Det slår deg som en stekepanne i bakhodet - helt uventet og brått - løpetiden.. Tulla har så å si røytet ned, hun har vært gal og vill og hatt utømmelig energi i over en måned nå; alt tegn på at hun snart får løpetid. Jeg kom hjem fra jobb en kveld, hundene var som vanlig litt halvgale, men la seg etterhvert i sofaen ved siden av meg. I øyekroken ser jeg Aynï på hodet til Tulla - ganske vanlig det også egentlig. Men nå driver hun og jokker! Jeg bøyer meg mot de og løfter henne av, og da legger jeg merke til noe i sofaen bak meg. En liten blodflekk. Mye mindre enn hva Tulla har blødd før, og jeg vet av erfaring at cairn kan jokke endel når de har løpetid. Løfter opp Aynï og ser at det er slett ikke Tulla som har fått løpetid - det er Aynï!! Jeg trodde egentlig det kom til å være Tulla som fikk løpetid først, og at hun dro med seg Aynï, men det ser ut til at det blir motsatt.
Lille frøken kråkebolle har blitt voksen! Mange rare tanker flyr rundt i hodet mitt, og en slags blanding av sorg, desperasjon og vemod gjør meg litt trist. Valpetiden er så alt for plutselig over. Hun skulle jo være liten bebis mye lenger, jo..! Hun skulle da ikke få løpetid enda! Det var ikke mange dagene siden jeg snakket med oppdretteren hennes, og lurte på når jeg kunne forvente løpetid, og da hadde hun sagt at deres tisper ofte ventet til de var nærmere 13 mnd før de fikk sin første løpetid. Dessuten var Aynï så barsnlig og leken og valpete, at hun umulig kunne få noen løpetid enda; ja, det var nok lenge til hun fikk det enda! Da jeg spurte samboeren hennes da Aynï bare var valp, fikk jeg 8 mnd som svar, og det stemmer nok mer; Aynï hadde vært 8 mnd i bare fem dager da løpetiden kom.
Men men, kommet er kommet, og nå er den her og det er ikke så masse å gjøre med verken det eller alt det andre man mener man kanskje burde gjort før den kom.. I dag har hun hatt løpetid i en uke, så hun nærmer seg vel stå-dagene nå.
Det er så greit (?) med hannhunder; valpetiden sklir saaakte over i unghundtiden som sklir saaakte over i voksen alder. Det går så gradvis at man rekker å venne seg på tanken om at lille valpen ikke er så liten lenger, og at unghunden en dag virker mer voksen enn den gjorde for bare noen måneder siden. Men med tisper får man det bare slengt i fleisen: BANG! så er løpetiden der, og all valpelykke er forbi, all innbilning om at "hun er da så liten enda, bare valpen! I alle fall ikke i nærheten av å være voksen!" Ikke at hun er voksen nå, men jeg synes de blir så mye mer voksne med en gang løpetiden er der. Unghundperioden føles kortere enn med hannhunder, som gjerne kan være unghund til de er nærmere to år..
Når det er sagt, så har jeg vel kommet frem til at jeg liker løpetiden, jeg. Jeg og Aynï, eller, i alle fall jeg, har gått og kjent litt på at vi ikke helt har funnet kjemien enda. Tidligere med de to forrige hundene har det jo selvsagt tatt litt tid før jeg har følt de har sklidd inn i livet, og tanken om at de ikke skal være her er helt absurd. Man blir gradvis mer kjent med de, personligheten formes og man blir kjent, og man knytter seg til hverandre. Med Aynï har det ikke vært sånn. Hun har, i motsetning til de andre to, alltid hatt enorme mengder personlighet. Men til tross for det har jeg ikke følt meg knyttet til henne. Det har kjentes ut som om hun har vært til låns, at hun bare skulle bo her en periode før jeg skulle levere henne tilbake. At hun ikke var helt min, uansett hvor mange papirer jeg har på at joda, hun er helt 100% min.
I tillegg har hun vært veldig sær siden hun ble en 5-6 mnd. Jeg tror det har gått litt gradvis, og det har også gått litt i bølger. Men stort sett har hun vært sær, og var på sitt verste da hun var 7 mnd +/- 1 mnd. Hun har gitt katta i meg, ikke brydd seg om hva jeg drev med, om jeg gikk fra henne eller kom tilbake etter lang tid; jeg har vært luft. Ingenting jeg hadde å tilby har vært noe å trakte etter. Vel, lek er jo ganske gøy da, men det har virket som om hun har lekt med meg bare "fordi hun må". Med andre har hun derimot vært sitt vanlige sjarmerende jeg. Hun har elsket alle andre for ingen verdens grunn, og ting hun ville spyttet ut hvis hun fikk fra meg, har hun danset tiggende rundt de for å få. Det har til tider faktisk vært ganske sårt å se med hvor stor forskjell hun har behandlet meg og andre, og jeg har vridd hodet opp og ned for å finne en løsning.
Kanskje jeg skulle trent mer med henne? Eller mindre, sånn at hun oppdaget at det ikke kom gratis? Kanskje skulle jeg vært strengere med henne, eller mer morsom, eller ikke prøve så hardt, eller overse henne, eller, eller..?? Men så kom altså løpetiden, og vips var Aynï verdens søteste igjen. Jeg håper jo inderlig at det holder seg sånn, at det ikke går over, men jeg er jo litt skeptisk til det samtidig. Men akkurat nå prøver jeg å leve i nuet; tenke at hun alltid har vært sånn, vi har alltid vært så "glade" i hverandre, vi har alltid hatt dette forholdet. Og glemme at det er noe som heter løpetid som kan forandre en hund og bare tro og håpe at det var hormoner i forkant av den første løpetiden som gjorde henne sånn som hun var.
Nå kan hun nemlig finne på å hilse på meg når jeg kommer hjem, hun piper litt mer når jeg går, og hun kommer bort til meg for å få oppmerksomhet (i det hele tatt, og det gjorde hun ikke før). Hun kan tigge godis av meg når vi er ute, selv om det er andre folk og hunder der, hun kan gå fot (på sin egen måte) nesten hele kveldsturen og be om små tørrfôrkuler (jøss!). Hun gir mer av seg selv nå, og da merker jeg at det er litt enklere å gi mer av meg også, på en mer oppriktig måte. Ikke tilbakeholden og "skeptisk" til om hun bare lurer meg, men mer skikkelig, på ordentlig. Og det er kjempefint. For Aynï er en super hund, jeg har aldri hatt en så bra hund som Aynï før; så trygg og uredd, glad i folk og fe, leker bra med meg, uredd og flink med andre hunder, spiser i grunnen godt (men jeg vet at unghundperioden ofte bringer med seg litt mindre matlyst og det er helt OK), full av sjarmerende fakter, men samtidig enkel å ha med å gjøre. Jeg liker Aynï veldig godt egentlig, men disse tingene har hun forbeholdt fremmede folk så langt, og jeg har visst det har vært der, det har bare ikke vært rettet mot meg. Nå er hun mer oppriktig mot meg, og det føles godt. Så hvis hun måtte få løpetid før det løsnet for henne, er det greit for meg! ;o)
Endt semester
for 5 år siden
