Tulla er tilbake, og Aynï droppet ut

I går prøvde vi oss på agilitytrening igjen, med et noe redusert håp til hvordan det skulle gå. Det er treninger på klubben med instruktør (som vi ikke deltar på), men det som er flott er at de flytter rundt på banen for meg, så slipper jeg å gjøre det..! :D Det stod altså en nokså vanskelig bane der, i alle fall slik jeg tolket den, noe som kanskje ikke var helt rett, hehe, men vi prøvde oss i alle fall på den. Problemet vårt er jo ikke så mye føring, som Tullas hoppe-vegring for tiden. ;o) Men mot all formodning så var bikkja tent! Hoi som det gikk! Hun hoppet som om hun aldri skulle gjort noe annet, og det varmet jo selvsagt hjertet mitt. Flere vanskelige kombinasjoner gjorde sitt til at jeg fikk øvd meg på føring, men Tulla tok hintet. Jeg må bare passe på å rose og være blid i stemmen når hun gjør rett, så hun ikke blir usikker på om hun gjør det riktig når ting ikke alltid er helt logisk for henne. Rette strekk er jo enklest, da løper hun jo bare rett frem og tar de hindrene som kommer i veien, men når hun må bråsnu midt i en sånn rekke, så skjønner hun ikke alltid hva som skjer og kan falle litt sammen.

Fikk til en slalåminngang som var kjempevanskelig også; hun kom fra et hopphinder hvor hun måtte snu helt rundt, løpe langs slalåmen og ta den tilbake igjen, hvor jeg da kunne (og måtte) gå på motsatt side, og selvsagt den siden som er "vanskeligst" for de som har vært så dumme å trene slik som jeg har. Pipeleken var gøy også, men hun tappes for ekstra energi når hun leker med den, så vi må veksle litt mellom den og godis, sånn at hun har energi til å fortsette å trene. Merkelig nok virker ikke kondisen på topp for tiden; og hun som er så godt trent. Mulig det er noe som henger igjen etter denne nedturperioden hun har hatt.

Aynï derimot, som alltid har vært heltent på agilitybanen, hun var ikke helt med i går. Hun gikk og vimset hit og dit, og jeg var slett ikke så spennende som jeg hadde håpet på. Da var det veldig godt å ha en Tulla som fungerte. ;o) Uansett; kontakttrening må vi absolutt fokusere enormt mye mer på; jeg har slett ikke vært flink nok der. Men så er det dette med å velge tid og sted for sånt. Når vi er på agilitybanen er jo kontakttrening flott, men når vi er ute og skal hilse på folk, syns jeg hun bør hilse på de (sosialiseringsperioden er vel over snart), i stedet for å sitte og tigge godis av meg (som hun har fått en tendens til etter å ha observert Tulla gjøre det i de situasjonene).

Jeg fikk fingern ut i går, kanskje etter å ha sett en hund som fungerte bra på banen, og med litt tidspress hengende over meg; så jeg meldte på en haug med agilitykonkurranser. Lurer på om jeg meldte på sju konkurranser, jeg? Gleder meg i alle fall enormt, og håper Tulla er i slaget de dagene, og at løpetiden (og innbilten etterpå) ikke er til hinder for oss.

Har jeg fortalt at vi har kjøpt bil? Her er den i alle fall, en plommerød Mitsubishi Pajero, 92-modell! (Skynd deg å se før annonsen slettes.) Har testet den litt i går, og blitt litt vant til å kjøre den, og blir bare mer og mer fornøyd. Det er kun to ting jeg må klage på; det er ikke varme i setene (og jeg er veldig frossen), og bagasjerommet er mindre på den enn på Primeraen som vi har fra før, så de to store burene vi har hatt i stasjonsvognen får ikke plass i Pajeroen. Planen var jo aldri å ha to så store bur i noen av bilene, Aynï skal få et mindre ett, noe som er litt sikrere for henne med tanke på kollisjoner og sånne ting. Har bestilt er Varikennelbur str small, som jeg håper og tror vil passe, spesielt i Pajeroen kanskje.. Så Pajeroen er altså "min" bil, hundebilen, som kommer seg opp og frem og tilbake igjen, hele året. Jess, jeg er fornøyd! Strøken innvendig er den også, så den passer jo nesten ikke til en hundebil, hehe!