Alt-mulig-i-ett-blogge-innlegg

I går var jeg først på jobb på hundepensjonatet, deretter rett på jobb på butikken. Kjedelige butikk-jobben min, men noe morro må man ha, og siden jeg var i tullehumør gikk det utover stakkars kunder. Det kom inn et litt fjollete par, de har vært innom før og de tuller og tøyser og flørter hele tiden. De er vel nærmere femti år, men det virker som om de nettopp har blitt kjærester. Uansett, de skulle ha røyk til helgen. Mannen kjøpte to pakker, men det protesterte damen på; hun ville nemlig ikke bli spandert på. Så da hun skulle kjøpe røyk selv, spurte jeg om legitimasjon. Og hun klikket i vinkel! Haha, det var så utrooolig snilt av meg å spørre, og hun holdt på å le seg ihjel der hun stod med legitimasjonen, men jeg fikk ikke se på fødselsdatoen, kun på bildet. Og neste gang måtte jeg ikke se så tullete ut når jeg spurte, da måtte jeg klare å holde maska bedre! Hun lo hele veien ut av butikken; "hørte du det? Hun trodde jeg var under 18 år!" sa hun til mannen. Morsomt. Morsomt å spørre folk på åtti år om legitimasjon også, spesielt mannfolk. Da går de gjerne i barndommen (eller ungdommen) igjen.. ;o) Og så blir alle veldig røde i ansiktet og smiler mye, det er gøy.

I dag våknet vi seint. Deilig å ligge og dra seg. Sola skinte, og da jeg kom ned i stua og kikket på temperaturmåleren for ute, trodde jeg ikke mine egne øyne: 17.2 grader!! Og den steg til 19.1 nokså raskt, så her er kanskje våren på fremmarsj?

Godværet måtte jo utnyttes, så jeg dro med meg Tulla og kamera ut på jordene, igjen.. Solen forsvant bak en sky, og bestemte seg selvsagt for ikke å dukke frem igjen før vi nesten var ferdig. Teit. Og typisk. Men jeg fikk da tatt noen bilder. Det begynner å bli litt kjedelig, for det er jo alltid det samme jeg får bilde av. Dessuten har nå knipsingen min blitt en slags innkalling for Tulla, for hun er blitt så vant til at jeg skal ta bilder av henne når hun kommer løpende imot at hun bråsnur og kommer tilbake hvis hun er på vei bort et sted. God hørsel tydeligvis..! Får se om bildene ikke er på plass i album på hjemmesiden i løpet av i morgen eller tirsdag.

Ellers har vi trent litt apport innendørs. Begynner å bli bra, men hun er fremdeles kresen på hva apporten skal være. Gjett om det er tatt i betraktning til en eventuell neste hund..! Oioioi, som jeg skal trene på å leke/bære på rare ting. Greit nok at ikke alle hunder elsker metallapporten, men treapporten burde jo være en smal sak! Sukk, savner Casper i sånne tilfeller; han apporterte absolutt alt! Han var med og dekket på bordet, husker spesielt de gangene vi skulle ha grøt: bordskånere, melk i kartong (med skrukork), kanelglasset (!).. Og han fikk en sammenknyttet pose med søppel og gikk ut i gangen til Bjarte med den som tok den med til søppeldunken. Casper hentet røykpakken når vi skulle ut på tur, og han hentet skålen sin på kommando. Spesielt røykpakken var han glad i; vi hadde litt problemer med at han ikke likte vann, men når jeg kastet ut en (tom) røykpakke i en bekk eller tjern, så måtte han liksom uti og hente den likevel, selv om vann var litt ekkelt. Etterhvert vasset han frivillig, flinke gutten min! En metallapport hadde ikke vært noe problem for han, han apporterte hva enn det skulle være!

Mens dumme lille Tulla er redd apporten skal falle ned på føttene hennes (kan hun ikke bare holde den godt nok?) eller at metallapporten er kald og ekkel å holde i. Hun bryr seg ikke om at hun er flink akkurat da, for det er så ekkelt kan skjønne! Så lenge ting er mykt, som en dummy eller en pipeleke eller et tau, da er det greit, men det bør ikke være for tungt heller. Casper bar hjem en kg ost fra butikken, han, uten å klage, og han var bare stolt over å få være med og bære. En gang testet jeg om han bar ting med hardt bitt, så jeg ga han en kinder bueno sjokolade, sånne som er av veldig porøs kjeks med litt fyll i og med sjokolade utenpå. Den bar han hjem fra butikken, ca 400 m. Kom hjem og pakket opp for å se om den var ødelagt, men den var like hel; det eneste som kunne tyde på at en hund hadde bært den, var to små groper hvor hjørnetennene hans hadde holdt. Kjeksen var ikke ødelagt, man kunne ikke se den en gang gjennom gropene..

Han kunne dirigeres også og han kunne navn på ting han skulle hente; jeg kunne si til han at han skulle gå på kontoret og hente skilpadden (en leke), og da gjorde han nettopp det. Det var ikke noe tvil, han gikk rett til kontoret og kom tilbake med akkurat den leken. Etterpå kunne jeg be han hente tøflene mine i gangen, og da løp han og gjorde det. Jeg har aldri sett en bedre apportør enn han; stødig og behersket, han lekte aldri med apporten på veien og han tilpasset bittet etter hva han bar. Jeg savner det, jeg savner det virkelig når jeg skal trene apport med Tulla. Apporterende fuglehund som hun liksom skal være - blås i det altså! Gi meg heller blandingshunden uten apportør-tittel, men som virkelig kan det, og elsker det! For all del; selv om Tulla er lystapportør, er det grenser for hva hun vil bære.. og det var det ikke hos Casper..