Tålmodigheten på bunn

I går tenkte jeg at i dag skulle jeg ha en internett-fri dag. Jeg skulle trene agility med Tulla, og kose meg i skogen med hundene. Det til tross for at jeg kjente en ekkel følelse i brystet i går kveld. I dag våknet jeg av at jeg hostet. Og det var skikkelig hoste, med surkling både her og der. Stod opp, og da var feberen et faktum. Hodet kjentes som om det holdt på å sprenges, munnen var tørr, nesen var tett og jeg klarte nesten ikke å lage noen lyder som hørtes fornuftige ut. Jeg var i det hele tatt i veldig dårlig form. Så noen internett-fri dag har det slettes ikke blitt. Jeg har ikke gjort mye fornuftig, jeg har bare surfet rundt på ukjente hundesider og sånt. Bare prøvd å få tiden til å gå raskest mulig på kortest mulig tid. Drukket mange store kopper med varm melk med honning har jeg også.

Men så var jeg så dum at jeg tenkte jeg skulle klippe klør på Aynï. Og det hadde jeg jo ikke tålmodighet til, så jeg tror vi får fortsette med det en dag jeg gidder å være litt blid, og faktisk klarer å rose henne (stemmen min høres ikke blid ut uansett hvor mye jeg prøver!).

Tålmodigheten min er lik null, og mens feberen river i kroppen og svetten renner og jeg vet nesten ikke om jeg bør ha klær på eller om jeg egentlig bør kle meg ekstra godt, så har hundene egentlig, når jeg tenker meg om, vært utrolig snille hunder. De har sovet i hele dag, begge to. Til og med Tulla har taklet dagen bra! Mistenker at løpetiden spiller litt inn, pluss at varmen nok tar henne litt. Eller skal jeg si at til og med valpen har taklet å sove en hel dag?! Hun har våknet litt innimellom selvsagt, men de gangene jeg har prøvd å tatt henne med ut for å gjøre fra seg har hun jo nesten ikke vært til å vekke; hun har bare ligget i gresset og forsøkt å sove videre. Og selv om det er fint det altså, så er humøret på bunn og tålmodigheten har sett bedre dager, og skal hun tisse så skal hun tisse - NÅ! Men det fungerer visst ikke helt sånn, merkelig nok.

Jeg håper på en bedre dag i morgen, siden det vil være helt fryktelig å være på jobb når man er sånn som dette.. Det er faktisk ganske fryktelig å være syk også, når jeg kjenner etter. Det er sjelden jeg er det, og dette er jo ikke så ille sånn sett, men fysj så kjedelig! Og alle tanker blir bare negative og pessimistiske, jeg ser ingenting positivt i noe (nesten), og Aynï er bare teit (selv om hun jo har vært en snill valp i dag egentlig), mens Tulla av en eller annen merkelig grunn er bare snill og grei i dag og jeg har all verdens tålmodighet med henne. Merkelig. Jeg høres jo helt hormonell ut. Jeg tror det er like greit at jeg ikke har barn som merker denne forskjellsbehandlingen akkurat nå! Men nå er det nok snart på tide å spise frokost, har ikke hatt matlyst i det hele tatt, og jeg har ikke engang drukket min obligatoriske kaffe! :O