følger hun bare kroppsspråket mitt på banen. Er det hopp i vinkler, eller skal hun belønnes for å ha tatt slalåmen bra for eksempel, får hun kommando eller jeg roper på henne for oppmerksomhet. Det fungerer bedre syns jeg. Ingen vits i å løpe rundt på banen og hyle som en stukken gris når det kanskje bare ødelegger for hunden.

Nå har vi fått roet oss litt etter sommeren og ferien, og jeg har fått lagt inn noen bilder fra pensjonatet, så nedenfor kommer litt bilder fra tiden i Buvika.

Nydelige Qadir!

Tulla vil inn i stallen (for å spise høy?)



På tur med ponnien Bob

Beklager crappy kvalitet, men hun var jo bare skjønn!?

Kontakt med meg


Og kontakt med ponnien..

Kosemose ponnien



Apport-trening i regnvær på beitet til hestene.

Ponnien Tulla

Jeg skal ikke legge ut så mye om denne drømmejobben igjen, det får bli en annen gang (kanskje i morgen, som tidligere lovt, haha..). Jeg ville bare fortelle om noe morsomt som skjedde i dag.



Tulla er jo med hver kveld og går tur med ponnien, så hun går ofte i løpet av dagen bort i til stalldøren for å få inn, hilse på Bob (ponnien) og spise en pære eller tre. I forbindelse med kveldsturen får jo Bob også mat. Siden han er forfangen, skal han bare ha høy, så jeg tar en liten bunke høy og skal kaste inn til han. Før jeg rekker å kaste, har jo den glupske saken allerede tatt ett digert jafs og revet til seg, som om han er litt irritert for at han ikke har fått mat før nå, stakkars..

I kveld var ikke noe unntak; Tulla var med inn i stallen, og jeg skulle måle opp høy. Jeg hadde funnet rett mengde høy og skulle løfte det opp og kaste det inn til ponnien, men da var Tulla der, kastet seg frem og tok en diger munnfull høy som hun mumset i seg! Gjett hvem hun har lært det av??! Jeg holdt på å le meg ihjel; Tulla med munnen tytende full av tørt høy, muligens en smule forvirret og snurt for at det ikke smakte bedre enn det det hadde virket som det gjorde når ponnien gumlet det i seg.. Ponnien så jo tydeligvis ut til å like dette høyet godt; så da måtte det vel være snask, tenkte hun sikkert. Mye mulig hun har tilbrakt litt for mye tid med Bob når jeg tenker meg om. Etterpåklokskapen lenge leve!

Slik går nu dagan..

Jeg går nå her, mutters alene. Og da blir det ofte sånn til at jeg tenker litt på ting og tang. Døve hundeører er ikke alltid like givende å snakke til, og det er så utrolig mye som irriterer meg, eller fanger nysgjerrigheten eller som får meg til å smile, og som jeg ikke kan dele med noen. Så da skriver jeg det liksågodt her.

Hva er det med kjettingstrup og fleksibånd, for eksempel? Det er jo helt tullete å bruke det!

Og hva er det som skjer, når det kommer noen (foreldrene til eieren) og henter en hund, og det første de sier er; nommin, dutte-gutten(navnet til hunden), har de vært slemme med deg?? Hallo??!? Jeg bare måpte.. :O Jo, for da viser det seg nemlig, at jeg hadde jo fått beskjed om å for all del IKKE bøye meg over denne hunden, fordi det skulle jeg bare ikke gjøre. Etter hvert fikk jeg dratt ut av eieren hvorfor, og det var fordi hunden da glefset. Vel.. jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke bøye meg over han, men når jeg skulle ta på båndet, så kom jo hunden under meg som satt så fint på huk på siden av han, og brydde seg slett ikke om at jeg bøyde meg over han. Så da begynte treningen. Eller "treningen". Jeg bøyde meg over han, og han fikk godbit og kos og knaing av den alt for tjukke kroppen sin. Etter to dager elsket han at jeg bøyde meg over han. Jaha, tenkte jeg.. Han var ikke så redd.. Tanken slo meg at han kunne mislike å bli løftet, så da fikk jeg hjelp av søsteren min som stod klar med godis, og jeg tok godt tak under frambeina og løftet overkroppen opp fra bakken (bakbeina var igjen nede på bakken). Hunden knurret, men gav seg etterhvert. Etter noen få repetisjoner kunne jeg løfte framkroppen opp fra bakken og han bare logret. Dette fortalte jeg til eieren, som da hadde fortalt det til sine foreldre, som hadde blitt enige om at jeg hadde vært slem med lille dutte-gutten. Men men.. jeg bryr meg ikke så hardt egentlig, noen folk tror jeg ikke vil skjønne.. Og hunden kommer vel til å bli behandlet som han alltid har blitt, og tatt like mye hensyn til som han alltid har blitt, og bli mer redd og fortvilet fordi han også alltid vinner disse knurre-kampene med eieren. Uff..

Og så lurer jeg på; når to hannhunder med relativt stor aldersforskjell (9mnd og 5år) bytter på å ri på hverandre, hva kommer det av? Jeg lar de ikke være sammen mer alene etter at jeg fant ut det, men da de holdt på, så var det nesten som om det var en slags lek; ingen aggressivitet i alle fall, bare riing, og så byttet de, og så red de litt igjen og så lekte de, og så løp de litt og så red de enda litt til.. Merkelig..? Skulle tro at hvis det handlet om dominans, så hadde den eldste blitt temmelig irritert etterhvert? Det skal sies at disse to hundene leker veldig fint under oppsyn, og jeg går inn og stopper all form for begynnende tendenser til riing. Men hvorfor rir de på hverandre, når de tilsynelatende går så greit overens? Stress? Eller kan den ene være stresset og den andre vise dominans? Og hvorfor smeller det ikke?

Tulla har begynt å bli så vant til hester nå, at jeg fantaserer om å kunne ta henne med på ridetur en gang om ikke så alt for lenge hvis jeg får trent litt mer, og har en grei hest å bruke (hesten står vel egentlig klar her ute..). Hver kveld er vi ute og rusler en liten tur med den forfangne ponnien, og da tusler hun ved siden av som om hun aldri har gjort noe annet! Hun har respekt for hodet til hestene, spesielt hvis de kommer mot henne, da skygger hun banen (lurt av henne), men bakbeina derimot, eller kanskje beina generelt, de har hun ikke skjønt at hun bør passe seg for (ikke fullt så lurt av henne). Hadde det vært opp til henne, hadde hun snust under bakbeina på ponnien, og gjerne nafset til seg litt flis og annet snask som hadde satt seg fast under hoven. Skulle nesten ønske hun fikk seg et lite kakk av en sko-løs ponni.. Og er det noen som har tips til hvordan jeg skal venne henne på at jeg sitter oppå hesten, så tar jeg gjerne imot! Det kommer hun garantert til å reagere sterkt på, og jeg antar at det er endel bjeff involvert.. Ellers er hun lydig nok til å kunne gå ved siden av, men jeg bør også lære henne å holde avstand bak. (Typisk at hun luffer langt bak meg på tur, men bak en hest, nei da skal hun holde seg tett inntil..)

Tulla hadde løpetid i mai hvis jeg ikke husker helt feil. Det er altså ca to-tre mnd siden. Hun skulle nå enten hatt valper (hvis hun hadde blitt paret) eller innbilt svangerskap (hvis hun var plaget av det). Men hun har ingen synlige symptomer på IS, men jeg lurer altså på om hun lukter annerledes for hannhundene? I kveld var de veldig interessert i buksen min som Tulla hadde ligget og kost på, og en skulle til og med ri på den! Ellers var de fleste interessert i å snuse på den, og alle var opptatt av hvor hun hadde tisset. Hun får ikke være med noen av hundene her nå, fordi de er veldig innpåslitne på henne, og det er bare en annen tispe her, og de går ikke 100% bra overens. Bare de to går bra, men ikke de to pluss en hann, da blir det mobbing av Tulla. Og hvorfor det? Kan det ha noe med løpetidssyklusen å gjøre?

Nå maser Tulla om å få inn på soverommet og legge seg, så da må jeg vel bare høre etter sjefen. Hun er nok ganske smart, for vi har en levering av tre hunder her i morgen tidlig, kvart på åtte. I dag har det vært deilig rolig med bare åtte hunder, men til helgen blir det plutselig 17 igjen, før hele 8 drar på søndag. Mye å gjøre, og mange store hunder for tiden, men det går på et vis. Heldigvis kommer det endel flere tisper nå, hvis ikke tror jeg jeg hadde blitt smårar!

Action på pensjonatet!

Den forfangne ponnien Bob holder på å gå tomt for høy, og etter mye om og men fant vi ut at jeg skulle kjøre ned til en gård og høre om jeg fikk låne litt. På vei ned, holdt jeg på å kjøre på en berner sennen hannhund, jeg stoppet, og prøvde å få tak i han. Neida, han ville slett ikke hilse på meg, og løp videre foran bilen. Krysset fingrene for at vi ikke skulle møte noen biler på veien, men selvsagt gjorde vi det. Bilen klarte heldigvis å få stoppet, hunden snudde og løp tilbake igjen.

Jeg kjørte videre, og fant etterhvert frem. Gården så rimelig folketom ut, i grunn ganske creepy. Jeg ringte på døren fire ganger, ingen åpnet. Jeg banket på stallen og kikket inn mens jeg ropte hallo, men ingen svarte. I andre etasjen av stallen så jeg to digre vindu som var satt inn. Et atelier kom til syne. Det gjorde ikke saken bedre, jeg var vettskremt. Av en eller annen grunn klarer jeg å skremme meg selv ganske godt, men hele følelsen var muggen. Kjørte tilbake til hundepensjonatet igjen for å finne penn og papir og legge igjen en lapp på gården. Da ser jeg berneren på vei bort fra en av de tomme luftegårdene (hundene hadde fôringstid), og jeg løp ut av bilen, kastet opp døren til huset, røsket med meg båndet til Tulla, og tredde halsbåndet hennes halvveis ned over hodet, før jeg løp ut. Åpnet porten, fant stedet jeg hadde sett hunden, og sa til Tulla: finn hunden! Og Tulla løp! Tok sporet med en gang, fulgte det nøye og raskt. Kom til et kryss, Tulla, den dumma, satte seg ned og bæsjet før sporet ble tatt opp igjen. Hun sjekket ut alle fire mulighetene før hun bestemt fulgte en vei. Tenkte jeg det ikke! Ned til den nærmeste gården her, der har de også hund. Og jammen! Jeg ser berneren på vei over plenen deres, tar bånd på Tulla, og går ned for å prøve å se noe mer. (Stakkars jagede hund..) Blir plutselig en smule flau over å komme der sånn, og finner ut at jeg skal snu. Går tilbake igjen, og Tulla får gå løs hjem igjen. Hun takler fint å bli avbrutt i sporet tydeligvis. Jeg kaster meg i bilen og Tulla er med. Når vi kjører nedover, ser jeg oppover engene etter berneren. Jeg ser ingen berner, men en elg som ligger der! Tulla hadde fulgt et hundespor 100 m forbi en elg som lå og spiste eller hva den nå gjorde, og jeg får adrenalin-kick av å tenke på at jeg uvitende har vært så nær en elg. Og tenker på den stakkars berneren som kanskje blir sparket av den, eller som kanskje tar seg et jafs av elgen selv.

Gården kommer til syne, og den er fremdeles like forlatt. Jeg ringer på, ingen åpner. Skriver lappen min og fester den inni dørsprekken. På den står mobilnummeret mitt, slik at hun kan ringe meg. Jeg kjører ut fra innkjørselen til gården, og da ringer mobilen min. Jeg får frysninger nedover ryggen; er det hun som ringer nå? Har hun stått inne og sett på meg, funnet nummeret mitt og ringt? Men, nedsig i historien; det er bare en telefonselger. Puh.. eller kanskje ikke..?

Jeg har fremdeles ikke fått noen telefon, ponnien fikk siste rest av høyet nå (mulig jeg klarer å skrape sammen noe fra gulvet), elgen var borte, berneren så jeg ikke mer, og jeg er her mutters alene. Eller, jeg har jo Tulla da, og hun gjør jo jobben sin.

Ellers har dagen gått nokså normalt, bortsett fra at jeg har hatt overnattingsbesøk av søsteren min. Hun har fått vært med og gått litt tur med hundene og vasket litt og kost med kaninen og blåst luft i nesen på ponnien. Ingen klagende naboer som irriterer seg over bjeffing heller, for i dag har elgen holdt seg borte fra luftegårdene, i motsetning til i forrigårs. Da gikk den forbi bare 5 meter unna! Ikke rart hundene holdt et svare leven da jeg kom tilbake fra tur! Jeg bare løper, livredd, og får skikkelig adrenalin-kick! Men nå holder jeg på å skaffe leiemorder til den dumme elgen (det er vel egentlig flere), så da håper jeg det ordner seg etterhvert. Mulig han kommer i morgen eller onsdag.

Så var det denne treningen da. Vi har på en måte ikke kommet spesielt langt. Tulla går jo stort sett bak meg, og stopper opp, venter på kommando. Jeg har nå en bra sitt på avstand (opp til 50 m, noe som er temmelig mye til Tulla å være) Jeg holder på å legge inn en dekk også, og en oppsitt. Begynner å gå rimelig bra det også. Jobber fremdeles med å stanse henne for en sitt, altså at hun skal sette seg i fart. Men avstandskommanderingen går egentlig greit. Men sliter som sagt med å få sendt henne fra meg, og gjerne foran meg. Mulig jeg må lokke henne til det, fx ved at søsteren minstår et stykke unna foran meg..

Ellers går dagene til Tulla med til å være ganske mye inne. Det er vel egentlig ingen hunder her som passer spesielt bra med henne, og hun skal slippe å bli kjent med nye hunder som mobber, er innpåsliten, aggressiv, alt for leken osv. Hun går jo fantastisk bra overens med valpen, men han kan jo ikke bli med på noe særlig turer, så det har ikke blitt mye tur de siste to-tre dagene. Men Tulla har fått en liten svømmetur, og spontant apporterte hun pinner fra vannet, som lå der fra før av. Vurderer å forsterke svømming, og evt vann-apport med innkalling. Kan gjerne tenke meg litt mer iver til å ville ut i vannet.

Hun er veldig kontrollerbar også, i dag når hun gikk sporet var hun meget dyktig! Holdt kontakt, og var "tilsnakkandes" selv om hun var løs. Og jeg er blitt veldig flink til å lese henne når hun har vilt i nesen, det er slett ikke vanskelig å se. I dag markerte hun der hunden hadde tisset, eller gått en tur i grøften, og hun stoppet opp og ventet på meg når jeg ble hengende litt etter, enten av seg selv, eller fordi jeg ba henne om det. Og innkallingen sitter som et skudd, det må vi nesten konkludere med. Til vanlig når jeg tar henne i bånd, pleier jeg å gi henne godbit (her er det virkelig ekstrem forebygging av det å "ikke ville komme inn til mor, for da blir vi tatt i bånd-tendenser"), men jeg skal ikke gjøre det når jeg tar henne i bånd når hun har vilt i nesen har jeg funnet ut. I tillegg bruker jeg aldri innkallingssignalet når hun skal i bånd, jeg sier rett og slett bare: skal vi ta på båndet? eller nå skal vi ta på båndet. Innkallingen min er hellig, og nåde de som klapper i hendene for å være "morsomme"!! (Klapp er altså innkallingssignalet mitt.)