Kråkebollen min

For hun er en kråkebolle jo tenk!

Noen som ser forskjell kanskje?!

Vi var og badet i dag mens Tulla var på blodsporkonkurranse med Bjarte, og flinkeste Aynï er i grunnen bare en drøm å ha med å gjøre! Hun gå løs, tusler et par meter foran eller bak meg, men stort sett går hun bare og tigger godis. Må be henne om å gå for ikke å tråkke på henne og for å få en liten pause i all godbitspisingen. :D Ellers løper hun når hun skal løpe, kommer når hun skal komme, og kommer på det minste lille smatt, klapp, rop eller tilsnakk.

Her er noen badebilder:

En oter i vannet?

Neida, bare en våt kirkerotte! ;o)

Apporterer pinner som bare det!

Silky terrier-pels på gang??

Må vel bare innse det; det er for det meste pels på henne også, gitt..

Rulle seg er DIGG!

Liten kropp med full fres!

Mageplask!!

Bildesammendrag

Et lite knippe bilder fra de siste ukene:

Utstilling på Oppdal

Bjarte og Tulla går spor

Her finner hun sårleie

NSK avd. Trøndelags utstilling:

Tulla leker med en nabogutt

Man kan ikke alltid være like søt - eller hva?!

Jeg har jobbet to dager på pensjonatet, der var borzoivenninnen til Tulla - skal si det var gjensynsglede! :D De har virkelig funnet tonen, selv om det er tre år siden første gang de møttes. Og det rare er at Seata fremdeles har de "uvanene" hun lærte av Tulla den første gangen, hihi. ;o) Skulle ønske jeg hadde husket å ta med kameraet; det er så fint å se de bade sammen, lete etter godis i gresset sammen, og å løpe sammen. Det er liksom "sommer" for meg, og det er noe av det beste med å jobbe på pensjonatet; å se det fine samspillet hundene har, å se at de trives. Mira skjønneste irsk setter var også på pensjonatet, så jeg sukker og skulle ønske jeg skulle vært der, men det blir senere i sommer.

Bikkjene mine har fått badet begge dagene, og hver gang når jeg har bestemt at nok er nok, har de stått uti vannet der og sett snålt på meg "var det virkelig alt??". Men så har jeg bare gått, og etter en stund har de funnet ut at vannet er kulest når jeg er der, så da kommer de løpende etter, raringene.

Nå gleder vi oss på fri, og håper at det blir knasende fint vær! Hundevennlig vær, that is! ;o)

En dag i sola med "dumma"

I dag har jeg vært på pensjonatet og gått tur med hundene der. Deilig arbeidstid - fra 11 til 17! Da har man tid til å drikke kaffe mocca før man drar på jobb, og slappe litt av, ikke pese avgårde liksom. :o)

Sola steikte, så skuldrene mine ser en tanke røde ut - men jeg satser på at de blir brun etterhvert! Tulla og Aynï delte luftegård med en kastrert lapphund mens jeg gikk tur med de andre hundene. Tulla er jo nylig ferdig med løpetiden, Aynï henger en uke etter og blir ferdog på søndag. Aynï fikk gå tur med en chihuahua og greier; tror nok hun følte seg stor da, haha! Lille kreket kråkebollen min så plutselig så grov og tung ut - helt til hun badet, da var hun plutselig spinkel og liten igjen.

Tulla skulle være med på tur med lapphunden, og jeg er slem og bryter båndtvangen når det gjelder henne på akkurat det stedet. Tulla er så vanvittig grei å ha løs der, hun dilter i hælene mine og er lydig og grei, og ikke tale om hun finner på noe sprell som kan ligne på ulydighet! Kommer det folk med eller uten hunder, så kan hun også gå løs med litt lokking av tørrfôr. Det verste hun gjør er å løpe litt bajas foran meg de første minuttene av turen, deretter tusler hun ved foten eller rett bak meg. Innbyr av og til til trening, og finner på små ting for å få meg til å gi henne en kommando (som å løpe kjemperaskt fremover i håp om innkalling, eller å bli stående og vente på en sitt eller liggkommando). ;o) (Sånn er det ikke hjemme, merkelig nok!)

Vi gikk over en eng og ut på en traktorvei på vei ned mot vannet hvor jeg tenkte hun skulle få bade, men midt på veien stoppet hun opp bak meg og så dumt på meg. Da hadde hun fått nok av lapphunden - ikke tale om hun skulle være med ett skritt lenger! Jeg dro lapphunden med meg, stakkars - han skjønte ikke hvor det ble av Tulla - skulle ikke hun være med? Hun ble stående til jeg ikke så henne mer, ikke vet jeg hvor hun tok veien, men det ante meg at hun enten gikk hjem igjen eller så fulgte hun etter på god avstand. Vil hun ikke, så vil hun ikke, sånn er det bare. Og jeg kan kommandere meg blå akkurat da; hvis hun ikke tror jeg har kontroll på de teite hannhundene jeg går med, så kan hele turen bare være! Hun gidder ikke å gå og være sur og si fra hele tiden hvis hunden er plagsom, eller kanskje er hun rett og slett bare lei av akkurat den hunden? Være med vil hun i alle fall ikke i dag, og hun vet hun klarer seg fint på egenhånd. Jeg var slett ikke bekymret for henne, for hun er godt kjent oppi der. Derfor gikk jeg en liten tur med lapphunden før vi vendte nesen hjem igjen. Da vi kom tilbake til pensjonatet, lå Tulla i skyggen av bilen og slappet av. Dumma! ;o) Så da måtte det jo bli tur på henne etterpå, luringen - hun gjorde det sikkert bare for å få lov å gå tur med meg alene, og ha meg helt for seg selv!

Jeg må rett og slett bare le av henne! :D Hun gjør det jo ikke for å være ulydig, eller fordi hun ikke skjønner hva jeg sier til henne; hun har egne meninger nemlig! Og for min del er det helt greit, det er mye bedre hun løser saken på den måten enn på mange andre måter hun kunne valgt. Jeg synes jeg ser henne for meg; lett trav hjem igjen, tusler forbi alle hun møter på sin vei, før hun slenger seg ned i skyggen, legger hodet på bakken og venter tålmodig på mamman sin..

"Enebarnet", bortskjemte lille gullungen min - klart hun måtte få tur! Så vi gikk ned mot det andre vannet, som er nærmest, og jeg kastet pinne til henne så hun fikk kjølt seg ned. Hun svømte i en halvtime, deretter tuslet vi tilbake igjen; denne gangen med hunden fint på plass ved foten, strålende fornøyd med seg selv så klart.. ;o)

Hverdagsbilder

Da har vi vært på utstilling igjen, resultatene finner du på hjemmesiden.

Jeg tenkte å komme med noen bilder i bloggen i dag, dette er uredigerte bilder fra kompaktkameraet (så kvaliteten er deretter), og er stort sett bare bilder av Tulla og Aynï som er gode venner, men litt andre bilder er det også.

I vinter; Tulla er ute i hagen og spiser kjøttbein med dress. Båndet og dressen forklarer seg selv hvis du ser på snømengden ved gjerdet, som egentlig er 140 cm høyt akkurat der. ;o)

Mixen Storm (6mnd) på besøk i vinter, ligger og varmer seg etter en tur ut.

Tulla og Aynï tygger på samme bein.

Kosejentene mine - Aynï ligger på ryggen til Tulla!

Godt å ha en Tulla å varme seg på!

Alternativt kan man ligge foran ovnen..

Selv om hun har en fin seng hun liker godt, er aviskurven også et fint sted å være..

Tulla er nydusjet og ligger med dekken på. Aynï stjeler varme.

Aynï har løpetid, og som cairner flest jokker hun på andre hunder under stådagene. Hun kommer lettest til på hodet til Tulla, men "storesøster" kunne ikke brydd seg mindre..

Se så søtt - Aynï ligger og holder rundt Tulla!

De trives godt sammen i stolen.

Tulla blir mishandlet av en terrier; Aynï river og røsker i foten hennes.

Tulla tygger på kjøttbein i hagen.

Tulla og Aynï deler kjøttbein i sofaen.

Deler seng gjør de titt og stadig!

Ren nytelse!

Ellers har jeg vært flink og klippet plenen i dag. Rakk det heldigvis før regnskuren kom! Det er nesten (?) flaut å si det, men det var faktisk første gangen jeg klippet en plen...! :O

Opptrapping til helgen

Jeg lovte jo å blogge om blodsporkonkurransen, så da må jeg vel gjøre det! ;p Føler egentlig at jeg har sagt ganske mye i kommentarene under resultatene, så hva mer er det å tilføye?

En koselig helg var det i alle fall; sosialt som vanlig i spanielgjengen; både jeg og Bjarte trives godt der. :o)

Ellers er det opptrapping til utstilling i helgen, da er det Tulla som skal til pers. Aynï er fortsatt uferdig, så hun får vente til neste helg. Ikke at jeg tror hun blir ferdig til da, haha, men jeg hadde allerede meldt henne på til Cairn Open Show på fredag før jeg fant ut at jeg ikke skulle stille henne på en liten stund fremover. Håper det også blir koselig.

Blir spennende i helgen i alle fall; 21 springere påmeldt begge dager. Tulla er klippet og stusset her og der, og jeg håper hun blir seende presentabel ut. Vanligvis føler jeg at ørene får jeg bra til, mens potene er det verre med, men denne gangen ble det motsatt! Doh, og så nå som vi skal være ute i gress hvor poter ikke synes så godt. Jaja, blir lite klipping til neste helg da i alle fall! NKK har 65 påmeldt springere, og NSK har 56. Det er rekord, og kjempebra!! :D

I går la Bjarte et spor til Tulla som hun skal få gå i ettermiddag før jeg tar badingen. Ellers håper jeg på overskyet vær i helgen; greit nok å løpe i ringen i, og greit for de hundene som må sitte i bil under utstillingen. I fjor (eller forfjor?) var det i alle fall forferdelig varmt, og det var ikke noe særlig!

Blodsporkonkurranse

Vi har vært på blodsporkonkurranse i helgen. Mer info på hjemmesiden. Nærmere blogging kommer! ;o)

Badetur igjen

Da har vi gått en mil med innlagt badepause. Tulla trakk hele veien, dog var hun litt ujevn i intensiteten, men tidvis var hun veldig bra. Prøvde å gå en ny vei vi ikke har gått før, men som viste seg å være en skikkelig omvei og nesten også bomvei! Men fin var den, det skal den ha; naturskjønt med mosekledd bergside ned mot en sildrende svart bekk.. sukk, skulle hatt med kamera!

Hundene svømte godt som vanlig. Skulle hatt med kamera her også, for når hundene kom løpende mot meg med sola bakfra, så man alle dråpene som sprutet ut i luften rundt de - hadde vært knall å fått på minnebrikken!! Dessuten hadde det vært gøy å fått et bra bilde av Aynï i vannet, men jeg tror ikke det er sånt som kommer godt nok frem på film. :o(

Ellers lite nytt å meddele annet enn at jeg får forferdelig fort sting. Hvis noen har tips til hvordan jeg skal unngå det, så tar jeg imot med åpne armer! :D

Nå skal vi snart ut å gå spor, håper Aynï fortsetter i samme spor (haha!) som sist, og at Tulla fortsetter å ha fin fremgang. :o)

På sporet!

Ny look i bloggen! Det kom sånn plutselig mens jeg satt og så litt på forskjellige maler, og vips hadde jeg visst skiftet! Jaja, er ikke så ille denne heller tenker jeg. :o)

Og siden jeg først er her, kan jeg jo skrive litt om hva vi har gjort i det siste. I går dro jeg med hundene ut for å bade, og de var minst like tullete som sist gang! Tulla bjeffet faktisk en gang mens hun svømte, og Aynï er like giret på å få uti når det er hennes tur. Jeg byttet på å la de få svømme slik som sist, selv om det ikke var noen folk der. Syns det fungerte så bra med at Aynï stod og så på først og ble giret på å svømme.

Snåle hunden hun Aynï altså - hun skal på død og liv uti igjen når hun har kommet inn med pinnen, og fy for en fart hun egentlig har! Det er ikke så lett å se siden hun er så liten, men hun svømmer faktisk veldig raskt!

Tulla fikk begynne å hoppe fra kanten, som egentlig ikke er så mye kant å skryte av, men ca 40 cm i alle fall. Vi skulle hatt en liten brygge - jeg har lyst på hunder som hopper uti vannet!! :D

Ellers gikk vi spor i går også. Aynï fikk et megakort spor til å begynne med, men hun er rett og slett så utrolig lite interessert at det skulle ikke vært lov! Hun driter mildt sagt i hvor jeg har vært, hun tusler der og kjenner helt tydelig lukten av meg (selv om det var nærmere ni timer siden jeg gikk der). Så går hun litt spor, og så ser hun litt langt gress hun heller vil spise på, så snuser hun litt der jeg har gått igjen, før hun får øye på en blåbærtue hun må sjekke ut - kanskje kommer blåbæra tidlig i år?? Med god hjelp av fører fant hun da sporslutten, haha! Fikk litt av en boks kattemat som belønning for dårlig gjennomført spor. Teita. :p

Så var det Tullas tur. Hun fikk et utilsiktet vanskelig spor. Da jeg la det, så jeg at det hang orienteringsbøyer på noen trær, og tenkte at dit skal jeg gå - lett å se når man er i skogen. Jeg la sporet forbi treet med den oransje og hvite bøyen, og gikk videre. Men da Tulla kom og skulle gå - tror du ikke; både bøyen og flere av spormerkene mine var borte!! Orienteringsløperne hadde nok trodd det var merking av deres løype, og ikke et spor lagt ut til en hund! *ler* Og dermed fikk Tulla masse kryssende "vilt" (les: orienteringsløpere) i sporet. Det var tydelig hvor de hadde kommet fra, og hvor de hadde gått. Stakkars Bjarte som gikk med henne skjønte ingenting, hun ville jo så gjerne sjekke ut disse orienteringsfolka, men sporet mitt gikk jo et annet sted! Skulle virkelig ikke tro det at hun var interessert i andre menneskers spor når hun gikk mitt, men det var hun altså. Vet ikke om jeg skal smile eller være lei meg.. Men sjansen for at hun får slike forstyrrelser i sporet under prøven er vel heller liten, så vi satser på at det går bra.

Aynï fikk enda et spor etterpå, ett som var temmelig mye lengre. Da gjorde jeg noe sykt. Jeg har hørt man aldri skal klikke i sporet eller rose hunden, siden man ikke vet hva hunden har i nesen eller tenker akkurat da, men shit au, det dreit jeg en lang en i, og tok med meg klikker. Jeg tvilte faktisk på at det kunne bli så mye verre, haha!!

Aynï tok opp sporet, og gikk to meter før jeg klikket. Hun bråsnudde da hun hørte klikket (utrolig bra reaksjon på klikket når jeg tenker meg om, aldri vært så bra!), og fikk litt kattemat igjen. Var spent på om hun ville stå og tigge kattemat, begynne å snuse etter blåbær eller fortsette på sporet, men jenta mi valgte riktig - hun fortsatte! Og neste gang jeg klikket etter noen meter igjen (kriteriet var at jeg var 90% sikker på at hun var på sporet, og at hun gikk med hodet ned), brydde hun seg ikke, men fortsatte videre. Vi gikk faktisk sporet sånn; jeg klikket innimellom når hun var flink, og noen ganger ville hun ha kattemat som belønning, andre ganger var det belønning å få fortsette på sporet. Men alt i alt så det ut som om et lys gikk opp for henne - STEIKE; er det SPOR vi skal gå?!?? Åja! Så da gikk hun spor da.. :p Rareste lille kråkebollen! Hun har surret rundt i skogen og ikke visst hva hun skulle gjøre før jeg plutselig klikker to ganger, da er hun heltent! Det er det desidert beste sporet hun noengang har gått, så nå blir det spennende å se hvordan det går fremover. Jeg driter i hvordan det går på prøven (tror jeg?), men nå vet jeg i alle fall hvordan jeg skal trene! :D

Jeg har lagt ut spor i dag også, og håper på regn, sånn at vi får trent på å gå spor som det har regnet på. Dessverre føler jeg ikke vi har fått trent nok noen av oss, men framgang har vi hatt i alle fall! Så får det gå som det går i helgen, kanskje kommer vi sterkere tilbake en annen gang? ;o)

Kurs og svømmetur

I helgen var i på tredje samling på klikkertrenerkurset. Jeg går jo med Aynï sånn egentlig, men det er jammen kjekt å ha med Tulla også! :D Når Aynï blir sliten og de fire hjernecellene er oppbrukt, er det greit å ta ut Tulla som har litt mer å gå på, hehe.. ;p Fikk trent begge to på flere nyttige ting, og fikk mange tips om videre trening. Er også greit å trene litt med Tulla og få tips, for det kaaaan jo hende at Aynï også kommer så langt en dag, og da er det greit å vite hva man skal gjøre når man kommer så langt.

I går etter kurset dro vi opp til Sing-sing for å bade. Dvs, jeg er jo pyse som alltid, så det ble hundene som fikk seg en dukkert. Kjørte inn veien, ingen biler; noe som betyr vi er alene. Nåja, det var da noen smarte turgåere som hadde funnet veien, og okkupert den største stranda med bålbrenning og mat, så vi måtte ta den minste. Siden det var folk der, og begge hundene har løpetid, tok jeg ikke sjansen på å ha begge løse samtidig - "noen" kan nok lett få for seg at de skulle løpe bort og smake på godsakene *kremt*. Tulla var først ute, og vi fant den utrolig greie pinnen fra sist gang. Hun kastet seg uti og svømte og svømte. Hun er vill etter pinnen, og hyyyyler som en stukken gris når jeg kaster. Nei, ikke akkurat stille slik en spaniel skal være, men så lenge hun får trim og får kjølt seg litt ned, driter jeg i grunnen ganske godt i det.

Aynï stakkars, stod bundet i en busk og måtte bare se på. Og det var virkelig ikke stas! Hun ble mer eller mindre tullete (så tullete som Aynï kan bli, og det er egentlig en del mindre tullete enn det Tulla kan). Det fungerte egentlig kjempefint - Aynï var så giret på å svømme etter å ha sett Tulla, at da jeg bandt Tulla i busken og slapp Aynï, jumpet hun kjapt uti for å få pinne. Og du og du og duddelidu som hun svømte!! :D Hun er jo helt rabiat den hunden - og neimen om hun gir seg heller! Jeg kastet pinnen ganske langt ut, og ved en anledning fant hun den ikke. Men ikke søren om hun skulle inn igjen før hun hadde funnet den! Hun svømte og lette så lenge at jeg faktisk ble ganske redd. Vannet er jo ikke direkte varmt, og hun er nokså ømtålig for kulde, så jeg var redd jeg måtte uti og dykke etter henne. :/ Hun kom inn til grunnen et sted lenger borte for oss to ganger, men hun la seg ut igjen for å finne pinnen. I et desperat forsøk på å få henne inn (å rope på henne funket aldeles ikke), kastet jeg enda en pinne, men den så hun ikke. Jeg kastet en tredje pinne, som hun endelig så og fant, og da kom hun inn igjen, helt utkjørt og skjelvende. Da var det nok; de hadde fått trimmen sin og blitt nok kjølt ned i det fine været. Men jeg undres - hvorfor går hun ikke like bestemt inn for andre ting? Når vi trener; hvorfor er hun ikke så bestemt på å få til ting, på å få tak i leken og jobbe for den som hun var da hun svømte etter pinnen?

Tulla henter pinnen i håp om at jeg skal ha drakamp med henne om den, og fordi den "er hennes". Aynï driter i hvem som får pinnen til slutt, og hun gidder faktisk ikke leke med den, og ei heller vil hun ha noe særlig belønning for å hente den. Når hun kommer inn og jeg får pinnen, får hun enten en godis som hun spiser, eller så prøver jeg å ha litt drakamp med henne. Men hun, som alltid er giret på drakamp, gir fra seg pinnen og stiller seg opp i vannet igjen for å få lov å hente den en gang til. Som jeg har sagt før: noen ganger lurer jeg på hvem av dem som er spaniel, og hvem av dem som er terrier..???

Da vi skulle gå, hadde turgåerne også funnet ut at det var på tide å gå. Jeg er alltid skeptisk til folk jeg møter i skogen, for man vet aldri hva de har tenkt å si eller gjøre. Og da vi møttes på stien akkurat idet Aynï satt seg ned for å tisse, ble jeg ikke mindre skeptisk. Jeg er så bekymret for at de vil tro hun sitter og bajser, og at jeg ikke har tenkt å plukke opp, og at jeg skal få meg en skyllebøtte, gjerne også om båndtvang når vi først er i gang. For ja, jeg vet det er båndtvang, og jeg vet det er sauer i nærheten (jeg hører bjellene men har aldri sett de), men hundene mine vil bare ut i vannet, og jeg er alltid påpasselig med at de aldri får løpe fra stranden når de er kommet opp. De er så giret på pinnen at jeg tror ikke de enser stort mer - men sånt tviler jeg på går inn hos folk som har en mening om at båndtvangen også gjelder i vann.. :/ I tillegg er de som nevnt ikke direkte lydløse når det foregår pinnekasting, så selv om jeg prøvde å begrense hundenes utbrudd, hadde jeg jo forstyrret skogens fred og ro, for ikke å snakke om den koselige familiestunden deres, pluss at mannen i familien stod der med fiskestang! Jeg stålsatte meg.

Men denne dagen skulle jeg bli positivt overrasket! Damen i den lille familien stoppet og sa "neimen, der er det en liten dame som tisser!" - og dermed kunne jeg lettet puste ut for det. Puh! Det er nemlig ikke alle som skjønner at når en tispe setter seg ned, så tisser hun; folk ser ganske enkelt ikke forskjell på det! En nabo stoppet og snakket med oss en gang i fjor, mens vi var i hagen med hundene. Tulla satte seg ned og tisset, og naboen kommenterte at nå bajset hun. Jeg ble litt paff, for jeg trodde folk visste det, og måtte forklare at de har nok mer til felles med oss mennesker enn de visste! :o) Damen i skogen stoppet og snakket, og hilste hjertelig på hundene. De var våte og Aynï ville hoppe opp, noe jeg selvsagt prøvde å unngå. Men det gjorde visstnok ikke noe, for hun hadde turbuksen på, og da var allting greit. Snille, forståelsesfulle mennesker - det er virkelig ikke alltid man møter på sånne!! De hadde sittet og sett på hundene som svømte, og kost seg med synet sa de, noe som er trivelig å høre. God trim måtte det vel også være, mente de? :o) Etterhvert gikk vi hver til vårt, og jeg kunne konstantere at turen også hadde endt bra - selv om jeg hadde vært redd for det motsatte. Uff, for det finnes så mange grinete folk som mener hunder ikke har noe i samfunnet å gjøre omtrent, og bare de gir fra seg et bjeff er de både aggressive og forstyrrende. Ble veldig glad og takknemmelig for å møte vireklig trivelige folk i skogen! :o)

Rygge baklengs ut av fuglekassa

...eller opp en trapp. For det er nemlig det jeg og Tulla har trent på i dag: bakpartskontroll av den litt avanserte sorten. Hun skulle altså holde posisjonen "fot" mens vi rygget, tilfeldigvis opp trappen. Vel, hele trappen ble det ikke, men vi kom fire trinn opp i alle fall! Masse pusting og pesing, for dette tok på mente hun! Hun måtte nok bruke hodet endel for å skjønne at det var lurt å ta bakbeina opp før hun tok frambeina opp, haha!! :D

Aynï har trent på "terrier-apport", dvs at hun sitter mer eller mindre i utgangsstilling (eh, hun lå), før hun fikk lov å hente tauknuten. Den skulle hun ta og komme mot meg med. Og det gjorde hun når hun ikke hadde noe bedre å ta seg til akkurat da, haha! Det var egentlig ikke meningen at det skulle bli så "avansert", men det ble enklest sånn. Og siden små terriere liker å lykkes, er det lurt at man gjør det passe enkelt. Og om man får litt hjelp på veien videre med å legge opp treningen sånn at hun gjør ting hun helst skal gjøre senere, ser jeg ikke på som negativt. Det var dog ikke et kriterie, det "bare ble sånn". ;o)

I går kveld hadde vi en fin tur i Espa, skogen "vår". Kjørte opp til den såkalte snuplassen og parkerte der. Hadde trekksele på Tulla, selv om jeg er litt skeptisk til det nå som hun har løpetid - da er det nemlig ikke alltid hun gidder å jobbe så mye med å trekke, hun har nemlig bedre ting å ta seg til, som for eksempel å markere for hver fjortende meter. :p Men flaksen var på vår side! Ikke bare var det så å si opphold hele tiden (det hadde regnet mye bygevis i hele går), men bare noen hundre meter fra der vi startet, satt det en hare! Stor var den også, større enn Aynï. Den satt der så fint i veikanten, og hoppet litt bortover på veien da den så oss. Så stoppet den og kikket igjen, før den hoppet litt videre. Og da fikk Tulla øye på den morsomme tingen foran oss. Og du og du for et leven det ble!! Tulla ble forvandlet til en losende harehund, haren løp inn i skogen (den satt faktisk helt til vi var knappe femten meter unna!), mens Aynï, "rottehunden" du liksom, brydde seg fint lite (lurer på om hun så den i det hele tatt??). Dumme Tulla har fint lite erfaring i å være harehund, så hun skjønte ikke helt hvordan hun skulle gjøre det. Summa summarium: hun endte opp med å finne ut at å trekke rett fremover (og heldigvis ikke inn i skogen) mens hun halset seg fremover i kaotisk galopp var det lureste å gjøre akkurat da. Og fint var det, for da fikk jeg god hjelp opp den lange oppoverbakken - den er faktisk flere kilometer lang.

Hun trodde nok hun rett som det var så haren, eller var like før hun tok den igjen i alle fall, for hun holdt godt driv hele turen. Da vi skulle gå ned de siste bratte bakkene måtte jeg derimot lokke med litt frysetørket vom for å få henne til å gå pent og ikke dra. Og det sier litt om motivasjonen for å trekke når hun ikke syns vom er så stas at hun gidder å gå pent så lenge om gangen før hun må ha påfyll! Samma det egentlig, syns det er fint at hun trekker og at hun liker det, og når det trengs og hun ikke har trekkselen på, er hun jo lett å trene med alaskens godis.

Med meg går det litt opp og ned. Jeg har hatt to massasjetimer, skal på nok en time i dag. Jeg har også fått akupunktur og laserbehandling. De to sistnevnte hjalp på smertene og trommingen i ørene, men nå merker jeg det er på tide med en ny dose. Første massasjetimen løste godt opp i noe, mens siste egentlig bare gjorde at jeg fikk vondt igjen. Sikkert bra det også, ikke vet jeg. :p Men jeg fikk tips av hun jeg har gått til om å bytte (!! snakk om service!!) så det er altså til ny, litt mer spesialisert massør jeg skal til i dag.

Ellers føler jeg at jeg har vært sånn passe effektiv i dag; jeg har vasket gulv (løpetid, sier det deg noe?), jeg har endelig hengt opp klokken vi kjøpte i Riga, og jeg har begynt å henge opp rosettene til hundene. Men det tok så brått slutt med passende spiker at jeg måtte gi meg. Har ni rosetter igjen som tilhører Tulla, pluss alle Aynïs rosetter. Vi har nemlig funnet ny plass, siden veggen der de hang med ett ble for liten, så nå henger de fint over sofaen på loftstuen, til skue for alle som går forbi! :p Bjarte syns det er litt corny, jeg føler meg egentlig bare stolt. :D En bilderamme med fire bilder i til hver av hundene skal det også bli. Aynï må fremkalles, og Tullas må byttes ut.

Sånn, nå må jeg gi meg med bloggingen før trommingen i ørene blir alt for ille. Kan ikke sitte så lenge av gangen enda, men det går heldigvis fremover der også - i den grad man liker at man kan sitte stille da! ;o)

Gratulerer med dagen, snuppa mi!!

Gratulerer med dagen, beste Tulla mi! Takk for de fire fine årene som er gått, håper vi får mange flere gode år sammen!

BIR bilde

Vi er ikke så dreven i å ta BIR/BIM-bilder, men ett eller annet må jeg jo legge frem som bevis! Here goes:

BIR: Choco Dots Cassandra (Tulla), BIM: NVCH NUCH Stardom Summer Shoe

Dommer Nina Karlsdotter

Resultat, auua og planer videre

Helgen gav god uttelling for vår del! Vi tilbrakte fredag - søndag i Ålseund, med agility begge dager, hopp på lørdag, utstilling for Aynï på lørdag, og Tulla på søndag. Alle resultatene ligger på hjemmesiden. Kommentarer til de forskjellige tingene ligger også under de respektive resultatene, så jeg tror ikke jeg skriver så mye mer om det her akkurat nå.

Jeg klarer nemlig ikke å skrive så mye, for jeg har mistet følelsen i venstre pekefinger. :p Det hele startet med noe som kjentes ut som en muskelknute i ryggen for snart halvannen måned siden. Muskleknuter kommer jo sånn innimellom, og jeg tenkte at denne også ville gå over etterhvert. Det har den altså ikke gjort. Den ble en tanke bedre før den gradvis ble verre. En dag våknet jeg opp og kjente at den plutselig gjorde MYE vondere enn før. Det kjentes ut som om noe måtte "knekkes på plass" før jeg klarte å stå opp. Etter det har det bare gått nedover. "Knuten", eller hva det nå er, har spredd seg fra der den startet (et sted mellom ryggraden og venstre skulderblad), og opp til nakken. Den har spredd seg nedover brystkassen mot midjen på venstre side, og nedover venstre arm og ut i høyre skulder. For noen dager siden begynte det å prikke i venstre pekefinger, og dagen etterpå var følelsen helt borte. Det kjennes ut som om jeg har en stram strikk rundt fingeren; jeg er helt nummen og kjenner fint lite (og sånt blir det mye skrivefeil av, noe som gjør at det tar veldig lang tid å skrive noe på data). Jeg har mistet mye bevegelighet i nakke, skulder og arm, og i det hele tatt gjør det veldig vondt når jeg sitter og spesielt når jeg ligger. Jeg våkner hver gang jeg snur meg, og i helgen våknet jeg flere ganger av at jeg sa "auuu" - og det var når jeg lå helt stille. Det kjennes ut som om noen drar en kniv nedover armen min eller gjennom skulderen - det er så sykt vondt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg!! Jeg kjenner at blodet dunker noe vilt nedover armen også, og det rykker i armen og skulderen og siden. Så nå har jeg endelig gått til det skritt å prøve å få legetime, noe som er enklere sagt enn gjort. Jeg må visst ringe tidlig om morgenen for å få time på dagen, og man kan ikke bestille akutt-time til dagen etterpå, for det går visst bare ikke. :/

Aller mest har jeg bare lyst å forsvinne, at alt dette vonde skal bli borte. Jeg er veldig spent på hvordan det skal gå på eksamen på onsdag; fatter ikke at jeg skal klare å sitte i ro så lenge! Jeg vil bare stå og gå, for da kjenner jeg nesten ingenting (med mindre jeg har utagerende arm eller nakkebevegelser). Det gikk overraskende bra i helgen, men jeg antar at det adrenalin-kicket jeg får når jeg er i ringen har fungert temmelig smertestillende (i tillegg til ibuxen jeg har proppet i meg). Blir "spennende" å se hvordan det blir fremover når adrenalinet forsvinner helt ut av kroppen.. :/

Sånn, det var litt klaging fra min side. Egentlig er jeg jo fryktelig fornøyd sånn alt i alt, og planene for hundene videre er klare! ;o) Bortsett fra Cairn Open Show i juni, skal jeg ikke stille Aynï så mye mer på en stund. Hun er for uferdig, og det er ikke vits i å kaste penger ut av vinduet på å få kritikker som forteller meg det jeg allerede vet. Tulla derimot, skal stilles ut litt mer enn hva vi har hatt som vane før (hun har jo faktisk bare stilt fem ganger i åpen klasse). Spanielklubben, NKK, og Oppdal er foreløpige planer (påmeldt er hun også). Ellers venter en blodsporkonkurranse (med null forhåpninger) og en uke med agility i sommer. Gleder meg! :D

Stevnehelg

Da sitter jeg i skrivende stund i campingvognen og har lagt inn både utstillingsresultater og agilityresultater fra dagen. Dette, i tillegg til små kommentarer, finner du på hjemmesiden. Kan jo røpe såpass mye at selv om vi ikke gjorde det "knakandes" bra, så er jeg såre fornøyd med begge hundene mine! :D

17. mai på 15. mai

17. mai kom litt tidligere i år, for hundenes del i alle fall. Eller var det julaften?? Uansett, på fredag var vi oppe og trente agility igjen - og det gikk strålende! Aynï begynner å bli trygg på vippa, og er veldig opptatt av at pipe-marihønen ligger og venter på henne øverst på feltet (ja, det er sånn jeg må gjøre det når jeg trener alene). Trenger nesten ikke å holde igjen vippa nå lenger, og det er et stort skritt for oss! :D

Ellers har vi trent på tunnelinnganger, men da jeg satte et hopp foran sa det plutselig stopp. Lille tøtta var nok sliten, og skjønte ikke bæret av hva "gjennom!" skulle bety! :p Merker godt at varmen tar på konsentrasjonsevnen. Aynï fikk hopppet gjennom hjulet også et par ganger, bare sånn at vi skulle avslutte med noe positivt.

Tulla preges heldigvis ikke så mye av varmen ennå som jeg har fryktet. Hun vil gjerne trene mer, selv om jeg mener det er nok. Vi har konsentrert oss om slalåmen i det siste, pga alle konkurransefeilene vi har fått der. Etter litt grundig "forskning" har jeg funnet ut at jeg rett og slett har trent for lite på å gå på den siden de fleste trener for mye på. Vanligvis syns hundene det er enklest hvis fører går på høyre side av slalåmen, og siden jeg vet det har jeg trent mye på å gå på venstre side. Så mye faktisk, at Tulla nå syns det er vanskelig når jeg går på høyre side!! :D Jeg må nesten le litt av meg selv, så dumt, og så enkelt er det. Og det skjer uavhengig av hvor forrige hinder er plassert. Det virker nesten som om jo vanskeligere inngangen er, desto enklere syns Tulla det er, og desto lenger unna kan jeg gå og aller helst bør jeg gå på den "vanskelige venstresiden". Jaja, nå vet jeg det i alle fall, og får bare trene på å kunne gå på høyre også. Problemet har vært at når jeg konkurrerer så har jeg jo trent med tanke på å kunne gjøre vanskeligere ting enn det vi vil møte på en konkurranse, sånn at når vi kommer på stevnet kan jeg gjøre det enklere for henne. Ved å gå på høyre side for eksempel. Men hvis bikkja syns det er vanskelig, ja da må jeg vel bare gå på venstre side da? Eller trene på å kunne gå på høyre side? Så det er altså det vi trener på for tiden.

Etter agilitytreningen dro vi opp i skogen for å gå sporene jeg hadde lagt ut på forhånd. Tulla gikk et av de topp tre beste sporene hun noensinne har gått (topp to gikk hun på onsdag, også etter agilitytrening!), så jeg har funnet ut at hun rett og slett er alt for giret til å gå spor uten å være litt sliten fysisk først. Det er altså taktikken vår der for tiden; slite ut hunden litt før jeg går spor. I skrivende stund venter vi på at sporet vi la ut tidligere i dag skal bli gammelt nok, og da er det Bjarte som skal gå med Tulla.

Etter agilitytreningen og sportreningen dro vi på tur med Line og gutta - alle fire gutta faktisk! Gikk nesten en mil. Jeg spekulerte på hva som foregikk i hodet til hundene den dagen; ikke nok med agilitytrening, man skal gå spor også! Og langtur! Wow - julaften og 17. mai på en gang jo! :D Dagen ble avsluttet med en velfortjent middag bestående av egg, V&H, hjortehjerte - og toppen på kransekaken - hvert sitt digre kjøttbein! Da hadde jeg god samvittighet til å gå bort til naboene og være litt sosial. Da jeg kom hjem litt ut på kvelden (eller tidlig natt om du vil), var hundene slafsende fornøyde og kom bærende på beinene sine for å vise frem. Og siden Bjarte ikke gikk hjem samtidig, fikk de jammen sove i sengen også! Snakk om å være i himmelen! Det må ha vært en perfekt dag for hundene, men jeg kjenner det tar på å være en så god hundeeier, så det blir nok ikke hverdagskost, hehe! ;o) Men kombinasjonen agility/tur og spor kommer vi nok til å gjenta flere ganger, for den var særs vellykket.

Som dere sikkert ser har bloggen fått nye farger. Det er for å matche hjemmesiden som har fått ny vårdrakt. :o)

Hvordan blakke seg

Dette er hvordan man lett kan bli blakk:

Kjøp to hunder (minst). Tren de sånn middels opp til alt mulig rart. Meld på så mange stevner i alle disse tingene som du overhodet finner. Om du må reise et stykke gjør det ingenting; da blakker du deg bare fortere! :D I dag går det altså ut 1870 kr fra min (eh, Bjartes!) konto, som skal betale litt av hvert morro for bikkjene våre. Senere kommer jo reise, overnatting, mat og festligheter, kanskje souvenirer og noko attåt.. Så må hundene ha nytt ditt og datt og utstyr her og der, vaksineres og sjekkes i "huet og rævva". Selv stiller vi opp i gammelt og slitt tøy som vi bruker på hver eneste hunderelaterte greie, skranglete bil og med ødelagte sko. Hundene derimot er nykjemmet og nyklippet og nappet etter beste evne, nye keramiske dekken og tepper, oppvarmet og tøyd ut, og i det hele tatt BØR de være i tipp-topp form!! Så kommer dagen for konkurransen, nervene er i høyspenn og musklene i høygir; man setter i gang med det man tror man ikke kan - og noen ganger går det sånn passe ålreit, andre ganger møter man veggen. Men blakk blir man åkke som - og det var vel derfor du gadd å lese helt hit??!

A whole lotta love, and a bit of insanity! - det er hva som trengs! ;o)

Paranoid?

Det er godt mulig jeg er paranoid, jeg har nemlig aldri vært helt stabil i hodet mitt, men så var ikke det er kriterie da foreldrene mine fant ut at de skulle avle på seg selv heller.. I dag stod jeg ute i hagen med Aynï, som plutselig kommer bærende på noe hun vil vise meg. En Marie-kjeks! Jasså, tenker jeg, hvor i alle dager har hun funnet den? Vi spiser aldri Marie-kjeks, og hagen er godt inngjerdet, så det var et mysterium. Kanskje noen hadde kastet den over gjerdet? Jeg tok den fra henne, og hun fikk en godbit for å være flink. Så gikk hun resolutt bort til buskene i et hjørne av hagen, og jeg fulgte etter. Der, gjemt under masse gress, ligger to til Marie-kjeks!

Jeg ble fryktelig skeptisk, for de har ikke havnet der av seg selv. Og de har ikke blitt kastet inn i hagen, fordi de lå godt gjemt. I tillegg var de bare litt fuktige selv om det hadde regnet, så de kunne ikke ha ligget der over vinteren heller. Noen må ha vært inne i hagen vår for å ha plassert de der. Måten de lå på tyder på det samme; de lå nemlig oppå hverandre, og slett ikke på en måte de ville landet på dersom noen hadde slengt de inn i hagen. De har heller ikke ligget lengre enn noen dager, for jeg så jo lett hvilken type kjeks det var.

Paranoid som jeg er, tok jeg de bort. Jeg har hørt for mange skrekkhistorier om hunder som blir forgiftet, enten med vilje av noen som ikke liker de, eller helt tilfeldig fordi de spiser noe. Den sjansen tar jeg ikke! Og at det var meningen at kjeksene skulle ligge der, var helt klart - de hadde ikke havnet under alt gresset med et uhell! :/ Jeg håper bare det er en nabogutt som av og til kommer og leker med Aynï som har gjort det, som en del av en lek eller noe sånt. Det er helt okei, men det er ikke okei med andre folk som tar seg inn i hagen vår og gjemmer kjeks under busker!! Jammen godt det var Aynï som fant de, og ikke Tulla - for da hadde de vært borte vekk før jeg hadde sett hva det var.. :/

Anti-røyte-piller??

Jeg forstår meg ikke på denne røytingen jeg.. Jeg synes knapt den har begynt, og har egentlig gått og ventet på at den skulle eskalere - sånn at man er nødt å støvsuge to ganger hver dag. Nå holder det å støvsuge en gang hver dag, merkelig nok. For en liten uke siden begynte jeg å gi Tulla Silisium-piller (kjøpt på helsekost) for pelsen, og som ved et trylleslag sluttet hun å røyte fullt så mye som hun hadde gjort! :O Og det er ikke bare noe jeg innbiller meg, for når til og med Bjarte uoppfordret kommenterer det, ja da ER det virkelig sant! Røytingen har rett og slett avtatt, så nå øyner jeg håp om at i alle fall litt av pelsen skal holde seg på. Det er også gledelig å se at behenget er relativt intakt i forhold til hva det har vært ved tidligere røyteperioder. :o)

Jeg klippet halen hennes i går, og den ble så tynn og pjuskete som den aldri har vært før! Jammen godt vi ikke skal på utstilling i helgen, haha! :D Hun fikk seg en dusj også, og etter en natt med silkedekken ser hun blank og fin ut. Tror nok det skal gå bra å trikse til pelsen til vi skal på utstilling. :o)

Sykkeltur og allè-slalåm

Årets første sykkeltur er unnagjort, og den ble på i underkant av 8 km lang. Flinkeste Tulla som bjeffet bare et par-tre bjeff før hun satte igang! Holdt utrolig god intensitet hele veien, og generelt virket det ikke som om hun skulle gjort annet enn å trekke sykkel i hele vinter faktisk. Hun lå bedre i selen enn hun har gjort tidligere også, slik at jeg slapp å ligge bak og lirke så veldig mye. :o) Tok en pause halvveis hvor hun ble spent fra sykkelen og vi gikk litt rundt. Fikk tilbud om å drikke, men det var visst ikke så interessant. Syklet tilbake og tok det veldig rolig den siste kilometeren; vi var helt nede i gangfart. Men Tulla trakk! Hun var slett ikke sliten nok mente hun.. Fikk drikke fra en bekk da vi var nesten fremme, og syntes også det var godt å bare stå litt i den. Jeg satt som vanlig og bremset stort sett hele tiden; hun er i ganske så god form! :D En nydelig tur, som var så perfekt som den kan bli!

Aynï har fått trent allè-slalåm i dag. Flyttet pinnene ca ti cm nærmere hverandre, så nå er allèen i underkant av 50 cm bred (har ikke målt, ta det med en klype salt). Hun begynner virkelig å fatte at hun skal løpe rett frem og ikke hoppe ut før hun er ferdig med alle sammen, og at det ikke er noen vits i å fortsette når jeg sier "feil". Da snur hun og så prøver vi en gang til. Jeg kan bli stående igjen ved "start", og hun fortsetter - flinkeste kråkebollen min det! Jeg kan løpe hit og dit og jeg kan kalle henne til meg gjennom slalåmen. :D Vi har også trent litt med doggie-zen, sånn at belønningen er synlig for henne, men at hun ikke får ta den før hun får klikk for å ha sprunget riktig. Nå virker det nesten sånn at hun synes det begynner å bli litt kjedelig; hva er vitsen med å løpe bare rett frem hele tiden da? Er dèt noe gøy 'a? Virker som om hun lurer på hvor dette skal ende; var dette virkelig alt liksom? Tror også jeg skal begynne å føre treningslogg for henne der, for å se på antall korrekte repetisjoner. Kanskje kan jeg flytte sammen oftere enn det jeg har gjort til nå?

Ellers på timeplanen står litt husarbeid (Tulla røyter, har jeg nevnt det??), før vi i kveld skal på ridetime igjen. Noen flere slalåmrepetisjoner blir det nok også tenker jeg. :o)

Snippeskens reiser

Hei som det går!! Jeg har knapt pakket ut av kofferten før det er på tide å pakke den igjen, og toalettmappen har fått fast plass ved vasken på badet..

18.-19. april var jeg på RS i Spanielklubben i Oslo, bikkjene var på pensjonatet og Bjarte dro til Drammen for å hente campingvogn. Var hjemme i fire dager, hvorav to var jobbedager, en dag var vi på visning og på ridetime og en dag var det skole. Deretter måtte snippesken pakkes for å dra til Selbu på agilitykurs med Anette Mjøen.

Hjemme en dag som var jobbedag, deretter tidlig opp for å dra på jobb-kurs til Sverige i to dager. Hjemme to dager med husarbeid - noe huset mente absolutt var på tide, fikk tid til å gå på tur med Line og gutta to ganger. Så var å pakke kofferten igjen og reise på agilitykonkurranse på lørdag. Etterpå reiste vi direkte til Selbu for å være med på siste rest av Hoinndagan. Må si jeg føler at jeg er konstant på reisefot, og de nettene jeg sover hjemme er deilige - endelig få sove i sin egen gode, myke seng! :o)

RS var en ny opplevelse for meg, men det var spennende å møte nye folk fra Spanielklubben. Lærte masse og hadde det trivelig. Ja, sett bort fra taxituren da.. Jeg trodde at det å ta taxi var en enkel affære, men den gang ei. Jeg kom ut fra flyplassen og hadde heldigvis god tid. Tok en røyk og gikk til taxikøen hvor jeg tok første og beste drosje - trodde man måtte det, men det må man altså ikke. Uansett, jeg sier jeg skal til Garder Kurs og Konferansesenter, hvorpå sjåføren ser litt spørrende på meg og spør på gebrokkent norsk om jeg kan gjenta. Han aner ikke hvor det er, og må spørre noen kolleger. Jeg hadde jo hørt at turen skulle ta ca fem minutter fra Gardermoen, så det burde jo ikke være så vanskelig. Etter noen minutter kommer han tilbake og vi setter oss i bilen og kjører. Og kjører og kjører og kjører og kjører. Frem og tilbake, snur og tar en salto i rundkjøringen før han endelig stopper på en Statoil og spør om veien. Ja, og så spør han meg en gang til om hva det egentlig het det stedet jeg skulle til.. :/

Vi begynner å kjøre igjen, og kjører ut på noe motorveiaktig. Etter å ha kjørt et stykke, svinger han inn på et hotell, men det er feil, snur og kjører tilbake og snur og kjører forbi hotellet igjen. Der ser vi plutselig skilt til vår destinasjon - jippi - vi er fremme! :D

Da jeg satte meg inn i taxien sa jeg at jeg måtte ha kvittering på dette, slik at jeg får det refundert, og jeg minner han på det igjen. Han skriver ut kvitteringen før jeg rekker å si at jeg må betale med kort. Da blir han litt irritert, fordi han kan ikke ta imot kortbetaling etter at kvitteringen er skrevet ut! Så vi kjører tilbake til en annen Statoilstasjon for at jeg skal få tatt ut penger. Der har de ikke kontanter til meg, så vi ender opp med å kjøre helt tilbake til Gardermoen hvor jeg endelig finner en minibank. Og så kjører vi tilbake til Garder. Vi var nok pisselei av å kjøre frem og tilbake begge to, så midt i alt rotet glemmer vi begge at jeg skal få med meg kvitteringen når jeg går ut!! Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine, men der står jeg altså - etter en halvtime i taxi, og har ikke kvittering på at jeg har betalt! Argh!!

I en pause under RS får vi sjekke inn på rommene våre. Jeg går til resepsjonen og sier hva jeg heter og at jeg er med Spanielklubben. Men nei - ingen rom er reservert på meg. Det var rett før jeg bare sank sammen og ikke trodde det var meningen at jeg skulle være der - og rett før jeg reiste hjem igjen. Men vi fikk heldigvis ordnet det også - flaks! :o)

På flyturen hjem hadde jeg med meg en cocker som hadde vært til parring, og heldigvis klaffet alt på den turen. :o)

På agilitykurset byttet jeg på hundene slik at de fikk være med litt begge to. Anette har tidligere påpekt at farten til Tulla kan bli bedre, men det hørte jeg ikke et knyst om denne gangen? Tulla var generelt litt tullete, og giret seg masse opp for pipeballene sine. Jaja, heller det enn at jeg må jobbe med å få henne opp sier bare jeg.. På slutten av helgen hadde vi en "eksamen" hvor jeg lot Aynï få delta. Lengdehopp, tunnel og tre hopphinder. Det er i grunnen aaaalt for tidlig å sende Aynï gjennom noe sånt, men jeg gjorde det for min egen del - for å se at hun faktisk er verdt å jobbe med. Det er nemlig ikke alltid det føles sånn. Hun kan falle ut og da er jeg luft. Jeg ser også for meg at hun kan bestemme seg for å ta banen helt alene og bare rase rundt uten meg - men det gikk kjempefint! Bortsett fra en gang hvor hun ikke tok lengdehoppet og mulig hun droppet et hopphinder også. Da ble det krøll; vi sa nei og Aynï falt ut. Løp rundt på banen og ville ikke ha noe med meg å gjøre. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre da, for hun skjønner jo at jeg ikke er blid, og at jeg "pønsker" på noe - vil ha henne til å gjøre noe annet eller noe i den duren.

Da jeg kjørte hjem tenkte jeg mye på det. Jeg kom frem til at jeg gjorde HELT feil. Jeg skulle ikke sagt nei fordi: hun er for lite trent til å skjønne hva jeg vil av henne, det var aaaalt for tidlig i treningen sånn generelt sett, og fordi det stort sett alltid er førers feil (noe de forrige punktene også er). Jeg skulle faktisk ganske enkelt ha belønnet henne! Jeg skulle sagt flink jente og lekt med henne, da hadde hun ikke falt ut heller, det er jeg temmelig sikker på. Det var altså noe av det viktigste jeg lærte - alt er førers feil; hunden gjør ikke feil!

Tirsdag til onsdag 28.-29. april var jeg i Åre på kurs. Greit nok, dog ikke helt som forventet. Men vi fikk kjøpt litt "taxfree", tatt en runde i svømmeanlegget og vi fikk deilig mat og drikke på jobbens regning. :o)

På torsdag tok hundene sitt første bad i sjøen; kaldt synes de, men ville ut igjen likevel. Spesielt Aynï; hun hadde SÅ lyst å uti, stod og peip og løp frem og tilbake på stranden, men det var skikkelig kaldt, så jeg skjønner godt at hun ikke svømte mer enn hun gjorde.

Pajeroen mistet bremsene på torsdag også, så vi kunne ikke bruke campingvognen i helgen. Plutselig var de tilbake, men noe er galt et sted. De blir fikset snart, men det er ikke noe gøy å kjøre når man vet de kan forsvinne når tid som helst. :/

På lørdag var det tidlig opp for å dra på agilitykonkurranse. Startet med hopp for dommer Per Eigil Gylland. Valgte faktisk å melde på lørdag fremfor søndag pga dommer; synes Per Eigil er utrolig trivelig, og jeg liker banene hans; akkurat passe utfordrende og morsomme. :o) Tulla var sykt giret da vi varmet opp, men hadde falt litt ned før start. Hadde ikke et 100% bra løp, men generelt gikk det bra. Bortsett fra den forbaska slalåmen!! Fåkk altså! Etter briefingen lurte jeg litt på hvilken side jeg skulle gå på i slalåmen, og testet ut begge sider på noen oppvarmingshindre. Begge deler så veldig bra ut, så jeg fant ut at det ikke hadde noe å si - hun tok slalåmen med den største selvfølge, og med en intens fart. Under løpet derimot gikk hun inn feil, gang på gang. Tredje gangen gikk det bra, og farten ellers var okei. Fikk en vegring inn i tunnelen pga førerfeil, men ellers var det vel feilfritt. Men det ble disk gitt. :o(

Agilityen var etterpå, og Tulla var våken og giret på start. Hun hadde et sykt bra løp med nydelig fart den første halvdelen, men også her fikk vi en vegring på slalåmen; hun gikk inn feil. Rettet det opp, og løp videre; strålende helt til vi kom til tredje siste hinder som var vippa. Det var på en enkel rett-strekning, så jeg fortsatte å løpe rett frem. Men jeg hørte ikke noe dunk fra vippa som smalt i bakken?? Snudde meg, og der står Tulla midt på vippa. WTF?!?? Jeg roper på henne, men hun hopper ned. Jeg forstår ikke hva som foregår, hun har da tatt den vippa mange ganger før (samme hinder som ble brukt under NKK Trondheim i fjor bla). Sender henne oppå en gang til, men hele to ganger skjer det samme, selv om jeg støtter henne og går tett inntil. Jaja, løpet er kjørt for vår del, så den siste gangen går jeg skikkelig sakte og snakker oppmuntrende til henne - har vi fått et vippeproblem som har gjort henne usikker på vippa får jeg bare jobbe med henne litt nå, tenker jeg. Når hun står på midten tar jeg tak i vippa og vipper den ned for henne, og lokker henne til å gå ned. Og DA ser jeg det - tisseflekkene på vippa!! Fåkk og ARGH og alle stygge ord!! Etterpå får jeg høre at det er en hund som hadde tisset rett etter vippa, men tydeligvis hadde den tisset litt på vippa også. Som om det ikke var nok, hadde de sprayet vippa med edikk etterpå! Halloen i luken - vi har da ikke trent på edikklukt på hindrene??! Men det må vi tydeligvis gjøre, makan til uflaks! Disk det også altså.. :o(

Vi drar til Selbu på Hoinndagan etterpå, og spiser festivalmiddag på lørdagskvelden. Vi deltar på to kurs på søndagen: Hundens Språk, og Lek som Treningsmetode. Interessante kurs begge to, men jeg er virkelig lei meg for at jeg ikke fikk være med på noe mer. :o( Skulle gjerne vært med på mye mer, sett mer på alt som foregikk og snakket mer med folk. Bjarte gikk rundt og tok bilder, faktisk er hele minnekortet fullt! Må lade batteriene før jeg kan overføre de, men i dag skal jeg på jobb, så det må bli en annen dag. Huset trenger litt tilsyn igjen for Tulla røyter som et uvær.. ;o) Og hvordan jeg skal få tid til å lese til eksamen som er om så alt for kort tid, det aner jeg virkelig ikke! :O