Etologi
1. Motivasjon kan være både intern og ekstern. Drøft hvordan du kan bruke kunnskaper om både intern og ekstern motivasjon på hundetrening, valpekurs eller når du skal vurdere atferden til to ulike hunderaser.
Motivasjon er grunnlaget for all læring. (Tapper, 2004) Det fins to typer motivasjon: intern og ekstern. Interne motivasjoner er for eksempel mat, vann og behovet for å formere seg, som når en tispe har løpetid. Ulike behov fører til ulik atferd; behovet for mat kan føre til at hunden jakter, eller går mot matskålen, eller tigger hos eieren. Eksterne motivasjoner kommer fra påvirkning fra omgivelsene, og er ikke et opprinnelig behov. En hund har ikke et iboende behov for å jage en kong, men synet av en kong som lekent forsvinner bortover bakken, kan føre til at hunden får lyst til å forfølge den. Ytre stimuli, som syn eller lukt, kan sette i gang en reaksjon hos hunden, som fører til atferd. (G. Løberg, 2006)
En teori omkring interne motivasjoner, er at den blir styrt av homeostase - behovet for å ha en balansert indre tilstand, der drift-reduksjon spiller en stor rolle. Teorien fungerer best på biologiske forhold, som sult, tørst og temperaturregulering. Ekstern motivasjon begrunnes med en insentivteori; ytre påvirkning på et individ fører til atferd. (G. Løberg, 2006)
Man kan ikke belønne uten at hunden er motivert for å få belønningen. (Tapper, 2004) Er ikke hunden motivert for å leke med ball, kan vi ikke belønne med ball. Er hunden derimot motivert for å ha drakamp, kan vi bruke det som belønning. Det er nyttig å skjønne hva som gjør en hund motivert, i treningssammenheng og på valpekurs. For å benytte seg av kunnskapen om insentivteorien, kan man vise hunden en godbit eller en kong før man begynner å trene, noe som gir hunden behov for å få godbiten eller kongen. For å utnytte intern motivasjon, kan man kreve god atferd før hunden får lov å gjøre noe den vil, som å spise, drikke, eller snuse på en løpetispe. Man kan også øke hundens interne motivasjon for mat, ved å ikke fôre hunden før man trener.
Når man skal vurdere atferden til to forskjellige raser, vil jeg komme med et eksempel. En vorsteh og en borzoi er på to ulike tidspunkt ute på tur i den samme skogen, løse. Vorstehren har en intern motivasjon for å jakte, og begynner å jakte i skogen av seg selv. Det kan også hende den er påvirket av en ekstern motivasjon, som lukten av vilt. Borzoien begynner ikke å løpe rundt på jakt etter vilt av seg selv, men ved synet av en elg som løper vekk, tar den opp forfølgelsen. Den hadde lite intern motivasjon for å jakte, men når den fikk et ytre stimuli, ble behovet for å jakte vekket. Ofte er det en kombinasjon av interne og eksterne motivasjoner som utløser atferd. Det er vanskelig å si om vorstehren kjente mye viltlukt i terrenget eller ikke, men ikke alle hunder ville dratt ut på jakt selv om de var på samme sted, og kjente samme fert av vilt. Vi kan dermed anta at den interne motivasjonen for å jakte, var av betydelig størrelse for vorstehren.
Hvis man setter en border collie ved en flokk sauer, vil man kanskje se at den begynner å gjete. Det er da en kombinasjon av ekstern motivasjon og intern drive som utløser gjeteratferden. En boxer ville neppe gjort det samme, kanskje ville den ha jaget eller angrepet sauene. Man kan med stor sikkerhet si at forskjellige raser har varierende grad av interne motivasjoner for ulik atferd, men at de som oftest er en kombinasjon av både intern og ekstern motivasjon. (G. Løberg, 2006)
2. Diskuter hvorfor hunder kommuniserer bedre med mennesker enn det ulver gjør.
Hunder og ulver er eksperter i kroppsspråk. Når de kommuniserer med sin egen art under små avstander, er det i hovedsak snakk om kroppsspråk. Skal noe kommuniseres over lengre avstander, benytter de seg av lyd og lukt. (Tapper, 2004) Når hunder kommuniserer med mennesker bruker de i all hovedsak kroppsspråk og lyd, mens den oppfatter oss visuelt, og via lukt og lyd. (G. Løberg, 2006)
Hvis hunden vil fortelle oss at den vil ut på tur, kan den bruke kroppsspråk; gå mot døren, hente båndet, se på eieren eller ta kontakt på annen måte, eller blir rastløs. Noen pleier også å pipe eller bjeffe. (G. Løberg, 2006) Hunden kan bruke nesten de samme signalene når den mener det er tid for mat, men går da mot matskålen i stedet for døren. De bruker altså visuell stimuli og lyd for å kommunisere med oss. Hundene beveger seg ofte mot det de vil oppnå ved å kommunisere med oss, som for eksempel matskålen, eller døren.
Da hunden ble domestisert, ble antageligvis hunder som var tillitsfulle valgt ut til bruk i avl. (Indrebø, 2005) Muligens ble hunder også valgt ut på grunn av måten de kommuniserte til mennesker på. Siden hunden er et meget tilpasningsdyktig dyr, har de gjennom domestiseringen lært seg å kommunisere med mennesker på en funksjonell måte. (G. Løberg, 2006) Siden ulven ikke er domestisert, mangler de denne evnen.
Hunder reagerer også på signaler vi er ubevisst på at vi sender ut. (G. Løberg, 2006) Muligens er det derfor vi mennesker tilegner hundene menneskelige egenskaper, fordi det noen ganger virker som om de vet hva vi tenker før vi tror vi har gitt uttrykk for det.
En annen grunn til at hunder er mestere i å kommunisere med oss, er fordi de har blitt sosialisert på mennesker. Hunder som lever i frihet, har antageligvis ikke samme evnen til å kommunisere, som hunder som blir holdt som kjæledyr og har jevn kontakt med mennesker. Dette må nødvendigvis også gjelde ulv. Til tross for det, ser man at de ulvene som er sosialisert på mennesker, likevel ikke kommuniserer like bra som det hunder gjør. (G. Løberg, 2006) Ulver har en kortere sosialiseringsperiode, og de menneskene de ikke har møtt i løpet av den tiden, godtar de heller ikke senere i livet. (G. Løberg, 2006) Hunder knytter nye bekjentskaper gjennom hele sitt liv, noe som nok er en følge av domestiseringen. Domestiseringen har gjort hunden flinkere til å generalisere enn ulven, så med tilstrekkelig sosialisering på mennesker, gjør det at hunder generaliserer begrepet ”menneske” til å gjelde flere enn de den har møtt i sosialiseringsperioden. Hunder er nysgjerrige, og kan også lære hvordan andre arter kommuniserer, noe som kommer nyttig med når de skal leve med en annen art. (Tapper, 2004)
Domestisering og sosialisering på mennesker er to store årsaker til at hunder kommuniserer bedre med mennesker, enn hva ulver gjør. Sosialiseringsperioden hos hunder er også lengre enn hva den er hos ulver, i tillegg generaliserer de bedre enn ulver. Vi har levd med hunder i årtusener, og vi har lært hverandre å kjenne og vi har lært en funksjonell måte å kommunisere på; dette er noen av grunnene til at vi kan si at hunden er menneskets beste venn.
Kilder:
Diverse forelesningsnotater og kompendier av Gry Løberg, utlevert på kurset.
Ingrid Tapper, 2004. Etologiboken. Prisma Forlag.
Karakter: A
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar