Slitne hunder

Tulla er definitivt ikke helt seg selv. Vi hadde møte i redaksjonskomitèen i dag, og vi hadde litt fri og tid til trening både før og etter møtet. Prøvde oss litt på agilitybanen, men hun var ikke helt med. Hun vil fremdeles ikke hoppe noe særlig, og har begynt med tullet sitt hun hadde i starten; å dytte ned hinderpinnen. Denne banen er på gress også, så da kan ikke underlaget ha så mye å si heller. Jeg skjønner det virkelig ikke - hun har da vært klin kokos før! Hun har sittet og ventet på startsignal fra meg og hylt og bjeffet når hun har fått lov å starte. Det er utrolig surt om vi nå må ta en pause fra hele agilityen til hun blir seg selv igjen. Konkurransesesongen starter jo nå snart, og vi, eh JEG i alle fall, hadde gledet meg kjempemye! Det er de tre-fire siste dagene jeg har sett at hun ikke har fungert helt på topp, så det har kommet relativt plutselig også.

I dag var hun gretten på andre hunder også, i alle fall noen. Hun har lav terskel før hun begynner å knurre, og er gjerne den som "starter". Altså; hun ruser frem og buser på og knurrer liksom. Mot Aynï derimot, har hun verdens lengste tålmodighet; hun får hoppe på hodet hennes når hun ligger, slikke henne i øynene (!), løpe oppå henne og rive av henne ørene. Hun ligger/sitter/står bare der, holder hodet litt høyt og snur hodet av og til litt unna. Ellers sier hun ikke i fra om noe og lar henne holde på slik. Tone, som sitter i komitèen sammen med meg og Wenche, mente at ut i fra bevegelsene til Tulla virket det ikke som om hun har noe vondt, sånn i musklene eller skjelettet liksom. Jeg mistenker kanskje at det har noe med øret å gjøre, men tror egentlig ikke heeelt det likevel. Hun har jo tilbakefall akkurat nå, men sist da hun var ille, møtte hun de samme hundene som i dag, og det gikk jo bedre enn i dag. Det at hun ikke vil hoppe, gjør også at jeg tror det er noe annet. Egentlig ligner det mest på innbilt, men hun hadde jo løpetid sist i november/desember, og sånn sett burde hun vel egentlig heller ha en på gang om en liten stund. Hun er altså rolig og daff og lat og vil sove, samtidig som hun vil ha godis. Men hun gidder ikke gjøre så mye for det; vil helst bare gjøre kjempeenkle ting som å sitte og se på meg, stå og legge seg og komme på plass og gå fot. Og så er hun gretten ja, det er hun ikke når hun er innbilt. Jeg tror vi tar en treningspause en stund. En liten uke kanskje. Så får vi heller gå turer og sånt, selv om det er upraktisk nå med Aynï som ikke kan være med. Det er mye enklere å kjøre en tur opp på agilitybanen og ha begge med, enn å gå en lengre tur med Tulla og ha Aynï alene hjemme (så fremt Bjarte ikke er hjemme da).

Hvis hun ikke blir bedre til Hoinndagan tror jeg jammen hun skal få bli hjemme og slippe styret med å være med. Jeg må jo uansett være mye med Aynï, og har tenkt å ha henne med meg inn på kurset med Lars Fält; planen er å lage valpegrind til de valpene som er med, noe jeg ser for meg vil være supert (dog kanskje litt støyende til tider?)! ;o) Det blir vel nok å ha med Aynï uansett, men jeg får litt bedre samvittighet ovenfor Tulla hvis jeg vet at hun har det bedre hjemme.. Vil jo ikke bare stue vekk eldste hunden når jeg har fått "ny" liksom, det blir bare feil for min del.

Aynï var jo selvsagt også med på møte i dag, som vi hadde ute for anledningen i finværet. Hun og Malin (Wenches cockervalp) lekte fint sammen lenge, før de begge sluknet som to lys. Malin, som er litt eldre, virket mer trygg og tøff i forhold til andre hunder enn Aynï, men da min valp hadde fått summet seg etter en noe plutselig hilsing av en ivrig cockervalp som ville leke, var hun jammen tøff i trynet til tider hun også! Morsomt å høre terrierlyder; de kommer bare oftere og oftere.

Ellers utnyttet vi anledningen ved agilitybanen til å la Aynï få prøve en ny type vippe. Hun løper jo opp, som den tullingen hun er, men jeg styrte selvsagt farten på den på vei ned, siden den tross alt er ny for henne. Jeg synes også hun var flink å tisse og bajse på nytt sted; strekkmetalltrappa av alle steder var jo ypperlig for å tisse! Når hun er med på morgentur med meg og Tulla gjør hun nemlig sjelden ifra seg, og må tisse med en gang hun kommer inn i hagen igjen . Litt kjedelig, men det går nok over!

Nå ligger begge hunden som slakt, vil knapt være med ut i hagen, og når de først er ute legger de seg bare ned. Aynï gidder knapt flytte seg for å tisse engang og å hoppe inn igjen i stua virker som en nesten uoverkommelig affære. Deilig å ha to slitne hunder, selv om jeg kanskje tror at Tulla ikke er så sliten som hun virker å være.. Vurderer å bade henne i kveld hvis ikke kråkebollen har tenkt å våkne da..