Vinterens første skitur

Brr! Nå er vi nettopp kommet hjem fra vinterens første skitur - i hele 14 minusgrader! Litt ambisiøst kanskje, men noe må man jo finne på for å aktivisere disse bikkjene. :o) Først ute var Aynï; Tulla var godt påkledd i bilen mens hun ventet. Aynï har aldri sett ski før så vidt jeg vet i alle fall, men hun tok det som den største selvfølge at hun skulle gå pent foran i løypen, gjerne i "skøyte"-sporet. Flinke lille-bisken det! Etterhvert begynte det å danne seg isklumper under potene hennes, og da var det ikke så gøy lenger. Må begynne å smøre med noe der skjønner jeg.

Tulla derimot, fikk så å si ingen isklumper, noe som jeg nesten syns er litt rart. Men for all del; jeg klager ikke! ;o) Tulla var gal. Igjen. Og nå begynner det nesten å bli litt plagsomt. Lurer på om jeg må finne på noe lurt der altså, det går jo ikke an å ha en gneldrebikkje som er så stor! :p Men hun trekker i alle fall, av hjertens lyst, og det er jo fint. Holdt ikke på så lenge, siden jeg har fått nyss i at det faktisk fremdeles er agilitytrening på onsdager og jeg har tenkt meg dit i kveld.

Aynï var rimete i bartene og Tulla var rimete i ørene, men nå har vi alle tre begynt å få varmen i oss igjen. Deilig med litt energi-piff midt på dagen! :o)

..som en 25-watts lampe..

Månen hang der - som en 25 watts lampe i et ellers stort og dårlig opplyst rom. Det var nesten helt magisk å gå der; det glitret i snøen og stillheten var øredøvende.. Sånn rent bortsett fra Tullas tidvise hylebjeffing idet hun fikk lov å sette igang igjen etter en pause, eller knasingen under skoene og tassingen fra potene. Nydelig tur, med andre ord!

Jeg gikk opp Espa, hadde begge hundene i sele i magebeltet. Da vi kom til den første bakken opp, fikk Tulla beskjed om å trekke. Det har ikke fungert å rose henne tidligere, for da har hun blitt avledet, og det har nok bare blitt opplevd som mas. Men i dag fungerte det flott! Jeg heiet henne frem, og hun la seg virkelig i trekkselen. Deilig å bli dratt opp hele veien! Det er fint å konstantere at rooolig-kommandoen også fungerer bra. :o)

Og for første gang når hun har dratt meg mens jeg har gått, begynte hun i dag å hyle og bjeffe da vi skulle sette igang igjen. Jeg belønnet innsatsviljen med å løpe - og det var litt av en følelse å bare kunne løfte beina knapt uten anstrengelse, og likevel løpe oppover! Kan ikke huske at det har kjentes sånn ut før..? Om jeg får litt lyd, så bryr ikke dèt meg, så lenge hunden digger å gjøre jobben jeg vil ha henne til å gjøre. Skal vi noen gang starte i lydighet, får vi heller trene på det da, men det er vel ingen overhengende fare for dèt akkurat..

Første gang hun bjeffet av glede for å få løpe og trekke, var i fjor vinter da vi gikk på ski for første gang. Det fallt virkelig i smak hos henne! Andre gang var da jeg i høst begynte å sykle med henne, tredje gang i vinter da jeg begynte sparke-sesongen, og nå fjerde gang var i dag, da hun bare fikk trekke meg mens jeg gikk, noe som er hverdagskost i grunn.

Aynï lille fikk løpe løs ca halve turen, så fikk vi trent litt på kontakt også. Tulla er flink og fortsetter å trekke, selv om Aynï får godis av meg. Og det må vel bety at hun er temmelig glad i å trekke, eller hva? Det er tross alt en spaniel vi snakker om her, som spiste reisesyketabletter 9 uker gammel, og som tydelig forteller meg når det er tid for kveldsmat hver dag, som kviner når hun aner jeg er ferdig og spise og er overbevist om at skorpene er til henne (noe de også ofte er, eh..), og som i det hele tatt er veldig glad i mat. Men tilbake til kontakttreningen; hvorfor må jeg få sånne hunder? Sånne som går og dilter i føttene mine og ikke løper og leker seg? Jeg trodde Tulla var ille, men Aynï holder jammen på å ta henne igjen på det punktet.. :/ Luksusproblem, for all del! Men jeg har trent så lite på dette med Aynï, så jeg skjønner det ikke helt. En stund trodde jeg at jeg hadde trent for lite, for da var hun jo helt ballong i hodet, men plutselig er hun altså blitt en dilter hun også. Jaja, jeg skal vel egentlig ikke klage for mye. Det motsatte ville strengt tatt vært verre. ;o)

En deilig forfriskende tur ble det i alle fall, så nå ligger Tulla i sofan og snorker, og Aynï ligger på sin faste plass; foran ovnen..

Atsjoo!

Fysj. Kan ikke la siste innlegg stå slik som det gjør, må lage et nytt.

Aynï og Tulla har fått snue, antageligvis da de var på Hamar. Aynï var først ute: ATSJOO-fnys-fnys-TSJOO-fnys-nysnys-hark-fnys-NYS! mens hun hoppet og danset ved siden av meg, tigde godis og var helt ellevill, tygde og rev i båndet sitt og krevde oppmerksomhet. Stakkars, hun tar det ikke spesielt godt å bli holdt i ro og være inne. Og det er kanskje ikke så veldig rart, siden hun er vant til å få nesten like mye mosjon som Tulla.. Aynï nøs bare ute, og bare når hun var i aktivitet. Og så "innoversnorket" hun tre ganger så vidt jeg hørte, hvorav èn gang var inne. Ellers er allmenntilstanden på topp, dog noe mer energisk enn til vanlig siden hun jo ikke har fått noe særlig tur.

Tulla begynte ikke før 4-5 dager etter Aynï. Hun er ikke så hardt rammet som Aynï heller, men nyser noen kraftige nys innimellom. Tulla på sin side nøys både inne og ute, men mest ute. Hun virker kanskje litt slappere enn Aynï, dvs at hun faktisk tåler å være i ro innendørs uten noe veldig til mosjon. Og når hun tåler det, ja da er hun slapp, haha! Gale Tulla som omtrent klikker dersom hun ikke får mosjonen sin en dag eller to.. Men nei, ingen virker spesielt syke spør du meg.

Begge hundene hadde opphold av nysing i helgen; Tulla nøys en gang på lørdag, ellers hørte jeg ikke noe før i dag: jeg ble nemlig vekket av en snute i trynet. En nysende snute uten egenkontroll. Dunk! midt i nesen min.. Det var Tulla det, som ønsket meg god morgen.. ;o)

De nyser jo litt til vanlig også, når de er glade eller vil ha oppmerksomhet eller noe. Og det ser ut til at når de gjør det nå, er nysene kraftigere enn ellers og da blir det litt skallebank og snutebank ja. Og litt snørr som havner her og der. Nydelig. :o)

Men i dag er jeg drittlei. Lei av "syke" hunder. Hunder som må holdes i ro. En av grunnene til at jeg ville ha to hunder, var at jeg alltids ville ha en hund å gå tur med, trene med osv selv om Tulla var innbilt og ikke gadd. Men når begge hundene må holdes i ro - hva da?? Da går jeg nesten på veggen! Har funnet ut at jeg rett og slett må ha flere hunder, men at den andre gruppen med hunder ikke kan bo sammen med de jeg har nå, i tilfelle sånn sykdom. Haha, for et liv! Men nå orker jeg ikke mer. Og hundene orker ikke mer. Så i dag skal vi gå oss en lengre tur alle tre. Få ut litt energi, bygge opp litt mer energi, og få deilig, frisk vinterluft.. mmm..

3 år

3 år siden.

Ja til flere titler!

Jeg skulle ønske jeg hadde en AG1 tittel på Tulla, og en AG2 og en AG3 før vi fant ut at NACH var tingen å satse på.. Jeg hadde sikkert startet i LP med henne også, hadde jeg visst vi kunne få en LP1 tittel (NLCH virker liksom litt langt borte i det fjerne). Og hva med Aynï? Hadde det ikke vært drittøft med en LP2-tittel på en cairn? Tenk på Inka, da, hun som er i kl 3 LP, hvor mye det ville sagt folk om de hadde sett en LP3-tittel foran navnet hennes?

Opprop for flere titler!