Tassen Amigo, min aller første hund

Jeg gikk 4. til og med 6. klasse på amerikansk skole på Taiwan. Jeg var lidenskapelig opptatt av hester og dyr, og hadde rommet tapetsert med hesteplakater. Men hest var litt vanskelig å ha når man bodde i 7. etasje i en høyblokk, i en by med over 4 millioner mennesker. Somrene ble tilbrakt ved den norske skolen i en annen by, og der, som alle andre steder, var det løshunder. Vi ferierte sammen med en annen norsk familie, og en dag sommeren før jeg ble 10 år hadde den eldste sønnen i huset funnet en valp på gaten. Valpen hadde etterhvert begynt å følge etter ham, og plutselig var de på den norske skolen.

Andreas, gutten som hadde funnet valpen, tagg og ba foreldrene sine om å få beholde den lille hvite og svartflekkete valpen. Men til ingen nytte. Jeg vet ikke hva som gikk av foreldrene mine den dagen, men da jeg spurte, fikk jeg lov å beholde han.

Han ble grundig badet i en liten trillebår, og han fikk restemat etter at vi hadde spist. Jeg kjøpte et bitte lite lærhalsbånd til han, og kalte han Tassen. Egentlig het han Tassen Amigo, for Amigo betyr "venn". Halsbåndet har jeg den dag i dag.

Moren min, jeg og Tassen.

Tassen beit litt i klær og hender, og når jeg tenker tilbake, antar jeg han var ca 6-9 uker gammel. Jeg tilbrakte hver time jeg hadde med den hunden. Jeg tok han med inn på do og lot han sove ved siden av meg på gulvet på madrassen min om natten. Men etterhvert måtte han sove utenfor skolen, fordi det var en dame der som var allergisk mot hunder. Likevel; hver morgen var han der, alltid like glad for å se meg. Det var slanger i hagen hadde vi sett, men Tassen klarte seg bra. Selv om kakkerlakker og rotter kom og spiste restene av maten hans, virket han tilpass med å sove ute. Han hadde jo ikke gjort noe annet i hele sitt korte liv..!

En dag begynte Tassen å kaste opp. Det er ikke godt å si hvorfor, og jeg hadde ikke penger til dyrlege. Foreldrene mine mente det "bare var en løshund", og at den ikke var verdt pengene til dyrlege. Jeg ble redd, for faren min mente han var dødssyk. Oppkast er jo ikke så uvanlig blant valper, og mest sannsynlig ville det kanskje gått over, men det var ikke sånn det skulle ende for Tassen.

En morgen jeg stod opp og gikk ut for å hilse på den lille valpen min, kom han ikke løpende bort til meg. Jeg ropte på Tassen, etterhvert ganske fortvilet. Hadde han stukket av i løpet av natten? Hadde det skjedd han noe? Hadde noen skumle folk vært og tatt han? Da kom faren min og fortalte meg at Tassen var på andre siden av huset. Jeg løp dit, men kunne ikke se noe Tassen. Det var da jeg skjønte at Tassen var død, og at han lå begravet bak huset..

Da Tassen døde, skulle foreldrene mine trøste meg. De tok meg med til en hestepark, og jeg fikk ri på hest. En nydelig rød sak, som egentlig ikke så ut til å trives noe særlig.. Det tok tankene litt bort fra Tassen, men ikke så mye. Da jeg gikk rundt i parken og så på alle hestene som stod der og ikke ble brukt, ble jeg veldig lei meg inni meg. En hvit hest stod ute i en innhegning. Den var blank og flott i pelsen og virket energisk og frisk. Da jeg gikk forbi en stall, kikket jeg inn mellom noen sprekker i noen planker. Der stod det en sort hest, blass i pelsen, og full av møkk. Den var så mager at jeg kunne se ribbeina på den, og den hadde ikke mat eller vann tilgjengelig. Hvordan kunne folk forskjellsbehandle dyr på denne måten? Var ikke den svarte og den hvite hesten like mye verdt? Allerede da, som 10 åring, ble mine etiske grenser for behandling av dyr satt.

Jeg vinker til fotografen, med søsteren min foran.

Jeg hadde han knapt en uke, men likevel husker jeg han godt. Min første hund; opprinnelig en løshund, en bastard; blanding mellom hummer og kanari, ikke sosialisert før han kom til oss, men likevel så utrolig trofast og tillitsfull. Sånne hunder avler hunder, hvis de hadde fått velge selv..