Våren og røytetiden er her

Nå er det tydeligvis på tide å gjøre noe med disse bikkjene. De har hatt noen slappe dager mellom "alle" kenneloppholdene. De skal få lov å roe ned etter å ha vært der, selv om de trives utmerket så krever det jo litt mer energi å være på et annet sted og gjøre andre ting enn man gjør til vanlig. Noe av det beste er at Tulla har lagt sin elsk på Trude; de er blitt såå gode venner! Før har Tulla vært skikkelig furten for å bli "forlatt" der oppe, Aynï syns jo bare det er stas å komme "hjem". Tulla har vært mer eller mindre lydig og gjort som hun har blitt bedt om, men med et blikk som sa "dette gjør jeg bare på nåde", haha! :D Hun har flere ganger på tur bare snudd og tuslet hjem - "nå gidder jeg ikke dette tullet mer", har det virket som om hun har sagt. Men de siste gangene har hun gått og klenget på Trude, i motsetning til før da hun knapt hilste på henne. Nå vil hun til og med ligge i fanget!! :O Dèt er noe hun knapt vil hjemme..!

Men tilbake til poenget; nå har de hatt to dager med ro, og det er mye mer enn nok syns de! De leker og herjer sånn her inne, at nå er det på tide med litt skikkelig aktivisering. Håper det går an å sykle snart, i alle fall kan vi trene litt agility. Tullas halthet er heldigvis borte forresten, det var sikkert bare et lite overtramp. :o)

I dag var vi på visning på et hus, før vi dro på ridetime. Før det hadde jeg kammet gjennom to forsømte bikkjer, og klippet klør. Jeg er nok mye mer sliten etter helgen enn det hundene er, men så stod jeg jo opp kvart over fem på lørdag også.. På'n igjen kl ni på søndag, og så blir det jo gjerne sent begge dagene. Nå har jeg endelig hentet meg inn, tror jeg, og kjenner det kribler i kroppen etter å få gått en lang tur.

Runden på stellebordet avslørte at Tulla har fått røytetid. Og så til de grader også! Det fallt av store mengder pels, som jeg jo selvsagt er glad jeg kunne kaste og slippe å støvsuge opp, men fysj og uff altså - røytetid er ikke noe gøy syns jeg! Men det finnes vel knapt noe bedre vårtegn enn røytetid, eller hva? Pelsen og klærne skal skiftes til noe lettere - nå blir det varmt i været dere! :D

Årets første agilitytrening!

Ja, hva kan man si? Vi har nettopp vært og trent agility for første gang i år! :D Eller, agility og agility; det eneste hinderet som var tilgjengelig var slalåmen, så da trente vi på dèt. Tulla fikk trent på slalåminnganger, og på at jeg beveger meg både hit og dit mens hun gjør den ferdig. Første økt gikk supert - hun var skikkelig giret på ballene og hun gjorde alt riktig. Hadde en pause mens jeg trente litt med Aynï (kommer tilbake til det etterpå), men da vi skulle ta økt to skjedde det noe. Hun klarte en nyyydelig slalåminngang - jeg var fem meter unna på høyre side, og jeg løp på skrå bort fra slalåmen og hun fullførte perfekt med god fart, belønningen var super og alt vel.

Men etter det falt hun ut. Jeg tror det skjedde noe mens hun kastet seg etter en ball, for hun gjorde ikke slalåmen rett etter det. Inngangen ble feil, hun hoppet over pinner osv osv. Da så jeg at hun haltet. Uff og uff - så tragisk at det skulle ende sånn! En halt hund er ikke gøy, så da avbrøt jeg selvsagt treningen, gikk henne ned og luftet henne. Nå ligger hun her med BOT-dekkenet sitt. Håper det ikke er noe alvorlig, og at det går over kjapt.

Aynï kan jo ikke slalåm enda, så vi hadde lite å trene på. Jeg må innrømme det at vi til tider sliter max med fokus og kontakt, så jeg tenkte at vi kunne trene på det. Bare sånne små bagatellting som jeg egentlig tar for gitt - at hunden kommer når jeg sier kom og klapper meg på låret, eller at hun søker mot meg når vi trener - det er sånt vi må trene på. At hun ikke bare skal stå der hun stod da hun fikk belønningen sin og se dumt på meg når jeg har flyttet meg og står klar for en ny repetisjon, at hun skal komme mot meg og gjerne komme på riktig side - sånne ting skjønner hun bare ikke! Men det gikk veldig fint i dag, og humøret mitt fikk et lite løft. :o) Siden hun var så flink, la jeg inn noen "slalåminnganger" også, dvs at hun skulle gå inn riktig i slalåmen og få belønning for det. Jeg varierte belønningen mellom lek og kattemat på spesial-boks, og det så ut til å fungere. Kunne faktisk relativt kjapt ta av båndet også, uten å være så redd for at hun stakk av.

Den terrier'n altså! Noen dager er hun helt med (mer enn i dag), andre dager en hun så AV som kan gå an, andre dager er hun et sted midt i mellom. I dag var hun heldigvis på den bedre halvdelen av skalaen, og jeg håper inderlig hun stabiliserer seg på den siden, fortrinnsvis helt ut i enden av skalaen selvsagt.. ;o)

De er egentlig ganske forskjellige disse bikkjene mine. Når jeg belønner Aynï med lek, må jeg si "takk" og gjerne belønne henne for å slippe leken, og i alle fall gjøre det veldig tydelig at nå er leken slutt. Med Tulla bør jeg helst rive leken ut av munnen hennes sånn at hun blir tussete fordi jeg "stjal" den, og leken bør for all del ikke "avsluttes"! Aynï faller ut dersom jeg napper bort leken; da blir hun dødelig fornærmet og syns jeg er utrolig teit som tar den og ikke fortsetter å leke, og så begynner hun å kikke seg rundt for å se om det finnes kulere ting å finne på enn å være med meg. Tulla derimot, hun faller ut dersom jeg begynner å belønne henne med godis for å slippe leken; da skal hun plutselig heller ha godis som belønning (selv om det bare er tørrfôr), og forventningene hennes snus fra å være "leke" til å "spise mat".

Aynï får fastere grep om draleken dersom jeg sier "takk" idet hun tar skikkelig i, mens Tulla får dårligere grep hvis jeg gjør det samme med henne. Tulla får fastere grep dersom jeg river alt jeg har for å få tak i leken, mens Aynï da ikke gidder å prøve å henge engang. Aynï har lite kamp men mye jakt og lek i seg, mens Tulla har en god del mer kamp, også sosial kamp, og mindre jakt og også noe mindre lek. Aynï tror jeg ikke eier sosial kamp..

I kveld skal jentene på pensjonat igjen, jeg reiser grytidlig i morgen for å delta på Spanielklubbens RS, og ledermøte på søndag. Blir spennende dette!

Album fra Riga

Da har jeg lagt ut album fra Riga-turen vår. Det finner du i galleriet på hjemmesiden.

I går var vi på en liten tur med Line, og etterpå var jeg og Bjarte på besøk i "boden" til noen naboer. Der gikk det med nesten en hel flaske vin på meg (som en annen nabo som også var der hadde lagd), så formen i dag er virkelig så som så. Ellers har jeg gjort litt "Spanielklubbavdelingtrøndelagledersjobbing", og lagd album som sagt. Har veldig lyst at formen skal stige, sånn at jeg kan kjøre opp på hundeklubben og sjekke om agilityhindrene er kommet frem. Men vondt i hodet, skjelven og kvalm er liksom ikke en optimal treningsform. Stakkars hundene. :/ Og som jeg angrer. :p

Meningen med livet

FØR RIGA:
Vi, dvs jeg, Line og alle fire bikkjene, var på NKK utstilling i Bergen. Tulla fikk flat rød, Aynï flat blå, hehe, men både Tulla og Aynï fikk fine kritikker. Jeg handlet ikke Tulla så bra, og gjorde noen feil jeg ikke er spesielt glad i å huske på, men når jeg tenker meg om var jeg ikke nervøs!! :D Jeg hadde ikke de forferdelige nervene jeg har hatt før, og det gikk i det hele tatt veldig bra sånn sett! Tulla trakk seg ikke, og alt var bare velstand på den kanten. Aynï var i ringen nøyaktig samtidig (min typiske flaks), og ble handlet av Cathrine - takk for hjelpen! Fenris ble NUCH og fikk cacib, så han kom hjem med "hele pakka" heldiggrisen! Frost fikk HP - gratulerer! Vi var ikke et døgn i Bergen engang, bodde på et kjipt hotell rett over Brann-puben, med masse bråk og styr. En drøy kjøretur både opp og ned egentlig, men godt selskap gjør jo saken bedre. ;o)

Skolen og jobb har gått som vanlig, og ellers har vi gått noen turer, som vanlig det også. Den 26. mars til 6. april var jeg på pensjonatet og passet hunder og hester. Hektisk periode siden jeg hadde butikkjobben, skole og klikkertrenerkurs i tillegg, men det gikk fint siden jeg hadde god hjelp av en annen som var der og luftet hunder og hester mens jeg var borte. Siste helgen var jeg altså på klikkertrenerkurs, og da passet Bjarte hundene. Aynï var ikke helt med fokusmessig på kurset, dumma, og jeg hadde mest lyst å vri den hunden opp som en skurefille noen ganger..! Argh altså. Jammen godt det ikke er lydighet vi skal satse på, for joda - det går helt klart bedre med konsentrasjonen i agility *krysse fingrene og se i taket* Håper hun får løpetid snart, for jeg savner å ha noe å skylde på, hehe.. Tulla fikk også prøve seg en noen runder med en som ikke kunne ha med egen hund pga sykdom - og så lenge Tulla får pølse er hun stort sett fornøyd. Sukk, for en enkel trenings-hund..

Etter kurs og pensjonatjobbing var det noen dager fri. De brukte jeg på mer tur og trening, og på onsdag hadde vi ridetime. Torsdag gikk jeg på to timers skitur med Aynï, søsteren min og et søskenbarn som var på besøk. Deretter dro jeg hjem for å hente Tulla og gikk på halvannen times tur med Line. Kjørte derfra direkte for å kjøpe hundemat og direkte derfra og opp på pensjonatet for å levere hunder. Jeg var temmelig utkjørt da jeg kom hjem og holdt på å sovne før jeg traff puten - deilig å få sovne tidlig dagen før man skal opp før fuglene fiser for å ta fly til Riga tenkte jeg, men den gang ei..! Plutselig kom jeg nemlig på meningen med livet - uten å gå nærmere inn på det. Men saken er i alle fall at Bjarte også var enig i at dèt var meningen med livet, og dermed så ble vi liggende å snakke om meningen med livet og alt som følger med og som kan følge med på det. Klokken ble ALT for mye før vi endelig sovnet, og jeg tror egentlig ikke jeg sovnet skikkelig engang før klokka ringte alt for tidlig. Opp og ut og tut og kjør. Flyet var presis og alt gikk fint.

I RIGA:
Når jeg bare får tid skal jeg legge inn fotoalbum fra turen, for bilder sier som kjent med enn tusen ord. Men mye av tiden gikk med til å sitte på cafè og tegne bilder av meningen med livet. Drikke litt vin og spise rar mat fikk vi også til. Men fryktelig kort fortalt: i Riga er kald drikke lunken, og varmt vann i dusjen er lunkent, maten er sur og doene er kule - bortsett fra hotelldoen, den var rar. Gatene er veldig rene, folk er ikke påtrengende og vil ikke selge oss turister noe, men lar oss gå i fred. Dessuten har de noen kule konsept-restauranter. Mer om det senere. ;o)

ETTER RIGA:
Vi kom hjem i går, så jeg har ikke rukket så mye. Hentet hundene, som stinket hund merkelig nok, og de var så trøtte at de har stort sett bare villet sove. Tulla har blant annet gått tur med en chihuahua av alle ting, og Aynï har bare lekt seg. Sånt blir man jo skitten av, så de er ekle å ta på. Har veldig lyst å dusje de, men det blir ikke før over neste helg, for til helgen skal de nemlig på "ferie" igjen. Da skal jeg på RS i Oslo, og der har ikke hunder tilgang utrolig nok. ;p I dag har jeg vært på jobb, på besøk til foreldrene mine og avlevert noen reisegaver, og så var vi på ridetime. Jeg har vært "hjemom" bare en time nå og da mellom alt annet, så jeg føler i grunn jeg bare har fartet rundt og gjort mye rart, selv om jeg strengt tatt ikke har gjort så mye. Den tiden jeg har vært hjemme har jeg, bortsett fra å lufte hund, sittet endel på nettet og lett etter meningen med livet. Spennende, men vi har ikke funnet den enda.. ;o)

Å, så sliten!

Jeg får ta en lengre oppsummering av hva vi har gjort etter helgen, i dag er jeg dausliten etter å ha vært ute og fartet siden før elleve: først en to timers skitur med Aynï, deretter en kjapp lunsj hos foreldrene mine, hjem og plukke opp Tulla for å gå på halvannen times tur med Line og gutta, deretter hente hundemat og så kjøre hundene på kennel - vi skal nemlig til Riga i helgen!! :D Så har jeg såvidt pakket, men kjenner at skulderen min er ødelagt etter skituren eller da jeg falt på isen, eller noe sånt.

Som påskegodis har jeg lagt ut fire album på hjemmesiden som dere kan titte på mens dere venter på mer nytt herfra. :o) GOD PÅSKE!!

Ukesrapport

Kort og godt:
Mandag: "Fri-dag" for hundene. Kort tur på en halvtime.

Tirsdag: To spor hver. Kort tur på en halvtime. Pelsstell og kloklipp på begge to. Utstillingstrening.

Onsdag: Aynï ble nappet. 1 times trekk-tur med Bjarte. Utstillingstrening på Tulla.

Torsdag: 1 god times tur på jordene, uten trekk. Løp litt løs. Tulla ble badet.

Fredag: Drøye 2 timers trekk-tur med bra intensitet. Pelsstell Tulla. Utstillingstrening Tulla.

Typisk helg!

I helgen har vi hatt en nokså typisk helg:

Lørdag: 2,5 timers tur i skogen. Tulla trakk godt der hun skulle trekke, Aynï dro på Bjarte og av størrelsen på tunga å dømme, la hun virkelig sjelen i det!

Søndag: To timers skitur med Aynï og faren min. Helt fantastisk flink liten bisk, trakk meg gjorde hun også, og oppførte seg eksemplarisk! 1 times lydighetstrening med Tulla - som var veldig flink hun også!

Vanligvis ville jeg tatt Tulla med på ski, men siden vi skulle gå med faren min, ble det Aynï - noe jeg slett ikke angret på! Det frister virkelig til gjentakelse, for hun var skikkelig flink. Passerte mange hunder, og hun bare løp forbi og brydde seg ikke om at de ville hilse.

Tulla trente på å holde fokus selv om jeg kikker frem, og på vendinger. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal oppføre meg i vendinger; kan jeg se mot den retningen vi skal gå et par skritt før vi snur, som man gjør når man rir? Eller er det for mye påvirkning, sånn at det trekkes for det i en konkurranse? Uansett, det fungerte i alle fall kjempebra, og vendingene ble riktig så pene etterhvert. :o) Belønnet en del med ball, og heisann som det går da! Jeg var litt redd for potene det hun krafset seg avgårde på snø-isen, seilte inn i brøytekanter og bråstoppet så bakbeina fløy opp over hodet..! :O Men det var gøy, syns hun, og det er vel det viktigste, ikke at jeg står med hjertet i halsen?

På lørdag var Bjarte med på tur, og til han å være var det en lang tur. Fint vær, tok en del bilder (som jeg endelig fikk over på dataen med det nye programmet), så jeg tror nok det skal bli album av de etterhvert! Her er en liten (uredigert) smakebit:

Meg og de gode hundene mine!

Hundene mine på bordet hvor vi tok en kaffe og et kinderegg.

Tulla trekker.

En relativt normal uke

Hva er en relativt normal uke med hundene? Det kan nok variere en del ut i fra hvem man spør, men denne uken føler jeg har vært nesten normal for vår del, så her kommer et kort referat:

Lørdag: Daff dag, jeg var på jobb hele dagen. Utstillingstrening på Tulla.

Søndag: En times skitur. Utstillingstrening på Tulla.

Mandag: Daff dag. Litt utstillingstrening og pelsstell på begge to, Aynï ble litt nappet (første gang etter valpetiden at jeg prøver meg litt selv).

Tirsdag: Halvannen times tur. Tulla trakk relativt greit nesten hele veien. Aynï løp endel løs, Tulla løp også litt løs. Utstillingstrening på Tulla.

Onsdag: To timers trekk-tur med Line og "gutta boys". Tulla hadde veldig god intensitet nesten hele veien. Aynï gikk som hun ville, men i bånd. Pelsstell - Tulla ble stusset, Aynï ble bare kammet.

Torsdag: Daff dag. Utstillingstrening på begge to. Ingen lang tur.

Fredag: Foreløpig en to timers tur, Tulla trakk rimelig bra nesten hele tiden. Aynï løp masse løs, Tulla løp også løs en halvtime. Blir sikkert litt utstillingstrening på Tulla i dag også.

Kommentar: Vanligvis pleier jeg å gå tur oftere enn annenhver dag. Det er egentlig sjelden jeg ikke går tur, men innimellom kommer det perioder hvor det ikke frister så mye (pga været) eller jeg rett og slett ikke har tid. Utstillingstrening driver jeg med i perioder før en utstilling. Agilitytrening er også kun i "rett" sesong, men lydighet trener jeg oftere enn jeg har gjort denne uken! ;o)

Kloklipp og øyekatarr

Aynï er rar. Hun var oppe i TV-stuen med Bjarte her en dag, da jeg fant ut at jeg skulle klippe klørne til Tulla. Fant frem klosaksen og satte i gang. Klipp, klipp, klipp. Plutselig hører jeg bompeti-bomp ned trappen - da var det Aynï som hadde hørt kloklipperen ta noen millimeter av Tullas klør. Hun kom løpende inn på stuen der vi stod og stilte seg opp foran oss og peip! "Jeg vil også klippe klørne" virket det som hun sa!

Årsaken er kanskje enkel: når jeg har fått klippet klørne deres, får de en DentaStix som belønning for å stå i ro, og det er veldig godt med DentaStix syns Aynï. Tulla liker det også, men å måtte gjennomgå en kloklipp for å få en, tar nok litt av moroa ut av Stix'en.. Aynï syns tydeligvis at det ikke er så ille å måtte klippe klørne først, så hun kommer løpende så fort hun hører at Tulla får klørne klippet. Da jeg var ferdig med Tullas klør, fikk hun DentaStix'en sin, og så klippet jeg Aynïs klør før hun også fikk en Stix. Jeg tenkte å teste ut om det funket igjen, og tok med meg Tulla opp på loftet og latet som om jeg klippet klørne der, mens Aynï var nede. Og jammen sann - selv om hun nettopp hadde fått klørne klippet kom hun løpende igjen og skulle ha de enda kortere, haha! :D

Jeg har en fin trend gående her i alle fall, for min første hund, Casper, var helt motsatt: han løp og gjemte seg når klosaksen kom frem, og var generelt veldig redd den. Så redd og hysterisk at jeg ikke klarte å klippe de alene, han måtte dopes ned. Tulla på sin side ser klosaksen og tenker sikkert noe sånt som "fysj, den ekle klosaksen igjen. Jaja, må vel stå i ro og bare finne meg i det", og så står hun der og ser mishandlet ut mens jeg klipper, helt til jeg er ferdig - da blir hun spinnvill, for nå venter det jo DentaStix! :D Aynï, som sagt, kommer løpende når hun hører klosaksen, og noe sånt tror jeg ikke jeg har hørt om før engang.. Så hvis det skal fortsette sånn i denne positive retningen, så lurer jeg på hva min neste hund kommer til å finne på - lete frem klosaksen og komme med den til meg for å få klørne klippet..?? ;o)

Storm som var på besøk her for noen helger siden, hadde masse tårevæske som rant fra øynene. Han var plaget av det, og blunket mye. Det var store røde striper under øynene etter at tårer hadde rent ned og etset i pelsen. Marianne hadde planer om å operere tårekanalene når han ble gammel nok. Jeg lurte på om hun ville prøve ut homeopati, i alle fall for å minke plagene frem til en eventuell operasjon, og det ville hun gjerne. Jeg hadde funnet et middel og en potens i "Naturmedisin for din hund", og vi kjøpte det da vi var i byen mens hun var på besøk. Jeg glemte det helt, men i dag kom jeg på å skrive en melding og spørre om hvordan det gikk. Joda, det hadde virket! Allerede dagen etter var øynene helt tørre, de var nå ferdige med kuren (som varte ca en uke), og hun hadde enda ikke sett noe mer til plagene etter det! Wow altså, det er jo helt utrolig! Nå ble jeg kjempeglad på deres vegne, og kanskje kanskje trenger han ikke å opereres hvis det holder seg sånn??

Ridetime og skitur

Dagen i dag startet med vind. Så mye vind at det var like før ridetimen ble avlyst. Ridelæreren var syk da vi egentlig skulle ha time uken som var, men vi fikk flyttet den til i dag, og litt vind skulle da ikke stoppe oss vel?? Bjarte rir jo uansett en kaldblods, en voksen og erfaren sak som ikke skvetter for småtterier - prøvde jeg i alle fall å si, da han lurte på hvorfor timen skulle bli avlyst pga litt vind. Men vi kom oss oppover, og vi kom oss på hestene. Bjarte er blitt mye mer trygg, og nå rir han stort sett alene. Han holder på å lære å svinge og styre hesten, stoppe, starte og rygge. Alt sammen i cowboysal, selvsagt! ;o)

Jeg får kjøre mitt eget løp. Sist gang red jeg en araberhoppe, og jeg må si jeg fikk sansen for henne. Heldigvis knirket ikke kneet mitt heller, så henne fikk jeg fortsette med! Jeg kan dessverre ikke ri alle hester, pga kroppsfasongen deres - ett eller annet gjør vondt i kneet. Men jeg og araberhoppa passet som fot i hanske, både på ene og andre måten. Red henne i dag også, og synes jeg fikk samlet henne fint. Ikke var hun særlig skvetten for vinden heller, men det fikk jeg høre var min "feil", fordi jeg var så avslappet. For å si det sånn: jeg har sittet på mang en rar hest som har gjort mang en rar ting, så om hesten skvetter litt, sparker bakkut eller steiler en gang i blant, så er ikke det noe jeg lar meg bemerke av - jeg sitter bare der, følger bevegelsen, og rir videre.

Hun er utrolig følsom også, og da er det moro å ri! Noen ganger lurer jeg på om vi driver med tankeoverføring, men så merker jeg at bare jeg tenker på å snu til venstre, så legger jeg hodet en halv grad mot venstre, og det merker nok hesten. Helt utrolig altså - og jeg håper jeg får ri henne helt til vi er ferdige på kurset! :D

Etter ridetimen dro vi rett ut på skitur. Dvs, Bjarte stakk innom sykehuset for å hente moren min som har ligget der en uke med brukket arm for å kjøre henne hjem, mens jeg skiftet og selte på bikkjer. Bjarte syntes ikke det var helt stas å være på skitur i dag, og uttrykket "svett og sur" (som stammer fra sweet & sour), passet temmelig bra, haha! Han kavet og styrte med bånd, ski og staver, Aynï som var festet i magebeltet skulle ikke fremover, og i det hele tatt var det visst et lite mareritt å være med. Men vi fikk da tatt noen bilder som jeg håper å få inn på hjemmesiden etterhvert.

Da vi kom hjem støvsugde jeg huset mens Bjarte tauet en nabos vrak av en bil. Ellers har vi bare kost oss i dag; sett film og spist god mat.

Tur i skogen og lydighetstrening

Klokken halv to kjørte jeg opp i skogen med bikkjene. Skulle nok hatt pigger på, for det var glatt langs veien. En times tur med både trekk og løs-løping ble det. Føret er ikke spesielt gøy å gå på, truger med pigger - kunne noen funnet opp det??

Etterpå dro jeg hjemom for å hente litt godis og leker før jeg kjørte opp på klubben for å trene. Tulla var helt med, mens Aynï syns det var en pine. Æsj altså; hun som kan være SÅ flink skal bare sture noen ganger. Jeg har fått en liten mistanke om at hun jobber aller best med forstyrrelser, men det har jeg ikke fått mulighet til å teste ut enda. Var nemlig oppe på klubben i går også, bare jeg og Aynï, og da var hun like ille. Skulle bare pipe og pipe, se alle andre veier enn på meg, og lurte på hvor alle hundene var blitt av. Da vi var på klubben på mandag, med masse hunder rundt omkring, var det mye enklere å få kontakt med henne. Merkelig. Men så er hun terrier også da..! :D

Med Aynï trente jeg så enkelt som overhodet mulig, og det var skikkelig vanskelig for meg! Jeg valgte etterhvert ut sitt og bli, med forskjellige belønninger, også doggie zen. Noen stor fremgang skal jeg slett ikke skryte over - her må vi nok ut "blandt folk" for å få fortgang i sakene. Isj, det var virkelig demotiverende å trene med henne, så en stund der var det like før jeg sendte henne i retur i posten eller noe, og skrinla alle planer om agility med henne. Får prøve å trene med flere forstyrrelser, i kombinasjon med å trene hjemme. Hjemme går det stort sett ok, og jeg antar det er fordi hun får både forstyrrelse og konkurranse med Tulla (som holdes på forsvarlig avstand i et annet rom ved hjelp av en grind). I dag ble det bare en halvtimes trening på henne, men i går trente vi, eller rettere sagt prøvde å trene, i en time.

Tulla har jeg begynt å pirke litt mer på hva angår lydighet. Jeg har en skikkelig stygg uvane med å gå å se ned på henne når hun går fot, og hvis jeg kikker opp faller hun ut. Hjelpeavhengig kalles det på pent. Men det skal bort! Så nå har jeg begynt å lære henne at jammen kan det komme både klikk og godbit/ball når jeg kikker rett fram - og det var ganske rart, syns Tulla! Det er ikke rart om hun syns det er snålt, for "feil"-tegnet mitt har vært å snu hodet til siden et halvt sekund. Når jeg ikke kikker på henne tror hun sikkert at hun gjør feil, selv om jeg kikker rett frem og ikke til siden. Lurer litt på hva hun egentlig klarer å se fra der nede hun går..?

Jeg satte opp seks markører på en rett linje, og målet var at jeg kunne gå og se rett frem mens hun likevel holdt kontakten med meg. Først bare en kort avstand, fra en markør til den neste (ca 2-3 m), og etterhvert skulle hun klare å gå forbi flere markører. Det var virkelig hjelpsomt å sette opp slike, for man tror kanskje at nå har hunden gått fint lenge, men så har man ingen mål på hva "lenge" er. Det var mye enklere å måle fremgang på den måten, og også legge opp kriterier. Så til slutt kunne hun gå forbi tre-fire markører med god kontakt selv om jeg kikket rett frem. :o)

Det var viktig for meg at hun ikke lagde lyd også, og jeg mener å merke at hun lager mer lyd dersom jeg belønner med drakamp, og mindre lyd med godis eller ball. Hun lager også mindre lyd etter en pause, så dette er jo ting jeg må tenke på fremover. Jo mer frustrert hun blir, desto mer lyd lager hun, så jeg må være tydelig og vise hva jeg vil ha. Men tipper hun over kanten og begynner å bjeffe, kommanderer jeg henne rett ned i dekk. Og den kommandoen jeg bruker da er ikke morsom å få, syns Tulla. Det er dumt at jeg må bruke den, men den virker. Hun må ligge i noen sekunder til jeg sier "fri", og da kan vi begynne å trene igjen. Kommandoen er lært inn med såkalt "kadaverdisiplin", og er straff for henne, positiv straff sådan. Den ser ikke ut til å påvirke henne ellers i oppfinnsomhet og energi, så foreløpig kommer jeg nok til å bruke den, enn så feil det er. Jeg har prøvd med feilsignal eller time-out (hvor jeg bare tar tak i henne og fører henne bort), men det virker ikke, og hun blir enda mer frustrert. Hun bjeffer mer, og etterhvert faller hun helt sammen. Egentlig ganske merkelig.

I tillegg trente vi med doggie zen, og på kommandoer. Jeg vil gjerne at hun holder posisjonen til jeg gir en ny kommando, og det er hun ganske dårlig på egentlig, spesielt når hun er giret - da må hun prøve alt mulig for å se om det hjelper på frekvensen på klikkingen min..! Vi har jo ikke trent på det, så det er i grunn ikke så rart. Men hun tok poenget kjapt, så vi fikk fin fremgang her også. Jeg vekslet mellom ligg, sitt og stå i front, og ligg og sitt på plass. Til sammen trente vi ca en time.

I går mens jeg og Aynï var på klubben, trente Bjarte og Tulla spesialsøk på bane. I følge Bjarte var hun visstnok kjempeflink, og gjorde det hun skulle. Blir morsomt om dette er noe de kan finne på å gjøre sammen fremover. :o) Min lille slue plan, harr-harr!

Storm på besøk

Forrige helg, altså 20.-22. februar, hadde vi besøk av Marianne og Storm. Jeg gikk et hundemassasjekurs med Marianne i 06 (tror vi, haha - tiden flyr!), og hun har passet Tulla en gang vi skulle på førjulsbesøk til Bergen. De hadde det toppers sammen da, og hadde visst kost seg mye. Tulla hadde lekt med en dalmatiner, og hun hadde fått sove i sengen. Rolig hadde hun visst vært når hun var alene på rommet til Marianne da hun var på jobb på dyreklinikken hun hadde praksis på. Nå har Marianne fått seg ny hund, en liten blanding mellom shih tzu og volpino italiano, og han var ca fem mnd da de var på besøk hos oss.

Snakk om å være en tøff liten fyr altså! Han var rett på sak, halen oppe i stram krøll hele tiden, og slett ikke sjenert eller skeptisk til noen verdens ting. :O Jeg og Tulla hentet de på busstasjonen, og han fikk ligge i buret til Aynï på vei hjem. Tulla og Storm hilste på hverandre utenfor bilen da vi kom hjem, og så gikk vi inn. Der ble han møtt av en noget ellevill Aynï som var overlykkelig for å få en lekekompis på besøk - og Storm løp rett inn og begynte å herje med henne og gav seg til å tygge på tyggebeinene og leke med lekene deres. Husvarm var han vel allerede før han gikk inn, haha! :D

De tre hundene slo seg fort til ro med hverandre, og man skulle nesten tro Storm hadde bodd her i månedsvis! Det var mest Aynï og Storm som lekte, men Tulla hang seg da på innimellom hun også, og både jeg og Marianne kan skrive under på at det var to trøtte hunder som ikke gadd noen verdens ting, på mandagen etter at de hadde reist hjem igjen. Om kveldene, da Storm og Marianne skulle legge seg, ville Tulla og Aynï slett ikke inn på vårt soverom for å sove; neida, de stod utenfor døren til Storm og peip litt før de fant ut at de ikke fikk sove der inne heller.. :D

Her ligger Storm og Tulla og koser seg i sofaen:

Vi hadde det kjempekoselig med besøket vårt, og jeg håper de kommer igjen en gang! Bare Marianne får seg lappen og bil, for det var like før de ikke kom seg hjem igjen da de skulle dra..! Norway Bussekspress tillater ikke hund på buss, og selv om det hadde gått greit oppover, ble de nektet adgang nedover til Kristiansund. Heldigvis ordnet det seg, men jeg skjønner at det ikke frister til gjentakelse.. :/

Spanieltreff, trening og elg-tur

I helgen var vi med på Spanieltreff, noe som som vanlig var koselig. Lørdag deltok jeg på pelsstellskurs, og etterpå trente jeg litt utstillingstrening med Tulla. Kjekt med fortstyrrelser og med andre "utstillere". Aynï fikk også trent litt; mest kontakt og stå, men vi finslipte også litt på det å leke med andre hunder i nærheten. Hun kunne etterhvert gå løs og likevel holdt hun fin kontakt. Flink var hun!

I går var vi oppe på klubben, og Tulla fikk trene litt lydighet. Fikk masse skryt av kontakten, og folk lurte på hvordan vi hadde fått til det. Det var kanskje ikke den verste forsamlingen å snakke til sånn sett, men jeg ville helst ikke starte en diskusjon om klikkertrening, så jeg bare smilte blygt. Men instruktøren, som for min del var ny, sa at hun kunne se jeg hadde klikkertrent henne - og det var flott! Jeg fikk virkelig sansen for henne, for de andre gangene vi har vært der har det ikke akkurat vært så mye å hente for vår del, dessverre. Årsmøtet var det også, så da fikk Aynï komme inn og være sosial der. Lite trening på henne, men hun fikk da i alle fall ut av huset og oppleve litt andre ting. ;o) Dessverre pleier jeg å jobbe mandager, så det er veldig sjelden jeg får med meg mandagstreningene; hadde jeg gjort det skulle jeg trent med begge to siden vi har to økter med trening. Men det er jo den kjipe siden ved å ha to hunder; man får liksom ikke brukt nok tid på begge ved slike anledninger; skulle jo aller helst ha trent begge to i to hele økter når vi først trener med andre.

I dag har vi vært på tur på jordene, noe som var særdeles spennende! Vi gikk til lille-jordet, jeg slapp de løs og begynte å knipse bilder. Tulla løp som vanlig langt unna i starten, men i stedet for å mase på henne om at hun måtte holde seg i nærheten, gjorde jeg ikke det. Gjør jeg det, kommer hun og dilter i hælene mine resten av turen, og sånt er som kjent ikke så god mosjon. Aynï blir veldig dratt mellom å løpe med Tulla vs å være med meg, men velger stort sett meg. Etterhvert kommer hun da likevel og begge hundene var innen rimelig avstand. Plutselig ser jeg mellom noen trær, at på det andre jordet var det noe svært noe som gikk. Jeg trodde først det var hester, men to millisekund senere konstanterer jeg at det er to elg!! :O De var knappe 100 m fra meg, og hundene var mellom meg og elgene, ca 40 m unna meg. Jeg klapper og kaller inn, kaster godis rundt meg for å få de til å holde seg i nærheten mens jeg fikler med kamera, seler og bånd og klarer å koble hundene. Aynï var litt i tvil om hun skal gidde å komme når hun ser at jeg tar frem selen; hun kunne nok ha ønsket seg en mye lengre tur!

Dirrende av adrenaling og redsel får jeg da båndet på hundene, og vi går vår vei. Elgene er på vei over grusveien som går gjennom jordene, og av alle ting følger vi etter..! Motsatt vei er jo bare jorder, litt skog og elven, og dit skulle vi i alle fall ikke! Tulla merker elgen, og blir litt tussete, Aynï blir tussete fordi Tulla er tussete, og så oppdager hun også elglukten, og dermed blir hun tussete for det. Elgene forsvinner over jordet på andre siden av veien og bak en gård. Vi følger etter på veien, litt betrygget av at det er en god del andre turgåere ute også. Vi gikk et lite stykke sammen med en eldre mann som også var ute og så på elgen, og han fortalte om en jämthund han hadde hatt en gang. Vi ser ikke elgen mer, men vi ser sporene etter den. De hadde vandret gjennom hagen på gården, over veien igjen, og ned gjennom en skog og ned på et jorde. Puh. Jeg var egentlig ganske glad for at jeg ikke så noe mer til de, selv om det hadde vært spennende å få et skikkelig bilde av de.

Vi gikk litt mer, og fant et truge-tråkk vi fulgte, og etterhvert slapp jeg hundene løs igjen. Kjempefint å gå der, og på vei tilbake krysset vi elgsporet på jordet. Flinke Tulla valgte å følge meg og ikke sporet, så da vanket det godis selvsagt. Ellers så vi et helikopter ca 200 m unna oss, nokså lavt over jordet, og Aynï syns den store bråkete fuglen var spennende og hadde nok lyst å rive litt i den.. Vi møtte en hest og rytter, og flinkeste hundene gikk fot - helt av seg selv! :D De to travhestene med tilhørende suklyer og en stk border collie som kom løpende forbi oss to ganger, var derimot litt mer spennende kan skjønne, men aller mest spennende var det å prøve å løpe etter de når de var gått. Flott trekk-motivasjon, forresten. ;o)

Vi passerte en "mini-pitbull" som jeg kaller de (staffordshire bull terrier), og igjen var hundene kjempeflinke; Aynï hadde veldig lyst å hilse da eieren stoppet opp og snakket med oss, men Tulla satt i det minste pent og pyntelig hele tiden. Vi hadde også en hund "i hælene" da vi gikk hjemmefra, som fulgte oss noen hundre meter, men de brydde seg døyten om den. Begge hadde dress på, og Tulla deiste som vanlig ned i grøften for å rulle seg, mens Aynï hengte seg på og reiv og sleit i en sprellende Tulla. Hunden bak syns dette var litt vel overdrevet, og bjeffet litt på de. Det virket tydeligvis veldig bra, for da var Tulla plutselig ferdig å rulle seg, og vi gikk videre.

Egentlig var det en ganske så innholdsrik tur til å være en kjedelig "jordetur", og bildene tror jeg også ble tålelig bra. Jeg har ikke fått sett de på dataen enda, men de kommer vel om ikke så alt for lenge. Vi var ute i nesten to timer, og nå skal vi snart en tur opp til Line og gå trekk-tur - blir vel ca halvannen time det også, så i dag har jeg ikke dårlig samvittighet for hundene! :D

Hvem trenger en malanois, når...

Hvem trenger virkelig en malle, når man har en hund som Tulla??

For å forklare litt om videoene før du trykker play: hun har dekken på seg fordi hun nettopp har badet (dekken er forresten ikke noe hun er veldig fan av), silkedekkenet ligger under, og fleecedekkenet oppå er der for å gi litt tyngde sånn at krøllene skal legge seg. Sånn, det var skjønnhetsbortforklaringene. Leken vi leker med har jeg ikke noen "værsågod"-kommando på, og jeg har heller ikke noen "takk"-kommando. Det er den leken hun er mest giret på, og når hun først har fått et godt grep, kjemper jeg virkelig med alle mine krefter for å få den tilbake. Seriøst, det er drittungt å kampe med henne - bare se selv:


Drakamp med Tulla 1 from Borghild on Vimeo.


Drakamp med Tulla 2 from Borghild on Vimeo.

Såh, hvem trenger en malle? Og er det noen som har bedre??! ;o)

Interessant om allergi 2

Hundesport dumpet ned i postkassen min i går, og der var det en artikkel om hudallergi, eller atopisk dermatitt som det heter. Der stod det litt generelt om allergi også, og det var jo interessant med gårsdagens blogginnlegg friskt i minne. ;o) Her er link til artikkelen i Hundesport (pdf) som ligger ute på NKK sine sider.

Igjen får vi bekreftet at den lille blodprøven som ble tatt av Tulla slett ikke holder mål som noe diagnoseverktøy:
Utdrag fra artikkelen: "- Dessverre vises ikke sykdommen på en enkel blodprøve, og gjør at man må foreta tester som tar lang tid. Det - sammen med diffuse symptomer - har nok ført til at det er store mørketall på området, sier Nødtvedt.
– Derfor er det viktig at man får større bevissthet rundt problematikken."
Artikkelen beskriver videre hva som må til for å stille diagnose, og dette ble aldri gjort hos Tulla. Mulig de sjekket henne for lus og lopper, men midd ble ikke sjekket for, og "innholdet" i ørene (ørevoks) ble det heller aldri tatt noen prøver av. Det ble tatt test av thyroxin-nivået, men det var helt normalt. Hun var jo egentlig "forhåndsdiagnostisert", siden dyrlegen allerede da hun var 9 uker kunne fortelle meg at hun hadde allergi.. Å ta en blodprøve ville bare bekrefte det vi "allerede visste", men det viser seg jo at dette var helt feil måte å gjøre det på.

Videre i artikkelen står det: "Ulike allergiproblemer oppstår først hos unge hunder, men til forskjell fra mennesker som kan vokse sykdommen av seg, er allergi en kronisk lidelse hos de firbente. Det vil si at dersom hunden er allergisk vil den ha plagene resten av livet."

Da vil jeg igjen minne om at Tulla ikke har noen symptomer på allergi, og da sier det seg vel selv at hun ikke kan være allergisk? Hun kan heller ikke ha vokst det av seg, og de plagene hun eventuelt har hatt (som jeg skrev om i forrige innlegg), har ikke vært allergi. Til slutt sier veterinær Ane Nødtvedt at "En allergisk hund vil aldri bli helt frisk, men kan ofte få en bedre hverdag dersom veterinær og eier har tid og tålmodighet nok til å finne ut hva den faktisk reagerer på (...)."

Vi har som sagt ikke gjort noe for å finne ut hva det er (eh, bortsett fra blodprøven da men den teller vel ikke mer?), og vi har ikke endret noe i livet og omgivelsene til Tulla. Hun kan, som jeg nevnte i forrige innlegg, spise all slags mat, bo i senger og sofa, og noget støvete omgivelser uten at hun reagerer.

Er stempelet fjernet nå?

Interessant om allergi

Jeg skrev for en tid tilbake, nærmere bestemt over et år siden, om allergien til Tulla som ikke var noen allergi likevel. Her er innlegget for de som ikke har lest det. Der går jeg gjennom hele Tullas "syke"historie, og hvorfor de tingene som ble tolket som allergi, ikke er allergi. Jeg synes det er litt betenkelig at dyrleger ikke vet bedre, eller i alle fall at de ikke undersøker bedre, og stiller diagnoser på grunnlag av lukt og eiers beskrivelser. Det burde vært testet betydelig mer enn hva som er skjedd i mitt tilfelle i alle fall! Jeg synes også det er trist at Tulla for evig og alltid er stemplet som "allergisk", når hun slett ikke er det.

Jeg har ofte oppfordret folk som ikke har latet til å tro meg, om å teste sine egne friske hunder, for å se om de ville kommet tilbake positive eller ikke. Så vidt jeg vet har dessverre ingen tatt meg på ordet, og Tulla forblir stemplet som en allergisk hund.

Men opplever man Tulla i hverdagen, kan man lett konstantere at hun ikke er allergisk! Hun ligger i tøyseng laget av plysj og skumgummi og fleece (og de har jeg aldri vasket, dog er det kanskje på tide??), hun ligger i sofaen (av tøy) hver dag, og i sengen hver morgen. Likevel klør hun ikke mer av dette. Er ikke det temmelig snålt hvis hun er så himla allergisk mot husstøvmidd??! Og enn de gangene vi ikke støvsuger så ofte, eller den gangen da støvsugeren var ødelagt i noen uker før vi fikk kjøpt ny - hun begynte ikke å klø mer, jeg merket faktisk ingen forskjell på henne overhodet.

Hun kan spise omtrent hva det enn skal være, og hun reagerer ikke med å bli dårlig i magen. Hun får alaskens typer tørrfôr som godis (gammelt som nytt), hun spiser ting hun finner på gata, og hun spiser bein og middagsrester (alt inkludert, dog ikke sterkt krydret mat). Noen ting, som for eksempel stinkende gjørmevann, blir hun selvsagt dårlig av, som alle andre hunder, men det er jo ikke fordi hun har allergi!

I dag hadde det dumpet ned en ny kommentar på blogginnlegget mitt om allergi. Det hender jeg får kommentarer på ganske gamle innlegg, og dette synes jeg er verdt å dra opp igjen. Jeg vil gjerne publisere kommentaren her i bloggen, og siden den jo tross alt ligger "offentlig tilgjengelig" som kommentar, antar jeg at det er okei. Here goes:

"Hei! Allergitestene skal ikke brukes til å diagnostisere allergi hos hund nettopp fordi så mange kommer tilbake som positive uansett. Allergi hos hund er en utelukkelsesdiagnose, og først etter at man har utelukket infeksjon med sopp og bakterier, parasitter, hudsykdommer, hormonsykdommer, matintoleranse og alt mulig annet som kan gi kronisk kløe kan man si at hunden sannsynligvis er allergisk. Poenget med allergitesten er egentlig ikke å fastslå om hunden er allergisk eller ikke, det skal man vite når man er kommet så langt at man tar testen. Poenget er å finne ut _hva_ den er allergisk mot, slik at man eventuelt kan få laget en vaksine (hyposensibilisering) mot det den reagerer på, slik at den kan bruke minst mulig medisiner.

Hvis dyrlegen tar allergitest før "alt annet" er prøvd har de mistforstått nytten av testen, men det er ikke så rart, for den ble markedsført som en allergitest som skulle gi et konkret svar da den kom på markedet.

Se ellers her: http://www.drbaddaky.com/no/er_det_sant

hilsen en annen dyrlege"

Nå anbefaler jeg ikke skeptiske hundeeiere å teste hundene sine mer, med mindre de fremdeles tviler og vil kaste bort noen hundrelapper. Men det var da veldig interessant likevel! Tulla er nemlig ikke utredet for noen verdens ting, hun. Da hun var liten valp, 9 uker gammel, fortalte dyrlegen jeg brukte da, at hun nok var en allergisk hund dessverre. Vi fulgte opp med diverse shampoer og behandlinger (som ikke hjalp på de påståtte plagene som var ørevoks og skitt-prikker på magen), og da hun endelig ble ett år kunne vi teste om det stemte at hun var allergisk. Det ble også tatt prøver av thyroxin-nivået, men det var helt normalt. Sånn foregikk det, ganske så nøyaktig. Blodrøven for allergi kom tilbake postiv på husstøvmidd og lagermidd, og "muligens fôrallergi". Men hun var ikke utredet for noen av de tingene som nevnes i kommentaren jeg fikk, annet enn den nevnte thyroxin-testen.

Av de plagene Tulla faktisk har hatt (og nå tenker jeg ikke på skitt-prikker på magen), så kan det nevnes en eller to stk ørebetennelser (litt vanskelig å avgjøre siden de var veldig nær hverandre i tid). Det er jo slett ikke unormalt til spaniel å være. I tillegg har hun hatt kløe på venstre skulder rundt kjønnsmodningen, men dette har vi ikke sett noe mer til. Det behandlet vi med to omganger akupunktur. Akupunktøren satte nåler "mot allergi" en av gangene, men det ville ifølge ham selv ikke være tilstrekkelig på noe vis for å "kurere" noe som hadde med allergi å gjøre. Meningen var at vi skulle følge det opp, men det gjorde vi ikke fordi hunden ble frisk. Ellers har hun hatt et par runder med diarè etter å ha spist bla råtten silo-ball og andre uhumskheter, men det er også temmelig normalt å få av sånn. ;o) To ganger har hun hatt forkjølelse, men de har gått over av seg selv. Bortsett fra dette har hun vært frisk som en fisk i løpet av sitt 3,5 år gamle liv.

Jeg vil herved fjerne allergi-stempelet Tulla har fått! Hun har ingen symptomer på allergi, testen som ble tatt er ikke holdbar og kan ikke brukes på den måten den ble gjort på. Tulla er en frisk hund, og hun har IKKE mer allergi enn en hvilken som helst annen hund!

Tid ønskes!

Ah! Da har vi kommet hjem fra trekktur med Line, Fenris og Frost. Deilig å bli trukket av en ivrig Tulla, selv om jeg fikk litt sting innimellom, men det er vel straffen for å spise middag rett før man drar ut.. ;o) Bursdagsbarnet var selvsagt også med, med dress og det hele. Det er ikke så lenge siden hun ble nappet, så ulla ligger lett tilgjengelig for nysgjerrig snø. Akkurat nå er hun ti ganger verre enn Tulla, som ikke har gått med dress på ganske lenge.

Ellers har vi vært en tur til Selbu på redaksjonskomitèmøte for å legge slagplaner for våren. Jeg føler jeg har mye å gjøre - eller i alle fall mye jeg skulle ønske jeg kunne gjort - men dessverre så kræsjer det aller meste, og jeg må prioritere obligatoriske ting. Er spent på å se hvor mye vi får konkurrert i agility i år; det lover ikke bra! :/ Men jeg er i alle fall ganske full-booket allerede frem til august. Etter det roer det seg heldigvis -eller dessverre, ned.

Jeg har jo som mål å stille Tulla mer i år, og også konkurrere mer i agility enn vi har gjort før, men det er neimen ikke så enkelt som det høres ut! Og det til tross for at det nokså sikkert blir betydelig mindre jobbing på pensjonatet enn hva det har vært de siste tre årene. Typisk at "alt" skal skje samtidig - hvorfor kunne jeg ikke bare ha èn interesse innen hund, for eksempel bare agility eller bare utstilling; da hadde det vært mye enklere å velge! I tillegg skal man gå kurs, man skal jobbe og man skal ha ferie.. Sukk.. Men det er aller mest morsomt, da!

På årsmøtet for Spanielklubben avd. Trøndelag ble jeg valgt som leder for klubben, og det er jo også et verv som absolutt krever sin kvinne. Jeg håper at det blir både givende og lærerikt. :o) De to fagene jeg tar på universitetet i vår er fag som behøver mer jobbing enn jeg er vant til, så der går det jo også endel tid med. Hadde bare døgnet hatt flere timer (spesielt på kvelden), og uken flere dager, for ikke å snakke om flere helger i året - da hadde jeg kanskje rukket over halvparten av de tingene jeg vil være med på i alle fall?

Grattis, lille nupi-nupi!

Gratulere med dagen, Aynï! Hele ett år er gått siden du ble født, og tiden har gått så utrolig fort! Du er en helt utrolig herlig hund, med masser av sjarm og personlighet, og riktig så bra skrudd sammen i hodet. Håper vi får mange flere fine år sammen (bare de ikke hadde gått så fort)..

Kurs og trimmebordtanker

Da var helgen vel overstått - Aynï var med på klikkertrenerkurs. Hun har ikke fått vært på noe praktisk kurs før (kun teori), så det var jo litt spennende å se hvordan hun ville takle å jobbe i en sånn setting. Men hun taklet det helt utrolig! Hun var vel en av de hundene som klarte å konsentrere seg aller best, til tross for andre hunder og folk, lukter og nytt sted som forstyrrelser. :D Det er jo ikke sånn at jeg aldri har trent på slike ting før, så det kom vel ikke som en veldig stor bombe. Jeg har jo dratt henne med rundt omkring på diverse ting Tulla har vært med på; konkurranser og utstillinger, og da har jeg trent på kontakt-kontakt-kontakt. Og så lek, selvsagt.

Morsomt å se hvor giret hun faktisk er på lek, og at hun er villig til å jobbe mye for det. Det er ikke bare positivt å gå på kurs for bikkjas del, men også for min. Jeg blir mer giret på å trene. Når man er på kurs så MÅ man jo trene, og når jeg da ser at jøss, dette fungerer jo supert! så får jeg selvsagt lyst å trene mer.

Tulla fikk seg noen runder på trimmebordet i helgen, og jeg tror jammen hun skulle ønske hun var en liten cocker! :D Jeg forstår meg ikke på den hunden.. Hun har "de vanlige" erfaringene med bord; man er stort sett på bord hos dyrlegen, og prøver man å gå på stuebordet hjemme får man kontant beskjed om å pelle seg ned, haha! Ellers har jeg aldri trent på at "bord skal være gøy", for det har jeg vel strengt tatt ikke hatt noe behov for. Ikke har jeg hatt trimmebord, og ikke skal hun på bord på utstilling. Men bordet er dritkult likevel, det! Jeg løfter henne opp og trykker i henne en liten valpetørrfôrkule, og vips er bordet et stilig sted å være. Hun står der og logrer, og syns det er helt okei å bli både kammet og klippet der. Hun kan gjerne både sitte og ligge og stå og hoppe på bordet. Sistnevnte er kanskje ikke så veldig greit, for det ville jo vært dumt om bordet veltet.. :p

Før jeg fikk bord, pleide jeg å ha henne på gulvet, og det var tydelig at det ikke var verdens kuleste ting. Hun godtok det selvsagt, og det var ikke noe problem, men hun syns nok vi heller kunne funnet på noe annet. Derimot er det mye bedre å bli klippet på bord, i følge Tulla! Og når jeg tar en pause for å se på henne og fundere på hvor jeg skal klippe etterpå, logrer hun og er helt i ekstase. Hun hopper gjerne opp på skuldrene mine sånn at jeg får en liten klem og en springersnute i øret, rare hunden..! Bordet er fint å stille henne opp på også, og det er derfor jeg lurer på om hun heller ville vært en cocker? Hun står der og logrer og syns det er stas å bli stilt opp "der oppe". Kanskje hun skulle fått seg en tur i en tørketrommel sånn at hun krympet litt? ;o) Uansett er det veldig fint å se hvor trygg hun er der oppe i "høyden", og at hun slett ikke er redd for det. Det er jo ikke noe man kan ta for gitt med en springer dessverre.. :o(

Aynï har også fått noen runder på bordet. Og hun som skal på bord på utstilling, slår seg ikke like løs som bikkja som ikke skal på bord. Aynï forbinder nok bordet mest med napping, men også litt med utstillingstrening. Skulle ønske hun også var like trygg som Tulla. Ikke at hun er redd hun heller, men hun står aller helst mest i ro og er ikke fullt så høy i hatten som det Tulla er. Men bare hun får stått der litt og trent litt, så løsner det ganske fint hos henne også, selv om det nok må enda litt mer trening til før jeg er fornøyd. ;o)

Galleriet er herved åpnet + en liten turhistorie

Da har jeg lagt ut alle albumene i galleriet. Det er en hel del nye album der som aldri har vært publisert før. Dessverre fikk jeg noen problemer under opplastingen, så noen bilder eller thumbnails mangler. :o( Skal fikse det så snart jeg får tid.

Ellers har jeg og hundene vært på tur i over to timer, så nå er samvittigheten god! :D Aynï løp til tider løs, og ved en anledning havnet hun bak meg, hengende i båndet som hun halte og dro i for harde livet. Plutselig slipper hun, jeg stopper og snur meg, og der kommer hun løpende mot meg med en pigg i kjeften! Jeg hadde mistet piggene under ene skoen, og flinkeste terrieren apporterte! :D Sånn går det når man har en hund med lekelyst og gjenstandsinteresse, mens spanielen hadde mest jaktinstinkt, så hun fikk ikke løpe løs så mye i dag. Derimot var det flott å få litt drahjelp opp bakkene!