Klargjøring til helga

I morgen er det atter tur til Selbu. Så i dag har jeg fått streng beskjed om å støvsuge. Og det har jeg gjort. Og jeg har fått streng beskjed om å gjøre badet oppe fint og flott (det vi ikke bruker enda). Og det har jeg gjort. Jeg har også fått beskjed om å gjøre soverommet fjongt, men det har jeg ikke giddet enda. Makan til hersing finner jeg meg ikke i!!

I stedet har jeg og Tulla vært på tur på jordene. Igjen. Begynner å bli litt kjedelig, og det eneste de er godt for, er å ta bilder. Tenkte jeg skulle være heldig med været, for sola tittet jo frem i dag, men innen vi hadde klart å dille oss ut, hadde sola snudd og snøen begynt å dale. Eller rettere sagt blåse i trynet på oss. Nokså "hustre" som vi sier her i trøndelag.

Jeg var ute en liten tur i hagen før i dag, plutselig begynte nesen til Tulla å gå. Så begynte hun å vimse omkring og prøvde å ta overvær, før hun begynte å pipe. Jeg syns jeg hørte nabomannen i deres hage, han som Tulla liker så godt, men Tulla hoppet opp på gjerdet mot hovedveien (det er tett så hun kan ikke se ut), og stod med snuten såvidt over kanten. "Neimen, er det der du er..!" sa en kvinnestemme. Jeg skjønte ikke så mye, men rundt hjørnet kom en annen nabo med 6mnd gamle terriervalpen sin, Oskar. De er gode venner de, så Oskar fikk komme inn i hagen vår og hilse på. Tulla var rar. Her skulle det lekes! Hun løp og sprang og dasket og koste seg. De var her i over en time, så det ble et fint avbrekk for oss. De går veldig godt sammen, og det er rart å se hvordan Tulla oppdrar han. Og at han tar hintene. Hun fant seg en snøklump å tygge på, la seg ned og han måtte pent finne seg i å stå og se på. Og så løper de og leker igjen etterpå. :o) Og når Tulla finner det for godt å tigge godis, så setter hun seg ned foran meg, og Oskar kommer og hopper opp der han finner det for godt, og hun bare sitter der og bryr seg døyten. Virker som om hun leker mer med hunder hun kjenner nå som hun har vondt i ørene, for så mye leking har det ikke vært så vidt jeg kan huske.

Men ørene holder på å bli bra igjen. Jeg skylte de med kropsstemperert olje i går, og ellers drypper vi når vi skal. Skjønneste Tulla mi som bare står der og logrer når jeg drypper! Hun er helt utrolig flink! Tror smerten holder på å gå over også, siden soppen holder på å forsvinne, mener jeg.

I helgen er det spaniel-treff i Selbu, men vi drar oppover en dag tidligere for å få trent litt spesialsøk. Antar vi må begynne noen steg tilbake, siden hun var såpass utenfor sist gang. Ellers gleder vi oss til spanieltreffet, håper hun oppfører seg slik hun pleier! Vi kommer til å kjøre direkte fra skolen i morgen, så det blir en skikkelig lang-dag!

Fikk trent litt på avstandssitt i dag da vi var på tur. Fungerte mye bedre enn det noen gang har gjort før. Har slitt litt med at hun kommer helt frem til meg før hun setter seg. Og det har ikke noen ting å si hvor langt unna hun er i utgangspunktet; en meter eller tjue; hvis hun ikke står i ro når jeg gir kommandoen, snur hun og kommer tilbake til meg. Hvis hun derimot løper i forveien, eller blir igjen bak meg, og står og venter, da kan hun fint sette seg når jeg ber henne om det. Rare hunden. Men i dag gikk det altså kjempebra! Jeg tar hensyn til at hun vil snu seg mot meg, hun setter seg aldri med ryggen til meg. Så jeg sa "Tulla"; hun snur seg og idet hun gjør det kommanderer jeg "sitt". Og hun satte seg! Da hadde det plutselig ikke noe å si hvor langt unna hun var heller.. Og da kunne hun vært i bevegelse både mot meg og fra meg eller stå og snuse på noe..

Trente litt på stå under marsj. Der har vi fått et problem ser jeg. Kanskje to. Det ene, lille problemet er at hun av og til setter seg i stedet for å stå, men det løser vi lett ved å trene litt stå før vi begynner med det når hun går fot. Det andre problemet, som er mye større, er at hun tilbyr stå når vi går fot. Og det er egentlig greit nok. Jeg har sluttet å belønne henne for det, hun får bare belønning når jeg sier "tå" først. Problemet er at jeg har fokusert for lite på å gå fot skikkelig, så nå går hun bare og kikker på godbitlomma. Jeg går og venter på at hun skal se på meg, og klikker da. Problemet er at hun kun ser på meg når hun tilbyr stå! Hun følger raskt etter, men hun blir jo veldig frustrert av å gå der så lenge uten belønning, og prøve å være flink og stå, og så blir alt bare feil. Så der må jeg finne på noe lurt, tror jeg i første omgang bare skal belønne all kontakt hun tar med meg når vi går, så får hun bare finne ut at det ikke gjelder for stå'en. "Produktplasseringen", altså godisen må jeg prøve å være flink til å gi et stykke foran meg, så hun søker fremover i stedet for å bli hengende etter. Høres ut som en plan, i alle fall foreløpig.

Nei nå må jeg pakke til i morgen. Håper å få skrapt bort noe tannstein på bikkja også før natta kommer og tar oss.

Spesialkluss!

Så var helgen overstått. Jeg er litt delt i hvordan jeg synes den har gått, men bedre kunne den i alle fall ha vært, dessverre.. På fredag dro vi til Selbu for å trene spesialsøk, og ble helt til søndag. Det var intro-kurs samtidig hvor Line og Fenris hadde kastet seg med. Gleder meg til å lese i bloggen deres om hvordan de synes helgen har vært.

Jeg og Tulla ble satt til å trene litt for oss selv, sammen med Anne Kirsti og Cheriè. De var på intro-kurs for noen uker siden, men siden de bor to minutter unna (og ikke to timer), har de fått mulighet til å trent mye, og har derfor fått en enorm fremgang i treningen. Vi ligger nesten likt, noe som er litt flaut.. :/ Cheriè er en to år gammel scäfertispe, Anne Kirstis første hund. Hun kommer fra en oppdretter av bruksschäfer, som driver oppdrett til politi og forsvaret. Jeg må bare få skryte litt av den hunden, for jeg har aldri noensinne møtt en schäfer som er sånn! Hun er for det første nokså lita, og grå i pelsen. Hoftene og ryggen ser jo normale ut til og med! Og når det gjelder mentaliteten, så er den suveren i forhold til det jeg har sett før. Hun er rolig og konsentrert, men lett å få med på drakamp; hun henger med en gang i tauet. Hun gjør ikke utfall mot andre hunder og er glad i folk. Det kan godt hende jeg har vært utrolig uheldig med de schäferene jeg har møtt tidligere, men hadde alle vært som henne, så hadde rasen vært utrolig bra! Nesten sånn at jeg får lyst på en selv når jeg ser henne.. (og jeg er ikke noe scäfermenneske..)

Både Tulla og Cheriè går på liklukt, og Anne Kirsti har planer om å utdanne henne til å bli likhund. Vi håper at vi begge kan være flinke til å pushe hverandre, slik at det kan bli litt oftere trening og mer fremgang. Det finnes jo faktisk ikke likhunder i Norge, når det trengs slike i etterforskning, så henter de inn hunder fra Sverige og Danmark og Finland. Får vi våre hunder godkjente, så blir vi de aller første i Norge, noe som kan gi oss endel jobb og penger i kassen.. ;o) Hadde vært veldig spennende i alle fall!!

Jeg var med på teorien på fredagskvelden, så da ble det ikke trening. Trente litt agility (utrolig hva hun husker!!) og lydighet (flink og veldig med der også) på kvelden. Jobbet veldig bra. Lørdag startet kl åtte, og vi holdt på til nærmere fire, da var hundene dauslitne. Vi startet med å trene på systematisk romsøk; brukte blomsterpotter som de skulle søke under og starte i venstre hjørne av rommet. Tulla hadde prøvd dette en gang før, for snart et år siden, og da var pottene veldig morsomme! De kunne jo sparkes og trilles og bites på, og hui for et leven det var! Hun husket det godt, og gjorde som hun hadde gjort før. Det er ikke så bra, for vi vil heller at hunden skal snuse oppå pottene (som står på hodet), og lukte etter en leke vi har gjemt. Etter litt knot fant jeg ut at leken var for bra, Tulla var for giret, og trillende potter for selv-forsterkende, så når vi hadde gjort noen justeringer gikk det bedre. Jeg klipte av litt av leken, vi startet nærmere pottene, og vi brukte flere potter (sånn at hun ikke hadde tid til å trille så mye, men heller måtte gjøre effektive søk på pottene). Da gikk det bedre, men vi har mye å trene på der fremdeles.

Etterpå trente vi på liklukt på plattformen. Det gikk jo toppers som vanlig. Tulla markerte flott, og det var ikke noe problem. Hun var rolig og behersket, konsentrert og flink.

Banen ble også prøvd. Vi hadde liklukt i to bokser, og Tulla markerte etterhvert med krafs OG liggmarkering FØR jeg hadde belønnet. Vanligvis pleier hun å stoppe og snuse ekstra på liklukten, og kanskje krafse litt. Da belønner jeg, og så legger hun seg og stapper snuten nedi boksen. Da vi avsluttet la hun seg altså før jeg belønnet, noe som er et riktig steg på veien. Men så fant hun ut at hun jo fikk belønning for å markere, og kom på at det gikk an å markere på flere bokser! Så hun markerte tomme bokser hun; veldig bra markeringer var det også, men det funket selvsagt ikke! Hun prøvde det bare to ganger før hun fant ut at det ikke nyttet.

Vi trente også litt på post-it lapper. Til å begynne med skulle vi trene target på de, noe vi ikke har gjort før, til tross for at jeg klikkertrener.. :O Først var lappen på hånda mi, senere på veggen. Dette skulle vi utvikle til at hundene etterhvert skulle snuse på flere pos-it lapper som hang på veggen, kjenne igjen eierens lukt, og ta target på den. Men så langt kom vi ikke, for da var hundene så slitne at vi nok burde ha stanset for lengst.. Men sånt lærer man, så neste dag trente vi ikke så lenge. Vi må jo vite hvor lenge hundene klarer å jobbe, og det vet man jo ikke før man har prøvd..

Søndagen trente vi igjen på plattformen; Tulla markerte som vanlig og det er den treningen som går greiest. Vi gav oss derfor raskt med det, og gikk over til å trene på bane.

Hundene var tydelig slitne fra dagen før, og hadde ikke så mye å gi. Der var ikke Tulla helt på nett, men det skal jeg komme tilbake til. Vi hadde igjen to bokser med liklukt, men i tillegg hadde vi en boks med forstyrrelse, som var kjøttkake. Første gangen gikk hun bare over banen og snuste ikke i det hele tatt. Etterpå snuste hun lenge og vel på kjøttkaken, før hun fortsatte. Fant bare en boks med liklukt. Deretter markerte hun kjøttkakene, og noen ganger markerte hun begge likluktboksene, mens andre ganger markerte hun ikke i det hele tatt på noen ting. Hun var rimelig ute og kjøre, og det var ganske frustrerende.

Vi begynte innlæring av såkalte tuber, hvor hunden må ta lukten på lengre avstand og markere. Vi gjemte en leke i en tube, og Tulla var igjen for giret på leken, og det ble ikke korrekte markeringer. Tubene som var festet i noen kasser var også morsomme å dytte på, men det fikk jeg heldigvis plukket av henne ved å rekke å belønne henne for å snuse på rett tube før hun begynte å leke seg med kassene/tubene. Det er ikke alltid like greit å ha en leken hund..! Jeg byttet leke, dvs lånte Cheriè sin, og da ble det ikke såå morsomt å dytte på kassene. Etterhvert som hundene ble slitne, belønnet vi mer med leke for å opprettholde fart og motivasjon. Vanligvis belønnet vi med godis over rett tube når hunden markerte, men de trengte litt lek også så vi. Vi fikk også trent på fart frem mot søket, siden vi sendte ut hundene fra lengre avstand. Vanligvis blir jo hundene plassert rett foran det de skal lukte på, men nå stod de flere meter unna og måtte løpe frem for å finne lukten sin. Denne måten å trene på med tuber er visstnok vanlig blant politiet forresten.

Jeg følte ikke vi fikk så mye fremgang i treningen som jeg hadde håpet på. Spesielt på lørdag gikk ikke ting så bra; Tulla var litt utenfor, og hadde hun vært mer "normal" og "på nett" og konsentrert som hun pleier å være, så hadde vi fått bedre fremgang. En annen ting er at hun gjorde utfall mot hunder som gikk forbi oss, om vi så var ute, eller hun lå inne ved føttene mine i stua. Dette har hun ikke gjort før, hun har alltid vært en engel å ha med seg, og det har vært deilig å ha en hund som har kunnet være med meg i stedet for å ligge alene på et rom eller i et bur. Etter litt innspill fra andre, så lurer jeg på om det kan være ørene.. Jeg hadde klippet henne rett før helgen, og når man klipper ører, kommer det bittesmå hår inni de. Alle som har vært hos frisør og fått hår i ørene, vet hvor mye det klør! Så på fredag før vi dro renset jeg de. Kom til å kikke i de på kvelden, og da ser jeg at begge ørene er veldig røde, og det ene er også veldig hovent. Hovent i prikke-mønster på en måte. Jeg tenker at jeg kanskje har gnikket for hardt med bomullen da jeg renset, men følger med. På lørdag er de ikke så røde mer, men det ene øret har fått noe skorpeaktig i seg, litt gult puss som har blitt til skorper nesten. Og det lukter veldig rart av det. Ørene som var såå fine og rene og bleke inni, er nå helt annerledes. Det er faktisk det øret hun aldri har hatt problemer med som nå er verst. Det var likedan på søndag, og i dag ser jeg at hun har begynt å flasse fra det ene øret, og det andre er ikke helt tipp-topp det heller. Kanskje hun ikke ville at andre hunder skulle komme nær henne fordi hun hadde vondt i ørene? Hun pleier jo å være veldig tålmodig med valper, men valpen på dette kurset likte hun ikke at kom nær ansiktet og ørene. Vanligvis kan valper henge seg fast i ørene hennes og hun går bare unna, med de delvis på slep et stykke, men hun knurret til valpen når den nærmet seg ørene hennes. Hun likte heller ikke når det kom en bekjent og skulle lukte i ørene hennes, da trakk hun seg unna etterpå, noe hun aldri har gjort før, verken med meg eller dyrlegen eller andre som har luktet/sett i ørene hennes.

Hun var også veldig kontaktsugen på mennesker. Hun kastet seg mot fremmede folk som om de skulle vært gamle venner. Det er jo veldig rart, for sånn har hun aldri gjort! Hun har avventet kontakt til folk har tatt kontakt med henne, og så har hun hilst pent. I tillegg hadde hun ikke noe imot å ligge på rommet alene mens jeg var i stua, noe som ville fått henne til å klikke tidligere, eller i alle fall pipe, kanskje bjeffe litt og krafse på døren. Men i helgen var det helt OK å ligge alene på rommet mens jeg var sosial utenfor. Snåle hunden. Hun kan ligge på rommet når jeg ikke er rett utenfor, men hvis hun får nyss i at jeg er der, vil hun ut, men det ville hun altså ikke i helgen.

Håper bare det ikke er alderen som gjør at hun "tør mer", for hun har jo alltid vært en så grei hund å ha med å gjøre. Vi skal tilbake til helgen, da er det spanieltreff. Håper ørene er i orden til da. Hvis hun fortsetter med tullet sitt så kan jeg jo med sikkerhet si at det ikke var ørene, men noe annet. Hvis hun er normal og snill og grei igjen, så var det nok ørene, eller en kombinasjon av det og noe annet.. Frustrerende er det i alle fall! Og så blir jeg irritert, og lei meg og litt sint, og det går utover treningen og det merker jo Tulla, og så har vi en ond sirkel gående..

Hadde hun bare hatt enorm fremgang på treningen, så hadde det liksom vært litt bedre. Jeg hadde også syns det var helt greit, faktisk bedre, om treningen hadde gått som den gikk, eller ikke så bra engang, hadde hun bare oppført seg fint med andre hunder. Det er jo ikke alltid trening går så bra, men jeg hadde kunnet tenke at det ville vi tatt igjen en annen gang, men hun er i alle fall snill og grei å ha med å gjøre. Bortkastet trening; OK, men teit mot andre hunder er jo virkelig negativt! Så når hun både skal være teit med andre hunder, og ikke få til så mye, så syns jeg det er skikkelig kjipt!

Følelsesmessig trening

Jeg blir ikke helt ferdig med den boken, jeg.. Mentalitetsboken altså. For de skriver jo veldig interessant, eller i alle fall om interessante ting, hehe.. I utgangspunktet så tenker jeg litt sånn "en hund lærer gjennom positiv og negativ forsterkning og straff, og alt annet er litt bullshit". Sånn veldig svart-hvitt i grunnen. Og er det noe "ekte klikkere" forfekter, så er det at man trener atferd, ikke følelser, for dette kan man ikke forsterke av den enkle grunn at man ikke kan se hva hunden føler. Veeel.. jeg tror ikke jeg er helt 100% enig akkurat der, om ikke annet så vil jeg moderere den påstanden litt.

For det første så kan man i veldig mange tilfeller se hva hunden føler, om ikke annet så ser man de mer "ekstreme" følelsene godt; som aggresjon, redsel, glede, forventning osv. Og det er også lett å se disse selv om en ikke kjenner hunden man ser på; signalene er veldig like på tvers av raser og individer. Så tilbake til treningen igjen; hvis man kan trene atferder, og det er spesifikke atferder forbundet med disse følelsene, så må man da kunne trene opp følelser? Noen vil kanskje shape frem logring, eller fange andre "glade atferder". Der tror jeg faktisk at jeg heller ville ha fått hunden glad i utgangspunktet, og så belønnet denne hele måten å "føle på", eller være på. Det blir en mer ekte følelse, innbiller jeg meg? Ikke bare atferder hunden gjør for en godbit/lek.

Så kommer denne boken da, og legger vekt på at det er følelsene til hunden vi må endre, så endrer også atferden seg. Et eksempel er når to hunder skal passere hverandre på tur. Der er det kanskje mange følelser ute og går; noen er usikre, noen er sinte, noen er glade, noen er frustrerte fordi de ikke får hilse osv. Og så kan det lett bli litt ball - og hunden får kanskje etterhvert negative forventninger og følelser når den ser en annen hund på tur, for det er bare styr hele greia. Da skriver de så fint at man må endre følelsen til hunden, så endrer også atferden seg. Og akkurat den "greia" syns jeg var litt interessant. Mulig jeg er litt naiv som ikke har tenkt på det før, selv om folk kan ha sagt at man skal smile og le og virke glad og grei når man møter på noe hunden ikke syns er så greit. Jeg har aldri tenkt over at det er hundens følelser man vil endre da, jeg har vel kanskje bare ikke tenkt så hardt på det og derfor har det gått meg hus forbi..

Det er i alle fall en spennende tanke; å sette hunden i den følelsen man vil ha den i, innen man begynner med noe. Man kan kanskje sammenligne det med arousal-nivå; vil man ha en giret hund så må man jobbe for det, vil man ha en rolig en må man jobbe for det også, og etterhvert kjenner hunden igjen situasjonen og tilpasser arousal-nivået sitt etter den. Men nå blir det enda et aspekt; vil man ha en glad hund så må man jobbe for å få hunden glad, vil man ha den litt frustret så må man jobbe for det også. Kanskje trenger hunden å være litt frustrert for å få den ekstra lille viljen til å jobbe eller hva det nå er man vil ha hunden til å gjøre. Lurer på om man kan lære inn følelser på kommando? Det hadde jo vært et spennende prosjekt..

Så kommer jeg tilbake til klikkertrening. Der skrytes det jo over at hunden blir så glad og pigg av sånn trening. Tja, noen ganger stemmer det for Tulla, men slett ikke alltid. Jeg har sett henne mer glad, for å så det sånn. En ting som poengteres i boken, er at hvis man skal ha fremgang med treningen, så får man større fremgang hvis man klarer å forandre følelsen til hunden - jo mer, desto bedre. Og siden jeg i utgangspunktet ikke vil ha en veldig trist og lei hund (fordi jeg tross alt prøver å klikkertrene), så må jeg jo få henne desto gladere når jeg belønner, hvis noen skjønner? Hunden prøver å lære seg en ting, finne ut hva jeg vil og det føles sånn OK. Men plutselig blir jeg kjempeglad og det vanker godis eller lek. Da får jo hunden en endring i følelsen sin, og det er visstnok denne hunden lærer av (dette foregår i hovedsak i to sentre i hjernen, men det står det mer om i boken).

Siden hunden er sånn passe glad i utgangspunktet, må jo jeg jobbe ekstra hardt for at belønningen utløser en større glede, slik at spranget mellom "før og etter belønning" blir så stort som mulig, siden det er da hunden lærer best. Og her har nok jeg vært dårlig. For det er så enkelt å si at man klikkertrener; da skal man jo bare putte godis i bikkja og så er alle fornøyde, right? Hunden er litt glad (den er i alle fall ikke redd eller sint) og det ser så pent og behersket ut. Man skal jo heller ikke påvirke hunden noe særlig (man må jo for all del ikke lokke!), og det som er så fint er at jo mindre man rører på seg, jo færre hjelpere bruker man i innlæringen og da blir det jo heller ingen å trene bort senere..! Dette følelsesmessige spranget hos hunden, mellom trening og belønning, tror jeg mange klikkere kanskje sliter litt med. Eller, kremt, jeg kan jo bare snakke for meg selv.. Jeg syns i alle fall det er befriende å slippe så mye dette med å heie og rope og løpe og trille ned bakker for å "gi av meg selv" når jeg trener hund, jeg kan bare stå der rett opp og ned som en annen statue og bare lirke av meg noen godis i ny og ne. Men gjør det hunden min glad da?

Jeg har merket det at når jeg bare gjør bittelitt - bøyer meg ned og smiler og klapper og klør litt, sier noe "morsomt" som hun forbinder med noe bra (hei, titt-titt, osv) eller bare prater blidt så begynner hun å vise mer tegn på glede. I alle fall i forhold til å bare få en godis (selv om det også settes pris på), eller å (måtte?) leke heftig med meg. Tenker da på selve atferdene som hun viser; logrer med halen, legger ørene litt tilbake, munnen åpen og smilende, lette og ledige bevegelser osv. Det skader i alle fall ikke å prøve litt mer av det, og heller ikke forut for situasjoner hvor hun kanskje trenger litt mer "glede".. Om ikke annet så gir det meg en helt annen dimensjon på belønning (og forebygging av atferd man ikke vil ha).

MHen med ny vri

Stakkars Line. Kom ganske nettopp inn fra tur med henne nå, og jeg tror hun har hull i hodet etter all plapringen min.. :/ Men jeg kan trøste meg med at jeg nok snakket så masse og så høyt at det sikkert var derfor elgen holdt seg unna..! :D Tulla og Fenris var med på tur til Ulvåsen (nei, det er ikke ulv der, tror jeg), de fikk dra oss oppover (og Tulla dro meg også nedover), så de fikk nok litt trim på den halvannen-to timer lange turen. (Og jeg ble hes, og Line fikk mer ørevondt.)

Jeg er nesten ferdig med Mentalitetsboken av Ingalill & Curt Blixt og Kenth Svartberg. Jeg visste ikke helt om jeg beveget meg inn på tynn kunnskapsgrunn da jeg begynte å lese den, men jeg liker å få litt utfordringer gjennom lesestoffet, så det passet vel bra uansett. Jeg synes den var litt tung, men det er mulig det er bare fordi jeg stort sett leser på kveldene. Den er jo på svensk, og jeg er ikke så himla god i svensk at jeg ikke må tenke og omsette litt mens jeg leser; sånn sett er engelsk bedre.

Boka er delt inn i fem deler; "Att pröva hundens mentalitet", "Egenskaperna i mentaltestet", "Mentalitet och hundträning", "Utvärdering av MH", og "Etologiskolan" hvor sistnevnte er puttet inn i små kapittel mellom andre kapittel. Jeg hadde Tullas MH printet ut på noen ark, hvor hele skjemaet for MH også var, samt avmerkinger for rasens gjennomsnitt (det som ligger på hjemmesiden), sånn at jeg kunne følge med på det samtidig som jeg leste boken. Veldig nyttig; vil anbefale det til alle som har tenkt å lese boken og som har testet hunden sin.

Under den første delen skjønte jeg litt. Under den andre delen skjønte jeg at jeg ikke skjønte så mye. Før jeg kom til slutten av andre del, og begynnelsen på tredje (da jeg nesten hadde gitt opp og bare ville lese ferdig boken på trass); for DA skjønte jeg plutselig alt jeg ikke hadde skjønt tidligere. Bitene falt på en måte på plass, og det føltes ikke så bortkastet å ha holdt ut så lenge. Jeg skjønte også at jeg nok måtte ha misforstått endel forut for både å ha lest boken og ha testet Tulla. Men det skal jeg komme tilbake til. Interessante deler av boken var Etologiskolan; veldig nyttig å innimellom få litt avbrekk fra relativt tung litteratur (svensk som den jo var), og også Mentalitet i hverdagen. Det var vel kanskje spesielt da ting begynte å gå litt opp for meg.

For det er ærlig talt litt vanskelig å forestille seg hva alle disse merkelige momentene skal ha å si for hverdagen, og hvordan man kan si noe om en hund basert på absurde hendelser i et skogholt en tirsdags formiddag (eller når det nå er disse testene/beskrivelsene avholdes). Joda, jeg skjønner jo det at en lettskremt hund på MH antageligvis er lettskremt hjemme også, men utover det; hva har spøkelser å si for min hund? Hva betyr dette merkelige ordet "minnesbilder", sånn egentlig? Jeg tror ikke jeg kommer til å gå så mye nærmere inn på det her (det blir nok for langt), så jeg henviser heller til boken.

Jeg tror ikke jeg helt visste hva jeg ville se hos Tulla da jeg kom til beskrivelsen (ja, jeg vet faktisk at MH er en beskrivelse, så jeg beklager om jeg noen steder skriver test). Jeg hadde kanskje forhåpninger om en "tøff" hund, som undersøkte rått alle skumle ting. Jeg trodde ikke leken ville gå bra, og heller ikke håndteringen av testlederen. Ellers trodde jeg kanskje hun kom til å fyke på noen spøkelser, og at bjeffe og kanskje nappe i kappene. Og det ville nok se tøft ut i brukshundselskapet vi jo var i (som bestod stort sett av hoffer). Det er jo ikke vanlig at en springer, en ikke-brukshund (eller?) skal være så "modig" og tørre sånne ting, men jeg har sett tendenser til noe slikt hos Tulla. Av og til. Som da broren min kom med diger jakke med pelskrave på hetten over hodet, kom busende inn i hagen vår. Tulla bjeffet, hun kjente ikke denne fremmede fyren som tok seg slike rettigheter. Greit nok å gå forbi hagen, det får folk lov til, men å komme brasende inn på den måten - makan! Men da løp hun frem, nokså krypende i kroppsholdningen men dog; og snuste på han og kjente at steike; hun visste jo hvem dette var..! Og så var alt såre greit og vel, og de begynte å leke.

Men på MH'en skulle hun for all del ikke undersøke spøkelsene selv. Hun ventet med det helt til jeg hadde gått frem og tatt av de "klærne". Og der og da følte jeg meg litt teit, eller flau, eller noe i den duren. Jeg hadde jo innerst inne ønsket at hun ville ha undersøkt de selv. Men det gjør jeg ikke mer. Og det at hun også reagerte sånn på kjeledressen som kommer sprettende opp; at hun trengte hjelp/støtte av meg til å undersøke den, det syntes jeg var kjipt da. Men nå er det egentlig veldig og helt absolutt greit. Jeg er egentlig litt glad for det.

En av hovedgrunnene til det, er at hun kun på moment 8a (spøkelsene) viste tendenser til aggresjon ("viser noe trusselatferd"). Da kan hun trenge så mye hjelp hun bare vil for min del; jeg har i alle fall ikke en hund som viser aggresjon mot skumle ting. I testsituasjonen i alle fall. Og jeg vet at hun ikke oppsøker skumle ting på egen hånd; som tross alt kan være skumle..! Det er en grunn til at hunder skal bli litt redd for ting; hvis ikke hadde de jo ikke overlevd særlig lenge. Spørsmålet som er viktigere er; hvilke ting er de redde for? I en liksom-situasjon som MH, så er jo målet i veldig mange av momentene at hunden nettopp skal reagere, og faktisk også bli litt redd. Så måles det da; hvor redd ble hunden (eller rettere sagt; hva viste hunden av redsel?), hva gjorde den for å undersøke det skumle, og hva gjorde den etterpå? Det er ikke noe mål i å ta en MH og håpe på at hunden ikke skal bli redd, for å si det på en teit måte. Selv om man kanskje ønsker seg en "tøff og modig" hund.

Tulla viser jo faktisk at hun kommer godt over de skumle situasjonene som dukker opp; hun går litt utenom kjeledressen (men hallo! Den har jo nettopp kommet flyvende i fleisen på henne, skulle bare mangle å være så dumdristig at man ikke husker sånt!). Hun bryr seg døyten om skrammelet på blikket og kan gjerne gå forbi der flere ganger for dette lagde jo bare lyd, hun døde ikke akkurat av det.. Og hun besvarer kontaktforsøk fra spøkelsene når de har tatt av seg drakten, for da er de ikke spøkelser mer (noe de var for henne frem til de tok av seg draktene).

Men det jeg synes er aller best, det er de siste to momentene. Joda, hun har opplevd kjipe ting i skogholtet denne tirsdagsformiddagen, hun har blitt rimelig redd og nervøs, men leke? Ja, det kan vi veldig gjerne! Faktisk var hun mer intens etter å ha opplevd skumle ting enn før, noe som kanskje ikke er så logisk? For når man har vært oppskaket så kan det ofte ta litt tid før vi har roet oss og klarer å le. Men Tulla har så godt som glemt det; nå er det tid for å leke nemlig! Og plutselig kommer det er skudd. Same thing; oppskaket hund forventes å reagere mer på skudd enn en rolig avslappet sak. Og Tulla henger i filla..

Så når Torunn (bla figurant) sa at Tulla hadde gjort en god MH, så trodde jeg kanskje hun mest trøstet meg for at det hadde gått sånn som det hadde gått. Og at jeg jo tross alt ikke hadde en brukshund som de andre der, for Tulla var jo litt annerledes enn de andre. Tulla hadde jo blitt redd, og "flydd mer enn fem meter", og hun hadde ikke vært så modig at hun hadde turt å gå frem til spøkelsene uten noe mer om og men..

Men så har vi raseforskjeller, da. Og individforskjeller, men det er en annen sak. Men at èn rase er sånn og slik, betyr ikke at en helt annen rase med helt annet opphav også skal være slik og sånn. Jeg har en springer, en spaniel, og hun er ikke av de som ruser frem og har for vane å jumpe på spøkelser i skogen, hun blir ganske redd når sånne ting skjer. Men hun takler den redselen veldig bra; hun kommer over det og livet er egentlig ganske greit å leve etterpå likevel.. Redselen blir ikke hengende igjen så lenge at skuddet betyr at begeret er fullt. Og om ikke best av alt, så i alle fall nest best av alt; jeg vet hvor jeg har henne. Jeg vet hun mest sannsynlig ikke tar saken i egne hender, og i så fall er det nok lite vondt i henne sånn sett. Og så har jeg lært utrolig masse av å lese boken, og blitt mye mer fornøyd med hunden min, spaniel som hun er! ;o)

Smakebit fra galleriet

Vi har fått nytt galleri på hjemmesiden, hvor disse pluss endel andre bilder ligger. Man kan forvente at album blir lagt til en god del oftere enn det har blitt gjort tidligere, siden denne nye måten å gjøre det på er mye enklere.. ;o)

Vedlegg til i går

Innlegget i går var skrevet på sterk oppfordring fra Stig, men siden jeg sjelden klarer å få med meg alt jeg skal, må jeg selvsagt tilføye litt i dag.

Glemte jo nemlig å si at på de siste to søkene på banen, ble jeg stående igjen ved start. Når hun fant noe i boks 2, gikk jeg frem og belønnet før jeg sendte henne ut på fortsatt søk, og ble selv stående igjen ved boks 2. Vi har jo tidligere slitt litt med at hun ikke har vært så "rett frem" og bare gått banen, men gjerne gjort noe annet eller ventet på meg eller bare gått over banen som et annet hinder, eller i alle fall at hun hadde tendenser til å tolke hvordan jeg gikk ved siden av banen og markere/snuse ekstra på grunn av det. Så der har vi enda et fremskritt!

Da vi var ferdige med treningen, stod vi og snakket litt; det var bare jeg og Stig igjen da siden de andre to hadde gått for dagen. Jeg klagde over at Tulla er så lite lysten på tur, og ikke ser noe behov for å løpe tulling rundt omkring, og at hun gjerne kan finne på å gå og legge seg i godstolen når hun ser jeg begynner å ta frem turtøyet og kle på meg. Stig foreslo noe lurt syns jeg; jeg kunne jo trene spesialsøk ute! Ganske enkelt i grunn, og forhåpentligvis noe Tulla vil sette pris på. Eller, jeg vet jo at hun vil sette pris på det, men forhåpentligvis vil hun også begynne å vise litt mer glede (og gjerne kreve mer) før tur. Det får vel kanskje ikke hunden til å løpe mer, men kanskje synes hun tur blir litt mer morsomt? I det siste har hun forresten ikke vært så verst; hun har løpt masse faktisk, og sett ut til å kose seg. Det er jo viktig å ha henne i god kondisjon til agilitytreningen begynner, og det er litt vanskelig når hunden ikke samarbeider..!

Ellers snakket vi litt om freestyle og rallylydighet. RallyLP syns jeg høres morsomt ut faktisk, selv om jeg aldri så mye ikke takler vanlig LP. RallyLP kan jeg jo til og med se for meg at vi kan konkurrere i, så nå krysser vi fingre for kurs!

Nå er det snart forelesning i etologi, før jeg håper på å kunne dra hjem og gå på tur med Line og Fenris. Håper det som vanlig er finere vær i Orkdal enn andre plasser... ;o)

Lukten av lik

Jeg har en dau hund ved siden av meg i sofaen. Men det er heldigvis ikke hun som lukter.. hun har derimot luktet på liklukt i dag, og det er det jeg nå skal skrive om.

Dagen begynte så alt for tidlig. Det var rett før jeg avlyste hele dagen, så tidlig begynte den! Opp før seks, kjørte Bjarte til jobb i byn, og dro rett til Selbu for å trene spesialsøk. I tillegg til min mentor Stig, var det to andre som også møtte opp. Greit å ikke være helt alene og ikke helt vite hva man driver på med!

Jeg bestemte meg for å starte på plattformen igjen, siden vi ikke har fått trent på heroin siden før jul. Tulla var... vel, ikke helt kaotisk sånn sett, men hun hoppet på brettet hvor boksene stod. Merkelig at hun måtte gjøre det, men det gav seg raskt, og vi fortsatte i samme gamle sporet som før. Hun markerte fint på heroinet. Vi hadde to søk på plattformen, før vi sa oss fornøyd med markeringen og gikk over til bane. Jeg brukte pølser og kyllingkjøttboller som belønning i dag, noe som fungerte fint.

Enkelt forklart er en bane en bred planke med seks hull/bokser i, mens plattformen er et slags bord hunden står på, med bokser foran seg. Banen ble satt i "treningsstudioet"; dvs klubbens innendørs treningslokaler, hvor sist i går en hund hadde tisset en fire meter lang stripe.. Og det er ikke første hunden som har gjort det, og det blir vel heller ikke den siste.. Etter litt gruppepress tok jeg av Tulla halsbåndet; hun fokuserte fint på meg og oppgaven, og så ikke ut til å bry seg om all lukten av andre hunder. I alle fall ikke så lenge hun var i "jobb", i søk. Hun har tidligere ikke markert spontant på bane, så jeg tok ikke sjansen på å vente til hun gjorde det, men klikket og belønnet idet jeg så hun nølte litt ved den rette boksen. Markeringen kom da automatisk (FØR hun hadde fått belønningen sin!) ; hun krafset litt med den høyre labben, før hun la seg ned i dekk-markering; framparten først, så kommer rumpa etter. Deretter trykker hun snuten godt nedi boksen og super inn lukten. Hurra, og hipp hipp! Jeg var kjempefornøyd!

Etter en liten tenkepause i bilen, prøvde vi banen igjen. Denne gangen tenkte jeg og se om jeg kunne drøye det enda litt mer, vente med å klikke helt til jeg så hun nølte samtidig som høyrelabben var på vei opp for å krafse. Men det trengte jeg ikke, for jeg så hun ikke bare nølte på rett boks, men hun var skråsikker på at heroinet var der, og på hva hun skulle gjøre, så jeg lot henne fullføre markeringen sin før jeg klikket. Helt utrolig egentlig! Det føltes som om vi hadde hoppet et langt steg frem i treningen, og at hun har skjønt at hun skal markere jo før jo heller. Denne gangen hadde vi lagt heroin i to bokser (2 & 5 på første søk og 3 & 6 på andre søk). Tulla kom til boks 2, markerte som jeg beskrev over her, og gikk litt halvdaff videre; vel vitende om at nå var morroa over for denne gang (trodde hun i alle fall). Hun har jo aldri funnet noe mer enn en boks med heroin før, men pliktoppfyllende undersøkte hun likevel de andre boksene.

Det var nesten som hun skvatt da hun kom til boks 5 - mer godlukt..!!!! En liten iling gikk gjennom kroppen hennes, og tilskuerne som satt på en benk og så på måtte i likhet med meg trekke litt på smilebåndet av den plutselige oppsvingen i interesse igjen. Hun bråstoppet med snuten i boksen, krafset litt med labben, før hun deiset ned og trykte snuten mot boksen igjen. Jeg måtte bare le litt av henne; så god som hun er! Det høres kanskje ikke så enormt ut, men det var litt av et syn å se henne skifte fra "jaja... det var vel det.. sukk" til "OI!!! Hva pokker? MER heroin??!" Masse godord og klikk og godis ble det selvsagt da. Gjorde et søk til (boks 3 & 6), og da skvatt hun ikke like mye som første gangen, men hun markerte selvstendig og spontant begge gangene. Vi kom utrolig langt i dag, kjentes det ut som!

For ikke å surfe for mye på den gode bølgen på banen (som ofte dabber av etter å ha nådd en topp), begynte vi heller å trene inn en ny lukt på plattformen. Jeg har jo lenge tenkt at heroin er litt ubrukelig å ha en hund som går på; politiet har sine egne hunder, og de kaller ikke inn eksterne hunder for heroinsøk, liksom! Mulig vi kan få til en avtale om å få prøve såkalte operative søk, men inntil da så vil jeg ha noe som har større bruksverdi, hvor vi faktisk kan ha sjans til å få prøvd oss operativt uten å bli kastet ut med blålys. Likhunder er jo veldig i skuddet for tida, og siden jeg tross alt er så opptatt av å følge skuddet, så bestemte jeg meg for liklukt. Hvis politiet vet at noen er forsvunnet, men ikke finner de, så kan de trenge likhunder. Vanlige sporhunder finner ikke døde mennesker, utrolig nok (ikke så utrolig for en hund, men det er en annen sak). Politiet har heller ikke så mange likhunder tilgjengelig (om noen??), og derfor kan man altså ta en liten tur innom og høre om man får prøve å søke etter NN som var savnet i området for to uker siden og som ikke er funnet ennå men mistenkt omkommet. De taper jo ingenting på det, mens vi får et operativt søk!

Så liklukt det ble! Stig hadde liklukt av tre personer; en som hadde dødd en naturlig død, en som var skutt og en som var knivdrept. Trolig fikk vi at h*n som hadde blitt skutt; tøybiten (ca 1 x 3 cm) Tulla skulle snuse på, som egentlig skulle forestille hvit; var litt rød-svart. Ekkelt. Vi fikk den forresten med oss hjem, så nå står den der i en filmboks (for gammeldags foto-film) på kommoden. Litt rart å tenke på, så jeg prøver å ikke tenke så mye på det.

Vel oppe på plattformen trengte jeg nøyaktig to klikk (!, ikke søk, men klikk!) før jeg så at Tulla reagerte på lukten og begynte å feste rimelig bra. To klikk før hunden min begynte å skjønne at liklukt var tingen. Sprøtt det også.. Det går jo rasende fort med hunder som "kan leken", men det er like fordømrade sprøtt å se på hver gang. Jeg lot henne selvsagt ikke markere det enda, men banket det inn i henne i første søket. Søk to fikk jeg instrukser om å prøve å drøye det, og Tulla markerte. Stod og dyttet snuten mot boksen, vrei rundt og både inhalerte og uthalerte dypt. Flere sånne pene markeringer på rad, og vi ga oss for dagen. Den hadde vært lang nok allerede, og alle de fremskrittene vi hadde gjort ville jeg ikke trodd vi fikk til på en dag!

Noe som var nesten like bra som det spesifikke fremskrittet på område spesialsøk, var at Tulla ikke giret seg opp i bilen når jeg gikk fra henne. Vanligvis hyler/brøler hun av iver etter å få være med inn bare eeen gang til. Hun gjør det når vi nettopp har kommet ut fra søk, og skal ha en pause. Dette har jo dermed innebært at pausene ikke har vært spesielt effektive pauser for Tulla. Hun har kavet seg opp, og tatt energien ut i søket og fått roet seg fint ned, før hun på nytt har blitt satt i bilen og kavet seg opp igjen. I dag begynte vi heller med en rolig og balansert hund (etter at første søket var unnagjort vel og merke!), som klarte å konsentrere seg om søket og oppgavene på en så hensiktsmessig måte at vi fikk store fremskritt. Ikke det at det har vært vanskelig å trene henne før, men i dag var det rett og slett enda enklere. Man kan jo diskutere om det er bra eller ikke, hehe, siden jeg synes det er morsomt å trene i seg selv. Og det er vel med vanskelige hunder man lærer mest som trener??

Uansett; hun ligger nå her rett ut på siden og drømmer tidvis om heroin og lik. Stakkars hund, for noen makabre drømmer hun må ha..

En oppdatering på blogge-prosjektet

Nesten et år med blogging er gått (vel, 25. mai er det gått et år). Det har jo som noen kanskje vet, vært et prosjekt. Jeg hadde ikke særlig høye tanker om blogging, det kan trygt sies. Noen følte seg sikkert støtt, og mente jeg selv var ignorant som ikke skjønte bedre! Morsomt når folk engasjerer seg; da har man tydeligvis truffet en nerve av noe slag. ;o)

Men siden jeg syntes det var litt for dumt å være så bastant uten å ha prøvd det, så fant jeg ut at beste måte å sjekke opp i min hypotese var å nettopp prøve det. Og det har jeg nå gjort, i snart et år. Så er spørsmålet da; har jeg forandret innstillingen min til blogging? Ja, det vil jeg si. Jeg fikk mange argumenter for blogging da jeg skrev mitt første blogginnlegg, og klarte å provosere mange garvete bloggere. Et argument var at noen brukte bloggen som treningsdagbok. Det har jeg delvis prøvd; det vil si at jeg har prøvd å skrive litt om hvordan jeg trener, både generelt og spesifikt. Akkurat det spesifikke (altså spesifikke treninger/ting vi trener på) føler jeg ikke har gitt meg så mye. Jeg har relativt god oversikt i hodet mitt, og jeg er fremdeles ikke av den oppfatning av at slike pirkete ting interesserer andre. Om andre folk tror det om sine treningslogger, so be it. Jeg bryr meg strengt tatt ikke så mye om hva de skriver, men det er det kanskje andre som gjør.

Noen mente at blogging var en fin måte å få ut ting på, og på det punktet kan jeg si meg enig. Jeg husker ett blogginnlegg spesielt godt; det som handlet om Casper og mine følelser i forbindelse med han. Jeg satt og grein da jeg skrev det, og det gjorde veldig vondt å måtte sette ord på alt jeg følte, men etterpå kjentes jeg litt lettere. Jeg har ikke tenkt fullt så mye på han etter at jeg skrev det, men det går selvsagt opp og ned. Og å glemme kommer jeg vel uansett aldri til å gjøre.. Akkurat det at det hjelper å skrive ting, eller å "få ut" ting, det visste jeg jo fra før, men jeg trodde ikke at en blogg var rette stedet å gjøre det på. Kanskje er det ikke det heller, hvem vet? Men når resultatet, for bloggeren, er positivt, så fordrer det til gjentagelse.

Ellers har jeg jo endel tanker om trening, og ting jeg leser og opplever og ser rundt meg i forbindelse med det. Og sånt liker jeg å skrive om. Innlegget om hvorfor jeg klikkertrener er et sånt innlegg. Litt ettertenksomt på et vis, eller som en slags konklusjon eller utgreing på hvorfor jeg gjør det på den måten.

Jeg har også skrevet om livet generelt, hva vi gjør på og ikke gjør på (eller, det sistnevnte skriver jeg ikke så mye om kanskje).. Den biten er grei nok, og det er greit å "få ut" litt. Selv om det ikke er all verdens interessant (akkurat som dette avsnittet). Men jeg bare sier det liksom, bare for å ha sagt det, og absolutt ingenting annet.

Kommer jeg til å fortsette å blogge? Ja, men sikkert ikke så mye oftere enn jeg har gjort til nå, siden jeg ikke syns det er så utrolig moro. Dessuten er det jo alt det andre, det som eventuelt fører til blogging, som tar tid, og som er gøy..!

Og over til vinnerspørsmålet; er det noen som leser bloggen min? Ja, utrolig nok er det det. Men hvor mange det er, sier jeg ikke, hehe.. ;o) Påstanden min om at det var av stor betydning står jeg fremdeles ved. Selv om jeg hadde skrevet blogg for å "få ut ting", så er det fint å se at noen leser det, eller i alle fall er innom siden. Da føles det som om man har fått ut enda litt mer, siden man har delt det med noen..

Funksjonsanalyse av Tulla

Neida, vi har ikke vært på funksjonsanalyse. Men jeg har i det siste tenkt litt på Tulla, og hvilke funksjoner hun har potensiale til, ganske enkelt. Med funksjoner så tenker jeg da på hva jeg kan gjøre med henne, hvilke aktiviteter vi kan drive med og som hun passer til.

Litt rart å tenke på, men Casper var jo halvt irsk setter, og det er vel det sikreste vi visste om han. Vi tror vel at den andre halvparten var border collie og labrador, men det vet vi jo egentlig ikke. Casper var sånn at han trengte noe mosjon (selvsagt, det gjør jo alle hunder), og så likte han å få litt hjernetrim og nesestimulering. Når jeg slapp han løs, løp han tullball, snurret rundt og løp bare for løpingen sin del. Det var morsomt å løpe løs! Når vi trente diverse triks og øvelser, virket det som om han var veldig "resultatorientert". Han skulle frem til målet; finne ut hva jeg ville ha han til å gjøre.

Tulla derimot, hun er et kapittel for seg! Når jeg slipper henne kan hun fint løpe litt, men så blir det kjedelig. Det hjelper å ha noen å løpe sammen med, men det er sjelden vi finner noen hvor kjemien stemmer 100% og det er morsomt å leke veldig lenge. Men greit nok. Alene så vimser hun hit og dit, snuser litt her og der og følger litt spor av og til. Noen ganger slår hjernen over i jaktmodus, men det er ikke så ofte. Når vi trener, føler jeg sjelden vi kommer frem til noe resultat. Muligens er det fordi jeg er særdeles pirkete og aldri sier meg fornøyd med noe som helst. Det er ikke det at hun ikke kan noe, for all del hun kan en god masse ting! Men det virker ikke som om det er så nøye for henne; hun syns det er storveies å bare trene, hun..!

Jeg savner noe hos Tulla, og det vil jeg kalle "fremdrift". Det har ikke noe med steglengde og måten å gå på, men heller mer viljen som driver henne fremover. Etter å ha tenkt litt, så har jeg vel kommet frem til at hun må ha en god grunn for å virkelig drives fremover. Det å løpe er ikke morsomt i seg selv. Når vi går tur og hun er løs, løper hun litt til å begynne med, men etter to-tre minutter eller så, begynner hun å se seg om etter meg for å få meg med på hjernetrimmen hennes. Nå for tiden har hun fått det for seg at hun skal stoppe og la meg gå i forveien (det begynte i sommer), og når jeg har gått en 50 m og snur meg for å se hvor det blir av henne, så står hun bare der og venter og håper inderlig at jeg skal kommandere henne til noe (sitt, ligg, innkalling). Med andre ord; når det ikke skjer noe mer "gøy" enn at hun "bare" får løpe løs, så finner hun på sine egne stunt for å få litt hodebry. Uskyldig nok det, og det er vel den fineste måten hun kunne gjort det på (hun kunne jo stukket av og undersøkt diverse). Men jeg savner denne "fremdriften"; at hun liker å løpe.

Det passer jo ikke så bra å mangel fremdrift når jeg har lyst på en sparketur (med minst mulig effort fra min side, hehe), eller når jeg skal lære henne å dra i sele når vi bare går tur i skogen. Hun liker seg veldig godt ved min side, rett og slett. Og det er i og for seg egentlig fint. Til sin tid. Og det er jo her noe av problemet kommer inn; hun vet jo ikke når jeg skulle ønske hun var pigg og hadde fremdrift, og når aller helst vil ha henne i nærheten og setter pris på rolig kontrollert gange ved siden av eller bak meg, uansett om vi er i boligstrøk eller skogen. Det er ikke lett å være hund! Og jeg må vel bare godta, har jeg funnet ut, at hun er sånn som hun er.

Et eksempel fra i går; jeg hadde fri nesten hele dagen, så først dro vi opp i skogen og gikk en god tur der. Hun var løs, og merkelig nok løp hun faktisk mye! Hun løp også lengre enn jeg er vant til, uten å være på "jakt", men akkurat da virket det som om hun løp bare fordi det var gøy. Kom hjem og en time eller så etterpå ville jeg ut på sparktur, siden føret var så bra tenkte jeg å utnytte det. Hun er ikke akkurat den som stormer til døra bare jeg henter ytterjakken (og det synes jeg også er litt kjipt til tider), selv om det også er veldig behagelig å slippe de skyhøye forventningene til "o store TUR". Men det var ikke så gøy å bli med ut på sparktur; hun ville ikke dra i det hele tatt (greit nok, det er jeg jo vant til), og det endte med at hun løp ved siden av sparken. Merkelig; for jeg tror de fleste hunder ville blitt sjeleglade for å få tur NR 2 (!) på en dag..? (Nei, hun er ferdig med innbilten, så det er ikke svaret.)

Så da er vi tilbake til funksjonsanalysen: hun fungerer relativt dårlig til fysisk aktivitet "uten mål og mening"; som fx å trekke, i alle fall hvis vi går alene. Når vi går sammen med noen drar hun stort sett veldig bra. Hun liker ikke å løpe for løpingens del; det må hun ha en grunn til å drive med over lengre tid. Derimot syns hun hodebry er noe av det som gir livet mening. Hun er ivrig og glad og vill og alt er veldig bra, så lenge det involverer bruk av hodet. Og det er jo derfor agility går så bra; fordi det ikke er bare løping, det handler om å tenke litt også. Og lydighetstrening eller triks eller spesialsøk eller bare godbitsøk eller wannabe-freestyle; slikt er alltid, alltid morsomt! Og det er hun klar for absolutt hele døgnet!

Egentlig er det da litt synd på Tulla, som ikke har havnet hos noen som ikke er mer interessert i LP enn det jeg er.. Jeg synes nemlig ikke det kunne vært mye verre..! (No offense!) Lurer på om jeg må skjerpe meg på det punktet, og faktisk begynne å trene litt målrettet på det..? For Tullas del hadde hun levd i himmelen om hun hadde kommet til noen som trente spesialsøk med henne hver dag; hun er utrolig utholdende i hodet og nesen og blir aldri lei av pirk. For henne er selve prosessen med å lære morsomt (ja, jeg vet det høres dumt ut).

Jeg var spent på hvordan det ville bli å få en springer i hus, og tenkte ikke så mye over at det var sammenlignbart med Casper, som var halvt irsk setter. (Og det var det kanskje heller ikke..?) Uansett; litt av det jeg synes er det fine med å ha hund er jo nettopp det at de er så sjeleglad for denne "tur nr 2", at de ivrig kaster seg ut i snøen og løper og leker seg, at de alltid villig stiller opp når du vil ut og gå eller løpe. Og derfor syns jeg det er litt synd at Tulla ikke er mer sånn. Og derfor savner jeg oftere og oftere denne "irske setteren min"; som løper og leker, trekker meg på spark med glede (både en og to og fem ganger om dagen om det så måtte være). Så får heller Tulla jobbe med hodebryet sitt, være veloppdragen og kontrollert, og så trener vi to på det i stedet for å "plage" henne med ukontrollert løs-løping, herjing i snøen uten mål og mening.. (..men du skal ikke se bort ifra at hun blir litt revet med av en sånn rød-topp..;o) )

Hvorfor jeg klikkertrener

Mange reagerer når man forteller at man klikkertrener, faktisk er det sjelden at man ikke får en reaksjon. Enten syns de det er hull i hodet - holde på å skjemme bort hunden på den måten, ikke kunne ha grenser og heller drive med fri oppdragelse, og dessuten blir hunden feit, usikker og ulydig. Etter min mening bunner dette ut i ren og skjær uvitenhet om metoden. Noen ganger møter man på de som er begeistret - så bra at du klikkertrener! Men ofte er det også der misforståelser ute og går, men man forlater i alle fall ikke samtalen som en hakkekylling som har blitt tygd og spyttet ut igjen..

Jeg har to ganske enkle grunner for å klikkertrene, men de er det faktisk absolutt ingen som har spurt meg om enda.

Jeg er vokst opp med en blanding mellom stor respekt for levende vesener, og det å likevel ha forståelse for at "dyr er bare dyr". Det vil i bunn og grunn si at selv om dyr nå engang bare er dyr, så har de rett til å bli behandlet bra. Jeg vrenger meg når jeg med ujevne mellomrom ser noen som forsøker å dressere hunden sin ved å heise den opp i hengende stilling eller slå den over ryggen med båndet. Min første grunn til at jeg klikkertrener, er altså fordi det er en metode som ikke går ut på å slå hunden, eller tvinge den til å gjøre ting.

Men det er det jo ikke alle som gjør, selv om de ikke klikkertrener! Det vet jeg utmerket godt, for jeg har selv trent på andre måter før jeg gikk over til ren klikkertrening. Det er kjempestor forskjell på å trykke rumpa til hunden ned for å få den til å sitte, og det å lokke den ned i sitt ved hjelp av en godbit som den får når den setter seg. Såpass skjønner vel de aller fleste! Og det fører oss over til min andre grunn; nemlig at klikkertrening er mer effektivt enn andre metoder som ikke innebærer tvang og/eller vold. En klikkertrent atferd sitter raskere, og bedre, enn en som er lært inn med lokking. I tillegg lærer hunden selv å være mer bevisst på hva nøyaktig den gjør for å få godbiten. Den snurrer ikke bare rundt og tilfeldigvis deiser rumpa i bakken før godbiten plutselig er servert; den må konsentrere seg om handlingene sine, før den får godbiten.
Og hunder er bare hunder.. de er enkle dyr; og man når frem ved å gjøre ting litt enkelt. Man forventer ikke at hunden "skjønner" at den nå "kan" sitte, eller løpe over mønet og berøre kontaktfeltene. Man sikrer seg at hunden gjør det, fordi den er blitt hjernevasket til å gjøre akkurat det, og ikke noe annet. Mine to gode grunner for å klikkertrene er med andre ord at jeg kan behandle hunder på en respektfull måte, som ikke medfører noe smerte, men også fordi metoden er mer effektiv enn alternativene.

Borte bra, men hjemme best!

Dagen etter fødselen kom de tilbake fra sydenferien sin, og jeg og Bjarte kunne reise til Bergen. Men først måtte jeg foreta en parring. Første gang det også faktisk, og ting foreløp "etter boken". Men i bøker står det lite om hva som skjer etter at de har sluppet hverandre (de hang i 15-20 min), og det som skjedde denne gangen (nå vet jo ikke jeg om det er representativt, men dog..); tispen ble i alle fall helt koko! Hun spant rundt og rullet og krafset og lekte og hoppet opp og ned og var helt i 120. Veldig morsomt å se på, og den stakkars hannhunden skjønte ingenting av hva hun drev på med..

Tulla hentet vi hos søsteren og foreldrene til Line samme dag som vi dro. De hadde vært så snille å passe henne noen dager. Syns det var veldig greit å slippe å tenke på henne oppi all denne valpefødingen og parringen og vasking og pakkingen! Vi kjørte nedover om kvelden, overnattet i Ålesund, og kom frem lille julaften. Julen ble feiret med alle Bjartes søsken og deres respektive, pluss farmoren hans og hunden Balder. Vi fikk mye av det som stod på ønskelisten til jul, og litt til:

• en micro
• en micro til
• peissett
• vedkurv
• jeg fikk et varmeteppe siden jeg fryser sånn
• Bjarte fikk en drøss med skjorter til ny-jobben starter
• Tulla fikk pipeleker og godis og tyggeting
• penger
• klær av ull til meg
• grillvotter
  
• enda mer penger
• en pute
• et bilde
  
• et skilt til å henge ved carporten vår
• noen flasker vin
• vinterdekk
  
• og sikkert enda mer jeg ikke kommer på i farten

Nyttårsaften feiret vi samme sted, men uten foreldre, farmor og Balder og lillesøsteren til Bjarte. Det var stor ståhei og festivitas. Vi lagde både kalkun og ribbe og tilbehør. Tulla tok nyttårsaften veldig greit. Alle besøkende kom jo for å besøke henne kan skjønne (trodde jo hun), og rakettene var ikke så farlige som endel andre hunder skal ha det til. Det som derimot bekymrer meg litt, var at hun ved to anledninger bjeffet på de; en gang når det smalt samtidig som hun så det blinket i et vindu, og en annen gang da vi var ute i sju-åttetiden og luftet henne, og det smalt rett i nærheten. Veldig kjipt, med tanke på at hun ikke har reagert på slikt overhodet tidligere.. Jeg var inne med henne akkurat på slaget tolv, og vi lette etter tørrfôr som lå på gulvet og tok ut av oppvaskmaskinen. Skikkelig kult, med andre ord..! ;p Jeg bryr meg fint lite om nyttårsaften; det er bare 17. august, 4. mars og 28. november en gang i året også, men det er det ingen som feirer..!

Borte bra, men hjemme best! Vi kom hjem torsdagsettermiddag; hadde en stopp i Ålesund på vei opp også. Tulla er veeldig glad i Cal (og nå Mari som er gravid), så hun syns det var toppers. Jeg var på jobb i går, og skal på jobb i morgen. Vi har med andre ord vært særdeles produktive etter at vi kom hjem, og Bjarte dro meg til og med på gardinshopping på fredag. Fant ingen vi likte helt 100%, men Bjarte lånte med seg noen hjem i går, så jeg tror vi har funnet noe vi skal ha. Vi var på opphørssalg på en genial lokal butikk (Nøsen), og tok med oss et stort skap/bokhylle hjem. Utrolig fint, og selvsagt i rett stil; hvitmalt tre. :o) Noen knotter til ny-badet ble det også, og vi har allerede begynt på bursdagsgaver til folk..

Tulla begynte på Pro Plan Laks og Ris før vi dro til Bergen; praktisk med tørrfôr når man ikke har plass til fryser i bilen. ;o) Fungerer fint, men merker det er tørrfôr hun går på, og ikke Vom og Hundemat. Hun bajser mye oftere, og mer, enn hun pleier. Ellers har jeg kjøpt to KW-shampoer til henne som jeg har prøvd: minkoljeshampo og mandeloljeshampo. Blandet de, og nå skinner pelsen hennes som aldri før! Til og med underulla glinser! Eneste negative er at denne fluffy looken hunder kan få etter et bad, ikke gir seg. Må prøve å skaffe en skikkelig god balsam som holder pelsen nede, og evt prøve dekken. Jammen bra at jeg ikke skulle på noen utstilling! Det er jo snart tre uker siden jeg badet henne (kjapp hoderegning), og hun har ennå virvler som ikke har lagt seg.. Men som sagt; balsam er sikkert tingen!

Dagen vi reiste fra Bergen, satt vi og spiste frokost med foreldrene til Bjarte før vi dro, og det ble snakk om sommerferie. Vi har tilbud om å bli med søsknene hans og noen venner av de på ferie i Europa et sted; leie et hus eller et slott og være der og lage mat selv og gjøre som vi vil. Jeg er litt skeptisk, fordi jeg tror man må gå ekstremt godt overens med de man bor med, siden det er snakk om flere uker. I tillegg ville det garantert ha kræsjet med jobbingen min. Vi har også fått en invitasjon fra en fjern slektning (tror jeg), om å komme på besøk til Taiwan. Akkurat dèt syntes foreldrene til Bjarte var en veldig god idè. Faktisk så god at de vil sponse oss med en tur dit!! Jeg tror ikke det har gått opp for meg enda, men det er jo helt sinnsykt! Vi skal faktisk til Taiwan! Jeg har jo bodd der i seks år til sammen (3+3), og har veldig mange minner derfra. Vi er ikke sikre på om vi kan dra til det tidspunktet andre kommer, men at det blir en tur til Taiwan er i alle fall en sikker ting! Gleder meg som en liten unge, og han som skal arrangere dette for oss kommer virkelig til å gjøre dette til en knalltur!

I skrivende stund holder Bjarte på med badet oppe, han har kjøpt panelplater og holder på å sette de opp. Han har virkelig fått fingeren ut, og har til og med hengt opp noen stenger på kjøkkenet, sånn at bøttene med bestikk endeleig henger der de skal. :D Jeg holder på å vaske klær og rydder og ordner litt hist og her. Det jeg ikke lenger bruker, får søsteren min; akkurat slik det var i våre barndoms dager.. Alt er såre vel, med andre ord! :o)

Nye verdensborgere

Jeg føler at de fleste av mine blogginnlegg starter med at jeg ikke vet hvor jeg skal starte, og sånn er det også denne gangen.. :p Først vil jeg takke for alle mailene og hilsnene jeg har fått i gjesteboken om ønsker om god jul og godt nyttår. Julen var fin, og nyttåret er jo knapt startet, men foreløpig har det vært bra!

Uken før jul var jeg på pensjonatet. Det var relativt få pensjonathunder der, men fem, og etterhvert seks av de hjemmeboende hundene var der. En hund hadde termin, og jeg gikk og ventet på at skulle fø. Den 21. desember brakte det løs. Vel, det brakte ikke så mye, men tegnene var nå der. Hun vegret seg for frokosten, men det var det noen andre hunder som gjorde også.. I tillegg hadde jeg målt temperaturen hennes hver dag, og denne dagen begynte den å synke. Vanligvis lå den på 37.3, men den morgenen var den nede på 37.0. Mulig den ville synke mer tenkte jeg, så jeg fortsatte å måle den dagen. Mener å huske det laveste jeg målte var rett i overkant av 36 grader, men da var det allerede andre tegn som begynte å vise seg. Holly, som hunden het, begynte å bli urolig i tretiden på ettermiddagen, og kvart på fire begynte hun å pese. Klokken seks begynte hun å skjelve, og til da hadde jeg gjort klar det jeg trengte for fødselen. Skjelvingen virket som bittesmå rier for mitt utrente øye, jeg som knapt har sett en rie før..

Ti på sju begynte pressveene, og Holly var tydelig utilpass og skjønte ikke så mye av det som skjedde. Det var hennes første fødsel, og min også for den saks skyld. Jeg prøvde så godt jeg kunne å snakke beroligende til henne, og massere henne på korsryggen, slik jeg hadde fått beskjed om. Den første valpen var den "verste", i den forstand at det virket som den gjorde mest vondt. Klokken åtte på kvelden kom den første, en stor hannvalp på over 200 gram. En time senere kom valp nummer to, dette også en stor hannvalp på 210 gram. Han bare ploppet ut, og plutselig lå han bare der.. Siden jeg ikke hadde vært med på noe slikt før, ble jeg litt i tvil om hvor lenge de kunne ligge i fosterposen sin før det måtte rives hull på de, så jeg lot de ikke ligge lenge før jeg grep inn. Holly ville mest bare slikke og slikke, og det førte ikke til noe hull. Så jeg rev opp posen og tok de ut. Litt rart hvordan sperrer for slike litt "ekle" ting bare forsvinner.. Tispen viste heller ingen tegn til å skulle bite av navlestrengen, så den rev jeg også av. Brukte ikke sløv saks, slik det står i alle bøker, men tok et godt tak innerst ved magen til valpen, og brukte fingrene og neglene for å skille mor og "barn". Etterpå fikk Holly styre som hun ville med valpene, og hun slikket og slikket og ville aller helst ha de opp i ansiktet sitt, men jeg insisterte på at de skulle få sine første slurker med melk, noe som var helt i orden for henne, bare hun ble litt overtalt.

Freden senket seg, og både Holly og valpene virket rolige. Jeg var jo ikke sikker på om det var flere igjen, og prøvde å kjenne på magen hennes. Men jeg er jo ikke akkurat dreven i dette, så det kunne kjennes ut akkurat som det ville for min del; på en måte kjentes det ut som om det var noen igjen der inne, på den andre siden virket det ikke sånn i det hele tatt. Vi ble enige om å vente og se det litt an. Tiden gikk, og jeg fikk beskjed fra oppdretteren at jeg kunne gå og legge meg; det var sikkert tomt. Da var det gått over to timer siden sist valp, og ting skulle vel blitt kritisk om det var flere igjen.. ifølge boka i alle fall.

Jeg og Bjarte gikk ut og luftet hunder, så gikk jeg ned og begynte å pusse tenner når vi kom inn igjen. Plutselig hører jeg Bjarte rope: "Det er kommet en til!!" Jeg kaster tannbørsten, og løper opp trappen. Bjarte hadde bare skullet sjekke at alt stod bra til med de nye verdensborgerne, da han hadde oppdaget en ny liten klump. Vi aner jo ikke hvor lenge hun hadde ligget der, men Holly hadde ikke fjernet fosterposen eller navlestrengen. Valpekassen var helt svart av noe væske, og endel blod. Valpen lå bare helt stille og viste absolutt ingen livstegn; Holly bare slikket og slikket. Jeg rev opp fosterposen og fikk av navlestrengen. Hun var ikke død, men kald, og våt og helt slapp. Hun pustet ikke. Jeg masserte og prøvde å slynge ut fostervann fra lungene hennes. Ingen respons. Holly slukte i seg morkaken imens og brydde seg fint lite om det jeg drev på med. Her måtte det handles raskt, så jeg valgte å gi den lille (?) tispevalpen 190 g munn-til-munn. Etter noe som virket som alt for lenge, hørte vi endelig et surklete gisp etter luft. Jeg vet ikke hvor lenge jeg holdt på, men det var nok over en halvtime. Hun gispet oftere og oftere, og da jeg endelig hørte henne pipe var det den flotteste lyden jeg kunne tenke meg!! Det var nesten sånn at jeg fikk tårer i øynene da hun endelig begynte å røre på seg, prøve å holde hodet oppe selv og ikke bare la det henge slapt ned. Jeg la henne inntil en av Hollys patter og klemte ut en dråpe melk til henne. Ti på ett lå hun trygt inntil morens mage og sugde selv. Hun ble født ca tre og en halv time etter den forrige valpen. Jeg tror Bjarte syns jeg var litt ekkel, med svart ett-eller-annet oppetter armene, munnen full av fostervann og valpe-slim (nåja, en liten overdrivelse kanskje..), og sikkert fryktelig takknemlig for at han slapp å gjøre det jeg nettopp hadde gjort.. ;o)

Første natten sjekket jeg de annenhver time, og hver gang lå de enten søtt og sov, eller lagde de morsomme lydene de lager når de suger. Kul på magen fikk de raskt, og ikke et døgn etter fødselen hadde de lagt på seg 30 gram alle sammen.

Jeg lever, derfor er jeg.

Jeg lever. Foreløpig. Og bare så vidt. Men det er ikke såå ille..

Opptrapping til juleferie

I dag har vi vært en snartur hos dyrlegen, for en etterkontroll av øret i forbindelse med kuren hun gikk på for litt siden. Øret så så fint ut som det kunne gjøre, og det er jo toppers nyheter! Det andre øret som ikke har vært i trøbbel, så også bra ut. Ba dyrlegen lukte på ånden hennes, for jeg synes den kanskje er litt dårligere enn hunders flest. Men sånn er det ganske enkelt; noen hunder har rett og slett litt dårligere ånde enn andre, og Tulla er nok en av de. Ikke at det er så veldig ille, men når hun gjesper meg i trynet så er det ikke akkurat tyggis-ånde.. ;o) Munnhulen så frisk og fin ut, og av alle ting gikk jeg faktisk fra dyrlegen med en friskmeldt hund! Det må vel nesten være første gang tror jeg, haha..!!

Gikk tur med Line, Fenris og Spot etterpå. Merkelige hunder alle sammen. Spot (og Fenris) var ikke helt enige i at Tulla var ferdig med løpetiden tror jeg. Og så var det jo en stund siden vi har gått tur med de løs, løpetiden som grunn selvsagt. Tulla fikk inn og hilse på Pus og Terror (kattungen) etterpå. Det gikk vel så som så kan jeg vel si. Trodde nesten hun ville drept Pus hadde hun fått munnen rundt han (han satt trygt og godt høyt oppe i vinduskarmen og så bare overbærende ned på Tulla). Så kom Line med Terror, og da var ting litt greiere. Hadde et ørlite håp der en stund for at det skulle gå bra, men da hun fikk hilse på henne igjen skulle hun bare dytte på henne, for å se om hun peip! :O Dumme Tulla, tror alt er pipedyr, hun..!

I morgen reiser jeg opp på pensjonatet, der er det nesten ikke vann, litt strøm, men ikke tv eller internett eller telefon, og knapt nok mobilnett. Så med andre ord kommer det ikke til å skje så mye på bloggen den nærmeste uken (i alle fall ikke mitt verk), og jeg kommer vel kanskje heller ikke til å være like tilgjengelig alltid.

Valpekullet er ventet på torsdag, så får vi se da, om det stemmer! Krysser fingrene for at alt går bra og normalt under fødselen; helt etter boken rett og slett! Blir ferdig på lørdag, så reiser vi nedover den 23. tenker jeg. Tviler dessverre på at det blir noe tidligere, siden jeg ikke har pakket enda.. *host* Men skal prøve å få skrevet litt om diverse ting før vi drar, men hvis ikke, eller uansett: GOD JUL!!

Dekk-trekk

I dag har vært en sånn passe grei dag. Tulla har trukket dekk i 20 min, og løpt/dratt med spark i 20 minutt. Hun var skikkelig flink da hun trakk dekket, og bryr seg minimalt om lyden av det. Av og til går hun fot mens hun trekker og kikker opp på meg, så da er det sikkert ikke så ille..! :D Prøver å få henne til å slutte med det da, og heller legge seg i selen og få en god arbeidsstilling. Og det gjør hun da også innimellom. Faktisk går hun mest sånn og legger seg i selen, hodet litt ned og tråkker fremover. Sparken tror jeg blir rene kondistreningen for henne, ikke noe muskeltrening slik som dekk-trekkingen er.

Ellers har vi trent litt på omvendtlokking, kost oss inne med ny-ovnen og 27 grader, mens minusgradene kryper under 10 utenfor. Tulla er jo med ut i hagen når jeg har bissniss der å gjøre, og rare hun altså; hun finner på at hun skal sette seg ned på den kalde holken som er der, og kanskje aller helst legge seg ned..! Snakk om å tigge! Noen eiere klager over at hunden deres ikke vil sitte på vått gress, mens jeg går og bekymrer meg for om hunden min kan få urinveisinfeksjon av å ligge på is.. merkelig verden vi lever i..

Har fikset litt på hjemmesiden og fått nye bilder på fremsiden og Tullas side. Prøver å få et nytt galleri-system til å fungere, men mine datakunnskaper er ikke ubegrenset, så jeg håper å få litt hjelp til det.

Arbeidshesten Tulla

Dumme laptop! Skjermen klikker hele tiden og blir svart. Er litt redd for bildene som ligger her som vi ikke har fått brent enda, meen meen..

I dag har vi prøvd dekket vi fikk låne av Line (i går?). Tulla syns dekket er veldig veldig tungt, og gir tilsynelatende alt og får rikket det bare noen cm. Men jeg har kjent på det selv, og det er ikke så tungt, dessuten har Tulla dratt av meg armen før ved et par anledninger, så dette burde hun klare! At vi kanskje skulle startet med noe lettere, er en annen sak..

Utstyrt med fiskekakegodis selte jeg henne opp foran dekket. Jeg gikk foran og lokket henne, veldig lite klikkersk, men hun rikket litt i dekket, og fikk godis. Rikket litt til, fikk enda en. Så begynte jeg å legge de på bakken foran henne, og gi henne frikommando, da dro hun dit og spiste opp. Det funket ikke så bra, så da begynte jeg å bare oppmuntre henne til å dra uten å lokke med godis, og når hun dro, fikk hun klikk, og belønningen måtte hun strekke seg litt ekstra for, sånn at hun spiste den mens hun dro. Da ble det etterhvert litt mer flyt i det, og til slutt gikk hun som en skikkelig arbeidshest, hodet godt ned og trakk for harde livet. Jeg lurte litt på om det var fordi vi da nettopp hadde snudd for å gå hjem (for sånn er Tulla), men prøvde å gå en runde til, og hun gikk fremdeles velig bra. En stund prøvde hun å gå fot mens hun dro, men jeg tror ikke det er en god dra-teknikk, så det fikk hun ikke ros og godis for. Tror hun fant ut av seg selv at det er best å bare dra og fortsette å dra, i stedet for å stoppe og måtte begynne på nytt igjen hele tiden.

Runden vi gikk i dag er ikke så lang; den går rundt husene våre, så det er vel bare en 100-200 m tenker jeg, uten å ha tenkt så mye. :p Og dekket er av typen sportsbildekk, nedslitt som de skal være! Og veeldig bredt. Tulla vil mye heller sitte oppi dekket (og bli dratt??) enn å dra selv, lille rare hunden min! :D

Etterpå tok vi frem sparken og prøvde oss bortover mot sykehuset, men det er alt for mye grus som er strødd på fortauene til at det blir noe særlig. Tulla løper helst ved siden av sparken, og det er jo grei nok mosjon det, men det kunne jo vært litt mer om hun hadde dratt litt mer. Hun drar litt for godt den siste biten hjem, typisk henne.. Og så drar hun faktisk ganske bra i begynnelsen også.

Lurer litt på hvor langt jeg kan la henne dra nå i begynnelsen? Kan jeg gå en liten 20 minutters tur med henne med dekket, eller er det for langt? Hun er jo ikke noe spesielt vant til å dra sånn, men hun er i ganske god form.. Og sparketurene våre kan jeg lett utvide, hun har jo ikke antydning til å være andpusten engang! Og da har hun løpt (trav stort sett, spurte-galopp på slutten) mer eller mindre sammenhengende i ca 20 min sånn ca.

I det siste har jeg blitt helt rar og usikker på hva jeg skal gjøre til neste år, med tanke på ny hund eller kanskje ikke ny hund? Setter i så fall, eller kanskje heller springer? Og hva med klikkertrenerkurs..? Osv osv. Tror jeg har kommet frem til noe, men sånt endrer seg jo så raskt! Jeg tror jeg har bestemt meg for at jeg vil ha en ny hund, og at førstevalget blir valp etter moren til Mira (setteren fra i sommer). Hvis jeg er så heldig å få kjøpe hund derfra (noe som ikke er sannsynlig), og hvis det kommer et kull som passer bra med tanke på tidspunkt (altså ikke leveringsklart i juni for da jobber jeg og har absolutt ikke tid til å miljøtrene og sosialisere noen valp), og hvis det er moren, og ikke søsteren til Mira (men det kan kanskje gå bra det også), og hannhunden må passe.. DA skal jeg ha en tispevalp, HVIS jeg finner en der jeg liker. Eh, ja.. selvsagt kommer jeg vel til å like alle, men det er en annen sak. Hvis ikke skal jeg prøve å finne meg en springer tror jeg. Eller akkurat nå (kl ti over halv ett natt til søndag) vurderer jeg kanskje en show-setter, men det blir nok litt dumt? Eller? Og hvis det skal bli springer, så må jeg finne oppdretter og linjer og ditt og datt. Skal jeg velge fra samme linjer som Tulla, eller helt andre? Skal jeg kjøpe i Norge eller Sverige? Og kanskje har jeg da veldig god tid på meg og kan vente. Og heller ha hele året på å jobbe med Tulla og agilityen, og få henne opp i klasse tre til sesongen etter der igjen.. Men i så fall burde jeg kanskje også ta klikkertrenerkurset, hvis jeg ikke kjøper valp altså? Eller kanskje jeg skal kjøpe springervalp i år likevel?

Tviler på at jeg blir klokere av å sitte å skrive her på bloggen. Antageligvis blir jeg bare mer forvirret. Men når Bjarte sier at jeg gjerne må ta klikkertrenerkurset, men at det da må gå på bekostning av noe annet, så tenker jeg at det er naturlig at dette "annet" er noe til ca samme pris, og det er jo nettopp en valp. Og hvis jeg velger bort kurset, så kan jeg heller velge valp??! Prøver å snakke litt om det, men da kommer han alltid alltid inn på hvor vanskelig det blir med å dra på besøk til noen (foreldrene hans) med to. Og bil! Vi må jo ha ny bil! Og ny bil kommer, både en og to har vi vel kanskje funnet ut. Så da er jo ikke det noe problem.. Og han er mye mer positivt innstilt til enda en hund til nå, enn han noen gang har vært. :o) Og valget hadde vært utrolig lett, hvis jeg hadde fått tilbudet om en liten Mira-junior.. ;o)

Snuse-Tulla

Den merkeligste (?) ting skjedde nettopp. Vi har fått oss ovn, og i går og forrigårs hadde vi en fyr her for å mure til pipen. I dag kom det en fra Brann- og Feiervesenet for å godkjenne, og i den anledning kastet jeg Tulla ut i hagen sammen med en neve tørrfôr som hun fikk søke etter. Hun søkte og fikk tydeligvis ikke med seg det korte besøket. Han var her i underkant av fem minutter, og da han hadde gått, slapp jeg henne inn igjen. Og da begynte nesen å gå, gitt! Naturlig nok det; noen hadde jo vært her uten at hun hadde fått det med seg! Men det merkelige var at hun snuste opp i luften, ikke på gulvet hvor han hadde stått og gått. Og så snuste hun endel opp mot bordet hvor han hadde lagt noen papirer for å skrive godkjenningen. Og ovnen; den snuste hun mye på! Håndtaket i hennes nesehøyde, som han hadde tatt i, det er èn ting, men hun snuste opp mot røykrøret (som er 140 over gulvet), og det gjorde hun flere ganger. Hoppet opp for å prøve å snuse mer, men hun nådde ikke opp. Hun visste altså at han hadde tatt i en ring som går rundt røret helt inntil pipen..

Denne luktesansen til hunden fortsetter å forbause meg noen ganger. Halen gikk hele tiden, så det var tydelig at hun likte å snuse og syns det var gøy. Selvsagt. Men at hun så tydelig kunne si at han hadde tatt i røykrøret og på håndtaket, og at hun visste hvor han hadde stått mesteparten av tiden, det syns jeg er mer imponerende! Det er jo ikke snakk om mange sekundene akkurat! Jeg kjenner jo ingenting.. :/

Historien om hesten

Får vel forklare litt mer. Føler for det når det gjelder denne hesten.

Det kan knapt kalles en nybegynnertabbe. En nybegynner ville aldri ha klart å glemme noe så vesentlig. Til mitt forsvar skal det sies at jeg tenkte mer på haploidiploidi enn grime akkurat da. Og dessuten så hesten veldig lydig ut dagen i forveien. Eller, når jeg tenker meg om, så var det vel ponnien som så lydig ut.. Ponnien gikk nemlig under strømgjerdet. Det uten strøm, vet du.. Men fikk beskjed om å gå tilbake igjen, noe han prøvde på. Men han prøvde å gå mellom de to trådene, og fikk beskjed om å heller gå under. Noe den da gjorde. Fliinke ponnien. Hesten var nok, når jeg tenker meg om, ikke så lydig. Og dessuten hadde den sine egne tanker. Forresten litt utrolig at en 27 år gammel varmblodstraver fremdeles kan ha egne tanker. Men uansett; hesten ville inn den. Så da løp den like godt igjennom hele gjerdet, og rev det ned. Og joda, når jeg tenker meg om, så var han litt vanskelig da, ville ikke bli fanget, og ville vel helst sett at han hadde klart å hoppe over porten inn til stallen. Men det klarte den altså ikke, og jeg fikk tak i den. Det var på lørdag.

På søndag var den sjebnesvangre dagen da jeg tenkte på haploidiploidi og ikke på grime, og forvekslet en lydig ponni med en vilter hest. Jeg ga de mat, lot de spise i fred en time mens jeg tok meg av hundene. Så åpnet jeg strømgjerdet til beitet, og gikk inn i stallen. Der åpnet jeg boksdøren til ponnien, og så til hesten, og sa bare så nonchalant at de skulle tusle ut på beitet sitt (som forøvrig er fullt av snø nå).

Vi kan si det sånn, at ponnien tuslet, og hesten den skjønte vel raskt hva som hadde skjedd. Så da den lot som om den lydig skulle gå inn på beitet, så skeinet den raskt ut til høyre og ut på den lille grusveien inn til gården. Jeg husker ikke helt hva jeg tenkte da, men jeg tviler på at det var flotte ord, eller positive tanker. Stod og virret et lite sekund, ponnien stod jo igjen inne på gårdplassen, den hadde vett nok til å ikke følge etter. Hadde hesten løpt langt? Nådde jeg den igjen? Skulle jeg løpe inn og ta med grime? Jeg konkluderte med at jeg ikke ville ta den igjen med det første hvis den var på sprang, så om den fikk litt mer forsprang så gjorde det ikke så mye fra eller til. En hest løs er bedre enn en hest OG en ponni, så dermed gikk jeg inn igjen med den nå noe frustrerte ponnien og hentet grima til hesten før jeg gikk bortover grusveien.

Puh! Heldigvis hadde gamlingen ikke nok galskap i seg til å løpe langt, han hadde stoppet for å ta seg en lunsjpause. Jeg kom gående rolig mot han, og prøvde å gå bak og forbi, nesten litt sånn dempende signal (hunders signal vel å merke). Men hesten skjønte vel hva som ventet den, og bråsnudde mot meg og la på paling. Mot meg. Jeg er jo gammel heste-jente, og har ikke mer vett, så jeg stilte meg i veien og prøvde å stenge for så han ikke fikk løpt forbi meg. Ikke lurt; hesten, uten sko og på isete snø, sklei seg forbi meg mens han langet ut en fot idet han passerte. Jaja, jeg luffet etter og håpte at han nå ville løpe inn på beitet, eller i stallen.

Stallen, ja.. Dumme meg som hadde lukket døren! Men ikke for det, hesten hadde ikke tenkt seg inn på verken beitet eller stallen, så den dro av veien, opp i djupsnøen mot skogen. Jippi. Men ca tre skritt i virkelig dyp snø gjorde at han ombestemte seg. Nå løp han inn på gårdsplassen. Jeg skyndte meg å lukke porten, som den sikkert fint kunne hoppe over, den er knapt 80 cm høy, og hesten hadde en mankehøyde på over 165 cm.

Hvordan fanger man egentlig en hest? Kaster man seg etter den? Henger i halen eller panneluggen? Ikke vet jeg, men jeg gikk rolig imot hesten mens jeg godsnakket med den. Trodde jeg da, den likte tydeligvis ikke å bli godsnakket til og smisket med, så den steilet og løp forbi meg. Sparket bakkut mot meg etterpå. Idet den skulle til å legge seg ned for å rulle seg (hvor den fikk den idèen fra der og da vet jeg ikke, hester er ikke alltid like beregnelige dyr), sa jeg klart ifra hvor skapet stod. Og det var ikke der!

Jeg fortalte han tydelig at han fikk neimen lov å rulle seg nå, nå skulle han inn og spise opp maten sin, og han hadde med å høre etter meg. Ikke tale om, mente hesten! Han bråsnudde og var på vei mot porten igjen - sikkert for å hoppe denne gangen - så jeg ombestemte meg. Jeg åpnet stalldøren og gikk inn til den vrinskende ponnien som stod dere mutters alene. Befalte hesten å komme inn, noe den ikke gjorde, ulydige dyret! Gikk ut igjen, og nå skjønte hesten at den skulle da ikke ut på beitet, den skulle jo inn i stallen..! Så da var det greit, jeg fikk leie han i luggen, som bestod av ca fem hårstrå, og inn i boksen bar det. Fikk lukket boksdøra og endelig kunne jeg puste lettet ut..

En nybegynner ville ikke gjort en sånn tabbe. En nybegynner ville knapt visst hvordan en grime skulle settes på, og dermed også ha fått hjelp til det, eller vært pinlig bevisst på det. Jeg er ingen nybegynner, men det kunne virke som om jeg gikk i søvne.

Etterpå tørstedrakk jeg svart kaffe. Det hjalp ikke.

Haploidiploidiiii!!

I dag har jeg jaget en løs hest, og den har jaget meg. Sleivspark kom, mest fra hesten kanskje.. Og litt hopp og sprett og sprell (les: steiling og bakkuttspark). Og i går så jeg to elg 40 meter unna, og i dag gjorde det ingenting; for jeg hadde nettopp fanget en 800kgs varmblodshest, så en liten 500kgs åringselg eller to ville vært barnemat! Jeg ble jumpet i leppa av en schvær schæferhann, men han virket på en måte snillere enn sist jeg møtte han. Jeg har stått og trampet nedi møkka-kjelleren, og jeg har kjørt bilen nesten i grøften. Jeg har "fanget" inn minst fire hunder som stakk sin kos, og tærne mine er gule etter at 4mnd gamle Thyra(nn) har hengt i de. Kaffebesøk hos noen jeg ikke har snakket med på aldri så lenge, hvor vi pratet hund. Gått tur med fem hunder (ikke inkludert stakkars Tulla). Hapoidiploidiiii er ordet som ljomer gjennom hodet mitt, jeg er lykkelig over at mating systems var det jeg trodde det var. At jeg vet at R0 = lamda eller hva poker det heter. Nt= NoYt lx, og mx og lxmx og hoppladilada..

Summa summarium: jeg holder på å bli tullerusk av eksamenslesingen, og i tillegg har jeg passet kennelen (18 hunder + 2 hestedyr) i går/dag. Eksamen er på tirsdag. Og torsdag. Fins det medisin mot denne galskapen, takker jeg gladelig ja til sju brukerdoser!

Dekk-markering

I dag har vi vært i Selbu igjen og fortsatt treningen på bane. Tok en liten repetisjon på plattformen først, noe som viste seg å være, vel.. tja.. Tulla var vel gal, mer eller mindre. Jeg kan ikke huske på at hun noen gang har hatt labbene over et lite skille som er mellom bordet hun står på, og boksene, men i dag stod hun og hoppet og trampet på det, og hele plattformen ristet og man skulle tro den ville falle ned snart! Hun er helt tussete etter mat nå som hun har løpetid, og når godisen satt seg fast, måtte hun slikke infernalsk for å få de løs. Men hun fortsatte å slikke etterpå også, og klarte nesten ikke å rive seg ut av det, så sulten var hun stakkars. (Hun hadde forøvrig forsynt seg med frokost selv i dag; et pizzastykke..)

Gikk over på bane som sagt, og det gikk vel egentlig som forventet. Syns ikke hun har forandret seg mye siden sist, noe som er litt uvanlig egentlig. Hun (og andre hunder) pleier å ha en rivende utvikling mellom økter/samlinger. Ting gikk lettere denne gangen enn sist gang, det er greit, men i forhold til mine krav, håp og forventninger var det ikke så stort..

Fikk en liten opptur da hun tilbød dekkmarkering, så det spilte jeg videre på. Hun er jo litt rar, og går oppå selve banen (alle andre går ved siden av), så når hun har dekkmarkering, så ligger hun oppå banen, som er ca like bred som stigen på agility. Så henger labbene hennes og dingler utenfor banen, mens hun presser snuten ned mot boksen, haha! Søte Tulla! Løpetid, ja.. hun la ifra seg et veldig tydelig blodspor med den markeringsformen, hehe..

Siden vi tror hun er litt avhengig av meg enda, og følger med på meg, lot jeg henne gå banen alene, mens jeg stod igjen og heller gikk et stykke bak henne. Akkurat det gikk greit, men vi sliter litt med markeringer på banen, altså at hun i utgangspunktet skal stoppe opp selv og ikke gå og såvidt snuse og vente på at jeg skal klikke. Så jeg lot henne gå over banen, og hvis hun ikke nølte på den rette boksen, vel, da fikk det jammen sann bare være! Hun virket litt forvirret de to gangene jeg gjorde dette, men tredje gangen skulle hun ikke miste godisen sin, nei! Hun snuste og snuste og var veeeldig nøye på å finne heroinen sin! Klikk og belønning, og hipp hurra og Tulla la seg ned og alt var veldig bra!

Blir bra å få bane her hjemme, sånn at vi kan øve på sånne tekniske ting uten å være nødt å dra til Selbu for hver gang. Mini-søk tar hun ikke hjemme, og det er kanskje ikke så rart, siden hun aldri har lært det? Derfor tror jeg egen bane vil gjøre susen. Romsøk går fint hjemme, forresten. :o) Ellers har vi fått et nytt opplegg vi kan bruke: tuber. Tror kanskje det skal gå bra å lage det, og at hun også kan fungere på det hjemme etterhvert. Men for sikkerhets skyld vil jeg lære det inn i Selbu.

Kan tippe mentoren min var fornøyd da jeg ENDELIG troppet opp med arbeidsklær til henne! Ligner litt på markeringsdekken brukt til rundering, men er vel heller egentlig en refleksvestsak. Hun hater egentlig å få sånt på seg, men jammen logret tok det ikke lange tiden før hun logret når jeg tok den frem! :D

Dette var antageligvis siste gangen før jul. Jeg burde konsentrert meg om eksamen for leeenge siden, og så skal jeg jobbe en uke eller to og det gjelder helger også. Etter jul har jeg bestemt meg for at vi skal begynne med lik-lukt. Jepp; lukt av døde folk (i hovedsak svensker, stakkars..). Det er jo mye mer anvendelig enn heroin; noe man aldri kommer til å få mulighet til å bruke operativt, med mindre de ringer fra HundCampus da, men det er en annen sak. Liksøk kan faktisk ikke politiet takke nei til om man vil prøve, så her er det bare å sette i gang og trene, og håpe (eller ikke håpe) at det mistes noen lik innimellom som politiet ikke finner. Det er jo flere saker allerede, hvor liket mangler, og det er her vi kommer inn, og politiet ikke tør nekte for at vi får lov å søke. Ved å bytte til liksøk vil jeg føle jeg har litt mer nyttig å jobbe mot, enn bare en heroinhund som aldri kan brukes. Det høres jo gøy ut (om enn noe makabert) at man skal få mulighet til å søke etter lik, men jeg tror det kan være flott å ha et slags mål å jobbe mot: finne et lik i løpet av Tullas liv...!!