Velkommen skal du være, lille valp!

Vel, vel.. Da er det bestemt! Det blir en liten cairn terrier tispe! Det føles nesten litt rart å skrive det, spesielt med tanke på hvor fort dette egentlig har gått, men det føles veldig "rett" i grunnen. Rett tidspunkt, rett oppdretter, rett kull, rett valp..

Et problem som melder seg, er at navnet jeg har hatt klart i snart et år nå, ikke passer så godt på en cairn. Jeg må nok smake litt mer på det, og se og oppleve valpen litt mer, men det er meget mulig jeg er nødt å finne et nytt navn. Helt i orden forsåvidt; jeg liker å pønske på navn! Ved nærmere ettertanke, så syns jeg navnet passer ganske greit likevel, så da spørs det om Bjarte er med på det eller ikke. Vi har funnet et alternativt navn å kalle henne, og Bjarte har nesten begynt å omtale henne ved det navnet, så da spørs det om han er villig til å endre på akkurat den biten..

Hun er den minste i kullet på tre, opprinnelig var de fire, men en valp døde bare en uke eller to gammel. Hun er den mørkeste av de tre; nesten helt svart, men med noen få lyse spetter i pelsen. De andre har endel mer lyse partier; gyldne. De blir åtte uker nå på lørdag, den 12. april. Til å begynne med var hun den tøffeste tispen i kullet, mest frampå og ivrig, men rundt seks-sju ukers alder tok den andre søsteren innpå, og dro ifra, både når det gjelder størrelse og "galskap". Jeg vurderte om jeg da skulle skifte, og heller velge hun som var blitt tøffest og mest vilter, men den lille sorte hadde nok allerede funnet en plass i hjertene våre. Hun er den som er mest glad i mat; det vil si - hun er ikke den første på plass ved matfatet, men når hun først har begynt å spise, er hun den som står der og spiser lengst. De andre løper litt frem og tilbake mellom matfatet og andre interessante ting, og har ikke helt konsentrasjonen til å gjøre bare en ting om gangen. Hun minste er ganske sta; har hun først bestemt seg for noe, så gir hun ikke opp så lett, og fortsetter å prøve til hun klarer det.

Alle tre synes at leker er gøy, og drakamp med meg eller søsknene er toppen av lykke på jord. Mens de andre aldri blir lei av å rive og slite i sokkene og buksene mine, kan hun finne på å ta seg en pause for å prøve å klatre opp til ansiktet mitt; hun er den mest kontaktsøkende av de tre. Likevel er hun en selvstendig liten frøken; hun er slett ikke avhengig av søsknene sine og utforsker gjerne verden på egen hånd. Mens de to andre henger sammen og går på oppdagelsesferd sammen, er lille tøtta på eventyr en helt annen plass.

Gutten er den desidert tøffeste karen; hadde jeg skulle hatt hannhund, hadde han vært et skikkelig råskinn. Men han har mest lyd, og kan gjerne finne på å stå og pipe og hyle når han kjeder seg og vil ha litt action. Han ligner en del på faren sin syns jeg. Faren er gylden hvetefarget, og kunne blitt en skikkelig flott hund hadde fôrvertene gitt han den oppdragelsen han trenger, men det er nå en annen sak. Lille tøtta skal få oppdragelse og aktivisering så det holder i alle fall!

Jentene i kullet ligner mest på moren, Vera, i atferd, og den minste ligner aller mest. Jeg er jo spesielt glad i moren, så det er også noe som har spilt inn da jeg skulle velge mellom de to søstrene. Vera er en tvers igjennom morsom hund; hun har så mange rare fakter diller ved seg som har gitt meg så utrolig mange smil de gangene jeg har passet hundene. Hun er også veldig kontaktsøkende, og vil gjerne opp i ansiktet. Hun er den jeg og oppdretteren synes er mest "fysisk søt", og jeg synes også det er den desidert mest sjarmerende hunden også, sånn i oppførsel. Oppdretteren har prøvd å trene agility med henne, og hun hadde knapt skjønt hva det gikk ut på før hun raste over hindrene i rekordfart. Det gjorde jo henne litt vanskelig å styre, og på grunn av det og endel andre ting, ble andre hunder prioritert for konkurranser. Jeg håper valpen arver den farten og iveren, for da skal ikke agility være noe problem i alle fall..! :D Faren er jo ikke akkurat den med minst futt og fart i seg, så det går vel i boks tenker jeg.

Alle valpene har halen rett til værs hele tiden; de er selvsikre så det holder! Halene peker oppover selv når vi løfter de og setter de ned på gulvet utenfor valpekassen; så tar det et halvt sekund før de skjønner hva som har skjedd og til de begynner å løpe rundt omkring, leke og utforske og finne noe å bite og dra i. De reagerer ikke på støvsugeren eller andre "rare" lyder, og har bodd i stua helt frem til nå. Siden de holder på å pusse opp, har valpene blitt vant til mange rare lyder fra borr og spikermaskin og andre slike ting.

Når de skal ut, setter jeg de på trappen, og da plumper de ned alle fire-fem trinnene før de triller ned på bakken. Snakk om pågangsmot! Det nederste trinnet er litt høyere enn de andre, og da står de der i to sekund før de bestemmer seg for å ta sats og jumpe ned; så ruller de litt rundt, rimelig fortumlet, før de spretter opp og ser seg om etter nærmeste bukseben å henge i. Eller kanskje så løper de tullerusk rundt omkring, finner en pinne eller et tau å herje med, triller ned skråninger, raser rundt på grusen eller tryner i snøen. Oppdretteren holder som sagt på å bygge på huset, så det er endel byggemateriell ute, og valpene løper inn i paller, over takstein og balanserer på planker.

Det jeg synes er fordelen med dette kullet, er at jeg kjenner flere av hundene i stamtavlen rimelig godt. Ikke alle sammen selvsagt, men jeg har møtt og kjenner mange flere av hundene enn jeg noensinne har gjort med en annen hund. Jeg har møtt faren, og jeg kjenner moren, som jeg jo er veldig betatt av. Bestemoren på far-siden er min cairn-favoritt nr to etter moren til valpen, så det er jo toppers syns jeg. Hun, bestemoren altså, er beta-tispen i flokken, en sindig dame som ikke lar seg distrahere av andres tull og tøys. Hun er omsorgsfull og kjærlig mot andre hunder, en rettferdig fredsmekler som ordner opp, og hun har et meget tiltalende utseende. Faren til bestemoren, altså oldefaren på far-siden, er en gammel herremann på 14 år, som det ikke finnes noe vondt i overhodet! Makan til tålmodig hund skal man lete lenge etter. Han har nå fått sine alderdomsplager selvsagt, men til tross for at han praktisk talt er døv, ser dårlig og er blitt litt stiv og støl, så er han med på timeslange turer i skogen med resten av flokken. Når han ligger og sover og jeg skal ha de ut på tur, så bøyer jeg meg ned for å vekke han, og da skvetter han selvsagt til siden han ikke har hørt noe. Men likevel reagerer han ikke med å glefse eller knurre eller noe aggressivt, noe som kunne meget gjerne ha vært sannsynlig. For å gjøre det litt bedre for han, har jeg begynt å trampe i gulvet når jeg nærmer meg, sånn at han skal kjenne vibrasjonene og våkne av det; noe som hjelper. Oldemoren på far-siden er sjefen i flokken, en bestemt dame på sju-åtte år, med de guts som trengs for å holde en terrierflokk i ørene.

Bestemoren på mor-siden er også en eldre hund jeg kjenner. Hun er litt sær; typisk gammel dame som virker som om hun holder på sine hemmeligheter, men for all del snill og grei og ikke noe tull. Hun ligger og døser på ryggen med alle fire beina i været, har fremdeles hørselen i behold (dog noe selektiv, hehe), og hun er også med i gjengen av mine "favoritter". Hun er kosete hvis man tar initiativ til det selv, men siden hun er så gammel er hun ikke så høyt på rangstigen så hun er ikke den som trenger seg på. Bortsett fra hunder som er direkte i stamtavlen, så kjenner jeg eller har møtt flere av søsknene og/eller tidligere avkom til hundene. Oldemoren på far-siden har nå også en datter oppdretter har beholdt, en nydelig lovende sak. Felles for alle hundene, er det gode gemyttet, tryggheten i forhold til fremmede folk, avslappethet både ute på gårdsplassen og inne, terrier-guts og pågangsmot, lekenhet og "matgærnhet".

Innavlsgraden er på rett under 2%, og det finnes ingen hunder på begge sider av stamtavlen, med mindre de har skiftet navn og reg.nr, slik det stod om i siste (?) Hundesport. Det er 22 championer av diverse slag (både ut- og innland) av 30 hunder i stamtavlen jeg får opp når jeg genererer fiktiv stamtavle for kullet på Dogweb.

Jeg og Bjarte var på besøk i helgen og passet hundene, og han satt masse og koste med henne og lekte med henne, og han har jo begynt å omtale henne som "den vi skal ha". Jeg på den andre siden prøver å ikke gi han inntrykk av at jeg presser han til noe, så jeg sier bare "hun minste" eller "hun mørkeste" eller noe annet i den duren. Da vi skulle gå, måtte han gi lille snuppa en ekstra hade-kos.. Han hvisket noe stille til henne som jeg ikke hørte, og sa noe om at hun måtte være snill og grei til vi kom tilbake neste gang.. sukk.. Jeg tror han er rimelig sjarmert av trollet! Og jeg er jo selvsagt overlykkelig for at han har involvert seg så mye i dette, og at han er som han er. Oppdretteren tok meg til side og sa til meg at hun var veldig imponert over Bjarte og hvor omsorgsfull og oppriktig interessert han var, så han gjør vel ikke akkurat sitt til at hun ombestemmer seg og ikke vil selge valp til oss..!

Så nå er det bare å begynne å valpesikre huset og hagen, kjøpe inn det aller nødvendigste og klare å vente helt til vi får hente henne. Ja, og så var det den siste og endelige samtalen med Bjarte da, den har jeg ikke fått tid til å ta rett og slett; helgen har vært særdeles travel med masse jobbing. Men slik som Bjarte snakker om valpen, så er jeg temmelig sikker på hva svaret vil bli..! ;o)