4 år og nesten en uke

Det må være et tegn på tidens tann at dagen gikk meg hus forbi! Kanskje skal man være glad for at sånt skjer, selv om jeg nødigst vil skylde på tiden da.. :/

Alt-mulig-i-ett-blogge-innlegg

I går var jeg først på jobb på hundepensjonatet, deretter rett på jobb på butikken. Kjedelige butikk-jobben min, men noe morro må man ha, og siden jeg var i tullehumør gikk det utover stakkars kunder. Det kom inn et litt fjollete par, de har vært innom før og de tuller og tøyser og flørter hele tiden. De er vel nærmere femti år, men det virker som om de nettopp har blitt kjærester. Uansett, de skulle ha røyk til helgen. Mannen kjøpte to pakker, men det protesterte damen på; hun ville nemlig ikke bli spandert på. Så da hun skulle kjøpe røyk selv, spurte jeg om legitimasjon. Og hun klikket i vinkel! Haha, det var så utrooolig snilt av meg å spørre, og hun holdt på å le seg ihjel der hun stod med legitimasjonen, men jeg fikk ikke se på fødselsdatoen, kun på bildet. Og neste gang måtte jeg ikke se så tullete ut når jeg spurte, da måtte jeg klare å holde maska bedre! Hun lo hele veien ut av butikken; "hørte du det? Hun trodde jeg var under 18 år!" sa hun til mannen. Morsomt. Morsomt å spørre folk på åtti år om legitimasjon også, spesielt mannfolk. Da går de gjerne i barndommen (eller ungdommen) igjen.. ;o) Og så blir alle veldig røde i ansiktet og smiler mye, det er gøy.

I dag våknet vi seint. Deilig å ligge og dra seg. Sola skinte, og da jeg kom ned i stua og kikket på temperaturmåleren for ute, trodde jeg ikke mine egne øyne: 17.2 grader!! Og den steg til 19.1 nokså raskt, så her er kanskje våren på fremmarsj?

Godværet måtte jo utnyttes, så jeg dro med meg Tulla og kamera ut på jordene, igjen.. Solen forsvant bak en sky, og bestemte seg selvsagt for ikke å dukke frem igjen før vi nesten var ferdig. Teit. Og typisk. Men jeg fikk da tatt noen bilder. Det begynner å bli litt kjedelig, for det er jo alltid det samme jeg får bilde av. Dessuten har nå knipsingen min blitt en slags innkalling for Tulla, for hun er blitt så vant til at jeg skal ta bilder av henne når hun kommer løpende imot at hun bråsnur og kommer tilbake hvis hun er på vei bort et sted. God hørsel tydeligvis..! Får se om bildene ikke er på plass i album på hjemmesiden i løpet av i morgen eller tirsdag.

Ellers har vi trent litt apport innendørs. Begynner å bli bra, men hun er fremdeles kresen på hva apporten skal være. Gjett om det er tatt i betraktning til en eventuell neste hund..! Oioioi, som jeg skal trene på å leke/bære på rare ting. Greit nok at ikke alle hunder elsker metallapporten, men treapporten burde jo være en smal sak! Sukk, savner Casper i sånne tilfeller; han apporterte absolutt alt! Han var med og dekket på bordet, husker spesielt de gangene vi skulle ha grøt: bordskånere, melk i kartong (med skrukork), kanelglasset (!).. Og han fikk en sammenknyttet pose med søppel og gikk ut i gangen til Bjarte med den som tok den med til søppeldunken. Casper hentet røykpakken når vi skulle ut på tur, og han hentet skålen sin på kommando. Spesielt røykpakken var han glad i; vi hadde litt problemer med at han ikke likte vann, men når jeg kastet ut en (tom) røykpakke i en bekk eller tjern, så måtte han liksom uti og hente den likevel, selv om vann var litt ekkelt. Etterhvert vasset han frivillig, flinke gutten min! En metallapport hadde ikke vært noe problem for han, han apporterte hva enn det skulle være!

Mens dumme lille Tulla er redd apporten skal falle ned på føttene hennes (kan hun ikke bare holde den godt nok?) eller at metallapporten er kald og ekkel å holde i. Hun bryr seg ikke om at hun er flink akkurat da, for det er så ekkelt kan skjønne! Så lenge ting er mykt, som en dummy eller en pipeleke eller et tau, da er det greit, men det bør ikke være for tungt heller. Casper bar hjem en kg ost fra butikken, han, uten å klage, og han var bare stolt over å få være med og bære. En gang testet jeg om han bar ting med hardt bitt, så jeg ga han en kinder bueno sjokolade, sånne som er av veldig porøs kjeks med litt fyll i og med sjokolade utenpå. Den bar han hjem fra butikken, ca 400 m. Kom hjem og pakket opp for å se om den var ødelagt, men den var like hel; det eneste som kunne tyde på at en hund hadde bært den, var to små groper hvor hjørnetennene hans hadde holdt. Kjeksen var ikke ødelagt, man kunne ikke se den en gang gjennom gropene..

Han kunne dirigeres også og han kunne navn på ting han skulle hente; jeg kunne si til han at han skulle gå på kontoret og hente skilpadden (en leke), og da gjorde han nettopp det. Det var ikke noe tvil, han gikk rett til kontoret og kom tilbake med akkurat den leken. Etterpå kunne jeg be han hente tøflene mine i gangen, og da løp han og gjorde det. Jeg har aldri sett en bedre apportør enn han; stødig og behersket, han lekte aldri med apporten på veien og han tilpasset bittet etter hva han bar. Jeg savner det, jeg savner det virkelig når jeg skal trene apport med Tulla. Apporterende fuglehund som hun liksom skal være - blås i det altså! Gi meg heller blandingshunden uten apportør-tittel, men som virkelig kan det, og elsker det! For all del; selv om Tulla er lystapportør, er det grenser for hva hun vil bære.. og det var det ikke hos Casper..

Funksjonsanalyse av Tulla

Neida, vi har ikke vært på funksjonsanalyse. Men jeg har i det siste tenkt litt på Tulla, og hvilke funksjoner hun har potensiale til, ganske enkelt. Med funksjoner så tenker jeg da på hva jeg kan gjøre med henne, hvilke aktiviteter vi kan drive med og som hun passer til.

Litt rart å tenke på, men Casper var jo halvt irsk setter, og det er vel det sikreste vi visste om han. Vi tror vel at den andre halvparten var border collie og labrador, men det vet vi jo egentlig ikke. Casper var sånn at han trengte noe mosjon (selvsagt, det gjør jo alle hunder), og så likte han å få litt hjernetrim og nesestimulering. Når jeg slapp han løs, løp han tullball, snurret rundt og løp bare for løpingen sin del. Det var morsomt å løpe løs! Når vi trente diverse triks og øvelser, virket det som om han var veldig "resultatorientert". Han skulle frem til målet; finne ut hva jeg ville ha han til å gjøre.

Tulla derimot, hun er et kapittel for seg! Når jeg slipper henne kan hun fint løpe litt, men så blir det kjedelig. Det hjelper å ha noen å løpe sammen med, men det er sjelden vi finner noen hvor kjemien stemmer 100% og det er morsomt å leke veldig lenge. Men greit nok. Alene så vimser hun hit og dit, snuser litt her og der og følger litt spor av og til. Noen ganger slår hjernen over i jaktmodus, men det er ikke så ofte. Når vi trener, føler jeg sjelden vi kommer frem til noe resultat. Muligens er det fordi jeg er særdeles pirkete og aldri sier meg fornøyd med noe som helst. Det er ikke det at hun ikke kan noe, for all del hun kan en god masse ting! Men det virker ikke som om det er så nøye for henne; hun syns det er storveies å bare trene, hun..!

Jeg savner noe hos Tulla, og det vil jeg kalle "fremdrift". Det har ikke noe med steglengde og måten å gå på, men heller mer viljen som driver henne fremover. Etter å ha tenkt litt, så har jeg vel kommet frem til at hun må ha en god grunn for å virkelig drives fremover. Det å løpe er ikke morsomt i seg selv. Når vi går tur og hun er løs, løper hun litt til å begynne med, men etter to-tre minutter eller så, begynner hun å se seg om etter meg for å få meg med på hjernetrimmen hennes. Nå for tiden har hun fått det for seg at hun skal stoppe og la meg gå i forveien (det begynte i sommer), og når jeg har gått en 50 m og snur meg for å se hvor det blir av henne, så står hun bare der og venter og håper inderlig at jeg skal kommandere henne til noe (sitt, ligg, innkalling). Med andre ord; når det ikke skjer noe mer "gøy" enn at hun "bare" får løpe løs, så finner hun på sine egne stunt for å få litt hodebry. Uskyldig nok det, og det er vel den fineste måten hun kunne gjort det på (hun kunne jo stukket av og undersøkt diverse). Men jeg savner denne "fremdriften"; at hun liker å løpe.

Det passer jo ikke så bra å mangel fremdrift når jeg har lyst på en sparketur (med minst mulig effort fra min side, hehe), eller når jeg skal lære henne å dra i sele når vi bare går tur i skogen. Hun liker seg veldig godt ved min side, rett og slett. Og det er i og for seg egentlig fint. Til sin tid. Og det er jo her noe av problemet kommer inn; hun vet jo ikke når jeg skulle ønske hun var pigg og hadde fremdrift, og når aller helst vil ha henne i nærheten og setter pris på rolig kontrollert gange ved siden av eller bak meg, uansett om vi er i boligstrøk eller skogen. Det er ikke lett å være hund! Og jeg må vel bare godta, har jeg funnet ut, at hun er sånn som hun er.

Et eksempel fra i går; jeg hadde fri nesten hele dagen, så først dro vi opp i skogen og gikk en god tur der. Hun var løs, og merkelig nok løp hun faktisk mye! Hun løp også lengre enn jeg er vant til, uten å være på "jakt", men akkurat da virket det som om hun løp bare fordi det var gøy. Kom hjem og en time eller så etterpå ville jeg ut på sparktur, siden føret var så bra tenkte jeg å utnytte det. Hun er ikke akkurat den som stormer til døra bare jeg henter ytterjakken (og det synes jeg også er litt kjipt til tider), selv om det også er veldig behagelig å slippe de skyhøye forventningene til "o store TUR". Men det var ikke så gøy å bli med ut på sparktur; hun ville ikke dra i det hele tatt (greit nok, det er jeg jo vant til), og det endte med at hun løp ved siden av sparken. Merkelig; for jeg tror de fleste hunder ville blitt sjeleglade for å få tur NR 2 (!) på en dag..? (Nei, hun er ferdig med innbilten, så det er ikke svaret.)

Så da er vi tilbake til funksjonsanalysen: hun fungerer relativt dårlig til fysisk aktivitet "uten mål og mening"; som fx å trekke, i alle fall hvis vi går alene. Når vi går sammen med noen drar hun stort sett veldig bra. Hun liker ikke å løpe for løpingens del; det må hun ha en grunn til å drive med over lengre tid. Derimot syns hun hodebry er noe av det som gir livet mening. Hun er ivrig og glad og vill og alt er veldig bra, så lenge det involverer bruk av hodet. Og det er jo derfor agility går så bra; fordi det ikke er bare løping, det handler om å tenke litt også. Og lydighetstrening eller triks eller spesialsøk eller bare godbitsøk eller wannabe-freestyle; slikt er alltid, alltid morsomt! Og det er hun klar for absolutt hele døgnet!

Egentlig er det da litt synd på Tulla, som ikke har havnet hos noen som ikke er mer interessert i LP enn det jeg er.. Jeg synes nemlig ikke det kunne vært mye verre..! (No offense!) Lurer på om jeg må skjerpe meg på det punktet, og faktisk begynne å trene litt målrettet på det..? For Tullas del hadde hun levd i himmelen om hun hadde kommet til noen som trente spesialsøk med henne hver dag; hun er utrolig utholdende i hodet og nesen og blir aldri lei av pirk. For henne er selve prosessen med å lære morsomt (ja, jeg vet det høres dumt ut).

Jeg var spent på hvordan det ville bli å få en springer i hus, og tenkte ikke så mye over at det var sammenlignbart med Casper, som var halvt irsk setter. (Og det var det kanskje heller ikke..?) Uansett; litt av det jeg synes er det fine med å ha hund er jo nettopp det at de er så sjeleglad for denne "tur nr 2", at de ivrig kaster seg ut i snøen og løper og leker seg, at de alltid villig stiller opp når du vil ut og gå eller løpe. Og derfor syns jeg det er litt synd at Tulla ikke er mer sånn. Og derfor savner jeg oftere og oftere denne "irske setteren min"; som løper og leker, trekker meg på spark med glede (både en og to og fem ganger om dagen om det så måtte være). Så får heller Tulla jobbe med hodebryet sitt, være veloppdragen og kontrollert, og så trener vi to på det i stedet for å "plage" henne med ukontrollert løs-løping, herjing i snøen uten mål og mening.. (..men du skal ikke se bort ifra at hun blir litt revet med av en sånn rød-topp..;o) )

Kremtuben min blir tom i kveld

I kveld kommer jeg nok til å bruke aller siste rest av håndkremen min. Den har stått ubrukt lenge, helt til jeg tok den i bruk igjen for noen uker tilbake. Jeg smører egentlig hendene mine h
ver kveld når jeg har lagt meg. Det gjorde jeg i går, og det gjorde jeg for to år siden også. Og for ca halvannet år siden. Da brukte jeg den kremen jeg holder på å bli ferdig med nå, den som har stått ubrukt så lenge. Faktisk ca halvannet år har den stått der, på nattbordet mitt, sjelden brukt.

Den har, som de fleste andre håndkremer, parfyme. Men da jeg sluttet å bruke den, var det ikke på grunn av parfymen. Det var på grunn av hva parfymen minnet meg om, og den lukten som pleide å være der sammen med parfymen. Det høres kanskje rart ut, men du forstår det sikkert snart. For halvannet år siden lå Casper i sengen vår. Gode Casper, som alltid lå tett inntil meg. Og prompet. Han prompet hver kveld. Og jeg smurte hendene mine hver kveld. Luktene blandet seg sammen.

Den kvelden Casper ikke sov i sengen vår mer, smurte jeg hendene mine som vanlig. Parfymen fra kremen luktet, men det var en lukt som manglet. Det var prompen til Casper. Og hver gang etter den kvelden, har jeg savnet prompen til Casper. Ok, det høres kanskje rarere ut nå som jeg har forklart det.. men sånn var det. Og sånn er det.

Det er litt drøyt å si at det jeg savner mest, er prompen. Men det har uansett blitt sånn, at hver kveld når jeg skal smøre hendene mine med håndkremen, den jeg brukte for halvannet år siden da Casper sov og prompet i sengen, så kjenner jeg på en måte prompe-lukten. På en annen måte ikke. Det vil si; jeg husker at den "skal" være der, og ikke lenger er her, samtidig som jeg ikke kjenner den, for den er jo ikke lenger her. Og det er sårt.

Det er i alle fall ikke noe god sovemedisin, det å skulle prøve å sovne, når man hver forbanna kveld ligger og savner prompe-lukt. Så derfor sluttet jeg å bruke kremen. Jeg brukte den nesten aldri på halvannet år. Da stod den bare der og minnet meg om hva jeg ville tenke på hvis jeg brukte den. Men nå har jeg altså begynt å bruke den igjen.

Ikke spør meg hvorfor, det var bare et innfall jeg fikk. Det har jo gått såpass lang tid nå, så jeg burde jo ha kommet over hva det vil si å miste en hund. Eller.. miste og miste.. avlive i alle fall.. Uansett om det var planlagt, så gjør det like jævla vondt. Og den dumme kremen har nå stått på nattbordet mitt i halvannet år, og minnet meg på det.

Kanskje var det sovetablettene jeg fikk utskrevet på blå resept som gjorde at jeg tenkte jeg kunne prøve å bruke den opp? Jeg tror det. Garantien for at jeg likevel vil få sove, selv om jeg brukte kremen, var nok nødvendig for at jeg skulle tørre å bruke den igjen. Jeg får jo sove, ikke det at jeg har så mye valg med de tablettene, men det betyr ikke at den tiden jeg kjenner lukten av kremen, er så mye bedre enn hva den var før.

Tidligere, da jeg var liten, pleide jeg å løse kryssord når noe var kjipt. Da konsentrerte jeg meg om kryssordet, i stedet for alle tankene jeg måtte ha, om alt som var vondt og sårt. Barn kan oppleve sterk sorg over å miste et kjæledyr, selv om det "bare" er et marsvin. Så da Casper ikke lenger skulle sove i sengen, fant jeg ut at jeg skulle gjøre noe lignende. Det hadde jo fungert så bra da jeg var 10 år, så hvorfor ikke når jeg var over 20? Mitt første sudoku-blad ble kjøpt. Og alle aviser med sudoku ble tatt vare på, og løst. Det hjalp litt.

Jeg måtte i det minste konsentrere meg om noe annet enn tankene mine, skyldfølelsen, sorgen, savnet, og jeg ble ikke så oppmerksom med luktesansen mer. Jeg løser fremdeles sudoku. Jeg løser sudoku helt til jeg sovner. Så vokner jeg litt, og så løser jeg enda mer sudoku. Helt til øynene glir igjen av seg selv for de ikke orker mer, og sudokuen og blyanten faller på gulvet en gang i løpet av natta. Lyset blir ofte stående på.

Men det hjelper ikke på skyldfølelsen likevel. Eller sorgen og savnet for den saks skyld. Men jeg får i det minste sovne. Sånn etter et par-tre timer i alle fall. Og sånn er det uansett om jeg har stått tidlig opp, eller skal stå tidlig opp, eller uansett hva jeg har gjort, eller ikke gjort i løpet av dagen. Om jeg så har stått opp klokken halv fem (jo, jeg har prøvd), vært aktiv siden da og frem til klokken elleve om kvelden, men hundekurs og flere timers bilkjøring, og i tillegg har tatt et par glass vin i sosial anledning (noe som pleier å hjelpe på å få sovne hos "normale" folk), så må jeg løse sudoku til øynene faller igjen av utmattelse. Bare på grunn av Casper. De dagene ligger jeg ikke like lenge før jeg får sovne, som til vanlig. De gangene ligger jeg kanskje "bare" halvannen time, i stedet for tre.

Jeg fikk et spørsmål på mail en dag; kommer man noen gang over hunder man mister? Jeg vet ikke, for det har ikke skjedd her enda i alle fall.. Det sies at hunder gir en helsegevinst, at man får lavere blodtrykk, og det er bra for hjertet. Men den helsegevinsten hjertet får mens man enda har hund, tror jeg tæres bort, all den tiden hunden er borte.. Det kan umulig være særlig helsebringende å ikke få sove på halvannet år, og det er sikkert ikke spesielt gunstig å bære så mye skyld og sorg, så lenge.

Jeg savner så utrolig mye med Casper. Sånne små-ting. Måten han var glad på. Koselyden han lagde på kommando etterhvert. At han hentet alt vi ba han om. At han var så lynende intelligent (og nå har jeg endt opp med en stokk dum hund). At han skjønte hva vi sa, og at vi kunne snakke i hele setninger til han. At han var en sånn kosehund, som gjerne lå tett inntil meg i sengen (hun jeg har nå vil helst ligge litt kjølig, og ikke nærmere meg enn langt nedi fotenden). Den supre innkallingen. Gleden. Når han var glad, altså.. Og ikke minst; prompen hans. Jeg savner den også, jeg. Alt det vonde, det har jeg glemt for lenge siden. Jeg må minne meg på det hver gang jeg tenker på han. Det var en grunn. En grunn til at vi valgte å avlive han. Og selv om jeg ville gjort ting annerledes nå, så ville det ikke ha hjulpet. Jeg må i alle fall innbille meg det, selv om jeg helst tror det ville hjulpet, jeg har mer kunnskap nå, og jeg ville klart noe bedre. Ikke alt. Men noe. Dessverre ville jeg nok ikke klart flere av de vesentlige tingene, og han hadde ikke kunnet bodd her med meg og Tulla, og løpet var nok skakk-kjørt i utgangspunktet. Men likevel, det er denne skyldfølelsen som aldri forsvinner. Den tanken som holder meg oppe; jeg kunne ha gjort mer. Men jeg gjorde det ikke. Og det er jo strengt tatt det jeg må leve med. Det jeg ikke gjorde. Men uansett hva jeg kaller det, så hjelper det ikke, og følelsen forsvinner ikke, og tankene forsvinner ikke, og det er ingenting som forsvinner, virker det som. Bortsett fra Casper da, han er jo forsvunnet. Og i kveld kommer antageligvis også aller siste rest av håndkremen min til å forsvinne.

Men det hjelper ikke. Jeg vet ikke hva som hjelper. Jeg bare venter. Og venter. Og venter. På at tiden liksom skal gå videre, at det ikke skal gjøre så vondt å tenke på det. At ting skal forandre seg. At jeg, i det minste èn kveld, skal få oppleve å sovne. Uten å ha tenkt på Casper. Uten å ha løst sudoku. Uten å ha tatt sovetabletter. For jeg er jo egentlig uten. Casper. Og alt annet blir dårlige substitutt for han. Måter å prøve å fortrenge noe sånt på. Og det går jo ikke. Det sier seg selv at sudoku aldri vil kunne erstatte Casper. Men det erstatter i det minste noen tanker. I alle fall så lenge sudokuen er såpass vanskelig at jeg ikke klarer å tenke på noe annet enn nettopp sudokuen. Men sånn er det heller ikke alltid. Ting er liksom ikke alltid sånn man vil ha de. Faktisk er det sjelden at de er sånn.

Men i kveld kommer jeg altså antageligvis til å bruke opp aller siste rest av kremen. Jeg fikk den forøvrig at faren min, etter en tur han hadde til utlandet. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver om det, for jeg tror ikke på noen åpenbaring med en gang kremen ikke lenger står der, når jeg har brukt den opp. Jeg tror i grunn ikke at noe som helst forandres. Jeg tror bare at kremen er borte. Og at jeg i det minste ikke kan bli minnet på Casper hver gang jeg smører meg med den. Men sånn er det i alle fall; livet går fremover, kremtuben blir tom, men savnet forsvinner nok aldri.. det blir bare kanskje ør-lite mindre for hver kveld..


(Bildet er det siste bildet som ble tatt av Casper, 07.12.05. Han ble avlivet dagen etter pga angst.)