lørdag 27. oktober 2007

Valget av rase er tatt (tror jeg)

tror jeg at jeg har klart å bestemme meg for rase. Valget har falt på irsk setter. Jeg har også en oppdretter i sikte, og håper at vedkommende skal ha kull en gang det passer meg, noe som selvsagt ikke er garantert. Jeg har også flere andre oppdrettere jeg vurderer, men foreløpig er det en som står på førsteplass.

Jeg tror jeg må skylde på Mira. Hun var på hundepensjonatet i sommer, en nydelig liten irsk setter tispe, på ca halvannet år. For det første kom hun og Tulla utrolig godt overens; de lekte på en veldig fin måte og det var tydelig at Tulla likte å leke med henne. De løp og jaget hverandre, og byttet på hvem som skulle løpe først og sist. Men Tulla kommer jo rimelig bra overens med de fleste hunder, så det er ikke det som bekymrer meg når jeg nå skal ha en til, det er bare flott at det går så ekstra bra. Vi har jo møtt flere irske også, og det er likedan med de; uavhengig av kjønn og alder, så leker de godt. Med springere blir Tulla raskere lei, tror nok hun henger mer med når den andre hunder er mer ivrig enn en gjennomsnittlig spaniel.

Men det er flere ting jeg liker med Mira; når jeg er på pensjonatet, har jeg alltid noe godis i lomma. Stort sett er det bare tørrfôr, og de fleste hundene syns det er helt greit å få det som belønning. Mira var nok litt ekstrem sånn sett, for tørrfôr var ikke bare greit nok, det var supergodt, det tenk! Hun var hysterisk glad i mat og kastet seg over alt spiselig. Og det er jo flott med tanke på at mat som belønning er effektivt som forsterker når man klikkertrener!

Mira var jo også som settere flest; energisk. Men det er jo noe jeg har savnet hos Tulla, og jeg liker måten settere er energiske på. Det jeg liker nesten enda bedre, er Miras evne til å roe seg ned når det ikke skjer noe, en egenskap som jeg syns ofte kan mangle hos ander hunder. Jeg pleide å ha henne på gårdsplassen sammen med Tulla og valpene når jeg spiste lunsj, og da var hun helt rolig, var snill med valpene, og lå på benken ved siden av meg. Eller hun gikk rundt og snuste. Hun løp ikke hit og dit og styrte på, og hun hoppet heller ikke over gjerdet, selv om jeg av og til gikk inn i kennelen og vasket litt mens de var der. Hun hoppet derimot over gjerdet når hun ble hentet, så det var ikke evnen det gikk på, men at hun ikke hadde noe behov for det. Bortsett fra å være rolig når det ikke skjedde noe, så var hun også rolig inne. Når jeg tok inn hundene for middagsmat, spiste hun, og gikk rett i kurven sin og la seg; krøllet seg sammen og slumret. Jeg kunne fremdeles ha andre hunder igjen ute som jeg holdt på å ta inn, men Mira ble bare liggende rolig og stille på plassen sin og se på meg når jeg gikk forbi. Og dette gjorde hun altså i et helt fremmed, rimelig stressende miljø, og hun var jo også nokså ung.

Sånne "tulle-grunner" har jeg jo også; som at hun smiler med framtennene blottet, samtidig som hun lager koselyder (og jeg skjønner godt hvor Casper fikk sine lyder fra!). Hun hadde rett og slett samme hilserituale som Casper; smile og lage koselyd som høres ut som knurring. Det er jo ikke en avgjørende grunn til å velge irsk setter akkurat, men det er en liten kremtopp over i'en. ;o) Jeg fant altså ut at jeg skulle ønske jeg hadde Mira, og jeg tror hun ville ha hatt det kjempefint hos oss, og jeg tror også hun ville vært litt annerledes. Det er jo tross alt forskjell på klikkertrente hunder, og de som er trent med aversiver (pelsen hennes rundt halsen var slitt bort etter et nylig avholdt dressurkurs). Men jeg kan jo ikke kjøpe Mira (og ville vel helst hatt henne fra hun var valp), men det nærmeste jeg kommer, er oppdretteren. Han har moren, og han har beholdt en søster av Mira, så hvis en av de skal parres, så kan man vel si at jeg er interessert. Evt kommer jeg nok til å holde øye med faren hennes også, men spesielt moren er jeg interessert i.

10 000 kroners-spørsmålet er vel om oppdretteren har lyst til å selge valp til meg? Det er jo veldig usikkert, med tanke på at jeg ikke kan garantere noe jakttrening av hunden. Men oppdretteren er også helt fersk (Mira kom fra første kullet), så kanskje han ikke har all verdens med etterspørsel og valpekjøpere, noe som kanskje gir meg en sjanse?

Jeg måtte jo finne ut hvem oppdretteren til Mira var sånn i første omgang. Og da måtte jeg grave frem nummeret til eieren til Mira for å ringe. Jeg hater inderlig å ringe, og det tok meg noen dager med moralsk oppbyggelse før jeg turte å trykke "ring". Nå holder jeg på å bygge meg opp til å tørre å ringe oppdretteren, og kommer selvsagt på all verdens mer eller mindre gode grunner til å ikke ringe!

Jeg kan jo som sagt ikke kjøpe Mira, og jeg tror ikke at alle irske er like heller, men at mye av det jeg ser på som positivt hos Mira, er nokså typisk for rasen. Jeg skjønner at ikke alle hunder er like glade i mat, og at energinivået kan variere. Evnen til å slappe av kommer heller ikke av seg selv sånn uten videre, så mye kan gjøres. Men det er uansett "bare" en hund; og hunder spiser, de er aktive noen ganger, og slappe andre ganger. Så gjelder det bare å styre hunden til å gjøre det man vil, når man vil at den skal gjøre det. Og jeg tror at jeg uansett vil utvikle meg som trener hvis jeg får meg en setter; for det er ikke til å stikke under en stol at de er annerledes enn springere. Og det er jo litt av hele opplegget med å prøve en ny rase; det skal ikke være så enkelt og kjent som alt man allerede kan, man skal måtte prøve ut nye ting, oppleve nye atferder som byr på problemer og utfordringer, og så får man heller prøve å løse det på best mulig måte.

Jeg håper og tror at en irsk setter vil "inneholde" alt jeg ønsker i en hund (og litt til), så med mindre det kommer noen store forandringer, så regner jeg med at det blir en irsk setter i hus om en stund. :o) Navn er allerede bestemt for lenge siden, men det blir nok ikke offentliggjort med det første..

fredag 26. oktober 2007

04:30 er alt for tidlig å stå opp..

Det ble ingen insemnering på meg, haha, og det var jo litt kjipt på en måte. Men hunden ble både parret og insemnert, så valper skulle være i boks. De er ventet å komme litt før jul, husker ikke nøyaktig datoen, og det varierer jo også litt i forhold til når hunden ble drektig (første eller andre parring). Meeen.. det er et bittelite men her; uken før jul skal jeg passe hundepensjonatet. Og vel, det vil si at jeg skal ta imot valper. *gulp* Jeg har bare vært med på èn fødsel før, og det var med hest, så dette blir litt andre dimensjoner ja.. Jeg har forsåvidt lest litt om det, bare fordi jeg er nysgjerrig, og jeg har tenkt at det ville vært morsomt å vært med og sett en gang. Men helt mutters alene? Første gangen?? Tja.. :p Jeg kommer jo til å ha noen i bakhånd, men jeg synes det hørtes litt skummelt ut. Helt utrolig at de stoler sånn på meg til å ta imot et helt valpekull helt alene! Jeg gru-gleder meg!

I dag var vi på tur med Fenris og Line igjen, og Spot fikk også være med denne gangen. Spot og Fenris har sin egen lille lek når de er ute, og Tulla skjønte ikke helt den, eller fikk vel ikke være med rettere sagt. Spot gjeter Fenris, og så kaster han seg over Fenris som ruller rundt på rygg. Tulla prøvde å avlede Fenris noen ganger, og han ble med, men så kom den derre border collien som ikke bryr seg om lekre damen, og fløy på Fenris igjen. Morsomt å se på de to! Tulla fant seg noe å spise i stedet, noe bajs av noe slag. Hjort eller rådyr kanskje, ikke vet jeg. Eller en gigantisk hare! Og når jordene var tomme for det, gikk hun over til å spise røtter! Jeg vet at noen hunder er gale etter røtter, men har aldri sett Tulla spise det før. Og Fenris fikk ikke lov å komme å forsyne seg nei, men kan skjønne han ble nysgjerrig når hun stod og spiste på jordet!

Det jeg syns var flott, var at hun bare knurret rolig og balansert til Fenris da han kom og snuste. Tulla har jo matforsvar, og hun gir ingen advarsler; hun fyker rett på. Det betyr jo at jeg må være veldig på vakt når hun spiser. Bajs (og røtter, trodde jeg) går bra, problemet oppstår med skikkelig mat eller tyggebein, eller når hun får noe av meg. Hun ville jo tydeligvis ha røttene sine i fred, så det er ikke helt likt som bajs, som alle får forsyne seg av, men så lenge hun ikke er voldsom, så er det ok. I går var vi på besøk til faren min og Luna, og der lå det et bein fremme. Luna lå i sofaen og viste ingen tegn på å ville nærme seg Tulla, så jeg lot Tulla få tygge på beinet mens jeg passet på hvor hundene var. Men så hoppet Luna ned og gikk forsiktig bort til Tulla, jeg har haukeøyer på henne, men Tulla slutter bare å gnage, og "fryser". Jeg roser henne for utmerket oppførsel. Etterhvert våger jeg meg til å legge frem alle tyggebeinene til Luna (hun har ikke matforsvar), og Tulla tygger litt på noen av de. Samme reaksjon som på margbeinet, når Luna nærmer seg. Etterpå leker de og ruller rundt over beinene og koser seg. Dette er jo toppers! Kjempeflott! Det var nesten som et stort lys i tunnellen viste seg for meg, og jeg får litt tro på at det kan gå bra å ha tyggeting fremme når jeg eventuelt får en ny hund. Det blir jo en valp, og de bør jo ha tyggeting tilgjengelig. Men dette er altså en radikal forandring, så jeg lurer litt på hva som har skjedd? Jeg trodde ikke hunder vokste av seg sånt, det høres jo veldig rart ut? Jeg har jo fått tips om at matforsvaret kan ha rot i uoppklart rangforhold mellom Luna og Tulla, men likevel.. Jeg så heller ikke noen spesiell forskjell i måten de var mot hverandre på.. Håper bare inderlig at det fortsetter i samme gode gate!

04:30 stod jeg opp i dag. Det er alt for tidlig å stå opp da. Men Bjarte skulle nå et fly som gikk kvart på sju, og det går selvsagt ikke busser og flybusser som passer med hverandre på den tiden. Det førte til at jeg kom på skolen 06:45, og da var ikke dørene åpnet engang! Pipe-mjauing møtte meg ved inngangen, og der var den en selskapssyk katt. Jeg dristet meg til å kose med den, og løftet den til og med opp. Den hoppet jo nesten opp på meg og klorte seg fast i lårene, så det var kanskje like greit. Da jeg endelig kom inn, var det jo nesten helt mørkt der, og jeg var helt alene. Kjemperart å være på Dragvoll, en av de største avdelingene ved NTNU, helt mutters alene, for vanligvis kryr det jo av folk der.

Kom over dette og dette, samt denne linken til samme sak. Her kan du signere opprop mot "kunstneren". Jeg får helt vondt av å lese saken, som handler om en såkalt kunstner som har fanget en gatehund, og sultet og tørstet den ihjel. Hunden har vært bundet i en kort løpestreng i et kunstgalleri, uten tilgang til mat eller vann. Der har den dødd foran øynene til folk, i kunstens navn. Dette er ikke kunst. Det er groteskt. Snart kan vel kunstnere filme pedofili og kalle det kunst, eller begå voldtekter og si det er i kunstens navn. Når jeg selv har sett slike gatehunder, og jeg vet at de lever et tøft liv, så får jeg kanskje et annet forhold til det enn folk flest. Jeg var den som ville adoptere alle hundene jeg så, som gav de mat og som ville ta de med hjem og bade de. Tassen var en sånn hund, og "alfa-tispen" var en sånn hund. Jeg kan ikke forestille meg hvor svart man må være inni seg for å kunne gjøre noe sånt. Ja, kanskje hunden ville dødd uansett, men hvis sluttproduktet skulle være en død hund, finnes det andre, mer humane måter å gjøre det på. Det var ikke noe trivelig å bo på Taiwan, når løshunder ble fanget og brent levende, rett opp i ås-siden ovenfor oss. Lukten av det var veldig karakteristisk, og lyden var ikke akkurat noe å sovne til. Hadde jeg vært eldre enn jeg var, ville jeg vel prøvd å gjøre noe mer, men jeg husker at jeg leste i avisene om løshundproblemet, og sympatiserte med dyrevernsorganisasjonene som ville avlive hundene med sprøyte. Når man er ti år får man ikke gjort så mye, men kanskje jeg får mulighet senere. Å torturere et annet levende vesen til døde, er uansett hvordan du ser på det, ikke kunst.

Men for å avslutte med noe helt annet; en fjollete video (eller to) av Tulla. (Nei, det er slett ikke apporttrening vi driver med, jeg tester ut kameraet!) Og så har jeg funnet ut at den klikke-lyden antageligvis er auto-fokusen, så hvis du er flink og skrur ned lyden, slipper du å høre den i tillegg til min fjåsete stemme da selvsagt!


Tulla på bløtbunn from Borghild on Vimeo.


Og er det noe Tulla slett ikke kan, så er det fri-kommando! Dessuten må jeg bruke alle midler tilgjengelig hvis jeg skal få henne til å løpe, noe jeg syns at denne videoen viser nokså godt. Bare se hvordan det ender.. Dette er første "slippet".


Tulla på stranda from Borghild on Vimeo.

04:30 er altså alt for tidlig å stå opp, uansett hva dagen skal bringe. Og det er alt for seint å fremdeles være oppe nå, når jeg har stått opp halv fem..

mandag 22. oktober 2007

I 110

Jeg tror ikke jeg blir noe klokere angående rase med det første. Men jeg kan jo se på de positive sidene ved saken; jeg vet i alle fall om flere raser jeg ikke skal ha!

I går var jeg på tur med Line og Fenris, og det var kjempebra å se at Tulla og Fenris gikk så mye bedre overens enn hva de har gjort før. Tidligere har han vel vært litt preget av å være ung og litt vill, og Tulla er tross alt en god del mindre, og ikke verdens mest selvsikre tispe, så da hun prøvde å si fra om at han var litt vel brå i bevegelsene sine, så tok det ikke mange sekundene før han glemte det. Og når Tulla ikke kan stå i ro og være behersket, men har behov for å kaste seg etter han for å få frem sitt budskap, så gikk det ikke mer inn. Men i går var ting betydelig mye bedre, og det var veldig fint å se! Fenris virket faktisk litt høflig..! Peip selvsagt og ville jo leke, men Tulla var med og de løp og løp. Og når hun sa fra (fremdeles på samme "tøffe" måte), så hørte han veldig bra etter, og holdt seg litt på avstand. Kanskje han holder på å bli voksen?

Det var rett før jeg måtte til dyrlegen og insemnere en hund i dag, men det slapp jeg. Litt kjipt, siden jeg gikk glipp av en opplevelse, men ganske greit også, siden jeg hadde nok å gjøre. Forelesningen startet kl åtte, og biogeokjemiske sykluser er ikke mitt spesialfelt. Litt tidlig en mandags morgen for sånt, syns jeg! Etterpå raste jeg avgårde til hundepensjonatet, gikk tur med de hundene som var der, møkket hos hestene, og ordnet litt i kennelen. Følte jeg hadde konstant dårlig tid, siden jeg skulle på jobb til fire, men alle hundene fikk faktisk tur på nesten en time hver, så de hadde det ikke så verst!

Verre var det kanskje med Tulla, som bare fikk en kjøretur til vannspeilet og løpt på stranden. Men hun var jo på fin tur i går, så jeg tror ikke hun heller led noen nød. Jeg derimot, som har slitt og jobbet og strevd i hele dag, jeg er sliten jeg..! Og i morgen er det på'n igjen! Føler det går i 110 km/t her for tiden..!

fredag 19. oktober 2007

Er Bjarte utro eller noe?!

I dag heller jeg litt mot en mer aktiv, villere og "tøffere" springer, og i morges fristet det med en litt mindre Field spaniel.. Lurer på når jeg skal bli klok?

Da vi satt ute i dag, begynte plutselig Bjarte å spørre om jeg ikke hadde tenkt å gå noe instruktørkurs eller noe i den duren. Jeg sa at jeg hadde snakket om å ville ta klikkertrenerutdannelsen til Canis, så da begynte han å mase om at jeg måtte gjøre det, og hvor mye det kostet og når oppstart var og at jeg bare måtte sette i gang med det.. Jeg skjønner ikke hva det er som foregår..! Har han vært utro eller noe??! Eller hva forferdelig er det han har gjort, eller tenkt å gjøre, siden han må blidgjøre meg sånn at jeg får ny hund, bo der jeg vil (her), og i tillegg gå på hundekurs for mange tusen kroner?!? *fatter mistanke* ;o)

Tulla har hatt en noe slapp dag, var bare borte på jordet (med Bjarte også..!) og kastet freesbee. Fikk trent litt balanse på noen sleipe stokker vi fant i skogen, og på vippende planker og store glatte røtter. Hun tisser veldig ofte for tiden, så i tillegg til at hun nettopp har røytet ned, tror jeg at løpetiden kommer snart.

torsdag 18. oktober 2007

Rasevalg

Jeg står som sagt mellom tre raser når det gjelder neste hund. Den første rasen er selvsagt Engelsk Springer Spaniel. Tulla har gitt meg utrolig mye; hun er en flott hund, med sine positive og noen negative sider. Noen treningsproblemer har vi støtt på, men hun er i grunn en relativt enkel hund å trene. Hadde jeg hatt mer tid, og til tider mer ork, så hadde vi sikkert nådd lengre enn der vi er i dag. Det er også flere faktorer som påvirker; å kjøre to timer for å trene spesialsøk er ikke noe man kan gjøre hver dag (eller hver helg heller for den saks skyld). Og når september er her, så finnes det ikke flere agilitykonkurranser å delta på, i vår "umiddelbare" nærhet, det vil si Ålesund, haha! Jeg tror ikke det ville vært noe problem å trent LP heller, det er bare at jeg syns det er noe pirk, og jeg har aldri likt pirke-arbeid. Mulig jeg forandrer mening etterhvert, men det hjelper ikke mye akkurat nå. Hun får uansett det hun trenger hver dag, og når det skjer "ingenting" innebærer det minst 30 minutters søksarbeid.

Ellers har Tulla et aktivitetsnivå jeg fint kan leve med. Hun er noget hormonell; etter løpetiden er hun tilnærmet dopet, før løpetiden er hun vill, ellers er hun sånn midt i mellom. Jeg har lært meg å sette pris på alle tre "fasene" hennes; deilig meg konstant veloppdragen hund når hun er daff, flott å ha en hund som holder ut og er giret for å jobbe når hun er vill, og fint å være "normal" hundeeier en gang i blandt. Sånn jevnt sett skulle jeg likt å ha en hund som var rolig som daffe-Tulla inne, og virkelig med som normal-Tulla ute, og så utholdende og krevende som vill-Tulla når vi trente. Kanskje er det en mer vanlig springer jeg er ute etter?

Jeg kan jo først som sist slå fast at alle de tre rasene jeg har å velge mellom, kommer til å få det de trenger hos meg. Er det noe jeg er opptatt av, så er det å bruke hunden på andre måter enn å kun traske langs fortauet og gå tur. Jeg vil trene hund, observere hund, og lære hund. Jeg synes det er flott å få den erfaringen å trene andre raser, noe jeg har gjort litt på hundepensjonatet, men ikke så grundig som med en egen hund. Det er en av grunnene til at jeg også vurderer noe annet enn springer. Jeg er redd for at jeg kommer til å bli hengende i springerhjørnet hele livet om jeg ikke våger å prøve noe nytt nå. Derfor syns jeg det er viktig å utvikle mine treningsteknikker. Jeg har ikke noe mål om å komme langt relativt sett i forhold til andre, det er bare et ekstra pluss om vi tilfeldigvis gjør det. For meg er det viktigste med den nye hunden å nå personlige mål innen trening. Hvordan vi gjør det i forhold til andre er mindre viktig, men fremgang med hunden, og utvikling av mine trener-egenskaper er viktigst.

Springer kjenner jeg jo til fra før. Den har et ok aktivitetsnivå, og selv om jeg ønsker meg mer, så kanskje det holder å "bare" ha to? Den andre trenger kanskje ikke å være "ekstra" i tillegg? Jeg er sånn passelig kjent i miljøet, og hjelp til å finne rett hund er stor. Det er mange flotte springerkull på gang her i trøndelag, så å finne oppdretter i nærheten (enn så lenge) vil også la seg gjøre. Jeg kan med pelsstellet, og jeg vil ikke støte på de største problemene i trening. Jeg kan gjøre det jeg aldri gjorde med Tulla, jeg kan legge ting til rette enda bedre denne gangen, og jeg kan lettere lese rasen og tilpasse treningen til hunden. Jeg vet hva som kan vente meg, og jeg vet hvem jeg skal spørre om råd hvis ting går på trynet. Et relativt forutsigbart valg, med andre ord, men like fullt et valg jeg vet vil passe ganske så bra, og at det vil bli veldig greit.

Den andre rasen, er den noe mer sjeldne Field Spaniel. Det er en mellom-variant av springer og cocker, i alle fall i størrelse. Den kommer i flere farger enn springer, men har vanligvis mindre pels enn både springer og cocker. Den krever ikke like mye klipping som springer, og den er kjent for å være noe tilbaketrukket ovenfor fremmede, i forhold til springer. Siden rasen er så sjelden, har dens opprinnelige jaktegenskaper blitt holdt mer i live enn springerens, muligens på grunn av springerens høyere popularitet som familiehund. Field spaniels finnes i mellom 25 og 40 eksemplarer her i landet, tallet er noe usikkert da de fleste er importerte, og noen ikke omregistrerer hundene til NKK. Det finnes ingen oppdrettere av Field i Norge, men jeg vet det kommer et kull i Molde om to-tre år. Det blir for lenge å vente uansett.

Det jeg liker med Fields, er størrelsen, det at den er nokså lik springer opprinnelig og at det er en spaniel. Den er som sagt sjelden, så på utstillinger vil vi få så å si ingen konkurrenter, noe som gjør det lett, men dog kjedelig, å stille. Utstilling er ikke det viktigste for meg, men får jeg Field, kommer jeg til å stille, i det minste når jeg stiller Tulla. Det jeg ikke liker med Field, er at de er kjent for å være reserverte. Jeg hater at det ofte blir påpekt at rasen er reservert, da dette ofte er et penere ord for sky/skeptisk. Dette er ett av de største minusene ved Field, og etter å ha vært igjennom problemer med det med Tulla (som vi har løst fint, men likevel), så frister det ikke med enda en slik hund, selv om det er mer "ok" at den er sånn, enn en springer. Det at Tulla og Fielden kan påvirke hverandre på dette punktet, vil jeg heller ikke se bort ifra, og jeg tror ikke utfallet av det er utelukkende bra. Jeg vil ha en hund som er litt krevende, men ikke på det punktet. Da vi var i Ålseund på AG-konkurranse, møtte vi en Fieldvalp. Den var 5 mnd, og kunne være i en litt sårbar periode, men den var hoppende glad for å hilse på meg, sleiket meg i fjeset og var slett ikke reservert. Det lover jo bra, men det er bare ett individ jeg har truffet, og det er ikke mye å basere inntrykket av rasen som helhet på. Det skal derimot sies at det er moren til denne valpen jeg eventuelt vil kjøpe valp av, så helt bort i natta er det heller ikke.

Jeg liker at Field ikke er helt lik springer; de er mer selvstendige, noe som gir meg mer erfaring som trener. En ting man heller ikke kan stikke under en stol; er at det tross alt er praktisk med en litt mindre hund, når man først skal ha to. Nå er ikke springer den største hunden, men den er stor nok, så en "liten" Field vil være enkel å håndtere. Det er endel fokus på at Field bør bli en større rase i Norge, innen spanielmiljøet. Bare det å importere en Field vil bli sett på som positivt, og om vi gjør det bra innen noe hundesport, er det bare flott reklame for rasen. Hvis hunden viser seg å være en god representant for rasen, og jeg får hjelp til det, ser jeg ikke bort fra at et kull kan bli aktuelt. Jeg syns også det er en liten fordel å komme i klasse mellom i agility, selv om det på ingen måte er utslagsgivende.

Den siste tingen som er negativ med Field, er at den er mer avlet for jakt enn vanlige springere. Jeg tror ikke det skal by på noen store problemer. Tulla har også jaktinstinkt, dog ikke så mye på fugl til tross for at hun er en fuglehund. Elg og annet klovvilt er hun derimot veldig opptatt av, rev også. Jeg har lært meg å se når hun er på jakt, og når jeg bør ta henne i bånd. Det tror jeg skal la seg gjøre med en Field også.

Da er det verre med irsk setter, som er den tredje rasen jeg vurderer. Mulig den ikke "passer inn" her, og mange vil nok reagere på at jeg i utgangspunktet ikke har tenkt å bruke den på jakt. Hva Bjarte finner på derimot, er ikke godt å si, han har snakket endel om å ta jegerprøven, og har flere kompiser som jakter..Han har jo i det siste virkelig fått øynene opp for hundetrening, så jeg vil ikke se helt bort fra at han også vil kunne ha glede av en irsk setter. Det er også det alternativet han liker best, og skulle han valgt, ville det blitt en rød-topp. På en måte er det jo jeg som skal ha ansvaret med hunden og alt det der, men hvis Bjarte får delta mer i valget, tror jeg han vil delta mer senere også, når valpen har kommet i hus. Om han etterhvert får øynene opp for jakt, så har han jo allerede i alle fall èn jakthund i hus! Samtidig går det ikke an å velge rase ut i fra hva som kan komme til å skje med et så ustabilt menneske som Bjarte..! ;o) Men hans forslag er at vi skal prøve å få lånt en setter og sett hvordan det er. Og til Bjarte å være, så er det temmelig crazy!

Grunnen til at jeg vil ha irsk setter, er ikke på grunn av jaktegenskapene. Jeg vil ha farten, jeg vil ha gleden, og jeg vil ha den barnslige hunden. Jeg digger det at de er så menneskekjær (ikke på spanielmåten, eller retrievermåten, men på settermåten), og jeg elsker at de tar utfordringer og livet generelt med åpent sinn og på strak arm. De kaster seg ut i alt hva verden har å tilby, og de syns det er flott. Jeg vil ha en hund jeg ikke kan slite ut fysisk, som ikke gir opp, men som holder ut. Jeg vil derimot ha muligheten til å slite ut hunden psykisk, noe jeg tror er enklere med en irsk setter, enn mange av de andre alternativene jeg har vurdert: flatcoat, border collie, jakt-golden, jakt-labrador, kelpie og working springer.

Jeg tror jeg er i stand til å fint kunne gi en irsk setter et godt liv, men det kommer ikke nødvendigvis til å inneholde jakt. Spørsmålet blir da om hunden ville hatt det bedre, hadde den kommet til noen som garantert hadde jaktet. Og her er selvsagt meningene delte. Jeg er klar over at det hos mange er veldig feil å kjøpe en setter uten den intensjonen å jakte, samtidig er oppdrettere opptatt av at hundene skal komme til gode, aktive hjem, og drømmen om å få solgt alle valpene til jegere er ofte ikke realistisk. Hvis jeg klarer å utnytte en setters fart, spenst og glede på agilitybanen, da tror jeg virkelig det er et flott syn å se! Og en slik utfordring liker jeg! Jeg tror også at en setter vil bli like, og bli sliten av spesialsøk, og at det vil være morsomt å se en stående fuglehund på banen. (Å eksperimentere med å legge fugl i en boks hadde også vært spesielt interessant, men det er en annen historie.) En siste ting jeg liker veldig godt med setteren, er den flotte av/på-knappen. Klart den må trenes, men de er også avlet for å være rolige og slappe av inne. En rød-topp krøllet sammen i kurven sin etter en lang dag ute, er et veldig fredlig syn. Jeg klarer ikke helt se for meg noen andre som klarer å krølle seg så godt opp som en setter klarer..! ;o)

En annen ting er at jeg er møkk lei av at man på død og liv må ha flatcoat for å klare å klikkertrene. I stedet for å få den samme erfaringen som alle andre har, så vil jeg prøve noe nytt. Og hvis ting fungerer, så er det bare en kjempebonus! Jeg tror de fleste irske er lette å belønne; de jeg har møtt (i hovedsak tisper) har i alle fall vært veldig glad i mat, noe som er flott når man vil trene på den måten jeg vil. Til slutt, så tror jeg mosjonseffekten av å ha en setter fremfor noen av de andre rasene, er større (en fordel), både for meg og for Tulla. Tulla elsker å løpe med settere, med springere går hun derimot raskt lei. Jeg er redd Field vil være for likt springer i akkurat denne saken.

Akkurat nå heller jeg mot irsk setter. Fordi jeg vil prøve noe nytt og få trener-erfaring innen en mer uvanlig rase å klikkertrene. Og fordi det gjør meg veldig usikker at Fielden er kjent for å være reservert. Det mest negative med springer er at rasen har helseproblemer (allergi, hud, øre), og at jeg har en fra før, enn så god den er. Foreløpig ligger setter på en snau førsteplass, tett fulgt av springer. På tredjeplass ligger Field, før alle de andre rasene kommer veltende inn i andre rekker..

onsdag 17. oktober 2007

Livet går min vei i dag!

Kanskje en litt merkelig påstand, siden livet uansett ikke kan gå bakover, men jeg føler i alle fall at i dag går livet min vei! Jeg er sprudlende glad inni meg akkurat nå, vet ikke helt om jeg vil grine eller le eller løpe ut i regnet og bli våt og forkjølet, men jeg er i alle fall glad!

For det første så har jo Bjarte kommet veeeeldig på glid når det gjelder tanken på en hund til (og nei, han leser ikke bloggen her, så han er ikke påvirket av noe jeg skriver her). For det andre så.. vææ! Tør nesten ikke skrive det, føler det fremdeles er så surrealistisk, men så vil jeg skrive det likevel, bare for å fortelle meg selv at det ikke var en syk drøm.. Vi stod ute og røyket etter middagen, og da sa Bjarte sånn helt uten videre, nesten i alle fall.. det var i alle fall han som startet samtalen. Til poenget; han mente jeg burde snakke mer med Trude om hundepensjonatet og planene der, om når det er meningen jeg skal begynne å jobbe der, når hun ser for seg at de forskjellige tingene vil komme i gang (vil ikke legge ut om alt her, siden det tross alt er bissniss). Og så sa han at han var villig til å gi det et par år, for å se hvordan det utviklet seg, om det utviklet seg i det hele tatt, hvordan det så ut etter en stund; ville det bli noe av det, ville jeg få meg en skikkelig jobb der, eller blir det bare med tanken og drømmen? Vil det hjelpe om jeg hjelper henne en dag i uken, eller i helgene? Nå har hun jo så utrolig mye å gjøre, at jeg skjønner hun ikke har tid til så mye mer. Men det er jo også "problemet", det vil si, det er jo der jeg kommer inn og skal hjelpe til og jobbe sammen med henne. Så for å få litt fortgang i ting, så må jeg kanskje trå til allerede nå?

For de som ikke skjønte hva som var så bra, så var det altså at Bjarte var villig til å bli boende her i et par år! JAA!!!! Og det er jo superflott for meg. Bjarte, på sin side, må si opp en av hans største drømmer om å jobbe med det han vil, for å se om dette kan bli noe. Blir det ikke noe av det, så kommer vi vel kanskje mest sannsynlig til å flytte. Men blir det virkelig noe av våre planer for pensjonatet, så kommer han ikke til å få drømmejobben sin. Noen gang. Bare fordi han gir meg en sjanse til å jobbe med det jeg aller helst vil.

På en måte føler jeg meg råtten. På en annen måte føler jeg meg så utrolig heldig. Og jeg føler et visst press på meg for å få dette til å gå i boks, jeg må liksom jobbe litt; gjøre en innsats nå. Siden jeg tross alt har fått denne sjansen som jeg har. Føler nesten jeg har fått sjansen min to ganger, dobbelt opp! Først av Trude, så av Bjarte. Og jeg tror det vil ta litt tid før jeg kommer over hvor fantastisk type jeg har! Det må vel sies å være en temmelig stor kjærlighetserklæring, å frasi seg sin egen lykke, til fordel for min. (Og det er jo nå jeg får lyst til å grine litt..)

Vi beholder huset vårt, det flotte huset vårt (jeg digger det!), og hagen og det fine nabolaget, og jeg får fortsette her i nettverket mitt, og jobbe mot det målet jeg har, og jeg og Line kan fremdeles ta oss en ridetur når vi klarer å få tid til det oppi alt, og oioioioi! Dette er egentlig helt utrolig fantastisk syns jeg! Og så vanittig at det skjedde i dag, siden jeg skrev om dette i går..!? (Bjarte: slutt å sniklese!!)

Men det er liksom ikke nok med det. Når livet først for en gang skyld skal være så bra som nå, så kan det jo ikke gi seg der. Det går jo ikke an å fordele utover sånne fine ting, de skal helst skje samtidig. Så dyrlegen ringte i dag, de hadde fått svar på røntgenbildene de hadde sendt til ekspertavlesning i Oslo. De så fine ut, mente de. Og så vidt de kunne se, var det ingen skade på luftrøret. Det var derimot en hoven lymfeknute som kunne ha forårsaket hosten, og den skyldtes mest sannsynlig et virus. Det var en liten sjanse for at det var kennelhoste, men mest sannsynlig så var det ikke kennelhoste. Han var enig i at hun ville blitt (igjen; mest sannsynlig) dårligere av å få vaksine. Og siden hun fikk vaksine, og hun ikke ble dårligere, så gjør det kennelhoste mindre sannsynlig. Hun var heller ikke plaget så lenge, og med kennelhoste vil hunden ofte hoste i minst/ca 14 dager. De vil også få hostebyger, og det helt ut av "ingenting". Tulla hadde ikke "byger", og det var alltid en "grunn" til at hun hostet.

Nå er hun forresten helt fin igjen, i helgen hørte jeg et hark, og i dag har jeg også hørt et hark, tror jeg. Hvis det var kennelhoste, så hadde hun en veldig veldig mild variant, mens den som går her i dalen er en god del sterkere. Tulla har ikke så bra immunforsvar at hun skulle ha blitt mildere rammet hvis hun først var smittet her, så jeg tror ikke hun har hatt kennelhoste, noe dyrlegen var enig i. Han foreslo et annet, mildere virus, som gir hoste i en kortere periode og som ikke er like "kraftig" som kennelhosteviruset, og det kan jeg si meg enig i at virker mer logisk. Det at hun hadde fått rykket ca samtidig som hun begynte å hoste, så han nå på som tilfeldig. Altså; Tulla har sannsynligvis ikke fått noen skade av rykket (men det er litt usikkert om rykket kan ha forårsaket hosten). Hun har sannsynligvis fått et mildt virus som gir mild hoste. Hun har sannsynligvis ikke hatt kennelhoste. (Dyrleger og leger er jo kjent for å være så skråsikre, noe dette også gjenspeiler.. ;p )

Nå som ting går så bra, så må jeg bare finne ut hvilken rase neste hund skal være. Navnet har jeg allerede bestemt, så bare jeg klarer å finne ut hva jeg vil ha, så blir alt såre vel!

tirsdag 16. oktober 2007

Valgets kvaler

Jeg skulle jo på jobb i går, og beroliget Bjarte med at han ikke trengte å løpe noe maraton med Tulla, hun var jo så sliten etter helgen. Ikke det at han ville ha gjort det uansett, men det var jo litt morsomt.. Kom hjem og fikk beskjed om å sette meg godt til rette for å se på noe. Bjarte tok frem noen godbiter (falukorv; gutten har lært om forsterkningskvalitet!) og åpnet fire skuffer på kjøkkenet. Tulla var jo allerede på pletten, og da hun fikk klarsignal, begynte hun å dytte igjen alle skuffene; fra øverst til nederst, før hun fikk klikket sitt. Wow! Bjarte hadde faktisk lært Tulla en helt ny atferd, ved hjelp av klikker, det er jo helt utrolig å oppleve! Det å se Tulla utføre denne (noe ubrukelige) atferdskjeden var veldig spesielt. Det var kjemperart å se henne gjøre noe jeg ikke hadde lært henne! Masse ros til treneren, som selvsagt måtte meddele hvordan han hadde trent og hvilke problemer han hadde støtt på. Blandt annet et feilklikk, hvor han hadde klikket for at hun hadde hodet over kanten på en skuffe, og hvordan han hadde løst det. Veldig interessant for meg, og ikke minst ble jeg jo kjempeglad!

Dette er kanskje noe som illustrerer godt hvordan Bjarte har begynt å bli i det siste. Mer positiv til hund. Jeg ser en enorm utvikling siden helgen; måten han snakker om hund på, hvordan han ser på Tulla, at han sier hadet til henne før han drar (noe han ikke har brydd seg så mye om før), og at han i det hele tatt skryter og er glad for den kontakten han har klart å få med Tulla i løpet av helgen! Jeg er nesten himmelfallen, det er jo kjempesuperflotte greier!

Vi har snakket endel om en hund nr to også, og vanligvis pleier Bjarte å være litt negativt, lite engasjert osv. Men nå engasjerer han seg, kommer med innspill, og sier faktisk at han har noen "favoritter" blant det vi har å velge i. Han er rett og slett blitt mer delaktig i det, og bryr seg på en helt annen måte enn tidligere.

Han har lenge følt at jeg hadde en annen kontakt med Tulla enn det han hadde, og jeg har prøvd å fortalt han at det sikkert var fordi jeg er den som trener henne, mens han sjelden og aldri gjør noe med henne. I helgen fikk han jo prøve å trene henne selv, og oppdaget tydeligvis at han fikk kontakt med henne, og at det til og med var morsomt! Jeg gikk rundt og syntes det var kjipt å ikke ha en hund med meg når han hadde Tulla, selv om det var flott at han tok henne selvsagt. Tror kanskje også at han merket det ville vært ok å hatt en hund til med, siden en hund ikke strakk helt til, og at to ikke ville vært så utrolig stor forskjell.

Det var også en liten cockervalp på treffet, og Bjarte koste mye med den. Han fikk mye pes om at joda, det blir nok en cocker på oss også snart, sånn som han likte å holde på med henne! Og flere andre spurte og grov om når vi skulle få neste hund. Mange der har jo flere hunder, de fleste to, og Bjarte ser jo at det går helt fint. Når han i tillegg opplever at det er gøy å trene hund, så tror jeg at det nå begynner å løsne! Jeg fikk også høre at han på eget initiativ hadde spurt de med flere hunder om hvordan det var, positive og negative sider. Før har han jo bare funnet på alle de negative sidene selv, men nå var han faktisk interessert i å høre mer om de positive.

Ute på plassen stod det en caravelle med tre springerbur i. Bakdøren stod åpen, og da vi gikk forbi, kikket Bjarte inn, og sa at joda, det ble nok caravelle på oss.. Hmm... sier bare jeg... Jeg er ikke så lysten på caravelle (liker bedre de store amerikanske bilene), men hvis en caravelle fører til at jeg får lov å ha to hunder, skal jeg ikke stå i veien for det!

Det er bare en ting som bekymrer meg.. Vi har i det siste snakket endel om flytting. Planen var å flytte til Orkdal hvor vi bor nå, og bo her mens Bjarte gikk på skolen, deretter skulle vi se det an. Til sommeren er han ferdig, og nå vil han tilbake til Bergen. Jeg har alltid sagt at jeg ikke vil bosette meg i Bergen, og jeg takler ikke været der. Bjarte vil jobbe innen internasjonal shipping, og det kan han gjøre i Bergen, Stavanger eller Oslo. Oslo er uaktuelt for begge, Bergen vil ikke jeg, og Stavanger er liksom ikke så mye bedre enn Bergen. Jeg går fremdeles på skole, og vil et år til Sverige. Jeg digger huset vårt her, at jeg holder på å få et nokså OK nettverk innen hund og venner her, og ikke minst har jeg jo et jobbtilbud som jeg aldri noensinne vil få igjen. Hvis jeg skulle flyttet, må jeg begynne på scratch igjen, med nettverk og jobb og alt mulig. Planen er å bli noe innen hund og atferd og trening, og jeg har jo det perfekte jobbtilbudet her. Det er idioti av meg å flytte fra noe sånt. Man får ikke jobbtilbud innen det, ganske enkelt!

Jeg vurderer et år på Fjellanger som praktikant. Bjarte mener at det kan føre til at jeg er der jeg er i dag, bare at det er i Bergen. Jeg tviler meget sterkt på at Fjellanger vil anse meg som så god at jeg vil få tilbud om 100% stilling der. Og hvis det mot formidning skulle skje, så er det ikke innen atferd. Jeg har jo ingen utdanning enda, og kan ikke måles med de to som holder på med utdannelsen i England, og som i tillegg er veterinærer..!!! For å overføre dette til Bjartes verden; det er like usannsynlig at jeg skulle få det jobbtilbudet jeg har fått her, som at han skulle bli spurt om å starte opp et shippingfirma med noen som allerede hadde noen båter.. Det er rett og slett utenkelig. Men selvsagt er det også utenkelig for han å bli her; her fins det ingen jobber innen shipping.

Hva blir da alternativene? At vi blir her, jeg er garantert jobb, Bjarte må jobbe med noe annet enn han drømmer om. Eller at vi flytter til Bergen, jeg må begynne på nytt og jobbe meg mot det jeg vil bli, med mulig 100% jobb etter ti år. Alternativ tre er at vi flytter i Bergen, jeg jobber på Fjellanger et år, og så... skal jeg flytte tilbake hit? Ta et år i Sverige? Uansett, det blir vanskelig å være den som flytter, om det blir jeg som flytter fra Bergen, eller Bjarte som skal flytte fra Orkdal. Det siste alternativet, som Bjarte ikke er helt keen på (forståelig nok); han flytter mens jeg blir igjen. Han blir ukespendler, jobber med det han vil mens jeg er her og jobber med det jeg vil. Det blir vel egentlig å utsette problemet, på en måte. Bjarte lokker med at hvis vi selger huset, så skal vi betale et år i Sverige på HundCampus for meg med overskuddet. Det jeg nå er redd for, er at han vil si at det er greit at jeg får en hund til, hvis jeg går med på å flytte... Jeg tenker at hvis jeg blir her og han flytter, vil en hund nr to ikke påvirke han på samme måte som hvis vi begg flytter, noe som er positivt for hans del, tror jeg da.

Men det er ikke bare jobben jeg har tilbud om som gjør at jeg vil bo her; huset, nettverk, været, dalen med alt terrenget og mulighetene. Familien min bor også her, men jeg klarer meg jo uten de, så jeg blir ikke holdt her på grunn av de. I Bergen har jeg vel strengt tatt en venninne (vennepar), og vi kommer til å bli nødt å bo et stykke unna de. Dessuten har de fått unge nå, og ting er blitt veldig forandret. Vi kommer ikke til å ha noe særlig kontakt, kanskje bare noen ganger i måneden. Det er ingen grunn for at jeg gidder å flytte til Bergen i alle fall!

Som om dèt ikke er nok, så klarer jeg altså ikke å velge rase. Hadde jeg skulle valgt rase i dag, hadde jeg ikke visst hva jeg skulle velge! Jeg klipper litt fra et innlegg jeg la inn på et hundeforum, med fordeler og bakdeler:

Jeg står mellom tre. Jeg vil ikke si to av de, for at folk ikke skal "dømme" de ut fra det. Mulig jeg sier hva de er senere, og for de av dere jeg har vært i kontakt med, vær så snill å ikke si noe..

Jeg kan jo si litt hva jeg har tenkt å bruke hunden til. Det kan jo komme til nye ting på lista over ting jeg vil prøve, men jeg vil uansett prøve agility og spesialsøk. Mental trening og bruk av snutepartiet vil den også garantert få. Spor vil jeg gjerne prøve på nytt igjen, og fysisk trening av ymse slag blir det selvsagt også. Alle tre rasene er i denne "sporting" gruppen, og de vil (mest sannsynlig) gå godt overens. Jeg har hilst på alle rasene, og det har Tulla også.

Jeg vil gjerne ha en hund som er mer livlig (ordet kan byttes ut med aktiv) enn Tulla, de jeg gjerne vil ha en noe mer krevende hund, og en hund som holder ut lengre. Det er viktig at hunden er glad i mat og å leke (med meg); dette kan til en viss grad trenes opp, men mye ligger jo der fra før av. Individ har også endel å si. Det er ikke kjempeviktig for meg å ha en hund jeg kan bruke til utstilling (jeg har jo uansett Tulla), men hvis hunden kan stilles, kommer jeg sikkert til å stille den (når jeg stiller Tulla i alle fall). Pelsstell bryr jeg meg ikke om, men vil ikke ha mer enn hva jeg kan forvente av en "normal" springer. Det skal uansett rase være tispe.


Rase 1:
Springer (selvsagt)
Positivt:
  • jeg kjenner rasen rimelig godt
  • jeg har større mulighet til å se hva jeg vil ha på egen hånd, velge linjer og oppdretter osv
  • jeg har større sjanse for å velge rett valp i forhold til det jeg ønsker meg i en hund
  • den passer temmelig godt til det jeg vil bruke den til
  • den er "middels" glad i folk (tenker på hilsing - tilbaketrukket vs hoppende glad; ikke labbis, men ikke mynde heller)
  • kan brukes til utstilling
  • kan importere, kan også finne oppdretter i nærheten, mulig å få veldig god hjelp i å finne rett oppdretter; masse å velge i
  • Tulla går bra sammen med denne rasen, men har det bedre, etter min erfaring, med rase 3
  • glad i mat
  • glad i å leke, kan lett trenes opp til å leke
  • har rykte for å være en barnslig rase (men i forhold til mine standarder kunne den gjerne har vært mer barnslig)
  • god hjelp av raseklubben, godt miljø
  • stort avlsmateriale (å velge i)

Negativt:
  • jeg er redd for at den ikke vil være livlig nok, men det kan også gå på individ. Tulla er rolig, kanskje jeg bare trenger å velge en mer livlig valp?
  • jeg er også redd for at hvis jeg velger springer nå, kommer jeg aldri til å velge en annen rase. "En gang springer; alltid springer." Jeg vil gjerne prøve noe annet, også for erfaringens skyld.
  • har endel helseproblem jeg helst ikke vil ha, noe som gjør det vanskelig å velge oppdretter/linjer (hud/allergi/øre osv)
  • tildels avlet for jakt
  • skal gjøre ting temmelig bra for å "utmerke" seg

Rase 2:

Ganske sjelden rase. Mindre enn Tulla. Mer lik springer enn rase 3. Pelsstell ca likt som springer.
Positivt:
  • den kan brukes på utstilling
  • hvis den er bra, vil jeg kanskje sette kull på den
  • en sjelden rase som vil utmerke seg uansett resultat
  • passer temmelig godt til det jeg vil drive med
  • som oftest mer livlig enn springer
  • den er mindre enn Tulla (jeg bryr meg ikke såå mye om det, men Bjarte syns det er flott)
  • får prøve en ny rase
  • mer lik springer enn rase 3, ergo vet jeg mer hva jeg får; overgangen blir ikke så stor som med rase 3
  • middels god hjelp av raseklubben, bra miljø
  • noe sunnere enn springer (tror jeg)

Negativt:
  • må importere fra utlandet; ergo mindre kontakt med oppdretter
  • noe reservert mot fremmede (veldig negativt)
  • noe mer avlet for jakt enn springer
  • kjenner ikke til rasen så godt, vanskelig å finne rett oppdretter, rett valp, kjenne til helseproblem, gemytt osv
  • Bjarte liker dette alternativet minst, pga utseendet
  • veldig liten mulighet for å få hjelp til å finne oppdretter
  • vet minst om hvordan Tulla går overens med denne rasen i forhold til de andre to
  • ikke såå kjent for å være glad i mat
  • usikker på hvordan lekelysten er
  • ikke like barnslig som springer, mer alvorlig og "voksen"
  • lite avlsmateriale

Rase 3:

Større enn springer. Mest forskjellig fra de andre to rasene. Endel mindre pelsstell enn springer. Noe mer krevende enn springer, tradisjonelt sett i alle fall.

Positivt:
  • garantert mer livlig
  • tror Bjarte liker dette alternativet best (i alle fall hvis det ikke blir springer)
  • tror jeg skal klare å velge valp rimelig bra
  • er veldig glad i folk
  • kan finne oppretter i nærheten
  • morsomt å bruke en rase til noe litt "annerledes" - får mer erfaring i trening, rase..
  • mulighet for å få hjelp til å finne oppdretter
  • får prøve en ny rase
  • vil utmerke seg hvis vi gjør det bra, pga uvanlig bruksområder
  • Tulla kommer veldig godt overens med denne rasen og har "godt av" det, utfyller hverandre bra
  • tvers igjennom snill, sjelden gemyttproblem
  • de fleste er veldig glad i mat
  • kan relativt enkelt læres å leke
  • veldig barnslig rase
  • flott av/på-knapp, men denne må jo også trenes
  • sunnere enn springer
  • stort avlsmateriale

Negativt:
  • mer avlet for jakt enn både rase 1 og 2; redd for hva dette vil ha å si i forhold til trening til det jeg vil bruke den til
  • blir vanligvis ikke brukt til noen av mine "bruksområder"; veldig usikkert hvor godt egnet den vil være; hva har trening å si - hva har gener å si..
  • kan ikke brukes til utstilling
  • dårlig kjennskap til oppdrettere, linjer, helse osv
  • vil få lite hjelp/støtte av raseklubben, vil mest sannsynlig passe dårlig inn, vil være lite i rasemiljøet
Håper noen kan komme med innspill, og hvis noen har svaret på mine funderinger, så er det flott! Har sikkert glemt noe på listen min, men jeg slenger den med likevel.. Jeg trenger forresten ikke flere forslag til andre raser, da jeg har vanskeligheter med å velge blandt disse.

mandag 15. oktober 2007

Spaniel-treff (og Bjarte triumferer)

Tulla ligger sliten i sofaen etter en morsom helg på Spanieltreff i Selbu. I morges da hun var med ut i gangen for å gå ut, så hun at jeg tok på meg jakken, og da luffet hun inn igjen og la seg til å sove i stolen. Ikke tale om hun skulle ut så tidlig! Det var jo natt! Måtte lokke henne lenge før hun endelig fant ut at hun nok måtte tisse litt før jeg og Bjarte skulle dra på skolen.

Vi tok med oss Tulla på skolen på fredag, Bjarte fikk skiftet på vinterdekkene vi hadde kjøpt mens jeg var på forelesning. Faktisk var det på tide, for det var isete på veien da vi kjørte den morgenen. Etterpå dro vi til Selbu, selv om selve Spaniel-treffet ikke startet før dagen etterpå. Men jeg og Tulla skulle nemlig trene spesialsøk, må jo prøve å få det til så ofte som mulig.

Begynte på plattform for å se hvor landet lå. Brukte også forstyrrelse i alle de andre boksene, men Tulla markerte på heroinen. Hun ble i starten litt satt ut på frukt-te, noe som ikke er så rart, siden hun også er trent på Yellow Label te. Hadde vært morsomt å sett henne med både YL og frukt-te på plattformen, for å se om hun diskriminerte raskt.

Etter tre-fire søk på plattformen, skulle vi prøve på bane. Det har vi bare prøvd en gang før, og det er veldig lenge siden. Bane er en slags bred planke som ligger på gulvet, med seks bokser i. Hunden skal gå langs banen og snuse i hver av boksene, og markere på rett boks. Prøvde først å ha Tulla løs, siden selen hun hadde ikke er noe arbeidssignal for henne. Gikk sånn passe ok, men vi bestemte oss for å prøve å kontrollere henne litt bedre og tok derfor på sele. Det gikk bedre. Jeg kunne holde henne litt igjen hvis hun raste alt for fort frem og bare gikk forbi uten å snuse på boksene.

Tulla går ikke ved siden av banen heller, hun går oppå banen. Tror nesten hun innbiller seg det er et agilityhinder; ligner litt på en kjempelav stige.. Dessuten liker hun å gå på de merkeligste ting, og bare det å gå på nye ting er noe jeg har forsterket, og som sikkert bidrar til at hun helst vil gå på banen, og ikke ved siden av.

Etterhvert la vi heroin i to bokser, slik at hun fikk mulighet til å markere mer. Hun markerte ikke av seg selv, noe jeg heller ikke forventet. Når vi tar søket til et nytt stadie, må vi også senke kriteriene litt. Så jeg klikket før hun rakk å markere. Dermed stoppet hun, og jeg belønnet henne ved å gi godbiten rett over/på boksen. Vel, prøvde i alle fall.. Det er utrolig hvor mye jeg skal gjøre; passe på å fortsette å gå, ikke veive med armer, ikke belønne opp mot meg, snakke til boksen, klikke i rett tid, føre henne videre ved å peke korrekt mot boksen, og ikke så langt opp i luften osv osv. Fatter ikke at jeg "krever" at hunden skal klare å henge med, når jeg knapt klarer det selv..!! Men Tulla gjorde det bedre enn meg, til tross for mine feil.

I søk 2 (tror jeg), begynte hun å markere ved å krafse på boksen. Jeg forsterket det, og etterpå snakket jeg og Stig (min mentor) sammen om det var noe å fortsette med eller ikke. Krafs-markering er veldig tydelig, og siden vi ikke skal trene på miner, valgte vi å fortsette å forsterke dette. I løpet av de neste søkene økte krafse-atferden drastisk! Tulla krafset veldig mye og ganske hardt, samtidig som hun så på boksen. Nå skal jeg etterhvert fokusere på den gamle markeringen vår (holde snuten på rett boks, trykke og vri snuten mot boksen), for at den ikke skal forsvinne helt til fordel for krafsingen. Jeg vil ikke ha krafsmarkering på plattform, noe jeg tror skal gå greit å få til. Da vi avsluttet spesialsøkstreningen, hadde vi igjen kommet lengre enn vi var da vi begynte, noe vi alltid gjør når vi trener spesialsøk. Det er jo noe av det som er så morsomt med det; fremgangen blir så tydelig for hver gang, selv om skrittene er kjempesmå (noe de også skal være).

Lørdagen og søndagen var Tulla og Bjartes helg. Vi trodde jo vi skulle velge mellom enten spor eller feltsøk både lørdag og søndag, og Bjarte hadde valgt seg ut feltsøk. Men så viste det seg at vi skulle trene spor lørdag, og først på søndag skulle vi få velge. Dermed ble det spor begge dagene, siden de var så godt i gang.

Sporene på lørdag gikk overraskende bra! Tulla har ikke gått noe særlig med pinnespor før, og spor er en av mine få virkelig "hat-øvelser" å trene på. Tulla markerte alle tre pinnene i sporet, tok opp sporet etter at hun hadde funnet de og alt var flott! Hadde god hjelp av Wenche som vi var på gruppe med. Bjarte var også noe sein med å belønne (klikke/reagere i det hele tatt) på at Tulla hadde funnet pinne, så han ventet helt til hun hadde snuten pinnen, og belønnet ikke når hun var i nærheten og holdt på å lete den opp, noe jeg ville gjort så tidlig i treningen. Jeg stod med hjertet i halsen og holdt meg for munnen for ikke å si noe siden de skulle få styre dette mest mulig selv. Men jammen sann gikk det bra! Kanskje Tulla likte de høye kravene Bjarte hadde? Ikke vet jeg, men hun gadd i alle fall å markere pinner resten av dagen også!

Etter lunsj var det konkurranse. Bjarte skulle prøve å gå med Tulla selv (tidligere hadde jeg gått bak), og de skulle gå et spor på rett linje (hva nå det er), parallellt med 10 andre hunder. Mange nye moment her som Tulla ikke var vant til, og en noe uerfaren fører. Men de fant 3 av 5 pinner, noe som faktisk var ganske bra! Dessverre begynte Bjarte å rote litt (klarte kanskje ikke å lese Tulla helt), så de mistet sporet og kom ikke inn på det igjen. Jeg ble sendt ut for å hjelpe, noe som ikke hjalp (haha), og de (eh, vi) avsluttet helt sist, etter at alle de andre hadde forlatt området. Jaja, greit å ikke stå der med titalls tilskuere når man dummer seg sånn ut på å gå i en bein linje.. (følte jeg i alle fall..)

Konkurransen var ikke ferdig enda. Vi ble forflyttet til golfbanen hvor vi skulle stå i en rocke-ring, hunden var festet i en langline som var 30m lang. I den radiusen lå det også ca 10 sokker som hunden skulle finne og avlevere til fører, som bare skulle holde seg innenfor rocke-ringen sin. Dvs, så finne så mange sokker som mulig på to minutt. Jeg ble litt frustrert; apport er "hat-øvelse" nr 2. Og dette ville Bjarte at jeg skulle ta meg av. Jaja, jeg prøvde så godt jeg kunne og gjorde nok det meste feil, men Tulla kom inn igjen med tre sokker. Vi var da ikke dårligst, men slo nok ikke de flinkeste som kom inn med 7-8-9 sokker. Jeg prøvde i et desperat forsøk å late som om jeg hadde kastet en sokk Tulla hadde kommet inn med, i retningen der det lå en annen sokk. Tulla løp ut og så sokken, snuste på den og så dumt på meg; det luktet da ikke Borghild av den, så det kunne umulig være den jeg hadde kastet og ment hun skulle finne..! Blæh!

Heldigvis var vi delt inn i to lag, så vi stod ikke alene i dritten. Den siste øvelsen var sprint, eller "innkalling" om du vil. Dette var noe vi skulle klare! Vi ble enige om at Bjarte skulle ta med Tulla til start, og jeg skulle være med et stykke, før jeg skulle snu og løpe mot målstreken, rope og hoie og kalle henne inn. Det fungerte jo ypperlig, og Tulla løp distansen på 8 sekund. Hun var nest raskeste tispe, slått med et halvt sekund. Prøvde det dagen etterpå med Bjarte som løp (og jeg hadde gjemt meg et annet sted), men tiden ble nok ikke tatt da. Derimot fikk ivrige fotografer flere morsomme bilder av en fortvilet Bjarte i fullt firsprang på vei bort fra en maniac Tulla...!

Jeg stjal med meg Tulla til agilitybanen og trente litt med henne, bare fordi at jeg også ville ha det litt morsomt..

Søndag var det spor igjen, og det gikk fint da også. Sporene var ca 200 m lange, lagt på "nedklippet" jorde. Tulla gikk over bare en pinne den dagen, og det tror jeg skyldtes en fører som drev henne frem mens hun holdt på å utrede noe. Med andre ord, så begynner Bjarte å bli ganske så flink til å gå spor med Tulla, og belønne henne på riktig tidspunkt og han har til og med klart å få krafsemarkering på pinnene, men holder også på å lære henne å plukke de opp. Bajs at han skal være flinkere enn meg...!! Bjarte prøvde seg også på sokke-henting, og tror du ikke dusten presterer å få bikkja til å hente hele 5 sokker??! Argh! Jeg ble så sint; her kommer Bjarte og triumferer med mine "hat-øvelser" og får Tulla til å gjøre det hun skal gjøre, mens jeg står der og bare ser dum ut..! (Men jeg tror han fikk opp litt selvtillit på det også, noe som er bedre enn skuffelsen over å ikke være flinkest i spor og sokke-henting..) Har tenkt å skrive mer om Bjarte og sånt senere, men nå må jeg gjøre meg klar til å gå på jobb. Kan ikke si jeg gleder meg, for jeg syns det er nokså kjedelig å jobbe i butikk. Bajs, bajs..

Jeg venter forresten fremdeles spent på resultatene på bildene fra Oslo, de kommer tidligst i morgen.

torsdag 11. oktober 2007

Bildene på flytur

Å, så lenge det var å vente på svar i dag! Faktisk fikk jeg ikke svar før halv seks, en halvtime før de stenger. Det er noen nervepirrende timer det! Og strengt tatt er de ikke helt over enda; bildene ble sendt til Oslo i dag for ekspertvurdering. Svaret får vi om ca fem dager. Med eller uten helg, lurer jeg på? Og med eller uten postgang? I verste fall er det fem virkedager etter at de har mottat bildene, noe som faktisk kan si neste mandag, om over en uke!

Nei, skal slutte å være så pessimistisk. Håper jo på det beste, men det lover jo ikke bra at de må sendes. Tror jeg i alle fall.

Men frem til vi får noe svar, prøver vi å leve som normalt på et vis. Ikke ta noen sorger på forskudd (selv om det raser en masse tanker gjennom hodet mitt), og så får vi bare komme oss gjennom det. Akkurat nå later vi som om det ikke har skjedd, så vi har gått en litt lengre tur i dag i regnværet. Litt kjedelig egentlig. Verken jeg eller Tulla gadd noe særlig av noen ting, men vi kom oss i alle fall ut!

Hun er dusjet etter alle kunstens regler også, og nå er hun jammen også klippet. Må vel ta noen siste hårstrå som en finpuss, men ellers tror jeg det ser ok ut. Potene får jeg aldri til uansett hvor mye jeg prøver eller ikke prøver, de er bare håpløse! Skal se om jeg ikke får ordnet meg et lite privat poteklippekurs! Bakpotene går sånn noenlunde ok, men frampotene er dømt til å mislykkes!

Vel, vel, nå holder vi på å lage tonnevis av godiser til helgen; spesialsøk og feltsøk. Gleder meg, og håper at Tullas lille skade ikke kommer i veien for morroa. Skal heller takle litt dårlig vær!

onsdag 10. oktober 2007

Svaret venter på seg

Dyrlegen hadde ikke fått diskutert røntgenbildene i dag, men jeg får svar i morgen.

Jeg prøver liksom å ta det litt med ro med Tulla, men hun stritter godt imot. Akkurat nå for tiden ligger det nemlig ikke i hennes natur å ta det rolig, hun vil ha mest mulig fart og futt og gjøre morsomme ting hele tiden. Når hun i tillegg ikke får utløp for for sin fysiske energi, så går det ikke så bra.. Det vil si; hun tar seg av den biten selv når hun er i hagen. Løper frem og tilbake og er helt maniac. Hun harker og hoster ganske mye mer i dag enn før, men jeg mistenker at det er fordi dyrlegen var og rotet i halsen hennes..

I morgen skal det bades og klippes, og eventuelt får vi se om vi får tid til noe mer turaktig. Søk og mental trening får hun jo uansett. På fredag skal vi på spesialsøkstrening, og i helgen er det Spanieltreff i Selbu. Så da får hun i alle fall gjort litt. Det er jo Bjarte som skal trene henne i feltsøk, blir spennende. Og grunnen til at hun skal klippes og allting, er jo fordi det er så sinnsykt flaut å komme med en ustelt spaniel på spanieltreff.. ;p Nå har hun ikke vært badet siden før sommeren, så det er virkelig på tide. Godt hun ikke vet hva som venter henne, da hadde hun nok ikke vært så happy. Hun godtar jo sånt, men det betyr ikke at hun gleder seg til det likevel..

Nei, nå er det natta for oss! Håper å få et postivt svar på bildene i morgen. Kan ikke se for meg hvordan vi skal klare å komme oss til Gjøvik for å operere... huff..

tirsdag 9. oktober 2007

Langt dyrlegebesøk

Da har vi endelig kommet tilbake fra dyrlegen. Planen var som kjent å ta røntgen, og jeg trodde vi skulle til hun vi vanligvis går til. Men hun hadde bare konsultert han vi var hos sist, så vi var altså til samme dyrlege som første gangen vi var inne. Greit nok det, sikkert enklere for han å se endringer.

Hadde håpet at Tulla skulle slippe å bli dopet ned, men i tillegg til røntgen, ville han se nedi halsen hennes. Ikke med endoskopi, men med noe annet jeg ikke vet hva heter. Ligner i grunn på sånn gynekologer bruker! :p Bare at det hadde et lys festet inni selve "tangen".

Tulla ble altså dopet ned, så tok vi noen røntgenbilder. Jeg fikk være med inn og holde og følge med. Mens vi ventet på at bildene skulle bli fremkalt, kikket han ned i halsen hennes. Han fant ingenting, og kunne konstantere at det i alle fall ikke dreide seg om noen betennelse. Og det er jo på en måte fint, selv om det hadde vært greit om det bare hadde vært en halsbetennelse i stedet. Tror jeg i alle fall.. Jeg var med og holdt oppe munnen til Tulla, for det var så mange sykmeldinger at de ikke hadde nok dyrepleiere på jobb. I den forbindelse sa han at jeg gjerne kunne komme og få opplæring og jobbe der et par dager i uken. Jeg trodde først han tullet litt, men etterhvert tenkte jeg at shit, jeg taper ingenting på å spørre. Så da gjorde jeg det! Og joda, hvis jeg ville og hadde tid, så skulle han ta kontakt. Det var ei som hadde vært innom i dag og spurt, men hvis det ikke ble henne, skulle han ha meg i bakhodet. Har ikke all verdens tro på at det blir noe jobb (og det blir uansett ikke så lenge), men det hadde jo vært artig om jeg hadde fått litt erfaring fra dyreklinikk også!

Noen av bildene ble ikke helt bra, for det er litt vanskelig å ta bilde av brusk, i forhold til bein, så da var det inn på røntgenrommet igjen for å ta flere bilder. Disse ble bra, og Tulla fikk oppvåkningssprøyte og sprøyte mot nesemidd. Sånn i tilfelle det kanskje var det. Hun har jo hatt disse "innoversnorkene" sine, og det behandler de rutinemessig som nesemidd.

Røntgenbildene viste ikke noe skade i de nedre delene. Helt øverst derimot, var det veldig vanskelig å tolke noe konkret. Derfor fikk jeg ikke noe svar i dag. I morgen kommer det flere dyrleger på jobb (vi hadde time så sent at de fleste var gått), og da skulle han konferere med de. Hvis de ikke fant ut av det, skulle de sende det til Oslo for ekspertvurdering.

Jeg spurte om hva som egentlig var "vitsen" med alt dette. Personlig vil jeg jo finne ut av hva det er som feiler henne, men når vi har funnet ut av det, og la oss si det er en brist eller et brudd i en "knokkel" i luftrøret; hva da? Skal jeg da bare vente på at det skal gro, eller går det an å behandle med piller, eller er det snakk om operasjon? Svaret var at hvis det var noe ødelagt nedi der, så ville nok operasjon være aktuelt. De ville ikke gjennomføre operasjonen, men de ville henvise henne til et spesialistteam på Gjøvik. Jepp; Gjøvik av alle plasser. Syns det høres sykt ut å sende en hund til operasjon på Gjøvik. Og jeg priser meg lykkelig over at jeg har forsikring!! Blir det operasjon på Gjøvik, så slipper de å gå inn utenfra, men har såpass avansert utstyr at de kan operere innenfra, så vidt jeg forstod.

Så da er neste steg i denne prosessen å vente på telefon fra dyrlegen i morgen, for å høre om de har klart å tolke noe ut fra røntgenbildene. Tulla ligger helt sløvet i sengen sin og sover. Syns synd på henne, selv om hun av og til våkner og prøver å være så glad som mulig, så ser jeg at det er tungt for henne. Det blir nok en rolig kveld..

Men jeg føler meg så uheldig! At det går an å ha sånn uflaks! Jeg som er så utrolig imot rykking i båndet, og jeg som kjøper de bredeste og mykeste halsbåndene som kan skaffes, og som aldri har latt Tulla stå alene ute i hagen i bånd; likevel er det min hund som får dette dumme rykket! Det er så urettferdig, og sjansen for at Tulla skulle bli skadet av et rykk er jo minimal, men likevel så er det vi som må svi.. Håper bare at hun blir frisk igjen, og ikke får noen plager med det. I mellomtiden er jeg sjeleglad for at vi har god forsikring; så får vi se hvor lenge den holder. Og de som fremdeles velger å gi hunden sin rykk i båndet etter å ha lest dette, må enten ha god økonomi, eller også et kaldt hjerte..

mandag 8. oktober 2007

Røntgen i morgen og freestyle (?) trening

Kvart over to i morgen drar vi i vei til dyrlegen. Jeg ringte dyrlegen i dag, siden Tulla ikke har blitt noe (særlig?) bedre. Hun harket opp en stor slimklatt igjen i dag, og i går hadde hun sånn "innover-snork" flere ganger. På en måte harker hun mindre, men "snorker" mer. Tror jeg da. Det er litt vanskelig å si..

Det blir ikke til at vi tar endoskopi. Heldigvis vil jeg si. Det er en annen dyrlege som vi skal til i morgen, enn han vi var hos sist. Hun vi skal til i morgen er vår "faste" dyrlege, som jeg har stor tiltro til. Syns sånt er litt viktig. Hun mente vi skulle ta røntgen i stedet, og det holder jeg med henne i, var bare redd for at det kanskje ikke ville vises på et røntgenbilde, men det får vi jo svar på i morgen. Hvis Tulla er rolig, slipper vi å dope henne ned også, og jeg håper og tror at de (vi?) klarer å holde henne rolig. Hun er liksom den typen; bare ligger der og finner seg i ting, og skjønner at nå må hun ligge dønn rolig.


Siden jeg har tatt det litt med ro med Tulla på grunn av dette, har vi vært lite ute. Det har regnet endel uansett, så jeg lider ingen nød. Tulla har jeg trent inne, og av alle ting har hun nå lært seg
  • å gå slalåm mellom beina mine
  • å komme mellom beina mine bakfra og sette seg og kikke opp på meg
  • å rygge sammen med meg mellom beina
  • å gå fremover sammen med meg mellom beina mine

Spør du meg, høres dette nesten litt ut som freestyle! Tester ut ishavs-kaviar-mix på tube som belønning, og med en gang jeg tar det ut fra kjøleskapet er den litt rar, men etterhvert er den ganske så god! Holder vel til hverdagsbruk, tenker jeg.

søndag 7. oktober 2007

Tå-trening og harke-Tulla

Et par dager i den siste tiden har vi nå trent på stå. Tulla har vel aldri blitt trent så mye på det, men husker jeg hadde et par økter der jeg klikket for stå, både fra sittende og liggenede og fra bevegelse. Denne gangen begynte jeg en gang vi var på jorde-tur, og hun tok det faktisk raskt. Begynte med at hun skulle komme (løpende) mot meg, og stoppe. Gikk sånn ok. Men jeg slo raskt over til å klikke for at hun bare stod, ikke for at hun stoppet. Og fra alle mulige vinkler i forhold til meg. Etter det har vi trent litt i hagen, og jeg har så vidt begynt å lagt på kommandoen TÅ. Bruker TÅ for ikke å blande for mye med SITT (kunne jo brukt STÅ), dessuten er SITT og LIGG allerede for like, tror jeg må finne en ny til ligg, dessverre.. Liker ikke klangen av DEKK, men mulig det blir den som kommer til å bli brukt.

Tilbake til ståtreningen; Tulla går nå fot og jeg kommanderer TÅ. Hun stopper, men det tar to-tre skritt (dvs to-tre labber flytter seg) før hun stopper helt. Prøvde med Bjarte (!) for å se hvordan han reagerte på det; hadde han i utgangsstilling på feil side (noe han faktisk ikke klarte særlig bra; dårlig trent sikkert..), og kommanderte stå. Han brukte også noe tid på å stoppe når jeg sa det, så det er mulig jeg må slå meg til ro med at det bare er sånn. Men selvsagt vil jeg komme til å jobbe for mer presisjon før jeg sier meg fornøyd! Jeg er nok veldig perfeksjonistisk av meg, og tror aldri ting er godt nok. Har egentlig litt vanskelig for å slappe av og si at ting er bra nok, og at jeg kan gå videre og terpe på andre ting.

Belønningen jeg har brukt er kyllingkjøttboller. Det gjorde selvsagt susen i hagen, der er det veldig lite forstyrrelser. Forresten deilig å ha en inngjerdet hage å bruke til sånn trening! Kjøttbollene gjorde også susen på jordet.

Angående tilstanden til Tulla generelt; med tanke på rykket hun fikk, så går ikke ting helt slik jeg helst skulle ønsket. Jeg har kontaktet canis for å høre om det har gått kennelhoste der, og det hadde det ikke så vidt de visste. De hadde ikke hatt syke hunder, og heller ikke hørt om syke hunder. Pensjonatet Tulla var på (der jeg jobbet i sommer), har heller ikke hatt kennelhoste. Så da kommer jeg ikke på noen flere steder hun kan ha blitt smittet. Vi har i det siste nemlig ikke vært så mye med andre hunder. Men smitte går jo fort har jeg fått med meg, så hun kan jo ha drukket av en skål en smittet hund har drukket av. Men jeg pleier å være påpasselig med å ta med egen skål, nettopp pga smitte. Det jeg skal frem til, er vel at sjansen for at det er kennelhoste, er ganske liten.

Derfor er det ikke noe særlig at hun fremdeles hoster. Hun harker ikke på samme måte lengre, men hun har noen skikkelige "innoverhoste-byger" til tider. Og så harker hun når hun er aktiv. Derfor begrenser jeg løping og turgåing; med andre ord har Tulla hatt noen kjedelige dager i hagen. Vi har jo trent, og hun får jo flere timers søk der ute, så hun lider ingen nød sånn sett, men det er klart det er litt kjedelig å ikke få noe særlig ut.

På mandag avslutter hun pillekuren sin som hun fikk av dyrlegen. Han mente jo det skulle bli merkbart bedre i løpet av kuren, og det er mandag allerede i morgen. Jeg tror nok jeg vil se det litt an i dag og litt i morgen, men mest sannsynlig kontakter jeg han på mandag. Om ikke annet, så for å høre hans mening om saken. Det er virkelig ekkelt om hun går rundt og har en brist eller et brudd i luftrøret! Og det er jo tydelig at det er noe som ikke er helt bra der, siden hun harker fremdeles. Men hun viser ingen tegn på smerte, og oppfører seg normalt. Noe som også er en grunn til at jeg ikke tror det er kennelhoste.

fredag 5. oktober 2007

Dyrebare opplevelser, 0-3 år


Jeg har lyst å skrive litt om mine første erfaringer med hund og dyr. Da må jeg gå helt tilbake til jeg var ganske så liten, og vi bodde på Taiwan (det er en øy utenfor Kina for de som ikke er stødig på geografi). Det jeg skriver her, er ting jeg er blitt fortalt, for jeg var alt for liten til at jeg ville husket noe sånt selv.

Jeg og foreldrene mine, og etterhvert broren min, bodde på landsbygda. På Taiwan var det sånn at hundene stort sett gikk løse der de ville, og kanskje hadde de noen som ga de mat, kanskje skaffet de seg mat alene ved å raide søppeldynger. (Noen link til domestisering av ulv, eller..??) Naboene hadde noen hunder som gikk inn og ut som de ville, og fra jeg kunne krabbe, var jeg på besøk hos de. Etterhvert fikk de uunngåelig nok valper, som jeg og broren min mer enn gjerne var med å kose på. Eller, jeg var kanskje den som likte de best; broren min likte ikke helt de skarpe tennene, forståelig nok.
I mammas fang var vi trygge for de spisse valpetennene.

Dette var altså blandingshunder av høyeste grad. De visste kanskje hvem moren var, men siden hundene gikk fritt, hadde de strengt tatt ikke kontroll med noe mer. Jeg vil gjerne poengtere at det gikk hunder løs overalt på Taiwan. Løshunder er for mange forbundet med fare, men jeg var aldri redd de, og foreldrene mine overbeskyttet meg ikke fra de skabbete, ikke-sosialiserte hundene.

Denne valpen holder på å bli sosialisert, og det samme gjør jeg (den lyse).

En dag da jeg bare var noen år gammel, hadde jeg faktisk (eller kanskje vi skal skylde på moren min?) klart å stikke av. Jeg hadde stabbet meg bortover, og plutselig var jeg vekke. Da moren min oppdaget det, fikk hun selvsagt helt panikk, og lette og lette etter meg. Etter noen timer kom jeg valsende tilbake til der vi bodde; da hadde jeg bare vært på besøk hos noen naboer lenger nedi gata og kost med hundene deres. (Og hvis man noen gang har vært liten unge med lys hud og lyst hår på Taiwan, så vet man at kinesere slett ikke har noe imot besøk av en sånn en, og har absolutt ikke noe behov for å si fra om at de hadde besøk..)

En eller annen valp jeg koste med en gang..

Da jeg begynte å gå, ble en golden retriever veldig populær hos med. Nalle var vel sikkert en av mine første kjærligheter til canis lupus familiaris-arten. Jeg gikk "tur" med Nalle (som forøvrig betyr bamse), så ofte jeg kunne. Skal prøve å finne bilde av meg og Nalle (vet det fins et), men det er endel album å gå igjennom.. ;o)

Da jeg var to år, var vi på havna. Der stod det av alle ting en hest. På Taiwan fins det bare ca 200 hester, og de fleste står innestengt i "heste-parker"; nesten som museumsgjenstander for folk til å komme og se på. Hester er med andre ord ikke brukt i landbruket, og er generelt sett temmelig sjeldne dyr på øya.

Hesten stod og ble skodd av en mann, og jeg var nysgjerrig på dette store dyret. Jeg gikk helt uredd bort til hesten for å hilse på. Jeg gikk under magen til hesten, og mellom beina. Hesten stod helt i ro, mens moren min stod lammet og så på det hele. Hun er livredd hester, etter å ha blitt trampet ned av en flokk hester på beite. Vi fikk også i ettertid vite at hesten var mannevond, men at noe må ha kommet over den og fått den til å oppføre seg snilt mot meg. Vanligvis ville den ha sparket til noen som kom så nær som jeg gjorde, men ingen kan forklare hvorfor hesten var så rolig mot akkurat meg.. Kanskje noe av det gjorde at jeg har brukt mye tid på hester senere i livet? Og at ville og såkalte "gale" hester, aldri har skremt meg? Da jeg var 14 red jeg ekstreme hester som eldre, mer erfarne ryttere ikke turte å sette seg opp på. Tviler på at jeg ville gjort det samme i dag, men så har jeg ikke hatt trening i ridning på lang tid heller...

"Sånn vil jeg ha når jeg blir stor!"

torsdag 4. oktober 2007

Minnie og Dolly

Da jeg var 10 år fikk jeg mine to første (og eneste) marsvin. Jeg bodde fremdeles på Taiwan, og marsvinene ble kjøpt på en dyrebutikk. Dyrebutikker der er ikke sånn som her; de har en overflod av dyr som bor tett i tett, mange forskjellige arter, og hygienen og stellet så som så. For eksempel var det ti-femten marsvin samlet i en beholder, på størrelse med et gjennomsnittlig norsk hundebur. Jeg valgte ett som var nesten hvitt og som bare var en liten baby, og ett som var litt eldre men som hadde tre fine striper over ryggen. Det lille hvite kalte jeg Dolly, og det med de fine stripene kalte jeg Minnie.

Jeg måtte jo også kjøpe bur til de, og da jeg pekte på et stort rosa (!) et, begynte dyrebutikk-eierne å protestere. Det var jo et hundebur..! To små marsvin trengte da ikke så stor plass mente de, men jeg var fast bestemt på å kjøpe et så stort bur, og rosa var den eneste fargen de hadde. Så da ble det sånn.

Vel hjemme ble buret med marsvin plassert på en tønne på rommet mitt. Jeg hadde ansvaret for å møkke ut hos de, gi de friskt vann og mat. De slo seg fort til ro, og fikk pappesker å gnage på og gjemme seg inni. Dolly var så liten at hun fikk plass oppi matskålen sin, som hang på buret, men hun vokste etterhvert opp, selv om hun aldri ble like stor som Minnie.

På skolen lærte jeg om Pavlov (!). Det er ganske stor forskjell på hva amerikanere lærer på skolen, og på det norske pensumet i tilsvarende klasser.. Vi lærte om betinget forsterker, stimulus og respons, og ble fortalt om Pavlovs kjente eksperiment med hundene. I boken stod det at hvis man hadde gullfisk, kunne man gjøre sitt eget lille eksperiment, akkurat som Pavlov. Hvis man hver gang, rett før man ga gullfiskene mat, kakket forsiktig på glasset, ville de etterhvert lære seg at det betydde mat, og derfor svømme opp til overflaten for å lete etter maten.

Jeg hadde ingen gullfisk, så jeg bestemte meg for å prøve med marsvinene mine i stedet. Jeg lagde en smattelyd (faktisk den samme jeg bruker som betinget forsterker på Tulla, og som også er velkjent i heste-miljøet). Hver gang jeg skulle gi marsvinene mat, smattet jeg. Det tok ikke mange dagene før de kom løpende ut fra kassen sin og bort til burdøren, og lagde koselyder som hørtes ut som en blanding mellom grynting og purring! Jeg var kjempeglad for at mitt lille eksperiment hadde fungert!

Hver dag fikk marsvinene løpe løs på gulvet på rommet mitt, eller i stuen. Buret var ikke stort nok for de, syns jeg. Men når jeg skulle ha de inn i buret deres, var det ikke alltid jeg fikk tak i de; de likte seg under senger og sofaer. Jeg fant ut at jeg skulle prøve "mat-lyden" min, og se om de kom da.

Selvsagt gjorde de det..!! De var kjempeglade og kom løpende til meg med en gang! Jeg puttet de i buret, og skjønte ikke konsekvensen av min egen handling før etter endel ganger. Marsvinene skjønte raskt at hvis de var ute av buret, og jeg lagde lyden, var det slett ikke noe mat på gang, men tvert imot skulle de snart ble fratatt friheten. De sluttet å komme når jeg smattet. Når de var i buret derimot, fortsatte de å komme og lage koselyden sin.

Jeg ville gjerne at Minnie og Dolly skulle komme når jeg smattet på de, så jeg fant ut at jeg var pina nødt å slutte å være så kjip, og faktisk gi de mat når de kom. Men de kom ikke! Jeg lokket de frem og etterhvert ble tilliten bygget opp igjen. Nå kom de hver gang jeg smattet på de, og hver gang fikk de også litt mat.

Til venstre: Minnie, høyre; Dolly.

Jeg lærte også om forsøksdyr på skolen, og fikk med meg at de gikk i labyrinter. Jeg skjønte nok ikke helt hva som var greia, men i et prosjekt på skolen lagde jeg i alle fall en labyrint til Minnie og Dolly. Strengt tatt var den litt for liten, så de kunne hoppe over veggene, og jeg lærte de aldri å gå den, men interessen for sånt var der allerede da!

Jeg skjønte nok ikke da hva det var jeg egentlig drev på med, og at jeg hadde lært marsvinene mine noe. Jeg skjønte i grunn ikke så mye av Pavlov; jeg skulle jo bare prøve for å se om det virket med marsvin også..! Nå i ettertid, når jeg har blitt litt eldre, og har lest litt mer, syns jeg det er facsinerende at jeg som 10-åring drev og eksperimenterte med det jeg holder på med i dag! Nesten litt stolt over at jeg kom på å gjøre det så ung; tror ikke det er noe barn flest driver med, men så var jeg kanskje litt sær også, allerede da..

onsdag 3. oktober 2007

Rykk i bånd og litt oppdatering

En hel dag uten internett, og verden endrer seg totalt! Av en eller annen grunn hadde jeg i tillegg ca femdobbelt så mye besøk i bloggen i går som jeg har gjennomsnittlig! Hva skjer..??!

For å ta en liten oppsummering av ting som har skjedd: For noen dager siden (lurer på om det var i helgen), så stod Tulla ute i hagen i bånd, mens vi ironisk nok holdt på å gjøre ferdig gjerdet. Så kom det en nabo på besøk; Tulla stormer frem for å hilse, og får et temmelig kraftig rykk i båndet. Hun hoster og harker og brekker seg. Jeg tenker ikke så mye mer over det, for sånt skjer jo tross alt innimellom. Men om kvelden begynte hun å harke igjen, og det har fortsatt siden da. Når hun er i aktivitet, blir glad (for eksempel når vi kommer hjem), eller løper ned trappen, begynner hun å harke og brekke seg. Bestilte dyrlegetime i går, og hadde time i dag.

Dyrlegen palperte halsen hennes lenge, men kunne ikke kjenne noe brudd. Tulla viste heller ingen tegn på smerte, men det gjør hun jo aldri uansett (husker lille valpen på 6 måneder som løp tulling med potekutt som måtte sys..).

Tulla 6 mnd, med potesokk for å skjerme stingene.

Luftrøret kunne være skadet på "baksiden", sånn at han ikke ville ha kjent det, men siden hun virker så pigg og rask, og ikke var stort plaget, fikk vi utskrevet medisin mot smerter og betennelse. Hvis hun ikke blir bedre i løpet av kuren, skal vi ta kontakt igjen, sånn at dyrlegen får tatt endoskopi av henne. Hun har ved et par anledninger harket opp slim (ikke skum), noe som tyder på irritasjon langt nede i halsen.

Halsbåndet hun hadde på seg da hun fikk rykket, kunne ikke ha vært bedre, sa dyrlegen, og det vet jeg jo godt! Jeg liker at halsbånd er behagelige for hunden, så Tulla har brede myke halsbånd. Hadde det vært smalere, eller strup, tør jeg virkelig ikke tenke på hva som kunne ha skjedd..!

Vi mistenkte også muligens kennelhoste, men mest sannsynlig er det ikke det. Tulla stod jo på kennel da jeg var i Oslo på seminar med Bob Bailey og Kathy Sdoa, men det har ikke vært kennelhoste der, så hvis hun er smittet, må det ha vært på Canis-treningen sist tirsdag. Noe som også er usannsynlig, siden hun kun hilste såvidt på to hunder. Vi får rett og slett bare vente og se hvordan ting går, håper bare at hun blir "frisk" igjen, for det er så ekkelt å høre på den harkingen og brekkingen.. Hun skal uansett gå med sele (sånn som går i kryss mellom beina, ikke over brystet), sånn at ikke slike ting irriterer unødig.

Jeg er ikke en av de som er mest positive til rykking i båndet, og hadde jeg gitt Tulla dette rykket selv, så hadde jeg følt meg temmelig råtten! Tenk å med viten og vilje være i stand til å påføre hunden et rykk som kan føre til noe sånt som dette..! Jeg fatter fortsatt ikke hva folk tenker med når de driver å nøkker og rykker og napper i båndet. Det skal nok ikke så mye kraft til for å skade en hund, hvis båndet er smalere enn det Tullas er, og uansett, jeg har sett mange gi hunden sin så kraftige "nykk" som det Tulla fikk.

Casper fikk også oppleve båndrykkingens bakside. Vi var på fuglehundkurs med en fuglehundmann, som skulle demonstrere hvordan man skulle "korrigere" hunden i fuglearbeid, og lære hunden å gå pent i bånd. Kjettingstrup var påbudt på kurset, godbiter fikk vi ikke lov å ha med. Da kurset var over, hadde Casper kjøttsår på halsen som følge av kjettingstrupen. Dessverre merket jeg det ikke før det var for sent og vi var kommet hjem. Stakkars, stakkars hund..! Såret væsket og var betent, og det var hevelse i området. Man ser jo også tydelig på fuglehunder som har vært på kurs, at pelsen rundt halsen og nakken der halsbåndet ligger, er temmelig slitt. Har også vært på andre kurs hvor det er blitt demonstrert hvordan strup skal bli brukt. Personlig ser jeg ingen glede i å lære en hund å gå pent, ved å slenge den opp i lufta ved hjelp av et strupebånd, og i alle fall ikke når det kan skade hunden! Jeg grøsser inni meg når jeg tenker på at dette fremdeles er en temmelig vanlig måte å lære hunder å gå pent i bånd på..

Prøver man å forklare folk at hunden kan bli skadet av denne rykkingen, så sier de fleste at da må de rykke så hardt, eller så ofte, eller noe annet, og det gjør i alle fall ikke de! Vel, Tulla fikk ett rykk hun, og slett ikke i noe strup, og hun har nå problemer med luftrøret pga det. Har man et smalere halsbånd, så trenger man slett ikke rykke så kraftig for å få samme virkning. Når båndet er smalere, er det også lettere for det å komme mellom bruskbeinene i luftrøret. Der er luftrøret svakere, og har mye lettere for å briste. I tillegg har mange muskelplager utspring i rykking i båndet. Det skal ikke mange rykkene til før man kjenner forskjell på nakkemuskulaturen på en hund. Jeg masserte en gang en voksen hund (4-5 år) som var blitt trent med rykk og napp. Forskjellen i tonusen på denne hundens muskler (og hud!!) var enorm i forhold til for eksempel Tullas, som aldri har fått påført noe rykk i forbindelse med trening. Å innbille seg at sånt ikke kjennes i form av for eksempel hodepine eller muskel-vondt, er bare naivt. Vi kan jo trekke paralleller til oss selv; når vi er stive i muskler kan en massør/fysioterapeut kjenne det, og vi kan bekrefte at vi har en knute der eller der, og at det er vondt der og der. Sånn er det for hunder også.

Hvis strupen blir plassert rett under hodet, altså helt øverst på halsen (nærmere bestemt ved atlas), og man rykker til, treffer man et punkt som er meget smertefullt for hunden. Denne måten å plassere båndet på, ser man ofte på utstilling. Man ser også ofte rykk og napp på utstilling. Og nei, det skal ikke kraftige rykket til før dette er meget smertefullt for hunden! Rent fysisk virker det som om man prøver å skille hodeskallen fra resten av skjelettet, og smerten kan sammenlignes med 10x migrene. Jeg har heldigvis aldri hatt migrene, men jeg har hatt kraftig hodepine. Å skulle med vilje påføre dette på en hund, er jo bare helt umenneskelig grovt i mine øyne.

Det fins historier om hunder som har dødd av rykk i båndet. Noen har vært på kurs og fått beskjed om å rykke sånn og sånn, og så har hunden knukket nakken. Hunden dør ikke nødvendigvis med en gang, faktisk hørte jeg om en hund som gikk med brukket nakke i flere måneder før den ble tatt med til dyrlegen for å bli undersøkt. Dette hemmelighetskremmeriet var bare til for å "skåne" instruktøren, som ikke ville ha et "dårlig rykte". Jeg har selv sett hunder miste fotfeste i bakken med alle fire beina, fordi den har fått et rykk i helstrup. Dette var på kurs, og det var instruktøren som demonstrerte. Jeg er bare sjeleglad for at det ikke var min hund, og jeg kommer aldri, aldri til å låne ut en hund til "demonstrasjon", med mindre jeg er 100% sikker på hva instruktøren kommer til å gjøre. Jeg tar ikke sjansen på å få tilbake en død hund, for å si det sånn.. Uhell, som vi hadde i hagen er en ting (og det vil ikke skje igjen siden hagen nå er inngjerdet), en annen ting er å gi hunden sin et sånt ubehag, og å være klar over risikoene ved det.

Over til noe litt mer positivt: I går gikk vi oss en god tur. Virker som om treningslysten er kommet litt tilbake hos henne, men det er ikke lett å si. Vi fikk trent på å leke med et av de nye pipedyrene som jeg har knyttet en strømpebuksefot i, sånn at det blir morsomt å leke dra/jaktlek med den. Kunne belønne med den nesten med en gang. Trente litt apport (med noe ufrivillig søk i tillegg). Kontakt og fri ved fot og innkalling er jo også standard. Og sitt og ligg på avstand terpet vi også litt på. Søksoppgaver la jeg også inn, som alltid. Ellers var vi nede i elven; Tulla ville gå spor i elven etter noen hester som nettopp hadde vasset der. Tenkte det kanskje var kaldt, men det virket ikke som om hun brydde seg akkurat!

Hagen er inngjerdet som sagt, så nå løper Tulla tulling og vi kaster frisbee og ball og herjer og koser oss. Det er så deilig å bare åpne verandadøra, uten å trenge å tenke på bånd og dilldall. Hagen er faktisk overraskende stor, og jeg tror ikke jeg skal undervurdere den mosjonen hun får der. Hun løper faktisk utrolig mye! En dag uten at noe spesielt skjer, så tror jeg det er stor forskjell på å ha en hage å løpe i, og å ikke ha det. Ikke at det er noen unnskyldning til å ikke finne på ting! Hagen kommer bare i tillegg, det er vel bare tisseturene som har begrenset seg bittelitt. Tisser hun i hagen, gidder jeg ikke gå en fem-minutters tur med henne en halvtime etterpå, liksom.

I morges skjedde det merkeligste! Vi gikk vår vanlige standard morgentur, og da vi kom nedover forhauet, var Tulla så vidt bortpå noe papir som lå der, snuste såvidt eller dyttet litt i det med snuten. Et halvt sekund etterpå hyler jeg nesten i været, og klikker.. Vel, jeg vet det var noe dårlig timing, men jeg fikk henne til å "markere" igjen. Tulla hadde nemlig funnet to femhundrelapper!!!!! Jepp, hele tusen kroner fant hun! Helt sykt! Tidligere har hun funnet en femtilapp, og det var stort nok, men når hun finner hele tusen kroner sånn på morgenkvisten, så gjør ikke det dagen verre, liksom! ;o)