Wannabe-terrieren og wannabe-spanielen

Egentlig var det meningen i går å skrive om hvor like hundene var, men ikke på den måten det ble. Det ble jo litt alvorlig og sånt, mens det jeg opprinnelig hadde i tankene var litt mer morsomt. Så jeg får prøve igjen i dag..

Tulla har jo alltid vært en hund med mye personlighet, som har fått oss til å le mange ganger. Hun har for eksempel alltid strukket seg mye etter at hun har sovet og når hun er trøtt. Hvis hun har ligget i sofaen og går ned, så lar hun bakbeina bli igjen i sofaen mens hun strekker seg ned og drar de etter seg. Når hun har kommet ned på gulvet kan hun strekke seg ved først å gå ned i lekestilling-strekking, for deretter å skyve bakbeina bak og opp og gjøre seg så lang hun bare klarer.

Litt sånn er Aynï også; hun strekker seg mye. Når begge hundene har ligget og sovet, og jeg tar de med ut i hagen, er det strekke-orgie i mange minutter virker det som. Det er liksom om å gjort å strekke seg mer enn den andre og gnikke seg mest mulig i plenen og gni seg i øynene og virkelig demonstrere hvor trøtte de er. Jeg står bare og ler av de når de holder på, det er veldig komisk å se på. Aynï strekker seg på akkurat samme måte som Tulla, gjesper og styrer og plutselig orker de ikke mer, og faller ned mens de strekker seg og har bare lyst å sove videre.

Sove, ja.. For noen sovedyr jeg har! Er det ikke "som hund, så eier" de sier? Kanskje det heller burde være motsatt? ;o) Begge hundene ligger gjerne og drar seg mens jeg er på badet om morgenen, og de har det slett ikke travelt med å komme ut av soverommet når jeg slipper de ut. Da er det jo strekke-orgie igjen, og gjesping og grynting. Tulla har sin egen lille rare lyd hun lager når hun strekker seg, som jeg tror hun har lært seg i løpet av det siste året, og fått mye oppmerksomhet på. Det nærmeste jeg kommer å forklare lyden, er om man sier "H-H-H-H" inni seg, på innpust, med munnen lukket. Hvis jeg lager den lyden når hun strekker seg, hermer hun ofte etter, eller lager høyere lyd.

Jeg har til tider lurt på om Tulla var delvis katt, siden hun liker å ligge på sofaryggen (hvis hun får lov), og hun bruker labbene mye. Det gjør Aynï også; hun vil helst sitte/ligge høyt, gjerne på skulderen, og labbene blir flittig brukt. Når jeg leker med Aynï med ballen med tau i, ser hun virkelig ut som en katt; løper etter mens hun dasker med labbene og prøver å fange den. Hun dasker med labbene hun også, akkurat som Tulla, men kanskje på en noe mer feminin og forsiktig måte, haha! Hvis jeg holder Aynï i fanget, strekker hun seg gjerne opp til ansiktet mitt, og legger begge labbene på munnen min mens hun slikker meg litt på kinnet (før hun begynner å bite meg i haka, selvsagt).

Da Tulla var liten merket vi raskt at hun likte ting som trillet, og hun prøvde bevisst å få ting til å trille. Selv om de ikke var runde, prøvde hun å dytte på de, eller ta de i munnen og slippe de ned for å se om de rørte på seg. Vi sa at det hadde vært morsomt om hun hadde lært seg å kaste ting selv, og jammen gjorde hun ikke det! Nå kan hun gjerne finne på å ta en leke og kaste den høyt opp i lufta, og løpe etter den og hoppe på den når den faller ned. Problemet melder seg når vi sitter ved bordet, og kan risikere å få et hårete tau, en skitten ball eller et klissete bein i kaffekoppen eller middagsfatet..! :D

Aynï syns også det er morsomt med ting som rører på seg, naturlig nok. Og faktisk ser jeg allerede de samme tendensene hos henne! Hun tar ting i munnen og prøver å slenge rundt på de for å få de til å røre på seg, før hun hopper etter og lander på tingen hun har kastet. Hun lærte seg dette mye raskere enn Tulla da hun var liten; det tok Tulla noen måneder før hun skjønte at man kunne kaste ting opp i lufta, og ikke bare slippe de ned på gulvet. Jeg tror egentlig ikke Aynï har lært dette av Tulla, for Tulla har ikke gjort det så ofte i det siste som jeg har sett; i så fall har hun lært det veldig raskt. Morsomt er det i alle fall, og slett ikke den verste tingen hun kunne lært seg. ;o)

Noen ganger lurer jeg på om jeg faktisk har hund. Kanskje jeg egentlig har to katter? Det ville jo være ypperlig, siden jeg har sagt jeg har hatt lyst på treningsutfordringer, haha..! Eller kanskje er det sånn at Tulla er en wannabe-terrier? Hun elsker jo drakamp, noe som kanskje ikke er helt vanlig for en spaniel? De skal vel helst være myke i bittet og i følge MH'er er de ikke så veldige på å leke med filla. Aynï er kanskje en wannabe-spaniel, der hun gjerne tusler ved siden av meg på tur med noe i munnen, om det er et strå eller båndet har ikke så mye å si. Det ser også ut til at hun liker at andre hunder har store ører, og så mye tid som hun har tilbragt med Tulla, tror hun vel snart hun er slik hun også! Ellers hermer hun fint etter Tulla på flere punkt; når vi går tur (og Aynï faktisk går og ikke henger etter eller står og snuser eller prøver å klø av seg halsbåndet), så går hun ofte fot ved siden av Tulla, som igjen går fot ved siden av meg. Det må jo se helt utrolig staselig ut..! :D

Når vi stopper og snakker med noen, eller vi er i hagen, pleier Tulla å sette seg foran meg og tigge godis for den pene oppførselen. Aynï kan ikke være verre kan skjønne, så hun setter seg fint ned ved siden av Tulla og tigger minst like bra. De stakkars barna som vil hilse på, syns sikkert jeg har to dritkjipe hunder som ikke bryr seg om de. Jeg gir Aynï mye færre godbiter enn Tulla, sånn at hun heller skal bli opptatt av barna, men hun er så godisvrak at det nesten er vanskelig. Det beste har jeg funnet ut, er å gi barna godis som de får gi til henne, og så ber jeg de huske på "storesøster" Tulla, slik at hun også skal få noen av de.

Ting har gått seg fint til her, og det er stort sett bare fryd og gammen. Hundene sover gjerne inntil hverandre, og de steller hverandre. Tulla gnafser på Aynï og bedriver seriøst pelsstell, mens Aynï på sin side slikker Tulla i ansiktet. Nei, ikke bare i munnviken, men rundt øynene, på hodet, på kinnet og i ørene. Ørene er veldig gode å få stelt, syns Tulla, og om Aynï begynner å tygge litt på de mens hun holder på, gjør ikke det noen verdens ting, det er bare deilig, det!