Dilemma - valpekjøp allerede??

Jeg trodde jeg hadde bestemt meg for irsk setter. Jeg var ganske sikker, selv om jeg noen ganger tvilte litt på om det var rett; er det greit å skaffe seg en jakt-avlet hund og ikke jakte med den? Vil jeg klare å trene den slik jeg har lyst? Er jeg i stand til å ta på meg en sånn oppgave, eller trenger jeg mer trening? Vil det bli for mye å ha en sånn krevende hund i tillegg til Tulla som definitivt krever sitt? Nå som Tulla har begynt å bli så flink å trekke og generelt er mer aktiv, vil det da bli "over-kill" å skulle ha en "ekstrem" hund i tillegg, eller har hun oppfylt det jeg så etter hos IS?

Jeg tror jeg kunne gjort en IS lykkelig, jeg ville klart å gi den både fysisk mosjon og mental stimulering. Men ville det andre, altså den andre treningen, gått på bekostning av Tulla? Og hvor mye kreves egentlig? Noen dager føler jeg meg fullstendig i stand til det, andre dager har jeg tenkt at hadde jeg hatt en IS nå, så hadde det gått på dunken; at jeg har nok med den bikkja jeg har, jeg hadde ikke trengt en ekstra energibunt av dimensjoner til.. eller var det det jeg ville? Ha en hund som krever noe av meg? Kanskje det å "bare" ha to, rett og slett er nok? Jeg trenger ikke en ekstrem-aktiv hund på toppen av det hele?

Så derfor har tankene vandret litt, og vandret langt. Og når de hadde vandret et stykke til, til jeg kom til at jeg nesten skulle droppe hele greia, så vandret de litt tilbake igjen (eller var det bare enda lengre?), og havnet til slutt i valpekassen hos en cairn terrier. Jeg kjenner hunden godt, og jeg kjenner "hele familien og halve slekta", i alle fall nesten. Jeg har aldri, og kommer nok aldri til å kjenne en hund så godt før jeg kjøper den. Jeg har passet hundene og jeg har prøvd å trent de. Men jeg ville aldri vurdert cairn terrier hadde det ikke vært for at jeg kjente disse hundene. Og jeg hadde aldri vurdert seriøst å få cairn terrier, hadde det ikke vært av denne tispa. Og nå har tispa kull, og det er siste kullet. Det er siste sjans. Og så cairn, da..!? Er ikke det et rimelig langt sprang fra setter, eller springer for den saks skyld?

Jeg snakket med oppdretteren. Det var to tisper og en hanne i kullet. Jeg skal uansett ha tispe. Den ene tispa hadde de vurdert å beholde selv, men funnet ut at de ikke hadde tid til det akkurat nå. Men den skulle i alle fall ikke selges til hvem som helst, og det ville være den siste valpen som ble solgt fra det kullet. Og så plumpet jeg ut med mine tanker; om at jeg likte moren, og at det passet så bra akkurat nå (og det gjør det med tanke på all skole-fri'en jeg har fremover). Og vips! sa det, så var det i orden! Hun hadde ingen problemer med å selge til meg, og ville jeg ha den spesielle lovende tispa, skulle jeg få det. Og om jeg ikke hadde pengene akkurat nå (jeg nevnte ikke noe om penger bortsett fra at jeg spurte hva hun tok for en valp), så skulle ikke det være noe problem; avbetaling var helt greit, så lenge de visste at jeg skulle ha valpen.

Jeg pleier vanligvis ikke å bli så betatt av valper. Jo, litt selvsagt; de er jo skjønne, men jeg blir ikke mo i knærne og skal ta den med hjem. De er nusselige, for all del, men jeg klarer å beholde roen, så jeg tror ikke at det er det som har gjort utslaget. Jeg snakket med Bjarte om det, etter å ha mannet (kvinnet) meg opp, og spurte helt alvorlig om hva jeg skulle gjøre. Bjarte fortalte at han hadde vel bare ventet på at spørsmålet skulle komme, hehe.. Jeg har vel kanskje snakket mye om en ny hund i det siste, så det var ikke så rart. Men han var ikke så positiv til setter som jeg hadde innbilt meg; han var redd for aktivitetsnivået, for at det skulle bli for mye, og for at en stor hund til ville "ta for mye plass" eller være for påtrengende. Samtidig ser han på cairn terrier som "udugelige hunder" fordi de er så små. Men han syns det er positivt at de ikke røyter, og at den er liten. En stor og en liten er visst bedre enn to store, og jeg skjønner han jo litt der da.. Det aller rareste er at han ikke var så negativ til en hund til, selv om han fikk vite at kullet nå er seks uker gammelt..! :O Uuææ! Da er det jo bare to-tre-fire uker til vi kanskje har en liten valp i hus, og likevel er han mest positiv til cairn..! Jeg hadde strengt tatt trodd han ville valgt setter, siden jeg ikke hadde en "for hånden" akkurat nå, og at valget da ville blitt ytterligere utsatt, men den gang ei! Jeg skjønner meg ikke alltid på disse mannfolka, og slett ikke mitt eget..!! :p

Men det kommer veldig plutselig. Nesten som skjebnen, mener noen. Og jeg som hadde tenkt at den neste lille ville være planlagt lengre enn langt og i "hue og rævva" og alt dobbelt- og kryss-sjekkes før jeg gjorde noe som helst.. Men på den andre siden så kjenner jeg godt til moren, og jeg har møtt faren (jeg var med på parringen), og det er skikkelig trivelige og trygge hunder med masse fres. Jeg kjenner også flere i slekta, og liker linjene som ligger der. Som jeg sa en gang jeg diskuterte dette; hvis jeg velger denne cairn terrieren, så gjør jeg det på grunn av gemytt!

Det jeg vil drive med er agility og spesialsøk. Mulig det blir noe mer, men uansett er Tulla anvendbar; det er jo ikke sånn at jeg kvitter meg med henne selv om jeg får planer for den nye (kanskje lett å glemme noen ganger).. Jeg vil satse på spesialsøk med Tulla, så får det kun være aktivisering for en ny hund. Jeg har ikke tid til å trene opp to hunder til "full utdannelse" innen spesialsøk. Agility vil jeg satse på med begge, og tror det er fult ut mulig. Ellers blir det vel som vanlig hos oss; turer i skog og mark og generell trening av diverse lydighet og triks, og en utstilling i ny og ne.

Med tanke på hva jeg vil drive med, tror jeg en cairn er et bra valg, og overkommelig arbeidsmessig. Jeg tror jeg har god sjans til å kunne konkurrere greit med en cairn, spesielt i forhold til en setter. Men uansett hvordan det går, om det blir en cairn eller setter, så har jeg alltids anvendelige Tulla mi! Så vil jeg da ha en noe enklere hund i tillegg, eller vil jeg ha en noe vanskeligere hund i tillegg? Og er det noe som heter skjebnen?