Villdyret har våknet

Sånn! Nå har jeg trykt på pause-knappen på kråkebollen, så får vi se hvor lenge den varer før det er full rulle igjen.. ;o) Jeg kan jo si aller først at villdyret har definitivt våknet! Vi har måttet legge de takhøye gardinene på soverommet opp i vinduskarmen, og det synes jeg rett og slett er fantastisk! Det er sånt som hører med til å ha valp, og jeg er rett og slett glad for at vi har måttet gjøre det, så rart det enn høres ut.. (Pauseknappen virket forresten ikke helt som den skulle nå, men kråkebollen holder på å ta livet av en rosa grynte-gris, så når hun er ferdig med det sovner hun vel snart.)

Hun var veldig grei de første dagene; la seg til å sove før vi gikk og la oss, og da kunne vi bare løfte henne inn i kassen hennes med varmeflasken og hun fortsatte å sove. Nå følger hun litt mer med, er mer bevisst på ting som skjer rundt henne, og når vi begynner å gjøre kveldsrutinene våre, våkner hun. Så når vi er klare til å legge oss, putter vi henne i valpegrinden ved sengen min, og da får hun en liten raptus. Hun roer seg forsåvidt etterhvert og skjønner at det er natt, men da er jammen Tulla grei å ha! Hun sover jo i sengen, og har tilgang på valpegrinden, så når Tulla hører tassing på gulvet (ikke rolig tassing, men villmanns-tassing av en gal valp), så hopper hun rolig ned og roer gemyttene. Jeg aner ikke hva hun gjør, hun bare er der tilstede, og ved å kun være det, blir Aynï på merkelig vis rolig og går og legger seg. Når hun har gjort det, hopper Tulla opp til oss igjen.

Tulla har blitt dramatisk bedre med Aynï i det siste også. Hun dyttet jo Aynï veldig mye med snuten og dasket henne med labben, og jeg håpte at Aynï skulle bli en "gal valp" for da er Tulla mye flinkere med de. Jeg vet ikke om det at Aynï har blitt mer vill har vært utslagsgivende, eller om Tulla rett og slett har modnes litt og lært ting, men i alle fall har jeg ikke sett henne dytte Aynï med snuten på flere dager nå! Daskingen med labben er også blitt mye mer forsiktig, og mye sjeldnere. Tulla har jo også hatt sine "ressurs-forsvars-problemer"; dvs at hun har forsvart tyggebein og mat og godbiter ovenfor andre hunder. Leker har aldri vært noe problem. Hun har kunnet fått godbiter rett i munnen mens andre hunder har vært der, men har hatt alt for lav toleransegrense ovenfor tyggebein og godbiter på bakken. Mat i skål har hun ikke fått mens andre hunder har vært der, fordi jeg ikke har villet fremprovosere noe. Tyggebeinforsvaret har vi klart å trent (?) bort, så Tulla og Aynï kan ha liggende tyggebein fremme hele tiden. Det er jo veldig greit med en liten valp, selvsagt. Nå viser det seg også at Tulla kan få godbitsøk sammen med Aynï, og de kan til og med stå og snuse på samme sted, noe jeg ikke ville drømt om engang! Jeg trodde godbitsøk fra nå av måtte gjøres i "solitude", men det går strålende fint! Tulla reagerer overhodet ikke på Aynï, og jeg blir jo veldig glad og stolt når jeg ser det. :o) Så var det mat, da; Tulla holder grei avstand når Aynï spiser (som hun jo gjør ofte), men er klar til å spise opp restene så snart Aynï er ferdig. Jeg har henne under kontroll hele tiden selvsagt, og noen ganger får hun spise opp, andre ganger ikke. Når Tulla selv får mat, må jeg passe på Aynï godt. Hun har få begrep om at det er lurt å holde seg unna spisende hunder.. Men Tulla tåler henne utrolig godt, og har en mye høyere toleransegrense enn hva hun hadde før. Maten går dog ned på høykant, og skålen slikkes renere enn noensinne. Hvis Aynï mot formodning skulle klare å komme seg bort til henne mens hun spiser, så viser Tulla helt vanlig matforsvar, noe som er lov. Så bare Aynï blir litt eldre og skjønner at andre hunders mat skal man holde seg borte fra, så kommer dette til å gå veldig bra tror jeg.

Båndtreningen går bedre, men Aynï har en tendens til å dra bort fra meg og mot grøften. Jeg må bli mye flinkere å ta henne med ut alene i bånd; å ha hage er virkelig en latmannsgreie! Det er jo så enkelt å bare slippe valpen ut der for å gjøre fra seg, selv om skrekkhistorier om hunder på 7 mnd som ikke kan gjøre fra seg i bånd surrer i bakhodet et sted.. Jeg går morgenturen med begge hundene sammen, og da er det nok verst for Tulla som ikke får gå fremover mer enn en halv meter før vi må stoppe igjen og vente på Aynï.. Tulla var rimelig frustrert i begynnelsen, men nå har hun begynt å skjønne at hun får godis hvis hun oppfører seg pent og venter på resten av oss.

Tullas liv må vi jo ikke glemme i det hele; hun har fått trene agility flere ganger, og gått på lange lange turer med Fenris, Spot og Bella. Hun er ganske sprek for tiden, men i går var hun ikke helt med. Først hadde vi vært på leke-date med Oscar i 2,5 timer, og etterpå dro vi agilitytrening med Line og Fenris. Jeg tror jammen sann at Tulla var sliten; for alt ble veldig halvhjertet; hun har egentlig bra fart i slalåmen, men i går var den litt sånn halvdaff. Så vi trente på enkle ting; kombinasjoner og fart på vippa og sånt.

Aynï derimot, som også hadde vært på leke-date, var slett ikke ferdig for dagen! Og hun imponerte stort på agilitybanen! Jeg lar henne svinse litt løs der og utforske og bli kjent. Halen er rett til værs og hun er ikke redd for noen ting. Litt sunn skepsis har hun, men den går raskt over, haha..! Tunnellen trykket vi helt sammen så den ble veldig kort, og helt rett. Etter litt overtalelse tok nysgjerrigheten over for Aynï, og hun vågde seg igjennom. Skal si hun lærer raskt!! Nå hun hadde gjort det et par ganger, løp hun frem og tilbake gjennom tunnellen og var såå stolt! Da hun fikk komme ut etter at vi andre hadde trent, stod tunnelen helt utstrakt, og i vinkel. Ikke no' problem! Aynï skjønte ikke helt hva som hadde skjedd med den, men da hun fant ut at det var åpning i andre enden fremdeles, selv om hun ikke kunne seg den da hun gikk inn, løp hun frem og tilbake gjennom den igjen.

Aynï har også fått prøve seg på bommen, og nå må jeg virkelig begynne å følge med her; for hun løper opp på den når jeg ikke er i nærheten, og står gjerne og ser på meg, som om hun prøver å vise meg hvor flink hun er.. En hinderpinne tre cm over bakken blir til et flott hoppehinder for henne, og som valper flest har hun god teknikk. Mønet var veldig bratt syns hun; hun vågde seg ikke helt opp til toppen før hun måtte snu før i går; da turte hun å kikke over kanten, og fant jo ut at det gikk an å gå ned på andre siden; skal si hun var stolt!

Men det som gjorde mamman hennes aller, aller mest stolt, var vippa. Hvorfor ikke starte med den så tidlig som mulig? Hvorfor må man vente til hunden har fått mer vett i skallen og skjønner at bevegende underlag kan være ekkelt? Så hun får balansere opp på den, jeg holder imot så den ikke faller på den delen som er øverst. Når hun står der, senker jeg den sakte mot bakken samtidig som jeg roser henne og lar henne få godis - som hun faktisk spiser mens bakken kommer nærmere og nærmere..! Hun står der og logrer og er kry som en broilerkylling! I går da vi var der og "trente" litt, kunne jeg faktisk la være å holde imot og styre farten ned mot bakken; jeg tok kun imot når den var helt nede sånn at den ikke skulle slå i jorda med et smell; og tøffingen Aynï står der og logrer med halen til værs..! :D Snart må vi vel begynne med slalåmen, tenker jeg; for denne lille saken lærer skikkelig, skikkelig raskt..!

Jeg vet at man ikke skal begynne å trene agility før hunden er gammel nok, men å la en liten valp få balansere litt her og der, kravle seg opp eller ned og gjøre noen sprell i luften som skal forestille hopp, er ikke verre enn å la de utfolde seg i skogen. Krav setter jeg selvsagt ikke, og noen baner går vi jo heller ikke; men et hinder her og et hinder der er ikke verre enn masse annet valper må gjøre i dagliglivet. Hun hopper jo inn og ut av verandadøren og ytterdøren (som er mye høyere enn hinderet hun hopper fire ganger på agilitybanen), og hun krafser seg oppover skrenter i skogen som er like bratte som mønet.

Hun fikk hilse på svære Fenris i går, selv om han kanskje ikke var så stor som han egentlig er, der han fikk beskjed om å ligge og være rolig.. Aynï var litt skeptisk til å begynne med; dette var jo en veldig diger hund; til og med større enn Tulla! Men da hun etterhvert våget seg frem, var det ikke måte på hvor tøff og modig hun syntes hun var, og hoppet i ansiktet på Fenris og beit han i leppen og rev i båndet hans.. Tenk at en så liten valp kan knøvle en så stor hund, var sikkert det hun tenkte da.

Aynï er en oppmerksom og kontaktsøkende liten sak. Hun blir lett distrahert av godbiter (eh, det vil si valpetørrfôr), og hun kan sitte veldig lenge og se på meg i håp om at jeg forbarmer meg over en liten konstant sulten valpemage. Jeg prøver å la henne smake masse forskjellig slik at hun ikke kun spiser tørrfôr, og til nå virker det som om hun liker ting med kylling i. Drakampleker er gøy med både meg og Tulla, så det er en enkel hund å forsterke.

Samtidig er hun veldig selvstendig. Hun trenger slett ikke være med oss andre; verden er da ikke så stor at en "stor" valp som henne ikke kan hanskes med den på egen hånd..! Makan for en tøff hund; hun kan være mange mange meter borte fra meg; helt på andre siden av agilitybanen, og jeg kan gå/løpe min vei uten at hun gidder å følge etter med det første. Hvis det var noe interessant der hun stod, så ser hun ingen grunn til å dilte i mine hæler. Slett ikke noen spaniel eller gjeterhund, med andre ord! Her en dag holdt jeg på med noe inne på badet, og hun var med inn. Da jeg var ferdig og skulle gå ut, sa jeg til henne at nå skulle vi gå på stuen. Hun kikket bare dumt på meg, for hun hadde lagt seg godt til rette på badegulvsteppet. Neinei, tenkte jeg, og så hadet til henne mens jeg lukket døren nesten igjen, sånn at det kun var en glipe ut mot gangen. Hun kom ikke. Et lite minutt senere kikket jeg inn til henne igjen, sa hadet en gang til, skrudde av lyset og la døren inntil igjen. Ingen Aynï kom. Så der lå hun, veldig lenge faktisk. Jeg kikket inn til henne flere ganger, og hun varierte mellom å ligge på teppet og på de varme flisene, og slik lå hun i flere timer og sov; herlig å ha en hund som trener seg selv til å være alene! Eller..? Innkallingslydigheten må i alle fall på plass, og foreløpig går det veldig bra, men hun er jo bare valpen enda også, og har ikke oppdaget alt det som er morro her i verden enda..

Fysisk sett så har hun vokst. Ørene reiste seg helt den tredje dagen vi hadde henne, og bilder av det kan sees i galleriet på hjemmesiden, hvor det også er lagt ut nytt album.