Hva er oddsen??

Jeg kommer hjem fra jobb, skrur på maskinen, og av en eller annen merkelig grunn skriver jeg inn finn.no. Jeg pleier sjelden å besøke siden, selv om jeg vet at mange andre gjør det, for å "følge med" - enten på hunder som selges, eller biler, eller bare gode tilbud. Jeg derimot er en ensom sjel som driter litt i hva andre gjør. Sorry.

Men i dag skulle jeg altså bry meg litt. Jeg trykker på dyr - hund - hundeutstyr, og skriver inn "hjul" i frisøket. Tanken var å se hva stellebord koster nå for tiden. Og da med hjul. Hvor tanken kom fra, må du ikke spørre om, jeg vet nesten ikke om den var der da jeg skrev "hjul" engang.. Stellebord er noe jeg tenker på ca en gang i kvartalet, og finner ut at det er skikkelig lurt. Jeg må jo ha et nå som jeg har hele to pelshunder, og det er virkelig mye enklere å stelle Tulla på bord, selv om hun er grei ellers også altså. Men jeg kommer så mye bedre til med bord - det er jo kjempeflott! Og Aynï må jo bare på bord, så enkelt er det med den saken.

Jeg rangerer søket fra billig til dyrt, og øverst popper det opp et stellebord til 1358kr. Jøss - det var da billig; håper de har flere igjen, tenker jeg. Jeg hadde nesten kjøpt et brukt til 1500kr, så lenge det hadde hjul jeg.. Så jeg trykker på linken til butikken som selger, og hva ser jeg?? Jo, de har januarsalg, og 50% på ALLE varer! Stellebordet jeg ville ha kostet riktignok ikke 1358kr lenger, og tilbudet som lå på finn var gått ut, men med januarsalg ble alt billigere likevel, og plutselig var prisen blitt 905kr!! Jeg trodde jeg skulle daue - hopper i taket og hyler og kviner. Dette var for godt til å være sant, og jeg tror skjebnen eller noen må ha ledet meg inn på dette. Nå er det i alle fall bestilt, så får vi håpe det var nok igjen til at det ble et på meg også. Sånn er det med førstemann til mølla-opplegg. Krysser fingre for at jeg er heldig - føler meg i alle fall SUPERheldig akkurat nå!! Dette kan ikke være tilfeldig! :D Merkelig.

Et lite blogginnlegg

Genser-saken jeg begynte å strikke på til Aynï er blitt ferdig. Til å kun ha strikket etter øyemål, pluss det faktum at jeg ikke har strikket på sju-åtte år, så ble den neimen ikke så verst, men likevel helt ubrukelig. Så nå har jeg begynt på en ny en, og både håper og tror den blir mye bedre enn den første. Og aller helst bør den bli brukelig også.

Siden jeg har forandret fargene i bloggen, vil jeg gjerne ha kommentarer på det, spesielt dersom det er vanskelig å lese. Jeg har ganske godt syn, så jeg plages sjelden av sånt, men hvis noen har innvendinger setter jeg pris på å få høre de, og eventuelt forslag til endringer. :o)

Jeg holder som sagt på å lage ny hjemmeside, så jeg har fjernet linkene til de sidene som er nede på hjemmesiden. Ingen vits i at det ligger døde linker i menyen.. ;o) Den nye hjemmesiden forventes å være oppe og gå i løpet av den førstkommende uken, dersom alt går etter planen. Adressen vil fremdeles være spaniel.no - enkelt å huske!

Ellers er ting litt kjipe. Jeg forventer at det blir begravelse i løpet av de neste to ukene.. Den siste av mine besteforeldre, Farfar, holder på å takke for seg..

Møkka-humør!

Bloggen har fått nye farger. Jeg ble lei av baby-blå, og følte for noe litt mer feminint. I tillegg passer fargene bedre til hjemmesiden jeg holder på å lage. Ja, du leste riktig - jeg holder på å lage ny hjemmeside. Har lenge vært misfornøyd med den jeg har, og har aldri funnet noe jeg egentlig liker. Hjemmelagde hjemmesider med masse frames osv har aldri vært min greie, så å sette meg inn i Dreamweaver eller Frontpage har ikke vært noe alternativ. Men nå holder det på å bli - ha bare litt tålmodighet med meg! :o) Det er mye mulig jeg flytter bloggen også, men adressen vil være den samme: klikkerhund.no . Hjemmesiden beholder selvsagt også adressen sin spaniel.no .

Ellers er humøret på bunn for tiden - jeg er møkka lei og sur. Egentlig vet jeg at jeg ikke er sånn, men noe - hormoner og stoffer i hjernen - forteller meg at jeg skal være sur og irritabel. Så da er jeg det dessverre. Beklager til alle det har gått utover.. Det ble litt bedre av å gå en tur med Line i går - endorfiner kalles det vel?

I går begynte jeg å strikke en genser-sak til Aynï som hun kan bruke når hun ligger i bilen på kalde dager. Hun er en frossen sjel som elsker å ligge varmt (gjerne under dyna sammen med meg, så der er vi jo ganske like), så hun blir sikkert glad for en varm, rød og hvit genser. Hvis jeg får det til da.. Det er nemlig sju-åtte år siden jeg strikket sist, så jeg måtte google hvordan jeg skulle legge opp masker..! :D

Noe av det som har skjedd siden sist

Hva i alle dager får en hund til å midt på natten, mens hun tror alle ligger og sover (noe hun har gjort selv også), våkne for å romstere på stuebordet og finne en trebjelle som hun skal spise??! Ja, det er Tulla vi snakker om! Selvsagt. Aynï kunne ikke gjort noe sånt i sine villeste drømmer engang.. Men Tulla fikk vel behov for litt nattmat, og fant ut at tre! det var tingen å spise! Jammen godt det var en bjelle som lagde lyd, hvis ikke hadde julegaven fra svigerfarmor vært i tusen knas og på god vei til å bli fordøyd nå.

I går var en merkelig forferdelig dag, men samtidig litt god. Bjarte var på jobb, og jeg hadde fått et gavekort på en klesbutikk til jul, pluss to utgaver av en bok hvor jeg ville bytte den ene utgaven i en annen bok. Forferdelig snøvær; vind og mange cm med snø lavet ned og blåste i hytt og pine. Stakkars brøytemannskap! Men siden jeg hadde sagt jeg skulle til byn for å gjøre disse ærendene, så ville jeg bli ferdig med det. Så da klokken ble mange nok, kjørte jeg innover til byen. Sendte melding til Bjarte og lurte på hvilken bokhandel som var på City Syd, og hvilken som var på Tillertorget, og om klesbutikken fantes på City Syd. Greit å slippe å kjøre helt til sentrum i rushtrafikken når man ikke må. ;o) På vei opp bakken fra Klett kom det plutselig et skikkelig vindkast som tok med seg tonnevis med snø - alt ble helt hvitt! Jeg måtte bremse kraftig ned, og måtte virkelig stå på bremsen da jeg plutselig så bremselysene til bilen foran. Det var helt vilt; jeg så absolutt ingenting før bremselysene lyste rødt tre-fire meter foran meg! Skrev melding til Bjarte og advarte mot dårlig vær, siden jeg visste han var på vei hjem. Jeg fikk ikke noe svar, men det var jo egentlig ikke nødvendig heller.

Jeg endte opp på City Syd heldigvis, og alt gikk knirkende smertefritt! Jeg ble raskt ferdig, noe som var veldig fint, siden hodet var på en snurr pga kraftig forkjølelse. Skrev igjen melding til Bjarte om at jeg var ferdig og på vei hjem. Fikk ikke svar, noe som var litt merkelig syntes jeg. Etter en stund skrev jeg på nytt melding om at det ville vært fint om han kunne svare, sånn at jeg visste han var i live. Intet svar. Jeg var tilbake på Klett igjen, og forsøkte å ringe. Kom rett til telefonsvar; ergo var telefonen avslått eller han var et sted uten dekning. Prøvde å ringe igjen, men fremdeles ikke noe svar.

Da jeg kom til Øysand, var E39 nyveien stengt, og DA fikk jeg litt panikk. I følge mine beregninger skulle Bjarte allerede ha passert her for en liten stund siden, og nå var veien stengt. De verste tanker raste gjennom hodet mitt - hadde Bjarte vært i en ulykke som gjorde at veien nå var stengt?? Jeg svingte ut på gamle E39 sammen med de andre bilene, og måtte kjøre på forferdelig glatt føre langs kysten helt til Buvika. Stoppet der og prøvde å ringen en gang til. Fremdeles ikke noe svar. Kjørte videre og opp til bensinstasjonen i Buvika (nyveien var åpen derfra), og stoppet på YX'en. Der stod det politi, og jeg bestemte meg for å låne doen på YX'en og etterpå spørre de om de visste noe om en liten rød Colt var involvert i en ulykke på veien. Men da jeg kom ut fra do, var de kjørt.. Jeg prøvde å ringe en gang til, men det var fremdeles bare telefonsvar å høre.

Jeg raste ut på nyveien igjen, lettere panisk. Prøvde å ringe flere ganger mens jeg kjørte, men jeg fikk ikke svar. Nå begynte jeg å bli seriøst redd. Vi har jo lagret hverandre som ICE (In Case of Emergency), som gjør det lett for redningsmannskap å finne riktige personer å kontakte, men det hjelper jo lite hvis mobilen dør i et krasj, og de må skru den på og ikke har pin-kode!! Kunne batteriet være tomt da? Nei, Bjarte har jo ny mobil, og batteriet holder jo i en uke før det må lades, og han hadde ladet den natten i forveien.. Bjarte har også alltid mobilen på, og han har den alltid med seg. Den er aldri slått av heller. Jeg gasset på det jeg følte jeg kunne, for å skynde meg hjem. Hvorfor han skulle være hjemme ante jeg ikke, og hvis han var hjemme kunne han vel lade den? Og hvis den tilfeldigvis var blitt skrudd av ville han jo merke det kjapt - så det gav egentlig ingen mening å kjøre hjem heller, men det var nå det jeg gjorde.

Hva skulle jeg gjøre hvis bilen ikke var hjemme da? Jeg kjørte inn veien vår, og så kjapt at bilen hans ikke var der. Det var nå to timer siden jeg hadde hørt fra han sist, og da var han allerede på vei fra byen selv. I mellomtiden hadde jeg kjørt både til og fra byen OG shoppet, så dette lovet veldig dårlig! Jeg braste inn på gårdsplassen, måkte meg vei gjennom snø som burde vært måket, satt meg fast (med Pajeroen ja!!), og bestemte meg for å gi opp. Prøvde å ringe en gang til, men ikke noe svar. Løp inn, og ringte foreldrene mine. Moren min jobber på sykehuset, så jeg visste hun var den rette å ringe. Jeg prøvde å høres normal ut i stemmen da jeg spurte om hvordan jeg kunne finne ut om noen lå på sykehuset. Det kunne man visst ikke, men man kunne ringe resepsjonen og høre om den og den var der, men at jeg ikke visste avdelingen. Stemmen brast, jeg klarte ikke si så mye mer. Men hvem er det du lurer på om er på sykehuset da, spurte hun? Jeg vet ikke hvor Bjarte er, stotret jeg, og det var vel da hun skjønte alvoret. Jeg fikk et nummer å ringe mens jeg prøvde å forklare hva som hadde skjedd, eller kanskje rettere sagt ikke skjedd, og akkurat da hørte jeg noen hundepoter tasse mot døren - Bjarte! Bjarte kom nå, sa jeg og bare la på.

En stykk noget forvirret Bjarte ble overrasket av en uvanlig velkomst.. Huff, jeg visste ikke om jeg ville slå han eller grine, men endte vel opp med det siste. Det viste seg at han hadde måttet bruke mobilen som modem på jobb hos en kunde i dag, og det hadde ladet ut mobilen helt. Han hadde ikke klart å skru den på igjen, og siste mld han fikk av meg var før jeg kom frem til byen. Så han trodde jeg fremdeles var på City Syd. Han hadde også vært og handlet på veien hjem, og generelt brukt lang tid pga stengt vei (og da hadde den vært stengt helt til Børsa). To og en halv time hadde han brukt fra Trondheim, og vi fant ut at vi måtte ha ligget veldig nært hverandre i køen. Godt det hele endte bra, for dette var ikke en morsom følelse. Det hjelper heller ikke på å få flashback fra bilulykken faren og bestemoren min var i for snart elleve år siden (kjennes som om det var for noen år siden bare), hvor bestemoren min døde, og faren min ble veldig hardt skadet. Skulle det liksom være greit at jeg fikk oppleve enda en tragisk bilulykke bare fordi jeg hadde klart å "overleve" en tidligere? Det ga ingen mening. Og siden jeg vet hva en bilulykke kan gjøre med folk, var det ikke spesielt oppløftende å tenke på at Bjarte kunne vært utsatt for en..

Er det nå jeg skal komme med en unnskyldning med tilhørende forklaring på hvorfor jeg har vært så fraværende i det siste? Halvannen uke før jul var jeg på pensjonatet. Stikkord: mishandlet hund, jeg ble bitt flere ganger, valper, løpetid x 2, gale utbryterhester, udugelig fôrvert som ikke leverer drektig tispe, forferdelig føre, en vakt på butikken som ikke gikk etter planen, trekkgal Tulla, og løping i oppoverbakker i snø med kjeledress. Så kom julen, og siden mine hunder hadde løpetid, måtte de være på gangen. Vi feiret julen hjemme hos mine foreldre, og deres hund skal på død og liv ri på løpetisper (tispe det også forsåvidt). Aynï takler det greit, men syns det kan være litt slitsomt i lengden, Tulla klikker og skal ikke ha noe av at noen tispe rir på henne når hun løper (bortsett fra Aynï da, det er visst greit). Ellers hadde Bjarte skaffet oss verdens peneste juletre - helt seriøst; jeg har sjelden sett et så pent juletre! Tett og fint, og med masse symmetriske greiner. Jeg er fornøyd med julegavene; fikk faktisk masse av det jeg ønsket meg og litt til. Hjelper visst å skrive ønskeliste! ;o) Etter jul har jeg jobbet litt, vært på varetelling (og det er en sak for seg selv som jeg ikke gidder å skrive om engang, men kan bare si at det er ulovlig å beordre folk som meg på jobb 1.nyttårsdag, og at det endte med at vi fikk bedre lønn fordi jeg sa fra). Nyttårsaften tilbragte vi hjemme (my orders), men et uplanlagt frieribesøk av en elghund gjorde sitt til at ting ble litt annerledes enn tenkt. En løs elghund møtte oss på tur (jeg hadde fått mld om at han gikk løs), så jeg tok han med meg. Ringte politiet, Falken og pensjonatet som har ansvaret for sånne. Etter masse om og men og frem og tilbake (det er en egen historie), kom eieren og hentet han. Men jeg kan med hånden på hjertet si at ingen av de tre hundene tenkte noe på raketter da klokka var tolv! Han ble nemlig med inn i stua da (selvsagt var han ute og tuslet rundt midnatt), og Aynï syns det var gøy med en frier i stua som ville parre henne, men Tulla likte ikke å få herrebesøk midt på svarte natten. Men Tulla er grei, så jeg kan kommandere henne til å ta det rolig sånn at jeg får passe på, så vi endte opp med ingen parringen (han var for gammel og feit til å klare det på Aynï uansett), og alt i alt gikk det jo bra. Ingen av mine hunder er redd for sånne lyder, og det var ikke han heller heldigvis. :o)

Nok surr fra min side. Jeg er syk, føler meg slapp og fæl og irriterer meg over at jeg ikke klarer å stå opp i riktig tid og få snudd døgnet skikkelig. Jeg får ikke sove om natta, og da hjelper det jo ikke å ikke stå opp i skapelig tid heller. Ond snirkel det der..

Vinterens første skitur

Brr! Nå er vi nettopp kommet hjem fra vinterens første skitur - i hele 14 minusgrader! Litt ambisiøst kanskje, men noe må man jo finne på for å aktivisere disse bikkjene. :o) Først ute var Aynï; Tulla var godt påkledd i bilen mens hun ventet. Aynï har aldri sett ski før så vidt jeg vet i alle fall, men hun tok det som den største selvfølge at hun skulle gå pent foran i løypen, gjerne i "skøyte"-sporet. Flinke lille-bisken det! Etterhvert begynte det å danne seg isklumper under potene hennes, og da var det ikke så gøy lenger. Må begynne å smøre med noe der skjønner jeg.

Tulla derimot, fikk så å si ingen isklumper, noe som jeg nesten syns er litt rart. Men for all del; jeg klager ikke! ;o) Tulla var gal. Igjen. Og nå begynner det nesten å bli litt plagsomt. Lurer på om jeg må finne på noe lurt der altså, det går jo ikke an å ha en gneldrebikkje som er så stor! :p Men hun trekker i alle fall, av hjertens lyst, og det er jo fint. Holdt ikke på så lenge, siden jeg har fått nyss i at det faktisk fremdeles er agilitytrening på onsdager og jeg har tenkt meg dit i kveld.

Aynï var rimete i bartene og Tulla var rimete i ørene, men nå har vi alle tre begynt å få varmen i oss igjen. Deilig med litt energi-piff midt på dagen! :o)

..som en 25-watts lampe..

Månen hang der - som en 25 watts lampe i et ellers stort og dårlig opplyst rom. Det var nesten helt magisk å gå der; det glitret i snøen og stillheten var øredøvende.. Sånn rent bortsett fra Tullas tidvise hylebjeffing idet hun fikk lov å sette igang igjen etter en pause, eller knasingen under skoene og tassingen fra potene. Nydelig tur, med andre ord!

Jeg gikk opp Espa, hadde begge hundene i sele i magebeltet. Da vi kom til den første bakken opp, fikk Tulla beskjed om å trekke. Det har ikke fungert å rose henne tidligere, for da har hun blitt avledet, og det har nok bare blitt opplevd som mas. Men i dag fungerte det flott! Jeg heiet henne frem, og hun la seg virkelig i trekkselen. Deilig å bli dratt opp hele veien! Det er fint å konstantere at rooolig-kommandoen også fungerer bra. :o)

Og for første gang når hun har dratt meg mens jeg har gått, begynte hun i dag å hyle og bjeffe da vi skulle sette igang igjen. Jeg belønnet innsatsviljen med å løpe - og det var litt av en følelse å bare kunne løfte beina knapt uten anstrengelse, og likevel løpe oppover! Kan ikke huske at det har kjentes sånn ut før..? Om jeg får litt lyd, så bryr ikke dèt meg, så lenge hunden digger å gjøre jobben jeg vil ha henne til å gjøre. Skal vi noen gang starte i lydighet, får vi heller trene på det da, men det er vel ingen overhengende fare for dèt akkurat..

Første gang hun bjeffet av glede for å få løpe og trekke, var i fjor vinter da vi gikk på ski for første gang. Det fallt virkelig i smak hos henne! Andre gang var da jeg i høst begynte å sykle med henne, tredje gang i vinter da jeg begynte sparke-sesongen, og nå fjerde gang var i dag, da hun bare fikk trekke meg mens jeg gikk, noe som er hverdagskost i grunn.

Aynï lille fikk løpe løs ca halve turen, så fikk vi trent litt på kontakt også. Tulla er flink og fortsetter å trekke, selv om Aynï får godis av meg. Og det må vel bety at hun er temmelig glad i å trekke, eller hva? Det er tross alt en spaniel vi snakker om her, som spiste reisesyketabletter 9 uker gammel, og som tydelig forteller meg når det er tid for kveldsmat hver dag, som kviner når hun aner jeg er ferdig og spise og er overbevist om at skorpene er til henne (noe de også ofte er, eh..), og som i det hele tatt er veldig glad i mat. Men tilbake til kontakttreningen; hvorfor må jeg få sånne hunder? Sånne som går og dilter i føttene mine og ikke løper og leker seg? Jeg trodde Tulla var ille, men Aynï holder jammen på å ta henne igjen på det punktet.. :/ Luksusproblem, for all del! Men jeg har trent så lite på dette med Aynï, så jeg skjønner det ikke helt. En stund trodde jeg at jeg hadde trent for lite, for da var hun jo helt ballong i hodet, men plutselig er hun altså blitt en dilter hun også. Jaja, jeg skal vel egentlig ikke klage for mye. Det motsatte ville strengt tatt vært verre. ;o)

En deilig forfriskende tur ble det i alle fall, så nå ligger Tulla i sofan og snorker, og Aynï ligger på sin faste plass; foran ovnen..

Atsjoo!

Fysj. Kan ikke la siste innlegg stå slik som det gjør, må lage et nytt.

Aynï og Tulla har fått snue, antageligvis da de var på Hamar. Aynï var først ute: ATSJOO-fnys-fnys-TSJOO-fnys-nysnys-hark-fnys-NYS! mens hun hoppet og danset ved siden av meg, tigde godis og var helt ellevill, tygde og rev i båndet sitt og krevde oppmerksomhet. Stakkars, hun tar det ikke spesielt godt å bli holdt i ro og være inne. Og det er kanskje ikke så veldig rart, siden hun er vant til å få nesten like mye mosjon som Tulla.. Aynï nøs bare ute, og bare når hun var i aktivitet. Og så "innoversnorket" hun tre ganger så vidt jeg hørte, hvorav èn gang var inne. Ellers er allmenntilstanden på topp, dog noe mer energisk enn til vanlig siden hun jo ikke har fått noe særlig tur.

Tulla begynte ikke før 4-5 dager etter Aynï. Hun er ikke så hardt rammet som Aynï heller, men nyser noen kraftige nys innimellom. Tulla på sin side nøys både inne og ute, men mest ute. Hun virker kanskje litt slappere enn Aynï, dvs at hun faktisk tåler å være i ro innendørs uten noe veldig til mosjon. Og når hun tåler det, ja da er hun slapp, haha! Gale Tulla som omtrent klikker dersom hun ikke får mosjonen sin en dag eller to.. Men nei, ingen virker spesielt syke spør du meg.

Begge hundene hadde opphold av nysing i helgen; Tulla nøys en gang på lørdag, ellers hørte jeg ikke noe før i dag: jeg ble nemlig vekket av en snute i trynet. En nysende snute uten egenkontroll. Dunk! midt i nesen min.. Det var Tulla det, som ønsket meg god morgen.. ;o)

De nyser jo litt til vanlig også, når de er glade eller vil ha oppmerksomhet eller noe. Og det ser ut til at når de gjør det nå, er nysene kraftigere enn ellers og da blir det litt skallebank og snutebank ja. Og litt snørr som havner her og der. Nydelig. :o)

Men i dag er jeg drittlei. Lei av "syke" hunder. Hunder som må holdes i ro. En av grunnene til at jeg ville ha to hunder, var at jeg alltids ville ha en hund å gå tur med, trene med osv selv om Tulla var innbilt og ikke gadd. Men når begge hundene må holdes i ro - hva da?? Da går jeg nesten på veggen! Har funnet ut at jeg rett og slett må ha flere hunder, men at den andre gruppen med hunder ikke kan bo sammen med de jeg har nå, i tilfelle sånn sykdom. Haha, for et liv! Men nå orker jeg ikke mer. Og hundene orker ikke mer. Så i dag skal vi gå oss en lengre tur alle tre. Få ut litt energi, bygge opp litt mer energi, og få deilig, frisk vinterluft.. mmm..

3 år

3 år siden.

Ja til flere titler!

Jeg skulle ønske jeg hadde en AG1 tittel på Tulla, og en AG2 og en AG3 før vi fant ut at NACH var tingen å satse på.. Jeg hadde sikkert startet i LP med henne også, hadde jeg visst vi kunne få en LP1 tittel (NLCH virker liksom litt langt borte i det fjerne). Og hva med Aynï? Hadde det ikke vært drittøft med en LP2-tittel på en cairn? Tenk på Inka, da, hun som er i kl 3 LP, hvor mye det ville sagt folk om de hadde sett en LP3-tittel foran navnet hennes?

Opprop for flere titler!

Mammadalten og dalten av en mamma på utstilling

Hvor skal man begynne? Jeg er tydeligvis ingen heftig blogger, haha!

Orklahallen: Både Tulla og Aynï skulle stilles samme dag. Oppdretteren til Aynï var hyret inn som handler på de begge to, men så viste det seg at hun hadde dobbelt og trippelt-booket seg, sånn at hun ikke kunne gå med Aynï. Jaja, Aynï er ikke den verste å gå med, så jeg gikk med henne selv. Hun oppførte seg eksemplarisk, og stod som et fjell på bordet! Flinkeste Aynï, det! Resultatet ble likevel nr 3 i klassen, og kritikken finnes under Aynï-utstillingsresultater, på hjemmesiden. Det store problemet kom da Tulla plutselig skulle i ringen samtidig. Trude var jo opptatt, og jegvar opptatt - så hvem skulle gå med henne?? Vi huket tak i innehaveren av Brocaire's kennel, tidligere oppdretter av cairn. Hun fikk slengt Tulla og båndet i armene, jeg børstet raskt over henne og sendte med noen godbiter mens vi løp til hver vår ring. Selvsagt var ringene så langt fra hverandre som overhodet mulig, men det var kanskje like greit. Ting gikk kjapt, og jeg rakk ikke å gi spesielt mange instruksjoner før de løp avgårde. Aynï ble først ferdig i ringen, og jeg kastet henne inn i buret mens jeg løp avgårde for å se på Tulla. Hennes klasse hadde nettopp entret ringen, og var på sin første runde rundt.

Dessverre hadde jeg ikke fått tid til å si at Tulla måtte stilles opp før dommeren kom, noe som førte til at hun trakk seg litt. Vi har jo trent på at hun skal bli stilt opp, og at det DA skal være okei å bli tafset på av dommere. Men men, man kan ikke vri hjernen i småbiter for sånne ting.. Tulla fikk rødt, men en god kritikk. Det vil si; det negative stemte og var helt på sin plass, mens det positive var kanskje overraskende positivt! :D Jeg var jo veldig spent på pelsen, som var stelt etter alle kunstens regler, men likevel var den jo nedrøytet. Glansfull var det eneste som kunne beskrive hvordan den så ut, det lille som var igjen av den.. Men dommeren likte pelsen, så da så!

Tulla vant åpenklasse, men uten CK. CK ble holdt tilbake fordi hun hadde trukket seg. Helt på sin plass - og en dommer etter mitt hjerte! :o) Jeg har jo forstått at de kan trekke pga manglende/nedrøytet pels, men der mener jeg at en hund er en hund, og røyting er en helt normal hunde-greie. Da er det mye verre at de trekker seg, for sånt skal de strengt tatt tåle. Og det er viktigere at en hund er stødig i ringen, enn at pelsen flagrer til alle kanter. Så han vil vi gjerne stille for igjen ved en senere anledning. Så spekulerer vi ikke i hva som kunne ha skjedd dersom hun hadde blitt stilt opp før dommeren kom..huffhuff.. *slå hodet i veggen for å få tanken ut av hjernen*

Da de var ferdige, var det en stykk veldig glad Tulla som møtte mamman sin utenfor ringen. Hun hadde kikket litt etter meg, men ellers gikk det greit.

Vi har som sagt slitt litt med fraværende pels, og gått til det ekstreme for å få den tilbake. Et stort egg til frokost hver dag, ølgjær og diverse piller som skal stimulere pelsen har blitt dyttet inn i det store gapet. Badet ofte har hun også blitt, for det skal visstnok være bra for å få mer underull. Alt i alt har det hjulpet, selv om jeg såklart er litt usikker på nøyaktig hva som har hjulpet? I full pels er hun dog ikke enda, men nå slapper vi litt mer av, for nå er NKK Hamar også over.

Vi hadde nemlig meldt på til full helg, vi. Agility på fredag, Aynï på lørdag og Tulla på søndag. Fredagen var jeg spent på; for Tulla hadde ikke trent agility på over to (2!) måneder! Hindrene er ryddet bort for vinteren, så vi har heller drevet med andre ting. I tillegg har hun aldri gått agility innendørs i hall før, så jeg trodde mildt sagt hun kom til å ikke skjønne at det var agility vi skulle drive med. Men hun skjønte! :D Hun fikk hoppe noen hinder på oppvarmingsbanen, og dermed var hun klar. Underlaget var gressmatte, og temmelig glatt sådan. Farten ble aldri den helt store, men jeg klandrer henne ikke - hun hadde vel de fleste odds mot seg der, med tanke på lite trening, dårlig underlag, og første gang inne i hall. Hopp ble feilfritt, bortsett fra tidsfeil. Et bra løp, men vi hadde mye fart å hente. Etter forholdene fornøyd.

Vanlig agility kom etterpå, og det begynte lovende. Men nederst på første langside skulle Tulla inn i en buet tunnel som lå i hjørnet. Akkurat idet hun skulle til å løpe inn, satt det noen en halv meter fra ringen og begynte å pipe med pipe-dyr. Pip-pip-pip-pip. Tulla trodde kanskje hun var ferdig? I alle fall fallt hun helt ut, og klarte ikke å hente seg inn igjen. Jeg avbrøt og gikk ut av banen. Jeg skulle ha brutt litt tidligere enn hva jeg gjorde, men man lærer så lenge man lever. Jeg var skikkelig, skikkelig sint. Folk skal få pipe så mye de bare orker med pipedyr rett utenfor ringen, men da skal de pinadø gjøre det hele forbaska tiden, ikke bare akkurat idet en hund kommer forbi!! Jeg var så sint at jeg holdt på å eksplodere - og det er sjelden jeg blir så sint altså! Skulle nesten tro noen hadde gjort det for å prøve å ødelegge for oss.. Ellers var jeg fornøyd med banene; de var akkurat passe enkle, og kunne faktisk ha vært litt vanskeligere for vår del, spesielt med tanke på underlaget er det ikke noe særlig å ha fartsbaner, men heller tekniske baner. Men altså; 1. premie og 3. plass i hopp skal man være stolt over! :D

Lørdag: Jeg hadde fikset handler til Aynï, siden jeg av erfaring vet at hun viser seg bedre med andre enn med meg. Men handleren min (Benedicte) var veldig opptatt av at Aynï ikke holdt halen sin helt korrekt, og ville at jeg skulle vise hva hun kunne gjøre for å få den mer opp. Jeg viste, og jammen sann kom ikke halen opp! Benedicte prøvde, men Aynï holdt faktisk halen bedre med meg! :O Helt utrolig! Det førte til at fire minutter før vi skulle i ringen, ble det bestemt at jeg skulle gå med Aynï. Jeg blir ikke så nervøs når jeg går med henne, for jeg vet hun oppfører seg som en drøm, men det var litt skummelt likevel. Nr 3 av 3 i juniorklassen, med god kritikk ble resultatet. Jeg vet at disse linjene hos cairn er sent utviklet, så det var helt i orden. Uansett er hun jo nettopp fyllt 9 mnd, så det skal litt til å hevde seg. ;o) Jeg synes bare det var interessant å vite at hun fikk 1.premie - da vet jeg det, liksom. ;o)

Søndag: Tullas tur i ringen. Benedicte skulle handle, og hadde trent på å stille opp, løpe med og la Tulla bli tafset på av andre, både med og uten meg tilstede. Det hadde gått helt supert. Vi hadde forhåpninger om rødslufse, men trodde vel kanskje mer på en blå, pga denne pelsen altså.. Litt før de skulle i ringen, tok Benedicte med seg Tulla inn i folkemengden, og mens de var borte, snek jeg meg opp på tribunen for å se mer. Vi følte dette var den mest skånsomme måten å gjøre det på for Tulla.

Veeeel.. Tulla entrer ringen, og foreløpig går alt ganske greit. Men etterhvert som tiden går, blir hun bare mer og mer opptatt av hvor jeg hadde tatt veien. Benedicte klarer å stille henne opp så lenge Tulla får stå og se mot stedet hun sist så meg, men da de skulle løpe opp og ned fra dommerbordet, var det tilfeldigvis i retning "stedet". Hun galopperte mot "stedet" og var klin kokos, men travet pent tilbake igjen. Da Benedicte skulle stille henne opp foran dommeren, ble det helt feil vei for Tulla, som da begynte å vri seg, flytte på føttene og se helt andre veier.

Jeg satt på tribunen og vrei meg bare mer og mer - dette gikk jo på dunken!! Fant ut at jeg skulle gå ned og vise meg for Tulla, så kunne hun stå i ro og se på meg mens dommeren skrev blå-sløyfekritikken sin og så var de ferdige i ringen. Alternativet ville jo vært KIP, pga måten Tulla oppførte seg på. Nåja. Det skulle jeg vel kanskje aldri ha gjort. Tulla ble helt tullete (derav navnet kanskje?) da hun så meg. Begynte å pipe, pipingen gikk over i pistring, og pistringen gikk over i febrilsk bjeffing. Prøvde å si "STÅÅÅÅ!" til henne i skikkelig streng tone, men det prellet av som vann på katta eller noe sånt. Hun hoppet mot meg, kavet med frambeina og var i det hele tatt en liten dritt, hehe. Det gjorde ikke saken bedre at jeg prøvde å gjemme meg -uuæ! mamma ble borte igjen! - og mens jeg stod nedbøyd bak noen folk, var det noen svensker som lurte på "er det en choco dots?" "Heh-hehh.. jaa..??" svarte jeg, og de bare gliste; "hon er glad i sin mamma!". Ja, hun er det. Veldig glad i sin mamma..

Folk snudde seg, jeg rødmet og ville helst forsvinne langt ned i et sort hull og ikke komme opp igjen før i 2078. Ringsekretæren brøytet seg frem gjennom folkemengden og lurte på om ikke jeg kunne komme og stille henne selv? Det var jo tydelig at det var min hund, liksom??! Heh, ja, min hund, ja.. Ville jo nesten ikke erkjenne meg det da, men jeg tror ikke noen ville trodd noe annet.

Før jeg rakk å tenke mer, stod jeg i ringen med Tulla - hoppende glad for å se meg. Prøvde å stille henne opp, men Tulla var glad.. Prøv selv å stille opp hunden med en gang du kommer inn ytterdøra etter å ha vært på jobb - det er neimen ikke lett - og akkurat sånn var det! Jeg var skikkelig streng med henne, og etterhvert fant hun seg da i å bli holdt. Og vi stod og vi stod. Dommeren snakket og snakket, og jeg husker jeg tenkte; dette kan umulig bli en KIP, for da hadde jo bare dommeren trengt å skrive at hunden oppfører seg teit, trenger mere ringtrening og pels, og kastet oss ut av ringen. Jaja, en lang blåsløyfekritikk, da.. Men så kommer dommeren omsider, tar meg i hånden og jeg får en rød sløyfe. RØD??! Hallo, liksom? "She's a bit more relaxed now.." sier hun, og smiler. Jeg gliser fårete tilbake, og hoster frem noe som skal ligne på en forklaring eller unnskyldning..

Vi løper runden vår i ringen, og havner bakerst i køen av de som venter på å bli bedømt. Deretter faller jeg litt ut. Jeg fokuserer på å stille opp Tulla, og får høre av noen utenfor ringen at hun står pent. Jeg bruker masse tid på å stille henne opp enda mer, belønne, stille opp igjen, osv, før jeg omsider kikker opp og ser at den siste åpen-klasse-tispa står foran dommerbordet og får kritikken sin skrevet. Ser bak meg: tomt. Huh? Jeg begynner å lure på om jeg har gjort noe galt, og kanskje skulle stått utenfor ringen og ventet sammen med de andre? Jeg snur meg og spør noen som står utenfor ringen om jeg egentlig skal være her?? Joda, det skulle jeg, for jeg hadde fått rødt, og de andre hadde blitt sendt ut med blå. Jeg ser vel ut som et spørsmålstegn og krussedull og alfakrøll og semikolon på en gang, men skjønner at dette har jo ikke gått så ille after all.. ;o)

Det ender opp med meg og den siste tispen som også fikk rødt, i konkurranseklassen. Vi løper og stiller opp, dommeren kikker og gransker og får oss til å løpe en gang til. Da hun stopper oss, er jeg og Tulla fremdeles først, og jeg får nok en rød sløyfe, men også en rosa. Rosa.. er ikke det CK, da?? Jeg jubler, og vi går ut av ringen. Først da bryter jeg vel helt totalt sammen, tårene kan jeg ikke kontrollere, de bare kommer. Dumme, dummeste Tullan min - mammadalten over alle mammadalter, med sin dalt av en mamma - vi har klart å få en CK! Og vi som trodde på blått, eller i verste fall KIP idet det stod på. Jeg er overveldet av sjokk, vantro, skam, glede, lettelse av å være ferdig i ringen (så langt i alle fall), og litt sinne for at Tulla var teit, men mest glede for at det gikk bra og vi overlevde dette også. På Norsk Vinnerutstilling på Hamar, liksom. Dumme fjolsene oss.. Det var utrolig koselig å få så mange gratulasjoner og klemmer etterpå, og jeg tror nok folk kjente igjen litt "spaniel-fakter" i Tullas lille opptreden, og følte med oss.. Tusen, tusen takk! :D

I BTK ble vi uplassert, men det var god konkurranse i ganske mange champions, så det var selvsagt helt korrekt. Tulla begynte vel å bli litt lei også merket jeg, så jeg fikk ikke stilt henne opp så godt som jeg hadde villet. Men vi kommer tilbake sterkere neste gang! For Tulla er sjefen, og hun har bestemt at skal hun på utstilling, så skal mamman hennes handle henne! Noe annet kommer faktisk ikke på tale.. Jeg på min side får bare takle mine frynsete nerver og skakk-kjørte mentalitet, og hoppe i det. Jeg kan i alle fall tenke at verre enn dette kan det umulig gå..!!? Og har jeg handlet mammadalten min på Hamar, klarer jeg alltids å handle henne alle andre steder, eller hur?

God underholdning var vi i alle fall (noen må jo stå for det også, ikke sant?), og kritikken var bra. Nice coat, mente dommeren (jippi! alt strevet lønte seg!), og exellent body. :D Det eneste jeg reagerte litt på, var kommentaren om at hun "could have much stronger muzzle", for jeg synes at Tulla er ganske grov i "muzzeln" sin..? Kritikken i sin helhet finnes under Tulla-ustillingsresultater, på hjemmesiden.

Og for de av dere som lurer: ja, jeg er fullstendig klar over at vi kunne fått KIP. Med rette. Dommeren var en meget tålmodig dame, all ære til henne for dèt! Får vi sjansen, vil vi gjerne stille for henne igjen (hvis vi tørr etter dette oppstyret da, haha!). ;o)

Optimismen lenge leve!

Tidligere i uken her tenkte jeg at nå skal Tulla trimmes - og begynte å kjøre opp til et vann hvor vi av og til er sånn at hun får svømme. Svømming er jo utmerket mosjon, men jeg var litt skeptisk til hvordan det skulle gå nå, siden det var litt kaldere enn i sommer, når vi vanligvis har pleid å være der. Som sagt så gjort; jeg kjørte oppover. Og oppover. Og motet sank for hver hundre meter lenger opp jeg kom. Det ble kaldere og kaldere, og selv om gradestokken hadde vist nesten 10 grader da jeg kjørte hjemmefra nede i dalen, var det jammen santen snø når jeg kom til toppen! :O Men ikke for det; vi kjørte videre likevel, vi. Kanskje var det greit ved vannet?

Nja, det var i alle fall ikke is på vannet (akkurat der i alle fall), og snøen hadde ikke lagt seg i skogen rundt vannet heller. Optimistisk som jeg hadde vært, lot jeg henne likevel få bade litt. Hun gikk uti, men det var tydelig at det var kaldt, ja! Og på vei tilbake til bilen er det kanskje ikke noe særlig at en våt hund ruller seg i snøen, så dette ble nok årets siste badetur.. :o(

Dagen etter var likevel optimismen tilbake på topp. Og den dagen skulle vi sykle! Kjørte oppover til Line hvor sykkelen er parkert, men måtte vel igjen se fakta i øynene - kaldt, rim og isete! Men likevel; optimismen levde ennå i beste velgående, kanskje var det ikke så isete på grusveien jeg hadde tenkt å sykle, siden det ikke kjører noe særlig med biler der? Så jeg fortsatte likevel, spente Tulla foran sykkelen og satte avgårde (på is, ja..)! Vel, det skulle vise seg å ikke være så fryktelig lurt. Èn ting er at det var is, en annen ting var at bremsene hadde speiket. Og is og ingen bremser er som kjent ingen god kombinasjon. Så det var en stykk litt mindre optimistisk eier, og en stykk veldig skuffet hund som luffet (??) tilbake til bilen. Vinteren har definitivt meldt sitt inntog.

Det er vel ikke helt rett å si at Tulla luffet, for det gjorde hun slett ikke. Hun var GAL! Hun elsker å trekke meg på sykkel, og for de som har sett trekkhunder i spann starte opp, så er hun like ille! Hun hyler og kviner og kaster seg frem i selen i overivrig forventning om det som kommer. Hun bjeffer og er vill av energi før vi starter, så dette er absolutt noe som falt i smak hos henne, og som vi må fortsette med når sommeren atter en gang kommer. Men det er jo en stund til, så nå håper vi bare at snøen kommer og blir liggende og fin å gå på ski på. For når man ikke kan bruke sykkel, må man ta skiene fatt. Hun fikk en skitur eller to i fjor, og det var visst også gøy. Men denne tiden som er nå er sånn "midt mellom to goder"; dvs at man kan ikke sykle, men det er heller ikke nok snø til å gå på ski. Hva skal man ta seg til da??

Aynï er fremdeles hengiven og søt. Hun er blitt en så utrolig trivelig hund, og nå funker det virkelig mellom oss! Jeg er kjempeglad - og optimistisk! :D Og jeg har bestemt at det skal ikke ha noe med løpetiden å gjøre, så det så nemlig!

Var ute og gikk tur med Aynï og trente kontakt og sitt en dag. På vei hjem stoppet vi og snakket med naboen som holdt på å legge om til vinterdekk. Han hadde en sånn dings som skrur knottene automatisk (doh, jeg aner ikke hva det heter og jeg er ingen mekaniker!), og disse kan som kjent til tider bråke endel, og smelle skikkelig når de har skrudd muttrene fast. Temmelig høy lyd, og kanskje noe noen hunder ville reagert på. Jeg og Aynï stod et par meter unna, og hun tagg godis av meg. Var helt på styr og hoppet på meg, peip og søyt og faktisk til og med bjeffet (første gang det har skjedd)!! Når det smalt i verktøyet til naboen, brydde hun seg døyten, hun leet ikke på et øre engang! Å, jeg er så fornøyd! Det er jo lovende med tanke på skudd og fyrverkeri og sånt, og jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til å ta MH på henne! :D

Voksen!

Det slår deg som en stekepanne i bakhodet - helt uventet og brått - løpetiden.. Tulla har så å si røytet ned, hun har vært gal og vill og hatt utømmelig energi i over en måned nå; alt tegn på at hun snart får løpetid. Jeg kom hjem fra jobb en kveld, hundene var som vanlig litt halvgale, men la seg etterhvert i sofaen ved siden av meg. I øyekroken ser jeg Aynï på hodet til Tulla - ganske vanlig det også egentlig. Men nå driver hun og jokker! Jeg bøyer meg mot de og løfter henne av, og da legger jeg merke til noe i sofaen bak meg. En liten blodflekk. Mye mindre enn hva Tulla har blødd før, og jeg vet av erfaring at cairn kan jokke endel når de har løpetid. Løfter opp Aynï og ser at det er slett ikke Tulla som har fått løpetid - det er Aynï!! Jeg trodde egentlig det kom til å være Tulla som fikk løpetid først, og at hun dro med seg Aynï, men det ser ut til at det blir motsatt.

Lille frøken kråkebolle har blitt voksen! Mange rare tanker flyr rundt i hodet mitt, og en slags blanding av sorg, desperasjon og vemod gjør meg litt trist. Valpetiden er så alt for plutselig over. Hun skulle jo være liten bebis mye lenger, jo..! Hun skulle da ikke få løpetid enda! Det var ikke mange dagene siden jeg snakket med oppdretteren hennes, og lurte på når jeg kunne forvente løpetid, og da hadde hun sagt at deres tisper ofte ventet til de var nærmere 13 mnd før de fikk sin første løpetid. Dessuten var Aynï så barsnlig og leken og valpete, at hun umulig kunne få noen løpetid enda; ja, det var nok lenge til hun fikk det enda! Da jeg spurte samboeren hennes da Aynï bare var valp, fikk jeg 8 mnd som svar, og det stemmer nok mer; Aynï hadde vært 8 mnd i bare fem dager da løpetiden kom.

Men men, kommet er kommet, og nå er den her og det er ikke så masse å gjøre med verken det eller alt det andre man mener man kanskje burde gjort før den kom.. I dag har hun hatt løpetid i en uke, så hun nærmer seg vel stå-dagene nå.

Det er så greit (?) med hannhunder; valpetiden sklir saaakte over i unghundtiden som sklir saaakte over i voksen alder. Det går så gradvis at man rekker å venne seg på tanken om at lille valpen ikke er så liten lenger, og at unghunden en dag virker mer voksen enn den gjorde for bare noen måneder siden. Men med tisper får man det bare slengt i fleisen: BANG! så er løpetiden der, og all valpelykke er forbi, all innbilning om at "hun er da så liten enda, bare valpen! I alle fall ikke i nærheten av å være voksen!" Ikke at hun er voksen nå, men jeg synes de blir så mye mer voksne med en gang løpetiden er der. Unghundperioden føles kortere enn med hannhunder, som gjerne kan være unghund til de er nærmere to år..

Når det er sagt, så har jeg vel kommet frem til at jeg liker løpetiden, jeg. Jeg og Aynï, eller, i alle fall jeg, har gått og kjent litt på at vi ikke helt har funnet kjemien enda. Tidligere med de to forrige hundene har det jo selvsagt tatt litt tid før jeg har følt de har sklidd inn i livet, og tanken om at de ikke skal være her er helt absurd. Man blir gradvis mer kjent med de, personligheten formes og man blir kjent, og man knytter seg til hverandre. Med Aynï har det ikke vært sånn. Hun har, i motsetning til de andre to, alltid hatt enorme mengder personlighet. Men til tross for det har jeg ikke følt meg knyttet til henne. Det har kjentes ut som om hun har vært til låns, at hun bare skulle bo her en periode før jeg skulle levere henne tilbake. At hun ikke var helt min, uansett hvor mange papirer jeg har på at joda, hun er helt 100% min.

I tillegg har hun vært veldig sær siden hun ble en 5-6 mnd. Jeg tror det har gått litt gradvis, og det har også gått litt i bølger. Men stort sett har hun vært sær, og var på sitt verste da hun var 7 mnd +/- 1 mnd. Hun har gitt katta i meg, ikke brydd seg om hva jeg drev med, om jeg gikk fra henne eller kom tilbake etter lang tid; jeg har vært luft. Ingenting jeg hadde å tilby har vært noe å trakte etter. Vel, lek er jo ganske gøy da, men det har virket som om hun har lekt med meg bare "fordi hun må". Med andre har hun derimot vært sitt vanlige sjarmerende jeg. Hun har elsket alle andre for ingen verdens grunn, og ting hun ville spyttet ut hvis hun fikk fra meg, har hun danset tiggende rundt de for å få. Det har til tider faktisk vært ganske sårt å se med hvor stor forskjell hun har behandlet meg og andre, og jeg har vridd hodet opp og ned for å finne en løsning.

Kanskje jeg skulle trent mer med henne? Eller mindre, sånn at hun oppdaget at det ikke kom gratis? Kanskje skulle jeg vært strengere med henne, eller mer morsom, eller ikke prøve så hardt, eller overse henne, eller, eller..?? Men så kom altså løpetiden, og vips var Aynï verdens søteste igjen. Jeg håper jo inderlig at det holder seg sånn, at det ikke går over, men jeg er jo litt skeptisk til det samtidig. Men akkurat nå prøver jeg å leve i nuet; tenke at hun alltid har vært sånn, vi har alltid vært så "glade" i hverandre, vi har alltid hatt dette forholdet. Og glemme at det er noe som heter løpetid som kan forandre en hund og bare tro og håpe at det var hormoner i forkant av den første løpetiden som gjorde henne sånn som hun var.

Nå kan hun nemlig finne på å hilse på meg når jeg kommer hjem, hun piper litt mer når jeg går, og hun kommer bort til meg for å få oppmerksomhet (i det hele tatt, og det gjorde hun ikke før). Hun kan tigge godis av meg når vi er ute, selv om det er andre folk og hunder der, hun kan gå fot (på sin egen måte) nesten hele kveldsturen og be om små tørrfôrkuler (jøss!). Hun gir mer av seg selv nå, og da merker jeg at det er litt enklere å gi mer av meg også, på en mer oppriktig måte. Ikke tilbakeholden og "skeptisk" til om hun bare lurer meg, men mer skikkelig, på ordentlig. Og det er kjempefint. For Aynï er en super hund, jeg har aldri hatt en så bra hund som Aynï før; så trygg og uredd, glad i folk og fe, leker bra med meg, uredd og flink med andre hunder, spiser i grunnen godt (men jeg vet at unghundperioden ofte bringer med seg litt mindre matlyst og det er helt OK), full av sjarmerende fakter, men samtidig enkel å ha med å gjøre. Jeg liker Aynï veldig godt egentlig, men disse tingene har hun forbeholdt fremmede folk så langt, og jeg har visst det har vært der, det har bare ikke vært rettet mot meg. Nå er hun mer oppriktig mot meg, og det føles godt. Så hvis hun måtte få løpetid før det løsnet for henne, er det greit for meg! ;o)

Balsam for sjelen

Den boken i min bokhylle, som lukter desidert best, er av Søren Kierkegaard. Han var en utrolig morsom mann. Skulle ønske jeg kunne dele den søtlige duften som siver inn neseborene når man lar sidene blafre forbi, men i stedet kommer det er lite utvalg tekst:

Jeg gider slet ikke. Jeg gider ikke ride, det er for stærk en Bevægelse; jeg gider ikke gaae, det er for anstrængende; jeg gider ikke lægge mig ned, thi enten skulde jeg blive liggende, og det gider jeg ikke, eller jeg skulde reise mig op igjen, og det gider jeg heller ikke. Summa Summarum: jeg gider slet ikke.

Jeg siger om min Sorg hvad Engelskmanden siger om sit Huus: min Sorg is my castle. Mange Mennesker ansee det at have Sorg for at være en af Livets Beqvemmeligheder.

Hvad udrette de vel, disse travle Hastværkere?

Gaadefuld bør man være ikke blot for Andre, men ogsaa for sig selv. Jeg studerer mig selv; naar jeg er træt deraf, saa ryger jeg til Tidsfordriv en Cigar og tænker, Gud veed, hvad vor Herre egentlig har meent med mig, eller hvad han vil bringe ud af mig.

De fleste Mennesker haste saa stærkt efter Nydelsen, at de haste den forbi.

For mig er intet farligere end at erindre. Har jeg først erindret et Livsforhold, saa er Forholdet selv ophørt. Man siger, at Adskillelse hjælper til at opfriske Kjærlighed. Det er ganske sandt, men den opfrisker den paa en reen poetisk Maade. At leve i Erindringen mætter rigeligere end al Virkelighed, og den har en Tryghed, som ingen Virkelighed eier. Et erindret Livsforhold er allerede gaaet ind i Evigheden og har ingen timelig Interesse mere.

Forelsket er jeg vistnok, men ikke i almindelig Forstand, og dermed maa man ogsaa være meget forsigtig, det har altid farlige Conseqventser; og man er det jo kun eengang.

....enhver Kjærlighedshistorie i det Høieste varer et halvt Aar....

Derfor gjør Gjentagelsen, hvis den er mulig, et Menneske lykkeligt, medens Erindring gjør ham ulykkeligdt, under den Forudsætning nemlig, at han giver sig Tid til at leve, og ikke strax i sin Fødselsstund seer at finde paa et Paaskud til at liste sig ud igjen af Livet, f. Ex. at han har glemt Noget.

-Hvo fatter denne Sorgens Modsigelse: det ikke at aabenbare sig, er jo Kjærlighedens Død, og det at aabenbare sig er den Elskedes Død.

....- see, hvilket Menneske; thi ikke er Dødens Lidelse hans Lidelse, men dette hele Liv er jo en Lidelseshistorie, og det er Kjærligheden der lider, Kjærligheden der giver Alt, som selv er trængende. Vidunderlige Selvfornægtelse, om den Lærende er den Ringeste, da spørger han bekymret: elsker Du mig nu virkelig?

Men Den, der jasker i Eet, han jasker i Alt, og Den, som synder i Eet, han synder i Alt.

"lille Mand, hvor kan Du nu faae saadanne Indfald; skulde Du ikke være en Christen?..."

Forstanden bliver for stor i samme Betydning som Leversygdom har sin Grund i at Leveren bliver for stor.

Jeg trekker på smilebåndet, og snuser inn den gode lukta. Hjertet kan av og til få litt krampe, når man leser hva andre mener om livet, kjærligheten, døden og sånne ting. Men det er deilig å lese hva Søren skriver, det er beroligende å lese kanskje spesielt "paa Grund af Spraaket", og så lukter det så godt..

Frister det å lese mer av Søren Kierkegaard, anbefaler jeg "Den ulykkeligste. En begeistret Tiltale til symparanekromekoi"

(Søren Kierkegaard. Utvalg og innledning av Harald Beyer. Gyldendal Norsk Forlag, 1961)

Agilitykonkurranse, valpeshow og seletrøbbel

To hunder skal man ha, men tid?? Hvor blir det av den?! I helgen var hundene dobbelt-booket, det vil si; Tulla var påmeldt agilitystevne i Eid (Nordfjordeid i Sogn og Fjordane), mens Aynï aller helst skulle vært på valpeshow på Klett, rett i nærheten her. Så hva gjør man? Jo, da låner man bort den enkleste til noen som har lyst å handle (tusen takk Mona!), og så reiser man til Eid og konkurrerer selv.

Fredag var avreisedag, og jeg våknet med en forferdelig vondt i brystet, feber og det som verre er. Trodde ikke jeg skulle klare å få pakket alt jeg skulle, men det ble da på et vis (det eneste jeg glemte var laken, men sånt får man heldigvis kjøpt). Den planlagte turen for å slite ut hundene før avreise ble raskt droppet, noe sånt orket jeg rett og slett ikke i all svimmelheten. Takk og pris for at Bjarte skulle være med, sånn at jeg slapp å kjøre hele veien selv! Når det kjennes ut som om man har tatt et glass vin eller to, når man egentlig bare har feber, så er ikke det en grei tilstand å kjøre i. Men fram kom vi oss da.. sånn etterhvert i alle fall. Ti over halv tolv var vi fremme ved hytten, så det ble en kort natt kan man si.

Dagen startet med agility, og jeg varmet Tulla godt opp før start. Lekte med pipeballer, som er en god nr.2 forsterker (etter kvekke-anda fra Europris). Tulla satte inn full guffe helt fra start, og gikk et rasende godt løp! Det må være ett av de aller beste løpene vi noensinne har gått. Men vi klarte da å diske likevel, vi.. Ned mønet skulle hun rett frem til slalåmen, men ut til venstre stod et hopp. Jeg gikk på venstre side av mønet, og presset henne ned på feltet; lente meg tilbake, sakket opp, og la høyre hånd ned mot feltet. Dette førte til at jeg åpnet opp for hoppet til venstre, og Tulla, som allerede hadde tatt feltet helt fint, skulle videre. Og dermed hoppet hun. Vips, så raskt kan man altså diske. Satte henne inn igjen i slalåmen, det var jo helt og holdent min feil, og hun fortsatte i samme rekordfart gjennom resten av banen. Bjarte stod på sidelinjen og tok noen bilder, men overhørte noen som sa at hun løp og snudde så det sprutet etter henne - og det gjorde hun også!

Hopp kom til slutt, og hun hadde bra fart da også, dog ikke like bra som i agilityen. Men så havnet vi midt inne i et virrvarr av en hopp-formasjon, jeg mener jeg førte henne bra, men hun hadde sånn fart at hun ikke klarte å snu skikkelig, og vips hadde vi disket der også. Jeg gadd ikke mer, og gikk ut av banen.

Søndagen kom, og agility var igjen først ute. Vi kom skeivt ut med en litt uforutsigbar slalåminngang, ellers husker jeg ikke så mye av det løpet. Bjarte var igjen på hytta og vasket, så jeg har ingen som kan minne meg på det heller. Mener å huske at hun ellers var ganske så grei, men at farten var bedre dagen før. 2.premie og 2. plass.

Hopp var en løpe-bane med et par "snurrer" som jeg kaller det. Skulle vært grei skuring, men dumme meg; at jeg ALDRI kan lære!! Jeg må for all del ikke presse henne i slalåmen på konkurranser! Jada, det går greit på trening, men hun er heit i konkurranser, og da går ikke sånt. Men jeg gjorde da selvsagt det likevel, jeg.. Løp fra henne i slalåmen, og forbi neste hinder, et hopp. Årsaken var at jeg skulle snu henne etter det hoppet og føre henne til et annet, mindre logisk hopp. Avstanden var ikke stor og jeg trodde hun ville klare det (hvis ikke hadde vi disket), men det klarte hun altså ikke. En pinne for tidlig syntes Tulla at nok fikk være nok, og kom løpende mot meg. Jeg tok henne tilbake, tapte tid på å prøve å finne ut hvilken pinne jeg skulle sette henne inn på før jeg ombestemte meg og tok hele. Mot slutten havnet vi i en hopp-formasjon igjen, og regn + gress = glatt. Jeg sklei og falt nesten, noe som satte henne litt ut, men hun kom seg da inn igjen i det også, selv om tiden løp fra oss igjen. 3. premie og 2. plass.

Formen hadde bedret seg betraktelig i løpet av helgen, men noen av løpene hadde nok kunnet gått bedre, hadde jeg vært frisk. Men hva kan gjøre? Man avlyser da vel ikke et stevne fordi man SELV er syk?? Og jeg kunne jo ikke være noe verre enn Line som gikk FA med Fenris, til tross for at mandlene hadde manglet mindre enn en uke..?!

Etter premieutdelingen bar det hjem igjen, og jeg var spent på Aynïs reaksjon når jeg hentet henne. Jeg tror hun har sinnsykt godt av å være litt borte fra meg, bortskjemt som hun er. Bortskjemt på min kontakt og tilstedeværelse, that is. Og hun ble glad, ja! Hun var helt fra seg av glede da jeg kom og hun oppdaget at det var JEG som stod i døren. Så glad har jeg aldri sett henne før faktisk! Og i går og i dag har hun vært mer kontaktsøkende enn vanlig; kommer gjerne bort og vil ha litt oppmerksomhet. Kjempefint! Hun hadde visst storkost seg med Albin og Bella (bernere), og hun og Bella hadde ligget på gulvet og tygd på hverandre mye. I skogen hadde de også vært, sånn i tillegg til valpeshowet og hele to nye hus hun måtte slå seg til ro i. En innholdsrik helg, med andre ord! Kritikken fra valpeshowet ligger under siden hennes.

Gjensynsgleden mellom de to; Tulla og Aynï, var stor. De viklet seg inn i hverandre i en ekstatisk glede over å se den andre igjen, og lekte og koste seg lenge. Men da vi gikk kveldstur, ville ikke Aynï bli med inn igjen til "seg selv" til å begynne med. Hun dro nemlig mot dit hun hadde bodd i helgen (rett borti nabolaget), så skal vi tro henne selv, trivdes hun kjempegodt.

Mens vi hadde vært borte, hadde den nye selen til Tulla kommet. Jeg tror ikke om jeg har skrevet om det før, men vi har i alle fall hatt store problemer med å finne en sele som passer henne. For ca et år siden begynte jeg å trene henne til å trekke, noe hun etterhvert har blitt rasende god i. Så god, at de 6-7 selene jeg hadde ikke gjorde jobben. Etter litt tankevirksomhet fant jeg ut at selen dro seg opp over brystbeinet og la seg i halsgropen (eller høyere opp på halsen), noe som gjorde sitt til at luftforsyningen under trekkingen ble heftig nedsatt. Resultat: Tulla hostet og harket, ble rødsprengt på øynene, mørkebrun på øyeranden, lilla tunge, skum rundt nesen og munnen, og kastet opp halvlitere med hvitt skum og/eller magesyre eller diverse middagsrester. Slett ikke koselig å dra på "trekke-tur" når man vet at det blir resultatet. Jeg hadde kun en sele som ikke la seg slik til, men den sperret for skulderbevegelsene hennes og klabbet noe forferdelig i snø, ergo ubrukelig.

Jeg prøvde meg på en sykkeltur med henne en dag, og hun dro som en gal. Brukte en halv nome-sele på henne (spesialsydd etter hennes mål), og stanset etter ti minutter for å sjekke formen, siden jeg syntes hun peste så mye. Da fikk jeg mitt livs sjokk. Tunga var nesten blå, øynene blodsprengte og de hvite blinkhinnene hadde lagt seg halvveis over øyet så det så ut som om hun skjelte samtidig som det så ut som om øynene holdt på å sprette ut. Jeg var seriøst redd for at jeg skulle miste henne. Tok henne selvsagt av sykkelen og leide henne tilbake, men måtte ta hyppige pauser siden hun fremdeles mente hun var på "trekke-jobb". At hun ikke kan begrense seg!

Jeg kontaktet seleverkstedet og spurte de om råd, og etter litt om og men kom vi frem til at jeg skulle prøve en nomesele X-back (som er omtrent en av de få typene seler jeg ikke har prøvd).

Selen kom i posten mens vi var i Eid, men på mandag var jeg klar til å prøve. Og jeg bega meg ut på en aldri så liten sykkeltur. Tulla var, som navnet tilsier; tullete, og dro som hun aldri har dratt før, og sist opplevelse med sykkel hadde tydeligvis ikke preget henne i noen negativ grad. Når jeg ikke lot henne lange ut i full galopp (vi syklet på grusvei), satt jeg stort sett og bremset for å holde farten nede i trav. I oppoverbakker trødde jeg litt for å holde farten oppe. Vi kom etterhvert til et vann hvor jeg hadde planlagt en pause før vi skulle snu og sykle tilbake. Jeg var spent på hvordan formen hennes var, og var strengt tatt litt redd for at hun bare skulle legge seg ned i lyngen og pese. Jeg hadde stoppet flere ganger underveis og sjekket øyne og påse at pusten ikke var så verst, og hun så fremdeles bra ut da vi tok pause ved vannet. :D Men sliten? Njes! Man er da vel ikke springer for ingenting?! Tulla løp og koste seg, jagde opp en and som fløy ut over vannet og så i det hele tatt glad ut for å endelig få løpe litt løs. Jeg kastet to pinner i vannet som hun hentet med glede, og da hun kom opp igjen var pusten gjenvunnet og jeg valgte derfor å begynne på tilbaketuren litt tidligere enn antatt og planlagt, siden hun jo virket så pigg.

Samme opplegg på vei tilbake; Tulla hylte og kvein og bjeffet noen meter før hun la på paling bortover det beste hun kunne. Jeg lot henne igjen få litt fritt spillerom til tider, der grusveien var spesielt myk, men ellers holdt vi det gående i raskt trav (det er en del av utstillingstreningen min, dette). Da vi hadde et par kilometer igjen, sakket jeg ytterligere ned, sånn at hun nesten gikk ved siden av sykkelen. Hun dro fremdeles, for hun var da slett ikke sliten enda! Og sykling var GØY syntes hun, så jeg har med å kjøpe en springer (til, haha!)!

Da vi var fremme hos Line (jeg hadde lånt sykkel og springer av henne), var Tulla i helt fin form. Pittelitt pesing, men hun hadde fått gått seg godt ned den siste biten, så hun var knapt andpusten. Beina derimot, de var helt gelè! Jeg kunne se de ristet litt, men det er neimen ikke så rart! Hun har da aldri før løpt en slik distanse, og uansett er det da helt normalt å bli litt gåen av sånt, så det bekymret meg ikke. Bestemte meg for å massere henne litt på kvelden for å mykne henne litt opp og forhindre de aller største gangsperrene.

Kort oppsummert: selen er super, den fungerer og jeg er evig takknemlig for at jeg endelig kan bruke Tulla skikkelig uten å være redd for diverse uhumskheter som oppkast osv. Skrev melding til Line og fortalte hvor langt inne vi hadde vært, og da fikk jeg vite at vi jammen sann hadde klart å sykle en helt MIL! Jeg er mektig imponert over Tulla, for hun hadde sikkert villet gjort det igjen rett etterpå, så dette er definitivt noe vi kommer til å fortsette med!

Helgen var ikke helt på min side

Det er visst ikke så mye som går min vei for tiden.. I går skulle Tulla egentlig på FA, men den gang ei. Den hadde visst blitt flyttet til neste helg, men det visste ikke jeg. Men neste helg skal vi på agilitykonkurranse, og da kan vi jo ikke delta på FA! Skikkelig synd, for jeg hadde gledet meg kjempemye. Endte opp med at jeg tok på meg ekstrajobbing i stedet. Tror nesten at jeg dropper FA, og heller prøver å få til en korning i Sverige. Hvis hun får bli med da. Holder på å sjekke opp i det, siden hun ikke står på listen over brukshundraser. Skjønner jo hun ikke kan få noen tittel uansett hvordan det går, men jeg ville blitt veldig glad om hun fikk stille på selve mentaltesten.

Aynï var på valpeshow i dag, og det gikk så som så. Hun gikk stort sett greit, men hadde litt problemer med å konsentrere seg når vi plutselig måtte gå bak noen. Fikk rødt, og endte opp som nr 2 i klassen 6-9mnd tispe. Grei nok kritikk som ligger under utstillingsresultater på siden hennes. Dro nesten med en gang vi var ferdige i ringen. Utstilling er skikkelig kjedelig syns jeg. Selvsagt morsomt om man vinner og går videre, men stort sett bare gørr.

Egentlig har jeg bare lyst til å gå en lang tur i det fine været, så det skal jeg gjøre senere i dag. Bjarte har lovt å bli med; han må bare bare først. Fikse bilen eller noe.

Videoblogg

I dag blir det videoblogg!

Først ute er Tulla som trener slalåm. Det var under denne treningen jeg oppdaget at Tulla hadde problemer med innganger fra kl tre:


Slalåmtrening from Borghild on Vimeo.


Slalåmtrening 2 from Borghild on Vimeo.


Slalåmtrening 3 from Borghild on Vimeo.


Slalåmtrening 4 from Borghild on Vimeo.


Slalåmtrening 5 from Borghild on Vimeo.

Aynï trener på løpende felt:


Feltrening from Borghild on Vimeo.


Feltrening med Aynï from Borghild on Vimeo.

I orden allikevel

Viser seg at smarte-Bjarte har tatt kopi av alle dokumentene som lå på laptopen, så vips var referatene mine og alt på plass igjen! Puh! :D

Må bare få skrive bare liiitt til om hvor fint Tulla og Aynï har det sammen: i kveld la Aynï og gravde snuten inn i buksene til Tulla, jeg skjønte ikke helt hvorfor, før hun dro ut en liten kvist fra skogsturen i dag som jeg ikke hadde rukket å kamme ut enda. Sånt smelter hjertet mitt litt - de steller hverandre og koser med hverandre, og ligger gjerne tett inntil hverandre og steller og ordner pelsen til den andre.

Mange fluer i luften, og to baller i samme smekk

Aynï trenger for tiden litt kontakt-trening, båndtrening (gå pent), samt innkalling og generell lydighetstrening. Hun har heller ikke vondt av å få vært litt alene hjemme uten Tulla. Tulla på sin side trenger kondis-trening og generell fysisk trening, sånn at hun holder seg i form til agilityen. Så da ble det to seperate turer på de; Aynï fikk tur på jordene - løpe litt løs, holde kontakten, trent innkalling og litt sitt. Tulla fikk tur i skogen - og der vi gikk går hun i jaktsøk. Så da trener vi litt på "kontakt" under søket. Til tider løper hun noget stort, men når hun først søker fint, er det skikkelig flott å se på. Sikk-sakk gjennom skogen i galopp, og både nesen og halen går! Morsomt å se forskjell på henne når hun har fugl i nesen, og når hun har elg.

I går var jeg på ringtrening med Tulla etter at vi hadde vært på redaksjonskomitemøte i Selbu tidligere på dagen. Tulla og Aynï syntes nok det var stas å få løpe litt med Hayley igjen (Mia gikk som vanlig litt i egne tanker). Ringtreningen på sin side var utrolig skuffende. Vi trenger å trene på at jeg stiller opp Tulla, og at det da kommer fremmede folk (les: dommer) og går over henne, sjekker tenner osv. Det fikk vi ikke trent på, for jeg fikk nemlig ikke lov å stille opp før "dommeren" gikk over henne, noe som selvsagt resulterte i at Tulla ikke hadde noen oppgave å konsentrere seg om, og at dommeren, som tidligere var skikkelig kul med godis og kos, ikke var spesielt godt likt, og Tulla endte opp med å lene seg inntil meg mens hun logret usikkert. Skal bli med neste mandag også, og håpe på ny "dommer", men også være streng og si at jeg må få stille henne opp før dommeren kommer. På den positive siden, så travet hun fint i alle fall..

Nå irriterer jeg meg over datatrøbbel, noe som har vært trøbbel lenge i grunnen. Først tvang jeg Bjarte til å overføre alle bildene til en ekstern harddisk hvor noen andre bilder også lå. Det ble trøbbel, fordi plutselig fikk ikke dataen tilgang til harddisken. Etter noen dagers styr og kluss og "hacking" for å komme inn, gikk det da endelig. To dager etter at alle bildene var flyttet over, bestemte laptopen seg for å streike. Den har tidligere hatt småstreiker på skjermen, som innimellom har blitt svart. Noen ganger har dataen også skrudd seg av, spesielt når vi har sett videosnutter. Men denne gangen var det laderen som var problemet. Laderen hadde strøm, men strømmen nådde aldri laptopen, noe som etter kort stund resulterte i lite batteri, og laptopen skrudde seg selvsagt av. Vi har enda ikke klart å skru den på igjen. Og på den ligger alle referatene jeg har skrevet, diverse mer eller mindre viktige filer, og bilder (som nå også ligger på harddisken, heldigvis!!). Siden laptopen ikke fungerte, måtte jeg bruke den stasjonære. Men plutselig en dag ville ikke tastaturet mer. Jeg skiftet batteri, men neida, det hjalp ikke. Av ukjente grunner fungerte det plutselig igjen, så nå er det altså den jeg bruker. Den eksterne harddisken er også koblet til, og planen er å redigere en haug med bilder jeg ikke har fått sett på. Det vil si; bilder fra juni en gang og utover.. Blæh. Og bilderedigeringsprogrammet ligger på den døde laptopen, og albumprogrammet ligger der, og ftp-programmet ligger der også. Ergo må jeg laste ned alt på nytt og starte et nytt og bedre liv her oppe på kontoret. Jeg er mildt sagt lei av alle dataproblemene - kan ikke ting bare være enkelt?? Og kjenner jeg Bjarte rett, blir det lite reperasjoner på den stakkars laptopen, for han har fått ny, og så planlegger han å kjøpe ny til meg også. Fint og flott det altså, men det hjelper da ikke når jeg ikke får tilgang til det som ligger på den gamle..

I helgen blir det fullt hundeprogram - men det er foreløpig hemmelig. ;o) Kan bare si at jeg gleder meg kjempemasse, og at hundene får "en dag hver"..

Forresten.. trente fart i slalåmen og innganger i slalåmen her en dag, og jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg oppdaget av Tulla faktisk har problemer med innganger. Men slett ikke fra den siden folk flest har problemer! Fra den andre siden.. Høyre side blir det vel, eller klokken tre om du vil. Jeg har muligens overtrent (?) på innganger fra venstre side, og nesten glemt å trene på innganger fra høyre. Men da har vi noe å trene på fremover, og jeg vet akkurat hvordan jeg skal gjøre det! ;o) Farten begynner å bli nokså bra, og hun hyler og bjeffer mens hun går slalåmen. Men jeg ser hun har potensiale til større fart. Årsaken er enkel; Tulla hopper mellom pinnene, mens hunder som løper får opp større fart. Jeg lurer på om jeg skal droppe å trene inn løping gjennom, og heller perfeksjonere max-fart i hoppingen, og heller satse på mer fart i resten av banen. Hvis ikke er jeg stygt redd for at jeg må plukke slalåmen helt fra hverandre og begynne på nytt igjen. Og for tiden er det nok med èn hund som driver med nyinnlæring i slalåmen..

Aynï har trent endel felt, men i det siste har hun blitt så "morsom", og skal hoppe-galoppere over "felt-hinderet". Hun er så leken i bevegelsene og løper slett ikke hensiktsmessig og raskt, men hopper lekent og lett bortover. Så teit. Eller morsomt om du vil. Hun koser seg i alle fall og syns jo det er gøy, men jeg tror nok jeg må plukke det av henne rimelig kjapt skal dette ende bra. Spørsmålet er hvordan? Må jeg virkelig på med bånd for å få det til?

Planene videre

Må jo ikke glemme og nevne at Bjarte har vært borte i hele tre uker, så jeg har måttet klare meg på egen hånd. Han har begynt i ny jobb, og vært på kurs i Oslo i to uker, og i Portugal i en uke, heldiggrisen! Merkelig å være alene så lenge, selv om tiden gikk overraskende fort. Prøvde jo å finne på ting å gjøre, for å få tiden til å gå. Og siden alle tre helgene har vært brukt til konkurranser eller utstilling, var det stort sett bare ukedagene å slå ihjel. Det har vært fint å ha hunder i denne perioden - hva skulle jeg gjort uten de?? Men likevel, etter to uker begynte det å bli litt kjedelig likevel. Å komme hjem til glade hunder er fint det, men det er litt tamt at ingen svarte når jeg snakket.. :o(

Planene fremover er nokså hunderelaterte; Aynï skal på valpeshow den 21. september, Tulla er påmeldt til agility i Eid den siste helgen i september, og muligens skal Aynï på valpeshow også den helgen, noe som betyr at jeg må dra alene med Tulla mens oppdretteren stiller Aynï. Jeg får sånn med nerver at jeg ikke klarer å stille ut og bare knoter alt til, så det er hun som er så snill å gjøre det for meg. Begge to er forresten også påmeldt til utstilling i Orklahallen i november, og oppdretteren til Aynï skal faktisk stille begge to! :o) Jeg har i oppgave å trene hundene, spesielt Tulla må få litt selvtillit på hva som skal skje i ringen, mens jeg skal stå nervøst og se på.. :p Angrer bittert på at jeg ikke hadde meldt på Tulla til Trondheim Hundefestival, men det er ikke så mye å gjøre med det nå..

I tillegg til disse planene speider jeg mot Østlandet for å se om Tulla kanskje kan delta på noen utstillinger før november (siden hun muligens er nedrøytet da, uff og uff), men jeg ser også etter agilitykonkurranser å kunne delta på. Hadde jo vært gøy med et napp eller to til før vi gir oss for sesongen. ;o) Planen var jo tross alt å være klar til klasse 3 til neste sesong, men klasse 2 var nok litt vanskeligere enn antatt (kremt, jeg hadde ikke lest reglene så nøye, så jeg visste ikke man måtte være helt feilfri for å få napp, mens man i klasse 1 kan ha noen feil..). Jeg har jo heller ikke fått konkurrere i sommer siden jeg jobbet da, og da gikk vi jo tross alt glipp av endel potensielt verdifulle konkurranser. Jeg håper vi også har mulighet til å delta på Klubbmesterskap i agility i STBK i begynnelsen av oktober.

Før vinteren kommer over oss håper jeg at Aynï skal ha slalåmen så godt som inne, og at feltene begynner å sitte. Jeg trener jo på banen til Orkdal Hundeklubb (og deltar av og til på fellestreningene der), og nå er det blitt rekruttert så mange nye at det er mulig vi får anledning til å trene innendørs i vinter, i et ridehus ikke så langt herfra. Det er med litt blandede følelser egentlig, fordi jeg da må trene sammen med andre (som gir meg tips jeg ikke har planer om å sette ut i livet), men samtidig får jeg jo i det minste holdt agilityen litt ved like gjennom vinteren, noe som er bra. Hadde jo vært fint om Aynï hadde vært såpass god at jeg også hadde kunnet trene henne der. Spesielt henne liker jeg å trene alene, selv om jeg gjerne tar imot litt praktisk hjelp fra Bjarte eller andre frivillige. Det er jo snakk om innlæring av hindrene, og det er slett ikke alle som skjønner hvorfor i alle dager jeg gjør det slik jeg gjør. Belønne hunden etter å ha løpt mellom to hopp-vinger?? Ikke få henne til å stanse på feltene?? Full fart hele tiden?? Er jeg virkelig nødt å leke så mye med henne som jeg gjør?? Føler at blikkene følger godt med på det jeg gjør, noe som er litt ubehagelig når det gjelder noen (de mer erfarne som heller vil gi meg tips i andre retninger), men helt OK når det gjelder andre (nybegynnere som kan få se at innlæring kan foregå på andre måter enn med rykk og napp).

Nei, nå må jeg snart finne ut hva jeg skal dra hundene med på i dag. Frister litt med tur kanskje..

Konkurranser og grå hår

Jah, hvor skal man begynne? Det er jo evigheter siden jeg har vært her og bablet, og så utrolig mye har skjedd. Tulla har vært på to agilitykonkurranser, og jeg har lært at to løp på en dag holder. I alle fall i sommerhalvåret, som er den tiden vi konkurrerer. Fire blir nok litt for mye i alle fall. I helgen fikk vi vårt første NAPP i klasse 2 agility (ikke hopp!), og det var vel fortjent! :o)

Aynï har deltatt i valpeshow, to dager. Beste resultat ble BIM. Resultater med korte kommentarer kan finnes på hjemmesiden, som jeg har oppdatert endel i det siste. Det ble litt for mange sider i menyen, så nå ligger agilityresultat, utstillingsresultat og MH som linker på den enkeltes hunds side. Aynï har jo ikke fått så mange resultat enda, og er heller ikke MH-beskrevet, men det kommer, det kommer! ;o) (Jepp, det er KLART hun skal på MH, og jeg gleder meg!)

Sånn til vanlig har vi trent endel agility, men jeg har i konkurranseuker begrenset Tullas trening noe, sånn at agility blir ekstra gøy på konkurranser. Aynï driver med felt-trening og slalåmtrening, hvor sistnevnte skjer i hagen. Hun begynner også å bli god på både tunnell og pølse. Begge to har fått gå endel spor, som en deilig avkobling til alt annet. Aynï fikk blant annet et spor som krysset over en grusvei; en utfordring hun taklet supert!

De siste turene er lagt til skogen, og da mener jeg virkelig skogen. Ikke noe sti eller vei, bare skog og villmark og trær. Jeg har gått med de hver for seg, noe som har gitt mersmak. Tulla løper utrolig mye, og har så vidt jeg kan se, et godt jaktsøk. Hun søker i kryss i galopp i kupert terreng, men vender tilbake til meg og er nydelig å føre. Mulig det har kommet etter storfugl-episoden i sommer, eller kanskje det bare er på grunn av hvor vi går. Hun løper stort sett konstant hele tiden vi er der, noe som vanligvis er ca en time. Når jeg går med Aynï etterpå, går jeg også i en time, så jammen får jeg ikke litt trim.. :/

Med Aynï har jeg konsentrert meg på å få bedre kontakt med henne. Jeg håper hun etterhvert vil bli like fin som Tulla på det punktet, men har måttet innse at treningen hittil har vært for dårlig eller mangelfull, i alle fall i forhold til den perioden hun nå er inne i. For all del; det er ikke noe problem å gå på tur med de begge løse, men Aynï trenger trening alene, både på generell kontakt og på innkalling. Kanskje er hun i en pubertetsperiode nå, og vil sjekke om hun kan lukke ørene, ikke vet jeg. Grå hår - det er et nytt begrep hos meg, som dessverre holder på å komme for fullt.. :o(

Aynï er nemlig sånn at hun kan tenke, hun..! "Hmm.. lønner det seg for meg å høre etter nå? Jada, jeg vet det lønnet seg i går, og i forrigårs, og alle andre ganger - men lønner det seg NÅ?" virker det som om hun tenker. Argh. Kan hun ikke bare følge boken som Tulla gjør?! Det er liksom ikke det at det er snakk om forstyrrelser eller "store ting" heller. Standardeksemplet er når hun er ute i hagen og jeg roper henne inn; da sitter hun ofte på en solfyllt flekk og koser seg i solen. Jeg står som vanlig inne med godis klar - og vanligvis har hun kommet som et olja lyn når jeg har ropt. Men ikke nå mer.. Nå kan det nemlig friste mer å bare sitte i solen og varme seg, for det er nemlig mye mer deilig enn en kjipa godbit akkurat nå! Eller når vi er på tur, og jeg kaller henne inn, så bråsnur hun stort sett alltid, kommer løpende som en trillrund ball uten føtter, før hun plutselig kommer på at hun har en hjerne og kan vurdere ting selv. "Hmm.. gidder jeg å løpe mer mot henne nå? Ja, det er morsomt å leke når jeg kommer fram, men jeg tror jeg heller vil løpe litt i en annen retning akkurat nå, gitt.." Så det begynner bra, men plutselig finner hun ut at hun skal gjøre noe helt annet, uten at det "annet" i mine øyne frister så veldig. Det er jo ikke sånn at det er andre hunder eller mennesker der som forstyrrer, eller at hun plutselig får ferten av noe; hun bare slutter å løpe mot meg og begynner å gjøre noe annet. Enten er hun glup(ere enn meg), eller så har korttidsminnet om innkalling sviktet totalt..

Jeg jobber altså med saken; belønner for all kontakt med lek eller deilige "mumsiga godis". Det er ikke det at hun stikker av, men heller det at hun ikke kommer helt inn til meg, at hun tusler rundt meg på tur på egen hånd, at hun ikke bryr seg så mye om det morsomme jeg har å tilby (ja, det er skikkelig morsomt!).. Har planer om å bli med på et lydighetskurs med henne, må bare finne et som passer først. ;o) (Og ja, jeg vet hvor hun har dette fra.. bestemoren sin på mor-siden nemlig..)