En innholdsrik dag

Jeg tenkte at med en valp rett ved siden av senga, så trenger jeg ingen vekkerklokke, men jeg våknet først klokken halv ni av litt klynking. Jeg strakk hånda nedi til Aynï mens jeg forberedte meg på å stå opp. Men pipingen sluttet tydeligvis, og startet ikke på igjen før nesten halv elleve! Snakk om godt sovehjerte!

Morgenturen med Tulla var litt uvanlig; vi møtte faktisk på en nabo med den to-tre år gamle jenta deres. De ville veldig gjerne hilse på Tulla, og Tulla var sjeleglad for å få bort og snuse på. Har aldri sett henne så ivrig på mer eller mindre fremmede før; vi har bare hilst på de naboene noen få ganger, så Tulla kjenner de ikke. Jeg tror ikke hun kjente de igjen nå heller, for de hadde solbriller og luer på begge to. Men sier jeg "hei", ja da er det kjentfolk, kan skjønne!

Aynï hadde jo tisset i hagen, men siden hele nabolaget var ute i godværet, så jeg mitt snitt til å utnytte det, og tok henne med ut i gata. Der krydde det av barn og voksne med sykler og leketraktorer, og alle ville selvsagt hilse på henne. En annen nabo, som vi er endel med, er så begeistret for hund og han har vokst opp med hund. Så han setter seg ned og lager nusse-lyder til henne, så Aynï blir jo helt vill, hopper opp og slikker han i ansiktet og han løfter henne opp hvorpå hun da fortsetter å slikke. Hun fikk hilse på mange barn, både gutter og jenter, fra de i barnevogn, til de i skolealder. Så kom det en gammel verdig cockerhann spaserende, han snuste litt på henne, og hun på han, og det var det før de gikk videre.

Noen barn kom gående med en dvergvedder i flexibånd, og den var hun veldig nysgjerrig på, men kaninen hadde ikke noe behov for å hilse, så det ble med det. Det var jo helt snålt; det var ikke en veldig stor dvergvedder, helt normal egentlig, men den var jo nesten dobbelt så stor som Aynï! Positivt i dag var at hun ikke prøvde å klø seg så mye på halsbåndet, og gikk mer. :o) Hun har ikke hatt halsbånd på hos oppdretter, så det er ikke så rart at hun reagerer litt. Nå går det stort sett veldig greit med kun halsbånd, men kobbelet er rart og må bites litt på.

Gikk inn og støvsugde litt; Tulla røyter som en tulling for tiden, selv om det kanskje har avtatt litt er det alltid hår på gulvet. Aynï støver jo nesten ned, så liten som hun er, og alle tyggebein er fulle av hår.. Støvsugde i går også, og da ville Aynï helst sitte inne med føttene til Bjarte. I dag var ikke han her, haha, så nå var hun med og svinset rundt beina mine mens jeg holdt på. Jeg kommer ikke over hvor utrolig liten hun er, så jeg var jo nesten redd hun skulle forsvinne oppi det lange svarte røret..! :O Godt at Tulla ikke har noe fobi for støvsugeren, sånn at hun ikke påvirker henne negativt der. Jeg må jo nesten støvsuge på henne før hun gidder å flytte seg for den, og sånn var det nesten med Aynï også i dag.. :o)

Etter en runde i hagen vår dro vi opp til Line for å hilse på henne og noen barn som var der. Det var stor stas for barna, og de fikk kose og se og klappe på. Fjøset tar vi en annen dag; Aynï begynte å bli litt trøtt så jeg. Bilkjøring har det jo dermed også blitt. I dag var det ingen bønn; rett i buret. Jeg dro jo alene, og en løs valp i bilen er ikke helt min greie. Hun hylte litt til å begynne med, men roet seg etter noen minutter. Samme på vei hjem igjen. Da vi var hjemme, fant jeg det andre buret og puttet i bilen, tok med Tulla og Bjarte og dro opp og trente agility med Tulla. Slalåm er nå virkelig kult, syns Tulla, og har skikkelig god fart! Hun begynner å bli veldig trygg på hinderet; jeg kan gå på hvilken side jeg vil og hun tar inngangen korrekt så å si hele tiden. I dag jukset hun litt og hoppet over en pinne, men det var helt og holdent min feil som blandet meg inn med rytmiske tilrop.. :p

I en pause fikk Aynï komme ut på banen, og de to tuslet sammen og undersøkte ting og tang. Da kom det fire-fem gutter i sin beste alder, og begynte å herje med hundene, hindrene og i det hele tatt.. For Aynï sin del gikk det greit, hun er helt rolig når hun blir holdt i armene og slikker de i ansiktet. Men hun skjønte vel ikke hvorfor jeg ble så streng da de ville bære henne opp på mønet!! :O Gale guttunger, altså! Tulla var stort sett grei, men følte vel hun måtte passe på. Jeg avledet henne mye, siden begge hundene var løse (og guttene også), men det var noen uheldige situasjoner der hvor de kom bakfra eller forfra og skremte henne. Jeg ble rimelig sint etterhvert; litt tåler jo Tulla, men når de gjentatte ganger ikke hører etter, så får de beskjed. Nå kan dere gå, sa jeg, og så strengt på de. Noen tisset vel i buksen så det ut som, og jeg vet ikke om jeg så på han som hadde vært verst, men de pellet seg i alle fall av banen rimelig kjapt etterpå. Vi har nemlig endel problemer med at barn kommer og leker på apparatene, siden banen ligger rett ved siden av en barneskole og en barnehage. Dette var jo en søndag, så da er det jo heller ingen lærere og passer på, så jeg måtte frem med sinte-stemmen selv..

Til deres store glede tok jeg og Tulla noen hinder til ære for de, og de syns jo hun var kjempeflink. Dog er ikke gutter i den alderen spesielt vanskelig å imponere, da.. :p Men vi tok det som gode forstyrrelser; spesielt da jeg ba henne ta vippa rett ved en gutt som kom syklende langs hinderet. Men Tulla hører, og ingen kan si vi ikke trener med forstyrrelser selv om situasjonene ikke er spesielt like en konkurranse! Apropos forstyrrelse; det kom noen utviklingshemmede langs fortauet ved banen også; og vi trente, selv om Tulla sikkert ville syntes de bevegde seg litt rart, hadde hun fått sjansen til å stå og se på de.

Som om ikke det var nok, så har vi jo Oscar, en Norfolk terrier rett borti veien her som er lekekompis med Tulla; han kom på besøk i hagen i dag. Tulla var sjeleglad for å endelig møte noen som kunne og ville leke med henne! De styrte på lenge og vel, og det er morsomt å se at hunder med så stor forskjell i størrelse kan leke så godt sammen. Det lover bra fra Tulla og Aynï også.. Oscar hadde fått snuse på Aynï gjennom gjerdet, og var helt i ekstase, men etter å ha lekt med Tulla (pluss at han nettopp hadde kommet hjem fra en lang tur) tenkte jeg han var litt mer sliten. Aynï, som til da hadde sittet trygt i mine eller Bjartes armer, satte jeg nå ned. Oscar var så rolig og flink med henne, og Aynï på sin side var veldig glad for å møte noen som så ut som noen hun kjente. Hun løsnet godt, og etterhvert lekte de fint sammen. Hun er jammen ei tøff lita dame, og hvis Oscar var litt uforsiktig, peip hun litt før hun kastet seg etter han og beit seg fast i bartene. Og så løp de etter hverandre, først Oscar, så Aynï, og så omvendt.

Jeg distraherte Tulla mens de holdt på, for hun hadde veldig lyst å bli med hun også. Hun følte seg vel litt snurt for at Aynï ville leke med Oscar og ikke med henne, stakkars. Noen mini-kuler av tørrfôr holdt Tulla på plass, hun må jo virkelig passe på å få i seg alt som kan spises nå som det er litt konkurranse i huset.. ;o)

Jeg ser på Tulla at hun har utrolig lyst å leke med Aynï. Men problemet hennes er at hun er stor, og at hun ikke er klar over det selv. Det gjør sitt til at hun ikke klarer å tilpasse leken sin så godt, og hun dytter Aynï hardt med snuten. Jeg liker det slett ikke, og prøver å se når hun skal til å gjøre det (det er jo i spesielle situasjoner), og prøver å hindre henne i å gjøre det. Labben har hun ikke brukt så mye i det siste, og den er hun også blitt veldig forsiktig med, så det er ikke noe problem mer. Men den snute-dyttingen altså! Hun er virkelig hardhendt med lille Aynï, og det virker som om hun tror at hun må dytte hardere for å få henne med på leken. Aynï på sin side blir helt satt ut, hun faller jo, og blir liggende. Hun tror nok Tulla er sint eller prøver å sette henne på plass eller noe i den duren. En lekeinvitt er det i alle fall ikke i hennes øyne!!

I sted ble Aynï litt tøff; hun var i sofaen og Tulla stod på gulvet så da er de ca i samme høyde med hodet. Aynï gikk ned i lekestilling, og kastet seg litt frem mot Tulla og nappet litt i øret hennes. Til å begynne med gikk det greit; Tulla kastet litt på hodet, og Ayï fortsatte å erte. Men når Tulla er virkelig sikker på at Aynï virkelig vil leke, mister hun alle hemninger og slår seg løs, og dermed blir det overkill for Aynï's del. Altså; Tulla begrenser seg i forhold til hva hun gjør med Fenris (howavart), og også i forhold til Oscar (Norfolk terrier), men det blir uansett alt for mye for pitte-lille Aynï; så små hunder har hun ikke lekt med før.

Tulla har møtt valper, og det som har vært litt gjennomgangstemaet, er at når de er små, dvs opp til tre måneders alder, vil hun leke med de. Det er problematisk spesielt nå, siden hun bor med en sånn en, men også fordi akkurat den er så fryktelig liten. En valp av større rase hadde tålt det bedre, men jeg synes likevel ikke noe om at hun gjør seg så barnslig for de; de blir jo raskt elder. Med eldre valper, fra tre-fire-fem måneders alder - når de henger i ørene og syns det er gøy å terge og leke og har all verdens selvtillit - da er hun lite leken. Først skal hun oppdra; dvs - her skal vi ikke ha noe tull i hilsingen; man skal ikke storme frem og hoppe på hodet, da fryser hun i posisjonen og snur hodet til. Når de innordner seg etter henne, og hun har fått de til å være rolig og behersket, så får de henge så mye de vil i ørene og halen og nakken og leppene, og hun kan også av og til beære de med litt lek. Nå vil jeg bare at Aynï skal bli litt større, tåle litt mer, og at Tulla skal slutte å være så leken og teit. Jeg tror hun kommer til å slite litt med det senere når Aynï blir eldre, men på den andre siden kan det jo hende hun klarer å balansere dette med å oppdra og det å leke..?

Oi, det holdt jeg på å glemme! Jeg har lagt ut to nye album i galleriet; litt blandede bilder av både Aynï og Tulla.