Problemhund eller hundeproblem

Da var Hoinndagan over for denne gang. Jeg var på kurs med Lars Fält, noe som kan anbefales på det varmeste! En mann på (snart) 70 år, som har viet sitt liv til etologi generelt og hunder spesielt, sitter inne med noe kunnskap, for å si det mildt. Temaet var "Fra valp til unghund", og selv om det tidvis skled litt ut, så var det desto mer interessant. I tillegg til to-dagerskurset, fikk jeg med meg et miniseminar om MH, et om problemhunder, og et om hvordan man kan forhindre at valpen skal bli en problemhund, de to siste også av Lars Fält. Lennart Wetterholm hadde et problemhundseminar i fjor, så det var litt repetering der, men det tror jeg bare var flott; jeg fikk mange aha-opplevelser i løpet av helgen!

Både Lars og Lennart startet seminaret med å prøve å definere hva en problemhund er. De endte begge to opp med å spørre hva er en problemhund og hva er et hundeproblem? Det høres kanskje enkelt og greit ut, men du så viktig det er! Det gikk virkelig opp for meg at det er jo to vidt forskjellige problem. Jeg skal forsøke å forklare: Man har en hund, som man blant annet går tur med. På tur møter man av og til på andre hunder. Plutselig en dag utagerer hunden; den henger i båndet og brøler mot den andre hunden. Uffda, tenker eieren, dette var ikke noe trivelig. Så skjer det igjen noen ganger og før man har rukket å verken tenkt eller gjort noe, har det blitt en vane. Nå oppsøker eieren kanskje hjelp.

Jeg stopper der foreløpig. Hva har skjedd? Har man plutselig fått en problemhund? Eller har man et hundeproblem? Det er jo tydelig at hunden har reagert på hunder en stund, men at den først i det siste har forsøkt å gjøre noe med det, altså å utagere. Eieren har ikke sett, eller tenkt over de små signalene hunden har vist, eller kanskje ikke brydd seg eller innsett hva dette kan føre til. Hunden har altså hatt et hundeproblem ganske lenge; den har gått og reagert negativt på møtende hunder en god stund. Men eieren har ikke hatt en problemhund før nå i det siste, når hunden har begynt å utagert. Det som også har skjedd først nå i det siste, er at hunden har begynt å håndtere problemet sitt, og det har den gjort ved hjelp av utagering (som fungerer ypperlig, by the way; den møtende hunden forsvinner jo!). Så hunden har knapt et hundeproblem lenger, den har en problemløsning som kanskje ikke er helt i tråd med hva eieren skulle ønske, men like fullt er det en måte å håndtere problemet på. Hadde hunden prøvd å løst sitt hundeproblem ved å heller gå fot ved eieren og ta kontakt, hadde ikke eieren hatt en problemhund, og antageligvis heller ikke oppsøkt hjelp. Utageringen er altså i all hovedsak eierens (eller samfunnets) problem.

Nå spørs det; hvem sitt problem skal man trene bort? Hundens eller eierens? Er alt helt i orden så lenge hunden ikke utagerer? Den kan jo fremdeles ha et problem.. Eller vil man heller forsøke å trene hunden sånn at den ikke lenger trenger denne problemløsningen?

Sett fra et etologisk synspunkt, så blir det helt feil å straffe hunden i denne sammenhengen. Man øker kun frustrasjonen og aggresjonen i hunden, og sannsynligvis øker man dermed eierens problem med hunden. Hvis man tenker etologisk, og prøver å se ting fra hundens sted, vil man jo helst forsøke å endre hundens oppfatning av møtende hunder. Skal man gjøre det, sier det seg selv at man ikke bør kjefte, rykke i båndet, heise opp og kvele med strup, eller noe lignende. Da er man over på å trene bort eierens problem, og ikke hundens. Det er spennende at hunden ved hjelp av sin natur, viser oss hvilke metoder man bør bruke for å nå igjennom og trene på deres problem, og at det kan være helt andre metoder enn det vi ville brukt dersom vi skulle trent bort våre problem!