Eksamenslesing og agilitytrening med en plan

I følge psykologisk forskning, viser det seg at studenter som ikke kan pensum så godt, gjør det bedre hvis de ikke er så nervøse på/før eksamen. Studenter som derimot kan stoffet godt, gjør det bedre dersom de er litt nervøse (opp til en viss grad selvsagt). Siden jeg ikke er nervøs - betyr det at jeg ikke bør lese mer til eksamen? Sånn at jeg ikke kan stoffet så godt som jeg ville dersom jeg hadde lest mer? Vil jeg med andre ord gjøre det dårligere på eksamen dersom jeg leser mer i dag (eksamen er i morgen), enn om jeg ikke leser noe? Virker logisk i mitt hode..!! :D

I morgen er det felles agilitytrening igjen, og jeg har funnet ut at jeg skal ta med meg masse ekstra god godis på treningen. Så skal jeg pent spørre en av de nybegynnerne som er der, om jeg får lov å være så snill å prøve å hjelpe de å trene på hindrene. Så kan vi se om det blir noen forbedringer hos hunden, i forhold til de som får hjelp fra andre som heller tvinger hunden gjennom banen/hindrene. Det blir jo veldig morsomt å se, for jeg har jo klokketro på at "min" metode fungerer - bedre enn de andres - så det hadde vært morsomt å få det bekreftet. ;o)

Jeg er jo relativt "ny" der oppe, jeg har ikke vært med mange gangene (nettopp pga treningsmetodene). Og siden jeg er ny og ikke kjenner til "reglene" så godt, dvs hvordan man skal oppføre seg, normene for de som trener der, så kan jeg late som om jeg er dum og blond, og hjelpe andre. De to som hjelper til nå, er jo en stk dommer og en stk som har trent i mange herrens år. Begge er i kl 1 med hundene sine, og det flotte er jo at jeg også er det. Dermed kan jeg "tro" at det er "vi" i kl 1 som skal hjelpe de andre nybegynnerne, selv om det kanskje i følge normene og "reglene" kun er de to som allerede hjelper. God plan?

Tror jeg har bestemt meg for å hjelpe hun som er der med en blandingshund, en litt ung tispe som begynner å bli voksen. Virker som om det er eierens første hund, og at hun i det hele tatt er litt usikker på hvordan ting skal gjøres. Tispen hennes sa fra til en utrolig innpåsliten og uhøflig hannhund, og da ble hun helt sånn "ånei, hun har aldri vært sint før..". Virker som om hun ikke vet det er okei at hunder sier ifra til andre, spesielt at tisper sier ifra til teite hannhunder. Så da de som eide hannhunden slapp han bort til Tulla (i det hele tatt en teit ting å gjøre uten å avklare det med meg), lot jeg henne si fra til han noen ganger. Jeg var helt avslappet og godtok bare at hun sa fra, roste henne til og med litt når hun gjorde det. Når han ikke tok hintet etter noen ganger, gikk jeg rolig bort og stilte meg et annet sted, for Tullas skyld; hun trenger ikke å bli rent ned av teite hannhunder. Hun som eide blandingstispen trakk seg unna oss andre etter at hunden hennes hadde sagt fra, og stilte seg i utkanten av treningsområdet, med kort, stramt bånd på hunden. Virket litt lei seg for at hunden hennes hadde sagt fra, og virket som om hun trodde hun var blitt aggressiv. Jeg tror det skal gå greit å nå inn til eieren, forklare hva jeg gjør og hvorfor, og få henne med på notene. Siden jeg kun har tenkt å hjelpe henne (vi må jo ha sammenligningsgrunnlag med de andre hundene), reiser det seg jo et nytt spørsmål: er det riktig å kun hjelpe den ene hunden, og la de andre gjennomgå "sånn" behandling fra andre "trenere"? Akkurat det spørsmålet har jeg tenkt å la ligge ubesvart en liten stund, og heller la de andre eierne komme og spørre meg om råd, hvis og når den tid kommer.